Ole Herman Fisknes

Alder: 0
  RSS

Om Ole Herman

Medlem av Oslo kirkelige fellesråd

Følgere

Staten tar resten av OVF

Publisert 2 måneder siden

Det er staten og ikke kirken som har gjort støtte til «Oplysningens Fremme» mindre og mindre aktuell ved stadig å gjøre fondet mindre.

Opplysningsvesenets fond har en lang og rik historie som egentlig starter lenge før fondet ble opprettet i 1821. Prestegårdene er kjernen i fondet, og derfor kan historien starte på 1000-tallet. Prestegården var ikke bare prestens bosted, men også inntektskilde. Til selve prestegården lå også andre jordeiendommer som ga presten inntekter. Opphavet til den enkelte prestegård er uklart, men mange er testamentariske gaver, andre er gaver fra konger og andre rikfolk, og noen er gitt av bygdefolket. Det er ikke staten som opprinnelig har stilt eiendommene til rådighet for prestene.


Kirkelig eie

Prestegodset var ikke det eneste kirkelige jordegodset i middelalderen. Biskopene, klostrene og kirkebyggene hadde tilsvarende gods, og det er antatt at rundt halvparten av landets jordeiendommer var i kirkelig eie. Eiendomsretten var spesiell fordi formuesmassene var stilt til disposisjon for bestemte formål (benefisert) og liknet derfor mer på stiftelser enn på privat eiendomsrett. Pavestolens og biskopenes myndighet ble ved reformasjonen i 1536 overtatt av staten, og dette ga grunnlag for at kongen tok bispe- og klostergodset. Kirkene ble solgt i 1720-årene med en tilsvarende begrunnelse. De ble kjøpt tilbake til menighetene i løpet av 1800-tallet, men da uten jordeiendommene som tidligere hadde gjort kirkene selvforsørget.

Spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond har lenge vært omtvistet og uavklart. Meld. St. 29 (2018-2019) Opplysningsvesenets fond tar sikte på en avklaring. Meldingen bygger på uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling. Tidligere har det vært antatt at spørsmålet måtte finne en politisk løsning fordi det vanskelig kunne løses juridisk, men lovavdelingen har små problemer med å fastslå at staten eier fondet.


Skjevdelingen

I tillegg løser regjeringen spørsmålet politisk ved å påstå at eiendomsretten bør deles mellom stat og kirke. Kirken skal få eiendomsretten til de eiendommer som er i direkte kirkelig bruk eller har særlig kirkelig interesse. Siden systemet med tjenesteboliger for prester ble avviklet i 2015, vil skjevdelingen mellom stat og kirke på sikt måtte bli betydelig. I tillegg kommer det som regjeringen tror er den store gulroten for kirken, nemlig at stat og kommune skal bidra til bevaring av kulturhistorisk viktige kirker med et beløp som tilsvarer verdien av de eiendelene i fondet som staten på et gitt tidspunkt blir eier av.

Fondet eier fortsatt 350 presteboliger. Det er stor usikkerhet om verdien av disse. Fondets finanskapital var i 2018 2,6 milliarder kroner, mens den samlede verdi hvis eiendelene kunne selges i dag, antas å ligge på 10-12 milliarder kroner. Selv om verdiene skal takseres, og det vil gå noen år før eiendomsoverføringene er gjennomført, gjør all usikkerheten at det er mulig at staten kan sitte igjen med en gevinst på 4-5 milliarder på lang sikt. Denne gevinsten kommer i tillegg til de milliarder stat og kommune sparer ved å bruke penger fra fondet på kirkebyggene i stedet for å oppfylle sine lovbestemte forpliktelser til å vedlikeholde kirkene. Omstruktureringen av fondet innenfor dagens forvaltningsordning burde komme til veis ende før det blir truffet vedtak om eiendomsretten. Da ville oppgjøret skje på et sikrere grunnlag.


Høyesterettsdom

Lovavdelingen bygger sine resonnementer delvis på en høyesterettsdom fra 1910, selv om retten ikke tok stilling til om det er staten eller kirken som eier fondet. Dommen slår fast at etter reformasjonen var ikke prestegodset uavhengige stiftelser som hadde en rettslig beskyttet økonomisk selvstendighet overfor staten. Rettsoppfatningen var at staten disponerte fritt over eiendomsmassen, også til rene statsformål, og at presteembetet eller menigheten derfor fortsatt ikke kunne gjøre noen rettigheter gjeldende overfor staten. Det kan hevdes at den frie disposisjonsadgangen innebar at enevoldskongen hadde tatt prestegodset på samme måte som det øvrige kirkelige gods.

Av to grunner er dette et tvilsomt resonnement. For det første fordi prestegårdene under hele denne perioden var prestenes bosted og inntektskilde. Til en viss grad var det derfor overskuddet som gikk til statsformål. For det andre var kirkelige formål den gang helt andre enn i dag. Norske Lov 1687 ble gitt under eneveldet. Kap. 18 og 19 i «Anden Bog. Om Religionen og Geistligheden» gjelder skolene og gymnasene, hospitaler og fattige. Flere av de eksempler på statsformål som dommen og lovavdelingen nevner, faller klart innenfor kirkelige formål. Det gjør også fondets senere tilskudd til Universitetet som utdanner geistlige embetsmenn.


Tindrende klar

Grunnlovens paragraf 106 (nå 116) kan oppfattes både som en bekreftelse og beklagelse på enevoldskongens behandling av prestegodset. 1910-dommen er tindrende klar: «Den hele retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige vist, at staten udøvet den fulde dispositionsret over det beneficerede gods og endog i saadan udstrækning, at store verdier af dette var taget i beslag til udelukkende verdslige statsformaal. Det var dette sidste og kun dette sidste §en skulde sætte en tilstrækkelig stopper for.» Den siste presiseringen går på at paragraf 106 ikke fratar staten retten til å forvalte fondet, men til gjengjeld sikrer den ikke bare «Saavel Kjøbesummer som Indtægter», men også eiendomsmassen for kirkelige formål.

Dette standpunktet finner man også i høyesteretts dom fra 2010 i tomtefestesaken. Det gir liten mening at staten etter opphevelsen av statskirkeordningen skal eie et fond som utelukkende kan tjene Den norske kirke. Det må fastholdes at det er staten og ikke kirken som har gjort støtte til «Oplysningens Fremme» mindre og mindre aktuell ved stadig å gjøre fondet mindre. På bakgrunn av at fondet i det vesentlige har kommet kirken til gode i over 200 år, virker det svært provoserende at regjeringen nærmest skremmer med både tapt omdømme, skatteplikt og kutt i overføringene fra stat og kommune dersom kirken får eiendomsretten til fondet. Men dette bør ikke være avgjørende for kirken.

Gå til innlegget

Er OVF-avklaringen en seier?

Publisert 5 måneder siden

Å ta eiendomsretten til fondets verdier og bruke disse på vedlikehold av kirker kommer ikke kirken til gode, men kommunene.

Ved reformasjonen tok Kongen bispe- og ­klostergodset. I 1720-årene tok Kongen kirke­godset ved å selge 620 norske soknekirker. Kirkene ble kjøpt tilbake til menighetene på 1800-tallet, men uten det godset som ­tidligere hadde gjort kirkene selvforsørget. Derfor fikk kommunene etter hvert et lovbestemt ansvar for bygging og vedlikehold av kirker. Prestegårdene er de eneste kirkelige eiendommer som staten har latt i fred fram til statsråd Ropstad.

Fondsloven av 1821 legger prestegårdene under statlig styring, men lovens paragraf 1 skiller klart mellom statens eiendommer og de eiendommer som er tillagt det enkelte presteembete. Det følger av paragraf 2 i fondsloven av 1996 at loven skal sikre at fondet kommer Den norske kirke til gode.

En løsning som oppfyller dette kravet, er en selvfølge og ikke en seier. Enda vanskeligere er det å snakke om seier når Kristelig Folkeparti har hatt som konsekvent politikk at ­fondet ikke skal brukes til formål som staten har det økonomiske ansvaret for. Når staten har pålagt kommunene å vedlikeholde kirkene, kan man heller ikke tillate at fondet avlaster kommunene. Å ta eiendomsretten til fondets verdier og bruke disse på vedlikehold av kirker kommer ikke kirken til gode, men kommunene.


Ole Herman Fisknes, 
pensjonist, cand. jur.

Gå til innlegget

Mange skritt uten retning

Publisert over 8 år siden

Leder i Oslo Bispedømmeråd Harald Hegstad kaller i sitt innlegg i Vårt Land 10. mai, kravet om at flertallet i regjeringen, deriblant kirkeministeren, må være medlem av Den norske kirke, en syltynn legitimering.

Dette gir dem imidlertid rett til å opptre som kirkelige organer og har gjennom 150 år vært den kirkelige reformbevegelses avgjørende argument for at statskirkeordningen tross alt har vært til å leve med. Det er først når dette kravet bortfaller og regjeringen fortsetter å utøve kirkelig myndighet at det oppstår et religionsfrihetsproblem, og denne situasjonen inntrer våren 2012 når Grunnloven endres.

Hegstad synes å mene at kirke-forliket er nødvendig for at kirkelig valgte organer skal kunne tilsette religiøse ledere, det vil formodentlig si biskoper og proster. Det er ikke mer enn 22 år siden sokneprester og residerende kapellaner ble utnevnt av Kongen i kirkelig statsråd. Disse tilsettes nå av bispedømmerådene, og jeg vet ikke hvor han har det fra at ikke en tilsvarende endring kan gjennomføres for biskoper og proster uten grunnlovsendringer. Poenget i kirkeforliket er at man ikke har behov for kirkelig statsråd når tilsettingsmyndigheten er overført, og ikke at Grunnloven må endres for å foreta en slik overføring. Tendensen er helt generelt at færre og færre utnevnes som embetsmenn i statsråd.

Hegstads ønske om en kortfattet rammelov er ikke stort mer enn et slagord og sier intet om hvordan en slik kirkelov kan sikre medlemmene at det er den samme kirke som fortsetter i en ny ordning, at soknet forblir et eget rettssubjekt og at dagens offentlige finansiering opprettholdes.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere