Finn Olav Felipe Jøssang

Alder: 33
  RSS

Om Finn Olav Felipe

Bibelinspirator og redaktør (ungdom)
Bibelleseringen

Følgere

Eias sekulære skylapper

Publisert 10 måneder siden - 1036 visninger

Som «opplysningssosiolog» ønsker Harald Eia å opplyse oss om opplysningstidens radikale fremskritt. Da bør han lese misjonshistorie!

Harald Eia skal ha honnør for at han i Dagsnytt 18 den 24. august påpeker at det skjer en rekke radikale endringer fra og med 1700-tallet og utover, med avskaffelsen av slaveriet i en rekke land, forbud mot tortur, og fremming av menneskerettighetsidealene generelt.


At slaveriet eksisterte så lenge i «det kristne Vesten», og at det først var fra og med «opplysningstiden» disse endringene for alvor inntreffer, er likevel ikke et punkterende argument for at «sekulære verdier» frembrakte det kristendommen ikke lyktes med. Tvert imot!


Sekulære «selvfølgeligheter»

Nå er Eia sosiolog av skolering, uteksaminert ved Universitet i Oslo i 1992. Det vil ikke forundre meg om det under hans studieperiode nettopp var «den sekulære narrativen» som var dominerende på SV-faktultet. Du vet, den om at «det var først når mennesket frigjorde seg fra religionens åk at det ble fritt til å tenke, resonnere, og basere sin etikk og moral på empiri og fornuft – og ikke på religiøse dogmer». Selvfølgelig anerkjenner man her reformasjonen og protestantismens løsrivelse fra Pavekirkens intellektuelle makthegemoni på 1500-tallet, som også Eia tilkjennegir, men i denne beretningen er dette bare for en parentes å regne før den virkelige opplysningen skjer – og mennesket endelig inntar hovedrollen i sin egen fortelling.

 

William Wilberforce

Hadde Eias skolering likevel utfordret ham til å se enda litt nærmere på årsakene til at slaveriet ble avskaffet (og til at det skjedde radikale endringer på dette feltet fra 17- 1800-tallet og utover) ville han kanskje oppdaget de viktige nyansene i det store bildet: De fremste talsmennene for avskaffelsen av slaveriet, med William Wilberforce i spissen, var alle dypt motivert av sin kristne tro! De leste den samme Bibel som slavehandlerne gjorde, men nettopp med Bibelen i hånd irettesatte de dem i sterke ordelag, og viste gang på gang hvordan disse misbrukte både Guds ord og Guds navn ved å «prooftexte» virksomheten sin med løsrevne sitater fra både Mosebøkene og Det nye testamentet (bibelvers Eia selv trekker frem i sin kritikk av middelalderens tillatelse av slaver). De kritiserte altså ikke bare slavehandlene for å begå urett mot menneskeheten, men mot Gud selv, som skapte mennesket i sitt bilde med en ukrenkelig, iboende verdi.

 
Bartolomé De Las Casas

På Dagsnytt 18 nevnte for øvrig Hilde Frafjord Johnson eksempelet med dominikanermunken Bartolomé De Las Casas som på 1500-tallet kjempet for avskaffelsen av slaveriet i de spanske koloniene 200 år for Wilberforce. Oppvokst i Sør-Amerika som jeg er, kjenner jeg likevel altfor godt til at verken menneskehandelen eller slaveriet opphørte i praksis etter De Las Casas heltemodige innsats. Det tvingende spørsmålet som dermed melder seg (som jeg aner også Eia stilte seg under debatten) er følgende: Hvorfor skjer det da ikke noe radikalt før på 17- og 1800-tallet?

 
Faglige skylapper

Vel, hadde Eia fått inkludert en smule kirkehistorie under sin sosiologiske skolering ville han kanskje også fått med seg en forelesning om de store evangeliske vekkelsene, på begge sider av Atlanteren, som nettopp foregikk på 17- og 1800-tallet. Å se opplysningstiden isolert fra disse kan ikke beskrives som annet enn «faglig skylapping».

 

«The great awakening»

Vekkelsene under Wesley-brødrene i England på 1700-tallet og «The great awakening» under George Whitfield, Charles Finney og Jonathan Edwards på det amerikanske kontinentet i samme tidsperiode gjorde noe med hele befolkningens samvittighet. I vårt eget land kan vekkelsen under Hans Nielsen Hauge i samme tidsepoke legges til. Hauge vekket til live et sosialt engasjement som savnet sidestykke hos en pompøs og tafatt embetskirke der prestene gladelig snakket mer om poteter enn om Gud.

 

I kjølvannet av disse store vekkeslene oppstod så den moderne misjonsbevegelse, der bl.a. David Livingstone, William Carey, Lars Skrefsrud, Hudson Taylor, Gladys Aylward og mange, mange andre var blant de fremste talsmennene- og kvinnene for «de innfødtes» rettigheter i koloniene, og blant de skarpeste kritikerne av koloniherrens maktmisbruk for øvrig.

 

Så var gjerne de deistiske opplysningsfilosofene gode «skrivebordsfilosofer» som satte viktige menneskerettighetsspørsmål på agendaen. Men skal du lete etter eksempler på hvem som satte sine egne liv på spill for å iverksette dem – både den gang og i dag – ja da må du lese misjonshistorie Eia!

Gå til innlegget

Naturalisten, supernaturalisten og kommersialisten

Publisert 11 måneder siden - 685 visninger

Når «gratis helbredelse» tilbys på gata, uten garantier, har kanskje kommersialiseringen av troen gått vel langt?

Statsstøttet helbredelsesutdanning er visst i vinden for tiden. I det minste debatten om den, slik det var på Dagsnytt 18 med Aftenpostens Ingeborg Senneset og Vårt Lands Berit Aalborg forrige torsdag. Nå er diskusjonen om hvorvidt en skole skal få statsstøtte for å undervise i helbredelse ved bønn en diskusjon for seg selv, og må skilles fra den om helbredelse ved bønn virker. Men skulle støtten fjernes må man anvende en nokså stram linje av ideologisk «sekularisme», som igjen kan medføre at handlingsrommet til andre livssynsutdanninger også innskrenkes, dersom det skal anvendes konsekvent. Dette vil være et tap for livssynsmangfoldet i landet vårt.

 

Naturalisten og supernaturalisten

«Det sentrale miraklet som de kristne holder fast ved, er inkarnasjonen. De sier at Gud ble menneske. Alle andre mirakler bygger opp mot dette, synliggjør det eller følger av det.» Ordene tilhører den kjente Oxfordprofessoren og forfatteren C.S. Lewis. Dersom vi ønsker å diskutere «helbredelse ved bønn» på en saksvarende måte tror jeg vi bør løfte det hele opp på et mer filosofisk nivå, og skille mellom teori og praksis.

 

I boken «Mirakler» mener Lewis at mennesket kan deles inn to kategorier hva gjelder betraktningen av naturen og troen på mirakler og det overnaturlige – naturalisten og supernaturalisten. I naturalistens verdensbilde er naturen alt som finnes. I følge Lewis ser naturalisten på alle enkeltting og enkelthendelser kun som en del av det han kaller for «hele forestillingen». Hvis noen da skulle påberope seg at det har skjedd et mirakel (for eksempel at noen har blitt helbredet fra kreft ved forbønn), vil den som har et naturalistisk verdensbilde alltid tolke dette som «et lykkelig sammentreff», som helt sikkert har en naturlig årsak et eller annet sted nedover i årsaksrekken.   

 

I supernaturalistens verdensbilde eksisterer ikke naturen i kraft av seg selv men har sin årsak i noe annet som eksisterer i kraft av seg selv. Supernaturalisten tenker at denne «ene opprinnelige og selveksisterende tingen befinner seg på et annet, overordnet nivå i forhold til andre ting». Dermed står denne ene opprinnelige og selveksistrende tingen over naturen og er fri til å gripe inn og røre ved den. Ifølge Lewis er inkarnasjonen – at Gud ble menneske – det ultimate uttrykket for dette, hvor Guds hensikt nettopp var å ta bolig iblant oss for å vise sin herlighet og igangsette gjenopprettelsen av hele skaperverket, inkludert hele mennesket.

 

 

Kommersialistene

Slik sett er det ikke et «nytt evangelium» dagens helbredelsespredikanter forkynner når de hevder at «disse tegn skal følge dem som tror» (Mark 16,17 f). Det som derimot er nytt er den ivrige markedsføringen av egen helbredelsespraksis og den stadige koblingen til økonomi. Senneset var selv en av dem som kom med heftig kritikk da Guillermo Maldonado var trekkplaster til konferansen «Supernatural Encounter Norway» i Telenor Arena i fjor sommer. Initiativtaker Jan Hanvold fra Visjon Norge var ikke beskjeden da han i kollektalen oppfordret publikum til å være generøse med hundrelappene som frivillig «konferanseavgift» og takk for tjenesten.

 

Da er det i det minste mer redelig å gå rundt i Norges gater med skilt om «gratis helbredelse» og tilby forbønn for syke, slik enkelte ungdommer fra karismatiske kristne miljøer gjør. Spørsmålet er om man likevel bidrar til en sterk kommersialisering av troen når man nærmest forsøker å selge «produktet Gud» ved å tilby gratis helbredelse – uten garantier for øvrig! Enkelte filmer også hele bønneseansen og livestreamer det hele på sosiale medier med tabloide titler som «Healing on the streets...happining now!», uten tilsynelatende noen refleksjoner rundt «klientens» personvern og private sykdomshistorie.

 

Kontrasten er her stor til Jesus fra Nasaret som heller forsøkte å dempe fokuset på det sensasjonelle rundt miraklene han utførte, slik at budskapet om tilgivelse og evig frelse ikke skulle fordunkles.

 

ACTA

Hvorvidt den nye helbredelseslinjen til ACTA Bibelskole faller inn under den nye «kommersialiseringen av Gud» er det fortsatt prematurt å si noe om, da skolen enda ikke har startet. Det er likevel en fare ved å rette et hovedfokus mot de mer sensasjonelle sidene ved den kristne tro (som helbredelser og profetier) at det hele kulminerer i jakten på det sensasjonelle, og markedsføringen av det. Men det vil overraske meg dersom skoleledelsen ikke har tenkt nøye gjennom Jesu skarpe advarsel om nettopp å gjøre det sensasjonelle til en hovedsak: Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ (Matt 7,22–23)

 

Inderlig medfølelse

Det vil for øvrig også overraske meg om ikke Senneset er kjent med at hennes egen fagtradisjon har sitt utspring i en nær kobling til den kristne kirke. At yrkestittelen «sykesøster» i dag er byttet ut med det langt mer passende sykepleier, tåkelegger ikke det faktum at det nettopp var klostre og kristne institusjoner som i lang tid etablerte og drev sykehusene - og den tilhørende utdanningen - lenge før offentlig forvaltning overtok hovedansvaret i helsesektoren. Fortsatt er dette tilfellet i store deler av det globale Sør.

 

De kristne helseinstitusjonene og sykesøstrene hentet sin inspirasjon nettopp fra Jesu egen undervisning (som lignelsen om «den barmhjertige samaritan») og hvordan evangelietekstene gjentatte ganger understreker at Jesus var «drevet av inderlig medfølelse» når han rørte ved spedalske, lamme og blinde – og helbredet dem. Så har da både bibelskoleelever og sykepleiere mye å lære av Mesteren selv.

Gå til innlegget

«Pride», mangfold og respekt

Publisert 11 måneder siden - 8977 visninger

Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen i samfunnet, holder det ikke å heise regnbueflagg.

Forrige uke var det nærmest «Pride-vekkelse» i hovedstaden. I løpet av markeringen av Oslo Pride vaiet regnbueflagget stolt fra utesteder, hoteller, kjøpesentre, trikker, busser, offentlige bygg og til og med fra cornerflaggene i toppserien og tippeligaen. Og i butikkene kunne vi få kjøpt alt fra «Pride-shampo» til «Pride-kjøkkenmaskin». LHBT-bevegelsen har etter mange års iherdig innsats lykkes i å vinne langt mer respekt, toleranse og politisk støtte enn hva tilfellet var for ti år siden, og den seiler i medvind på mange arenaer. Men samtidig som respekten, anerkjennelsen og rettighetene til disse samfunnsgruppene har økt, merkes også en sterkere motvind mot dem som tilhører ikke-sekulære livssyn i samfunnet vårt – særlig konservative grupper.  

Sekulær diskriminering

Til tross for at våre folkevalgte har tatt til orde for økt toleranse og økt mangfold i samfunnet, har vi det siste året også sett svært betenkelige politiske forslag, både på venstre- og høyresiden. Forslagene viser manglende respekt for alle «ikke-sekulære» grupper, og vil i praksis innskrenke mangfoldet. I et innlegg i VG i september i fjor presenterte SV-politikerne Bård Vegar Solhjell og Kjetil Raknes sin visjon om «fem prinsipp om religion i nye Noreg». Bare ingressen er nok til å stigmatisere kristne og muslimer, særlig de med konservative meninger: «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.» Solhjell og Raknes går verken inn på hvem disse mørkemennene faktisk er, eller hva som gjør dem så «mørke», men gjør seg derimot flittig bruk av stråmenn-argumentasjon for å hevde at religiøse uttrykk og trospraksis ikke ønskes velkommen i offentligheten.

«Ideologisk hijab»

Men også på høyresiden har fremtredende politikere tatt til orde for en form for «sekularisme» som vil hindre religiøse mennesker i å uttrykke sin tro i offentligheten. Carl I. Hagen la ingen ting mellom da han foreslo et forbud mot alle politiske, filosofiske eller religiøse symboler for kommunalt ansatte i Oslo. Og til tross for at Hagen vil forby alle religiøse og ideologiske symboler i Oslos kommunale rom, er det kun bruken av hijab han nevner spesifikt. Begrunnelsen? «Det er både brukere og arbeidere som synes det er unaturlig. De liker seg ikke når det er folk med hijab på jobb», sier Hagen til VG. Tenk det, en folkevalgt bystyrerepresentant i «multikulturelle» Oslo mener altså at muslimske kvinner må slutte å gå med hijab på jobb fordi enkelte andre ikke liker det! Men det ironiske er at dersom skulle Hagens forslag iverksettes, måtte vi alle ha kledd oss i en form for «ideologisk hijab» der vi dekket til alle religiøse, politiske eller filosofiske uttrykksformer vi besitter oss i mellom – i tilfelle noen skulle bli støtt.

«Skaptroende»

Både Solhjell og Raknes’ sekulære visjon og Hagens forslag om «hijabforbud» viser hvor lett det er for politikere å tale med to tunger når det er snakk om mangfold, toleranse, og respekt for ulike grupper i samfunnet: Mens man på den ene siden gir full politisk støtte til organisasjonen FRI for å øke mangfoldet og hindre diskriminering av lesbiske, homofile og transpersoner, fremmer man på den andre siden forslag som gjør at «religiøse grupper» som identifiserer seg sterkt med sin tro, helst bør holde disse trosuttrykkene «inne i skapet». En ikke-kristen nabo av meg, som er velkjent med LHBT-miljøer innenfor kulturbransjen, sa det treffende: «Jeg tror det i dag er lettere å stå frem som homofil enn konservativ kristen».

Polarisering og «ekkokamre»

Vi lever i en tid der samfunnet har blitt mer polarisert enn på lenge, der «ekkokamre» i sosiale medier sies å kun bekrefte våre allerede forutinntatte meninger og fordomsfulle stereotypier av «de andre», og der både publisering av «fake news» og anklager om det ser ut til å ha blitt en trend. Det siste vi trenger er å gå rundt å skamme oss over vårt eget livssyn eller å ta anstøt av andre som tenker og velger å leve annerledes enn oss.

«Å se på nytt»

Respekt er gjerne et fint ord som flagges høyt i når det er snakk om mangfold og toleranse. Men hvor ofte tenker man over hva ordet egentlig betyr? Respekt kommer nemlig fra det latinske respectare, som betyr «å se på nytt». Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen for alle mennesker i samfunnet vårt, holder det ikke å heise regnbueflagg. Vi trenger alle å respectare, å våge å «se på nytt» og å være villige til å lytte, lære, bringe inn nye perspektiver og gi hverandre ærlige tilbakemeldinger. Først da kan vi snakke om toleranse og sann respekt for alle mennesker – religiøse som sekulære, liberale som konservative.

Gå til innlegget

En bedre historie

Publisert over 1 år siden - 1497 visninger

Vi må lede kommende generasjoner tilbake til Skriften.

Når kirkens lære har blitt redusert til kirkepolitikk, er det på tide å lede kommende generasjoner tilbake til Skriften alene og fortelle en bedre 
historie.

Man kan finne flere grunner til å innføre 
kjønnsnøytralt ekte­skap som en del av kirkens lære, men ingen av dem har sitt grunnlag i Skriften alene. Kanskje var det derfor tidligere leder for Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, i et innlegg på Verdi­debatt i fjor redegjorde for hvordan Den hellige ånd nå leder oss i denne saken: «Det handler om å være åpen for at ‘Ånden taler til menigheten’ på stadig nye måter og fra nye hold, gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys.» Nesten to tusen år etter sitt komme leder altså Ånden oss i dag nærmest i en «ny-gnostisk» retning, gjennom erfaringen og ny kunnskap. Skriften alene er ikke lenger tilstrekkelig.

Kirkepolitikk anno 2017 til tross, det skal langt mer til for å sette Skriften ut av kraft. Kanskje var det derfor Jørgen Foss, Oslo-delegat og medlem i Åpen folkekirke, uttalte følgende: «Et vedtak på Kirkemøtet står ikke like fast som Bibelen.» Nå la Foss til at derfor må man engasjere seg for den såkalte «mang­foldige ­kirken» frem mot kirkevalget i 2019, men det spørs om Foss nettopp der talte profetisk — selv om nok det ikke var hensikten.

Hjerter i brann

For Guds ord er ikke bundet. Det visste ­Paulus, det visste Luther, og det visste også Hans Nielsen Hauge. Og er det noen som for alvor lyktes med å bringe reformasjonens sjel også til våre kyster, må det ha vært Hauge. Det måtte en bondetamp fra Østfold til for å vekke til live en kirke som i stor grad bare var bærer av Luthers navn, men ikke av hans ånd. Slik Luthers pamfletter «satte ild i tørt gress» på kontinentet, spredte Hauges bøker og hans forkynnelse seg rundt i de tusen hjem og satte hjerter i brann for evangeliet.

Som så mange andre evangeliske vekkelser i historien, bar vekkelsen rundt Hauge preg av at mennesker fikk et for­nyet ­engasjement for Guds Ord. Faktisk var haugianerne så ­dedikerte til sine bibelstudier at utenforstående ofte bare kalte dem for «læsere». De tok også aktivt lederskap i samfunnet og bidro med ydmyke tjenersinn og integritet til en dyp forandring i «folkesjelen» i både bygd og by. Landet vårt ble dessuten løftet ut av fattigdom og vanskelige kår. Som følge av vekkelsen ble det ­senere stiftet ­flere misjons­selskap, og Norge ble ­etter ­sigende det ­landet i verden som sendte ut flest ­misjonærer, sammenlignet med folketallet. Guds Ord ga ikke bare «visdom til frelse», men utrustet dem også «til all god gjerning» (sml. 2 
Tim 3,15–17).

Reaksjonær vs. aksjonær


I etterkant av Kirkemøtets nye ­vigselsliturgi ser vi derimot at dagens misjonsfolk og konservative kristne nå fyller kristen­mediene med kritikk. Opp­levelsen av en stadig utvanning av evangeliske grunnsannheter og tendensiøs sosialkonstruktivistisk teologi fører naturligvis til at konservative reagerer. Spørsmålet er likevel om disse miljøene av folk flest ikke vil bli oppfattet som annet enn reaksjonære, og om slike motreaksjoner vil lykkes med å vinne hjertene til den oppvoksende generasjon.

Det er nettopp i tider med store ideologiske omveltninger at Jesu disipler trenger å gjenvinne sin sanne identitet som verdens lys og jordens salt. Her trengs det visdom, og ikke minst å dykke dypere ned i historiene til apostlene, reformatorene og haugi­a­nerne. Når disse bevegelsene lyktes med å vinne folkets hjerter og disippelgjorde tusenvis av mennesker, var det ikke fordi de var reaksjonære motbevegleser — men aksjonære menn og kvinner som vevde sine liv inn i historien om Guds frelse og «spredte Kristi velduft på hvert et sted».

Historiefortellingens kraft

Om det er noe som ikke appellerer til dagens unge og lovende disipler, så er det tanken på bare å «konservere det bestående», og å holde oppe det «tradisjo­nelle ekteskapet» for tradisjonens skyld. Uten en helhetlig fortelling og visjon om hele Guds råd til frelse, ender det hele gjerne kun opp med «kirkepolitikk» på lavkirkelig nivå.

Er det noe evangeliske ­kristne har å lære fra suksessen til den stadig vinnende LHBTQ-­bevegelsen, så er det dens ­visjonære fortelling om frihet. Det er nemlig ikke «tidsånden alene» som har gjort at «regnbuefortellingen» har nådd inn til menneskers hjerter. Som Glynn ­Harrison, psykiater og forfatter av boken A better story: God, sex and human flourishing, skriver: «The architects of the sexual ­revolution won over the popular imagination because they knew the power of story. They drew together radical new ideologies, often complex and hard to grasp, and melded them into the simpler structure of narrative.»

En svekket fortelling

Det er derfor sterkt ironisk at samtidig 
som LHBTQ-bevegelsen har styrket sin fortelling, har evangelisk kristendom svekket sin. Selvfølgelig er ikke dette ­bevisst. Men for mange av dagens 
mennesker spørs det om ikke evangelisk kristen tro først og fremst blir forbundet med å ha de riktige teologiske og 
politiske meningene, basert på 
rigide prinsipper man har hentet 
ut fra en «religiøs lovbok» flere 
årtusener fjernt fra vår tid.

Kjære brødre og søstre i Jesus Kristus: La oss nå derfor legge av oss alt som tynger, rette blikket oppover, og for Guds skyld ikke miste verken vår identitet eller historie. Det finnes nemlig ­ingen bedre historie enn den som ­allerede er fortalt!

Det er nettopp denne ­skriften alene – Guds eget ord – som menn og kvinner gjennom ­århundrene bokstavelig talt har lagt ned sine egne liv i, for å ­skrive ned, overlevere og oversette til kommende generasjoner. Det er disse skriftene som er «The greatest story ever told». Det er i denne fortellingen vi ­møter den ene sanne Gud – Han som var og som er og som kommer – og det er denne historien alene som kan gi oss visdom til frelse og utruste oss til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Fra oversett til overbetont
av
Pål Repstad
rundt 1 time siden / 25 visninger
0 kommentarer
Takk, adjø og farvel
av
Per Arne Dahl
rundt 1 time siden / 103 visninger
1 kommentarer
Realpresens eller preteritum
av
Tormod Wasbø
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Ingen raske løsninger
av
Joav Melchior
rundt 4 timer siden / 307 visninger
1 kommentarer
Mirakelpredikantene
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 479 visninger
4 kommentarer
Vi har henne ikke
av
Håvard Nyhus
rundt 16 timer siden / 928 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Takk, adjø og farvel
4 minutter siden / 103 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Ingen raske løsninger
8 minutter siden / 307 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Ernas Trump-problem
19 minutter siden / 1785 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Samarbeid, samkvem og samliv med syndere
26 minutter siden / 221 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 6061 visninger
Kjetil Nilsen kommenterte på
Israel og boikott
rundt 1 time siden / 1398 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 1 time siden / 1398 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 6061 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 3739 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 6061 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 2 timer siden / 1398 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vi har henne ikke
rundt 2 timer siden / 928 visninger
Les flere