Terje Askan

Alder: 4
  RSS

Om Terje

Nypensjonert i Sandefjord. Interessert i medias rolle i våre dager.

Følgere

Heia Hilde!

Publisert rundt 7 år siden

Aftenpostens sjefsredaktør og strateg, Hilde Haugsgjerd, i spissen for et knallsterkt team av redaktører, har tatt et oppsiktsvekkende initiativ.

I en artikkel i husorganet 14.05.2013 forteller hun om en plan så besjelet av samfunnsånd at man kunne forsverge at noe sånt noen gang så dagens lys i en fri europeisk riksavis.

Aksjonen er døpt «Unge til valgurnene» og formulerer derved i korthet både ambisjonen og tiltakets kjerne. Det dreier seg selvsagt om de unges deltagelse i det norske stortingsvalget mandag 9. september. Om folk under 30 år som opplever at politikerne ikke snakker om det som virkelig opptar dem.

Aftenposten har prestert det kunsstykke å få med seg » – store mediahus fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør -», og det skal satses på – «plattformer der de unge er, særlig sosiale medier.»

Alt dette er overraskende, for å si det omsvøpsløst. Hvor er det blitt av kommersialismen? – Eller skues det virkelig så langt at faktorer som omdømme, tillit, inspirasjon og samfunnsbygging er er gitt plass i prosessen fram til fullbyrdelsen av dette enestående medieprosjektet.

Riktignok har vi ennå ikke sett konklusjonen etter mediestøtteutvalgets arbeide, men det kjennes ikke rett å tildele et prosjekt med disse kvalitetene et taktisk økonomisk motiv.

Trekker vi linjen over til den såkalte samfunnskontrakten, er det utvilsomt snakk om et blinkskudd. En serie fremstående tenkere  i europeisk tradisjon med John Locke i spissen kan siteres i tilknytning til et initiativ som dette.

Aftenposten har lagt lista høyt denne gangen og andre har sluttet seg til. Om det er snakk om et engangsløft, kan historien ende opp som lett pinlig. Om den skulle representere opptakten til en annerledes bredde i medias virke, er det ikke utenkelig at sporskiftet får betydning for samfunnsklimaet i årene som kommer.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Intet vestlig land er bebodd av et større meningsfellesskap enn Norge. En internasjonal undersøkelse fra 2011 viser at vi må helt til Asia for å finne land der meningene er mer samstemte. (Forskning.no 24.04.2013). Hva betyr det i praksis?

Med et sideblikk til dagens Italia er norsk konformitet som politisk fortrinn blitt synligere enn på lenge. Medaljen har imidlertid to sider. På andre siden av dette meningsfellesskapets hegemoni, kommer alternativenes domene til syne, midt ute i medielandskapet.

Alternativene trenger medienes eksponeringskraft for å bli bredt og godt synlige, vi kan så bare håpe at også dybden i alternativene får være med.

Slik oppstår den moderne avhengighet av media. Går vi videre, blir neste spørsmål hvorledes de makter, og ikke minst ønsker, å oppfylle den grunnleggende samfunnskontrakten. En kontrakt de også selv refererer til. For å oppnå det ønsket, er nok mediene avhengig av både et våkent leserkorps og tilbakemeldinger. 

Medienes må bli eksponert i fullt lys. Åpenhet, arenaer og tilbakemeldinger trengs. Mediene og også almenheten har behov for å se kritiske analyser og synspunkter på mediene i et samfunnsperspektiv. Internett og den teknologiske utviklingen har bidratt sterkt til at mulighetene for slike tilbakemeldinger er blitt bedre enn noen gang.

Debattene i avisene har fått nytt liv. Ytringsfriheten er omhegnet. Internett står vid åpen for synspunkter på medienes eksponering, også fra bloggere og et utall nettsider. Mobiltelefoner og sosiale medier reagerer raskt på det spektakulære.

Vi har samtidig observert en trend i retning av sterk medietilpasning av den informasjon som går ut til mediene. En alvorlig autentisitetssvikt i meningsdannelsen blir ofte resultatet. En slik retorisk tilpasningen av realitetene skjer nå nærmest kontinuerlig, utført med sterk involvering av en hær av kommunikasjonsspesialister. I det offentlige er det for tiden ansatt dobbelt så mange kommunikasjonsfolk som det er journalister i mediene.

Denne raskt voksende yrkesgruppen har som sin oppgave å forme nyheter og hendinger slik at organisasjon eller oppdragsgiver fremstår i et så positivt lys som mulig. Et betydelig tap av autentisitet blir resultatet.

Slik får en til dels udemokratisk løsning bli en viktig aktør midt i demokratiet. Motvekten får bli at den utvalgte informasjon samtidig kan bli kvalitetssikret.

I lys av slike nye mønstre kan det se ut til at vi virkelig har entret medietidsalderen. Medienes uttrykk er blitt bredere og viktigere enn noen gang. Så mer enn noen gang trenger vi forstandig innflytelse på mediene, midt i deres hvileløse balansegang mellom etikk og kommersialitet.

www.folkogmedia.no

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Tema-sensur i mediene

Publisert over 7 år siden

Gjenlyden av sensur har en dårlig klang. Etter kulturfrisleppet i 70-årene er denne type utestengelse av innhold i våre medier blitt sjeldne unntak. Det finnes en annen type sensur, og den lever i beste velgående, som vi skal se.

Metoden er enkel nok:  Store stridsspørsmål og hele samfunnssektorer blir «glemt», tildelt en plass i skyggen. Der konturene er passelig svake.

Utelatelsene
Spesielle tema, hele samfunnssektorer kan bli holdt unna medienes spalter og skjermer på dette viset. Å ta opp en slik praksis eller tendens, faller ingen lett. At mediene selv i praksis må gi plass til protestene, gjør ikke saken enklere. Internett representerer allikevel et alternativ.

Vi skal se, eksemplene på sensur ved utelatelse kommer tumlende inn over båtripa når garnet løftes:

Kirken
I et innlegg i Aftenposten høsten 2012 pekte Torgeir Greipsland fra Askim på den svekkede dekningen av » – kirke og kristenliv.» På 70-tallet hadde flere journalister dette feltet som hovedoppgave, mente Greipsland.

Klima
15.03.2013 spør professorene Jan-Erik Solheim og Ole Ole Humlum samt biolog Morten Jøldal om i Forskning.no om hvorfor ikke forskerne får presentere sine resultater uten å ta hensyn til det politisk korrekte. Det gjaldt en påstått skjevdekningen av klimasaker i norske aviser. En masteroppgave skrevet av Katherine Berrios Duarte ved UiB hadde tatt for seg 441 artikler i 6 av landets største aviser. 8 % av artiklene var negative til hypotesen om menneskeskapte klimaendringer. Størst var utslagene i VG og Dagens Næringsliv der 3-4 % var negative. Professor Leif Vetlesen ble sitert på en påstand om at dekningen var 50/50 i mediene. Vetlesen VG

Bombingen i Libya
I Dagsavisens debattforum 31.03.2013 forteller Rune Fardal om en anmeldelse til politiet av Jonas Gahr Støre og Forsvarssjef Helge Sunde for krigsforbrytelser i forbindelse med manglende rettslig grunnlag for den norske bombingen i Libya. Anmelderen var Edvard Vogt, professor emeritus i rettssosiologi ved Universitetet i Bergen.  Mediene hadde ikke tatt opp saken.

Medienes selvjustis
Medienes selvjustis forankret i nasjonale retningslinjer både i England og Norge, kom i et alvorlig søkelys i forbindelse med den såkalte Levesonsaken der kriminell kildespionasje fra tabloide medier var utgangspunkt for langvarig og fargesterkt fokus fra 2011 til konklusjonen fra partiene falt natt til mandag 1. april. Norske medier hadde fulgt saken relativt tett over årene, men tausheten inntrådte plutselig da konklusjonen om en avvikling av engelske mediers selvjustis kom på bordet. Unntaket var Dagens Næringsliv som orienterte om utfallet i en artikkel dagen etter. Etter omtale av tausheten på internett, dekket Aftenposten saken fredag samme uke.

Offeret
I en artikkel 8.02.2013 går tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, nå gjesteforsker ved Institutt for offentlig rett, ut med hard kritikk av medienes utelatelsespraksis. Utgangspunktet er den såkalte rom-kvinnesaken der NRK hadde utelatt den kriminelle praksis som en del av bildet.

Opplysningsplikten
Eksemplene kunne fortsatt. Bjurstrøm formulerer allikevel kjernen i utelatelsesproblematikken når hun skriver:
» Når bør journalisten se at et faktum er relevant for den saken de dekker?
Hva skiller et relevant faktum fra et mindre vesentlig forhold?
Og hva ligger i den opplysningsplikt som journalister forteller oss andre at
de har som samfunnsoppdrag?»

Opplysningsplikt og samfunnsansvar trenger vi som nasjon. Tema-sensur, og spesielt i kombinasjon med en redaksjonell atmosfære preget av sansen for politisk korrekthet, skjulte agendaer og kampanjejournalistikk, er blitt en dinosaur ute av tiden. Virkningen er udemokratisk, mediene nærer en lukket praksis i et åpent samfunn.

ww.folkogmedia.no

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Debattredaktøren som skrev bok

Publisert over 7 år siden

Olje- og energiminister, nestformann i Senterpartiet, Ola Borten Moe, inviterte VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen med på nachspiel. Det skulle han visst aldri ha gjort.

I går onsdag 3.04.2013 utkom hennes uautoriserte biografi og tilstandsrapport: «Portrett av en pløyboy». Selv den sindige Harald Stanghelle i Aftenposten karakteriserer produktet som «- en 140-siders drittpakke».

Bokens innledningskapittel er i sin helhet viet til nachspielet der ministeren og hans tidligere politisk rådgiver, Ivar Vigdenes, skal ha kledt seg nakne og inntatt badet, som på forhånd var konvertert til badstu via en utradisjonell utnyttelse av tørketrommel og dusj. Intet tydet på at debattredaktøren fikk varmet seg.

På den annen side, hun (ESM) fikk utløst debatten. Den er allerede godt i gang, og kontrastene kommer raskt til syne:

. ESM: Sp-konflikten mellom partileder Signe Navarsete og Borten Moe er fylt av sladder og nærmest trusler. De omtalte: Borten Moe kjenner seg ikke igjen. Navarsete reagerer sterkt og opplever uttalelsene som krenkende og spekulative.
. ESM: Det som driver Borten Moe som politiker er først og fremst driv etter makt, noe som gjør at han skifter syn ut fra hensiktsmessighet.  Harald Stanghelle karakteriserer boken som en parodi på en menneskeskildring. Nationens politiske redaktør, Pernille Huseby, tror på sin side at Senterpartiet nå vil slå ring om nestformannen.

NTB fikk øyeblikkelig innhentet synspunktene til professor og valgforsker Bent Aardal, som mener at boken kan hemme Senterpartiets innsats i valgkampen.

Styreleder i Norsk Presseforbund, Helge Simonnes, kommenterte saken i Vårt land 3.04.2013 under tittelen «Det norske samrøret» og pekte på at det ble konsumert mye akevitt under nachspielet hos Vigdenes, og politikerne de hadde truse på i det badstuen ble entret. Viktige detaljer å ta med seg i en tabloid tidsalder.

Hva angår samrøret, uttalte styreformannen seg slik: «Det er ikke bra for journaliststanden, at dette samrøret blir kjent for folk flest. Store ord om uavhengighet og avstand til kildene har ikke samme verdi når det viser seg at samfunnstopper og journalister fester sammen, enten det er på nachspiel på Lorry eller andre steder.»

Et poeng var at samrøret ikke skulle bli kjent, om det så skjedde.

Noe mer betryggende hadde det vært om Norsk Presseforbund hadde tatt mot til seg og sagt fra om at et samrøret med politikere var uheldig av samfunnsmessige årsaker. Journalistenes uavhengighet og avstand til kilden var for viktig til å bli desavuert.

Som vi skjønner, i samrørekretser er ikke en fest bare en fest. De politiske kildene kan bli venner, og det ser ut til at de også kan bli uvenner.

Og da spørs det hva vi får høre.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Presseforbundets etikkutvalg går inn for ytterligere svekkelse av hensynet til kildene. Kravet om sitatsjekk er omtrentliggjort.

Det legges med dette til rette for en mediepraksis som på sikt kan øke antallet medieofre.

Om det var den ulykksalige sitatbruken etter intervjuet av fiolinist og småbarnsmor Marte Krogh, og omfanget av beklagelser i ettertid som ledet fram til det plutselige revisjonsbehovet, skal være usagt. Sammenfallet i tid er imidlertid iøyenfallende.

For å komme forbi medieretorikken i tilknytning til revisjon av reglene for bruk av sitater, skal vi gå konkret til visning av den eksisterende og den nye plakatteksten som skal styre medienes sitatkontroll i fremtiden.  (Forf. kursiv.)

I gjeldende retningslinjer, i Vær-Varsom-plakatens punkt 3.7, er kravet presist: " Direkte sitater skal gjengis presist." - Behovet for klare forutsetninger er videre gitt i punkt 3.3: " - det er god presseskikk å gjøre premissene klare i i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter."

Det nye tekstutkastet gjengis i  en artikkel 5.03.2013 i Aftenposten av debattleder Erik Thornes. Etikkutvalgets nye tekstutkast lyder: "Avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås i forkant av intervjuet, og det bør gjøres klart hva tilbudet omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder."

Vi skal få en eventuell sitatsjekk.

Det er mulig å argumentere med at den sist siterte setning er ment å bli tolket under spesielle, noe vage forutsetninger. Mediepraksis over årene har imidlertid skapt en sedvane for neglisjering og omtrentlighet. Vi trenger ingen ytterligere utydeliggjøring av situasjonen.

I sin artikkel refererte Erik Thornes den danske Politikens leserredaktør, Bjarne Schilling, når det gjaldt funn av feil eller misforståelser i 60 prosent av artiklene som var gjenstand for en dansk leserundersøkelse i 2011.

La oss håpe at det ikke også er situasjonen i Norge. Neglisjering av et selvfølgelig krav om etterrettelighet i bruk av sitater, vil være å snu seg i diametralt feil retning.

En innskjerpelse av gyldigheten til Vær-Varsom-plakaten hadde blitt bedre forstått.

Terje G. Askan

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 2920 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
16 dager siden / 1123 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 965 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
9 dager siden / 622 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
15 dager siden / 587 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
7 dager siden / 473 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere