Finn Wagle

Alder:
  RSS

Om Finn

Biskop emritus.  Prest, cand.theol. 1968. Sogneprest i Sørreisa 1970–75, lektor ved Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar 1975–81, styrer ved Institutt for Kristen Oppseding 1981–88, domprost i Nidaros 1988–91. Biskop i Nidaros 1991–2008. Den norske kirkes preses 2002– 2006.

Følgere

Kirken må uroe og utfordre

Publisert over 3 år siden

Det er et betimelig spørsmål om det tjener kirken som trossamfunn at den blir fremstilt som garantist for nasjonal kultur. Kirken skal i stedet uroe og utfordre.

Den nye regjering slo i sin regjeringserklæring fast at Danmark er et kristent land. Kirke-
ministeren understreker i et intervju­ at poenget er å slå fast hva som er landets samlende kulturgrunnlag. En biskop slo fast at kristendommen utgjør «en del av samfunnets DNA».

I Vårt Land 2. september spurte­ redaktør Erling Rimehaug betimelig om det tjener kirken som trossamfunn at den blir en garantist­ for nasjonal kultur. Som om nasjonal kultur er en statisk størrelse. Som om ikke kirken både skal utfordre og uroe nasjonal kultur. Som om ikke kirken som trossamfunn skal gå inn i sin tid.

Sekularisering kan handle om nødvendig kamp for å skille religion og verdslig makt fra hverandre. Men sekularisering kan også bety at selve gudstroen med alle dens kjenne
tegn forvitrer og til slutt forsvinner. Det ransakende spørsmål Den norske kirke bør stille seg, er hvor mye av denne form for sekularisering som kommer innenfra, som frukt av vår lutherske arv, slik Nils Åge Aune var inne på (Vårt Land 14. oktober) i debatten om Magnus Malms bok Som om Gud ikke finnes.

Da jernteppet falt på slutten av 1980-tallet, viste det seg at både de ortodokse kirker og den katolske kirke hadde kommet langt bedre gjennom trengselstidene enn den lutherske kirke i Øst-Tyskland. I lutherdommens tidligere kjerneområde var oppslutningen om kirken og troen sterkt desimert, mens den i land som Russland og Polen viste seg å stå meget sterkt.

Kan det ha sammenheng med at den tro som sitter i kroppen og som gir seg kollektive uttrykk – slik den gjør i ortodoks og katolsk fromhetstradisjon – vanskeligere­ lar seg sekularisere enn den tro som sitter i hodet og ofte er individualistisk orientert?

Nå er situasjonen hos oss langt fra så dramatisk som i det tidligere­ DDR, men den kirke som går inn i sin tid gjør vel i å se sann-
heten i øynene: Tusener på tusener­ som er medlemmer i vår kirke, lar være å døpe barna sine, slik at disse på et gitt tidspunkt umerkelig forsvinner ut av kirken.

Har dette med forvitring av kristen arv å gjøre, en forvitring som i stigende grad preger vårt samfunn? I et intervju i Vårt Land nylig snakket Karsten Alnæs­ og Notto Thelle om den store betydning Jesu liknelser hadde i deres egen oppvekst. Men om liknelsenes tilstedeværelse i dag, sier de: «Lite til stede i kunsten». «På vei bort i den norske kulturen».

Arnulf Øverland, en sterk kritiker av kirke og kristendom, ble en gang spurt om hvorfor han, av alle, knyttet så sterkt an til den bibelske tankeverden i sine dikt. Dikteren svarte: «Den norske folkesjel er mettet med bibelske tanker og bilder fra århundrers påvirkning. Derfor må den som vil røre ved dype lag i folkets sjel, gjøre bruk av bilder fra den kristne arven.»

60 år etter Øverland sier sitatet mye om hvor raskt «den norske folkesjel» er tømt for «bibelske tanker». Samtidig understrekes betydningen av følgende utsagn: «Bare den kirke som overleverer, vil overleve.»

Hedon
isme sier at lyst og nytelse er det høyeste målet i livet. Vår kristne­ og humanistiske arv har lite å stille opp med, når markedskreftene sørger for at vi daglig teppebombes med hedonismens evangelium: Du bør søke å få tilfredsstilt alle dine behov, så fort som mulig. Du bør alltid være litt misfornøyd med den du er og det du har.

I hedonismens kjølvann ser vi en urovekkende vekst i psykiske lidelser. Kan det være fordi vi tilhører en kultur som på grunnleggende vis er i konflikt med sunne menneskelige instinkter, nedlagt i oss fra Skaperens hånd? Vær selvsentrert – fordi du fortjener det. Hvordan skal vi alle – men ikke minst barn og unge – verge oss mot den form for forkynnelse som reklame-
industrien kynisk bruker milliarder av kroner på, som svekker vårt selvbilde og som får oss til å tro at selve livet er noe du må gjøre deg fortjent til?

En kirke som går inn i sin tid, taler hedonismen midt imot, for menneskeverdets skyld, for menneskets skyld, for selve livets skyld, for vår sårede, blå planet i kosmos’ skyld. Kirken må også våge å løfte frem forsakelsen som en viktig og nødvendig side ved kristen livstolkning.

Samtidig finnes det trekk i samtiden som bryter bildet. Noe av det mest gledelige er måten asylsøkere og flyktninger blir tatt imot på. Her tar solidariteten og nestekjærligheten synlig skikk-
else og tegner ut selve livet som et samlivsprosjekt. Men utfordringene står i kø. For mange lokal-
menigheter handler det blant annet om å bidra til å motvirke fremmedfrykt. Og til alle i major-
itetsbefolkningen som sliter med fremmedfrykt, er det jo bare å videreformidle oppfordringen fra Angela Merkel: Gå i kirken!

I forbindelse med et kirkejubileum i Budalen­ for noen år siden sa jeg noe i retning av: Er du døpt og er du medlem av kirken, så skal du med stor frimodighet kalle deg kristen. Etterpå kom en gammel dame bort til meg og sa: «Æ visst’ itt’ at det var så mange kristne her i Budalen, æ!»

En kirke som går inn i sin tid, er opptatt av å gjenerobre kristen-
navnet, slik at så mange som mulig­ av kirkens medlemmer får frimodighet til å bruke det om seg selv, hele livet, der de er i sitt liv. Dette har med identitet å gjøre. Den som er utrygg på egen identitet, har lite å tilføre andre. Den som er trygg på egen identitet, har mye å tilføre andre.

Da debatten om reservasjonsretten blusset opp, hadde Norge nesten glemt – eller fortrengt – at det finnes helsearbeidere som mener det er galt med abort. Når jussen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt som mulig.

Reservasjonslegene i Bø bidro­ til sand i maskineriet. Slik uorden ville storsamfunnet ikke ha, aller minst argumenter om samvittighet, som om ikke også den sekulære majoritet hadde samvittighet. En av våre kjente filosofer, Arne Johan Vetlesen, sier det slik: – Alle er interessert i etikk, men ingen ønsker å bli moralsk belært. Reservasjonslegene representerte indirekte en etisk brodd som man ville ha seg frabedt, både som individ og som storsamfunn.

Kirken må støtte samvittighetsbasert uro, en uro som ikke bør stanses, men tvert imot ansees­ som legitim og ønskelig når forholdet mellom lovverk, helsevesen og reservasjonsrett skal gås opp på nytt.

Vi trenger samvittighetsapostler i en lang rekke spørsmål hvor samfunnsmoral og samvittighetsbasert uro kommer i konflikt. Dypest sett er det dette miljø-
kampen handler om. Som luthersk kirke gjør vi lurt i å minne hverandre om at vi tilhører en utbrytergruppe hvor samvittighet var selve kodeordet: «Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe­ meg. Amen.»

Den tyske filosofen Jürgen Habermas ga for noe år siden ut en liten bok om «sekulariseringens dialektikk» sammen med kardinal Joseph Ratzinger, (senere pave Benedikt XVI). Filosofen peker på at markedskreftene setter samfunnets solidaritetsevne på spill og tømmer stadig nye livsområder for verdier og normer.

Den moderne fornuft er ikke sterk nok til å skape solidaritet og moralsk indignasjon over verdens urettferdighet, sier Habermas. Derfor kan vi ikke lenger, som i det sekulære samfunn, se på religion og fornuft som motsetninger eller motstandere. Vi må inn i den postsekulære tids-
alder, hvor vi erkjenner at religion og fornuft er gjensidig avhengig­ av hverandre.

Så vender filosofen seg til kirken­, i håp om at den kan greie å gjøre sin tro og teologi tilgjengelig for et bredere publikum. Det er ikke umulig, sier Habermas, og bruker tanken om mennesket skapt i Guds bilde som eksempel.

Denne tanken har kirken maktet å overføre til tanken om at alle mennesker har den samme og ubetingede verdighet. Dette­ kaller filosofen for en «reddende­ oversettelse» av et bibelsk begrep­, fordi den gjør teologien­ tilgjengelig for folk flest. Og så føyer­ han til: «Bare ved å øse dypere av sine egne normative ressurser, kan kirken bidra til at innholdet i bibelske begreper åpnes for et mer allment publikum av troende og ikke-troende».

En kirke som går inn i sin tid utfordres altså til å øse dypere av sine egne normative ressurser. Jeg føyer til: Gjør kirken det, vil den også sette dype spor.

Først publisert i Vårt Land 22.10.2015

LES MER: Silje Bjørndal skriver «Vi er alle seulære!»

LES MER: Roger Jensen spør «Er det en nådig Gud?»

LES MER: Eyvind Skeie skriver om «Lutherdommens største feilslag»

LES MER: Joar Haga skriver om «Luther som sekulariseringsmotor?»

Gå til innlegget

Feil å legge kirkevalg til sekulære bygg

Publisert nesten 4 år siden

Et av de viktigste spørsmålene før kirkevalget er ikke viet oppmerksomhet: Hvor bør kirkevalget foregå?

For meg har det aldri vært tvil om svaret: Kirkevalgets sted må reflektere at dette er et kirkelig valg, basert på at det er dåpen som gir medlemskap og dermed stemmerett i Den norske kirke.

Tvilsom. Det er all grunn for kirken til ikke å slå seg til ro med den ordningen vi nå har fått: Ved å legge kirkevalget til et sekulært valglokale, avlegger kirken vitnesbyrd om at det ikke er så viktig å tydeliggjøre forbindelsen mellom dåp, medlemskap og valg. Det er et slett vitnesbyrd og tvilsom kirkelig strategi.

Det finnes imidlertid flere argumenter som trekker i samme retning. Det viktigste er kanskje hensynet til likebehandling tros- og livssynssamfunnene mellom, et hovedargument i utredningen «Det livssynsåpne samfunn».

Jeg kan ikke se at det er mulig å forene argumentet om likebehandling med den særbehandling Den norske kirke gjøres til gjenstand for, når kirkevalget og det sekulære valg avholdes i tett kontakt med hverandre, gjerne i samme bygning.

Det er ikke vanskelig å se hvilket anliggende som har drevet frem den nåværende ordning: Det er ønsket om å styrke Den norske kirkes demokratiske legitimitet gjennom økt valgdeltakelse. Det er et viktig anliggende.

Rekordhøy. Men betyr det at kirkevalget nødvendigvis må lokaliseres sammen med det sekulære valget? Jeg tror deltakelsen ved årets valg hadde blitt rekordhøy, også dersom valget hadde vært lagt til et kirkelig lokale. Omfanget av forhåndsstemmer tyder på det.
Derfor er det knapt selve valgstedet som er avgjørende for oppslutningen om valget. Det er evnen til å mobilisere, til å skape forståelse for at valget er viktig og at hver stemme teller.

Begivenhet. Det må være lov å drømme: Kanskje kan den tid komme, da kirkevalget blir en begivenhet i menighet og ­lokalsamfunn, et treffpunkt som tydeliggjør kirkehusets betydning både som Guds hus og folkets hus. Å slå seg til ro med å avholde kirkevalget i et sekulært lokale, er etter min mening et signal om manglende forståelse for hvor mye som egentlig står på spill.

FØRST PUBLISERT I VÅRT AND 14.09.2015

Gå til innlegget

Folkeforsoning på hjemmebane

Publisert rundt 5 år siden

Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom dermed forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjon. Oppgjøret i Norge etter annen verdenskrig er i virkeligheten «den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd.»

«Folkedommen». Hvor var så Den norske kirke? La meg gå til pamfletten biskop Eivind Berggrav gav ut i 1945: «Folkedommen over NS». Biskopen skriver blant annet: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til regnskap for.» «De som sier de var passive, har samme ansvar som de aktive. De passive utgjorde den moralske basis, de var voldsforretningens kausjonister.»

Berggrav pekte samtidig på behovet for en fremtidig forsoning. Men uansett: Det er en hard dom biskopen feller. Hvilke følelser biskopens harde linje vakte - og fremdeles kan vekke - blant den del av befolkningen som direkte og indirekte ble rammet av landssvikoppgjøret, kan man jo bare tenke seg.

Den tyngste straffen. Kort før krigen skrev Aldous Huxley at den største fare ved krigen er at den etter hvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstandere vi bekjemper. Det vokste frem en mentalitet i det norske folk under krigen og etter krigen som viser at vi i ikke ubetydelig grad lå under for denne faren. Heller ikke kirken gikk fri.

Først i 2003/2004, etter at flere forskningsprosjekter hadde avdekket de 10-12.000 norske krigsbarnas historie, (barn av norske mødre og tyske soldater), vedtok Stortinget å be krigsbarna, offisielt om unnskyldning, kombinert med muligheten for en såkalt billighetserstatning. At det tok 60 år viser hvor dypt forakten stakk.

Isfrontparolen. Hva så med NS-barna? En av parolene Hjemmefrontens ledelse sendte ut flere ganger under krigen, lød slik: «Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.»

Denne isfrontparolen var godt forståelig så lenge Norge var i krig. Men som en fredstidsparole var den fatal. Stigmatisering, utfrysing og isolering bidro lenge etter krigen til å opprettholde bildet av en egen pariakaste. Er dette noe av grunnen til at de bitre og uforsonlige, selv om de i dag er i klart mindretall, likevel er så mange?

Det offentlige Norge sa ikke ved krigens slutt: Nå gjelder ikke isfrontparolen lenger! Nå skal vi i fellesskap bygge landet. Så vidt jeg vet, er isfrontparolen heller aldri offisielt avviklet.

Lite skjedd. Også denne historien må det offentlige Norge erkjenne og beklage som et ledd i folkeforsoningen på hjemmebane. Men å komme med en slik beklagelse overfor NS-barna sitter nok langt inne, fordi vi her er så nær selve kjernen i det brede norske rettsoppgjøret, med dets konsekvenser for «titusener og atter titusener» av uskyldige i oppgjørets dragsug.

I 1999 rettet Bispemøtet søkelyset mot deres situasjon som uten skyld ble dratt inn i krigsoppgjørets dragsug. I et fyldig protokollat heter det bl.a. at det utvilsomt har vært «mange kirkemedlemmer blant dem som var ansvarlig for den opprørende behandling krigsbarn ble utsatt for. Det kan ikke utelukkes at dette også gjelder kirkemedlemmer i ansvarlige kirkelige posisjoner. Til tross for hederlige unntak må vi konstatere at kirken i alt for liten grad sto fram som en motkultur i samfunnet og talte krigsbarnas sak.»

På liknende vis uttalte Bispemøtet seg om kirkens svikt som motkultur i forhold til NS-barna. For meg har det helt siden 1999 stått klart at kirken ikke på noen måte kan si seg ferdig med «de sår som samfunnet lenge vil lide ved», som Bispemøtet skrev i sitt brev til justisministeren i 1946, ganske enkelt fordi mange sår ennå ikke har grodd. Disse sår var bakgrunnen for kronikken jeg var med på å skrive i Vårt Land høsten 2012 om NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge.

Siden den gangen har knapt noe skjedd.

Den norske kirke må gjennomtenke hva det betyr å være folkekirke i et folk som har opplevd dyp splittelse gjennom krigen, rettsoppgjøret og etterkrigstiden. Ingen burde ligge nærmere til å se dette som sitt ansvar enn Bispemøtet.

Forsoningen .Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie.

I mitt arbeid som rådsleder ved Falstad-stiftelsen hadde jeg det privilegium å samtale med mange krigsveteraner. Jeg merket meg at flere av dem vek tilbake for å bruke ordet forsoning, som om det skulle dreie seg om å forsone seg med nazismen og alt dens vesen. Men forsoning handler jo om noe helt annet: At tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn.

Med et slikt utgangspunkt er det mange bilder og stereotypier som står for fall. Krigen i Norge handlet ikke om «vi på den rette siden» - «de på den gale». Bildet er langt mer komplisert. Gråsonene er mange. Bildet vi har av det massive flertall med «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikerne på den andre er historisk sett galt. Det er en myte som lett forsterkes, jo lenger avstanden blir i tid til de historiske realiteter.

Ondskapen. Forsoning handler også om å gi slipp på fasttømrede bilder av helter og skurker. Ondskapens mulighet hører ikke bare hjemme på «den andre siden». Den hører selve menneskelivet til.

Forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder og lytte til hverandre. Et teppe av fortielse har i alle år ligget over de på «den andre siden». Vi på «den rette siden» fikk tale om det vi opplevde, følte og tenkte. De andre skulle tie - om smerte og sorg, om urett og anger. Slik kan det ikke fortsette. Ikke minst kirken bør åpne dette rommet, fordi det ligger dypt i kirkens vesen å arbeide for forsoning.

Til den vanskelige forsoningen hører også å forsone seg med at livet ble slik det faktisk ble, med alle de sår som krigsårene og etterkrigstiden skapte og la grobunn for. Her treffer vi mange NS-barn og krigsbarn hjemme med deres opprørende historier.

Forsoningen har også en kollektiv side. Vårt samfunn må så å si forsone seg med seg selv, ved selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.

Hverdagsforsoning. Helt siden krigens dager har det skjedd det jeg vil kalle hverdagsforsoning. Det handler om at mennesker som befant seg på hver sin side under krigen fant sammen igjen og kunne vandre videre som et forsonet fellesskap - i familieliv og arbeidsliv, i foreningsliv og menighetsliv og i vennekretsen. Det er en forsoning nedenfra.

Men forsoningen er ikke fullført dersom det ikke også skjer en bevegelse ovenfra. Først da kan vi snakke om folkeforsoning.

Frigjøringsjubileet i 1995 var en gylden mulighet. Men den ble ikke benyttet. Stortingets unnskyldning overfor krigsbarna i 2003/2004 viser at noe viktig har skjedd siden den gangen.

Nå har vi lagt 10 nye år bak oss. Er tiden endelig moden for folkeforsoningen på hjemmebane - snart 70 år etter frigjøringsvåren 1945? Kunne grunnlovsjubileet 2014 innebære en selvkritisk start som fører frem til frigjøringsjubileet i 2015?

Forstening.Vårt Land skriver på lederplass 2. januar at grunnlovsjubileet «innbyr til debatt og bevisstgjøring om vår demokratiske forfatning og hva den innebærer.» Dette er et viktig anliggende, men noe må føyes til: Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Dersom vi nå anlegger dette perspektiv på NS-barnas situasjon, er det all mulig grunn til å spørre: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn.

Publisert som kronikk i Vårt Land 6. janiuar 2014.Et forkortet og bearbeidet utdrag av en artikkel i Kirke og kultur, nr. 4/2013.

Gå til innlegget

Folkeforsoning på hjemmebane

Publisert rundt 5 år siden

Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom dermed forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjon. Oppgjøret i Norge etter annen verdenskrig er i virkeligheten «den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd.»

«Folkedommen». Hvor var så Den norske kirke? La meg gå til pamfletten biskop Eivind Berggrav gav ut i 1945: «Folkedommen over NS». Biskopen skriver blant annet: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til regnskap for.» «De som sier de var passive, har samme ansvar som de aktive. De passive utgjorde den moralske basis, de var voldsforretningens kausjonister.»

Berggrav pekte samtidig på behovet for en fremtidig forsoning. Men uansett: Det er en hard dom biskopen feller. Hvilke følelser biskopens harde linje vakte - og fremdeles kan vekke - blant den del av befolkningen som direkte og indirekte ble rammet av landssvikoppgjøret, kan man jo bare tenke seg.

Den tyngste straffen. Kort før krigen skrev Aldous Huxley at den største fare ved krigen er at den etter hvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstandere vi bekjemper. Det vokste frem en mentalitet i det norske folk under krigen og etter krigen som viser at vi i ikke ubetydelig grad lå under for denne faren. Heller ikke kirken gikk fri.

Først i 2003/2004, etter at flere forskningsprosjekter hadde avdekket de 10-12.000 norske krigsbarnas historie, (barn av norske mødre og tyske soldater), vedtok Stortinget å be krigsbarna, offisielt om unnskyldning, kombinert med muligheten for en såkalt billighetserstatning. At det tok 60 år viser hvor dypt forakten stakk.

Isfrontparolen. Hva så med NS-barna? En av parolene Hjemmefrontens ledelse sendte ut flere ganger under krigen, lød slik: «Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.»

Denne isfrontparolen var godt forståelig så lenge Norge var i krig. Men som en fredstidsparole var den fatal. Stigmatisering, utfrysing og isolering bidro lenge etter krigen til å opprettholde bildet av en egen pariakaste. Er dette noe av grunnen til at de bitre og uforsonlige, selv om de i dag er i klart mindretall, likevel er så mange?

Det offentlige Norge sa ikke ved krigens slutt: Nå gjelder ikke isfrontparolen lenger! Nå skal vi i fellesskap bygge landet. Så vidt jeg vet, er isfrontparolen heller aldri offisielt avviklet.

Lite skjedd. Også denne historien må det offentlige Norge erkjenne og beklage som et ledd i folkeforsoningen på hjemmebane. Men å komme med en slik beklagelse overfor NS-barna sitter nok langt inne, fordi vi her er så nær selve kjernen i det brede norske rettsoppgjøret, med dets konsekvenser for «titusener og atter titusener» av uskyldige i oppgjørets dragsug.

I 1999 rettet Bispemøtet søkelyset mot deres situasjon som uten skyld ble dratt inn i krigsoppgjørets dragsug. I et fyldig protokollat heter det bl.a. at det utvilsomt har vært «mange kirkemedlemmer blant dem som var ansvarlig for den opprørende behandling krigsbarn ble utsatt for. Det kan ikke utelukkes at dette også gjelder kirkemedlemmer i ansvarlige kirkelige posisjoner. Til tross for hederlige unntak må vi konstatere at kirken i alt for liten grad sto fram som en motkultur i samfunnet og talte krigsbarnas sak.»

På liknende vis uttalte Bispemøtet seg om kirkens svikt som motkultur i forhold til NS-barna. For meg har det helt siden 1999 stått klart at kirken ikke på noen måte kan si seg ferdig med «de sår som samfunnet lenge vil lide ved», som Bispemøtet skrev i sitt brev til justisministeren i 1946, ganske enkelt fordi mange sår ennå ikke har grodd. Disse sår var bakgrunnen for kronikken jeg var med på å skrive i Vårt Land høsten 2012 om NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge.

