Filip Rygg

Hvor har det blitt av familiepolitikken? Når vi for fire år siden fikk ny regjering, var det ikke bare mye god politikk som forsvant, men også betegnelsen "barne- og familieminister". Er ikke familiene lenger viktige? KrF er ikke i tvil om at å investere i familiene er den beste investeringen vi kan gjøre for fremtiden.

Vår 1. kandidat i Hordaland, Laila Dåvøy har følgende som sitt personlige slagord:

"Et samfunn som er godt for barna - er godt for alle!"

Bedre kan det ikke sies! KrF varsler et krafttak for familiene, og har en rekke punkt som skal gjennomføres dersom det blir regjeringsskifte:

• Innføre 12 uker ekstra foreldreperm (fleksiperm) som kan benyttes innen barnet er 10 år.
• Sikre alle et fleksibelt barnehagetilbud, av god kvalitet og til en rimelig pris.
• Øke kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene og 4000 kroner for toåringene.
• Sikre alle fedre rett til pappaperm gjennom selvstendig opptjeningsrett.
• Gi mødre rett til foreldrepenger selv om de ikke er i arbeid mellom to tette fødsler.

Om kort tid setter vi i gang en liten kampanje på bt.no og flere andre steder for å få økt fokus på familien og gode tiltak som kan gi foreldrene mer tid, større fleksibiltet og økt valgfrihet. Moderne familier må få skreddersy sin egen hverdag.

Hva kan man gjøre for at politikken skal bli mer tilgjengelig? Hvordan skal vi få flere til å engasjere seg? Hvorfor har vi så mye politikerforrakt? Svarene er mange og laaange. Debatten er svært viktig, og dette er utvilsomt sammensatt. Men siden jeg selv driver aktivt med politikk har jeg lenge tenkt at jeg selv må bidra til å senke terskelen for deltakelse og dialog.

KrF har gjort noen morsomme og spennende grep på interenett i år. Blant annet hadde vi www.krf24.no som var svært vellykket. I Hordaland har vi lansert siden www.9ting.no der vi gjør det dramatisk mye enklere å engasjere seg. I tillegg har vi siden www.heldagsskolen.no der veldig mange ha bidratt med sitt navn på underskriftskampanjer og facebook-gruppe.

I dag lanserte KrFU siden www.kulehoder.no Her finner du et morsomt nettspill hvor du kan skyte inn kandidater på tinget. Kanskje har vi klart å gjøre politikken noe mer tilgjengelig. Hva tenker du?

I et bilag til DagenMagazinet kunne vi forleden se en av KrFs annonser med tittelen: "Hva hvis KrFs stol stod tom". I en tid hvor meningsmålingene svinger(særlig ned) og det debatteres verdier i en rekke saker, kan det være interessant med en liten refleksjon over KrFs betydning.

En del i Akersgata sier rett ut at de anser det som sin oppgave å drive kampanjejournalistikk mot KrF. Dette virker det som om også noen kristne medier mener å være en oppgave. Feks så vi en del forunderlig mediedekning rundt KrFs landsmøte. Noe kritikk var nok helt på sin plass, men det er av og til rart hvordan de nærmeste allierte prøver å ta livet av hverandre.

Antakelig(og helt betimelig) er forventningene til KrF ekstra store. Når flere partier skal bedømmes i forhold til kristne verdier, verdikamp og tydelighet, forventer man noe ekstra av KrF. Det er jeg glad for, samtidig er dette en stor utfordring. Ikke bare er forventningene veldig forskjellige, men de er tidvis umulig å oppnå. La meg forklare.

For ikke lenge siden ble jeg kontaktet av BTs debattredaktør. Hun hadde vært inne på min blogg(www.filiprygg.no) og lest en bloggkommentar om verdier. Denne bloggkommentaren ba hun om å få trykke i BT. Med noen små endringer fikk denne en god plassering og mange gode reaksjoner, men det var ikke alle som var like glad. En av DagenMagazinets journalister ringte og sa han hadde fått reaksjoner på innlegget. Jeg antok med en gang at det måtte være noen i SV eller Ap som reagerte. Det var det nok ikke, selv om journalisten nektet å si hvem som reagerte. For reaksjonene gikk i følge journalisten på at jeg ikke var tydelig nok, at jeg bevisst utelot ordet "bio- og genteknologiloven" og ordet "ekteskapslov".

I innlegget hadde jeg 10 viktige verdidebatter. En av dem handlet om bio- og genteknologi, men ordet bio- og genteknologiloven var ikke brukt. Et annet punkt handlet om barns rettigheter ved adopsjon, emn ordet ekteskapslov var ikke brukt. Poenget var aldri å lage en liste over lover som skulle endres, men jeg debatterte verdier. Et annet punkt handlet om den kristne forankring, om hvordan dagens regjering svekker denne.

Andre ganger har ejg skrevet innlegg om ekteskapsloven, jeg har holdt appeller og jeg har engasjert meg gjennom ulike nettsamfunn. Samme gjelder bio- og genteknologi loven og abortloven. Er det virkelig slik at alt viktig må nevnes samtidig for å ikke bli beskyldt for å være utydelig? Og er det mulig å nevne alt på samme gang?

Jeg tåler godt kritikk. Politikken blir bedre og mer aktuell når meninger får brytes. Men jeg undrer meg av og til på hva som er enkeltes agenda. Hva hvis KrFs stol stod tom. Hvem skulle tatt krigen for det ufødte liv ved hver eneste stortingsperiode? Hvem skulle løftet kampen for ekteskapet? Hvem skulle gått i bresjen mot aktiv dødshjelp? Hvem skulle jobbet iherdig for å få til et forlik rundt formålsparagrafen i skole og barnehage?

Jeg er overbevist om at Norge trenger KrF, et sterkt KrF. Det finnes mange herlige og dyktige politikere i andre parti, som absolutt i enkeltsaker er viktige allierte.

Men det er bare et parti med mulighet til innflytelse som har som hovedoppgave å bygge landet på et kristent verdifundament.

I dag skal den rød-grønne regjeringen ha skryt. Nå foreslår de å innskrenke maksimal-skjenketiden fra dagens kl 03 til kl 02. I Bergen har vi allerede redusert skjenketidene med en halv time, noe som politiet mener har gitt en positiv effekt. Når alle faglige råd går på at reduserte skjenketider gir redusert konsum, skader og vold, er det ingen god grunn for at bysamfunnene skal ha nattåpent på skjenkestedene.

Noen vil helt sikkert protestere på forslaget fra regjeringen. Personlig frihet, at politiet overdriver og at lange skjenketider er viktig for turistnæringen er argumenter som ofte blir brukt. Men det kjøper jeg ikke. Man kan ikke snakke om personlig frihet når bybildet har ført til at 1 av 3 nordmenn kjenner seg ytrygge kvelds- og nattestid i storbyene. At politiet skulle overdrive er en rar påstand, merkelig da at også legevakten, fagmiljøene og sykehusene melder om at antall skader går opp. Dette med turistnæringen er om mulig enda rarere, i svært mange land har man strengere regler, dessuten er det i følge reiselivsjefer et stort problem at turister opplever et kaotisk og forsøplet bybilde.

Overlege ved Nevrokirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Rolf Hanoa sier til VG i dag at hver fjerde pasient med alvorlig skade i hode-, nakke-, rygg- eller ansikt ved, er alkoholpåvirket. Tar man inn tall som viser alkoholrelaterte skader så får man enda mer urovekkende resultater.

En restriktiv alkoholpolitikk handler ikke om å begrense folks personlige frihet, men om å begrense store skader og det handler om nestekjærlighet.
Ingen av oss dør fordi vi må gå hjem en time før fra byen.

Det er noe som helt vilt i vårt samfunn. Mens de fleste av oss kan ta for gitt at helsevesenet stiller opp når vi trenger det, blir en gruppe mennesker henvist til 5 ukers ventetid for hjelp. Jeg både kjenner og har møtt svært mange i denne gruppen. Fortvilelsen er enorm.

Som folkevalgt skammer jeg meg over at så lite er gjort.

Får vi kreft må vi heldigvis ikke vente i 5 uker for å få akutt behandling. Har vi hjertefeil så får vi ikke medikamenter som forsterker hjertefeilen. Men dette gjelder ikke for gruppen rusavhengige. De har altså 5 ukers ventetid for avrusning i Bergen. I 2008 rykket ambulansen ut til 377 overdoser i Bergen. En tur opp i Nygårdsparken viser oss at det stadig kommer flere brukere. Politiet rapporterer også om nye og stadig flere pågående selgere. Har samfunnet gitt opp?

Vi ville aldri laget et kreftrom der kreftpasienter bare skal bli sykere. Vi ville heller ikke delt ut gift til hjertesykepasienter. Derfor mener jeg vi ganske enkelt kan glemme forslagene om sprøyterom og utdeling av heroin. Det er ikke slik man behandler mennesker. De rusavhengige fortjener hjelp, gjennom skikkelig behandling og et godt ettervern.

Heroin-Hansen skal ha skryt for at han som helseminister tar en debatt om rusavhenighet, men forslaget om utdeling av heroin er skremmende. Forskere har heldigvis gått ut og slaktet forslaget. Heroin er ikke et kosttilskudd eller et ufarlig legemiddel. Utdeling av gratis heroin er utdeling av et stoff som tar livet av svært mange. Vi snakker med andre ord om aktiv dødshjelp.

Bjarne Håkon Hansen viser alltid til Sveits når spørsmålene hagler. I følge forsker Edle Ravn er det verken kostnadseffektivt, eller behandlingseffektivt. Sammenlignet med ordinær LAR snakker vi om en tredobling per bruker. Jeg er villig til å bruke mye mer per bruker, men ikke på noe som gjør situasjonen enda verre. Utdeling av heroin er en sponset fortsettelse av rusmarerittet.

I møtet med rusavhengige er beskjeden veldig klar: Vi vil ha rusfrihet! Vi vil ha tilbake livet sammen med familie og venner! Jeg har spurt flere om utdeling av heroin, etablering av sprøyterom og legalisering. Til nå har jeg ikke møtt en eneste en som foretrekker noe av det, fremfor et skikkelig behandlingstilbud. Så enkelt, så vanskelig.

Se vår film "En stemme for de stemmeløse" her.

Når man vet at det vil gå galt, og man samtidig vet hva som må gjøres for at det ikke skal gå galt, ja da er det galt å ikke gjøre noe. Vi vet at klimakrisen nærmer seg, vi vet at vi kan løse utfordringene ved å legge om dagens transport og energivaner, men vi gjør ikke noe. Hvordan skal vi forklare dette til våre barnebarn?

I 2050 vil Norge ha et direkte ansvar for 320.000 klimaflyktninger. Regnestykket er ganske enkelt; Norge stod for 0.16% av de globale klimagassutslippene i 2000. Hvis vi da tenker at går ut ifra at vi har ansvar for en tilsvarende prosent av klimaflyktningene, og FNs klimapanel (IPCC) anslår at 200 millioner vil tvinges på flukt innen 2050, ja da vil 0,16 prosent av dette bli 320.000 mennesker, som Norge må ta ansvaret for. Vi snakker blant annet om hele land som vil bli oversvømt pga stigning i havnivået.

Norge kan gjøre svært mange grep for å redusere egne utslipp med minst 80%. Ta feks transportsektoren, all flytrafikk i sør-norge kunne vært overført til høyhastighetsbaner. Strømforbruket kunne enkelt vært 100% miljøvennlig hvis vi oppgraderte dagens vannkraftanlegg og bygde noen få vindmøller. Veitrafikken kunne vært kraftig redusert med bygging av bybane i alle de største byene og vi kunne i tillegg gitt massive subsidier for innkjøp av hydrogenbiler. Alt kommer ned til en ting: Handling!

Det er uansvarlig, arrogant og useriøst å ikke handle. Men det er nettopp det som er dagens situasjon for sittende regjering. De vet hva som skjer, de vet hva de burde gjort, men det gjør ingenting. Vi trenger ny regjering, og det litt fort.

Endelig kommer også norske aviser på banen med litt fyldigere dekning av krigen på Sri Lanka. Det er dessverre alt, alt for sent, men det er fortsatt mange liv å redde. Konflikten er gammel, den tamilske befolkningen er en stor minioritet som i lang tid har opplevd grov forskjellsbehandlingi Sri Lanka og delvis også i India. Nå er verden vitne til et massemord, uten å gjøre noe vesentlig med verken diplomati eller bistandsfrys.

Sri Lanka mottar betydelige summer fra det norske bistandsbudsjettet. Gjennom disse midlene blir en rekke viktige prosjekter finansiert, at man ikke stiller sterkere krav til midlene er for meg uforståelig. Statsråd Erik Solheim, som kjenner Sri Lanka svært godt, burde brukt den makt som er i å fryse bistandspengene. I farten klarer jeg ikke å finne bistandstallene for i år, men i 2007 ga Norge ca 258 millioner i ulike typer bistand.

Alle konflikter har minst to sider. Og jeg støtter absolutt ikke den terrorvirksomhet som de Tamilske tigrene har gjennomført, men å drepe sivile er like galt, uansett hvem som blir drept. Nå opplever tamilene en grusom situasjon, uten at verdenssamfunnet griper inn. Det er rett og slett ikke godt nok.

I kirkelig sammenheng diskuteres ofte dette med terskel for utenforstående, men også i politikken blir dette stadig mer relevant. I flere aviser ser vi at debattene går for full rulle i forhold til twitter, facebook, tumblr mm. En god del er skeptiske, mens andre ser noen svært spennende muligheter.

Selv har jeg valgt å være tilstede på en rekke nettsamfunn og web-tjenester. For meg som folkevalgt handler dette hovedsaklig om 2 ting, som for meg blir stadig viktigere:

1. Tilgjengelighet: Avstanden til en politiker kan virke svært lang. Med feks min twitter-profil opplever jeg å få spørsmål og tilbakemeldinger fra svært mange flere enn jeg fikk før.

2. Dialog: Politikken er under konstant utforming. Denne utforming kan ikke bare skje i partiene, det må skje i dialog med partienes medlemmer, velgere og andre. På bloggen får jeg en dialog med svært mange som er svært nyttig.

Hva tenker du om dette?

Høyre leder Erna Solberg sier hun er bekymret for kyst-Norge nå som Island ser ut til å bli medlem av EU. Ikke uventet vil Island søke medlemsskap i håp om bedre tider. I Norge har det nesten alltid vært bedre tider og vi har sånn sett ikke sett noen grunn til å søke kompaniskap med de som er så meget større enn oss. Selv om det nå skjer litt endringer utenfor Norge er det lite som tyder på at det vil skje noe særlig i neste Stortingsperiode for vår del.

De fleste regjeringer har hatt EU-saken som selvmordparagraf. Hvis en søknad om EU kommer opp ryker regjeringen. Med partiene KrF, SV og Sp i regjering vil det nesten være umulig å sende inn en EU søknad. Hva Frp finner på er det ingen som vet, men både Høyre og Ap kan være klar for medlemskap i den store unionen.
Selv er jeg ivrig motstander av både EØS og EU, mens KrF nøyer seg med å være EU-motstandere. Når jeg ser hvordan nei-bevegelsen argumenterer og hvem som dominerer organisasjonen blir jeg bekymret. Det ser dessverre ut til å bli en kampanjeorganisasjon for SV og diverse kommunistbevegelser. "Alle direktiver skal nedkjempes og vi må for all del unngå markedstankegang".

Jeg tror ikke kampen om selvråderett, demokrati og folkestyre vinnes på den måten.
Folks hjerter banker ikke for at Norge skal ta i bruk vetoretten mot postdirektivet.
Geografisk er det kanskje logisk at Norge bør søke EU-medlemskap, i hvert fall var det det en gang. Men i 2009 er det like nært å bo i India som i Spania. Hvorfor skal vi koble oss tettere mot Portugal og Spania enn andre land i verden? Og hvorfor skal vi la administrasjonen i EU bestemme regler lokalpolitikere i Norge like fint kan gjøre?

Til helgen har Høyre landsmøte. EU blir neppe en stor debatt, men kanskje øyner Erna Solberg håp om at EU-debatten kan gi partiet sårt tiltrengt medvind. Da håper jeg i såfall at nei-bevegelsen vet å bruke de rette argumentene.

Det er spennende å følge med på verdidebatt.no! Her stormer det i alle retninger, og mange har spennende tanker om det som skjer på KrFs landsmøte i Kristiansand denne helgen. Selv er jeg delegat og opplever et svært vellykket landsmøte, med mye god og visjonær politikk, samtidig som partiet klarer å samle oss rundt en spisset profil før det kommende valget.

På twitter hagler beskjeder med ordet #krflm. Delegater, politiske motstandere og publikum som følger KrF-TV er inne og gir sine tilbakemeldinger og tanker til det som skjer på KrFs landsmøte i Kristiansand. Ganske morsomt vil jeg si. Aldri før har et landsmøte vært så tilgjengelig for andre enn bare de som møter som delegater.

Det var ikke noe sjokk at partiledelsen ble gjenvalgt. I KrF står ledelsen veldig sterkt. Selv om noen stemte blankt under nestledervalget er støtten til ledelsen overveldende. Dagfinn Høybråten ble også gjenvalgt enstemmig. Selv synes jeg det er deilig at vi har en ro rundt dette.

En av debattene som har fått litt ekstra oppmerksomhet er debatten rundt ekteskapsloven. I KrF er det stor frustrasjon over det regjeringen har gjort, og særlig blir man provosert over at barna er fratatt retten til en mor og en far. Landsmøtet vedtok enstemmig å arbeide for en endring. Men det har i ettertid vært en viss debatt rundt det som ble sagt når temaet skulle diskuteres. Selv synes jeg det verken er interessant eller nødvendig å bruke trosmessige argumenter når man skal være på den politiske arenaen. Men at det er et mangfold i KrF er ganske naturlig. Slik er det i alle partier. Og slik vil jeg at det fortsatt skal være.
Valget vi går mot er kanskje tidenes aller viktigste. Enten det handler om miljø, adopsjonslov eller bistand, viser KrF en annen vei. Vi våger å utfordre og vi er konkrete. Det har de siste dagers programbehandling bekreftet.

Selv var bistand sammen med menneskeverdskampen årsaken til at jeg meldte meg inn i KrF. Det var ikke skattepolitikk, E6, bensinpriser, skjenketider eller kommunesammenslåing som førte til at jeg valgte å engasjere meg politisk. Sånn er det nok også for resten av KrF-gjengen. Det er mange viktige saker, men noen saker går litt dypere, fattigdom er en slik sak.

Har du sterke meninge rom KrFs politikk? Om KrFs rolle og fremtidige valg? Da bør du melde deg inn i KrF! Vær med og påvirke! Også du som bare vil støtte KrF er hjertelig velkommen!

Da er det klart: Frps to byråder, Øistein Christoffersen og Liv Røssland forlater Bergensbyrådet. Høyre og KrF styrer videre. Årsaken er sak om Bergensprogrammet - del 2. Den skal delfinansieres av bompenger, det kunne ikke Frp gå med på.

KrF tar ikke lett på situasjonen, men er ikke i tvil om at KrF fortsatt vil være garantisten for videre utbygging av bybanen. I tillegg skal ringveg vest del 2 og en rekke gang- og sykkelveier bygges.

Det er svært beklagelig at vi nå har fått denne situasjonen, siden valget 07 har Bergensbyrådet fått til utrolig mye. Det burde være nok å nevne full barnehagedekning, en mer ansvarlig skjenkepolitikk og en gedigen skoleoppussing.

- Byggingen av bybanen og ringveg vest er noe av det viktigste vi gjør denne perioden, sier KrF-byråd Lisbeth Iversen til de fremmøtte på pressekonferansen.

At bankene manglet kapital og at boligprisene sank i USA berørte få av oss i 2008. Finanskrisen var en finanskrise, altså noe som aller mest berørte finanssektoren. Nå har vi en stund sett at vi snakker om en økonomisk krise for svært mange enkeltmennesker. Men selv om vi allerede har fått mange konkurser i Norge, er vi fortsatt ganske lite berørt sammenlignet med andre europeiske land.

Det rapporteres stadig oftere fra EUs medlemsland om større økonomiske problemer. Arbeidsledigheten øker hver eneste dag og de vedtatte krisepakkene ser ut til å få liten effekt. USAs president Barack Obama har sagt rett ut at det er risiko for at finanssystemet kan bryte sammen, dette til tross for at amerikanske myndigheter har gått inn med enorme summer.

Har man en sikker jobb, et stort huslån og kontroll på egen økonomi er disse tider gulltider. Vi får trolig rekordlav rente og pengene våre blir stadig mer verdt. Nettopp denne kontrasten mot de mange som mister jobben og som kanskje også ikke har en økonomisk buffer for vanskelige tider, gjør denne debatten noe vanskelig. Hvordan kan man skape kriseforståelse i en tid der opplevelsene er så forskjellige? Hvordan kan man få politikerne til å ta dette på alvor?

Vi bør alle bli bekymret av meldingene fra EU-landene og USA. Det bør også bekymre oss at større bedrifter i Norge går til skifteretten. Arbeid til alle må være en hovedprioritering fra sittende regjering. Det er således synd at man har brukt krisepakkene som rene valgkampbudsjett, uten å gjøre noe med det som virkelig trengs. At man nå får gjort noe med NAV er veldig bra, men det kommer dessverre veldig sent.

Norge trenger et nytt "arbeider-parti", et parti som bidrar til trygge arbeidsplasser og som vet å handle får en liten krise blir til en stor krise. I Bergen hører vi nå om familier som vil trekke barna ut av SFO for å redde privatøkonomien. Stadig flere barnehagebetalinger blir inkassosaker. Finanskrisen er fore lengst blitt personlig for svært mange. En personlig krise som krever handling.

Noe sent hiver også mangeårig homoaktivist og forfatter Kim Friele seg på debatten om utdelingen av Fritt Ord prisen. I år gikk den til filosofen Nina Karin Monsen, som blant annet har deltatt aktivt i diskusjonen om den nye ekteskapsloven. Monsen er en av få som har argumentert for å beholde den gamle loven. Friele sier nå at hun vil sende i retur prisen hun fikk fra Fritt Ord for flere år siden. Jeg lurer på om Kim Friele forstår noe som helst når det gjelder ytringsfrihet og repsekt for andre syn enn sine egne.

Jeg for min del mener at noe av det flotte ved det norske samfunnet er nettopp friheten til å ytre seg og engasjere seg, selv om dette synet man har strider mot hva som blir deffinert som politisk korrekt. Samtidig ser vi at det blir stadig vanskeligere å være politisk ukorrekt i Norge, Kim Friele er også med og bidrar til det.

Det er nok mye jeg og Kim Friele er uenige om. Men jeg har lenge hatt sans for hennes uredde og tydelige tale. Norge trenger mennesker som står opp for meningene sine. At en av disse, nå tar i bruk så barnslige og lite respektfulle utspill for å tie i hjel meningsmostandere synes jeg er uverdig.

I det hele tatt har debatten rundt utdeling av Fritt Ord prisen fått frem ganske skumle holdninger hos mange politikere, samfunnsdebattanter og forfattere. Stadig flere sier de er for ytringsfrihet, samtidig som de gjennom journalistikk, vinklinger, karakteristikker og uttalelser prøver å gjøre det nærmest umulig å bruke sin rett. Ved latterliggjøring og kampanjejournalistikk håper man at kultureliten og Akersgata kan få definere hva som er det eneste rette.

Mens det skjer grusomme ting på Sri Lanka er vi mest opptatt av Aker-saken og andre innenrikspolitiske saker. Det er kanskje ikke så rart. Krigen mellom tamilene og regjeringsstyrkene til Sri Lanka er fjern og har få kameraer. Det var noe annet da vi hadde Gaza-konflikten. Tusenvis av journalister sloss om å rapportere siste nytt.

I Sri Lanka foregår massedrap, uten at Norge eller andre er på banen og krever umiddelbar stans.

Joda, vi har hatt noen uttalelser om fred og vi har sett at ledende politikere er bekymret. Men det er rett og slett ikke nok. Hvorfor ber ikke Norge om at FN innkaller til krisemøte? Hvorfor innkalles ikke ambassadøren? Hvorfor bruker vi ikke alle tilgjengelige midler for å stoppe krigen?

Det er ingen tvil om at begge parter gjør og har gjort ting som på ingen måte kan aksepteres. Ingen er feilfri. Men sivile må kunne forvente beskyttelse, også fra andre land. Selv vil jeg aldri foreslå boikott, men jeg synes jo det er rart at man var så ivrig med å foreslå det overfor Israel, mens man nå ser et massivt blodbad, uten å løfte en eneste finger.

Se bilder fra krigen her!

Det er gjennomgående. På stadig flere områder mener man at staten vet bedre enn den enkelte. Beslutninger som skulle vært tatt rundt kjøkkenbordet skal nå tas rundt Kongens bord. Det er kanskje ikke uventet at Ap går inn for å avvikle kontantstøtten. Men det er grunn til å advare, dette ser ut til å være starten på en lang rekke med saker der livene våre i større grad skal detaljstyres.
På siden http://www.heldagsskolen.no/ har vi mobilsert mot SV og nå også Aps ønske om å innføre en obligatorisk heldagsskole. Når man vil fjerne kontantstøtten, utvide skoledagen og meningsstyre de frivillige organisasjonene så er mønsteret ganske klart: Staten vet best. Barna tilhører staten. Og samfunnet skal bli stadig mer trangt.

Jeg burde kanskje jublet, landsmøte vedtakene fra Ap og SV viser med større tydelighet forskjellen på de sosialistiske og ikke-sosialistiske partiene. Men jeg synes egentlig dette bare er trist. Hvor ble det av tilliten til foreldrene? Hvor forsvant foreldreretten? Hvor ble det av den grunnleggende troen på frihet og ulikhet?

Hvorfor kan vi ikke tro på valgfrihet og den enkelte? Hvorfor kan ikke foreldrene selv organisere sin hverdag?

Et samfunn styrt av grunnleggende mistro til enkeltmenneskene er et totalitært samfunn. Jeg er rett og skett skremt.

Jeg har ikke funnet noen statistikk som underbygger overskriften, men i det siste har det vært enormt mange mediesaker med grove voldshistorier, voldtekter, knivstikking, masseslagsmål og en rekke drap. Det kan virke som om Norge blir stadig mer brutalt. Skyldes det manglende politi, manglende behandling av psykisk syke eller slett moral? Antakelig alle tre og litt til.

Fordi det er svært sammensatt er det ikke lett å vedta en liten plan eller budsjettpost for å løse noe så alvorlig. Trygghet er grunnleggende. Gatevold, drap og familievold krenker også alle oss andre da vår trygghet blir begrenset. Men det er noe som er ganske åpenbart og som burde vært gjort for lenge siden.

I følge professor i rettspsykologi ved NTNU, Kirsten Rasmussen har opptil 85 prosent av innsatte i norske fengsler har en psykisk lidelse. 35% av de innsatte i norske fengsler har ADHD, det hevder fengselslege Olav Ervik ved Bergen Fengsel. Enkelte mener at dette tallet er langt høyere. Det som er sikkert er at man skulle gjort noe med dette lenge før disse havnet i rettssystemet. ADHD kan man oppdage i ung alder. Hvis man de første skoleår går inn med behandling og ekstra oppfølging er det god grunn til å tro at antall domfelte kan bli færre.

Det er unektelig også bekymringsfullt at familien som skal være den trygge rammen for barns oppvekst, i mange tilfeller er det motsatte. Familievold, rus, ingen eller liten tid til mellom voksne og barn og dårlige rollemodeller. Skal man gjøre noe med samfunnet når det gjelder holdninger og kriminalitet så er det ingen tvil om at familien er det viktigste å gjøre noe med.

Familiene er samfunnets grunnstener og vi vet alle hvor viktig det er å ha skikkelige grunnstener når noe skal bygges.

Denne bloggposten kunne vært mye lengre. Det er mange faktorer som bidrar til den brutalitet vi ser i dagens Norge. Men forenklet kan vi si det handler om enkeltmennesker. Mennesker som har det felles behov av å bli sett, tatt vare på og beskyttet. Den oppgaven må vi i fellesskap ta, lenge før Ola og Kari har havnet på Ila fengsel.

Les her om mitt møte med politiet i dag!!

Flere tar på Arbeiderpartiets landsmøte til orde for å si helt nei til kontanstøtten ved det kommende stortingsvalget. Det er dårlig nytt for alle småbarnsforeldre, men heldigvis kan vi skifte regjering i oktober. Hvorfor tror Oslo Ap m.fl. at de vet bedre hva som passer meg og min familie, enn meg? Er jeg dum som vil velge annerledes?

Å fjerne kontantstøtten er et alvorlig angrep på foreldreretten. Det er også et hån mot alle de som velger å være hjemme med egne barn. Hvilket signal sender Arbeiderpartiet til foreldre som i dag har valgt vekk barnehage? Er de ikke flinke nok til å ta vare på egne barn? Er det skadelig å være hjemme med mor og far?

Er menneskene bare et middel for å sikre Aps idealsamfunn skatteintekter?

For å finansiere de meget omstridte oppkjøpene har Aker fått 500 millioner i svært gunstige lån fra regjeringens egen krisepakke. Ganske så utrolig. I det hele tatt er dette Aker-eventyret stappet med utrolige hendelser. Konklusjonen blir gang på gang; Kjell Inge Røkke har langt mer kompetanse og innsikt enn det regjeringen har hatt i denne saken.

KrF, Høyre og en rekke næringslivstopper advarte regjeringen mot oppkjøpene når de i sin tid ble gjort. Nå viser det seg at regjeringens trang etter medieoppslag og bruk av skattepenger fører til store tap og en politisk skandale. Foreløpig er det ikke avklart hvem som vinner, men egentlig har regjeringen allerede tapt. Ingen må tro at Kjell Inge Røkke har tenkt å tape denne saken.

Det kan nok være riktig at en del av det som har skjedd, strengt tatt ikke burde skjedd. Men det er til nå lite som tyder på at det er noe ulovlig Aker har foretatt seg. Den viktigste erfaringen vi her kan ta med oss er at Norge trenger ny regjering.

Tenk hvor mye eldreomsorg, fattigdomsbekjempelse og skolesatsing vi kunne fått hvis regjeringen ikke led av spillegalskap.