Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet og Islam-rådgiver ved forsknings-senteret for Prosesstudier, Claremont, California

Følgere

Filosofien kan gi nytt håp til Islam

Publisert 8 dager siden - 257 visninger

Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner.

Det er ingen hemmelighet at de dominerende islamforståelser på noen punkter strider med menneskeverd og menneskerettigheter, og dermed er i utakt med muslimenes realiteter i Europa.

Fra konservativ til fleksibel
En faktor er det store flertallet religiøse ledernes konservativisme hva nytenkning angår. Fra et normativt perspektiv bør religiøse ledere bidra til å skape mening, verdier og fellesskap. For klarhetens skyld, det fordres ikke av det religiøse lederskap at det tar ansvar for integreringsprosessen til religiøse mennesker. Det er trolig andre samfunnsinstanser som er mye bedre egnet til dette oppdraget. Men likevel, religiøse ledere bør aktivt formidle en opplyst islam-forståelse som støtter opp under menneskerettigheter og sunn intergrering i storsamfunnet. Herunder konstruktiv deltagelse på ulike samfunnsarenaer, et åpent og mottakelig sinn og respekt for annerledeshet. Slike opplyste islam-konsepsjoner er betinget av at den religiøse fortolkningen tillater fleksibilitet og åpenhet. Da vil religiøs tenkning utvikle seg i takt med tidens krav, og ikke kun reprodusere gammelmodige religionsforståelser – selvsagt innenfor et islamsk rammeverk.

Filosofien – nyttig men truende
Kan filosofi være til hjelp? Med filosofi tenker jeg ikke på ren fagfilosofi, slik den stort sett praktiseres ved akademiske institusjoner. Jeg tenker ikke på den kryptisk og høytsvevende filosofien, forbeholdt en liten gruppe med sans for å bedrive intellektuell gymnastikk på et høyt nivå. Jeg snakker derimot om filosofi som en mental holdning preget av åpenhet, og et søkende sinn. En filosofi som søker å finne livsmening, visdom, sannhet og konsistens. Da kan filosofi i stor utstrekning bidra til ansvarliggjøring, frigjøring og avklaring.

Det er vitterlig kjent at filosofi er lite anerkjent i religiøse miljøer i Europa og i islamske land. Forskning i filosofi har også magre kår ved universiteter i islamske land, og en del muslimske filosofer kjemper både om anerkjennelse og ikke minst for deres liv i land som blant andre Iran, Pakistan, Saudi Arabia og Egypt. Der tillater ikke den offisielle ortodoksien en åpen islam-diskurs som gjør det mulig å sette tradisjonelle islamfortolkninger under fornyet debatt.

I korte trekk har forholdet mellom ortodoksi og filosofi vært et vedvarende problem og diskusjonstema i islams historie. Sterke krefter har medvirket til å produsere grunnleggende skeptisisme og aversjon mot muslimske filosofer, betraktet som destruktive krefter, som underminerer islamsk ortodoksi og sharia-systemet. I moderne tider er filosofi i stor utstrekning fortsatt ansett som en ren ødeleggende disiplin, som kun tjener til å problematisere og kritisere religiøs ortodoksi.

Bevisstgjøring
Tross filosofiens negative omdømme, er en filosofisk undersøkelse av islams fortolkninger allikevel viktig. Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner. Dette kan helt konkret gjøres ved å belyse farene i å formidle perspektiver og fortolkninger som overforenkler en kompleks tradisjon. Å bevisstgjøre troende hva neglisjerte problemstillinger angår, er også fruktbart. Islamsk filosofi kan også fremheve viktigheten av å verne om et åpent og fleksibelt sinn.

Her er det sentralt å ta til seg at menneskelig bestrebelse etter sannheten alltid vil være relativ. Den vil være preget av fortolkerens kognitive nivå, personlige motivasjoner og interesser, så vel som den rådende politiske og kulturelle kontekst. Fortolkninger av islam er på ingen måte absolutte, snarere en uavsluttet aktivitet. Det er altså av vesentlig verdi å utfordre fastlåste posisjoner gjennom å sette dem under fornyet debatt.

Gjennom å inkludere islamsk filosofi i islam-diskursen, med en kritisk og spørrende grunnholdning, kan den spille en viktig rolle i muslimenes selvforståelse i Europa. Her ligger muligens en spire av håp.


Publisert først hos Utrop.

https://www.utrop.no/34451

Gå til innlegget

Det åpne sinn som religiøst ideal

Publisert rundt 1 måned siden - 145 visninger

Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende det ansvar som følger med å være et tenkende vesen.

Over én milliard mennesker bekjenner seg til islam, og religionen spiller en sentral rolle i troende muslimers liv – kognitivt, politisk, historisk, sosialt og kulturelt. Historisk sett har islam både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en stimulans til flere konflikter gjennom å bli brukt som legitimeringsmiddel for autoriteter. Dette ved bruk av lover og fortolkninger som har vist liten grad av åpenhet i møte med nye ideer. Denne sammenkoplingen mellom religion og politiske konflikter gjelder for så vidt andre religioner også, og er ikke unikt for islam.

Avgjørende med et åpent sinn
Hvis det er et ideal som er av spesiell viktighet blant dagens unge muslimer, så er det idealet om et åpent sinn. Den norske filosofen Knut Erik Tranøy (1918-2012) definerer det åpne sinn som en bevissthet som er mottakelig, hvor tanker og ideer kan komme inn og gå ut, og som derfor er forberedt på å skifte mening ettersom ideer forkastes eller aksepteres. Det vil si en grunnleggende vilje til å være åpen for ny kunnskap, ny innsikt og nye perspektiver. I islam er denne mentale åpenheten både teologisk og historisk forankret:

De aller første filosofiske refleksjoner i islam går tilbake til de tidligste muslimske debatter om begreper som viten og menneskets muligheter for å finne sannheter. Det var viktig å etablere kriterier for sannhet, hvor forholdet mellom guddommelig viten og menneskelig viten var sentralt. Den første filosofisk-teologiske skolen i Islam, Muʿtazila, etablert på slutten av 700-tallet, var en sentral faktor i fastsettelse av noen av grunnprinsippene for islams klassiske tenkning.

Det ufullkomne mennesket

Denne skolen baserte sin tilgang til religionen på erkjennelsen av menneskets rasjonalitet og dets ufullkommenhet: I Islam er mennesker, i kraft av å være skapt, forstått som begrensede vesener, som ikke har kapasitet til å se under evighetens synsvinkel. Kun Gud er i besittelse av en slik kapasitet og posisjon. Denne innsikten, samt viktigheten av hele tiden å søke etter viten som en religiøs plikt, førte til at de tidligste religiøse lærde oppfordret troende til hele tiden å være åpne for nye tilnærminger og forståelser. Dette idealet reflekteres blant annet i utforming av den dialektiske disiplinen kjent som vitenskapen om samtalen. Denne disiplinen var en form for diskusjonspraksis, hvor argumentasjon og bevisførsel sto sentralt. Formålet var å håndtere ulike dilemmaer og finne årsaksforklaringer, og dette forutsetter en erkjennelse av egen begrensning. Denne respekten for mangfoldighet kommer blant annet til uttrykk ved at det ble etablert tallrike lovskoler i forskjellige geografiske områder.

Mental åpenhet
Anerkjennelsen av mangfoldighet og viktigheten av å søke etter viten hadde sitt utgangspunkt i en sentral distinksjon mellom Guds ord (i form av koranen) og menneskets forståelse av religionen. Det er altså en forskjell mellom det permanente (at selve teksten er uforanderlig) og det foranderlige (vår forståelse av tekstens lære og dens praktisering). Den dominerende forståelsen i klassisk islamsk tenkning anerkjente at fortolkning av hellige tekster, og kunnskap om verden, har sin kilde i insaan, altså det menneskelige. Det menneskelige ble forstått som fornuftstenkning og erfaringer: en viktig implikasjon av å opprettholde skillet mellom Gud og mennesket, var at man reduserte mulighetene for absolutt viten. Mennesker er endelige vesener som kun kan innta ett begrenset perspektiv av gangen. I å anerkjenne det menneskelige perspektiv som begrenset, og menneskelig kunnskap som foranderlig, hviler det, etisk sett, et særskilt ansvar på troende muslimer. Troende må anerkjenne viktigheten av kunnskapsmessig fornyelse og utvikling. Å innta en snever holdning til sin egen forståelse, betyr at en ser forståelser og perspektiver som det ultimate, og derved gir dem en guddommelig posisjon. I islam er det en kardinalsynd å «guddommeliggjøre det menneskelige».

Dette idealet om det åpne sinn er en arv fra islams intellektuelle historie som er viktig å re-introdusere blant troende muslimer i Norge. Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende således det ansvar som følger i å være et selvbevisst og tenkende vesen. På samme vis som en filosof svikter filosofiens vesen (om det finnes noe slikt) dersom han/hun inntar en snever holdning, kan også en skråsikker muslim risikere å svikte troens lære om kontinuerlig søken etter viten og ansvar for egne tanker og praksis.

Menneskets begrensning
Det er av viktig verdi å anerkjenne det faktum at menneskets forståelse av sannheten alltid vil være relativ, preget av menneskets mentale og materielle forhold. Mennesket kan ikke heve seg over sin tilværelse og dermed innta et perspektivløst og allvitende blikk på virkeligheten. Bevissthet om denne «anti-fundamentalismen» blir her en vesentlig forutsetning for nytenkningen. Den er avhengig av grunnleggende åpenhet i møte nye tolkninger, som kan være vel så plausible, som dem man hadde i utgangspunktet. Den menneskelige tilværelse er preget av forandring, dynamikk og utvikling – derfor er viten, per definisjon, nødt til å forandre seg. Dette innebærer at de kontekster dagens muslimer lever i når de leser fortolkninger av koranen og andre normative kilder, ikke er de samme kontekstene som for eksempel de islamske lovskolenes opphavsmenn levde under. Fortidens koranfortolkere, teologer og jurister var mennesker påvirket av deres egne historiske forhold. Av den grunn var deres kompetanse nødvendigvis farget av tiden de levde i. Derfor er det fullstendig legitimt å sette deres forståelse og fortolkninger under fornyet debatt og kritisk nærlesning. Uttrykt annerledes, det handler i stor grad om å kunne se flere fortolkningsmuligheter – å ekspandere tankens mulighetsrom. Denne tankemessige fleksibiliteten og åpenheten er en viktig mental beredskap som vil komme det store flertallet av muslimer til gode i kampen mot det religiøst totalitære og autoritære.


Teksten ble først publisert hos Utrop 10.12/18

Gå til innlegget

Vi må nytenke islam

Publisert 3 måneder siden - 531 visninger

Skrevet av Shahram Shaygani, norsk-iransk 
psykoanalytiker og Farhan Shah, muslimsk filosof, islam-
rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, doktorgradsstipendiat ved UiO.

Vi har tidligere skrevet kritisk om ulike konservative og dogmatiske islam-forståelser, som fremmer en kultur hvor imitasjon og etteraping er normen. Denne kritiske aktiviteten har ikke blitt drevet av hat, men av genuin kjærlighet og respekt for muslimenes liv, deres muligheter og ikke minst troens potensial i en global tidsalder.

Det er viktig å være klar over at selvkritisk tilnærming ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktvilje og korrupsjon, samt produksjonen av foreldete tolkninger av islam som forhindrer at mer menneskevennlige fortolkninger av islam gjør seg gjeldende.

Når vi bruker ordet kritikk, er det ikke ment som en ren negativ praksis (å rive noe ned), men i betydning av en omhyggelig og detaljert analyse og vurdering av islamske dogmer og oppfatninger, med det siktemål å bevare og videreutvikle humanistiske verdier i islams historie. Målet med kritikk er simpelthen å identifisere elementer i mainstream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for således å fremsette forbedringsforslag. Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam i og for seg, men irrasjonelle og diskriminerende utlegninger av islam, som strider mot menneskeverds- og menneskerettighetstenkning. Vi må være klar over det faktum at det finnes ikke «islam» som tenker for oss: det finnes kun (feilbarlige) mennesker (fortolkere) som både produserer og forvalter sin egen forståelse av islam i ulike sosiale og politiske kontekster.

Vi mener at mange muslimer i Norge vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritisk diskurs, forankret i religionens egen kritiske tradisjon (ijtihad-tradisjonen), som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens utøvelse i et liberal-demokrati.

Mennesket er i besittelse av den frie tanke, som det kan bruke for å overveie og vurdere holdbarheten til oppfatninger, tankebaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke grunnleggende religiøse betraktningsmåter og sementerte holdninger, samt deres praktiske implikasjoner. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Muslimer i Norge har presserende utfordringer foran seg. Å tro at en gjennom mekanisk repetisjon av ritualer og læresetninger fullfører sine religiøse plikter, er en vrangforestilling. Kritikk av religiøse autoriteter, og deres fortolkninger av religionen som er på kollisjonskurs med allmennmenneskelige verdier, er en religiøs plikt og handling som er langt viktigere enn å overholde all mulig ritualistisk praksis.

Vi mener at enhver generasjon av norske muslimer må nytenke islam med hensyn til aktuelle omstendigheter og kontekster, og således utvikle en islamsk bevissthet i tråd med Koranens etiske idealer og et stadig mer multikulturelt norsk samfunn. På denne måten kan norske muslimer utvikle seg til de representanter de egentlig ønsker å være for islam – et islam med budskap om fred, menneskeverd og kjærlighet for Guds skaperverk.

Gå til innlegget

Ytringsfrihet og islamanalyse – karikaturstridens balansegang

Publisert 3 måneder siden - 239 visninger

Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Dog er det mulig, samt av vesentlig verdi, å føre en oppbyggelig samtale om ytringsfrihetens etiske dimensjoner på den ene siden, og en historisk-kritisk tilnærming til blasfemiske utsagn nedmeislet i hadith-samlinger (som brukes som ammunisjon av både islam-fiendtlige og opportunistiske religiøse elementer til å fremme deres politiske og religiøse interesser), på den andre siden.

I den foregående uken har samfunnsdebattanten Qasim Alis forslag om å gjeninnføre blasfemiparagrafen i norsk straffelov for så å forby krenkende karikaturer av profeten Muhammad, generert stor oppmerksomhet i samfunnet. Flere muslimske og ikke-muslimske stemmer har uttalt seg nøkternt og fornuftig på sosiale medier og i aviser. Det dominerende sentimentet ser ut til å være at et lovforbud mot karikaturer ikke er veien å gå for å avdempe spenningsforholdet mellom den muslimske minoriteten og storsamfunnet. Det har også blitt referert til en totalt forfeilet blasfemilov i enkelte muslimske land, hvor loven tas i egne hender som et våpen mot de som utfordrer politisk eller religiøst status quo. Blasfemi-loven i Pakistan er et tydelig eksempel på noe som har preget det samfunnsmessige klimaet i en svært ugunstig retning.

Sentral distinksjon
I debatten om karikaturstriden er det viktig å opprettholde en distinksjon mellom ytringsformer som sårer eller krenker mottakerens følelser eller religiøsitet, på den ene siden, og ytringer som krenker individets verdighet. Sistnevnte kan være oppfordringer til hets og nedverdigende angrep, fysisk eller verbalt. Ytringer, om enn unyanserte, gjennom satire eller karikaturtegninger, om trosforestillinger som mange har et sterkt emosjonelt forhold til, er umulig å unngå. Dette uavhengig av om kritikken er saklig og uttrykt med forsiktighet, eller om kritikken uttrykkes på provoserende eller forvrengende vis. Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Ytringer som oppfordrer til å spre hat og aversjon er dog forbudt etter norsk straffelov, og bør straffeforfølges – herunder ytringer mot folkegrupper basert på deres kjønn, religion, kultur, politisk ståsted, funksjonsdyktighet, språk eller rase.

Snakk om ytringsfriheten
Ovennevnte fordrer en proaktiv innstilling fra myndighetens og sivilsamfunnets side, og det blir nødvendig å ta samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner. Dette fordi en stadig mer ensidig rettighetskultur har fortrengt bevisstheten om at mennesker er moralske aktører, og således moralsk ansvarlige overfor andre mennesker gjennom sine handlinger. Uttrykt annerledes, vi har faktisk rett til å kunne uttrykke religionskritikk på sårende og bespottende vis. Men: Bør vi uttrykke oss på en måte som krenker eller provoserer hellighetene til f.eks. muslimer? Vi lever i en tid hvor globale kulturmøter også åpner rommet for globalisering av fremmedfrykt og hatskhet. Er det da ikke bedre for oss å fremelske holdninger som taler til menneskenes grunnvilkår, som sårbarhet og gjensidig avhengighet, enn til egosentrisitet eller ideer om den vestlige kulturen som mest verdifull? Dette er en vanskelig øvelse, grunnet at mennesker forholder seg forskjellig til kommunikasjonsform, folkeskikk og dialog. Men så lenge ulike parter søker en dialogisk grunnholdning preget av gjensidig forståelse, moralsk innlevingsevne og empati, er det håp for å finne løsninger. Kompromissløs bruk av ytringsfrihet skaper derimot grobunn for opprivende konflikter i en verden der sivilisasjonene står i mer intim kontakt med hverandre enn noen gang.

Kontraproduktivt
Å kreve lovforbud mot karikaturer av profeten Muhammad i demokratiske samfunn i Europa vil være kontraproduktivt, idet det vil bidra til å opprettholde fremstillinger av muslimer som intolerante og udemokratiske, og således dysfunksjonelle, i et åpent og liberalt samfunn. Slike oppfatninger av muslimer gir mer vind i seilene til høyrepopulistiske krefter i Europa, som tjener på et motsetningsfylt klima gjennom å forsterke etnosentriske oppfatninger av muslimer (de andre) som en dysfunksjonell ut-gruppe og en nedbrytende kraft for det levende liberal-demokratiet.

Beretningene om Muhammad – en viktig del av striden
Denne saken er mangefasettert, og et mindre kjent aspekt ved karikaturstriden knytter seg til troens normative kilder: Det er viktig å være klar over at religion og dens helligheter har mer med det affektive/emosjonelle livet å gjøre, enn det rent intellektuelle. Muslimer har et sterkt følelsesmessig forhold til Muhammad; et forhold preget av ærefrykt og beundring. Derfor er det nærmest umulig å ikke føle seg krenket eller provosert av ytringsformer som karikerer Muhammad på nedverdigende vis. Denne indignasjonen er berettiget.

Det er dog paradoksalt at de mest engasjerte muslimer som ønsker lovforbud mot nedsettende skildringer av profeten Muhammad i vestlige samfunn, ikke våger å innta en selvkritisk holdning. Dette gjelder spesielt holdningen til Hadith-litteratur, altså beretningene om Muhammads liv og lære. Denne kilden består av seks hadith-samlinger, ansett som autentiske, som i stor utstrekning er autorative for muslimenes trosforståelse og trospraksis. For muslimer som finner karikaturer produsert av ikke-muslimer som hån mot deres kjærlighet for profeten, vil det være mer hensiktsmessig og fruktbart å kreve granskning av Hadith-samlingene, som selv inneholder blasfemiske skildringer av profetens karakter i retning av en maktdyrker og krigfører blottet for medmenneskelighet; en mann med pedofile tilbøyeligheter; og en kvinnediskriminerende og seksualiserende profet. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det er påfallende likheter mellom karikaturer som ble tegnet og trykt i Norge, Danmark og Frankrike, og de hadith-beretninger som blir akseptert som autentiske av det store flertallet av muslimer.

Ytringsdebatt og islamanalyse – hånd i hånd
Å kreve forbud mot hånfulle karikeringer av profeten på et institusjonelt nivå, men samtidig tviholde på en overlevert tradisjon som legitimerer religiøse forståelser i spenningsforhold til Koranens lære, er en høyst overflatisk og selektiv tilnærming. For klarhetens skyld, det oppfordres ikke til å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen, men å stille spørsmålstegn ved hvorfor og hvordan disse blasfemiske hadithene har blitt en del av den muslimske offentlighetens minne, og dermed bidratt til å legitimere patriarkalske og undertrykkende praksiser. Det er av stor viktighet å erkjenne at å oppføre seg som konformister, bidrar til intellektuell dovenskap. Og denne latskapen tjener kun opportunistiske elementer.

Her ligger en voldsom utfordring for hver enkelt av oss, muslimer vel så mye som ikke-muslimer. Vi må her kunne tenke (minst) to tanker på samme tid: Vi må innta en dialogisk tilnærming til den viktige samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner, og samtidig arbeide aktivt for å åpne opp et rom for kritisk nærlesning av det troende muslimer aksepterer som profetisk praksis.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 07.10/2018

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81304 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44424 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35414 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28721 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22815 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22443 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21276 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20344 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19391 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 59 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 58 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 30 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 13 timer siden / 108 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 75 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 144 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 350 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 253 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 83 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
1 dag siden / 213 visninger
Les flere

Siste innlegg

De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 time siden / 259 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 5 timer siden / 51 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 59 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 58 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 30 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 6 timer siden / 46 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 8 timer siden / 251 visninger
Factum est – i Krf sin politiske verden
av
Øystein Blymke
rundt 13 timer siden / 74 visninger
Les flere