En spurv, en tordivel, en elefant har formodentlig en ganske annen opplevelse av tilværelsen enn det vi mennesker har. Vi synes allikevel unike i det minste på ett område: Vi har ordene og bildene i vår makt.

Vi har dermed mulighetene til å forskyve realitetene, på godt og vondt.

For illustrasjonens skyld kunne vi dele tilværelsen opp i ekthetsvariable. Det kunne bli (1) Det som er autentisk og sant. (2) Det som er usant eller fiktivt og også fremtrer slik. (3) Det usanne som samtidig foregir å være sant. – Den siste kategorien er av spesiell interesse. Autentisitetssvikt er temmelig uteglemt som referanse og tema i våre medier.

Den tapte autentisiteten har utvilsomt en gjennomgripende innvirkning. Hvordan vi skal få opparbeidet tillit i en tilværelse der vi er omgitt av tildekkede agendaer og autentisitets-svekkete elementer, kan være et eksempel.

Medier flest er i stand til å skape sine raskt fascinerende versjoner av virkeligheten. Selv nyhetsbildet som skal speile tilværelsen, kan skjevspeiles og tappes for autentisitet på utallige vis. Hovedanliggendet er gjerne økt oppmerksomhet fulgt av økt inntjening. Nyhetskonsumentene fascineres da noen sekunder og er ellers maktesløse.

Men mediene er som kjent ikke alene om å presentere allehånde tolkninger og fremstillinger av den verden som omgir oss. Vi finner tendensen og den autentisitetssvake praksis nærmest overalt i det moderne samfunn.

Tre eksempler hentet fra et hav: Politikerens valgløfte som han selv har liten tro på skal bli oppfylt. – Den næringsdrivendes omtale av eget produkts fortreffelighet. – Eleven eller studenten som benytter seg av avskrift, uten referanser.

Autentisitet er selvsagt ofte et spørsmål om etikk. Hvilken plass den tildeles i et sekulært postmoderne samfunn, dominert av dagens medier.

Hvorledes påvirkes vår egen og neste generasjon av autentisitetstapet vi omgis av. Mister vi gode rollemodeller. Et ankerfeste. Mister vi retningssansen, blir til forvirrede konsumenter. Eller sklir vi over i tilværelser som jeg-svake, likegyldige mediebrukere som motstår alt annet enn fristelser.

Kanskje skulle vi så smått komme i gang med jakten på kildene til autentisitet. Se nærmere på byggetegningene.

folkogmedia

Hvem av riksmediene skulle påta seg å minne oss på at etikkens tross alt har en plass i vårt moderne samfunn om det ikke var for Vårt Land. Kristenfolkets eget talerør.

Dagens artikkel, «Tapte 10,6 milliarder på etikk», speiler Vårt Lands interesse og noe som ligner svært på prioritet for penger. Ikke et sideblikk var denne gangen ofret på de tydelige etiske aspektene som fulgte denne saken.

Annerledes er det vanskelig å tolke dagens oppslåtte NTB-artikkel med angivelse av inntektstap siden 2005, etter Oljefondets boikott av uetiske selskaper.

Kommentarene overlates uten videre til Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde som velger seg følgende spørsmål: » Hva har vi egentlig fått igjen? Er verden blitt et bedre sted? Har de ekskluderte bedriftene sluttet med det som Regjeringen misliker?» Representanten er tydelig skeptisk.

Så var det etikken. Om vi snur rundt på Tybring-Gjedde: Det kunne jo tenkes at litt mindre egeninteresse, ansvarsløshet, kriminalitet og autentisitetstap sammen med litt mer gjensidig tillit kunne medføre noen ekstra kroner. Muligens også  mindre forvirring og økt trygghet på sitt vis. Ren bonus.

Det skulle være mulig å skimte noe slikt, også for alle de som ikke går i kirken om søndagene. Utfordringen kunne  ligge i at denne type argumentasjon lett treffer utenfor landingsstripa nå i individualitetens og de private ambisjonenes tidsalder.

folkogmedia

Intet ansikt er tildelt slik plass og oppmerksomhet i disse tider som ansiktet til massemorderen fra Utøya. Siste trevl av ondskapens fascinasjon ser ut til å bli brukt for alt den er verd.

Begrunnelsene for at informasjonsmengden holdes oppe ser vi ofte i media nå. Verdiene blankpusses og hentes fram. Samfunnsoppdrag, samfunnsansvar - er blitt hyppige spaltegjester så lenge det varer.

Motforestillingene kommer lite til syne i de redaksjonelle oppslag. Vi har fått vite at mange blant de direkte berørte ønsker seg at intensiteten og mengden av oppmerksomhet skal trappes ned. Spesielt er de utallige nærportrettene av drapsmannen en belastning for denne utsatte gruppen.

Mannens tanker og ønsker har lenge vært utlagt for almenheten observasjon, utvilsomt i større utstrekning enn noen av våre nasjonale helter noen gang er blitt tildelt i det refererende media. Ytringer som tjener arrestantens sak og lett kan ha et taktisk formål, gjengis uten synlig skepsis.

Breiviks forkvaklede ideologi skal fritt strømme ut fra rettssalen. Media vil så sørge for at smakebiter når videre ut til folket. Aftenposten hadde eksempelvis følgende informasjon plassert under overskriften "Avliver mytene om Japan": "22.juli-terroristen hyller Japan for å være monokulurelt, homogent og patriarkalsk." (28.03.2012)

Statsadvokat Inga Bejer Engh formulerer seg kort slik: "Han er tiltalt i en straffesak og da har han visse rettigheter." Det hender hun møter ønsker om at det blir satt grenser for ABBs ideologiske foredrag i rettssalen. (NTB 09.04.2012).

Og folket i gata? En gallup betalt av media, vil vi neppe få se.  En aktuell hypotese kunne kanskje være at det eksisterer en utbredt ambivalens når det gjelder medieeksponering av innhold fra rettssaken: Samtidig som man har beholdt noe av interessen for en sak med slike dimensjoner, selv etter 8 måneder, kan mange samtidig ha fått nok. Rettssaken skal vare fra 16. april og frem mot juli måned.

Terroren bærer dessverre også med seg de langsiktige virkningene. Terrorforsker Magnus Ranstorp uttalte seg på denne måten etter fengslingen av Mullar Krekar i mars måned: "Pågripelsen av Mulla Krekar kan være en drøm for mullhaen som nå får en plattform og ytterligere status." (NTB/ABC 28.03.2012.)

Det eksisterer på denne måten et sivilisasjonsperspektiv på en sak av en størrelsesorden som breiviksaken. For det fiktive konsernet "Terroristen ASA" vil mediadekningen av de mest omfattende terrorangrepene utvilsomt ha sin verdi: Merkevaren terrorist vil bli aktualisert på nytt. Mange med skjulte sympatier for "konsernets" virksomhet, vil bli inspirert av det sterke og langvarige saks- og personfokus og den ideologiske eksponering. Tiden vil være inne for nye rekrutteringskampanjer. Økt tempo i fremdrift av aktuell terrorplanlegging. Et knippe sponsorer kan bli lettere å få i tale.

Skal vi tåle dette.
Alternativet er å tåle at det settes enkelte grenser i mediedekningen av nettopp terrorsaker.

Hva ville rådet ha vært fra den kommende generasjon, med sin tids tilgjengelige teknologi for massedestruksjon.

folkogmedia

Terroristen er vår felles motstander. Alt tyder på at slike mennesker har et eneste virkelig svakt punkt: Tausheten. - Den som ikke inntreffer i demokratiene, etterpå.

Det terroristen er ubehjelpelig avhengig av for å nå sine politiske mål, er  oppmerksomhet om sin sak. Et terrorangrep uten den påfølgende omtale utad, vil være mislykket, nærmest uten hensikt. Den politiske idealtilstand ville fortsatt stå like fjernt.
- Så terroristen er avhengig av hjelp.

Et konkret eksempel fra ABC Nyheter/AFP 19.03.2008. Avistittel: - Hurra , vi er på terrorlista.  Saken gjaldt en uttalelse fra Shabab, Somalias beryktede islamistiske opprørere, til nyhetsbyrået AFP. Gruppen var svært beæret over å ha blitt oppført på USAs liste over terrororganisasjoner. - AFP tok saken.

Forsker Arild Romarheim ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt sier det på denne måten (NRK2 29.01.2012): Terrorisme finner stort sett sted i demokratiene fordi den ikke får mulighetene i diktaturstatene. - rett og slett fordi det ikke er massemedia i diktaturstatene, slik som i demokratiene.

Romarheim mente ved samme anledning at media underkommuniserte terroristenes målsettinger. Årsaken mente han kunne være at terroristenes mål var å bli synlige. Her var media selv det sentrale virkemiddel.

Et talende eksempel på medias syn på sin egen rolle, fikk vi levert i en kort artikkel i Aftenposten sommeren 2005, etter terrorbombingen i London-subwayen med et femtitalls døde. Produsent og daglig leder i Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad, gav uttrykk for at avisene burde underdrive betydningen av terrorbombene. Noe generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, i sin tur mente var et naivt og skremmende syn på medienes rolle.

Kokkvold fortsatte i følge Hans Giske i Aftenposten: Selv om det er en fordel for terroristene, kan ikke media fraskrive seg oppgaven å formidle det som skjer.

Hva er så generalsekretærens eksplisitte motiver. Vi må tro at han tenker på medias rolle som den instans som avslører maktmisbruk og samfunnsnedbrytende aktivitet.

Vi erfarer allikevel til daglig at media lar andre hensyn overta. Med den pågående breivik-sak in mente, har vi sett en bildedekning som leder tankene mer over på  medienes kommersielle utbytte enn til demokratiske hensyn. Det samme gjelder i blant medieoppslagenes detaljeringsgrad og oppmerksomheten som gis til neglisjerbare hendelser.

Apropos åpnehet: Sett i lys av medias vekt på åpen informasjon også i terrorsaker, blir det noe kontradiktorisk å iverksette en unison medial taushet når journalister blir tatt som gisler, slik vi kunne lese om dette høsten 2009. (Sunday Telegraph, New York Times 2009.)

Skal vi fortsatt innfinne oss med en udemokratisk tabuisering av taushetsvåpenet på grunn av medienes motvilje? Det synes å være på høy tid at vi får konstatert hvilke midler og muligheter en avståelse av oppmerksomhet til terroristene kan gi oss. Det kan også tenkes mellomløsninger, forsøksordninger.

Prosessen kan bli utfordrende med et deltagende media i tydelig opposisjon. Arbeidet skulle allikevel ikke bli utsatt over nye år, innsiktet som det vil være mot en reduksjon av et antall døde og skadede, fremtidige terrorofre.

Så vi er i grunnen ikke kommet videre. Det gjør det ikke enklere at en debatt omkring en eventuell konstruktiv tilpasning i media mangler en frittstående arena med folkelig bredde. Nye sosiale media, som Facebook og Twitter, har et format som synes mindre egnet til dette formålet.

Det ser derfor ut til at det er behov for en offentlig tilrettelegging fra start. Skal prosessen hente bred tillit, trengs det åpenbart en frittstående utredning, som kan stå støtt som utgangspunkt for en uavhengig, organisert debatt.

Underveis vil politikerne ønske seg andre meningsmotstandere enn media selv. Så det trengs også å bli møtt. Menneskeverd og demokratiske hensyn vil naturlig nok danne grunnmuren.

Angrep, bred eksponering og påfølgende frykt er terroristens våpen.
Det er samtidig klart at en samlet form for taushet allikevel kan komme til å føre også demokratiene i riktig retning. Vi er nødt til å se hva vi kan få til.

folkogmedia.no

Nilas Johnsen er journalist, ansatt i VG, for tiden bosatt i London. Han savner den engelske råtabloiden News of The World forteller han i dagens VG.

Den engelske avisen ble lagt ned av mediemogul Rupert Murdoch 7.juli 2011. “The worlds greatest newspaper 1843 – 1911″  var sluttattesten avisen gav seg selv i front på sitt siste eksemplar utlagt i kioskene.

Nedleggelsen fant sted etter avsløringen av avisens bruk av skjult telefonavlytting som journalistisk metode. Ikke bare kjente personer, fra fotballspillere til kongelige fikk avlyttet telefonsvarerne sine i all hemmelighet, også ofre etter terroren i London-subwayen i 2005 og familien til spesielle mordofre fikk eksponert sitt privatliv i denne søndagsavisen. Denne siste skandalen skapte avisen selv. Grensen var passert, publikum reagerte med avsky.

Sporene skremte ikke søsteravisen the Sun som lenge benyttet seg av bestikkelser til politifolk. Slike som var villige til å avsløre et og annet fra sitt yrkesliv, det som hadde et  passende  tabloid potensiale. The Sun er for tiden under etterforskning av politiet.

Tabloidavisene har kanskje ikke så mange tilhengere, men antallet lesere er desto større. Nilas Johnsen treffer antagelig spikeren når han skriver: The Sun gjør mye fælt, men kjedelige er de ikke.”

Så tabloidepisodene fortsetter å strømme på. Om det dreier seg om et autentisk innhold eller overdrivelser, fortegnet fokus eller all slags aparte påfunn, synes ikke å være avgjørende. Det viktigste er at det engasjerer umiddelbart, underholder. Og dette kjøper vi.

Kanskje trenger vi et pusterom, hverdag som helg. Noe uhøytidelig, hvor det ikke stilles anmasende krav til å forstå noe som helst. Nyere forskning tyder også på at det oppstår en slags opplevelsesmessig tilvenning. Sensasjoner kan virke omtrent tilsvarende sukkersmak. Den kan, som mange vet etter medieomtale, gi sukkeravhengighet i forskjellig grad.

Det er bare det at vi trenger ikke-underholdningen kanskje mer enn noen gang. Mange synes til og med den er attraktiv. Gir større varig verdi. Bygger potensiale, styrker selvinnsikten. Styrker attpåtil demokratiet.

For ikke å forglemme langtidseffektene: Overser vi slike konstruktive aspekter, kan vi risikere å bli gamle mens vi ser tilbake på alt vi ikke fikk til, ikke visste om, aldri forstod. Kanskje skal selv meningen med livet bli vanskeligere å lese.

Så la oss heller se om det lar seg gjøre å formidle et ikke-tabloid livsinnhold enda bedre.

Konkrete eksempler: Større journalistisk oppfinnsomhet i og utenfor media,  pedagogisk teft, inspirasjon til sport og fysiske bevegelser, skape underholdningselementer som løser opp i krevende prosesser. Finne vinkler og et språk som kommer nærmere. Strukturere innhold slik at mottakeren straks ser mer og ikke mindre. Vektlegge familiesysler, fritidssysler og organisasjonsliv. Tydeliggjøre skillet mellom henvendelser til fagfora og til folk flest.

Utfordringene står i kø. Løsningene trenger vi mer enn noen gang, ikke minst fordi vi år for år beveger oss i videre i retning av en tilværelse preget av nye og opplevelsesmessige enda mer fascinerende medietilbud.

fokogmedia

Media har alltid hatt en rolle som demokratiets forkjemper i fremste linje. Da gjør det et visst inntrykk å oppdage medienes fravær av interesse for demokratiet som selvstendig tema. Slik tilfellet er nå i Lysbakken-saken.

Dokumentasjonsgrunnlaget er lagt frem. Brudd på både forvaltningsskikk og regler ved tildeling av midler til to utvalgte organisasjoner med sterke bånd til departementets statssekretærer og SVs ungdomsorganisasjon. I sum demonstrerer det en urovekkende likegyldiget til demokratiske spilleregler.

Politisk korrupsjon, som er den betegnelse korrupsjonsekspertisen i Transparency International gir handlingen, er alvorlig ut fra en rekke synsvinkler. Vi skal se på ett aspekt: Tilknytningen til demokratiet.

Etter en gjennomgang av blant annet samtlige artikler i Aftenposten og Dagbladet med tilknytning til Lysbakken-saken, blir det klart at ordet demokrati ikke påtreffes. Totalt fraværende. Det er lett å tolke slikt som manglende interesse.

Materialet er bredt nok. I artiklene finner vi uttalelser fra sakkyndige som eksempelvis fra medias egne organisasjoner, ellers en professor i offentlig rett, en kjent valgforsker, talspersoner fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre og mange andre.

Det vi savner oppe det hele er den eksplisitte drøftelse og tilknytning til det aktuelle demokratiske krav til Lysbakken, statssekretærene og eventuelt departementet i forbindelse med denne saken: Fellesskapets midler, disponert av partimedlemmer i statlige maktposisjoner, skal ikke benyttes til prioritering av organisasjoner med spesiell tilknytning til eget parti.

I beste fall kan ovenstående sakskjerne skimtes som implisitt påstand i mengden av opplysninger fra media. Den demokratiske kjernen neglisjeres. Konturene i landskapet blir utydelige. Hvorfor det?

Dagbladet har fra start av stått sentralt i det imponerende journalistiske gravearbeidet som hele saken er basert på. Arbeidsmåten har vist seg essensiell og temmelig uunnværlig når det gjelder avsløring av selvsentrerte brudd på rettssikkerhet og demokratiets forutsetninger.

På denne bakgrunnen blir det overraskende å registrere samfunnsredaktør Martine Aurdals artikkel i Dagbladet 28.02.2012 med tittelen Ga penger til Sosialistisk Ungdom, påhektet følgende usedvanlig lettleste ingress: Men mer til Unge Høyre, viser oversikten Lysbakken sendte Stortinget i dag.  - Unge Høyre fikk mer enn ungsosialistene!

Opplysningen om tildeling til Høyre er velegnet til å punktere kjernen i saken, den selvprioritering som fant sted. Lysbakken havner plutselig et godt stykke ute i tåken. - Det bør ellers nevnes at redaktør Aurdal er feminist og tidligere journalist i blant annet Klassekampen og Ny Tid.

Artikkelen i Dagbladet har 13 avsnitt. Den som uifortrødent fortsetter videre  ned til 13.  og siste avsnitt, får vite følgende av nytilsatt generalsekretær Christopher Amundsen Wand i Unge Høyre: Det er ikke Lysbakkens departement som har innvilget den omtalte støtten til Unge Høyre. Det er LNU.

Hva LNU står for er ikke forklart. Tåka vil liksom ikke lette helt. Forkortelsen står for Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjon.

Lesning av tittel og ingress, uten de avgjørende saksopplysningene i 13. avsnitt, fører selvsagt til at Lysbakkens tildeling nærmest blir å betrakte som et uskyldige regelbrudd. I hvilken grad Martine Aurdal har lagt til rette denne scenografien, er uvisst.

De seneste årene har vi fått satt lys på flere saker med en lignende problemstilling: Gunstbehandlingen av tidligere statsråd Åslaug Haga,  Senterpartiets overføring av øremerkede sponsormidler til valgkampen, Ramin Osmundsens inhabilitet, kan være eksempler.

Mitt inntrykk er at media også har ære av saksopplysningene som er kommet frem og opp i lyset i Lysbakken-saken. Sakens enkeltheter og argumentfloraen er skarpsynt og variert eksponert.

Som antydet, ett savnes allikevel. Bildet der vi ser hvorledes alt sammen henger i hop med det å ta vare på det demokratiet vi har.

folkogmedia

Å kjede oss er noe vi helst slipper. Erfarer vi derimot noe spennende, gjerne litt moro, da kommer vi gjerne tilbake. Neppe noe sted ses dette naturlige spennet i tilværelsen tydeligere enn innenfra mediasektoren.

Konsekvensene tas. Resultatet er blant annet en storslagen og intens utvikling av alt som bidrar til enda sterkere brukeropplevelser. Markedet venter alltid på neste nyhet, entusiasme spores. Framtida er aldri langt unna.

Er vi godt nok forberedt på mediesamfunnet? 

Et par sentrale trekk ved dagens situasjon kan tjene som bakgrunn for nedenstående  skisse av utfordringene vi skal møte. 

For medienes del registrerer vi fortløpende hvorledes det er videre utviklet en  kommersielt motivert praksis på bekostning av brukertilbudet. Det gjelder selvsagt  temautvelgelse, fokustilpasning og vridd beskrivelse av hendelser slik at et størst mulig publikum raskt blir spontant fanget av opplevelsen. I fiksjonen er dette realtivt  uproblematisk, verre blir det når nyheter, debatter og dokumentarer skal speile realitetene. 

Brukerpåvirkningen er samtidig minimal og svakt tilrettelagt.

På bakgrunn av ovenstående fremtrer grunnlagsanalysene innenfor mediesektoren anno 2012 som fragmentariske, usikre og svake. Når  det gjelder en samlet, oppgradert  analyse av vår tids dominerende og tidkrevende ønsker om stadig nye opplevelser, glimrer den fortsatt med sitt fravær. Situasjonen er uoversiktlig, temaet omfattende og komplekst. En viss ambivalens kan forekomme. Det får ikke hjelpe.

Hva vi har, er i hovedsak knyttet til lovregulering innen relativt smale felt som offentlig støtte, eierskapsbegrensninger og spillavhengighet samt episodiske beskrivelser fra  litteratur, media og kulturens samlingsplasser. 

Forskere, politikere og intellektuelle har således liggende på bordet en politisk og pedagogisk utfordring når det gjelder å samle trådene og presentere fremtidsrettede tilpasninger og løsninger. Vi trenger dessuten alle å se hvordan fremtiden vår skal te seg. Da kan vi best planlegge våre liv.

For å ta et aktuelt eksempel. Vi må se i øynene at vi allerede om 5 år kan få oppleve fullstendig naturtro tredimensjonale bilder på skjermer f eks av OLED type med en bildeoppløsning vi hittil ikke har kunnet forestille oss. Kanskje dekker de halve  stueveggen og er hentet fra et utall tilgjengelige kilder innenfor og utenfor internett.  Bildene er som vi vet både utvalgt, fotografert  og klippet til av profesjonelle.

Dette er hva jobb og fritid stilles opp mot når vi velger våre liv.

Om 10 år?  Lenge før den tid må mediescenariene opp på bordet og veivalgene være utredet. Det er knapt noen tid å miste. Dørene for demokratisk innflytelse i praksis bør snart bli åpnet, ikke stå på gløtt som i dag.

For å illustrere noen av de utfordringer som avtegner seg -. I den senere tid er det offentliggjort flere undersøkelse hvor det er påvist avhengighet som følge av mediebruk.

Mye tyder på at vi i varierende grad er evolusjonært tilpasset en generell prioritering av sterke opplevelser. Det er påvist at serotonin og dopamin, to avhengighetsskapende,  velværeutløsende stoffer, frigjøres i hjernen ved  mottakelsen av sterke inntrykk. 

 På den terapeutiske siden tas tidlige grep i den kommende revisjon av den internasjonale diagnosemanualen (DSM). Det ligger til rette for at patologisk spillavhengighet nå gis en plass på linje med lidelser som kleptomani og pyromani. (F.Karlsen, Aftenposten  2.04.2011). Internettavhengighet og online-avhengighet kan bli anerkjente diagnoser så tidlig som i 2013 meldes det om.

Vi vet om en flodbølge av nye pensjonister underveis. I tillegg skal vi som et fungerende samfunn også konkurrere i tid med en bredde av stadig mektigere opplevelser bare et  tastetrykk eller to unna.  Makter vi som nasjon uten videre å takle foretrukket passivitet?

Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi, men også om den rette strategi for tilretteleggelse av ønsket deltagelse.

Referanser. Forskning no 2008 og 2012.
Dopamin: Couppies & Kennedy. Psychopharmacoly; 13. januar 2008.
               Proceedings of the National Academy of Sciences. 2011.
Serotonin: Potenza, Walderhaug m.fl.: Serotonin 1B receptor -. The World  
               Journal of  Biological Psychiatry. 22 sept. 2011. 
Substans, nervefibre i hjernen: Fuchun Lin, Yan Zhou et al.: Abnormal
               White Matter Inegrity -.  PLoS One. 2011.

Mens folk feiret jul hjemme i Norge, besluttet Jarle Andhøy at han måtte ned til Antarktis nok en gang. Det var visst ingen råd utenom. Denne gangen var fartøyet “Nilaya”, en lånt russisk seilbåt, med en kamerat som skipper.

Ekspedisjons formål var primært å få fullført den etterforskning som fortsatt gjensto etter at ”Berserk” forsvant i uværet ute på Rosshavet.

Ingen informasjon er gitt de berørte i etterkant av søkeoperasjonen som etterfulgte  Berserks forsvinning. Forstå det den som kan.

Jarle Andhøy, på samme måte som de pårørende, sto også igjen med et sterkt ønske om å hedre de som forsvant på en så ubegripelig måte i uværet utenfor kysten av Antarktis. Med seg hadde Andhøy lapper og flasker med budskap ut til sydishavet fra de sørgende hjemme i Norge.

Media følger saken. Det denne leser registrerer som påfallende i dette nyhetsforløpet, er den betydelige og detaljerte optatthet media mobiliserer omkring de byråkratiske søkeforutstningene i en sak med så sterk menneskelig appell som denne. Slik eksempelvis Dagbladet demonstrerte i dag. 

En konsekvensutredning når det gjaldt miljøet var blant de opplysninger som skal ha manglet som vedlegg til søknaden. Andhøy fikk seg forelagt en bot på 25.000 kroner. Man tar seg i å undres på om myndighetene har de samme miljømessige krav til en seilbåt med 5 peroner ombord som til en fregatt eller et cruiseskip på tokt.

Som et kuriosium kan det berettes (Dagbladet) at Nilaya utenfor New Zealandsk territorialfarvann ble overfløyet og forsøkt kontaktet av representanter for landets tollmyndigheter!

Det savnes et innslag av uforbeholden støtte til Jarle Andhøy for det motet og den besluttsomheten som lyser fram av hele denne ekspedisjonen. For den suverene og utradisjonelle påminnelsen vi har fått om verdien av tre menneskeliv.

folkogmedia

Nei, det dreier seg ikke om nye opptøyer i Rios favelaer denne gangen. Heller ingenting omkring den storstilte dambyggingen som skjer på bekostning av regnskogen. Og presidenten i landet holder seg minst like frisk.

Det skal dreie seg om arbeidsdagene for noen tusen brasilianere. De arbeider i landets  aluminiumsindustri og fikk ny ledelse langveisfra.

I et oppslag på femtesiden i Aftenposten 1. februar 2012, omtales det brasilianske gruveselskapet Vale. Selskapet ble nylig etter en internettavstemming utpekt til ”verdens ondeste selskap”, kvalifisert ved  de umenneskelige vilkårene som er skapt for de som arbeider der, og ved selskapets hensynsløse utnytting av naturen.

Norsk Hydro overtok størsteparten av aluminiumsproduksjonen i dette selskapet i 2011, og er for tiden i gang med en prosess som skal endre  driftsrutinene.

Som svar på et oppfølgingsspørsmål fra Aftenpostens journalister, utdyper Hydros informasjonsdirektør Halvor Molland situasjonen etter overtakelsen 28. februar 2011:

” – I denne prosessen ble blant annet Hydros verdigrunnlag og retningslinjer for ytre miljø, arbeidsmiljø, etikk og samfunnsansvar gjennomgått med alle ansatte, og våre systemer for oppfølging av disse systemene ble satt i drift. Prosessen gjennomføres i nært samarbeid med sentrale medarbeidere.”

folkogmedia