Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forsknings-senteret for Prosesstudier, Claremont, California, USA

Følgere

Ytringsfrihet og koranbrenning

Publisert 11 dager siden

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Ytringsfrihetens juridiske rekkevidde bør balanseres med en samtale om dens etiske og pragmatiske implikasjoner.

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet (tanke- og ytringsfrihet) en sentral verdi. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere på en oppbyggende måte.

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Menbør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs koranbrenning i Kristiansand)?

Det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring.

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende kraft for troende mennesker. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å realisere dette idealet i den grad det er mulig, som er det liberale demokratiet verdig.


Publisert først i papirutgaven av Dagsavisen, 03.12/19

Gå til innlegget

Terrorismens psykologi

Publisert rundt 1 måned siden

Vi må slutte å betrakte terrorister og terrorisme ut fra monokausale forklaringsmodeller, især modeller som kun vektlegger alvorlig psykopatologi. Et utgangspunkt basert på normalitetshypotesen, samt en holistisk tilnærming som fanger opp samspillet mellom sosiale, religiøse/livssynsmessige, psykologiske, biologiske og neurologiske mekanismer, vil bidra til en rikere forståelse av terrorismens komplekse psykologi.

I kjølevannet av den ferske terrorhandlingen på en moské i Bærum, spirer det frem mange kompliserte spørsmål: Hva er det som driver mennesker til å begå terror? Hvordan er det i det hele tatt mulig å rettferdiggjøre slik destruktiv atferd? Hvilken rolle spiller ideologier som meningssystemer og som psykologiske stimulanser for voldelige atferd? Er det mulig å identifisere spesielle personlighetstrekk hos terrorister? Er terrorister – i sin indre kjerne – onde?

Mangefasettert fenomen

Terrorisme er et mangefasettert fenomen. Enhver terrorist er farget av en bestemt kultur og dens historiske evolusjon. Bortsett fra historiske dimensjoner, finnes det også en rekke sosiologiske, økonomiske, politiske, religiøse og psykologiske faktorer som flyter over i hverandre. En feiltagelse vi bør til livs, er tanken om at terrorister lider av alvorlig psykopatologi og opptrer som morderiske psykopater. Det er rikelig med evidens fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist (2008), er en nyttig kilde i så henseende. Den norsk-iranske psykoanalytikeren Shahram Shaygani spør i sin tekst «Psykoanalytisk forståelse av radikale islamister» (2018), om terrorister har en psykiatrisk lidelse og om de lider av en alvorlig mental sykdom. Forfatteren mener at i forkant av terroraksjonene «ser vi ingen tegn til alvorlig psykisk lidelse. Tvert om har mange fungert relativt uproblematisk, og beskrives av venner og familien som snille, gode mennesker.» Videre forfekter Shaygani at når terrorhandlingene kommer som et sjokk på terroristens nærmeste og samfunnet for øvrig, er veien kort til en (simplifiserende) forklaringsmodell som tar utgangspunkt i alvorlig psykopatologi. Med andre ord, vi har en psykologisk tilbøyelighet til å fremmedgjøre terrorister ved å stemple dem som «onde» eller «psykisk syke». Dette bidrar til å distansere oss fra dem. 
  
 

Vi unnlater på denne måten – bevisst eller ubevisst –  å eie vår skygge, for å låne et uttrykk av Carl Gustav Jung. Istedenfor å definere terrorister som begår bestialske udåder som demoner eller psykisk syke, bør vi heller våge å innta et perspektiv som anerkjenner terroristenes menneskelighet, deres kognisjon, refleksjon (om enn begrenset) og intensjonalitet, og således myndiggjøre terroristene som moralske aktører. Dette betyr helt konkret å utforske hvordan verdensbilder, stimuli i erfaringsverdener, ubevisste prosesser, symboler, retorikk, ideologi, propaganda og religioner påvirker terroristens psykologiske posisjoner.

Fundamentalt meningsbehov

Mennesker har en trang til å søke mening i en sårbar og truet tilværelse. Den østeriske psykologen og Holocaust-overleveren, Victor Frank, forfektet at menneskets vilje til mening er et fundamentalt behov og et primært menneskelig grunnmotiv. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier bærer i seg et meningssystem som dekker basale behov for tilhørighet og bidrar blant annet til å finne mestringsstrategier i møte med de spenninger og utfordringer livets grunnvilkår byr på. Eksistensielt besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de kan både løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde kontinuiteten til identiteten og selvet; en følelse av å være til og å tilhøre en større meningsladet helhet. Følelsen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten på avstand.

Konstruksjoner

Det er især to viktige dimensjoner som kan kaste lys over våre tilbøyeligheter til destruktiv atferd: den kulturelle konstruksjonen av verdensbilde og den psykologiske konstruksjonen av «de andre»:

Menneskets verdensbilde fungerer som en mektig stimulans til å skape felles inngruppe-identitet og lojalitet (etnosentrisme). Med denne inngruppe-og-utgruppe-mentaliteten, ledsaget av en retorikk som konsoliderer den, tar det ikke lang tid før det bygges opp irrasjonell frykt for og aversjon mot «de andre», som skaper vekstvilkår for xenofobi, samt etniske og kulturelle fordommer. Det finnes kun «gode» og «onde» mennesker, hvor det gode konstitueres ved å nedkjempe det onde, de andre. Det finnes ingen gråtoner.

Den psykologiske konstruksjonen av «de andre» har å gjøre med «oss versus dem-tenkning». Gjennom dehumaniserende retorikk, metaforer og mentale assosiasjoner av en utgruppe, produseres det inntrykk og assosiasjoner som appellerer sterkt til menneskets affektive nivå, som vekker blant annet følelser av fremmedfrykt, aversjon og fiendtlighet overfor utgruppen det gjelder.

Allmennmenneskelig bidrag 

Slike konstruksjoner og kognitive og emosjonelle prosesser er det all grunn til å ta på alvor; de bidrar blant annet til å bryte hemningene som ligger i menneskets empati og medmenneskelighet. Uavhengig av fremmedfiendtlig retorikk som dyrker dikotomiske kategorier, uansett dens uttrykksformer, påvirkes et helt samfunn av slike nedbrytende holdninger og tanker. Hvilke mekanismer og prosesser som ligger bak terrorist-mentaliteten, er et intrikat og komplekst spørsmål. Det er likevel et faktum at i et samfunn hvor fremmedfiendtlighet og dehumaniserende retorikk florerer, vil det preges av opprivende konflikter, mistenkeliggjøring, projektive identifikasjoner og mistillit. Slike tendenser er – ut fra menneskets kollektive erfaring – svært destruktive da de graduelt medvirker til å svekke menneskets evne til empatisk identifikasjon med de andre. La oss ikke glemme et av de verste utslagene av fundamentale svakheter ved menneskets normale psykologi: nazistenes folkemord mot jødefolket. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere (fryktinngytende) vrangforestillinger om minoriteter eller en spesifikk gruppe som den fiendtlige og underlegne andre, blir det således mulig å ekskludere disse ut av de moralske hensyns sirkel. Videre er veien kort for å legitimere forbrytelser overfor den gruppen av minoriteter med avskyelig vold og grusomhet. På den internasjonale samtidsscenen ser vi at dette avskyelige fenomenet reiser hodet igjen, denne gangen i form av negativ annengjøring især av muslimer og migranter/flyktninger, som skaper store psykologiske vel så mye som fysiologiske lidelser for uskyldige mennesker.

I Europa blåser det en kald vind av fremmedfiendtlighet og splittende, etno-nasjonalistiske tendenser. Fellesnevneren for høyreradikale partier som for eksempel Nasjonalt front i Frankrike, Sverigedemokraterna og Tyske AfD, er motstand mot innvandrere – og muslimer. Intet samfunn har en iboende immunitet mot samfunnsnedbrytende stimulanser. Og i vår egen norsk kontekst, merker vi også en økning i fremmedfiendtlig retorikk og negativ annengjøring. Undersøkelser i Norge indikerer omfattende omfang av mistenkeliggjøring overfor innvandrere og muslimer. Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018). Skremselspropaganda og konspirasjonsteorier som bygger opp under Eurabia-teorien blir flittig brukt av høyrepopulister i et klima av hensynsløs og hevngjerrig politisk mobilisering, deprimerende nok, snart åtte år etter de mest brutale terrorhandlinger utført i Norge etter andre verdenskrig. «Terrorist-utspillet» til daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 sitter friskt i minnet. I tillegg nører alternative medier i Norge stadig opp under muslimhat på en måte som konsoliderer spenningene mellom «muslimer» og «vestlig sivilisasjon» som kontradiktoriske motsetninger. I kjølvannet av den høyreekstremt motiverte terroraksjonen mot to moskeer på New Zealand så vi for eksempel flere tekster som reflekterte ideen om muslimer som «de totalt andre», og islam som en trussel mot «Vesten».

Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet triangulært samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente og intensivere konfliktforhold. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative etno-nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter, men ikke uttømmende:

(1) et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.

(2) et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.

(3) et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og epistemologisk åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse og ikke-religiøse skillelinjer.

(4) en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider og folkegrupper.


På dette punkt kan både sivilsamfunnet, medier, myndigheter og forskere yte et vesentlig normativt og allmennmenneskelig bidrag: Å ikke være taus overfor retorikk og verdensbilder preget av irrasjonell frykt og dehumanisering som krenker menneskeverd og utfordrer allmennmenneskelige verdier generelt, gjennom motforestillinger og rehumanisering av språkbruken vår. Mer krefter bør settes inn av innflytelsesrike aktører i kampen mot kulturelle renhetsideologier og mot bevegelser som forfekter antidemokratiske og totalitære løsningsmodeller. Og ikke minst mer helhetlig og målrettet innsats i å forhindre at det skapes psykologiske og sosiale vekstvilkår for følelser av fornedrelse og skam, samt normalisering av idealistiske kategorier mellom folkegrupper. På denne måten kan vi muligens svekke grunnlaget for voldstilbøyeligheter og destruktiv atferd.

Terrorismens kompleksitet 

Hva terrorisme angår, koker problemet nødvendigvis ikke ned til det individualpsykologiske, og heller ikke kun til det strukturelle og overindividuelle nivået som det sårede selvet er en del av. Det er vesentlig å rette søkelyset mot terrorismens sammensatte karakter. På denne måten er det mulig å utfordre tilnærmingsmåter, forståelsesmodeller og tiltaksplaner som er reduktive, og inadekvate for å danne en dyperegående forståelse av fenomenet terrorisme og dets beveggrunner. Dette innebærer mer konkret å utvikle et tverrfaglig prosjekt der ulike vitenskapelige disipliner involverer seg, hvor spørsmål ikke kun om menneskets psykologi, men også om religion, politikk, kultur, historie, ideologi og propaganda blir tatt opp. Tiden er overmoden for en sådan teoretisk syntese, samt en tverrpolitisk innsats knyttet til terrorismens sammensatte årsaker.


Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 10, 2019, side 765-767

Gå til innlegget

Et humanistisk islam

Publisert rundt 2 måneder siden

I et pluralistisk og menneskevennlig samfunn er det konstruktivt at mennesker anerkjenner både religionens og det sekulære livssyns eksistensielle funksjon og betydning for menneskers meningsdannelse i deres livsvirkelighet – altså hvordan både religion og ikke-religion kan gi en grunnleggende erfaring av sammenheng, relasjoner og tilhørighet, samt en følelse av at livet er målrettet og betydningsfullt. Det er her både sekulære livssyn og religioner skal stå sin prøve.

Er religion og humanisme motsetninger, uforenelige i kampen for menneskets iboende verdighet? En del vil nok være tilbøyelige til å påstå det. Men denne rigide grenseoppgangen mellom humanisme og religion er ikke nødvendigvis en fruktbar tilnærming hvis man har en konstruktiv ambisjon om å danne en plattform for effektiv samhandling på tvers av livssyn og religion. Kanskje er det lurt å sondre mellom humanisme som et sekulært livssyn og humanisme som en fellesmenneskelig verdi?

Dette spørsmålet skal ikke forfølges videre her. Hovedpoenget i denne teksten er at religioner i mer eller mindre utstrekning kan inneha humanistiske verdier, og på den måten alliere seg med sekulære humanistiske livssyn i kampen mot tidens dehumaniserende tendenser, hatretorikk og tankeløs/blind konformisme. Hvordan?

Smal eller åpen humanismevariant?

Et problem med en smal variant av humanisme – f.eks. det å sette likhetstegn mellom humanisme og et sekulært, ikke-religiøst livssyn – er at dette i stor utstrekning leder an til å innskrenke humanismens potensial som et felles, inkluderende rom. Dette inkluderende tankefellesskapet kan bidra til at mennesker med ulike meningssystemer mobiliserer for å verne om allmennmenneskelige verdier i en verden preget av stadig mer kulturell pluralisme.

Sagt med andre ord: en humanisme-variant som avgrenser skarpt fra religionens humane ressurser, tenderer mot å ekskludere det meste av den menneskevennlige rikdommen humanismen kan besitte. Humanismens pluralitet bør ikke reduseres til homogent stoff, men bør snarere vernes om for å danne konstruktive allianser på tvers av våre religiøse og sekulære skillelinjer i kampen mot blant annet kulturell rasisme, hatretorikk overfor minoritetsgrupper, samt dyrking av splittede verdensbilder preget av irrasjonell frykt for annerledeshet.

Om en inntar et mer åpent perspektiv, er det da slik at religionen islam besitter et (uforløst) humanistisk potensial? Og, er det slik at islam i seg selv er en humanistisk størrelse, eller er en humanistisk religiøsitet én fortolkningsmulighet blant flere? Kan islam fortolkes på humaniserende vis, som en religion med «et menneskelig ansikt», for å låne uttrykket til psykologen og filosofen Erich Fromm (d.1980)?

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Denne distinksjonen ble først tatt opp av professor ved Det teologiske fakultet Oddbjørn Leirvik i hans artikkel «Islamsk humanisme som kritisk religion?» (2019). Kort oppsummert trekker Leirvik frem to terminologiske distinksjoner: den idealistiske og den kritiske. Den idealistiske innebærer at religionen innehar iboende humanisme, mens den kritiske innebærer at humanistiske fortolkninger er én mulig fortolkning av flere fortolkningsmuligheter av de normative kildeskriftene i islam.

Den tradisjonelle teologisk-filosofiske tilnærmingen til dette spørsmålet sentrerer rundt et konsekvent skille mellom åpenbaringens formål (det permanente) på den ene siden, og den menneskelig tilgangen til åpenbaringen (det subjektive). Åpenbaringens formål er av etisk-moralsk karakter, og begrunnes metafysisk. Dette innebærer å tillegge Koranen en viss grad av essens, som forblir upåvirket av fortolkeren og historien. Den menneskelige tilgangen innebærer å anerkjenne det historiske perspektiv som forståelseshorisont, som er stykkevis, tentativ og feilbarlig.

Med dette som utgangspunkt, er det mulig å gjøre et skille gjennom en tekstfortolkningsstrategi (hermeneutisk metode) basert på historisk kontekstualisering av åpenbaringen og holistisk tilnærming – som leser Koranen som en helhetlig tekst – mellom det universelle og det partikulære i teksten. Ved å lese Koranen på denne måten, med en sensitivitet overfor det symbolske/metaforiske/billedlige, kan man identifisere etisk-moralske ressurser som kan fortolkes inn i den gjeldende virkeligheten muslimer er en del av; i retning av en kjempende humanisme med basis i menneskets iboende verdighet og dets normative ansvar.

Den moderne filosofisk-teologiske tilgangen til koransk fortolkning, innebærer et brudd med den klassiske ideen om tekstens objektive natur. Med andre ord, til forskjell fra den ortodokse tilnærmingen, innebærer den moderne tilgangen en anerkjennelse av at teksten i seg selv ikke har en skjult substans, som skal avdekkes av fortolkeren gjennom sin fortolkningsaktivitet. Altså, Koranen har ikke i seg selv en uforanderlig essens, som eksisterer uavhengig av mennesker.

Fortolkning, uansett

Dette moderne fortolkningsperspektivet vektlegger konteksten, altså at fortolkningen med nødvendighet må finne sted i en bestemt historisk situasjon, betinget av fortolkerens interesser, personlige motivasjoner, ubevisste prosesser, psykologiske ressurser, samt rådende kulturelle og sosiopolitiske forhold. Teksten er i seg selv er tom, og ordene får mening fra den menneskelige fortolkningsprosedyren som er med på å skape betydning og forståelse. De ulike fortolkningstradisjoner og intra-muslimske diskurser om koranfortolkning gjennom islams historiske evolusjon, og endog divergerende islam-fortolkninger, avspeiler med andre ord pluralismens faktum.

