Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet og Islam-rådgiver ved forsknings-senteret for Prosesstudier, Claremont, California

Følgere

Én av tre nordmenn innrømmer at de «av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten», meldes det om , og det vises til en fersk FAFO-rapport og studie om «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». Som enkeltindivider og i fellesskap, kan vi gå frem på en konstruktiv måte for å redusere frykttendenser og binære motsetninger.

Én av tre nordmenn innrømmer at de «av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten», meldes det om , og det vises til en fersk FAFO-rapport og studie om «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». I undersøkelsen framkommer det at frykt for muslimer henger sammen med skepsis til innvandring generelt.  De som er mest engstelige for muslimer er over fem ganger så skeptiske til innvandring enn de som ikke er det.

For å overkomme frykt og usikkerhet i møte med fremmede kulturer, islam og muslimer, kan vi, som enkeltindivider og i fellesskap, gå fram på følgende vis:

1. Bli kjent med muslimer i situasjoner og sammenhenger der du ferdes i din hverdag. Vær åpensinnet, bli en venn. Helst unngå å la teologiske dogmer og læresetninger ta føringen, men ta utgangspunkt i allmennmenneskelige verdier og delte daglige opplevelser.

2. Erkjenn at de muslimer som utvikler en ekstremistisk mentalitet, er en liten minoritet. Du skal fordømme deres forskrekkeligheter med så mye rettferdig harme som du har behov for; men vær bevisst på å ikke utvikle hat og aversjon mot de som mennesker. Vit at de også bærer i seg en iboende verdighet, og at de har et uforløst potensial for etisk-moralsk modning og konstruktiv personlig vekst.

3. Forstå at ekstreme holdninger ikke utvikles i et vakuum, og kan ikke reduseres til én markør, religion. Det er en myriade av innbyrdes avhengige faktorer som får mennesker til å utvikle en destruktiv mentalitet, fortapt i sitt eget mørke.

4. Prøv å erverve kunnskap om noe av historien som ligger bak antipatien og det konfliktbaserte sinnelaget blant noen muslimer overfor USA og enkelte europeiske land, som Frankrike og Tyskland. Forsøk etter beste evne å se den grimme virkeligheten av amerikansk og europeisk ekspansjonistiske agenda. Forstå at dominans og negativ bruk av makt har vært kulturelt vel så mye som geo-politisk. Når du søker etter å forstå kolonialismens historie, begrens deg ikke til kilder som har en utpreget kristen eller eurosentrisk tilnærming, men inkluder også kilder som legger et mer kritisk og pluralistisk perspektiv til grunn.

5.  Les om islam samtidig som du blir venner med muslimer i din sfære. Og når du gjør det, se etter visdom og godhet i islam, og se også om det kan berike deg på et menneskelig nivå, men forvent ikke at islam er perfekt. Forstå at islams historiske evolusjon, i likhet med andre verdensreligioner, er en serie av feilbarlige tolkninger. Og fordi enhver forståelse fordrer menneskelig fortolkning; innse at en tolkning er et barn av sin egen tid, og derfor preget sterkt av kontekst. Noen tolkninger av islam er basert på humanistiske idealer som sosial rettferdighet, medfølelse og kjærlighet overfor skaperverket, mens andre fortolkninger er ideologiske og undertrykkende. Unngå universalisering og generalisering av tidsbundne, tentative fortolkninger av islam.

6. Vær oppmerksom på at religiøse tradisjoner innbefatter mye mer enn kun forskrifter og ideologi. Det er en livsstil som består av, men som ikke er begrenset til, holdninger, fellesskap og relasjoner, kultur, arkitektur, spiritualitet, musikk, lyd og lengsler. Forståelsen av islam som et komplekst og mangefasettert historisk fenomen, blir ikke uttømt kun gjennom å lese bøker om islam. Du lærer også mye om islam som en levd religion gjennom vennskap med muslimer, og kan på denne måten få tilgang til deres opplevde virkelighet og om hvorfor, og på hvilken måte, deres tro finner konkrete uttrykk i deres tilværelse.

7. Tenk på at muslimer, jøder og kristne har sitt opphav i tradisjonen etter Abraham, samt at de er en utvidet familie i et gjensidig avhengighetsforhold. Tenk også på Koranen som en levende tekst som du kan lære fra, og ha dialog med, selv om du ikke tror på tekstens hellighet som et aksiomatisk utgangspunkt.

8. Forsøk å tenke langs den filosofisk-teologiske tradisjon som kalles for prosesstenkning. I denne tradisjonen anses de monoteistiske religioner, og også øvrige religiøse tradisjoner, som levende tradisjoner som vokser, endres og utvikles over tid uten å bli begrenset av fortidens fortolkninger og uttrykksformer. Denne dynamikken kan vi bl.a. finne i lokalsamfunn der muslimer, kristne, jøder og sekulære humanister utvikler – gjennom en dialogbasert grunnholdning –  et felles rom, som gir vekstvilkår for en samordnet innsats, på tvers av skillelinjer, for å styrke et menneskerettslig, solidarisk og pluralistisk samfunn.  

9. Prøv aktivt å etterleve det sentrale i enhver religion og sekulær etikk: gjensidighetsprinsippet. Altså, prøv etter beste evne å forstå andre etter deres premisser. Dette bør du også kreve fra dine religiøse og folkevalgte ledere. Særlig viktig er det å innta en slik empatisk holdning overfor muslimer som frykter fysiske eller verbale angrep fra det som virker å være en økende andel anti-islamister og muslimfiendtlige grupperinger enkelte steder i bl.a. Europa. Forstå at deres frykt er reell, og ikke illusorisk.

 

Oversatt fra engelsk til norsk av Elisabeth Hoen, debattredaktør for Debatt1

Gå til innlegget

Frykt og fellesskap

Publisert 2 måneder siden

Vi må konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet som iboende – uavhengig av tilhørigheter og funksjonsnivå. På dette punkt bør religiøse vel så mye som ikke-religiøse yte et vesentlig bidrag.

I Norge og i Europa blåser det en kald vind av fremmedfiendtlighet og splittende nasjonalistiske tendenser. Fellesnevneren for høyreradikale partier som for eksempel Nasjonal front i Frankrike, Sverigedemokraterna, Tyske AfD og vårt hjemlige Frp er motstand mot innvandrere – og muslimer. Skremselspropaganda og konspirasjonsteorier som bygger opp under Eurabia-teorien blir flittig brukt i et klima av hensynsløs og hevngjerrig politisk mobilisering, deprimerende nok, snart åtte år etter 22. juli 2011. «Terrorist-utspillet» til daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 sitter friskt i minnet. I tillegg nører alternative medier i Norge stadig opp under muslimhat på en måte som forsterker spenningene mellom «muslimer» og «vestlig sivilisasjon». I kjølvannet av den høyreekstremt motiverte terroraksjonen mot to moskeer på New Zealand så vi for eksempel flere tekster som reflekterte ideen om muslimer som «de totalt andre», og islam som en trussel mot «Vesten».

Fremmedfrykt
Høyrepopulismens frammarsj er i stor utstrekning et resultat av deres «oss og-dem»-retorikk. Det konstrueres et felles fiendebilde, og spilles på frykten for det fremmede og ukjente. I tillegg ser vi en reduktiv nasjonalistisk politikk som bygger opp under en rendyrkning av et kultur- og verdimessig fellesskap. Faren med å rendyrke en slik retning er at den lett kan koples til variabler som hudfarge, religiøs tilhørighet eller kulturell bakgrunn, og slik gli over til å mistenkeliggjøre innbyggere som ikke har samme hudfarge eller samme del i den felles kulturen og arven som majoriteten har. Undersøkelser i Norge indikerer omfattende omfang av diskriminering og skeptisisme overfor innvandrere og muslimer. Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).

En del av frykten for og aversjonen mot muslimer vi ser i dag, har sitt utspring i at deler av majoritetssamfunnet opplever at deres kultur skal rives i stykker gjennom innsig av «de andre» i det norske rom, som blir forstått som en dysvariant av det normale. Frykten for at den norske livsformen blir undergravd, er nødvendigvis ikke en nøktern forståelse av realiteten. Tvert imot kan muslimer, innvandrere og flyktninger – om de utvikler en sunn lojalitet og tillit til storsamfunnet – bidra til å berike vårt felles menneskelige rom, og dermed skape noe som verken er helt afghansk, somalisk, syrisk, muslimsk eller norsk, men noe hybrid og oppbyggelig i en stadig mer pluralistisk tilværelse.

Fundamental karakter
Ikke noe menneskelig samfunn er friksjonsfritt. Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente konfliktforhold. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter:

(1) et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.

(2) et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.

(3) et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og kunnskapsmessig åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse eller ikke-religiøse skillelinjer. 

(4) en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider eller folkegrupper.

Forskjellighetens fellesskap
Religiøse og ikke-religiøse mennesker kan og bør stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot ideologisk og kulturell renhetstenkning. Vi må konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet som iboende – uavhengig av tilhørigheter og funksjonsnivå.

Det åpne samfunns fremste redskaper er det liberale demokratiet med vekt på en multikulturalisme, det vil si sameksistens av kulturell pluralisme, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet. En slik samordnet innsats er for lengst overmoden.

Teksten er først publisert som et gjestebidrag i Klassekampen, 09.05.19

Gå til innlegget

Bør den norske regjeringen sørge for at barn vender hjem til norsk jord?

Skrevet sammen med Shahram Shaygani, psykoanalytiker


I den syriske interneringsleiren Al-Hol, befinner det seg omlag 40 barn som har mødre med norsk statsborgerskap. Forholdene til barna er kritiske, preget av både somatiske vel så mye som psykologiske krigsskader, og sykdommer. Bør den norske regjeringen sørge for at barn, og eventuelt deres mødre, – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS, vender hjem på norsk jord? Det er uten tvil praktiske utfordringer knyttet til dette spørsmålet, men vi har en normativ forpliktelse til å insistere på å hente uskyldige barn hjem til Norge. Rent barnefaglig og rettslig, oppfordres det til å ikke skille ad barn fra deres mødre.

Til tross for at en del av våre naturlige tilbøyeligheter stritter imot denne moralske og juridiske forpliktelsen, bør vi bestrebe å ivareta båndet av lik verdighet og felles menneskelighet. Dette innebærer å styre etter en regulativ idé, et ideal myndige borgere i et liberalt demokrati med fordel bør etterstrebe i deres handlingsliv. Vi bør, i prinsippet, ikke tale om en «terrorist», en «morder», eller et «IS-barn», men snarere en person med voldsideologiske sympatier, eller en person som har tatt liv/har drept, eller et barn med foreldre med IS-sympatier.

Dette er en vanskelig mental øvelse overfor individer hvis ideologiske og idealistiske tankebaner og eventuelle gjerninger reflekterer at de er blottet for medmenneskelighet og empati. For når vi deler verden inn i de rettskafne og de syndige, de gode og de onde, har de selvoppnevnte rettskafne en tendens til å utsette de onde for de mest horrible ting gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati. Etter vårt syn bør norske myndigheter hente mødrene med norsk statsborgerskap hjem sammen med deres barn. Disse voksne bør bli gjenstand for etterforskning, og eventuelt bli rettsforfulgt av det norske rettsapparatet, og dømt på rettferdig vis. Vår håndtering av denne saken vil vise vår holdning og verdier som samfunn, om hvordan vi skal takle ytterliggående mentaliteter når dem kommer innenfra. Skal vi distansere oss fra dem og gjøre dem til noe som ikke er lik oss? Eller skal vi tenke at de var våre barn som ikke utviklet tilstrekkelig grad av lojalitet til sine omgivelser og samfunnet, og dermed ikke følte seg integrert?

Et annet spørsmål er hva slags type menneskesyn vi legger til grunn: et nøkternt menneskesyn, som innebærer at mennesker har potensialet til å utvikle en voldsmentalitet, men også muligheter til foranderlighet? Eller et pessimistisk syn, som innebærer menneskets deterministiske skjebne? Hva vi mister ved å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet er også et spørsmål vi bør stille. Ved å distansere oss mister vi muligheten til å forstå hva det var som gikk så fryktelig galt i deres mentale liv.

Samfunnet har et moralsk ansvar å legge innsats i å skape psykologiske og sosiale forhold som fører til at barn og unge føler seg anerkjent av myndigheter, og av det sivile samfunn i det hele. For når våre barn føler seg neglisjert og faller utenfor, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og samfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et rikt og raust fellesskap. Her ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.

Gå til innlegget

Bør den norske regjeringen legge seg på en linje som tilrettelegger for at barn, og eventuelt deres mødre, – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS, vender hjem på norsk jord? Nettopp på dette punktet ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.

Vi har de siste månedene blitt bevisstgjort på at i den Syriske interneringsleiren Al-Hol, befinner det seg omlag 40 barn som har mødre med norsk statsborgerskap. Forholdene til barna er kritiske, preget av både somatiske vel så mye som psykologiske krigsskader, og sykdommer. Ett av barna bærer på en alvorlig sykdom. De sanitære forholdene i leiren beskrives som kummerlige og umenneskelige, og om lag 120 uskyldige barn måtte bøte med livet i leiren, eller som en konsekvens av ferden til å nå flyktningleiren(e).

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Bør den norske regjeringen legge seg på en linje som tilrettelegger for at barn, og eventuelt deres mødre, – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS, vender hjem på norsk jord? Det er uten tvil praktiske utfordringer knyttet til dette spørsmålet, men heldigvis har et samlet politisk miljø og det øvrige samfunnet fattet det ansvar som hviler på den norske staten, og er forbilledlig klare i sine standpunkter, slik det fremkommer i en spørreundersøkelse utført av Ipsos og trykt i Dagbladet 13. April: tross prekære prosedyrer, er det simpelthen en normativ forpliktelse å insistere på, og aktivt handle, i retning av å hente uskyldige barn hjem til Norge. Det må også vurderes om mødre, og evt. fedre, som har bidratt til å fremme IS sin kamp for opprettelsen av kalifatet, bør inkluderes i eller forvises ut av de moralske og juridiske hensyns sirkel. Rent barnefaglig og rettslig, oppfordres det til å ikke skille ad barn fra deres mødre.

Regulativ idé

Til tross for at en del av våre naturlige tilbøyeligheter stritter imot denne moralske og juridiske forpliktelsen, bør vi bestrebe etter å ivareta båndet av lik verdighet og felles menneskelighet. Dette innebærer mer konkret å styres etter en regulativ idé, et ideal myndige borgere i et liberalt demokrati – etter deres beste skjønn – med fordel bør etterstrebe i deres handlingsliv. Vi bør, i prinsippet, ikke tale om en «terrorist», en «morder», eller et «IS-barn», men snarere en person med voldsideologiske sympatier, eller en person som har tatt liv/har drept, eller et barn med foreldre med IS-sympatier.

Dette er uten tvil en intraktabel mental øvelse, især overfor individer hvis ideologiske og idealistiske tankebaner og eventuelle gjerninger reflekterer at de simpelthen er blottet for medmenneskelighet og empati, uten et fnugg av hensyn til andres iboende menneskeverd. For når vi deler verden inn i de rettskafne og de syndige, de gode og de onde, har de selvoppnevnte rettskafne en tendens til å utsette de onde for de mest horrible og grusomme ting gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati. Det sies at det er mennesker som har det verst, eller som er verst, som først av alt behøver menneskerettigheter. Derav uttrykket «human rights are for stinks». Etter vårt syn bør norske myndigheter hente mødrene med norsk statsborgerskap – med sympatier for terrororganisasjonen IS – hjem sammen med deres barn. Disse voksne bør videre bli gjenstand for etterforskning, og eventuelt bli rettsforfulgt av det norske rettsapparatet, og således dømt på rettferdig vis.

Spørsmålet om retur handler om mer enn naiv snillisme

Spørsmålet om retur av mødre med tilknytning til IS med barn til Norge, handler om mye mer enn å være snill og god mot et medmenneske som har begått eller bidratt med alvorlige handlinger mot en annen. Vår håndtering av denne saken vil vise vår holdning og verdier som samfunn, om hvordan vi skal takle ytterliggående mentaliteter når dem kommer innenfra, fra en av våre samfunnsborgere. Skal vi distansere oss fra dem, gjøre dem til fremmedelementer, noe som ikke er lik oss? Eller skal vi tenke at disse IS-konene, men også norske fremmedkrigere, var våre barn som ikke utviklet tilstrekkelig grad av lojalitet til sine omgivelser og samfunnet, en form for fremmedgjøring, hvor samfunnet blir betraktet som noe utenfor en selv, og ikke noe som en er en integrert del av?

Et annet viktig spørsmål er hva slags type menneskesyn vi legger til grunn: et nøkternt menneskesyn, som innebærer at mennesker har potensialet til å utvikle en voldsmentalitet, men også muligheter til foranderlighet? Eller, på den annen side, et pessimistisk syn, som innebærer menneskets deterministiske skjebne? Skal vi gi avkall på et realistisk håp om at mennesker kan forandre seg gjennom oppbyggende samspill mellom ulike samfunnsinstanser og individet som en moralsk aktør? Eller skal vi godta at mennesker følger en deterministisk utvikling, uten valgmuligheter som i avgjørende instans er ens egne?

Et tredje spørsmål er hva vi mister ved å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Etter vårt syn mister vi muligheten til blant annet å forstå hva det var som gikk fryktelig galt i deres mentale liv, om hvorfor unge mennesker vervet seg til en terrorist-organisasjon og var villige til å ofre sine liv for den, og hvordan vi som et samfunn aktivt kan forebygge utvikling av ekstremistiske tankebaner, som er villige til å bedrive noe ondt, i den tro at hun/han gjør noe godt.

Traumatiserte barn

Hva traumatiserte barn angår, bør offentlige etater som barnevernet og andre instanser kobles inn, for således å hjelpe disse uskyldige, slik at de i mer eller mindre utstrekning kan sikres et viss nivå av oppvekstsvilkår for så å kunne leve funksjonelle liv; kognitivt, emosjonelt, sosialt og fysiologisk. Samfunnet har et moralsk ansvar å legge innsats og ressurser i å skape psykologiske og sosiale forhold som fører til at barn og unge føler seg anerkjent av myndigheter, og ikke minst av det sivile samfunn i det hele.

For når våre barn føler seg neglisjert og således faller litt utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et rikt og raust fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære traumene med seg videre, uten skam og stigma. Nettopp på dette punktet ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.


Shahram Shaygani, psykoanalytiker, doktorgradsstipendiat ved UiO, samfunnsdebattant

Farhan Shah, Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved UiO, Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California


Innlegget var publisert hos Debatt1. https://debatt1.no/barn-av-is-kollaboratorer-og-samfunnets-normative-ansvar/

Gå til innlegget

Kunsten å tåle

Publisert 3 måneder siden

Med en viss anstrengelse er det mulig å forstå reaksjonene fra konservative muslimer på den nye Telia-reklamen. Men disse reaksjonene inngir ingen respekt.

Skrevet sammen med Shahram Shaygani, psykoanalytiker


Den nye reklamefilmen til Telia har generert stor debatt. Siktemålet med reklamen var å skape engasjement og oppmerksomhet. Og det har Telia som en profesjonell samfunnsaktør klart å skape.

Særlig visualiseringen av to hijab-kledde kvinner, den ene som ifører seg hodeplagget, og den andre som tar plagget av seg, har vakt reaksjoner fra konservative muslimer. Kvinnen som tar på seg hodeplagget, virker, ut fra den kritiske tolkningen, å være av det dystre slaget, og symboliserer således tvang.

Mens kvinnen som tar plagget av seg trekker på smilet og symboliserer glede og frihet. Her trekkes den konklusjonen at Telia med overlegg fremstiller hijab-plagget i et rent negativt lys.


Personlig valgfrihet

Etter vårt syn bør ikke samtalen henfalle til pedanteri og flisespikkeri, men heller løfte frem hovedbudskapet i reklamefilmen: menneskets autonomi og med dets valgfrihet og trygghet til å realisere sine evner og anlegg i et verdig spor. Telia-reklamen handler om å slå et slag for menneskelig frihet og den mangfoldighet av valgalternativer som bør ligge til grunn for menneskelig frihet; det å kunne leve ett liv snarere enn et annet; å realisere sine egne livsprosjekter såfremt disse ikke krenker andres basale rettigheter. Det er denne frihetens pluralisme som Telia-reklamen går i bresjen for.

Fra et psykologisk og religiøst perspektiv, med en viss anstrengelse, er reaksjonene fra konservative muslimer på den nye Telia-reklamen forståelig. Dog gir ikke denne forståelsen grunnlag for spesiell respekt. Snarere tvert imot. Disse reaksjonene viser at et segment av muslimer i Norge blir så krenket av en kunstnerisk bruk av ytringsfriheten at de simpelthen mister refleksjonsevnen. Det å fremsette trusler mot Telias hovedkontor i Oslo kan dessuten utnyttes av høyrepopulistiske krefter.


Essensialisering

Vi mener at en samordnet tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot negativ annengjøring og essensialisering av muslimer, er av vesentlig verdi for å avdempe ytterligere forsterkning av motsetningsfølelser mellom majoritet og minoritet i et stadig mer pluralistisk samfunn.

Muslimer er ikke tjent med å tillate en utvikling med ramaskrik og indignasjon hver gang noe går dem imot, og må bidra til å motarbeide denne utviklingen. Dels fordi den vil bekrefte høyrepopulistiske konstruksjoner rundt muslimenes rolle og posisjon i det norske samfunnet. Og dels fordi den er diskriminerende og behandler muslimer implisitt som en kategori som ikke er i stand til å tenke kritisk og tåle kritikk.

Istedenfor å dømme muslimer som myndige og ansvarlige aktører i et demokratisk samfunn, har vi en tendens til å erklære disse som svake og hjelpetrengende, med behov for særegent vern. På denne måten stakkarsliggjøres muslimer.


Blir internalisert

Når slike holdninger og tankemønstre blir internalisert hos minoritetsgrupper det angår, skapes det psykologiske effekter, kanskje av naiv godvilje, som bidrar til at den gruppen det angår, oppfatter seg selv som offer for eksterne faktorer og ikke som aktører i eget liv.

Samtidig bør vi kreve at også andre opptrer som myndige individer gjennom å vektlegge gjensidighet, personlig autonomi intimt med normativt ansvar, og allmenn solidaritet, som er sentrale forutsetninger for et bærekraftig liberalt demokratisk samfunn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere