Finn Folke Thorp

Alder: 4
  RSS

Om Finn Folke

Følgere

Mer om kule kirker

Publisert 14 dager siden

«Drop in-dåp» - er det lokkemat og uredelig markedsføringskommunikasjon, eller er det å møte mennesker der de er?

Når et innlegg heter «Slutt å gjøre kirken kul», blir jeg nysgjerrig. Jeg leste det som en invitasjon til å diskutere kirken vår. Det er Merete Thomassens innlegg i Vårt Land 15. mai, jeg sikter til, med utsagn som «fancy innpakninger og forflata forkynnelse».

Gjenkjennelige problemstillinger

Thomassen presiserer i sitt svar 25. mai og i podcasten Nyhus & Dokka at det ikke er Den norske kirke hun kritiserer for å være kul. Da er vel debatten slutt? Det er i så fall synd, for hun presenterer gjenkjennelige problemstillinger vi som er på lokalplanet må forholde oss til. Fra teologisk hold har det vært brukt uttrykk som «supermarked-kirke», «fjas» og «desperate forsøk på å lokke folk til kirke». Drop in-dåp og bindestreksgudstjenester, som Harry Potter-gudstjenester, er eksempler på tiltak som har vært rammet av slike karakteristikker.

Jeg tillater meg å sitere en røst fra grasrota, en drop in-forelder jeg intervjuet for et par år siden: «Drop in, det er jo et ganske kult opplegg. Bare navnet forteller at det er noen som har tenkt. Drop in, da tenker man på frisøren. Det er jo en sånn mismatch og det er morsomt, ja genialt.»

Ja, er det genialt? Kirken har hentet inn et begrep fra en verden som har salg og profitt som mål for å lede folk til den hellige dåp. Er det lokkemat og uredelig markedsføringskommunikasjon, eller er det å møte mennesker der de er?

I BBC-serien Christianity, sendt på NRK, tar katolikken Cherie Blair seeren med til en storslagen, britisk katedral. En håndfull eldre oppsøker gudstjenesten i tillegg til noen turister som vil se en vakker, historisk bygning. I USA presenterer hun en kirke bygget etter modell av et handlesenter med 3.000 besøkende på en vanlig søndag. Det er jo tankevekkende.

Dørgende kjedelig

29. mai vekket et innlegg i Adresseavisen oppmerksomhet, også i Vårt Land. Overskriften lød: «Hvorfor må kirken være så dørgende kjedelig?» Kanskje kirken har noe å lære av kreativ og sannferdig markedsføring? Budskapet, eller varen, er ikke oppe til debatt. Det er sender og mottager, eller selger og kunde om du vil, vi må se nærmere på. Hvem er det som kjeder seg i kirken? Det ser ut som voksne kvinner med høy utdannelse trives best, men hva gjør vi for å nå unge menn med lav utdannelse?

I flere tiår har Den norske kirke nytolket innholdet og kjempet ned såkalte «mørkemenn». Kanskje det er formens mørkemenn og –kvinner den trenger å ta et oppgjør med nå? Store reformasjoner og vekkelser har en tendens til å avføde nye måter å kommunisere på, med ord, toner og tekniske virkemidler. Hvis jeg kan bidra til nye vekkelser ved å gi avkall på former som er kjære for meg, er vel det en pris verdt å betale?

Finn Folke Thorp

Kommunikasjonsrådgiver i Kirkelig fellesråd i Oslo

Gå til innlegget

Kirken og merkevarebygging

Publisert rundt 1 måned siden

Hvem er det som prøver å gjøre kirken så kul i Norge? Merete Thomassen kommer ikke med ett eneste eksempel.

‘Slutt å gjøre kirken kul!’ er overskriften på Merete ­Thomassens innlegg i Vårt Land 15. mai. Thomassen presenterer synet til den amerikanske debattanten Rachel Held Evans som tar avstand fra å pakke det kristne budskapet inn i fancy innpakninger.

Jeg kan ikke lese spalten hennes på annen måte enn at hun gjør Evans ord til sine, og at hun mener debatten er relevant også i Norge. Med det som forutsetning plukker jeg opp hansken.

Overlatt til gjetning

Hvem er det som prøver å gjøre kirken så kul i ­Norge? Vi finner ingen eksempler i innlegget, vi blir overlatt til å gjette. Kan det være biskop Kari Veitebergs drop in-dåp i Oslo domkirke eller ­sokneprest Sunniva Gylvers Harry Potter-påske hun har i tankene? Uten mer konkrete eksempler sitter jeg igjen med en opplevelse av at dette er et tvangsritual fra den kirkepolitisk korrekte fiffen, som nærmest føler en forpliktelse til å angripe alle velmente folkekirkelige tiltak.

Bare uttrykket drop in-dåp ­smaker av kirkelig markedsføring og ­publikumsfrieri. Fy og fy. Likevel kom det mange som ville bli døpt. Det var det relevante, alminneliggjørende og kule som ledet dem til døpefonten. Du trenger bare å komme som du er, uten noen avtale. Du trenger ikke å føle noe fancy bunadspress. Det handler om én ting: å ta imot sakramentet. Og ­Potter-Påske da? Ja, da kokte det nok i de høykirkelige borger. Men foreldre kan fortelle at tenåringene selv ville på påskegudstjeneste. Den kule ­formen talte til dem. Flere gikk til nattverd for første gang. Gudstjenesten ble ­radiooverført annen påskedag, og alle kan høre den på nrk.no. Jeg tror ingen vil mene forkynnelsen er forflatet ­eller utvannet.

Veien til saligheten

Vi skal passe oss for innpakninger som forflater innholdet og tar oppmerksomheten bort fra budskapet. Men det er ingen innpakning som har monopol på å lede folk til saligheten. Den høykirkelige episkopale kirken til Evans har også valgt sin innpakning, men påstanden er dermed at ingen moderne kirkegjengere lar seg forstyrre av utsmykninger, utkledninger og barokke formuleringer. Det kan være populært å skjelle ut evangelikale amerikanske kirker i disse Trump-tider, men det ­finnes nok en og annen troshistorie som det er verdt å lytte til også i de kretser.

Folkekirken bør være mer relevant for folk. Det tror jeg alle er enige om, men annerledes? Thomassen mener at den gjennom å være annerledes blir relevant. Kanskje for henne, ikke for alle, tror jeg. Hun har rett i at man kan ta en kopp kaffe med vennene sine hvor som helst, men vil vi ikke at de skal ta den koppen i kirken? Kirkekaffen er et av de mest inkluderende og brobyggende tiltakene kirken har. Flott markedsføringstiltak!

Merkevarebygging

Alle kirker i dag driver med merkevarebygging. Også Jesus drev med merkevarebygging. For en selger! Han møtte folk der de var, og brukte et språk og eksempler som de forsto. Slik handlet Jesus, med ord og metoder som var aktuelle og relevante. Hvem kunne den gang tilby det som var annerledes – fariseerne?

Jeg tror faktisk ikke Jesus var så opptatt av å være annerledes. Er det bare så enkelt at Thomassen ikke liker ordet merkevarebygging, og bruker det for å beskrive de kirkene som har en form som ikke appellerer til henne?

Finn Folke Thorp

Kommunikasjonsrådgiver Kirkelig fellesråd i Oslo

Gå til innlegget

Hvem kan kalle seg kristen?

Publisert over 3 år siden

Begge sider prøver å dytte alle oss andre i den ene eller den andre grøfta.

Er du med oss eller mot oss? Hvem er kirken? Hvem er kristne? Hvem er ikke kristne? Teolog Merete Thomassen har klare meninger om dette (Vårt Land 13. oktober).

Tittelen «Det irriterende kristen-
folket» mer enn antyder hvem hun angriper­. Og Espen Ottosen fra mørke Misjonssambandet slår tilbake. Det var jo mot sånne som ham angrepet var rettet. Og mange andre svarte også. Der var vi i gang igjen.

Begge sider prøver å dytte alle oss andre i den ene eller den andre grøfta. Er du en av dem, eller er du en av oss? Er du med oss eller mot oss?

Og jeg spør; hvem bryr seg? Ikke så mange. La fundamentalistene, de konservative og de liberale, slå hverandre i hodet til de stuper. Alle vi andre kristne, de fleste av oss, vi som ikke definerer oss inn i den ene eller andre gruppen, vi som ikke har behov for å sette merkelapper på andre, har en jobb å gjøre. Vi skal være kirke for det norske folk.

Fundamentalistenes eksistens er avhengig­ av at karikaturene av de andre lever videre. Sterke, rettroende høvdinger med lusekofter og milde vestlandsdialekter eller sortkledde intellektuelle med halvlangt hår og partiboka i orden. Som gammel revy-
forfatter kunne det være fristende å skrive parodier på dem alle samme. De ser på seg selv som hærførere for hver sin folkebevegelse, levende eller åpen, alt ettersom. I virkeligheten er de ganske små sekter som er flinke til å skrike høyt. Og begge sektene har kontakter langt inn i maktens korridorer, til SV og KrF. Og pressen elsker dem. Selvfølgelig gjør de det, de gir folket sirkus, men ikke så mye kirke.

Hvem kan kalle seg kristen? Alle som er døpt, eller de som bekjenner sin tro høyt og tydelig?

Er ikke det noe hver enkelt må få bestemme selv? Utfordringen er at alle døpte ikke kaller seg kristne. Utfordringen er at folk ikke får barna sine døpt lenger. Og enda færre bekjenner sin tro høyt og tydelig i det offentlige rom. Ikke de kristne i alle fall.

Hvorfor er det sånn? De opplever ikke at kristendommen og kirken er relevant lenger. Den snakker ikke til folk flest. Kanskje det var det vi skulle konsentrere oss litt om?

Det er flott at det er rom for smale grupper i strenge­ og virkelighetsfjerne­ bedehus og på kulturmesser­ med dyp poesi og hemmelig­ musikk. Og det er fantastisk­ at vi slåss for alle som faller utenfor. Få arenaer i Norge samler så mye forskjellighet­ som kirken. Det er dens adelsmerke.

Men hva med alle de andre? Alle de i midten, folk flest? Det er de som ikke kommer. Det er de som har et bilde av at alle kristne slår hverandre i hodet og ikke har noe å si som angår dem.

Det er der kirken­ har en jobb å gjøre. Kirken har et budskap og et oppdrag. Men den må snakket et språk folk flest forstår. Dialog er moteordet. Det virker som kirken har dialog med alle andre enn sine egne medlemmer. Se på guds-
tjenesten, se på forkynnelsen, musikken – snakker den til og om folk flest? Nei. Folkekirken må ikke være så redd for å være folkelig.

En klok journalist uten forbindelser til kirken skrev i forbindelse med kirke-
valget at folkekirken må være både åpen og levende. Hva skal man med en åpen kirke hvis den er død, eller en levende hvis den er lukket? Spot on.

De konservative er så redde for alt nytt at de blir intolerante, de liberale er så redde for å støte noen at de glemmer­ å utfordre folk. Hvem vil få barna sine døpt i en slik kirke?

Alle kristne, ja fundamentalistene også, kom dere opp av skyttergravene, slutt å slå hverandre i hodet! Merete Thomassen og Espen Ottosen, forén eder, vi har en jobb å gjøre!

Først publisert i Vårt Land 27.10.2015

LES OGSÅ: Tove Rustan Skaar spør «Er et kirkemedlem en Jesu disippel?»

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaug skriver at «Dåpen er ingen garanti for tro»

LES OGSÅ: Peder K. Solberg skriver «Lite overbevisende forsvar for kirkevalgordning»

L
ES OGSÅ: Helge Simonnes sin kommentar som utløste debatten

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere