I dag skal jeg holde flere innlegg i Stortinget, i sakene er det egentlig flertall, men flertallet stemmer likevel i mot. Det mangler verken økonomisk dekning, faglig støtte og folkelig oppslutning. Hva mangler da?

Ikveld skal vi diskutere forslag til endringer i alkoholloven, representantforslag om tiltak for tryggere byer og representantforslag om lokalsykehusene.

Ingen av forslagene til KrF vil koste penger, ofte brukes økonomi som argument. Ei heller mangler det utredninger bak forslagene, det er nettopp nye utredninger og planer KrF ber om. Du kan heller ikke skylde på manglende faglig dekning. I rusdebattene har både politi og forskere tatt til orde for KrFs forslag. I sykehusdebatten fremmer vi blant annet et forslag Legeforeningen har gått inn for. Og til slutt: man kan heller ikke påstå at forslagene mangler oppslutning hos folk flest, sannheten er at folk flest er enige med KrF.

Så hva er det som gjør at demokratiet ikke kommer til sin rett? Hva er det som gjør at opplagt fornuftige forslag med bred oppslutning ikke blir vedtatt. Her på gangen kalles det politikk. Tragisk. Jeg forstår at man har flere forhold å tenke på når man deltar i et regjeringssamarbeid, for KrF er det feks samme hvem som foreslår tiltakene, bare de blir foreslått! Etter mange år i flertalls regjering evner ikke posisjonen å vedta tiltak som gjør byene tryggere og vedtak som gir trygghet for lokalsykehusene. KrF tar kampen i dag.

Jeg er vel litt inhabil når jeg skal skrive dette innlegget. Som KrF-medlem i mer enn 13 år, heltidspolitiker for KrF og nå vararepresentant til Stortinget er jeg ganske tett på mitt kjære parti. Men bår jeg nå for første gang har møtt på Stortinget, siden vår dyktige representant, Laila Dåvøy har vært på studietur, har jeg fått noen inntrykk jeg ønsker å dele.

Ikke sjelden hører jeg kritikk av KrF. Den kommer fra "alle" leire. Sånn må det gjerne være. Politikk er noe vi alle mener mye om, og skulle vi hatt et parti som passet alle våre meninger, ja da hadde vi trengt mer enn 4,5 millioner partier i Norge. Samtidig har jeg ofte vært skuffet over at den hardeste kritikken gjerne kommer fra de jeg hadde forventet var nærmest KrF. Men mye ligger vel i uttrykket om at "det er fra dine egne du skal ha det".

KrF kjemper en tapper, modig og ofte vellykket kamp i den nasjonale politikken. De to siste ukene har jeg fått oppleve Dagfinn, Dagrun, Rigmor, Knut Arild, Kjell Ingolf, Line, Geir, Hans Olav og Øyvind på nært hold. I tillegg har vi Norges beste helsepolitiker, Laila i gruppen. Dette er 10 engasjerte, kompetente og brennende mennesker. Fra de andre partiene hører jeg at disse nyter stor respekt, og i det praktiske arbeidet evner man å tenke både kortsiktig og langsiktig. Som på mandag da gruppen hadde til behandling forslaget om abortforebyggende tiltak. Alt ble stemt ned, men gjennom godt komiteearbeid har et flertall signalisert støtte til flere av KrFs punkter når statsråden skal fremme sin plan for forebygging av abort.

Regjeringspartiene opptrer i all hovedsak svært arrogant overfor stortingspartiene. Også fra medlemmer av regjeringspartiene hører jeg på gangen at det er stor frustrasjon. Det er få saker, mange "skinn-prosesser" og mye overstyring. I dette landskapet skal et relativt lite parti som KrF manøvrere. Bare ressursfordelingen mellom partiene kan være interessant å se på. Gjennom regjeringsapparatet besitter de rødgrønne partiene et enormt mannskap til å drive mediearbeid.

Men hva skal man kunne forvente av KrF nå som stortingsgruppen teller 10 representanter, det er en sosialistisk flertallsregjering og mediebildet latterliggjør verdikampene? Jeg mener vi kan forvente tydelighet, noe vi også får. Abortsaken frontes, adopsjonsdebatten tas, kristendommen i skolen løftes frem og listen er svært lang. Alt hører vi gjerne ikke om. Norske medier er generelt lite interessert i å skrive om KrFs mange verdikamper, men jeg kan love at de tas, om og om igjen. Jeg mener også at vi kan forvente aktiv handling, etter to uker sammen med KrFs korps på Stortinget er jeg passe utslitt! Det jobbes som bare det, natt og dag! Sammen med dyktige rådgivere og konsulenter dekkes flere komiteer enn det KrF har medlemmer i, og alle landets 19 fylker blir fulgt opp av egne ansvarlige.

I ettermiddag reiser jeg hjem til Bergen, det gjør jeg med masse nye inspirasjon. KrFs 10 representanter er helter.

hilsen en inhabil og stolt bergenser

Hvor har det blitt av familiepolitikken? Når vi for fire år siden fikk ny regjering, var det ikke bare mye god politikk som forsvant, men også betegnelsen "barne- og familieminister". Er ikke familiene lenger viktige? KrF er ikke i tvil om at å investere i familiene er den beste investeringen vi kan gjøre for fremtiden.

Vår 1. kandidat i Hordaland, Laila Dåvøy har følgende som sitt personlige slagord:

"Et samfunn som er godt for barna - er godt for alle!"

Bedre kan det ikke sies! KrF varsler et krafttak for familiene, og har en rekke punkt som skal gjennomføres dersom det blir regjeringsskifte:

• Innføre 12 uker ekstra foreldreperm (fleksiperm) som kan benyttes innen barnet er 10 år.
• Sikre alle et fleksibelt barnehagetilbud, av god kvalitet og til en rimelig pris.
• Øke kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene og 4000 kroner for toåringene.
• Sikre alle fedre rett til pappaperm gjennom selvstendig opptjeningsrett.
• Gi mødre rett til foreldrepenger selv om de ikke er i arbeid mellom to tette fødsler.

Om kort tid setter vi i gang en liten kampanje på bt.no og flere andre steder for å få økt fokus på familien og gode tiltak som kan gi foreldrene mer tid, større fleksibiltet og økt valgfrihet. Moderne familier må få skreddersy sin egen hverdag.

Hva kan man gjøre for at politikken skal bli mer tilgjengelig? Hvordan skal vi få flere til å engasjere seg? Hvorfor har vi så mye politikerforrakt? Svarene er mange og laaange. Debatten er svært viktig, og dette er utvilsomt sammensatt. Men siden jeg selv driver aktivt med politikk har jeg lenge tenkt at jeg selv må bidra til å senke terskelen for deltakelse og dialog.

KrF har gjort noen morsomme og spennende grep på interenett i år. Blant annet hadde vi www.krf24.no som var svært vellykket. I Hordaland har vi lansert siden www.9ting.no der vi gjør det dramatisk mye enklere å engasjere seg. I tillegg har vi siden www.heldagsskolen.no der veldig mange ha bidratt med sitt navn på underskriftskampanjer og facebook-gruppe.

I dag lanserte KrFU siden www.kulehoder.no Her finner du et morsomt nettspill hvor du kan skyte inn kandidater på tinget. Kanskje har vi klart å gjøre politikken noe mer tilgjengelig. Hva tenker du?

I et bilag til DagenMagazinet kunne vi forleden se en av KrFs annonser med tittelen: "Hva hvis KrFs stol stod tom". I en tid hvor meningsmålingene svinger(særlig ned) og det debatteres verdier i en rekke saker, kan det være interessant med en liten refleksjon over KrFs betydning.

En del i Akersgata sier rett ut at de anser det som sin oppgave å drive kampanjejournalistikk mot KrF. Dette virker det som om også noen kristne medier mener å være en oppgave. Feks så vi en del forunderlig mediedekning rundt KrFs landsmøte. Noe kritikk var nok helt på sin plass, men det er av og til rart hvordan de nærmeste allierte prøver å ta livet av hverandre.

Antakelig(og helt betimelig) er forventningene til KrF ekstra store. Når flere partier skal bedømmes i forhold til kristne verdier, verdikamp og tydelighet, forventer man noe ekstra av KrF. Det er jeg glad for, samtidig er dette en stor utfordring. Ikke bare er forventningene veldig forskjellige, men de er tidvis umulig å oppnå. La meg forklare.

For ikke lenge siden ble jeg kontaktet av BTs debattredaktør. Hun hadde vært inne på min blogg(www.filiprygg.no) og lest en bloggkommentar om verdier. Denne bloggkommentaren ba hun om å få trykke i BT. Med noen små endringer fikk denne en god plassering og mange gode reaksjoner, men det var ikke alle som var like glad. En av DagenMagazinets journalister ringte og sa han hadde fått reaksjoner på innlegget. Jeg antok med en gang at det måtte være noen i SV eller Ap som reagerte. Det var det nok ikke, selv om journalisten nektet å si hvem som reagerte. For reaksjonene gikk i følge journalisten på at jeg ikke var tydelig nok, at jeg bevisst utelot ordet "bio- og genteknologiloven" og ordet "ekteskapslov".

I innlegget hadde jeg 10 viktige verdidebatter. En av dem handlet om bio- og genteknologi, men ordet bio- og genteknologiloven var ikke brukt. Et annet punkt handlet om barns rettigheter ved adopsjon, emn ordet ekteskapslov var ikke brukt. Poenget var aldri å lage en liste over lover som skulle endres, men jeg debatterte verdier. Et annet punkt handlet om den kristne forankring, om hvordan dagens regjering svekker denne.

Andre ganger har ejg skrevet innlegg om ekteskapsloven, jeg har holdt appeller og jeg har engasjert meg gjennom ulike nettsamfunn. Samme gjelder bio- og genteknologi loven og abortloven. Er det virkelig slik at alt viktig må nevnes samtidig for å ikke bli beskyldt for å være utydelig? Og er det mulig å nevne alt på samme gang?

Jeg tåler godt kritikk. Politikken blir bedre og mer aktuell når meninger får brytes. Men jeg undrer meg av og til på hva som er enkeltes agenda. Hva hvis KrFs stol stod tom. Hvem skulle tatt krigen for det ufødte liv ved hver eneste stortingsperiode? Hvem skulle løftet kampen for ekteskapet? Hvem skulle gått i bresjen mot aktiv dødshjelp? Hvem skulle jobbet iherdig for å få til et forlik rundt formålsparagrafen i skole og barnehage?

Jeg er overbevist om at Norge trenger KrF, et sterkt KrF. Det finnes mange herlige og dyktige politikere i andre parti, som absolutt i enkeltsaker er viktige allierte.

Men det er bare et parti med mulighet til innflytelse som har som hovedoppgave å bygge landet på et kristent verdifundament.

I dag skal den rød-grønne regjeringen ha skryt. Nå foreslår de å innskrenke maksimal-skjenketiden fra dagens kl 03 til kl 02. I Bergen har vi allerede redusert skjenketidene med en halv time, noe som politiet mener har gitt en positiv effekt. Når alle faglige råd går på at reduserte skjenketider gir redusert konsum, skader og vold, er det ingen god grunn for at bysamfunnene skal ha nattåpent på skjenkestedene.

Noen vil helt sikkert protestere på forslaget fra regjeringen. Personlig frihet, at politiet overdriver og at lange skjenketider er viktig for turistnæringen er argumenter som ofte blir brukt. Men det kjøper jeg ikke. Man kan ikke snakke om personlig frihet når bybildet har ført til at 1 av 3 nordmenn kjenner seg ytrygge kvelds- og nattestid i storbyene. At politiet skulle overdrive er en rar påstand, merkelig da at også legevakten, fagmiljøene og sykehusene melder om at antall skader går opp. Dette med turistnæringen er om mulig enda rarere, i svært mange land har man strengere regler, dessuten er det i følge reiselivsjefer et stort problem at turister opplever et kaotisk og forsøplet bybilde.

Overlege ved Nevrokirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Rolf Hanoa sier til VG i dag at hver fjerde pasient med alvorlig skade i hode-, nakke-, rygg- eller ansikt ved, er alkoholpåvirket. Tar man inn tall som viser alkoholrelaterte skader så får man enda mer urovekkende resultater.

En restriktiv alkoholpolitikk handler ikke om å begrense folks personlige frihet, men om å begrense store skader og det handler om nestekjærlighet.
Ingen av oss dør fordi vi må gå hjem en time før fra byen.

Det er noe som helt vilt i vårt samfunn. Mens de fleste av oss kan ta for gitt at helsevesenet stiller opp når vi trenger det, blir en gruppe mennesker henvist til 5 ukers ventetid for hjelp. Jeg både kjenner og har møtt svært mange i denne gruppen. Fortvilelsen er enorm.

Som folkevalgt skammer jeg meg over at så lite er gjort.

Får vi kreft må vi heldigvis ikke vente i 5 uker for å få akutt behandling. Har vi hjertefeil så får vi ikke medikamenter som forsterker hjertefeilen. Men dette gjelder ikke for gruppen rusavhengige. De har altså 5 ukers ventetid for avrusning i Bergen. I 2008 rykket ambulansen ut til 377 overdoser i Bergen. En tur opp i Nygårdsparken viser oss at det stadig kommer flere brukere. Politiet rapporterer også om nye og stadig flere pågående selgere. Har samfunnet gitt opp?

Vi ville aldri laget et kreftrom der kreftpasienter bare skal bli sykere. Vi ville heller ikke delt ut gift til hjertesykepasienter. Derfor mener jeg vi ganske enkelt kan glemme forslagene om sprøyterom og utdeling av heroin. Det er ikke slik man behandler mennesker. De rusavhengige fortjener hjelp, gjennom skikkelig behandling og et godt ettervern.

Heroin-Hansen skal ha skryt for at han som helseminister tar en debatt om rusavhenighet, men forslaget om utdeling av heroin er skremmende. Forskere har heldigvis gått ut og slaktet forslaget. Heroin er ikke et kosttilskudd eller et ufarlig legemiddel. Utdeling av gratis heroin er utdeling av et stoff som tar livet av svært mange. Vi snakker med andre ord om aktiv dødshjelp.

Bjarne Håkon Hansen viser alltid til Sveits når spørsmålene hagler. I følge forsker Edle Ravn er det verken kostnadseffektivt, eller behandlingseffektivt. Sammenlignet med ordinær LAR snakker vi om en tredobling per bruker. Jeg er villig til å bruke mye mer per bruker, men ikke på noe som gjør situasjonen enda verre. Utdeling av heroin er en sponset fortsettelse av rusmarerittet.

I møtet med rusavhengige er beskjeden veldig klar: Vi vil ha rusfrihet! Vi vil ha tilbake livet sammen med familie og venner! Jeg har spurt flere om utdeling av heroin, etablering av sprøyterom og legalisering. Til nå har jeg ikke møtt en eneste en som foretrekker noe av det, fremfor et skikkelig behandlingstilbud. Så enkelt, så vanskelig.

Se vår film "En stemme for de stemmeløse" her.

Når man vet at det vil gå galt, og man samtidig vet hva som må gjøres for at det ikke skal gå galt, ja da er det galt å ikke gjøre noe. Vi vet at klimakrisen nærmer seg, vi vet at vi kan løse utfordringene ved å legge om dagens transport og energivaner, men vi gjør ikke noe. Hvordan skal vi forklare dette til våre barnebarn?

I 2050 vil Norge ha et direkte ansvar for 320.000 klimaflyktninger. Regnestykket er ganske enkelt; Norge stod for 0.16% av de globale klimagassutslippene i 2000. Hvis vi da tenker at går ut ifra at vi har ansvar for en tilsvarende prosent av klimaflyktningene, og FNs klimapanel (IPCC) anslår at 200 millioner vil tvinges på flukt innen 2050, ja da vil 0,16 prosent av dette bli 320.000 mennesker, som Norge må ta ansvaret for. Vi snakker blant annet om hele land som vil bli oversvømt pga stigning i havnivået.

Norge kan gjøre svært mange grep for å redusere egne utslipp med minst 80%. Ta feks transportsektoren, all flytrafikk i sør-norge kunne vært overført til høyhastighetsbaner. Strømforbruket kunne enkelt vært 100% miljøvennlig hvis vi oppgraderte dagens vannkraftanlegg og bygde noen få vindmøller. Veitrafikken kunne vært kraftig redusert med bygging av bybane i alle de største byene og vi kunne i tillegg gitt massive subsidier for innkjøp av hydrogenbiler. Alt kommer ned til en ting: Handling!

Det er uansvarlig, arrogant og useriøst å ikke handle. Men det er nettopp det som er dagens situasjon for sittende regjering. De vet hva som skjer, de vet hva de burde gjort, men det gjør ingenting. Vi trenger ny regjering, og det litt fort.

Endelig kommer også norske aviser på banen med litt fyldigere dekning av krigen på Sri Lanka. Det er dessverre alt, alt for sent, men det er fortsatt mange liv å redde. Konflikten er gammel, den tamilske befolkningen er en stor minioritet som i lang tid har opplevd grov forskjellsbehandlingi Sri Lanka og delvis også i India. Nå er verden vitne til et massemord, uten å gjøre noe vesentlig med verken diplomati eller bistandsfrys.

Sri Lanka mottar betydelige summer fra det norske bistandsbudsjettet. Gjennom disse midlene blir en rekke viktige prosjekter finansiert, at man ikke stiller sterkere krav til midlene er for meg uforståelig. Statsråd Erik Solheim, som kjenner Sri Lanka svært godt, burde brukt den makt som er i å fryse bistandspengene. I farten klarer jeg ikke å finne bistandstallene for i år, men i 2007 ga Norge ca 258 millioner i ulike typer bistand.

Alle konflikter har minst to sider. Og jeg støtter absolutt ikke den terrorvirksomhet som de Tamilske tigrene har gjennomført, men å drepe sivile er like galt, uansett hvem som blir drept. Nå opplever tamilene en grusom situasjon, uten at verdenssamfunnet griper inn. Det er rett og slett ikke godt nok.