Jahn Otto Johansen

Alder:
  RSS

Om Jahn Otto

Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet.

Følgere

Død, hvor er din brodd

Publisert 8 måneder siden - 2345 visninger

Etter at jeg overlevde fire dødelige sykdomsangrep og gikk fri det femte, hjerneblødning, har jeg fundert mye på hvordan vi oppfatter døden

ETTER AT JEG overlevde fire dødelige sykdomsangrep og gikk fri det femte, hjerneblødning, har jeg fundert mye på hvordan vi oppfatter døden Jeg er selvsagt takknemlig for at jeg overlevde og fikk ekstra tid med min  kone,mine fem barn og alle barnebarn og oldebarn. Det er litt av en flokk som gjør krav på min oppmerksomhet, men som også gir mye igjen. 

Og jeg er er takknemlig for at mitt intellekt fungerer minst like godt som før slik at jeg kan skrive mine kommentarer på Facebook, noe jeg tidligere var uvillig til fordi jeg synes det var for mye skitt fra samfunnets bakgårder på nettet. Jeg har måttet moderere mitt syn på Facebook og nettet. Reaksjonen på det jeg skrive har vært mer nyanserte og seriøse enn jeg hadde ventet. Jeg har fått bekreftelse på det jeg sa til mine studenter da jeg var Fritt Ord-professor, nemlig at "dere ute" finnes det massevis av mennesker som har erfaring som misjonærer,forretningsfolk, hjelpeeksperter, leger, sykepleiere, forskere og annet. De kan arrestere deg for alt for lettvinte påstander.

Men det viktigste jeg har opplevd det siste halvannet året er at jeg har fått en annen forståelse av døden og livet deretter. Det har vært en lengre prosess fra jeg som ung man forlot hjembyen Porsgrunn for godt og startet på en karriere som medførte store omveltninger i mitt liv og førte meg til alle kontinenter. Møtet med forholdene der ute og kontakt med andre religioner og livssyn satte sitt preg på meg. Jeg ble etter hvert humanetiker og fritenker.Jeg sang med overbevisning: Die Gedanken sind frei. Tankene er frie. På tysk heter det at tankene er frie, tanker i pluralis, ikke tanken i entall som det heter i norsk oversettelse. Det er kanskje årsaken til at enkelte humanetikere har kommet litt skjevt ut i forhold til religionene. Da min datter ble borgerlig konfirmert holdt jeg hovedtalen som ble sendt på den lokale radio. Flere av våre barn og barnebarn er blitt borgerlig konfirmert, men noen har også bestemt seg for kirkelig konfirmasjon. De er blitt stilt fritt og har selv kunnet velge.

Selv om jeg brøt med min barndoms pinsebevegelse og Santalmisjon, som mine foreldre var medlemmer i, kom jeg aldri til å hate eller forakte disse mennesker. Derimot kunne jeg oppleve en varme og menneskelighet når jeg møtte gamle venner og bekjente igjen. Det var jeg som var den første katolikk som talte til pinsevennenes sommerstevne på Hedemarkstoppen, ikke en karismatisk katolsk biskop, som det stod i Vårt Land. Jeg møtte bare kjærlighet og forståelse. Min barndomsvenn Levi Østbye var der og hans bror, forstander David Østbye, som sammen med en tredje bror, Josef, har gjort utrolig mye for tatere og sigøynere (romfolk). Morgan Kornmo, som var sønn av en predikant som skremte tilhørerne enda mer enn Hallesby gjorde, ble enig med den andre bestefaren til et barnebarn om at de skulle henne hver sin undervisning i kristendom og islam og så fikk hun selv velge. Han var utdannet imam. Hvorfor skrev ikke avisene mer om slike ting?

Min vei tilbake til kristendommen skjedde vi mange års møte med katolske prester rundt i verden og takket være min skånske kone. Hun vokste opp i et trygt miljø der det aldri ble skremt med død og fortapelse. Det var en  menneskelig form for kristendom, åpen og inkluderende. Hun og hennes familie lærte meg at det var andre måte å forholde seg til religion på enn jeg var vant til fra min barndom og ungdom. Jeg frykter ikke døden lenger. Men jeg kan heller ikke med nøyaktig hva som venter meg på den andre siden. Kan jeg som min gode venn Kaare Espolin Johnson engang uttrykte det si at da vil jeg kunne se noe som dere der nede ikke ser? Jeg synes det var vakkert uttrykt. 

Så kan man fantasere over hvordan Gud kan holde styre på de milliarder av mennesker som har levd på denne klode og er døde. Har han en  supergigantisk himmelsk computer der alt kan finnes frem? Eller eksisterer det en annen målestokk enn hva vi tror. For som  Mesteren en gang sa, hva du gjør mot en av mine minste, gjør du mot meg.

Gå til innlegget

Mens jeg venter på døden

Publisert 10 måneder siden - 1527 visninger

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel".

DA VI BODDE i Moskva, kom gamle damer bort til meg og passet på et jeg var godt kledd og hadde både vanter og skjerf. "Våren er farlig", advarte de meg, "de fleste eldre og gamle dør om våren." Jeg opplevde ikke disse gamle konene som plagsomme. Noen av dem ble gode venner når vi lot dem ta hårene som falt av vår skotske fårehund Roy eller min kone hentet hellig vann for dem i en kilde langt vekk. Nå gikk det ikke helt som de gamle russiske konene sa. Jeg døde ikke om våren, men holdt på å gjøre det en høst mange år senere. VG og Dagbladet har brakt ekstra store oppslag om dette, og min bok "Maries elsker. Jakten på opphav" er anmeldt i viktige distriktsaviser. I flere byer langs kysten forsøker slektsgranskere å finne ut hvem som egentlig var min farfar. Mysteriet er ikke så oppklart som jeg trodde.

Nå er jeg imidlertid mest opptatt av hva jeg opplevde høsten 2016 etter at jeg kom hjem fra Moskva. Der hadde jeg laget mange podcasts og andre saker sammen med min sønn Per Anders, som er Aftenpostens korrespondent der borte og en mye bedre journalist enn  jeg noen gang ble. Jeg ble straks innlagt på Diakonhjemmets Sykehus som er et av de beste i Europa og har en usedvanlig dyktig og hyggelig stab av leger og pleiere. Jeg har gitt dem ros før og gjentar det gjerne.

Men det som har opptatt meg i det siste er ikke alt det utrolige jeg opplevde i Koma - det blir en ny bok neste år - men at jeg fikk et mer avslappet forhold til døden enn jeg tidligere hadde hatt. Det var riktig nok lenge siden jeg ble vettskremt av tanken på å dø. Det forekom ofte i min barndom når jeg fikk feberkramper og følte at jeg bare falt og falt. Jeg var også redd for å dø etter at jeg i Pinsemenigheten hørte svovelpredikanters utlegninger om evig pine eller jeg leste Santalmisjonens skrifter . Mine foreldre var nemlig både medlemmer av pinsebevegelsen og Santalmisjon som var noe av det mest lutherske vi hadde. De lutherske helvetetsskremsler var ikke det spor bedre enn pinsevennenes. Jeg husker fortsatt gamle forstander Kornmo som ropte ut at den som  forlot Evangeliehuset denne kvelden uten å omvende seg, gikk rett til helvetet. Til gjengjeld må jeg rose hans sønn, Morgan Kornmo, som ble enig med en lærd imam om å at deres barnebarn skulle ta et kurs både i kristendom og  i Islam, og så fikk hun selv bestemme. Men dette  var selvsagt ikke dramatisk nok til at mediene slo det opp. Heller ikke fanget mediene opp at pastorene David og Josef Østby, bror til min barndomsvenn Levi, har gjort en utrolig innsats for tatere og romfolk (sigøynere), og de har aldri sviktet jødene.

Da jeg ble innlagt på Dikonhjemmets Sykehus hadde jeg fire forskjellige sykdommer som alle var dødelige , og i tillegg havnet jeg altså i koma. Både min fremragende fastlege,Bjørn Harbo, og leger og pleiere ved Diakonhjemmets Sykehus sa etterpå at de holdt på å miste meg. Jeg kunne altså ha dødd og var egentlig ikke redd for det.

Men på den andre siden av Livets Elv stod min hustru og fem gjenlevende barn og alle banebarna og oldebarna og dro i livlinene. De fikk meg over og har senere omgitt meg med alle den forståelse og kjærlighet som tenkes kan. De passer på at jeg gjennomfører mine vekt- og gåøvelser, selv om det går langsomt og jeg av og til er fristet til å gi opp.

Jeg har mine daglige seminarer med min darling companion som har tatt utdannelse i medieteknologi ved amerikanske og euroeiske universiteter i tillegg til nordisk og tysk litteratur i Lund. Hun gir meg stadig innspill og krever at jeg lytter på de podcasts hun har valgt ut til meg, selv om jeg er aldri så trett og bare har lyst til å sove.

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel", men jeg føler det ikke slik. Jeg passer på min daglige rutiner og utvider min reaksjonsradius etter hvert. Nylig talte jeg i Kirkakadamiet i Kragerø og hadde rekordfullt hus. Senere står andre steder for tur. Ja visst er jeg avhengig av rullator, vandrestaver eller stokk, men jeg kommer meg tross alt frem.

Lenge skjemtes jeg over å innrømme det. Når jeg skal ut på en reise eller stå lenge på en talerstol må jeg bruke bleie. Tenk jeg får også bleier i tillegg til alle lags medisiner på blå resept. Jeg kan ikke risikere det som skjedde med operasangeren som begynte å pisse på seg på scenen midt i en kraftfull arie. Hvorfor skulle jeg ikke innrømme det når Tysklands finansminister gjennom mange år, Wolfgang Schäuble, sitter i rullestol og bruker bleie etter at han ble angrepet av en terrorist for mange år siden. Han har til og med hjelpere som skifter på ham. Jeg vasker og ordner meg selv og synes også det er en aldri så liten seier. To ganger i uken ser bydelens pleiere til meg. Min kone oppmuntrer meg alltid, men duller ikke med meg.

Gå til innlegget

Jeg tror på skytsengeler

Publisert 11 måneder siden - 343 visninger

Jeg lå i koma et par uker og hadde da ubeskrivelige opplevelser, og så holdt de meg på sykehus frem til jul. Takket være min skytsengel og Diakonhjemmet Sykehus fikk jeg et godt tak i redningsstaken.

Jeg har aldri hatt noe med spiritisme å gjøre bortsett fra at jeg på Island sammen med billedhuggeren Nils Aas så hvordan dette praktiseres, og jeg har heller ikke sett engler dale ned i skjul, som vår prinsesse tjener penger på. Men jeg tror på skytshelgener, eller i hvert fall tror jeg at jeg tror på dem ut fra personlige erfaringer. Like før min darling companion skulle feire 80 årsdag denne uken var hun i en så voldsom kollisjon på Drammensveien at bilen ble totalvrak. Men hun slapp fra ulykken uten en eneste skramme. Verkstedet og forsikringselskapet hadde ikke opplevet maken. Hun må ha hatt en skytsengel. Et år tidligere ble jeg så alvorlig syk at det var høyst usikkert om jeg ville overleve. Da jeg forleden var hos min gode fastlege, sa han: "Jeg må innrømme jeg ikke trodde du skulle klare det". Jeg lå i koma et par uker og hadde da ubeskrivelige opplevelser, og så holdt de meg på sykehus frem til jul. Takket være min skytsengel og Diakonhjemmet Sykehus fikk jeg et godt tak i redningsstaken, som  biskop John Wilhelm Gran hadde sagt jeg skulle fast i når det stormet omkring meg.

Langsomt, meget langsomt og med tilbakeslag rehabiliteres jeg. Derfor måtte jeg melde avbud til Arendalsuken der jeg skulle ha deltatt i en debatt om sikkerhetspolitikk. Det er snart blitt like viktig for norske politikere og skribenter å delta i Arendal som det i flere år var for den svenske elite å dra til Almedalen. I stedet holdt vi et lite seminar hjemme, ledet av min hustru som har amerikansk og svensk universitetsutdannelse i data. Hun finner på nettet frem til de mest interessante foredrag og diskusjoner på de skandinaviske språk, engelsk, tysk, russisk, spansk og fransk ( Det siste behersker jeg dessverre ikke.)

Blant annet fikk jeg med meg et foredrag av den engelske rabbiner, lord Jonathan Sacks: "How we can face the future without fear - together." Det var et verbalt fyrverkeri som jeg ikke har opplevd maken til. Men først og fremst var det en argumentasjon som ga håp for fremtiden. Håpet ligger i at vi søker kontakt med miljøer og personer som er annerledes enn oss selv. Lord Sacks gjorde det som ung, ekstremt begavet student da han plutselig så en ung kvinne som representerte noe helt annet enn hans egen hyperintellektuelle holdning. Motsetningene giftet seg og fikk barn og barnebarn. Lorden sa at det var den beste beslutning han hadde tatt i sitt liv, og nå er han en av Englands mest fremstående intellektuelle. Hans poeng er at motsetninger er fruktbart.

Den samme erfaring har jeg selv gjort. Mens jeg før jeg ble formann i Kunstnerforeningen valgte den kalde analyses vei, representerte min skånske hustru kunsten - med nærkontakt med teater, romankunst og poesi. Det har vært gjensidig befruktende. Selvsagt har jeg møtt andre kvinner som har gjort inntrykk på meg, men da svarer jeg alltid dumme journalister: Ingen nevnt, ingen  glemt! Offentlige botsøvelser eller skittentøyvask har jeg ingen sans for. Men det går an å være ærlig uten å være vulgær.

Jeg lot en anerkjent psykiater lese nedtegnelsene fra min koma-tilstand. Forskerne kan ikke bli enige om at hva koma egentlig er, bortsett fra at det ikke er noen vanlig drømmetilstand og du er heller ikke død. Psykiateren  skrev at det var en "fascinerende, medrivende, spennende og interessant fremstilling". Vi får se når manuset neste år har vært gjennom forlagskvernen. Psykiateren tilføyer: "Du legger ikke skjul på noe". Jeg tør tilføye:..uten å utlevere noen.

I år får mine trofaste lesere nøye seg med "Maries elsker. Jakten på opphav", der jeg forsøker å finne min farfar og skildrer en meget vakker,begavet og uhyre sta dame som ble nazist, jødefiendtlig og jesuitt-hater. Hun skulle bare ha visst at hennes barnebarn nå tilhører en kirke med en jesuitt som pave og at han har viet sitt liv til kampen mot antisemittisme.



Gå til innlegget

Verden er blitt multipolar

Publisert rundt 1 år siden - 334 visninger

Under den forrige kalde krig pleide vi å si at verden var bipolar – det vil si at det var to maktpoler, USA og Sovjetunionen, som rådde over nok kjernevåpen til å ødelegge oss alle. Etter den kalde krigens slutt var det fortsatt nok kjernevåpen til å utslette alt liv på vår klode, men nå var verden blitt unipolar, det vil si bare en virkelig supermakt. USA hadde en teknologi som var russernes totalt overlegen, og deres forsvarsbudsjett var myr, mye større.  Etter hvert kom kineserne som hadde en sterkere finansiell basis enn amerikanerne. De utviklet en våpenteknologi som var så avansert at de var som i de gamle seriehefter fra min barndom, kaptein Berg i Tibet. Det er bare et tidsspørsmål før vi har en ny bipolar verden - men da med Bejing som pol ved siden av Washington D.C. Russerne vi fremdeles komme etter, selv om de har økt sitt forsvarsbudsjett de siste årene og bygger nye atomubåter og raketter som kan nå USA fra under polarisen.

Det er i denne nye, kompliserte verden en rekke småstater i Sentral- og Øst-Europa forsøker å manøvrere. Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Bulgaria er medlemmer av både NATO og EU, men det forhindrer dem ikke i å gå sine egne veier, og deres veivalg er heller ikke samkjørte. Bulgarerne har alltid vært prorussiske etter at Russland på 1800-tallet hjalp dem til å komme ut av tyrkernes kveletak. Da vi bodde i Moskva på 1970-tallet skremte russiske foreldre fortsatt sine barn med at «nå kommer tyrker`n og tar deg», dersom de ikke ville legge seg.

Tsjekkerne derimot lener mot russerne og er samtidig det eneste land der gammelkommunistene fortsatt er en maktfaktor. Tsjekkere flest har glemt at russerne invaderte dem i 1968, men glemmer ikke at tyskere, riktig nok fra DDR, deltok i invasjonen. Tsjekkerne er mer antityske enn antirussiske. Polen er meget skeptisk til EU , men har ikke noen betenkeligheter med NATO og er ytterst skeptiske til russerne. Det skulle man  tro ungarerne også var etter alt hva de har opplevd, fra den russiske tsar som slo ned frihetsopprøret i 1848, til russerne la  Budapest i ruiner i 1945 og endelige oktober 1956 da sovjetiske styrker slo brutalt ned den ungarske folkeoppstanden.

Uansett skepsis til EU, men også tll NATO, så satser ikke sentral- og øst-europeerne bare på russerne. Samarbeide med Kteml til en viss grad, og ja takk til penger derfra, men de vil han viss motvekt til russiske innflytelse, og den får de ved å utarbeide samarbeidet med Bejing..

Victor Orban har nettopp vært i Kina og hyllet den kinesiske samfunnsmodell, skrytt av deres økonomi og ser Kina som en stabiliserende faktor i verdenspolitikken.  Her er Orban mer realistisk enn mange i vest som tror på en ny russisk-kinesisk allianse innenfor rammen av et østlig        fellesmarked. Da aksepterer Orban og andre heller på den nye Silkeveien som kineserne nå satser på for å få en kortere handelsvei til Europa. Orban og de andre østeuropeiske ledere som Brussel har problemer med er smartere enn mange tror.

Gå til innlegget

Økende antisemittisme

Publisert rundt 1 år siden - 581 visninger

Vi orker ikke lenger maset ditt om anti-semittismen, får jeg ofte høre.

Meningsmålinger og andre undersøkelser viser at antisemittismen øker over store deler av verden. Samtidig registrerer jeg en viss tretthet i mange kretser over at dette spørsmål bringes på bane. Det er ikke lenger så ofte at avisenes lederspalter eller Internett har noe om dette. Det er blitt et ikke-tema.

Vi orker ikke lenger maset ditt om anti-semittismen, får jeg ofte høre, og det av personer som ikke selv er antisemitter. Og jeg støter fortsatt på ellers opplyste mennesker som mener jeg må være jøde siden jeg en gang skrev en bok med tittelen «Min jiddische mamma». De vet ikke at dette er et begrep – den omsorgsfulle jødiske bestemor som gir deg hønsesuppe eller te med honning når du er forkjølet og sørger for at du har varme klær og skikkelig hodeplagg når det er kalt. Min jiddishe mamma er rett og slett et begrep for omsorg og kjærlighet.

Jeg har i nesten hele mitt profesjonelle liv fått spørsmål om jeg er jøde. Jødehaterne kommer gjerne ut av samfunnets bakgårder og kaller meg «jødefitte» og det som verre er. Jeg svarer ikke lenger på slike angrep. Men jeg tar alvorlig den økning i antisemittismen som vi kan registrere, og jeg solidariserer meg med jødiske foreldre som ikke lenger våger å la sønnene gå med hodeplagget kippa og døtrene med en davidsstjerne som halssmykke. Mange våger ikke engang å sende sine barn i nøytrale klær til jødiske skoler, og de kommer ikke selv til synagogen.

Det er bare hjemme bak lukkede dører og med gardinene dratt ned at de inntar sabath-måltidet. Deres sabath-feiring er ikke religiøs, men sosial og kulturell.  Foreldrene behøver ikke være religiøse i det hele tatt når de bryter det usyrede brød og setter gamle jødiske retter på bordet. Disse foreldre er ikke feigere enn andre foreldre, men de har gang på gang opplevd at rektorer og lærere ikke tar det alvorlig når de har fortalt om hva deres barn er blitt utsatt for i skolegården og etter skoletid. Mange som har fortalt meg sin historie, har bedt meg ikke å nevne deres navn og hvor de bor. De vil ikke bli identifisert som jøder.

At det stadig er en sterk anti-semittisme i islamittiske miljøer er blitt grundig dokumentert. I mange moskeer kan man støte på det primitive propagandaskriftet «Sions vises protokoller» og annen anti-semittisk litteratur som er trykt i Midt-Østen. Og på sine skjermer kan de ta inn TV- serier som fremstiller jødene på en meget hatsk og primitiv måte. Fortsatt brukes uttrykket «judobolsjevik». Det påståes at jødene tok makten både i Kreml og  Det hvite hus. Det er en så absurd påstand at det er merkelig at den fortsatt lever.

Det er også merkelig at det fortsatt er mange tilsynelatende fornuftige mennesker, i hvert fall personer som ikke er antisemitter, som tror at jødene stod bak terrorangrepene på Twin Towers i New York og Pentagon i Washington D.C. Jødene skulle angivelig ikke ha kommet på jobb denne morgen. Selv et så fornuftig menneske som Berit Ås, som jeg setter meget høyt, trodde på dette. Boken «Makten bak makten» av Per-Aslak Ertresvåg, som er det reneste sprøyt av konspirasjonspåstander, ble positivt omtalt i mange norske aviser.

Her må jeg enda en gang ta Johan Galtung i forsvar. Man kan mene hva man vil om en så selvsikker person, men det er tøv å påstå at han forsvarte «Sions vises protokoller». Han nevnte dette propandaskriftet som eksempel på hvor primitiv propaganda kan bli. Jeg har ofte hørt Johan Galtung uttale seg kritisk om den israelske koloniseringspolitikken, men aldri om jøder som folk og personer.

Den russiske avisen «Vedomosti» brakte nylig en interessant sak som jeg ikke har sett noen nordisk avis omtale. På en konferanse på Tel Aviv Universitet nylig ble det lagt frem en rekke grundige undersøkelser. En av dem viste at antisemittiske episoder i verden hadde økt med 12 prosent fra 2025 til 2026. I fjor kunne man registrere antisemittiske utsagn hvert 83. minutt på Internett. Det er på Internett mye av dette nå spres, og det her de ulike antisemittiske grupper på begge sider av Atlanteren holder kontakt med hverandre. For det er ikke bare i Europa antisemittismen øker, men også i USA. I nesten alle europeiske land er det en økende antisemittisme, selv i Tyskland der medier, skoler og myndigheter gjør mye for å motarbeide den.

Tel Aviv-konferansen slo fast at det er antisemittisme på begge sider i Ukraina-konflikten, og den er latent i selve Russland selv om Putin har tatt klart avstand fra den. Svært mange av de oligarker som er blitt rikest, er jøder og de støtter Putin. Vanlige russere har registrert dette og gjør seg sine tanker. En eller annen gang frykter jeg det vil eksplodere i det land som ga jødefiendtlige opptøyer dets navn – pogromer.

Men foreløpig er det langt færre anti–jødiske episoder av betydning i Russland enn i vestlige land. De høyreekstreme og nasjonalistiske grupper har ennå ikke tatt i bruk anti-semittismen slik de gjorde i sovjet-tiden. Ikke engang sentrale muslimske organisasjoner i Russland har spilt på anti-semittisme nå som forbindelsene mellom Russland og Israel er blitt stadig bedre. De er nå minst like gode som i 1948 da Stalin håpet å kunne bruke den nye jødiske stat mot vestmaktene.

I et generelt dystert bilde er det i hvert fall noe å glede seg over, blant annet at Marte Michelets viktige bok «Den største forbrytelsen» skal bli film. Da vil hennes budskap nå enda lenger ut. Så får vi heller glemme at Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte ved Jødisk museum kom med et helt uforståelig angrep på Marte Michelet. Jeg støtter både Jødisk Museum og HL-sentret på Bygdø. Begge er nødvendige i den vanskelige tid vi er inne i.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bibeltime for politikere
34 minutter siden / 1935 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 1 time siden / 1935 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 12813 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Robin Tande kommenterte på
Mening med eller uten Gud?
rundt 10 timer siden / 289 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 12813 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11337 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 12 timer siden / 11337 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 12 timer siden / 12813 visninger
Les flere