Siden den gangen har knapt noe skjedd.

Den norske kirke må gjennomtenke hva det betyr å være folkekirke i et folk som har opplevd dyp splittelse gjennom krigen, rettsoppgjøret og etterkrigstiden. Ingen burde ligge nærmere til å se dette som sitt ansvar enn Bispemøtet.

Forsoningen.Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie.

I mitt arbeid som rådsleder ved Falstad-stiftelsen hadde jeg det privilegium å samtale med mange krigsveteraner. Jeg merket meg at flere av dem vek tilbake for å bruke ordet forsoning, som om det skulle dreie seg om å forsone seg med nazismen og alt dens vesen. Men forsoning handler jo om noe helt annet: At tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn.

Med et slikt utgangspunkt er det mange bilder og stereotypier som står for fall. Krigen i Norge handlet ikke om «vi på den rette siden» - «de på den gale». Bildet er langt mer komplisert. Gråsonene er mange. Bildet vi har av det massive flertall med «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikerne på den andre er historisk sett galt. Det er en myte som lett forsterkes, jo lenger avstanden blir i tid til de historiske realiteter.

Ondskapen. Forsoning handler også om å gi slipp på fasttømrede bilder av helter og skurker. Ondskapens mulighet hører ikke bare hjemme på «den andre siden». Den hører selve menneskelivet til.

Forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder og lytte til hverandre. Et teppe av fortielse har i alle år ligget over de på «den andre siden». Vi på «den rette siden» fikk tale om det vi opplevde, følte og tenkte. De andre skulle tie - om smerte og sorg, om urett og anger. Slik kan det ikke fortsette. Ikke minst kirken bør åpne dette rommet, fordi det ligger dypt i kirkens vesen å arbeide for forsoning.

Til den vanskelige forsoningen hører også å forsone seg med at livet ble slik det faktisk ble, med alle de sår som krigsårene og etterkrigstiden skapte og la grobunn for. Her treffer vi mange NS-barn og krigsbarn hjemme med deres opprørende historier.

Kollektiv. Forsoningen har også en kollektiv side. Vårt samfunn må så å si forsone seg med seg selv, ved selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.

. Helt siden krigens dager har det skjedd det jeg vil kalle hverdagsforsoning. Det handler om at mennesker som befant seg på hver sin side under krigen fant sammen igjen og kunne vandre videre som et forsonet fellesskap - i familieliv og arbeidsliv, i foreningsliv og menighetsliv og i vennekretsen. Det er en forsoning nedenfra.

Men forsoningen er ikke fullført dersom det ikke også skjer en bevegelse ovenfra. Først da kan vi snakke om folkeforsoning.

Frigjøringsjubileet i 1995 var en gylden mulighet. Men den ble ikke benyttet. Stortingets unnskyldning overfor krigsbarna i 2003/2004 viser at noe viktig har skjedd siden den gangen.

Nå har vi lagt 10 nye år bak oss. Er tiden endelig moden for folkeforsoningen på hjemmebane - snart 70 år etter frigjøringsvåren 1945? Kunne grunnlovsjubileet 2014 innebære en selvkritisk start som fører frem til frigjøringsjubileet i 2015?

Forstening.Vårt Land skriver på lederplass 2. januar at grunnlovsjubileet «innbyr til debatt og bevisstgjøring om vår demokratiske forfatning og hva den innebærer.» Dette er et viktig anliggende, men noe må føyes til: Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Dersom vi nå anlegger dette perspektiv på NS-barnas situasjon, er det all mulig grunn til å spørre: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn.

Publisert som kronikk i Vårt Land 6. januar 2014. Et forkortet og bearbeidet utdrag av en artikkel i Kirke og kultur, nr. 4/2013.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere