Christine Josephine Andreassen

Alder: 26
  RSS

Om Christine Josephine

Teologistudent på det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Kjære Vårt Land

Publisert rundt 4 år siden

Værsåsnill publiser dette i neste utgave i VL. Jeg vet dere har ekstra fokus på Verdidebatt på mandager, så kanskje dere har litt ekstra spalteplass til dette innlegget? Jeg tror det vil betyr mye for mange mennesker å lese dette. 

Gå til kommentaren

Til Tore Czilling

Publisert rundt 4 år siden

Hei!

Jeg engasjerer meg ikke så mye i dette kommentarfeltet, men følte et behov for å svare på din kommentar.

Du kommer med en sterk historie - som er din egen. Jeg har min historie. Jeg anklager ingen for det som har skjedd i min barndom. Det har gjort meg til den jeg er i dag.

Jeg forstår mye av det du skriver, men det virker som om du ikke er klar over at jeg er kristen i dag. Jeg går faktisk teologi og skal bli prest i den norske kirke, som det også står skrevet i innlegget.

Du skriver sterkt om å søke Gud og ikke mennesket, men når grusomme ting har skjedd så trenger man både Gud og mennesker. Jeg hadde gode mennesker rundt meg i en tid jeg ikke visste hvem Gud var, også etterhvert som jeg leget mine sår kunne jeg bli kjent med Gud.

Alle har ulike prosesser, og det du har jobbet gjennom har fungert strålende for deg, men alle mennesker jobber gjennom ting på ulike måter. Ulike mennesker med ulike erfaringer trenger å jobbe gjennom ting på ulike måter.

Guds vei er ikke for alle gjennom faste og inderlig bønn, noen ganger kan den også være gjennom omsorgsfulle mennesker og gode samtaler. Og tid. Masse masse tid.

Husk at Gud også bruker mennesker for å hjelpe på veien. "Guds veier er uransakelige". Gud bruker ulike mennesker, metoder og veier. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Du trengte bønn, faste og en YouTube-video - det er flott. Jeg trengte omsorgsfulle mennesker og tid, og jeg har all tro på at Gud brukte disse menneskene for å hjelpe meg på veien

Gå til kommentaren

Bekreftelse.

Publisert rundt 4 år siden

For ordens skyld skriver jeg en liten kommentar for å bekrefte at Anders Torp har fått min tillatelse til å dele en bit av min historie.
Gå til kommentaren

Hurra!

Publisert rundt 4 år siden

Jeg smiler stort av dette innlegget, både fordi det er godt skrevet og bærer frem et budskap som jeg mener er vanvittig viktig; kjærlighet. Forpliktende kjærlighet mellom to mennesker (uavhengig av kjønn) - det finnes ikke noe vakrere enn det. Heia deg og heia kjærligheten! 

Gå til kommentaren

Hvordan skal man da hjelpe?

Publisert over 4 år siden

Hei! 

Hvis du leser min kronikk en gang til så får du også med deg det fantastiske jeg har opplevd i kristne miljøer gjennom Den norske Kirke og KFUK-KFUM. De har hjulpet meg mer enn ord kan forklare. 

Videre så ser jeg hva du sier, men samtidig om jeg ikke hadde fortalt min historie om et usunt kristent miljø og dets konsekvenser - hva hadde skjedd? Ingenting. Ved å fortelle om hva som skjer og har skjedd i ulike usunne miljøer kan man spre informasjon, og det er jo nøkkelen til å hjelpe. Uten informasjon vet ingen hva som skjer og har ikke muligheten til å hjelpe. Det er med på å åpne øynene til lærere, helsesøstre, barnevernspedagoger, barnehagelærere, prester, pastorer osv osv, og det er hele poenget! 

Hvis andre vet hva som skjer i ulike miljøer kan de lettere gjøre noe med det. Det handler om å gi ulike folk den tryggheten til å si "Dette er ikke bra". Tryggheten får de kun om de vet om lignende situasjoner. 

Ulike steder som Modum bad og Hjelpekilden er levende bevis på at å spre informasjon om det som skjer er med på å hjelpe andre ut av det. Så det er tydelig at det du sier om at de som trenger hjelp neppe leser det ikke er riktig. Kanskje det er rett i noen tilfeller, men jeg vet om mange som har fått hjelp nettopp på grunn av at disse ulike historiene kommer frem. Og er ikke det riktig? Er ikke det viktig? Å hjelpe andre ut av usunne religiøse miljøer? Hjelpe dem videre? 

Hva er ditt alternativ til å fortelle? Hvis jeg ikke er åpen og forteller om det, hvordan kan jeg hjelpe andre da? Hvordan kan de se at jeg kan brukes som en ressurs til å hjelpe andre? 

Jeg er ikke bitter. Jeg vil ikke andre vondt. Tvert i mot så vil jeg hjelpe andre mennesker etter beste evne. Jeg vil hjelpe dem ut av autoritære miljøer, jeg vil vise dem omsorg og vise dem at det finnes en kjærlig Gud. Hvis jeg er stille og ikke sier noen ting, hvem hjelper jeg da? Først og fremst så hjelper jeg meg selv, fordi det er krevende å stå frem med en sånn historie, men poenget er at jeg da ikke hjelper andre; og det vil jeg! Det brenner jeg for. Det er min hjertesak! 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere