Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Mens jeg venter på døden

Publisert rundt 2 måneder siden - 641 visninger

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel".

DA VI BODDE i Moskva, kom gamle damer bort til meg og passet på et jeg var godt kledd og hadde både vanter og skjerf. "Våren er farlig", advarte de meg, "de fleste eldre og gamle dør om våren." Jeg opplevde ikke disse gamle konene som plagsomme. Noen av dem ble gode venner når vi lot dem ta hårene som falt av vår skotske fårehund Roy eller min kone hentet hellig vann for dem i en kilde langt vekk. Nå gikk det ikke helt som de gamle russiske konene sa. Jeg døde ikke om våren, men holdt på å gjøre det en høst mange år senere. VG og Dagbladet har brakt ekstra store oppslag om dette, og min bok "Maries elsker. Jakten på opphav" er anmeldt i viktige distriktsaviser. I flere byer langs kysten forsøker slektsgranskere å finne ut hvem som egentlig var min farfar. Mysteriet er ikke så oppklart som jeg trodde.

Nå er jeg imidlertid mest opptatt av hva jeg opplevde høsten 2016 etter at jeg kom hjem fra Moskva. Der hadde jeg laget mange podcasts og andre saker sammen med min sønn Per Anders, som er Aftenpostens korrespondent der borte og en mye bedre journalist enn  jeg noen gang ble. Jeg ble straks innlagt på Diakonhjemmets Sykehus som er et av de beste i Europa og har en usedvanlig dyktig og hyggelig stab av leger og pleiere. Jeg har gitt dem ros før og gjentar det gjerne.

Men det som har opptatt meg i det siste er ikke alt det utrolige jeg opplevde i Koma - det blir en ny bok neste år - men at jeg fikk et mer avslappet forhold til døden enn jeg tidligere hadde hatt. Det var riktig nok lenge siden jeg ble vettskremt av tanken på å dø. Det forekom ofte i min barndom når jeg fikk feberkramper og følte at jeg bare falt og falt. Jeg var også redd for å dø etter at jeg i Pinsemenigheten hørte svovelpredikanters utlegninger om evig pine eller jeg leste Santalmisjonens skrifter . Mine foreldre var nemlig både medlemmer av pinsebevegelsen og Santalmisjon som var noe av det mest lutherske vi hadde. De lutherske helvetetsskremsler var ikke det spor bedre enn pinsevennenes. Jeg husker fortsatt gamle forstander Kornmo som ropte ut at den som  forlot Evangeliehuset denne kvelden uten å omvende seg, gikk rett til helvetet. Til gjengjeld må jeg rose hans sønn, Morgan Kornmo, som ble enig med en lærd imam om å at deres barnebarn skulle ta et kurs både i kristendom og  i Islam, og så fikk hun selv bestemme. Men dette  var selvsagt ikke dramatisk nok til at mediene slo det opp. Heller ikke fanget mediene opp at pastorene David og Josef Østby, bror til min barndomsvenn Levi, har gjort en utrolig innsats for tatere og romfolk (sigøynere), og de har aldri sviktet jødene.

Da jeg ble innlagt på Dikonhjemmets Sykehus hadde jeg fire forskjellige sykdommer som alle var dødelige , og i tillegg havnet jeg altså i koma. Både min fremragende fastlege,Bjørn Harbo, og leger og pleiere ved Diakonhjemmets Sykehus sa etterpå at de holdt på å miste meg. Jeg kunne altså ha dødd og var egentlig ikke redd for det.

Men på den andre siden av Livets Elv stod min hustru og fem gjenlevende barn og alle banebarna og oldebarna og dro i livlinene. De fikk meg over og har senere omgitt meg med alle den forståelse og kjærlighet som tenkes kan. De passer på at jeg gjennomfører mine vekt- og gåøvelser, selv om det går langsomt og jeg av og til er fristet til å gi opp.

Jeg har mine daglige seminarer med min darling companion som har tatt utdannelse i medieteknologi ved amerikanske og euroeiske universiteter i tillegg til nordisk og tysk litteratur i Lund. Hun gir meg stadig innspill og krever at jeg lytter på de podcasts hun har valgt ut til meg, selv om jeg er aldri så trett og bare har lyst til å sove.

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel", men jeg føler det ikke slik. Jeg passer på min daglige rutiner og utvider min reaksjonsradius etter hvert. Nylig talte jeg i Kirkakadamiet i Kragerø og hadde rekordfullt hus. Senere står andre steder for tur. Ja visst er jeg avhengig av rullator, vandrestaver eller stokk, men jeg kommer meg tross alt frem.

Lenge skjemtes jeg over å innrømme det. Når jeg skal ut på en reise eller stå lenge på en talerstol må jeg bruke bleie. Tenk jeg får også bleier i tillegg til alle lags medisiner på blå resept. Jeg kan ikke risikere det som skjedde med operasangeren som begynte å pisse på seg på scenen midt i en kraftfull arie. Hvorfor skulle jeg ikke innrømme det når Tysklands finansminister gjennom mange år, Wolfgang Schäuble, sitter i rullestol og bruker bleie etter at han ble angrepet av en terrorist for mange år siden. Han har til og med hjelpere som skifter på ham. Jeg vasker og ordner meg selv og synes også det er en aldri så liten seier. To ganger i uken ser bydelens pleiere til meg. Min kone oppmuntrer meg alltid, men duller ikke med meg.

Gå til innlegget

Jeg tror på skytsengeler

Publisert 3 måneder siden - 329 visninger

Jeg lå i koma et par uker og hadde da ubeskrivelige opplevelser, og så holdt de meg på sykehus frem til jul. Takket være min skytsengel og Diakonhjemmet Sykehus fikk jeg et godt tak i redningsstaken.

Jeg har aldri hatt noe med spiritisme å gjøre bortsett fra at jeg på Island sammen med billedhuggeren Nils Aas så hvordan dette praktiseres, og jeg har heller ikke sett engler dale ned i skjul, som vår prinsesse tjener penger på. Men jeg tror på skytshelgener, eller i hvert fall tror jeg at jeg tror på dem ut fra personlige erfaringer. Like før min darling companion skulle feire 80 årsdag denne uken var hun i en så voldsom kollisjon på Drammensveien at bilen ble totalvrak. Men hun slapp fra ulykken uten en eneste skramme. Verkstedet og forsikringselskapet hadde ikke opplevet maken. Hun må ha hatt en skytsengel. Et år tidligere ble jeg så alvorlig syk at det var høyst usikkert om jeg ville overleve. Da jeg forleden var hos min gode fastlege, sa han: "Jeg må innrømme jeg ikke trodde du skulle klare det". Jeg lå i koma et par uker og hadde da ubeskrivelige opplevelser, og så holdt de meg på sykehus frem til jul. Takket være min skytsengel og Diakonhjemmet Sykehus fikk jeg et godt tak i redningsstaken, som  biskop John Wilhelm Gran hadde sagt jeg skulle fast i når det stormet omkring meg.

Langsomt, meget langsomt og med tilbakeslag rehabiliteres jeg. Derfor måtte jeg melde avbud til Arendalsuken der jeg skulle ha deltatt i en debatt om sikkerhetspolitikk. Det er snart blitt like viktig for norske politikere og skribenter å delta i Arendal som det i flere år var for den svenske elite å dra til Almedalen. I stedet holdt vi et lite seminar hjemme, ledet av min hustru som har amerikansk og svensk universitetsutdannelse i data. Hun finner på nettet frem til de mest interessante foredrag og diskusjoner på de skandinaviske språk, engelsk, tysk, russisk, spansk og fransk ( Det siste behersker jeg dessverre ikke.)

Blant annet fikk jeg med meg et foredrag av den engelske rabbiner, lord Jonathan Sacks: "How we can face the future without fear - together." Det var et verbalt fyrverkeri som jeg ikke har opplevd maken til. Men først og fremst var det en argumentasjon som ga håp for fremtiden. Håpet ligger i at vi søker kontakt med miljøer og personer som er annerledes enn oss selv. Lord Sacks gjorde det som ung, ekstremt begavet student da han plutselig så en ung kvinne som representerte noe helt annet enn hans egen hyperintellektuelle holdning. Motsetningene giftet seg og fikk barn og barnebarn. Lorden sa at det var den beste beslutning han hadde tatt i sitt liv, og nå er han en av Englands mest fremstående intellektuelle. Hans poeng er at motsetninger er fruktbart.

Den samme erfaring har jeg selv gjort. Mens jeg før jeg ble formann i Kunstnerforeningen valgte den kalde analyses vei, representerte min skånske hustru kunsten - med nærkontakt med teater, romankunst og poesi. Det har vært gjensidig befruktende. Selvsagt har jeg møtt andre kvinner som har gjort inntrykk på meg, men da svarer jeg alltid dumme journalister: Ingen nevnt, ingen  glemt! Offentlige botsøvelser eller skittentøyvask har jeg ingen sans for. Men det går an å være ærlig uten å være vulgær.

Jeg lot en anerkjent psykiater lese nedtegnelsene fra min koma-tilstand. Forskerne kan ikke bli enige om at hva koma egentlig er, bortsett fra at det ikke er noen vanlig drømmetilstand og du er heller ikke død. Psykiateren  skrev at det var en "fascinerende, medrivende, spennende og interessant fremstilling". Vi får se når manuset neste år har vært gjennom forlagskvernen. Psykiateren tilføyer: "Du legger ikke skjul på noe". Jeg tør tilføye:..uten å utlevere noen.

I år får mine trofaste lesere nøye seg med "Maries elsker. Jakten på opphav", der jeg forsøker å finne min farfar og skildrer en meget vakker,begavet og uhyre sta dame som ble nazist, jødefiendtlig og jesuitt-hater. Hun skulle bare ha visst at hennes barnebarn nå tilhører en kirke med en jesuitt som pave og at han har viet sitt liv til kampen mot antisemittisme.



Gå til innlegget

Verden er blitt multipolar

Publisert 6 måneder siden - 313 visninger

Under den forrige kalde krig pleide vi å si at verden var bipolar – det vil si at det var to maktpoler, USA og Sovjetunionen, som rådde over nok kjernevåpen til å ødelegge oss alle. Etter den kalde krigens slutt var det fortsatt nok kjernevåpen til å utslette alt liv på vår klode, men nå var verden blitt unipolar, det vil si bare en virkelig supermakt. USA hadde en teknologi som var russernes totalt overlegen, og deres forsvarsbudsjett var myr, mye større.  Etter hvert kom kineserne som hadde en sterkere finansiell basis enn amerikanerne. De utviklet en våpenteknologi som var så avansert at de var som i de gamle seriehefter fra min barndom, kaptein Berg i Tibet. Det er bare et tidsspørsmål før vi har en ny bipolar verden - men da med Bejing som pol ved siden av Washington D.C. Russerne vi fremdeles komme etter, selv om de har økt sitt forsvarsbudsjett de siste årene og bygger nye atomubåter og raketter som kan nå USA fra under polarisen.

Det er i denne nye, kompliserte verden en rekke småstater i Sentral- og Øst-Europa forsøker å manøvrere. Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Bulgaria er medlemmer av både NATO og EU, men det forhindrer dem ikke i å gå sine egne veier, og deres veivalg er heller ikke samkjørte. Bulgarerne har alltid vært prorussiske etter at Russland på 1800-tallet hjalp dem til å komme ut av tyrkernes kveletak. Da vi bodde i Moskva på 1970-tallet skremte russiske foreldre fortsatt sine barn med at «nå kommer tyrker`n og tar deg», dersom de ikke ville legge seg.

Tsjekkerne derimot lener mot russerne og er samtidig det eneste land der gammelkommunistene fortsatt er en maktfaktor. Tsjekkere flest har glemt at russerne invaderte dem i 1968, men glemmer ikke at tyskere, riktig nok fra DDR, deltok i invasjonen. Tsjekkerne er mer antityske enn antirussiske. Polen er meget skeptisk til EU , men har ikke noen betenkeligheter med NATO og er ytterst skeptiske til russerne. Det skulle man  tro ungarerne også var etter alt hva de har opplevd, fra den russiske tsar som slo ned frihetsopprøret i 1848, til russerne la  Budapest i ruiner i 1945 og endelige oktober 1956 da sovjetiske styrker slo brutalt ned den ungarske folkeoppstanden.

Uansett skepsis til EU, men også tll NATO, så satser ikke sentral- og øst-europeerne bare på russerne. Samarbeide med Kteml til en viss grad, og ja takk til penger derfra, men de vil han viss motvekt til russiske innflytelse, og den får de ved å utarbeide samarbeidet med Bejing..

Victor Orban har nettopp vært i Kina og hyllet den kinesiske samfunnsmodell, skrytt av deres økonomi og ser Kina som en stabiliserende faktor i verdenspolitikken.  Her er Orban mer realistisk enn mange i vest som tror på en ny russisk-kinesisk allianse innenfor rammen av et østlig        fellesmarked. Da aksepterer Orban og andre heller på den nye Silkeveien som kineserne nå satser på for å få en kortere handelsvei til Europa. Orban og de andre østeuropeiske ledere som Brussel har problemer med er smartere enn mange tror.

Gå til innlegget

Økende antisemittisme

Publisert 7 måneder siden - 535 visninger

Vi orker ikke lenger maset ditt om anti-semittismen, får jeg ofte høre.

Meningsmålinger og andre undersøkelser viser at antisemittismen øker over store deler av verden. Samtidig registrerer jeg en viss tretthet i mange kretser over at dette spørsmål bringes på bane. Det er ikke lenger så ofte at avisenes lederspalter eller Internett har noe om dette. Det er blitt et ikke-tema.

Vi orker ikke lenger maset ditt om anti-semittismen, får jeg ofte høre, og det av personer som ikke selv er antisemitter. Og jeg støter fortsatt på ellers opplyste mennesker som mener jeg må være jøde siden jeg en gang skrev en bok med tittelen «Min jiddische mamma». De vet ikke at dette er et begrep – den omsorgsfulle jødiske bestemor som gir deg hønsesuppe eller te med honning når du er forkjølet og sørger for at du har varme klær og skikkelig hodeplagg når det er kalt. Min jiddishe mamma er rett og slett et begrep for omsorg og kjærlighet.

Jeg har i nesten hele mitt profesjonelle liv fått spørsmål om jeg er jøde. Jødehaterne kommer gjerne ut av samfunnets bakgårder og kaller meg «jødefitte» og det som verre er. Jeg svarer ikke lenger på slike angrep. Men jeg tar alvorlig den økning i antisemittismen som vi kan registrere, og jeg solidariserer meg med jødiske foreldre som ikke lenger våger å la sønnene gå med hodeplagget kippa og døtrene med en davidsstjerne som halssmykke. Mange våger ikke engang å sende sine barn i nøytrale klær til jødiske skoler, og de kommer ikke selv til synagogen.

Det er bare hjemme bak lukkede dører og med gardinene dratt ned at de inntar sabath-måltidet. Deres sabath-feiring er ikke religiøs, men sosial og kulturell.  Foreldrene behøver ikke være religiøse i det hele tatt når de bryter det usyrede brød og setter gamle jødiske retter på bordet. Disse foreldre er ikke feigere enn andre foreldre, men de har gang på gang opplevd at rektorer og lærere ikke tar det alvorlig når de har fortalt om hva deres barn er blitt utsatt for i skolegården og etter skoletid. Mange som har fortalt meg sin historie, har bedt meg ikke å nevne deres navn og hvor de bor. De vil ikke bli identifisert som jøder.

At det stadig er en sterk anti-semittisme i islamittiske miljøer er blitt grundig dokumentert. I mange moskeer kan man støte på det primitive propagandaskriftet «Sions vises protokoller» og annen anti-semittisk litteratur som er trykt i Midt-Østen. Og på sine skjermer kan de ta inn TV- serier som fremstiller jødene på en meget hatsk og primitiv måte. Fortsatt brukes uttrykket «judobolsjevik». Det påståes at jødene tok makten både i Kreml og  Det hvite hus. Det er en så absurd påstand at det er merkelig at den fortsatt lever.

Det er også merkelig at det fortsatt er mange tilsynelatende fornuftige mennesker, i hvert fall personer som ikke er antisemitter, som tror at jødene stod bak terrorangrepene på Twin Towers i New York og Pentagon i Washington D.C. Jødene skulle angivelig ikke ha kommet på jobb denne morgen. Selv et så fornuftig menneske som Berit Ås, som jeg setter meget høyt, trodde på dette. Boken «Makten bak makten» av Per-Aslak Ertresvåg, som er det reneste sprøyt av konspirasjonspåstander, ble positivt omtalt i mange norske aviser.

Her må jeg enda en gang ta Johan Galtung i forsvar. Man kan mene hva man vil om en så selvsikker person, men det er tøv å påstå at han forsvarte «Sions vises protokoller». Han nevnte dette propandaskriftet som eksempel på hvor primitiv propaganda kan bli. Jeg har ofte hørt Johan Galtung uttale seg kritisk om den israelske koloniseringspolitikken, men aldri om jøder som folk og personer.

Den russiske avisen «Vedomosti» brakte nylig en interessant sak som jeg ikke har sett noen nordisk avis omtale. På en konferanse på Tel Aviv Universitet nylig ble det lagt frem en rekke grundige undersøkelser. En av dem viste at antisemittiske episoder i verden hadde økt med 12 prosent fra 2025 til 2026. I fjor kunne man registrere antisemittiske utsagn hvert 83. minutt på Internett. Det er på Internett mye av dette nå spres, og det her de ulike antisemittiske grupper på begge sider av Atlanteren holder kontakt med hverandre. For det er ikke bare i Europa antisemittismen øker, men også i USA. I nesten alle europeiske land er det en økende antisemittisme, selv i Tyskland der medier, skoler og myndigheter gjør mye for å motarbeide den.

Tel Aviv-konferansen slo fast at det er antisemittisme på begge sider i Ukraina-konflikten, og den er latent i selve Russland selv om Putin har tatt klart avstand fra den. Svært mange av de oligarker som er blitt rikest, er jøder og de støtter Putin. Vanlige russere har registrert dette og gjør seg sine tanker. En eller annen gang frykter jeg det vil eksplodere i det land som ga jødefiendtlige opptøyer dets navn – pogromer.

Men foreløpig er det langt færre anti–jødiske episoder av betydning i Russland enn i vestlige land. De høyreekstreme og nasjonalistiske grupper har ennå ikke tatt i bruk anti-semittismen slik de gjorde i sovjet-tiden. Ikke engang sentrale muslimske organisasjoner i Russland har spilt på anti-semittisme nå som forbindelsene mellom Russland og Israel er blitt stadig bedre. De er nå minst like gode som i 1948 da Stalin håpet å kunne bruke den nye jødiske stat mot vestmaktene.

I et generelt dystert bilde er det i hvert fall noe å glede seg over, blant annet at Marte Michelets viktige bok «Den største forbrytelsen» skal bli film. Da vil hennes budskap nå enda lenger ut. Så får vi heller glemme at Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte ved Jødisk museum kom med et helt uforståelig angrep på Marte Michelet. Jeg støtter både Jødisk Museum og HL-sentret på Bygdø. Begge er nødvendige i den vanskelige tid vi er inne i.

 

Gå til innlegget

Toleransens grenser

Publisert 7 måneder siden - 255 visninger

Jeg har lenge betraktet meg selv som ytringsfrihetsfundamentalist - også standpunkter jeg finner helt avskyelige og endog skremmende skal få komme til uttrykk. Nå er jeg mer i tvil.

JEG HAR LENGE betraktet meg selv som ytringsfrihetsfundamentalist -  det vil si at også standpunkter jeg finner helt avskyelige og endog skremmende skal få komme til uttrykk. Min livslange erfaring med diktaturer har gjort meg til motstander av alle former for sensur. Jeg synes ikke man skal utestenge innlegg i aviser og på nettet bare fordi de sårer mennesker av en annen tro. Det skal etter min mening mye til for at selv hatefulle ytringer bør forbys.

Jeg har sett dette i sammenheng med at minoriteter gjennom århundrer har vært undertrykt i stater med en majoritetsreligion. Når kirkens makt har gått i kompaniskap med den verdslige makt har vi sett hvordan dette kan ende. Det tok ikke lang tid fra kristendommen ble statsreligion i Roma før toleranse ble erstattet med forbud og grov forfølgelse. Grunnen var godt forberedt av de store kirkefedre. Johannes Chrysostomos kalte jødene «en slekt av hunder, nedrige dyr som får for mye mat og blir fete, besværlige og uregjerlige». Augustin så riktig nok på jødene som Herrens redskap i oppfyllelsen av profetiene, men unnså seg likevel ikke for å kalle dem «djevelens barn» og «Gudsmordere».

Rivaliserende oppfatninger innen kristenheten ble grovt undertrykt. Kjettere ble brent på bål eller ble fordrevet fra land til land. Trettiårskrigen startet som en religionskrig, men endte som rene røvertokter der katolikker plyndret katolikker og protestanter stjal fra protestanter.

Den katolske kirke forfulgte i over et halvt tusen år såkalte kjettere. I Frankrike ble Dreyfuss-saken   kjent, men det var også en annen sak Voltaire engasjerte seg i. Jean Calas som var en protestantisk kjøpmann i sekstiårene, ble anklaget for å ha tatt livet av en av sine sønner fordi denne hadde bestemt seg for å bli katolikk. Calas ble dømt til døden, men frikjent etter at Voltaire tok affære med sitt berømte skrift «Traitè sur la tolerance» (Traktat om toleranse), uten forfatternavn. Voltaire var overbevist om at å myrde noen som straff for kjetteri, var å drepe et menneske, uansett religiøs retning. Han skrev at det trengtes ikke stor kunst eller utsøkt taleferdighet for å bevise at kristne bør tolerere hverandre. Ja, Voltaire mente at alle mennesker skulle betraktes som våre brødre, enten de var jøder, muslimer eller buddhister.

Men Voltaire satte i likhet med Spinoca og Rousseau en grense og det er ikke så kjent av dem som holder festtaler om Dreyfus-saken. Den skulle ikke omfatte dem som ville styrte rettsstaten. Voltaire godtok at en protestantisk predikant var blitt dødsdømt og at det samme skjedde med hans tre brødre som forsøkte å befri ham. De hadde brutt samfunnskontrakten.

I nyere tid utdypet Karl Popper dette i «Det åpne samfunnet og dets fiender». Tankegangen var at det tolerante samfunn måtte forsvare seg mot dem som ville ødelegge det. Popper hadde sett på den ekstremt tolerante Weimarrepublikken som gjorde det mulig for Hitler å ta makten og for SS deretter å gå løs på jødene.

I Luther-året unngår vi ikke å bli minnet om reformatorens syn på jødene som «lyver, baktaler og sverger». Luther ville brenne deres synagoger og rive deres hus, og de skulle fratas sine bøker og selvsagt ikke få lov til å undervise. Dersom Luther fant en jøde ville han føre ham ut på broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens han døpte ham i Abrahams navn».  Erasmus av Rotterdam hadde dype stridigheter med Luther, men delte hans syn på  jødene: «Hvis det er kristelig å hate jødene, ja, da er vi alle kristne.»

Som ytringsfrihetsfundamentalist ville jeg ikke ønsket noe lovforbud mot Luthers og  Erasmus’ antisemittisme, og jeg mener fortsatt at vi skal være forsiktig med å bruke rettsapparatet mot jødefiendtlige utsagn. Men jeg er blitt mer og mer i tvil om mitt standpunkt. Etter å ha lest oversetteren Ervin Rosenbergs kronikk i Svenska Dagbladet, som jeg anser som den beste kulturavis i Norden, er jeg blitt enda mer tvilende. Med rette viser han til Karl Popper og «Det åpne samfunn og dets fiender». 

Jeg ble påvirket av attentatene som krevde mange ofre i Paris, Brüssel, København og Stockholm. Overfor IS- og Al Kaida-fanatikere som myrder helt uskyldige mennesker, nytter det ikke med toleranse. Det demokratiske samfunn må forsvare seg mot dem som vil ødelegge det. Det må i verste fall ta i bruk midler som vi vanligvis ikke forbinder med fredstid. Men så er det da heller ikke fred, men krig som preger våre samfunn i dag. Da kommer min ytringsfrihetsfundamentalisme til kort. Kanskje det likevel er slik at ubegrenset toleranse tjener toleransens fiender. Demokrati er ikke en abstrakt størrelse fjernet fra menneskers liv og levnad, men noe som vi må forsvare om igjen og om igjen og med midler ingen av oss egentlig liker.

El Kaida og IS har aldri anerkjent demokratiet, de respekterer ikke rettsstatens prinsipper og de aksepterer ingen form for religions – eller meningsfrihet. Deres våpen er rovmord på helt uskyldige mennesker, og de tar ikke hensyn til kvinner og barn. Deres terror rammer alle samfunnslag også de fattige. Statenes toppledere er jo så godt beskyttet at terroristene sjelden klarer å ramme dem.

Jeg går tilbake til Popper: «Mindre kjent er toleranseparadokset: Ubegrenset toleranse leder til at toleransen forsvinner. Dersom vi tilbyr dem som er intolerante ubegrenset toleranse, dersom vi ikke er beredt på å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep så kommer de tolerante til å gå under og toleranse med dem … Vi bør hevde at enhver bevegelse som forkynner intoleranse og forfølgelse er like kriminelle som oppvigling til mord eller menneskerov eller å gjenoppta slavehandelen.»

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
8 minutter siden / 2663 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
22 minutter siden / 1384 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1384 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 580 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 580 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 675 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 580 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 675 visninger
Les flere