Finn Olav Felipe Jøssang

Alder: 34
  RSS

Om Finn Olav Felipe

Følgere

Nyansering av stolthet

Publisert 4 måneder siden - 477 visninger

Tittelen på min kronikk «Problemet er stolthet» kan skape misforståelser og jeg vil derfor komme med noen viktige nyanseringer.

Ved nærmere ettertanke, og etter flere nyttige tilbakemeldinger på sosiale medier, ser jeg at både tittel og ingress i min kronikk i Vårt Land onsdag 11. juli kan åpne opp for misforståelser hvis disse leses isolert. Dersom enkelte har tolket dette i retning av at mennesker med en opplevd LHBT-identitet ikke bør være stolte og fornøyde med seg selv er dette altså ikke hva jeg mener. Ordet stolthet kan ha ulike betydninger, og det å slippe å skamme seg over hvem en er og kunne være fornøyd med seg selv og ting man har oppnådd er viktig for alle mennesker.

 

Den årlige «Vær stolt»-festivalen på Holmlia, hvor jeg bor, er dessuten et av de positive uttrykkene som anerkjenner det store mangfoldet i landet vårt og fremmer et respektfullt og fordomsfritt samfunn for alle mennesker uavhengig av etnisitet, livssyn, sosiale lag, kjønn, legning og familiekonstellasjoner. Hva gjelder pridemarkeringene er jeg enig med den delen av LHBT-bevegelsen som bidrar til å fjerne det sosiale stigmaet knyttet til mennesker som erfarer en LHBT-identitet.

 

Det jeg problematiserer og setter fokus på i min kronikk er hvordan samtidens «Pride» har utviklet seg til noe langt mer enn dette, og at å heise regnbueflagg som kristne gjerne kommer i konflikt med å bygge identiten og livet sitt på Kristus. Under parolen «alt er love» antydes det at verdigrunnlaget bak Pride betyr at «enkeltmenneskers erfaringer er alle tings målestokk». Som ren ideologi mener jeg også at pridebevegelsen tenderer mot det Paulus beskriver som «alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud» (sml. 2. Kor 10,5). Og i dette perspektivet vil jeg hevde at stolthet blir et problem i møte med kristen tro. Det frigjørende budskapet om nytt liv i Kristus fortjener derfor å komme til uttrykk på egne premisser uten å bli overskygget av regnbueflaggets vaiende stolthet.

Gå til innlegget

Problemet er stolthet

Publisert 4 måneder siden - 2380 visninger

I lys av evangelisk kristen tro er problemet med «Pride» nettopp pride – stolthet.

«Velbegrunnet pride», titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at «KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride» handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.

 

Normkritikk

Ideologisk sett er «pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har pridebevegelsen lyktes.

 

Den nye intoleransen

Jeg er helt enig med Magelssen i at «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske ­forkynnelse rangerer ikke mennesker ­etter seksuell identitet.» Og i nestekjærlighetens navn er det vel knapt noen som ønsker seg tilbake til den rigide strukturalismen som i høy grad også har preget kirken. Problemet er bare at poststrukturalistene har blitt de nye strukturalistene! I øknende grad er det nå «pridebevegelsen» som deler opp virkeligheten i binære kategorier som tolerant-intolerant, diskriminerende-inkluderende, innenfor-utenfor osv. Mange opplever dessuten at «den som ikke er med oss er mot oss»-tankegangen er på frammarsj, slik bl.a. et kristent foreldrepar kunne berette om da barnehagen deres arrangerte Pride – uten noe alternativt opplegg.

 

«Guds rettferdighet»

I lys av evangelisk kristen tro er likevel den største utfordringen med «pridebevegelsen» nettopp pride – stolthet. I boken «The secret thoughts of an unlikely convert» skriver engelskprofessoren og den tidligere LHBT-aktivisten Rosaria Butterfield om hvordan hun kom til denne erkjennelsen, og hvordan dette ble kimen til hennes omvendelse til kristen tro. Som et ledd i hennes aktivisme begynte hun å lese Bibelen for å vise hvor kvinneundertrykkende og fordømmende den var mot mennesker med «avvikende seksualiteter» – men ble overrasket over hvordan lesingen berørte henne på dypet. Jesu kjærlighet og visdom imponerte henne, men det var da hun kom til Romerbrevet at hun fikk et diametralt motsatt møte med uttrykket «Guds rettferdighet» enn hva Luther gjorde. Det var som om «Guds rettferdighet» omkranset henne på alle sider og fant henne skyldig. Skyldig i hva? Stolthet.

  

Overskygger korset

Videre forteller Butterfield om hvordan hun opplevde at det ikke var hennes lesbiske forhold med en annen kvinne som var roten til synden hun måtte omvende seg fra, men at hun hadde bygget hele sin identitet, og all sin stolthet, rundt det at hun var lesbisk. Evangeliet møtte henne på en frigjørende og uventet måte ved at Jesus tilbydde henne nåde og ga henne en ny identitet – som en ny skapning i ham. Dette perspektivet savner jeg både hos Magelssen og andre kristne som flagger «pride». Ved å heise regnbueflagget til topps går man gjerne med på pridebevegelsens premiss om at «vær den du er» har et påfølgende «du er din LHBT-identitet» og at frigjøringen alltid ligger i å leve ut denne identiteten – slik man selv definerer den. Det er kanskje ikke slik man mener det, men jeg tror det er ingen overdrivelse å hevde at regnbueflagget i praksis overskygger korset hver gang dette heises – særlig i kristne sammenhenger. Med korset i sentrum ville dessuten pridemarkeringen vært like problematisk om det var «hetero-pride» eller «kjernefamilie-pride» man flagget for.

 

Stolthet i Kristus

Som nye skapninger i Kristus er det ikke vår seksualitet identiteten er grunnfestet i, og langt mindre det vi bør legge vår stolthet i. For i Kristus er det ikke «jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne» – og ja, heller ikke «homo eller hetero» – slik flere vil legge til. Men som nye skapninger i ham oppfordres vi til å regne alt det som «før var en vinning for oss», alt det vi gjerne legger vår stolthet i, som tap – fordi det å «kjenne Kristus Jesus» er så mye mer verdt! Dette er vår «stolthet i Kristus» og det er bare slik vi kan – «sannheten, tro i kjærlighet» – i alle ting vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

Gå til innlegget

Eias sekulære skylapper

Publisert rundt 1 år siden - 1047 visninger

Som «opplysningssosiolog» ønsker Harald Eia å opplyse oss om opplysningstidens radikale fremskritt. Da bør han lese misjonshistorie!

Harald Eia skal ha honnør for at han i Dagsnytt 18 den 24. august påpeker at det skjer en rekke radikale endringer fra og med 1700-tallet og utover, med avskaffelsen av slaveriet i en rekke land, forbud mot tortur, og fremming av menneskerettighetsidealene generelt.


At slaveriet eksisterte så lenge i «det kristne Vesten», og at det først var fra og med «opplysningstiden» disse endringene for alvor inntreffer, er likevel ikke et punkterende argument for at «sekulære verdier» frembrakte det kristendommen ikke lyktes med. Tvert imot!


Sekulære «selvfølgeligheter»

Nå er Eia sosiolog av skolering, uteksaminert ved Universitet i Oslo i 1992. Det vil ikke forundre meg om det under hans studieperiode nettopp var «den sekulære narrativen» som var dominerende på SV-faktultet. Du vet, den om at «det var først når mennesket frigjorde seg fra religionens åk at det ble fritt til å tenke, resonnere, og basere sin etikk og moral på empiri og fornuft – og ikke på religiøse dogmer». Selvfølgelig anerkjenner man her reformasjonen og protestantismens løsrivelse fra Pavekirkens intellektuelle makthegemoni på 1500-tallet, som også Eia tilkjennegir, men i denne beretningen er dette bare for en parentes å regne før den virkelige opplysningen skjer – og mennesket endelig inntar hovedrollen i sin egen fortelling.

 

William Wilberforce

Hadde Eias skolering likevel utfordret ham til å se enda litt nærmere på årsakene til at slaveriet ble avskaffet (og til at det skjedde radikale endringer på dette feltet fra 17- 1800-tallet og utover) ville han kanskje oppdaget de viktige nyansene i det store bildet: De fremste talsmennene for avskaffelsen av slaveriet, med William Wilberforce i spissen, var alle dypt motivert av sin kristne tro! De leste den samme Bibel som slavehandlerne gjorde, men nettopp med Bibelen i hånd irettesatte de dem i sterke ordelag, og viste gang på gang hvordan disse misbrukte både Guds ord og Guds navn ved å «prooftexte» virksomheten sin med løsrevne sitater fra både Mosebøkene og Det nye testamentet (bibelvers Eia selv trekker frem i sin kritikk av middelalderens tillatelse av slaver). De kritiserte altså ikke bare slavehandlene for å begå urett mot menneskeheten, men mot Gud selv, som skapte mennesket i sitt bilde med en ukrenkelig, iboende verdi.

 
Bartolomé De Las Casas

På Dagsnytt 18 nevnte for øvrig Hilde Frafjord Johnson eksempelet med dominikanermunken Bartolomé De Las Casas som på 1500-tallet kjempet for avskaffelsen av slaveriet i de spanske koloniene 200 år for Wilberforce. Oppvokst i Sør-Amerika som jeg er, kjenner jeg likevel altfor godt til at verken menneskehandelen eller slaveriet opphørte i praksis etter De Las Casas heltemodige innsats. Det tvingende spørsmålet som dermed melder seg (som jeg aner også Eia stilte seg under debatten) er følgende: Hvorfor skjer det da ikke noe radikalt før på 17- og 1800-tallet?

 
Faglige skylapper

Vel, hadde Eia fått inkludert en smule kirkehistorie under sin sosiologiske skolering ville han kanskje også fått med seg en forelesning om de store evangeliske vekkelsene, på begge sider av Atlanteren, som nettopp foregikk på 17- og 1800-tallet. Å se opplysningstiden isolert fra disse kan ikke beskrives som annet enn «faglig skylapping».

 

«The great awakening»

Vekkelsene under Wesley-brødrene i England på 1700-tallet og «The great awakening» under George Whitfield, Charles Finney og Jonathan Edwards på det amerikanske kontinentet i samme tidsperiode gjorde noe med hele befolkningens samvittighet. I vårt eget land kan vekkelsen under Hans Nielsen Hauge i samme tidsepoke legges til. Hauge vekket til live et sosialt engasjement som savnet sidestykke hos en pompøs og tafatt embetskirke der prestene gladelig snakket mer om poteter enn om Gud.

 

I kjølvannet av disse store vekkeslene oppstod så den moderne misjonsbevegelse, der bl.a. David Livingstone, William Carey, Lars Skrefsrud, Hudson Taylor, Gladys Aylward og mange, mange andre var blant de fremste talsmennene- og kvinnene for «de innfødtes» rettigheter i koloniene, og blant de skarpeste kritikerne av koloniherrens maktmisbruk for øvrig.

 

Så var gjerne de deistiske opplysningsfilosofene gode «skrivebordsfilosofer» som satte viktige menneskerettighetsspørsmål på agendaen. Men skal du lete etter eksempler på hvem som satte sine egne liv på spill for å iverksette dem – både den gang og i dag – ja da må du lese misjonshistorie Eia!

Gå til innlegget

Naturalisten, supernaturalisten og kommersialisten

Publisert over 1 år siden - 689 visninger

Når «gratis helbredelse» tilbys på gata, uten garantier, har kanskje kommersialiseringen av troen gått vel langt?

Statsstøttet helbredelsesutdanning er visst i vinden for tiden. I det minste debatten om den, slik det var på Dagsnytt 18 med Aftenpostens Ingeborg Senneset og Vårt Lands Berit Aalborg forrige torsdag. Nå er diskusjonen om hvorvidt en skole skal få statsstøtte for å undervise i helbredelse ved bønn en diskusjon for seg selv, og må skilles fra den om helbredelse ved bønn virker. Men skulle støtten fjernes må man anvende en nokså stram linje av ideologisk «sekularisme», som igjen kan medføre at handlingsrommet til andre livssynsutdanninger også innskrenkes, dersom det skal anvendes konsekvent. Dette vil være et tap for livssynsmangfoldet i landet vårt.

 

Naturalisten og supernaturalisten

«Det sentrale miraklet som de kristne holder fast ved, er inkarnasjonen. De sier at Gud ble menneske. Alle andre mirakler bygger opp mot dette, synliggjør det eller følger av det.» Ordene tilhører den kjente Oxfordprofessoren og forfatteren C.S. Lewis. Dersom vi ønsker å diskutere «helbredelse ved bønn» på en saksvarende måte tror jeg vi bør løfte det hele opp på et mer filosofisk nivå, og skille mellom teori og praksis.

 

I boken «Mirakler» mener Lewis at mennesket kan deles inn to kategorier hva gjelder betraktningen av naturen og troen på mirakler og det overnaturlige – naturalisten og supernaturalisten. I naturalistens verdensbilde er naturen alt som finnes. I følge Lewis ser naturalisten på alle enkeltting og enkelthendelser kun som en del av det han kaller for «hele forestillingen». Hvis noen da skulle påberope seg at det har skjedd et mirakel (for eksempel at noen har blitt helbredet fra kreft ved forbønn), vil den som har et naturalistisk verdensbilde alltid tolke dette som «et lykkelig sammentreff», som helt sikkert har en naturlig årsak et eller annet sted nedover i årsaksrekken.   

 

I supernaturalistens verdensbilde eksisterer ikke naturen i kraft av seg selv men har sin årsak i noe annet som eksisterer i kraft av seg selv. Supernaturalisten tenker at denne «ene opprinnelige og selveksisterende tingen befinner seg på et annet, overordnet nivå i forhold til andre ting». Dermed står denne ene opprinnelige og selveksistrende tingen over naturen og er fri til å gripe inn og røre ved den. Ifølge Lewis er inkarnasjonen – at Gud ble menneske – det ultimate uttrykket for dette, hvor Guds hensikt nettopp var å ta bolig iblant oss for å vise sin herlighet og igangsette gjenopprettelsen av hele skaperverket, inkludert hele mennesket.

 

 

Kommersialistene

Slik sett er det ikke et «nytt evangelium» dagens helbredelsespredikanter forkynner når de hevder at «disse tegn skal følge dem som tror» (Mark 16,17 f). Det som derimot er nytt er den ivrige markedsføringen av egen helbredelsespraksis og den stadige koblingen til økonomi. Senneset var selv en av dem som kom med heftig kritikk da Guillermo Maldonado var trekkplaster til konferansen «Supernatural Encounter Norway» i Telenor Arena i fjor sommer. Initiativtaker Jan Hanvold fra Visjon Norge var ikke beskjeden da han i kollektalen oppfordret publikum til å være generøse med hundrelappene som frivillig «konferanseavgift» og takk for tjenesten.

 

Da er det i det minste mer redelig å gå rundt i Norges gater med skilt om «gratis helbredelse» og tilby forbønn for syke, slik enkelte ungdommer fra karismatiske kristne miljøer gjør. Spørsmålet er om man likevel bidrar til en sterk kommersialisering av troen når man nærmest forsøker å selge «produktet Gud» ved å tilby gratis helbredelse – uten garantier for øvrig! Enkelte filmer også hele bønneseansen og livestreamer det hele på sosiale medier med tabloide titler som «Healing on the streets...happining now!», uten tilsynelatende noen refleksjoner rundt «klientens» personvern og private sykdomshistorie.

 

Kontrasten er her stor til Jesus fra Nasaret som heller forsøkte å dempe fokuset på det sensasjonelle rundt miraklene han utførte, slik at budskapet om tilgivelse og evig frelse ikke skulle fordunkles.

 

ACTA

Hvorvidt den nye helbredelseslinjen til ACTA Bibelskole faller inn under den nye «kommersialiseringen av Gud» er det fortsatt prematurt å si noe om, da skolen enda ikke har startet. Det er likevel en fare ved å rette et hovedfokus mot de mer sensasjonelle sidene ved den kristne tro (som helbredelser og profetier) at det hele kulminerer i jakten på det sensasjonelle, og markedsføringen av det. Men det vil overraske meg dersom skoleledelsen ikke har tenkt nøye gjennom Jesu skarpe advarsel om nettopp å gjøre det sensasjonelle til en hovedsak: Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ (Matt 7,22–23)

 

Inderlig medfølelse

Det vil for øvrig også overraske meg om ikke Senneset er kjent med at hennes egen fagtradisjon har sitt utspring i en nær kobling til den kristne kirke. At yrkestittelen «sykesøster» i dag er byttet ut med det langt mer passende sykepleier, tåkelegger ikke det faktum at det nettopp var klostre og kristne institusjoner som i lang tid etablerte og drev sykehusene - og den tilhørende utdanningen - lenge før offentlig forvaltning overtok hovedansvaret i helsesektoren. Fortsatt er dette tilfellet i store deler av det globale Sør.

 

De kristne helseinstitusjonene og sykesøstrene hentet sin inspirasjon nettopp fra Jesu egen undervisning (som lignelsen om «den barmhjertige samaritan») og hvordan evangelietekstene gjentatte ganger understreker at Jesus var «drevet av inderlig medfølelse» når han rørte ved spedalske, lamme og blinde – og helbredet dem. Så har da både bibelskoleelever og sykepleiere mye å lære av Mesteren selv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
2 minutter siden / 25109 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
2 minutter siden / 698 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
8 minutter siden / 1375 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
13 minutter siden / 623 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
13 minutter siden / 5337 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
19 minutter siden / 531 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
29 minutter siden / 1375 visninger
Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 98 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1375 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5337 visninger
John S Skiftesvik kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 1 time siden / 623 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 1 time siden / 623 visninger
Les flere