Tore Olsen

Alder:
  RSS

Om Tore

Bor i Fredrikstad

Følgere

"Ondskapens nødvendighet"?

Publisert 24 dager siden

Oddvar Seldal skriver et lengre innlegg, og forklarer godt at ondskap er - en nødvendighet. Tillater meg å komme med en påstand om at ondskap ikke er - en nødvendighet, men en mye brukt mulighet. Det er fritt opp til enhver å være uenige, men det er det ikke min sak å motsi. Jeg er fullstendig overbevist og enig med meg selv om, at påstandene ikke er ren skjær løgnaktig ondskap.

Følgende påstander anser jeg som sanne. Om noen skulle være uenige i dette, er det ikke mitt problem, for jeg anser påstandene som absolutter og argumenterer mot utsagnet, "Ondskapens nødvendighet", på det grunnlaget. 

1. Gud finnes og har skapt eksistensen slik vi oppfatter den og slik Han selv oppfatter den. Vi kan anta at det er forskjell på vår oppfatning av eksistensen og Hans oppfatning.

2. Eksistensen har en hensikt, og hensikten utøves med guddommelig presisjon. Derfor, uansett hvordan vi oppfatter det, så fungerer eksistensen fullkomment i forhold til sin guddommelige hensikt. Derfor er skaperverket i utgangspunktet feilfritt. (Hva nå det måtte bety. Vi antar at Gud ikke kan gjør feil, men at feil kan gjøres. Vi kan gjøre feil, Gud kan ikke, fordi Gud avgjør hva som er feil eller ikke.)

3. Guds Sønn, Jesus Kristus, er gitt all makt i himmel og og på jord, med rett til å formidle Gud Faderens vilje med eksistensen, som universell sannhet og å forklare hensikten for det skapte. Det skapte må derfor ha en egen bevissthet/evne til å motta forklaringen, eller å forkaste den. Så hensikten med skaperverket er å gi det til brukere av det, med alle muligheter åpne.

4. Skaperverket er gitt av Faderen, til det skapte, med absolutt frihet. Rammen for frihet begrenses av et handlingsrom, her kalt handlefrihetens domene. Frihet fordrer ubegrensede muligheter.

5. For at noen eller noe skal konfronteres med muligheter, må disse ha en bevissthet som evner å kvalifisere mulighetene, og et ønske om å benytte seg av disse muligheter. Denne evnen er gitt symbolsk ved at de skapte valgte å "spise" av kunnskapens "tre". Det måtte selv ta det valget, og ble forklart konsekvensene på forhånd. Dette for selv å være bevisste sine valg og å være ansvarlige for dem. Bevisst tilstand og bakgrunn for å velge i handlingsrommet er en forutsetning for frihet. Dette fordrer også en fri vilje, styrt av den som velger og ikke diktert av den som skapte handlingsrommet.          

6. Hensikten er å skape et rom hvor skapninger, ifølge bibelen kalt Guds barn, kan leve i full frihet, med fri vilje til å velge mellom muligheter. Muligheter til hva da? Til enten godt eller ondt, som kunnskapens frukt, spist ved eget valg, fører til. En befaling som ble gitt det skapte, var at det skulle bruke handlingsrommet til å mangfoldiggjøre seg selv med.

7. Gud skapte handlingsrommet for at det skulle brukes av Hans barn til å oppfylle jorden og bli mange, derfor ble de skapt til mann og kvinne, i hvis Guds bilde de er skapt. Dette er den klar hensikt, og oppfyller på fullkomment vis hensikten.

8. Skal de skapte kunne kvalifisere sin valg, må de ha et ønske som i seg selv står helt fritt til hva de vil oppnå. Gud legger til rette med alt som trengs for at de/vi skal oppnå akkurat det vi ønsker. Hvis mulighetene blir begrenset av Gud, ville begrepet frihet få en annen betydning enn det har. Men det vet vi egentlig ikke. Vi vet vi har frihet, absolutt frihet, men vi vet ikke om det finnes frihet utover det absoluttet som Guds gitte handlingsrom omfatter. Vi kan derfor spørre oss selv om Gud har større eller mer handlefrihet enn oss selv, enn det vi har i vår dødelige tilstand. Død som en konsekvens av Adam og Evas frie valg, ved ernære seg med frukt fra kunnskapens tre. Advarselen var at kunnskap fra det treet vil føre til død. Paradokset var/er at hvis de ikke valgte å skaffe seg kunnskap, ville det heller ikke evne å følge en tidligere befaling om å oppfylle jorden og bli mange, det vil si å forøke seg.

Gå til innlegget

Det er mye godt skrevet av Meyer i hennes innlegg, det inspirerer til en kommentar. Selv er jeg blitt apolitisk. Beveget meg fra venstre til høyresiden i politikken, for til slutt å ende fargeløs. Uten tillit til "politikk" som samfunnsbyggende verktøy. Politikk oppleves som et nødvendig onde, men skulle ha vært forbudt - egentlig. Det går hele tiden galt av sted, - hva er alternativet?

Også det å ha beveget meg fra ateistisk holdning, til å være en dypfølt kristen, åpner for et perspektiv på hva det innebærer å (måtte) kjempe for noe. Hva kjemper vi for? Frihet, fred og fordragelighet oss mennesker i mellom, virker å være Meyers motiv i kampen. Hva kjemper vi mot? Alle andre som ikke ønsker alle andre samme frihet, fred og fordragelighet, som oss selv?

Det vi kjemper for har sin rot i vårt eget indre konfliktmiljø. Min etterhvert oppvåknende erkjennelse er, at så fort jeg fristes til å dømme eller fordømme, oppstår en indre uro som ubevisst motiverer meg til å "kjempe". Til å fokusere frem en løsning og gå for den - ofte med en høy grad av moralsk indignasjon. 

Hvordan demper jeg den indre uroen, den indre konflikten når jeg finner "feil" hos andre, i stort eller smått? Hvilke verktøy skal jeg bruke? Diskusjon, dialog, anklagelser, fordømmelser - man må jo si ifra! Må man ikke? Hvordan skal jeg få andre til å endre seg? Tilpasse seg mitt eget verdifulle meningsgrunnlag, min moral og min personlige overbevisning?

Gå til krig mot krigen, ruste opp for å bryte ned motstand! VINNE kampen er viktig!

Siden Kain slo Abel i hjel, har kampen pågått. I sum er årsaken til konflikten(e), en indre uro-følelse hvor vi opplever oss forsmådd, på et eller annet vis, ganske raskt motiveres vi til godt - eller ondt. 

Den indre uro vil alltid projiseres mot en ytre fiende, til slutt har vi berlinmur og atombomber.

Freden vinnes der uroen begynner, i oss selv. Det er i kampen mot vårt ego, den "sekken" hvor våre meninger fostres og springer ut i fra, som den egentlige seier skjer. Tømme den sekken gir fred, tro du meg! Men ikke å tømme den i andres ditto, gir fred!

I vårt eget ego kan alle seire, uten å måtte gi fra seg makten over eget liv, egen fred, egen frihet, egen fordragelighet. Istedet for slik vi vanligvis gjør det, projisere den indre uroen over på andre og dermed overlate til dem å ta ansvaret for vårt eget indre konfliktklima. 

Hvem vil gå på torget å rope ut: "Har det ikke bra, kan noen her ta over livet mitt - rette det opp, så når den jobben er gjort, gi det tilbake til meg i full orden? Noen frivillige som har tid til overs?" (Og det er her det politiske miljøet tar over. Det kollektive egoets grobunn for fred, frihet. fordragelighet og fremgang. Der finnes viljen for å rette opp det vi selv har forfeilet. Der kan vi kjempe videre, ikke en og en, men alle mot all der finnes makten....... tror ikke på det - lenger.)

Det blir som i kampen mot fattigdom. Man vinner ikke kampen mot fattigdom med kollektive tiltak, eller politikk. Det har aldri skjedd og vil aldri skje. Kampen mot fattigdom skjer ved at én og én fattig får/tiltar seg muligheten til å kjempe seg ut av sin personlige fattigdom. 

Det skjer en for en, akkurat som i kampen frihet, fred og fordragelighet. Det skjer en for en, og er ikke et kollektivt løst problem, hvor politikk - f.eks. løser det. Freden for mennesket består i å tilgi sin bror. Den loven er universell, som i kampen mot fattigdom; Søk Guds rike først, så skal dere få alt det andre i tilgift. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot denne verdens herrer.......

Hvis ikke denne ironien spilles ut da: https://reportasje.vl.no/artikkel/955-reddet-tusenvis-av-sultende-ukrainere

Skaperverket er lovfestet, og det finnes ikke et rom, eller område, eller en tilstand, som ikke reguleres ved lov. Der har personlige meninger ingen forrang. Fred, frihet, trygghet vinnes i harmoni med et universelt, overordnet gitt lovverk. Vi er derfor uunngåelig avhengig av vår egen personlige seier over vårt indre konfliktklima. Den seier kan projiseres med varig hell, på et kors vi selv må ta opp og bære på egen rygg.

Gå til innlegget

Erik Stenberg leverer en velformet artikkel: "Kan vi håpe på at alle blir frelst?" Han henter synsvinkler fra forskjellig hold - men har han spurt Gud? Som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har jeg et nei svar på spørsmålet. Vi kan håpe, men noen vil ikke. Alle frelses ikke, men legger til at frelse eller fortapelse, skjer ved Guds dom og ikke ifølge menneskenes tolkninger eller våre filosofiske betraktninger.

Hvem blir frelst og hvem ikke? Gud sier følgende klart og tydelig, at for å bli frelst må vi tro på Jesus Kristus, som er det eneste navn under og i himmelen som fører til frelse. Skulle vi ta alles betraktninger i de siste 2000 år til inntekt for egne meninger, eller ønsker om saken, vil jeg påstå dette ikke gir svaret. Ingen blir frelst av å hevde personlige meninger, eller tro på andres meninger. Personlige meninger har aldri frelst en levende sjel, ikke tidligere, ikke nå - ikke i fremtiden. Dette er det evige liv: Å tro på Jesus Kristus og Ham som sendte Ham!

Hva innebærer det? Uten å sitere alle vers i bibelen, og annen hellig skrift, så kan frelse betraktes som en frigjøring av alt mørkt og all død. Frelse er udødelighet og evig liv. 

Man skal vite at alle oppstår etter sin død til en udødelig tilstand. Kristus gir alle mennesker, enten de tror eller ikke, en oppstandelse. Sånn sett vil alle frelses fra den fysiske død ved at vi alle oppstår etter døden med et udødelig legeme. 

Evig liv er noe annet, det er helliggjørelse og opphøyelse ved Guds trone. Dette gis bare til de som tror. Med tro menes å holde alle Guds bud, og å følge Kristus i ett og alt.

Jeg har ofte hørt sagt det er umulig å holde budene og å følge Kristus på den smale sti - følge Kristus i ett og alt og holde alle Hans bud. Noen sier da at frelse må betraktes fra en annen synsvinkel, enn den som presenteres i bibelen fra Guds munn. Frelsen må modifiseres så den blir mulig for oss, er løsningen, mener man.  Et slik forslag bygger ikke på tro, men på vantro. Menneskelig tilpasset og mer "sympatiske" løsninger, bygger på personlige meninger. Dette er det nok av til å danne hundrevis av forskjellige kirker og trosretninger - som jo har skjedd. Ingenting av dette fører til frelse og DNT er fullskrevet med advarsler om akkurat dette.

Personlige meninger er hva vi skal frelses fra! Guds mening er hva vi skal frelses til! Forskjellen innebærer et belastet begrep; omvendelse! Man må omvende seg fra sitt gamle jeg og få et nytt jeg - bli født på ny, idet vi påtar oss Jesu Kristi navn og følger Ham. Uansett hvilke befalinger vi mottar er lydighet til Sønnen og Faderen, veiledet ved Den hellige ånd, den frelse som Faderen tilbyr de som tror. Frelse mottas på bakgrunn av den samme offerviljen som Jesus Kristus selv viste oss, ved å dø for oss, påta seg alle rettferdighets lidelse for oss, og gjennom denne forsoning betale for vår skyld. Vi tar imot frelsen ved å følge Hans eksempel, ikke betrakte det fra en personlig synsvinkel, med et vell av unnskyldninger for egen vankelmodighet.

Det er den menneskelig forfalne natur som skal overvinnes. Vi må selv være villig til å ofre et offer. Det offer som Gud krever av oss er en angrende ånd og et knust hjerte, en slik ydmyk holdning åpner for å innpodes guddommelig kraft til å overholde ethvert bud og enhver befaling, som måtte komme fra all sannhets kilde. 

Jeg minner om misjonsbefalingen som oppsummerer det hele i all sin enkelhet: "Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17 Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. 18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!"

Denne enkle forklaring åpner likevel for et vell av spørsmål, et av dem er: Hva med de som aldri lærer dette i dette livet, hva med de? Søk selv svaret i skriften, hvor det står at Kristus også forkynte for de døde, dvs. de som ikke fikk denne mulighet i dette liv, men vil få denne valgmulighet i det neste livet, eller i dødsriket som det kalles. Så, hva frelse angår er ikke Gud en amatør som bygger frelsen på tilfeldigheter, eller på personlige meninger. Han sikrer at enhver sjel skal kunne bøye kne frivillig, for den alle høyeste. De som står dette i mot, er ikke villig til å motta frelse.

Gud gir oss frelsen på sine betingelser. Vi må motta den på de samme betingelser, ikke på bakgrunn av egen synsing. Vi må holde og utholde alt Han befaler oss.

PS: Jesu Kristi kjærlighet omtales som den rene kjærlighet, ubesudlet av egenkjærlighet. Denne kjærlighets natur er offergivende og alt-tålende - en guddommelig form for kjærlighet. Hele loven og alle profetene bygger på denne kjærligheten, denne kraften - dette er det grunnleggende budet all eksistens bygger på.

Den mennskelige naturs egenkjærlighet er i til motsetning offerkrevende, ikke givende og virker på betingelse av hva andre gir til oss. Denne forfalne naturs kjærlighet tåler lite, og ved å hevde denne i vårt liv vil vi krympe sjelslig. Den rene kjærligheten, som er Kristi eksempel for oss, fører til en sjelslig utvidelse som etterhvert omfatter alt og gjør oss til arvinger i Guds rike. (Her referert til 1. Korint. 13. kapittel.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3750 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
18 dager siden / 1252 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 860 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 662 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 547 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere