Christine Josephine Andreassen

Alder: 26
  RSS

Om Christine Josephine

Teologistudent på det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Jeg vil ikke dø for Jesus, tror jeg

Publisert rundt 1 år siden

Som barn satte jeg alltid Jesus først, eller jeg prøvde så godt jeg kunne. Noen ganger gråt jeg fordi jeg ikke fikk dra i bursdagen til venner fordi bursdagen var på en søndag og søndag var kirkedag. Men stort sett var Jesus det viktigste, og de gangene jeg ble sint og lei meg fordi jeg måtte droppe sosiale ting til fordel for menigheten og Jesus fikk jeg skyldfølelse. Hva slags kristen er jeg om jeg ikke ønsker av hele mitt hjerte og hele min sjel å dra på gudstjeneste? Hva slags kristen er jeg om jeg ikke av hele meg ønsker å følge Jesus? Hva slags kristen er jeg om ikke hele meg ville dødd for Jesus?

Jeg hadde gjort det for femten år siden. Hadde noen stått med en pistol til hodet mitt og spurt meg om jeg ville dødd for Jesus hadde jeg sagt et rungende ja. For det var sånn det skulle være. Det var sånn det var. Hadde noen satt en pistol til hodet mitt og stilt det samme spørsmålet i dag hadde jeg nok spurt vedkommende hvorfor jeg måtte dø for Jesus. Har ikke allerede Jesus dødd for meg, er ikke det nok? Skylder jeg Jesus samme tjeneste for å være en god kristen?

Jeg har nettopp sett filmen Disco. Om Mirjam som danser Disco, er en «god» kristen og vil følge Jesus. Jeg gråt meg gjennom filmen, både fordi det gjorde vondt å se et menneske ha det så mye vondt og fordi det var som å se lille Christine. Lille Christine som gjorde alt i verden for å være den beste kristne hun kunne være. Lille Christine som dømte alle vennene sine til helvete fordi de måtte forstå at de måtte vende om for å følge Jesus. Å følge Jesus krevde innsats og dedikasjon. Og gudfryktighet.

Gudfryktighet. Et ord som i dag får meg til å grøsse. Når jeg hører andre bruke ordet får jeg litt lyst til å kaste opp. Kanskje jeg om ti år kan forbinde ordet med noe godt, men nå, mange år etter at jeg brøt med menigheten er det fortsatt et vondt ord. Jeg forbinder det med pastorens strenge ord: «Christine, du må huske å være gudfryktig.» «Christine, vi må leve et gudfryktig liv sammen.» Trusselen jeg følte av de ordene sitter enda i meg, fordi jeg visste at om jeg ikke var gudfryktig kom jeg til å ende i helvete med alle de andre gudløse.

Jeg var et barn da jeg ble sendt på soldatleir i Danmark. Jeg var med gruppen for de andre barna, de under 13. Vi fikk opplæring i å gjemme oss og opplæring i å dø for Jesus, fordi endetiden var nær. Jeg var et barn da jeg sa: «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.» Jeg var et barn da de ropte «ALARM» på soldatleiren i Danmark og fikk meg til å løpe ut i skogen for å gjemme meg. Jeg var et barn da jeg pustet i kremmerhus laget av avispapir for å drive ut demonene mine. Jeg var et barn da jeg gråt i senga om kvelden fordi jeg var så redd for å komme til helvete fordi jeg hadde baksnakket venninnen min. Jeg var et barn da jeg skrek etter mamma på natten fordi jeg var helt overbevist om at skyggene på rommet mitt var demoner som skulle ta meg. Jeg var bare et barn.

Disco er en film som kan vekke sterke følelser for mennesker som har opplevd usunn religiøsitet, det gjorde den for meg. Allikevel kommer jeg til å se den igjen, og jeg kommer til å anbefale venner, prester, biskoper, diakoner, trosopplærere og kateketer å se den. Fordi på tross av at den vekker følelser og vonde minner er det en viktig film. Ikke bare for de som har opplevd usunn religiøsitet, men for alle.

Jeg er snart ferdig utdannet prest. Jeg skal ikke være den presten som kun snakker om usunn religiøsitet og hvor vondt det kan være, men det er en bagasje jeg bærer med meg og som jeg løfter frem når filmer som Disco blir lansert. Fordi det er viktig. Det er viktig å snakke om hvordan religion kan utføres på en skadelig og farlig måte som den gjorde mot meg som ung. Og som har rammet så utrolig mange mennesker. Det er viktig å snakke om hvor vanskelig og vondt det er å bryte med en menighet som gjør deg vondt. Derfor er jeg takknemlig for filmen Disco. Jeg er takknemlig for temaene den tar opp, og jeg håper den skaper et rom for mange samtaler om hvor vond usunn religiøsitet kan være.

Jeg var heldig. Jeg jobbet meg gjennom det vonde med masse hjelp fra psykolog så jeg seira over angsten og den posttraumatiske lidelsen. Også møtte jeg en kirke som tok meg imot med åpne armer. Som lot meg stille alle mine spørsmål uten å se stygt på meg. Som spurte meg hvorfor jeg tenkte at jeg kunne helbrede homofile. En kirke som sakte, men sikkert viste meg en helt annen gudsforståelse. En Gud som elsker meg ubetinga og en Gud som viser uendelig med nåde. En Gud jeg ikke trenger å være redd for. En Gud jeg ikke trenger å være soldat for. En Gud jeg ikke trenger å dø for.

Gå til innlegget

Konfirmanten som kommer alene

Publisert over 2 år siden

Alle mennesker er sårbare og trenger å bli sett. Konfirmanter er kanskje noen av de som er mest sårbare. De er i en tid av livet der de prøver å finne seg selv, hormonene er i full sving og livet føles kanskje svært kaotisk. De fleste på den alderen har noen som ser dem og elsker dem, men ikke alle.

Det er den tiden av året igjen. Bestemor syr de siste stingene på bunaden, og dressen tilpasses perfekt til 14-åringens kropp. Planleggingen går på detaljer og kakene telles over, er det mange nok? Prestene kjenner på prestasjonspresset før siste hånd på konfirmasjonsprekenen legges. Ordene er velvalgte, en siste hilsen. Konfirmasjonsåret er nesten omme og hun vil bare at konfirmanten skal vite en siste gang at kirken er for dem og at kirken er deres.

 

En av konfirmantene er i fosterfamilie, og har det siste året byttet familie tre ganger. Presten og kateketen har mistet tellingen og har ikke siste kontaktinfo for konfirmanten, det blir mye med 50 konfirmanter. Han gruer seg til konfirmasjonen, og vet at ingen kommer.

 

Konfirmasjonsdagen har endelig kommet. Menn, kvinner, gutter, jenter og barn kledd i bunader, kjoler og dresser. Gutten fra fosterfamilien har prøvd så godt han kan, men uten dress føler han seg malplassert. Han holder litt ekstra fast i konfirmantkappen - tryggheten hans.

 

Under forbønnen sier presten at familier og venner som ønsker kan reise seg for den enkelte konfirmant. Hos 49 av 50 konfirmanter reiser det seg alt mellom 10 og 50 mennesker. På sistemann fra fosterfamilien reiser ingen seg. Menigheten sitter stille, og presten ber en bønn om at ingen skal legge merke til det.

 

Dette er et scenario, kanskje har det skjedd en gang, kanskje har det skjedd 20 ganger, men det skjer. Ungdommer som bor på institusjon, i fosterhjem, opplever omsorgssvikt eller er i en livssituasjon der ingen kommer i kirken for deres store dag.  Konfirmanter er fantastisk fine og fantastisk sårbare. De trenger omsorg og noen som ser dem.

 

Jeg forstår at en er ufattelig stolt av sin lille som har blitt så stor, og ønsker å vise det. Jeg forstår også at i mange kirker er dette en langvarig tradisjon. Men av hensyn til de som ikke har noen som reiser seg for dem, værsåsnill, bli sittende. Kjære prester, kateketer, diakoner, ungdomsarbeidere, trosopplærere og andre ansatte i kirken: av hensyn til konfirmanten som kommer alene, be menigheten bli sittende. Og kjære konfirmant, jeg bryr meg om deg.

Gå til innlegget

Vårt Land skrev lørdag om biskopenes nei til å ordinere prester som lever i samboerskap. Vi som teologistudenter bekymrer oss over dette, og håper at biskopene tar en runde til.

Temaet samboerskap og prestetjeneste har vært snakket mye om i gangene på MF, TF, KUN og NLA siden vi startet på studiet. Noen av oss er single, andre er gift, noen har nettopp fått seg kjæreste, andre er på Tinder, og noen av oss bor sammen med kjæresten sin. Akkurat som studenter flest. Samtidig merker vi at det er fordommer knyttet til samboerskap, også for teologistudenter. Noen synes å mene at man er mindre verdig den kommende prestetjenesten som samboer. De henter sin legitimitet i bispemøtets avgjørelse fra 1995 om ikke å ordinere samboende prester. Når nå biskopene på nytt bekrefter denne holdningen blir vi skuffet og bekymret.


Samlivsformer er alltid kulturelt og kontekstuelt betinget. At to mennesker i dag flytter sammen for en periode på vei mot ekteskapet er ikke uvanlig. For oss ligger det i samboerskap en stor forpliktelse. Vi syns det er trist at samboerskap fremstilles som noe uønsket. Vi tror ekteskapet er den beste formen for samliv, men at samboerskap kan være et godt steg mot ekteskapet. Det finnes altfor mange eksempler på ekteskap som ikke er gode. Å bo sammen på forhånd kan være avgjørende for å finne ut om man vil dele resten av livet sammen. Vi er enige i at ekteskapet skaper trygge og gode rammer, som særlig beskytter den svake part. Derfor tror vi på ekteskapet som den beste samlivsformen. Likevel tenker vi at samboerskap ikke bør forkynnes som noe uønsket i kirken. At mange velger samboerskap som en vei mot forlovelse og ekteskap må kirken kunne respektere – også for prestestudenter som ønsker å bli ordinert.

Vi gleder oss til å gå ut i prestetjeneste. Vi står med kall om å stå i tjeneste for Kristus. Samtidig lever vi i vanlige samfunnsmessige strukturer. Vi tror at ved å holde begge disse tankene sammen, kan vi skape mange gode møter med mennesker. Vi tror dette kan skape prester som er nær menneskers liv, som kjenner på de samme følelsene, som prøver og feiler. Kirken har tatt et standpunkt om samboerskap – det skal ikke lenger fordømmes. Vi mener at ved ikke å ordinere samboende prester sender biskopene et motsatt signal, at samboerskap er noe som er uønsket i kirken. Dette tror vi kan skape en større distanse til mange av kirkens medlemmer.

Kirken står i en rekrutteringskrise. Vi tror at det finnes mange kommende dyktige prester. Men å kreve noe annet av teologistudenter enn av andre yrkesgrupper når det kommer til samlivsform, det syns vi er problematisk. Gode ekteskap skapes ikke av et tidlig ja, eller press fra biskopen. Gode ekteskap skapes i relasjonen mellom to mennesker, som har full tillit til at ekteskapet skal vare livet ut. Vi tror ekteskapet er den beste samlivsformen for to mennesker. Men å si at vi ikke er skikket til å være prester dersom vi lever i forpliktende samboerskap – det kan vi ikke forstå.

Preses Helga Haugland Byfuglien sier til NRK 18. mars at biskopene ikke ønsker å løfte på dynene til folk. Vi har vanskelig for å se at det er noe annet de gjør.



Christine Josephine Andreassen
Ingvild Bjørnøy Lalim
Maren Sundvall Platou
Steffen Torsteinsen Aune
Andreas Nornes
Fredrik Sletbakk
Marte Birkeland Åsen
Karen Helene Bøhn Melhus
Maren Andrea Aasulvsen
Marie Pleym Myhrvold
Marianne Munz
Asgeir Stensrud
Marte Solbakken Leberg
Margrete Kvalbein
Jacob Breda Antonsen
Marte Holm Simonsen
Tine H. Ask
Stine Pauline Burre
Rasmus Bolstad Rustad
Trude-Christina H. Halvorsen
Johanne Gram-Nilsen
Johanne Norum Hansen
Veronika Johnsen
Kristina Nomme
Einar Østerhagen
Frida Sofie Øyen
Benjamin Isachsen
Børge Hatch Fure
Johannes Kvangarsnes
Anders K. Nordvik

Gå til innlegget

Elefanten i rommet

Publisert over 4 år siden

Kjære Alf Gjøsund! Takk! Takk for at du setter ord på det mange tenker. Takk for at du tar tak i roten av problemet. Takk.

I Vårt Lands kommentar 05. August har du tatt tak i det som burde vært snakket om i hele dette oppvaskens år; lederen.

Anders Torp har fortalt sin historie, Rut Helen Gjævert har fortalt sin historie, Hans Eskil Vigdel har fortalt sin historie, jeg har fortalt min historie og du har fortalt din historie. Disse historiene er noen få av mange. Noen har stått frem i media, men dette er bare toppen av isfjellet.

Mange prøver fortsatt å slukke de skadelige flammene en sterk leder har tent. Mange prøver fortsatt å lege sine sår.

Det mange av disse historiene har til felles er nettopp lederen. En leder med stor makt. En leder som for meg ble som en "ny" Gud. En man skulle følge. En som fortalte meg hva som var Guds ord og vilje. En som tolker profetier og tungetale. En som skremmer. En som snakker om gudsfrykt, mens det eneste man opplever er frykt for lederen. En leder som får deg til å føle at du aldri er god nok, aldri ber nok, faster nok, tilber nok.

Historiene har kommet frem. Tårene er felt. Smertene er båret frem i media, til familie og til venner. Historier som lenge har vært skambelagte. Historier som ikke bør være skambelagte. Historier som må se dagens lys.

Hvorfor er det sånn at på tross av alle disse historiene, på tross av alle menneskene som har blitt såret - så finnes fortsatt disse lederne? Lederne som kommer med et "unnskyld, men det er egentlig din feil. Du har fri vilje. Du trengte ikke å følge meg", som føles mer som et stikk i magen enn et faktisk unnskyld.

Flere i pinsebevegelsen har fremmet et ønske om tilsyn, hvorfor er det ikke allerede iverksatt? Det har alltid stått et ønske om frihet i pinsebevegelsen, men når denne friheten har skadet så mange - hvorfor trosser de åpenhet og avslår gjennomføringen av et tiltak for tilsynsordning?

Hvorfor er det flere trossamfunn - som til tross for alle disse historiene - enda ikke har gjennomført en tilsynsordning? Hvorfor har det ikke blitt stilt flere spørsmål til lederen som står med så mye makt?

Som teologistudent ser jeg frem til å jobbe i Den norske Kirke der jeg vil både jobbe i større team, og ha tilsyn. Det er i mine øyne ingen verdens ting galt med det, jeg har ingenting å skjule. Har trossamfunnene som avslår tilsyn noe å skjule? Eller er det egentlig kun lederen som avslår, og forsamlingen som tier i stillhet?

Hva skjer hvis ikke seriøse tiltak blir iverksatt? Her holder det ikke med et "unnskyld for det du har opplevd under min ledelse", her må man ta et tak. Kanskje må man revurdere om lederen/pastoren er rett person? Mennesker som står alene med mye makt er skummelt, mener jeg.Vi er alle mennesker med feil og mangler, og vi trenger et fellesskap rundt oss. Både i form av team, men også i form av tilsyn.

Det teologiske Menighetsfakultet har iverksatt et skikkethetsnemd for teologistudenter. Dette er rett og slett for å se om de er skikket til å jobbe som prester, der flere ulike faktorer spiller med. I tillegg har man gjennom teologistudiet "Veien til prestetjeneste" der man er på en samling med et bispedømme over flere dager. Der har du en personlig samtale med biskopen i bispedømmet du har valgt, og biskopen spiller en rolle i å bestemme om du er skikket som prest eller ikke. Jeg syns dette er topp, og det gir meg en trygghet i at de prestene jeg møter i Den norske Kirke er skikket i sitt yrke.

Jeg sier ikke at alle prester i Den norske Kirke er uten feil, det har skjedd mye grusomt bak lukkede dører i DnK, men det handler om det forebyggende arbeidet. Tiltakene. Tilsynet.

Jeg er muligens ung og naiv som tror at det kan skje en forandring, men jeg kommer til å kjempe for det uansett. På boklanseringen til "Jesussoldaten" tidligere i vår sa jeg at jeg kom til å være presten/prestestudenten som roper høyest for å ta vare på barn og unge i usunne trosmiljøer, og det står jeg fast på. Jeg vil ha tilsyn. Nå!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere