Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet og Islam-rådgiver ved forsknings-senteret for Prosesstudier, Claremont, California

Følgere

Seks normer for saklig meningskultur

Publisert 27 dager siden

Å tilstrebe et debattklima rundt et sett med fundamentale saklighetsnormer, en slags felles minstestandarder for sivilisert debattkultur i et inkluderende demokratisk- og fornuftsfellesskap, er av vesentlig verdi i en tid preget av tendensiøse fremstillinger. Arne Næss sin saklighetslære er en viktig ressurs.

Den norske filosofen Arne Næss sine seks normer for saklig meningskultur i det offentlige og sosiale rom bør - med fordel - flyttes et hakk dypere inn i vårt mentale liv:

(1) Unngå tendensiøs utenomsnakk: I debatt eller diskusjoner bør deltagere unngå en form for utenomsnakk preget av digresjoner og frie assosiasjoner, som verken er relevante eller holdbare, og ergo forhindrer oppklaring av misforståelser eller økning av forståelse av et saksforhold.

(2) Unngå tendensiøs gjengivelse: Denne formen for tendensiøs debatt- og diskusjonsmåte innebærer at en motdebattant gjengir sin motstanders meninger og synspunkter på et vis som motdebattanten selv ikke vedkjenner, som tjener på å sette motdebattanten i et negativt lys i andres øyne

(3) Unngå tendensiøs flertydighet: Denne formen innebærer en debattmåte som tåkelegger/tilslører fortolkningsmangfold på en måte at hvis mangetydigheten blir presisert, vil lesere eller publikum avvise den meningen/tolkningen som i første instans fremsettes som den mest plausible eller eneste gyldige.

(4) Unngå tendensiøs bruk av stråmenn: Tendensiøs bruk av stråmenn dreier seg om fremstillinger hvor en tillegger motstanderen synspunkter/oppfatninger/standpunkter som motstanderen selv ikke vil vedkjenne, som også bidrar til å sette meningsmotstanderen i et skjevt lys. Med andre ord, en velger å resonnere på vegne av ens motstander gjennom å oppkonstruere en oppfatning/mening om sin motstander, uten å ha tilstrekkelig belegg for det.

(5) Unngå tendensiøs bruk av originalfremstillinger: fremstillinger av et saksforhold bør ikke inneholde forvrengninger eller et selektivt utvalg av informasjon, som bidrar til å favorisere data/opplysninger som tjener den ene debattantens synspunkter og svekker motstanderens. Forvrengning av et saksforhold innebærer med andre ord bevisst å underslå opplysninger som egner seg til å styrke den ene partens sak.

(6) Unngå tendensiøs bruk av tilberedelse av innlegg: denne formen har å gjøre med de ytre forhold debatten fremsettes i. Det kan handle om bruk av invektiver og nedverdigende bemerkninger, eller bruk av virkemidler som organisert piping og/eller applaus, som ikke har noe med et saksforhold å gjøre, men som likevel kan bidra til å influere publikum/lesere i deres standpunkttagen.

Gå til innlegget

Islamkritikk og fire tankefeil

Publisert rundt 2 måneder siden

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som kontagiøse forgiftningsagenter i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv

I et representativt demokrati bør samfunnsborgere bidra til å fremelske et uenighetens fellesskap tuftet på fakta og dialogisk grunnholdning. Dette innebærer i korte trekk å møte andre deltakere i den offentlige samtalen med epistemisk åpenhet/ydmykhet, evnen til aktivt å lytte til andre med forskjellige eller endog divergerende oppfatninger/perspektiver, moralsk innlevingsevne, samt den etiske fordring å opptre på en sannferdig måte i en felles søken etter sannhet.

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som "kontagiøse forgiftningsagenter" i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv, og dermed meldt seg ut av en saklig og faktabasert offentlig islam-diskurs.

I den henseende bør enhver deltaker - med ønske om tilføre noe nøkternt i den offentlige samtalen - styre unna især fire typiske tankefeil:

(1) Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med divergerende forståelsesmodeller og praksiser av islams normativitet.

(2) Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser ulike epistemologiske, ontologiske, sosial-politiske og hermeneutiske perspektiver.

(3) Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og totalitær form for politisk-religiøs ideologi. Det store flertallet av muslimer tar klar avstand fra ekstremistisk-teologisk tankegods, da islam etter deres syn er en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system, og ser ingen fundamentale motsetningsforhold mellom deres religiøse tro/praksis i en europeisk/sekulær kontekst.

(4) Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», hvor "oss" symboliserer/impliserer en hegemonisk bevissthet.

Om siktepunktet er å bidra til konstruktiv forandring ved religiøse eller kulturelle praksiser en mener strir mot sunn fornuft samt grunnleggende teser om mennskeverd og individets uantastbarhet, er totalkritikk kontraproduktivt. Filosofen Søren Kirkegaard hevdet at den som ønsker å hjelpe et annet menneske, må i første instans forstå det den andre forstår. Dette innebærer å prøve å forstå mennesker på deres premisser, som fordrer en udogmatisk innstilling og innlevingsevne. Dette er uten tvil en krevende mental øvelse i en tid hvor offentlige debattprosedyrer er preget av stillingskrig, enn reell dialog med hensikt å vinne felles innsikter og utvikle en større intelligens i en rikt og rotete verden. Men nettopp i slike betenkelige tider, er det av ytterst viktighet å hegne om det felles menneskelige og en fornuftig og saklig offentlig samtalepraksis, som er det liberale demokratiet verdig.

Gå til innlegget

En kritisk bevissthet er av stor viktighet i en stadig mer sammenvevd menneskelig tilværelse, men denne bevisstheten bør romme nyanser for å bidra i en positiv og oppbyggende retning.

I de siste årene har en økende andel ikke-muslimer problematisert muslimenes hellige bok, Koranen. En kritikk som ofte rettes mot troende muslimer, er relatert til Koranens metafysiske status. For troende muslimer er Koranen Guds tale til arabere på 600-tallet, med et budskap til hele menneskeslekten. Her dreier det seg om Guds selvåpenbaring, som har en kilde som ligger utenformenneskelig fornuft og erkjennelsesevne. Konflikten mellom troende og ikke-troende er betinget av premissene bak det religiøse trossystemet på den ene siden, og de vitenskapelige perspektivene på den annen. Uttrykt annerledes, det kan  ikke gis et klart svar på om det finnes en reell konflikt mellom religiøs tro og vitenskap, fordi disse posisjonene er betinget av de innholdsmessigevalg en foretar. Fra et intra-islamsk perspektiv anses ikke denne diskusjonen som fruktbar, og vil være kontraproduktiv, om siktemålet til eksterne kritikere eller skeptikere er at muslimer åpner seg for nytolkning og nytenkning av islam i en (post)moderne kontekst.

Det som derimot vil være et mer positivt bidrag, er å ivareta koranens metafysiske betydning, og ta for seg den historiske biten. Uttrykt annerledes, det positive bidraget innebærer å betone og markere menneskenes rolle i fortolkningsprosessen.

Syntetisk karakter
Mer konkret innebærer denne tilnærmingen at Koranen forstås som en åpenbaring av syntetisk karakter. Med andre ord, den er åpen for kritisk tilnærming og redefinering. For klarhetens skyld: Koranen er betraktet som Guds tale til menneskeheten. Denne talen, denne guddommelige åpenbaringen, artikulert i et menneskelig språk via Profeten Muhammads sinn, er ufeilbarlig. Men, på den annen side er enhver menneskelig fortolkning av åpenbaringen – uavhengig av dens pålitelighet, konsistens, koherens, dybde og intensitet – relativ. En nyansert og edruelig kritikk er rettet mot den menneskelige dimensjonen.

Korrektivfunksjon
Vi må være bevisste om at islam ikke er et subjekt. Det er mennesker som forholder seg til religionen som fortolkende og handlende subjekter. Det er mennesker som lever deres religionsforståelse i deres tilværelse. Etter mitt syn er den beste formen for kritikk, selvkritikk. På dette punkt kan unge religiøse ledere aktivt bidra til å anspore de troende til å erkjenne viktigheten av dynamikk og omstillingsevne. Dette ansvaret er av spesiell viktighet i en tid hvor vi er vitne til en oppblomstring av ny-fundamentalistiske grupperinger.

Unngå fire tankefeil
I den offentlige islam-diskursen formanes det at ikke-muslimske debattanter – i iveren etter å kritisere uetiske og nedgraderende aspekter – styrer unna især fire tankefeil:

1. Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med ulike forståelser og praksiser av islam.
2. Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser forskjellige fortolkninger og forståelsesmodeller.
3. Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og pervertert form for politisk-religiøs ideologi. For det store flertallet av muslimer er islam en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system.
4. Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», «de sofistikerte» og «de primitive».

For klarhetens skyld, selvsagt skal storsamfunnet bidra til å fremsette konstruktiv kritikk av usunn og uopplyst religiøsitet. Men, som nevnt ovenfor, kritikken skal ikke utvikle seg til en totalkritikk av islam som sådan. For, er det ikke slik at når vi går i disse fallgruvene, så krenkes nettopp den norske arv med medmenneskelighet, toleranse og respekt for den enkeltes verdighet?

Legitim kritikk
Når det gjelder kritikk av muslimske land, sunket i graverende menneskerettslige brudd, så er frustrasjonen blant reflekterte muslimer og ikke-muslimer, forståelig. Dette er legitim kritikk, og en nødvendig en. Graden av sivilisasjon i et samfunn reflekteres gjennom dets evne til å inkludere alle i sitt anerkjennelses- og mulighetsnett, slik at alle mennesker får frihet og rom til å realisere sine evner. Dette er etter mitt syn en realistisk målestokk for et velfungerende samfunn.

Så kan vi stille følgende spørsmål: Hvilke resultater har det politiske og geistlige lederskap i muslimske nasjoner produsert etter uavhengighet fra kolonimakter? I hvilken grad har islams kjerneprinsipper som menneskeverd og sosial rettferdighet kommet til utrykk gjennom sosiale ordninger? Ut fra både statistikk og erfaringer, taler resultatet for seg selv. Muslimske nasjoner er preget av mer av fattigdom, religiøs dogmatisme, diskriminering og utrygghet enn helse, trygghet, rettferdighet og fred. Med andre ord, disse nasjonene er preget både av normativ så vel som institusjonell misnøye. De lider simpelthen av, i filosofen Kants ordelag, «selvpåført umyndighet».

Her må vi styre oss unna den tankefeil som forfekter at det er Koranen i seg selv som har bremset utviklingen. Dette er simpelthen et grovt mistak. Det som i virkeligheten virker som hemsko på de muslimske nasjoners demokratiske og humanistiske utvikling, er autoriteters appetitt for viljen til makt. Sagt med andre ord, muslimske land behøver to parallelle former for reformprosess: institusjonell og religiøst-teologisk.

Institusjonalisering av verdier
Koranen og sekundærlitteraturen bærer i seg – som alle hellige tekster og sivilisasjoner – idealer om menneskeverd, medmenneskelighet og rettferdighet. Men dette i seg selv kan ikke avdempe fattigdom og stadige menneskerettighetsbrudd. Et sivilisert samfunn må organisere seg på et vis som ivaretar hensyn som ikke ordner seg selv. Dette bør realiseres gjennom å nedfelle idealene i rettssystemer, lover, kontrollorganer, appellinstanser og maktfordelsordninger. Vi ser tendenser til slike prosedyrer i muslimske land, men foreløpig er det politiske lederskap og geistligheten i stor utstrekning repressive.

Ressursene for demokratisering og humanisering, innenfor et islamsk rammeverk, er tilgjengelige. I det henseende bør vesten spille en aktiv og konstruktiv rolle i å støtte opp under denne nødvendige politiske og teologiske reformasjonen. En sådan medmenneskelig innsats er av stor viktighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse.


Publisert først hos Utrop

Gå til innlegget

Filosofien kan gi nytt håp til Islam

Publisert 2 måneder siden

Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner.

Det er ingen hemmelighet at de dominerende islamforståelser på noen punkter strider med menneskeverd og menneskerettigheter, og dermed er i utakt med muslimenes realiteter i Europa.

Fra konservativ til fleksibel
En faktor er det store flertallet religiøse ledernes konservativisme hva nytenkning angår. Fra et normativt perspektiv bør religiøse ledere bidra til å skape mening, verdier og fellesskap. For klarhetens skyld, det fordres ikke av det religiøse lederskap at det tar ansvar for integreringsprosessen til religiøse mennesker. Det er trolig andre samfunnsinstanser som er mye bedre egnet til dette oppdraget. Men likevel, religiøse ledere bør aktivt formidle en opplyst islam-forståelse som støtter opp under menneskerettigheter og sunn intergrering i storsamfunnet. Herunder konstruktiv deltagelse på ulike samfunnsarenaer, et åpent og mottakelig sinn og respekt for annerledeshet. Slike opplyste islam-konsepsjoner er betinget av at den religiøse fortolkningen tillater fleksibilitet og åpenhet. Da vil religiøs tenkning utvikle seg i takt med tidens krav, og ikke kun reprodusere gammelmodige religionsforståelser – selvsagt innenfor et islamsk rammeverk.

Filosofien – nyttig men truende
Kan filosofi være til hjelp? Med filosofi tenker jeg ikke på ren fagfilosofi, slik den stort sett praktiseres ved akademiske institusjoner. Jeg tenker ikke på den kryptisk og høytsvevende filosofien, forbeholdt en liten gruppe med sans for å bedrive intellektuell gymnastikk på et høyt nivå. Jeg snakker derimot om filosofi som en mental holdning preget av åpenhet, og et søkende sinn. En filosofi som søker å finne livsmening, visdom, sannhet og konsistens. Da kan filosofi i stor utstrekning bidra til ansvarliggjøring, frigjøring og avklaring.

Det er vitterlig kjent at filosofi er lite anerkjent i religiøse miljøer i Europa og i islamske land. Forskning i filosofi har også magre kår ved universiteter i islamske land, og en del muslimske filosofer kjemper både om anerkjennelse og ikke minst for deres liv i land som blant andre Iran, Pakistan, Saudi Arabia og Egypt. Der tillater ikke den offisielle ortodoksien en åpen islam-diskurs som gjør det mulig å sette tradisjonelle islamfortolkninger under fornyet debatt.

I korte trekk har forholdet mellom ortodoksi og filosofi vært et vedvarende problem og diskusjonstema i islams historie. Sterke krefter har medvirket til å produsere grunnleggende skeptisisme og aversjon mot muslimske filosofer, betraktet som destruktive krefter, som underminerer islamsk ortodoksi og sharia-systemet. I moderne tider er filosofi i stor utstrekning fortsatt ansett som en ren ødeleggende disiplin, som kun tjener til å problematisere og kritisere religiøs ortodoksi.

Bevisstgjøring
Tross filosofiens negative omdømme, er en filosofisk undersøkelse av islams fortolkninger allikevel viktig. Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner. Dette kan helt konkret gjøres ved å belyse farene i å formidle perspektiver og fortolkninger som overforenkler en kompleks tradisjon. Å bevisstgjøre troende hva neglisjerte problemstillinger angår, er også fruktbart. Islamsk filosofi kan også fremheve viktigheten av å verne om et åpent og fleksibelt sinn.

Her er det sentralt å ta til seg at menneskelig bestrebelse etter sannheten alltid vil være relativ. Den vil være preget av fortolkerens kognitive nivå, personlige motivasjoner og interesser, så vel som den rådende politiske og kulturelle kontekst. Fortolkninger av islam er på ingen måte absolutte, snarere en uavsluttet aktivitet. Det er altså av vesentlig verdi å utfordre fastlåste posisjoner gjennom å sette dem under fornyet debatt.

Gjennom å inkludere islamsk filosofi i islam-diskursen, med en kritisk og spørrende grunnholdning, kan den spille en viktig rolle i muslimenes selvforståelse i Europa. Her ligger muligens en spire av håp.


Publisert først hos Utrop.

https://www.utrop.no/34451

Gå til innlegget

Det åpne sinn som religiøst ideal

Publisert 3 måneder siden

Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende det ansvar som følger med å være et tenkende vesen.

Over én milliard mennesker bekjenner seg til islam, og religionen spiller en sentral rolle i troende muslimers liv – kognitivt, politisk, historisk, sosialt og kulturelt. Historisk sett har islam både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en stimulans til flere konflikter gjennom å bli brukt som legitimeringsmiddel for autoriteter. Dette ved bruk av lover og fortolkninger som har vist liten grad av åpenhet i møte med nye ideer. Denne sammenkoplingen mellom religion og politiske konflikter gjelder for så vidt andre religioner også, og er ikke unikt for islam.

Avgjørende med et åpent sinn
Hvis det er et ideal som er av spesiell viktighet blant dagens unge muslimer, så er det idealet om et åpent sinn. Den norske filosofen Knut Erik Tranøy (1918-2012) definerer det åpne sinn som en bevissthet som er mottakelig, hvor tanker og ideer kan komme inn og gå ut, og som derfor er forberedt på å skifte mening ettersom ideer forkastes eller aksepteres. Det vil si en grunnleggende vilje til å være åpen for ny kunnskap, ny innsikt og nye perspektiver. I islam er denne mentale åpenheten både teologisk og historisk forankret:

De aller første filosofiske refleksjoner i islam går tilbake til de tidligste muslimske debatter om begreper som viten og menneskets muligheter for å finne sannheter. Det var viktig å etablere kriterier for sannhet, hvor forholdet mellom guddommelig viten og menneskelig viten var sentralt. Den første filosofisk-teologiske skolen i Islam, Muʿtazila, etablert på slutten av 700-tallet, var en sentral faktor i fastsettelse av noen av grunnprinsippene for islams klassiske tenkning.

Det ufullkomne mennesket

Denne skolen baserte sin tilgang til religionen på erkjennelsen av menneskets rasjonalitet og dets ufullkommenhet: I Islam er mennesker, i kraft av å være skapt, forstått som begrensede vesener, som ikke har kapasitet til å se under evighetens synsvinkel. Kun Gud er i besittelse av en slik kapasitet og posisjon. Denne innsikten, samt viktigheten av hele tiden å søke etter viten som en religiøs plikt, førte til at de tidligste religiøse lærde oppfordret troende til hele tiden å være åpne for nye tilnærminger og forståelser. Dette idealet reflekteres blant annet i utforming av den dialektiske disiplinen kjent som vitenskapen om samtalen. Denne disiplinen var en form for diskusjonspraksis, hvor argumentasjon og bevisførsel sto sentralt. Formålet var å håndtere ulike dilemmaer og finne årsaksforklaringer, og dette forutsetter en erkjennelse av egen begrensning. Denne respekten for mangfoldighet kommer blant annet til uttrykk ved at det ble etablert tallrike lovskoler i forskjellige geografiske områder.

Mental åpenhet
Anerkjennelsen av mangfoldighet og viktigheten av å søke etter viten hadde sitt utgangspunkt i en sentral distinksjon mellom Guds ord (i form av koranen) og menneskets forståelse av religionen. Det er altså en forskjell mellom det permanente (at selve teksten er uforanderlig) og det foranderlige (vår forståelse av tekstens lære og dens praktisering). Den dominerende forståelsen i klassisk islamsk tenkning anerkjente at fortolkning av hellige tekster, og kunnskap om verden, har sin kilde i insaan, altså det menneskelige. Det menneskelige ble forstått som fornuftstenkning og erfaringer: en viktig implikasjon av å opprettholde skillet mellom Gud og mennesket, var at man reduserte mulighetene for absolutt viten. Mennesker er endelige vesener som kun kan innta ett begrenset perspektiv av gangen. I å anerkjenne det menneskelige perspektiv som begrenset, og menneskelig kunnskap som foranderlig, hviler det, etisk sett, et særskilt ansvar på troende muslimer. Troende må anerkjenne viktigheten av kunnskapsmessig fornyelse og utvikling. Å innta en snever holdning til sin egen forståelse, betyr at en ser forståelser og perspektiver som det ultimate, og derved gir dem en guddommelig posisjon. I islam er det en kardinalsynd å «guddommeliggjøre det menneskelige».

Dette idealet om det åpne sinn er en arv fra islams intellektuelle historie som er viktig å re-introdusere blant troende muslimer i Norge. Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende således det ansvar som følger i å være et selvbevisst og tenkende vesen. På samme vis som en filosof svikter filosofiens vesen (om det finnes noe slikt) dersom han/hun inntar en snever holdning, kan også en skråsikker muslim risikere å svikte troens lære om kontinuerlig søken etter viten og ansvar for egne tanker og praksis.

Menneskets begrensning
Det er av viktig verdi å anerkjenne det faktum at menneskets forståelse av sannheten alltid vil være relativ, preget av menneskets mentale og materielle forhold. Mennesket kan ikke heve seg over sin tilværelse og dermed innta et perspektivløst og allvitende blikk på virkeligheten. Bevissthet om denne «anti-fundamentalismen» blir her en vesentlig forutsetning for nytenkningen. Den er avhengig av grunnleggende åpenhet i møte nye tolkninger, som kan være vel så plausible, som dem man hadde i utgangspunktet. Den menneskelige tilværelse er preget av forandring, dynamikk og utvikling – derfor er viten, per definisjon, nødt til å forandre seg. Dette innebærer at de kontekster dagens muslimer lever i når de leser fortolkninger av koranen og andre normative kilder, ikke er de samme kontekstene som for eksempel de islamske lovskolenes opphavsmenn levde under. Fortidens koranfortolkere, teologer og jurister var mennesker påvirket av deres egne historiske forhold. Av den grunn var deres kompetanse nødvendigvis farget av tiden de levde i. Derfor er det fullstendig legitimt å sette deres forståelse og fortolkninger under fornyet debatt og kritisk nærlesning. Uttrykt annerledes, det handler i stor grad om å kunne se flere fortolkningsmuligheter – å ekspandere tankens mulighetsrom. Denne tankemessige fleksibiliteten og åpenheten er en viktig mental beredskap som vil komme det store flertallet av muslimer til gode i kampen mot det religiøst totalitære og autoritære.


Teksten ble først publisert hos Utrop 10.12/18

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere