Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Lærdommen etter Holocaust

Publisert 8 måneder siden

Lærdommen etter Holocaust - hvordan systematiske folkemord og bestialske handlinger normaliseres og legitimeres - skaper mening og har en relevans såfremt vi tar innover oss vår moralske frihet og det eksistensielle ansvar overfor våre medmennesker, som fordrer et kontinuerlig menneskelig engasjement.

Den livsviktige lærdommen etter holocaust er stadig mer høyaktuell: Intet menneskelig samfunn har en iboende immunitet mot samfunnsnedbrytende stimulanser. Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet triangulært samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente konfliktforhold; forhold som dehumaniserer menneskegrupper basert på fryktinngytende og essensialistisk retorikk, ledsaget av en underkuende politikk.

Dehumanisering eller negativ annengjøring – en psykologisk prosess som fører til at de som utsettes for det fratas alt av menneskelige kjerneegenskaper – er ikke en historisk sjelden anomali. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative etno-nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter, men ikke uttømmende:

  • et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.
  • et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.
  • et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og kunnskapsmessig åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse eller ikke-religiøse skillelinjer.
  • en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider eller folkegrupper.

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot ideologisk og kulturell renhetstenkning. Vi bør konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet og dets ontologiske frihet. Det åpne samfunns fremste redskaper er det liberale demokratiet med vekt på en multikulturalisme, det vil si sameksistens av kulturell pluralisme, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet.

Lærdommen etter Holocaust - hvordan systematiske folkemord og bestialske handlinger normaliseres og legitimeres - skaper mening og har en relevans såfremt vi tar innover oss vår moralske frihet og det eksistensielle ansvar overfor våre medmennesker. En uavsluttet menneskelig forpliktelse og et standhaftig engasjement for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdi og frihet. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simon de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi – gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse».

Gå til innlegget

Ytringsfrihet og koranbrenning

Publisert 10 måneder siden

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Ytringsfrihetens juridiske rekkevidde bør balanseres med en samtale om dens etiske og pragmatiske implikasjoner.

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet (tanke- og ytringsfrihet) en sentral verdi. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere på en oppbyggende måte.

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Menbør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs koranbrenning i Kristiansand)?

Det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring.

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende kraft for troende mennesker. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å realisere dette idealet i den grad det er mulig, som er det liberale demokratiet verdig.


Publisert først i papirutgaven av Dagsavisen, 03.12/19

Gå til innlegget

Terrorismens psykologi

Publisert 11 måneder siden

Vi må slutte å betrakte terrorister og terrorisme ut fra monokausale forklaringsmodeller, især modeller som kun vektlegger alvorlig psykopatologi. Et utgangspunkt basert på normalitetshypotesen, samt en holistisk tilnærming som fanger opp samspillet mellom sosiale, religiøse/livssynsmessige, psykologiske, biologiske og neurologiske mekanismer, vil bidra til en rikere forståelse av terrorismens komplekse psykologi.

I kjølevannet av den ferske terrorhandlingen på en moské i Bærum, spirer det frem mange kompliserte spørsmål: Hva er det som driver mennesker til å begå terror? Hvordan er det i det hele tatt mulig å rettferdiggjøre slik destruktiv atferd? Hvilken rolle spiller ideologier som meningssystemer og som psykologiske stimulanser for voldelige atferd? Er det mulig å identifisere spesielle personlighetstrekk hos terrorister? Er terrorister – i sin indre kjerne – onde?

Mangefasettert fenomen

Terrorisme er et mangefasettert fenomen. Enhver terrorist er farget av en bestemt kultur og dens historiske evolusjon. Bortsett fra historiske dimensjoner, finnes det også en rekke sosiologiske, økonomiske, politiske, religiøse og psykologiske faktorer som flyter over i hverandre. En feiltagelse vi bør til livs, er tanken om at terrorister lider av alvorlig psykopatologi og opptrer som morderiske psykopater. Det er rikelig med evidens fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist (2008), er en nyttig kilde i så henseende. Den norsk-iranske psykoanalytikeren Shahram Shaygani spør i sin tekst «Psykoanalytisk forståelse av radikale islamister» (2018), om terrorister har en psykiatrisk lidelse og om de lider av en alvorlig mental sykdom. Forfatteren mener at i forkant av terroraksjonene «ser vi ingen tegn til alvorlig psykisk lidelse. Tvert om har mange fungert relativt uproblematisk, og beskrives av venner og familien som snille, gode mennesker.» Videre forfekter Shaygani at når terrorhandlingene kommer som et sjokk på terroristens nærmeste og samfunnet for øvrig, er veien kort til en (simplifiserende) forklaringsmodell som tar utgangspunkt i alvorlig psykopatologi. Med andre ord, vi har en psykologisk tilbøyelighet til å fremmedgjøre terrorister ved å stemple dem som «onde» eller «psykisk syke». Dette bidrar til å distansere oss fra dem. 
  
 

Vi unnlater på denne måten – bevisst eller ubevisst –  å eie vår skygge, for å låne et uttrykk av Carl Gustav Jung. Istedenfor å definere terrorister som begår bestialske udåder som demoner eller psykisk syke, bør vi heller våge å innta et perspektiv som anerkjenner terroristenes menneskelighet, deres kognisjon, refleksjon (om enn begrenset) og intensjonalitet, og således myndiggjøre terroristene som moralske aktører. Dette betyr helt konkret å utforske hvordan verdensbilder, stimuli i erfaringsverdener, ubevisste prosesser, symboler, retorikk, ideologi, propaganda og religioner påvirker terroristens psykologiske posisjoner.

Fundamentalt meningsbehov

Mennesker har en trang til å søke mening i en sårbar og truet tilværelse. Den østeriske psykologen og Holocaust-overleveren, Victor Frank, forfektet at menneskets vilje til mening er et fundamentalt behov og et primært menneskelig grunnmotiv. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier bærer i seg et meningssystem som dekker basale behov for tilhørighet og bidrar blant annet til å finne mestringsstrategier i møte med de spenninger og utfordringer livets grunnvilkår byr på. Eksistensielt besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de kan både løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde kontinuiteten til identiteten og selvet; en følelse av å være til og å tilhøre en større meningsladet helhet. Følelsen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten på avstand.

Konstruksjoner

Det er især to viktige dimensjoner som kan kaste lys over våre tilbøyeligheter til destruktiv atferd: den kulturelle konstruksjonen av verdensbilde og den psykologiske konstruksjonen av «de andre»:

Menneskets verdensbilde fungerer som en mektig stimulans til å skape felles inngruppe-identitet og lojalitet (etnosentrisme). Med denne inngruppe-og-utgruppe-mentaliteten, ledsaget av en retorikk som konsoliderer den, tar det ikke lang tid før det bygges opp irrasjonell frykt for og aversjon mot «de andre», som skaper vekstvilkår for xenofobi, samt etniske og kulturelle fordommer. Det finnes kun «gode» og «onde» mennesker, hvor det gode konstitueres ved å nedkjempe det onde, de andre. Det finnes ingen gråtoner.

Den psykologiske konstruksjonen av «de andre» har å gjøre med «oss versus dem-tenkning». Gjennom dehumaniserende retorikk, metaforer og mentale assosiasjoner av en utgruppe, produseres det inntrykk og assosiasjoner som appellerer sterkt til menneskets affektive nivå, som vekker blant annet følelser av fremmedfrykt, aversjon og fiendtlighet overfor utgruppen det gjelder.

Allmennmenneskelig bidrag 

Slike konstruksjoner og kognitive og emosjonelle prosesser er det all grunn til å ta på alvor; de bidrar blant annet til å bryte hemningene som ligger i menneskets empati og medmenneskelighet. Uavhengig av fremmedfiendtlig retorikk som dyrker dikotomiske kategorier, uansett dens uttrykksformer, påvirkes et helt samfunn av slike nedbrytende holdninger og tanker. Hvilke mekanismer og prosesser som ligger bak terrorist-mentaliteten, er et intrikat og komplekst spørsmål. Det er likevel et faktum at i et samfunn hvor fremmedfiendtlighet og dehumaniserende retorikk florerer, vil det preges av opprivende konflikter, mistenkeliggjøring, projektive identifikasjoner og mistillit. Slike tendenser er – ut fra menneskets kollektive erfaring – svært destruktive da de graduelt medvirker til å svekke menneskets evne til empatisk identifikasjon med de andre. La oss ikke glemme et av de verste utslagene av fundamentale svakheter ved menneskets normale psykologi: nazistenes folkemord mot jødefolket. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere (fryktinngytende) vrangforestillinger om minoriteter eller en spesifikk gruppe som den fiendtlige og underlegne andre, blir det således mulig å ekskludere disse ut av de moralske hensyns sirkel. Videre er veien kort for å legitimere forbrytelser overfor den gruppen av minoriteter med avskyelig vold og grusomhet. På den internasjonale samtidsscenen ser vi at dette avskyelige fenomenet reiser hodet igjen, denne gangen i form av negativ annengjøring især av muslimer og migranter/flyktninger, som skaper store psykologiske vel så mye som fysiologiske lidelser for uskyldige mennesker.

I Europa blåser det en kald vind av fremmedfiendtlighet og splittende, etno-nasjonalistiske tendenser. Fellesnevneren for høyreradikale partier som for eksempel Nasjonalt front i Frankrike, Sverigedemokraterna og Tyske AfD, er motstand mot innvandrere – og muslimer. Intet samfunn har en iboende immunitet mot samfunnsnedbrytende stimulanser. Og i vår egen norsk kontekst, merker vi også en økning i fremmedfiendtlig retorikk og negativ annengjøring. Undersøkelser i Norge indikerer omfattende omfang av mistenkeliggjøring overfor innvandrere og muslimer. Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018). Skremselspropaganda og konspirasjonsteorier som bygger opp under Eurabia-teorien blir flittig brukt av høyrepopulister i et klima av hensynsløs og hevngjerrig politisk mobilisering, deprimerende nok, snart åtte år etter de mest brutale terrorhandlinger utført i Norge etter andre verdenskrig. «Terrorist-utspillet» til daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 sitter friskt i minnet. I tillegg nører alternative medier i Norge stadig opp under muslimhat på en måte som konsoliderer spenningene mellom «muslimer» og «vestlig sivilisasjon» som kontradiktoriske motsetninger. I kjølvannet av den høyreekstremt motiverte terroraksjonen mot to moskeer på New Zealand så vi for eksempel flere tekster som reflekterte ideen om muslimer som «de totalt andre», og islam som en trussel mot «Vesten».

Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet triangulært samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente og intensivere konfliktforhold. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative etno-nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter, men ikke uttømmende:

(1) et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.

(2) et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.

(3) et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og epistemologisk åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse og ikke-religiøse skillelinjer.

(4) en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider og folkegrupper.


På dette punkt kan både sivilsamfunnet, medier, myndigheter og forskere yte et vesentlig normativt og allmennmenneskelig bidrag: Å ikke være taus overfor retorikk og verdensbilder preget av irrasjonell frykt og dehumanisering som krenker menneskeverd og utfordrer allmennmenneskelige verdier generelt, gjennom motforestillinger og rehumanisering av språkbruken vår. Mer krefter bør settes inn av innflytelsesrike aktører i kampen mot kulturelle renhetsideologier og mot bevegelser som forfekter antidemokratiske og totalitære løsningsmodeller. Og ikke minst mer helhetlig og målrettet innsats i å forhindre at det skapes psykologiske og sosiale vekstvilkår for følelser av fornedrelse og skam, samt normalisering av idealistiske kategorier mellom folkegrupper. På denne måten kan vi muligens svekke grunnlaget for voldstilbøyeligheter og destruktiv atferd.

Terrorismens kompleksitet 

Hva terrorisme angår, koker problemet nødvendigvis ikke ned til det individualpsykologiske, og heller ikke kun til det strukturelle og overindividuelle nivået som det sårede selvet er en del av. Det er vesentlig å rette søkelyset mot terrorismens sammensatte karakter. På denne måten er det mulig å utfordre tilnærmingsmåter, forståelsesmodeller og tiltaksplaner som er reduktive, og inadekvate for å danne en dyperegående forståelse av fenomenet terrorisme og dets beveggrunner. Dette innebærer mer konkret å utvikle et tverrfaglig prosjekt der ulike vitenskapelige disipliner involverer seg, hvor spørsmål ikke kun om menneskets psykologi, men også om religion, politikk, kultur, historie, ideologi og propaganda blir tatt opp. Tiden er overmoden for en sådan teoretisk syntese, samt en tverrpolitisk innsats knyttet til terrorismens sammensatte årsaker.


Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 10, 2019, side 765-767

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere