Christine Josephine Andreassen

Alder: 22
  RSS

Om Christine Josephine

Prestestudent ved Det teologiske Menighetsfakultet. Roper hurra for åpenhet og nestekjærlighet.

Følgere

Vårt Land skrev lørdag om biskopenes nei til å ordinere prester som lever i samboerskap. Vi som teologistudenter bekymrer oss over dette, og håper at biskopene tar en runde til.

Temaet samboerskap og prestetjeneste har vært snakket mye om i gangene på MF, TF, KUN og NLA siden vi startet på studiet. Noen av oss er single, andre er gift, noen har nettopp fått seg kjæreste, andre er på Tinder, og noen av oss bor sammen med kjæresten sin. Akkurat som studenter flest. Samtidig merker vi at det er fordommer knyttet til samboerskap, også for teologistudenter. Noen synes å mene at man er mindre verdig den kommende prestetjenesten som samboer. De henter sin legitimitet i bispemøtets avgjørelse fra 1995 om ikke å ordinere samboende prester. Når nå biskopene på nytt bekrefter denne holdningen blir vi skuffet og bekymret.


Samlivsformer er alltid kulturelt og kontekstuelt betinget. At to mennesker i dag flytter sammen for en periode på vei mot ekteskapet er ikke uvanlig. For oss ligger det i samboerskap en stor forpliktelse. Vi syns det er trist at samboerskap fremstilles som noe uønsket. Vi tror ekteskapet er den beste formen for samliv, men at samboerskap kan være et godt steg mot ekteskapet. Det finnes altfor mange eksempler på ekteskap som ikke er gode. Å bo sammen på forhånd kan være avgjørende for å finne ut om man vil dele resten av livet sammen. Vi er enige i at ekteskapet skaper trygge og gode rammer, som særlig beskytter den svake part. Derfor tror vi på ekteskapet som den beste samlivsformen. Likevel tenker vi at samboerskap ikke bør forkynnes som noe uønsket i kirken. At mange velger samboerskap som en vei mot forlovelse og ekteskap må kirken kunne respektere – også for prestestudenter som ønsker å bli ordinert.

Vi gleder oss til å gå ut i prestetjeneste. Vi står med kall om å stå i tjeneste for Kristus. Samtidig lever vi i vanlige samfunnsmessige strukturer. Vi tror at ved å holde begge disse tankene sammen, kan vi skape mange gode møter med mennesker. Vi tror dette kan skape prester som er nær menneskers liv, som kjenner på de samme følelsene, som prøver og feiler. Kirken har tatt et standpunkt om samboerskap – det skal ikke lenger fordømmes. Vi mener at ved ikke å ordinere samboende prester sender biskopene et motsatt signal, at samboerskap er noe som er uønsket i kirken. Dette tror vi kan skape en større distanse til mange av kirkens medlemmer.

Kirken står i en rekrutteringskrise. Vi tror at det finnes mange kommende dyktige prester. Men å kreve noe annet av teologistudenter enn av andre yrkesgrupper når det kommer til samlivsform, det syns vi er problematisk. Gode ekteskap skapes ikke av et tidlig ja, eller press fra biskopen. Gode ekteskap skapes i relasjonen mellom to mennesker, som har full tillit til at ekteskapet skal vare livet ut. Vi tror ekteskapet er den beste samlivsformen for to mennesker. Men å si at vi ikke er skikket til å være prester dersom vi lever i forpliktende samboerskap – det kan vi ikke forstå.

Preses Helga Haugland Byfuglien sier til NRK 18. mars at biskopene ikke ønsker å løfte på dynene til folk. Vi har vanskelig for å se at det er noe annet de gjør.



Christine Josephine Andreassen
Ingvild Bjørnøy Lalim
Maren Sundvall Platou
Steffen Torsteinsen Aune
Andreas Nornes
Fredrik Sletbakk
Marte Birkeland Åsen
Karen Helene Bøhn Melhus
Maren Andrea Aasulvsen
Marie Pleym Myhrvold
Marianne Munz
Asgeir Stensrud
Marte Solbakken Leberg
Margrete Kvalbein
Jacob Breda Antonsen
Marte Holm Simonsen
Tine H. Ask
Stine Pauline Burre
Rasmus Bolstad Rustad
Trude-Christina H. Halvorsen
Johanne Gram-Nilsen
Johanne Norum Hansen
Veronika Johnsen
Kristina Nomme
Einar Østerhagen
Frida Sofie Øyen
Benjamin Isachsen
Børge Hatch Fure
Johannes Kvangarsnes
Anders K. Nordvik

Gå til innlegget

Elefanten i rommet

Publisert 9 måneder siden - 1943 visninger

Kjære Alf Gjøsund! Takk! Takk for at du setter ord på det mange tenker. Takk for at du tar tak i roten av problemet. Takk.

I Vårt Lands kommentar 05. August har du tatt tak i det som burde vært snakket om i hele dette oppvaskens år; lederen.

Anders Torp har fortalt sin historie, Rut Helen Gjævert har fortalt sin historie, Hans Eskil Vigdel har fortalt sin historie, jeg har fortalt min historie og du har fortalt din historie. Disse historiene er noen få av mange. Noen har stått frem i media, men dette er bare toppen av isfjellet.

Mange prøver fortsatt å slukke de skadelige flammene en sterk leder har tent. Mange prøver fortsatt å lege sine sår.

Det mange av disse historiene har til felles er nettopp lederen. En leder med stor makt. En leder som for meg ble som en "ny" Gud. En man skulle følge. En som fortalte meg hva som var Guds ord og vilje. En som tolker profetier og tungetale. En som skremmer. En som snakker om gudsfrykt, mens det eneste man opplever er frykt for lederen. En leder som får deg til å føle at du aldri er god nok, aldri ber nok, faster nok, tilber nok.

Historiene har kommet frem. Tårene er felt. Smertene er båret frem i media, til familie og til venner. Historier som lenge har vært skambelagte. Historier som ikke bør være skambelagte. Historier som må se dagens lys.

Hvorfor er det sånn at på tross av alle disse historiene, på tross av alle menneskene som har blitt såret - så finnes fortsatt disse lederne? Lederne som kommer med et "unnskyld, men det er egentlig din feil. Du har fri vilje. Du trengte ikke å følge meg", som føles mer som et stikk i magen enn et faktisk unnskyld.

Flere i pinsebevegelsen har fremmet et ønske om tilsyn, hvorfor er det ikke allerede iverksatt? Det har alltid stått et ønske om frihet i pinsebevegelsen, men når denne friheten har skadet så mange - hvorfor trosser de åpenhet og avslår gjennomføringen av et tiltak for tilsynsordning?

Hvorfor er det flere trossamfunn - som til tross for alle disse historiene - enda ikke har gjennomført en tilsynsordning? Hvorfor har det ikke blitt stilt flere spørsmål til lederen som står med så mye makt?

Som teologistudent ser jeg frem til å jobbe i Den norske Kirke der jeg vil både jobbe i større team, og ha tilsyn. Det er i mine øyne ingen verdens ting galt med det, jeg har ingenting å skjule. Har trossamfunnene som avslår tilsyn noe å skjule? Eller er det egentlig kun lederen som avslår, og forsamlingen som tier i stillhet?

Hva skjer hvis ikke seriøse tiltak blir iverksatt? Her holder det ikke med et "unnskyld for det du har opplevd under min ledelse", her må man ta et tak. Kanskje må man revurdere om lederen/pastoren er rett person? Mennesker som står alene med mye makt er skummelt, mener jeg.Vi er alle mennesker med feil og mangler, og vi trenger et fellesskap rundt oss. Både i form av team, men også i form av tilsyn.

Det teologiske Menighetsfakultet har iverksatt et skikkethetsnemd for teologistudenter. Dette er rett og slett for å se om de er skikket til å jobbe som prester, der flere ulike faktorer spiller med. I tillegg har man gjennom teologistudiet "Veien til prestetjeneste" der man er på en samling med et bispedømme over flere dager. Der har du en personlig samtale med biskopen i bispedømmet du har valgt, og biskopen spiller en rolle i å bestemme om du er skikket som prest eller ikke. Jeg syns dette er topp, og det gir meg en trygghet i at de prestene jeg møter i Den norske Kirke er skikket i sitt yrke.

Jeg sier ikke at alle prester i Den norske Kirke er uten feil, det har skjedd mye grusomt bak lukkede dører i DnK, men det handler om det forebyggende arbeidet. Tiltakene. Tilsynet.

Jeg er muligens ung og naiv som tror at det kan skje en forandring, men jeg kommer til å kjempe for det uansett. På boklanseringen til "Jesussoldaten" tidligere i vår sa jeg at jeg kom til å være presten/prestestudenten som roper høyest for å ta vare på barn og unge i usunne trosmiljøer, og det står jeg fast på. Jeg vil ha tilsyn. Nå!

Gå til innlegget

"Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil"

Publisert 11 måneder siden - 20197 visninger

Ordene runger fortsatt i hodet mitt innimellom. Jeg var knapt 11 år da jeg ble sendt på Faderhusets sommerleir i Danmark. Jeg ble lært opp til å gjemme meg, ofre livet for saken og redde de som ble kidnappet.

Sommerleiren skulle forberede oss på endetiden og på å kjempe kampen for Jesus. Lederne var overbevist om at endetiden var nær. Vi måtte derfor trenes opp til å bli soldater. Jeg var i gruppen for de yngste. Midt på natten ble vi vekket med skrik og rop om at en av deltakerne hadde blitt kidnappet. Vi fikk ikke engang en lommelykt før vi alene ble sendt ut i skogen for å lete etter deltakeren som var blitt kidnappet.

Videre lærte vi hvordan vi skulle gjemme oss for å ikke bli sett av de som kom for å ”ta oss kristne”. På leiren ble jeg lært opp til en virkelighetsforståelse som sa at verden ville oss vondt.

 En dag ble vi stilt opp på en linje. De autoritære lederne fortalte oss med sterke ord at hvis vi noen gang ble kidnappet, skulle vi dø for saken. Vi skulle dø for Jesus. ”Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.” skulle vi si. Vi øvde på det sammen. Lederne spurte oss en etter en, og vi måtte svare med strak rydd. Jeg var klar. Som elleveåring var jeg klar for å dø for saken.

 Litt senere kom min far glad hjem fra Zambia. Han var gira og engasjert; demonutdrivelse sto på planen for Oslokirken. Mamma prøvde å få meg til å bli hjemme, sa jeg ikke kunne gå glipp av skole, men vi visste alle at to uker skole ikke betydde så mye for en skoleflink 7. Klassing.

 Reisen var lang, og plutselig satt jeg alene på et rom med jordgulv og en afrikansk dame. Hun ba meg puste i avispapir rullet sammen som et kremmerhus. Jeg hørte skrik og jammer overalt, men gjorde som jeg ble fortalt. Jeg pustet og gråt. Jeg var redd. Jeg skalv. Da vi var ferdige krysset hun av på en liste med ulike demoner jeg hadde i meg, sjalusi var en av dem. Hun sa jeg måtte komme tilbake for flere demonutdrivelser. Mamma avverget det.

Da jeg gikk ut møtte jeg synet av en skrikende afrikansk dame som løp ut på plassen og rev av seg klærne. Da jeg gikk gjennom gangene så jeg mennesker jeg trodde jeg kjente fra Oslokirken oppføre seg som andre mennesker. Øynene deres rullet, de slo og sparket menneskene rundt seg. 

En tid senere brøt jeg ut. Jeg hadde dratt til en av mine søsken for å være der en stund; jeg var for redd for pappa. Jeg ville ikke være med lenger. Jeg ville ikke bli drevet ut demoner av. Jeg ville ikke bli tvunget på møter og bønnemøter hver uke. Jeg var redd.

En kveld satt mamma ved siden av meg. Hun så at jeg aldri klarte å senke skuldrene; konstant anspent. Hun så på meg og sa “Christine, vil du at vi skal flytte?”. Jeg kjente trykket lette og sa ja. I flere år etterpå våknet jeg av mareritt i kaldsvette. Jeg trodde jeg så demoner. Overalt. Jeg følte meg aldri trygg.

 Det tok nesten tre år før jeg havnet på legevakten. Storebror mistenkte en punktert lunge, det viste seg å være et panikkangstanfall. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Jeg klarte ikke puste, jeg hadde vondt og jeg var redd. Like før panikkangsten kom hadde jeg sett en afrikaner.

Det tok meg fire år før jeg sluttet å gå av bussen hver gang jeg så en person av afrikansk opprinnelse. Jeg var redd de skulle kaste forbannelser på meg. Redd de skulle angripe meg. Jeg hadde PTSD, også kjent som posttraumatisk stresslidelse. Jeg ble behandlet ved NKVTS, norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress.

Jeg trodde ikke lenger. Jeg ville ikke tro. Jeg forstod ikke at Gud var kjærlighet. Jeg forstod ikke at kristendommen ikke omhandlet skam, synd, prestasjonsangst og lidelse. Jeg forstod ikke kjærlighetsperspektivet.

 Sakte men sikkert begynte jeg å forstå. Jeg begynte i Ten Sing gjennom KFUK-KFUM og ble gitt muligheten til å utvikle meg som menneske uten å være redd for å tråkke feil. Jeg sang i kor. Jeg var med å lagde dramastykker. Jeg var kreativ. Jeg begynte å finne ut hvem denne Christine er. Og hvem denne Gud er.

 I senere tid har jeg møtt mennesker som så menighetslivet jeg var en del av utenfra. De så meg på skolen og blant venner. De har sagt at de skjønte det som skjedde ikke var bra, og jeg er glad de forstod. Men hvorfor ble ingenting gjort? Hva skal til for at lærere, foreldre, venner, barnehagelærere, helsesøstre osv. i samfunnet vårt i dag faktisk skal si fra når de skjer noe de ikke tror er bra? Dette handler ikke kun om religion heller, dette er på en generell basis.

 Vi er nødt til å lære oss å si fra.

 Det er ikke greit at barn skal være redd for skyggen av skrivebordstolen på natten fordi pappa sa jeg så demoner. Det skal ikke skje. Vi må lære oss å tørre å bruke stemmen vår. Tørre å si fra. Jeg utfordrer skolen, politikere, imamer, pastorer, prester, diakoner, ungdomsarbeidere – lista er lang – til å tørre å si fra. Til heller å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

 Barn skal få lov til å være barn.

 Min bror, Anders Torp, har gitt ut boken Jesussoldaten. Jeg har vært bidragsyter og stolt lillesøster. Jeg støtter han i det han har sagt og gjort, tro på avveide. Troen min står enda fast, på tross av alt som har skjedd. Jeg tror det handler om at jeg fant et miljø der jeg kunne lære om Gud på en ny måte. En Gud som rommer hele mennesket og som ikke baserer seg på skam eller frykt. Som barn var jeg redd for helvete, demoner og det å tråkke feil. Min far var mitt store forbilde, og føttene mine prøvde så godt de kunne å følge hans fotspor.

 Jeg er takknemlig for at jeg i dag ikke følger hans fotspor. Jeg lager mine egne.

Nå går jeg andre året på en bachelor i Ungdom, Kultur og Trosopplæring på Det teologiske Menighetsfakultet. Jeg skal bli prest i Den norske Kirke. Jeg skal skape trygge rom for mennesker til å vokse. Jeg skal vise kjærlighet og omsorg. Jeg skal ikke dømme andre til helvete, få dem til å skamme seg eller tvinge dem under meg. Jeg vil vise andre at på tross av en oppvekst i ekstremt karismatisk kristendom kan man finne en vei til en sunn tro senere.

--------------------------------------------------------------------------------------

Denne kronikken ble først publisert på nettstedet ungdomsarbeid.no 19. april 2016. Det er en liten del av en lang historie om hvordan jeg har kommet meg gjennom og videre. 

Jeg publiserer den igjen fordi vi er langt fra ferdige med å snakke om religiøse miljøer som kan være destruktive, og den usunne teologien som ofte oppstår i disse miljøene. Vi er langt fra ferdige med å ta et oppgjør med hva som skjer bak lukkede dører i forskjellige menigheter. Menneskers historier må frem, informasjon må spres og det må gjøres noe med.

Jeg vil ikke lenger høre "jeg så at noe ikke var bra i den menigheten". Jeg vil høre "Jeg ser at noe ikke er bra - la oss gjøre noe med det". 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
5 minutter siden / 1537 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Livsfjern teologi
7 minutter siden / 1537 visninger
Elisabeth Hoen kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
11 minutter siden / 1387 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
16 minutter siden / 1537 visninger
Siri Fuglem Berg kommenterte på
Retten til et annerledesbarn
17 minutter siden / 7034 visninger
Rune Holt kommenterte på
Fornyeren
17 minutter siden / 3830 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
19 minutter siden / 1537 visninger
Geir Solli kommenterte på
Livsfjern teologi
22 minutter siden / 1537 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
24 minutter siden / 1537 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
37 minutter siden / 1537 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
42 minutter siden / 1387 visninger
Geir Solli kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
rundt 1 time siden / 1387 visninger
Les flere