Det er uansett viktig å være klar over at all bestrebelse etter å forstå Koranen, både fra et tradisjonelt og et moderne perspektiv, beror på fortolkning. Fortolkning er en menneskelig aktivitet, preget av kontekst. Og som historien viser oss: Når religiøse erfaringer forandrer seg til fastfrosne og hellige dogmer og læresetninger, hevet over kritikk og fornyet debatt, er veien kort for maktmisbruk og undertrykkelse av ymse art.

Geistlighetens patriarkalske og mannssentrerte fortolkninger av Koranen og sekundære kildetekster, i samspill med politiske autoriteter, er et eksempel på psykologisk destruktive islamforståelser. Disse har bidratt – gjennom blant annet bruk av psykologiske mekanismer som skyld og skam – til å undertrykke det universelle behovet for selvrealisering; altså muligheten til å velge og å leve ett slags liv snarere enn et annet.

På den annen side er det også fullt mulig å fortolke religionen på en psykologisk sunn måte, tuftet på humanistiske idealer. Et eksempel i en norsk kontekst er antologien Islamsk humanisme (2016), utgitt av tenketanken Minotenk. Bidragsyterne i denne boken gir et interessant innblikk i mangfoldigheten i muslimske tolkningstradisjoner og bevegelser, og løfter frem en humanistisk islam-konsepsjon som harmonerer med den frie tanke, dialog, dannelse, demokrati og den gylne regel.

Det pragmatiske perspektiv

Et aspekt som etter mitt syn er nyttig å ha med seg i debatten om hvordan en skal forstå Koranen og muslimenes religiøsitet, er det pragmatiske perspektiv. I studier av religion og livssyn skilles det mellom substansielle og funksjonelle inngangsformer. I den første tilnærmingen er man primært opptatt av innholdet i X livssyn/religion, og hvordan mennesker forholder seg til det innholdsmessige. I det funksjonelle perspektiv ligger fokus mest på hvilken funksjon og praktiske konsekvenser livssyn/religion X har i individets liv og i den mellommenneskelige dimensjon. En stiller seg følgende spørsmål: Hva gjør livssyn/religion X for individ X? Hvilken funksjon har livssyn/religion X for person X for å leve sitt liv og forholde seg til de eksistensielle utfordringer og spenninger som livets grunnvilkår byr på?

Fra et pragmatisk perspektiv bør vi ikke legge unødvendig stor vekt på sannhetsgehalten i innholdet i de ulike trosartiklene i religionen, men heller se på hvilke praktiske implikasjoner et visst perspektiv, eller innhold, kan ha, især i den allmennmenneskelige dimensjonen. Istedenfor å avvise for eksempel gudstro som en vrangforestilling eller et nevrotisk trekk, bør vi heller legge vekt på om gudstroen til den enkelte har en psykologisk livsfremmende eller livshemmende effekt for omgivelsene som troende er en uløselig del av.

Altså, er det slik at gudstroen ansporer troende til positiv sosial atferd som er konstruktiv og hjelpende i den mellommenneskelige sfæren, eller påvirkes den troende i en destruktiv retning? Det er rikelig med evidens fra klinisk (religions)psykologi som gir oss innsikt både i de positive helsegevinstene, og de negative psykologiske effektene, av visse former for gudsrepresentasjoner. (Se f.eks. forskningen til psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto.)

Samtidig anerkjenner mange psykologer at religion/religiøsitet kan ha en viktig funksjon for individets psykiske fungering. Gjennom å flytte fokus fra innhold til funksjonalitet, kan man etter mitt syn åpne opp for nye innfallsvinkler og betraktningsmåter til hvordan vi kan forstå religiøsitet ikke som et statisk fenomen, men snarere som dynamisk og foranderlig gjennom individets psykologiske utvikling og livsforløp. (Se f.eks. forskningen om religiøse stadieteorier til psykologen Peter la Cour og teologen James Fowler).

Pluralitet av meningskilder og gjensidig berikelse

Et fruktbart utgangspunkt for å unngå å henfalle til steile fronter og et polariserende debattklima, er å erkjenne at det faktum at finnes både religiøse og sekulære kilder til mening, og at disse kildene nødvendigvis ikke er gjensidig utelukkende. Snarere tvert imot. For eksempel kan både religiøse og sekulære erfare mening i tilværelsen gjennom naturopplevelser, musikk, dyrke gode og bekreftende relasjonelle bånd, kunst og arkitektur, samt bruken av ritualer og symbolske handlinger i møte med livets gleder og lidelser.

Den amerikanske filosofen og psykologen William James (d.1910) har et viktig poeng når han sier at det er ikke hvor tingene kommer fra, men hvor de fører hen, som har betydning. Dette har også en overføringsverdi til den offentlige samtalen om islam og muslimenes religiøsitet i en norsk kontekst. I et pluralistisk og menneskevennlig samfunn er det konstruktivt at mennesker anerkjenner både religionens og det sekulære livssyns eksistensielle funksjon og betydning for menneskers meningsdannelse i deres livsvirkelighet – altså hvordan både religion og ikke-religion kan gi en grunnleggende erfaring av sammenheng, relasjoner og tilhørighet, samt en følelse av at livet er målrettet og betydningsfullt.

Denne anerkjennelsen bør lede an til et fruktbart dialogisk (tanke)fellesskap, hvor vi møtes gjennom å anerkjenne hverandres fundamentale behov for mening og tilknytning, og ikke mistenke hverandre. Vi må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres innsikter og fellesmenneskelige erfaringer. De ulike religioner og livssyn trenger hverandre for gjensidig berikelse; disse verdener må møtes med respekt og empatisk nysgjerrighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse. En slik åpen, empatisk og respektfull tilnærming muliggjør en rikere forståelse av den menneskelige tilværelsens kompleksitet. Det er her både sekulære livssyn og religioner skal stå sin prøve.


Først publisert som et gjestebidrag hos Agenda Magasin. (28.10.2019)

https://agendamagasin.no/kommentarer/et-humanistisk-islam/

Gå til innlegget

Kritikkens psykologi

Publisert 3 måneder siden

God kritikk beriker våre menneskelige relasjoner

I en mellommenneskelig kontekst preget av positiv speiling, god mentaliseringsevne og epistemisk åpenhet, kan den (religions)kritiske aktivitet muliggjøre en berikelse av menneskelige bånd, og således en mer fruktbar konstruktiv-kritisk samtale som yter bredden og kompleksiteten i menneskets aktivitetsrom rettferdighet.

Vi er alle «kastet inn i» en mellommenneskelig kontekst. Å være uten relasjoner innebærer å være intet og ingen. Menneskets relasjoner er med andre ord byggesteiner i vårt mentale liv. Vi er alle født inn i en relasjonell kontekst, og vårt grunnbehov for tilknytning og tillit kan betraktes som konstituerende for psykologisk utvikling og identitetsdannelse. Sagt med andre ord, vår selvfølelse og selvverd er i stor utstrekning formet av hvordan vi speiles i relasjoner. Graden og kvaliteten av speilingen har stor betydning for hvordan vi opplever vårt eget selv i verden, og har stor påvirkning på vårt personlige forhold til verden.

Positiv anerkjennelse og kritikk

Tilbakemeldingene vi får fra vår omverden kan være veivisende i forhold til vår videreutvikling som mennesker. Det er her kritikk - som et mellommenneskelig fenomen - blir relevant. Ordet kritikk refererer til en slags tilbakemelding som er undersøkende, som ikke harmonerer med våre oppfatninger av verden eller oss selv. Psykologisk vet vi betydningen av positiv anerkjennelse for personlig vekst og selvhevdelse. Men like viktig er kritikk for blant annet å styrke egen selvtillit, sosiale relasjoner og forbedring av egne tanke- og handlingsmønstre.

I det følgende er siktemålet å kaste lys over noen sentrale kjennetegn ved destruktiv og konstruktiv (religions)kritikk, samt de optimale mellommenneskelige forhold som bør være tilstede for å muliggjøre en konstruktiv-kritisk samtale på tvers av våre kulturelle og livssynsmessige skillelinjer.

Fire varselsignaler

Vi kan identifisere noen varselsignaler som tyder på at religionskritikken går av sporet, og at den, istedenfor å være inviterende og konstruktiv, blir destruktiv. En religionskritikk kan sies å være negativ hvis den fremstår bl.a. som dogmatisk, binært, statisk og projektivt identifiserende.

1. Dogmatisk 

Kritikken går av sporet når den ikke rommer alternative perspektiver og innfallsvinkler på det saksforholdet den kritiserer. Eksempelvis er patriarkalske dogmer og praksiser en gjenganger i islamdebatten: det er hevet over all tvil at tradisjonelle muslimske samfunn, på lik linje med andre tradisjonelle samfunn, har i mer eller mindre utstrekning vært livshemmende for kvinner. I tradisjonelle muslimske land har politiske krefter og religiøse ledere forsøkt å legitimere og rettferdiggjøre en patriarkalsk modell ved bl.a. å henvise til islams religiøse kildeskrifter og normene i den tradisjonelle sharia-lovgivningen. Dog er det ikke slik at kildeskriftene og normene er hermetisk lukket for motfortolkninger som rettferdiggjør kjønnenes ontologiske likeverd. Det er faktisk mulig å lese islams kildeskrifter på humanistisk vis. Den feministiske retningen i islam som bidrar med anti-patriarkalske fortolkninger av kildeskriftene, er i seg selv et bevis på en filosofisk og teologisk mangfoldighet. Å underkjenne dette perspektivet og denne inngangsformen, er i seg selv en dogmatisk holdning, dvs. en totaliserende holdning, som argumenterer for alternativløsheten til ens egen posisjon.

2. Binært 

Det andre kjennetegnet er at kritikkformen forfekter et svart-hvitt verdensbilde. Nyanser, paradokser og gråsoner, hvor alt er litt av både og, elimineres. Denne tankebanen innebærer at det foreligger et grunnleggende motsetningsforhold mellom majoritetskulturen på den ene siden og minoritetskulturen på den annen. Motsetningsforholdet næres av etnosentrisme, hvor f.eks. «norsk kultur» symboliserer humanisme, menneskerettigheter, rasjonalitet og sivilisasjon mens de andre symboliserer anti-humanisme, irrasjonalitet og ukultur. Dermed betraktes minoritetenes kultur som beskadigende overfor det norske, som må assimileres i den gjeldende sosiale livsformen for på den måten å uskadeliggjøre en ytre trussel.

3. Statisk 

Det tredje varselsignalet er at man i den kritiske aktivitet ikke er villig til å modifisere og endre egne betraktningsmåter og tankebaner når man eksponeres for ny og dels motstridende faktaopplysninger. Dette reflekterer en form for psykologisk rigiditet, en unngåelsesstrategi som hemmer intellektuell modning og vekst. Og ikke minst muligheter for å finne konstruktive kontaktpunkter på tvers av skillelinjer i en stadig mer pluralistisk og kompleks verden.

4. Projektivt identifiserende 

Projeksjoner innebærer at det vanskelige og ubehagelige i oss, som ikke er fordøyd og bearbeidet psykologisk, avspaltes og projiseres på de andre. Med identifikasjon vil den andre parten, som har vært mål for projeksjonen, bli presset inn i en bestemt relasjonell rolle. Altså, dette er en (ubevisst) prosess der en overfører egne fortrengte tanker, grunnbehov og følelser på andre. Hvis for eksempel en opplever muslimer som fiendtlige, kan selve fiendtligheten være ens egen følelse på samme tid som den projiserer på muslimer som «de fiendtlige andre». Slike projektive prosesser avstedkommer misforståelser, manglende kommunikasjon og således medføre fremmedgjørelse mellom samtalepartnere. En destruktiv islamkritikk kan medføre at muslimer lett blir målskiver for projeksjoner fra islamkritikere. Dog kan også det motsatte være tilfellet: at muslimer projiserer det ubehagelige og vanskelige på islamkritikere. Når denne prosessen er i gang, blir virkelighetsoppfattelsen mellom partene forvrengt i det de begynner å identifisere egenskaper i hverandre som ikke gjenkjennes hos den andre. Begge - ofte ubevisst - kan reagere og ytre seg på devaluerende vis og betrakte seg selv som den overlegne part. Fravær av empati og innsikt i hverandres liv, kan muliggjøre at denne projektive identifiseringen opprettholdes og forsterkes.

Andre varselsignaler 

Når kritikken er generaliserende: Den dogmatiske, binære, statiske og projiserende holdningen baner veien for at den som kritiserer generaliserer sine konklusjoner. Her risikerer islamkritikere å henfalle til en tilnærming som kun ser skog, men ikke trærne, hver for seg, i sin egen form. Fargesprakende mangfold i det levde liv forsvinner inn i et sort hull.

Når kritikken er nedlatende og arrogant: Her kan kritikeren gå ubevisst frem med den antagelsen at «jeg har rett, er ekspert og den andre er mindre intelligent eller underutviklet». Dette er også en kritikkform som er dehumaniserende, som avskriver noen menneskelige kjerneegenskaper som evne til refleksjon og kognisjon.

Konstruktiv kritikk

En konstruktiv (islam)kritikk går i feltet med en kunnskapsmessig ydmykhet og forkjærlighet for individene med grunnbehov. Den respekterer det enkelte menneskets basale behov for å skape mening med sitt liv. Den er ikke bombastisk, har rom for symbolsk forståelse og tolkning, og er ikke minst tolerant overfor annerledeshet. Konstruktiv kritikk er ansvarsbevisst og rommer håp om gradualistisk forbedring av negativ status quo. Kritikeren er også opptatt av ringvirkningene av sine ytringer i samfunnet. Dette innebærer evnen til refleksivitet, å tenke over egne ytringer og handlinger i den allmennmenneskelige dimensjonen.

En positiv religionskritikk inneholder elementer av åpenhet, som leder an til psykologisk fleksibilitet i prosessen og kommunikativ humanisering, verbalt og/eller i skriftlig form. Psykologisk fleksibilitet innebærer (1) å være åpen for religionens tvetydige form og meningsskapende potensiale, (2) å erkjenne mangfoldigheten av religiøse uttrykksformer (pluralismens faktum), (3) samt å være mottakelig for nye opplysninger som nødvendigvis ikke korresponderer med standpunkter man allerede har inntatt.

Kommunikativ humanisering impliserer en anerkjennelse av motparten som et subjekt (Jeg-Du-forhold) og ikke et objekt (Jeg-Det-forhold). Dvs. å kunne se den andre ut fra vedkommendes egne premisser og forutsetninger. Anerkjennelse av den andre som subjekt betyr at man gir avkall på sin egen primitive narsissistiske tanke om å kontrollere og dominere over andre. Man erkjenner at andre har sine egne tanker og følelser, og således er selvstendige subjekter som ikke kan kontrolleres. Dette handler om å utvise empatisk identifikasjon – en ikke-dømmende holdning –  som kan avstedkomme følelse av positiv anerkjennelse og respekt for deres iboende verd, subjektivitet og religiøse overbevisninger som meningsskapende ressurser for den enkelte.

Forhold preget av åpenhet, anerkjennelse og tillit

Sannsynligheten for kritikkens gjennomslag og relevans økes om personen som fremsetter kritikk, fremstår som tillitsfull, pålitelig og som legger velviljen til. Sagt med andre ord, en må behandle andres synspunkter og perspektiver på en måte slik man ønsker at ens egne meninger skal behandles. Dette innebærer simpelthen å innta en psykologisk posisjon preget av overbærenhet og respekt for de synspunkter en i siste instans vil forkaste eller i alle fall ønske å falsifisere. Veien mot sannhet og bredere forstand fordrer følgelig å behandle divergerende og motstridende synspunkter med respekt og toleranse.

Et annet viktig aspekt, som nevnt ovenfor, er viktigheten av psykologisk åpenhet i møte med å forstå religiøsitet i sin kompleksitet, flertydighet og rikdom. Kommunikasjonen bør også oppleves som rettferdig og humaniserende i det motparten erfarer at kritikeren anerkjenner deres verd, gitte livsvilkår og religionens menneskevennlige ressurser, alt i en mellommenneskelig kontekst preget av positiv speiling, god mentaliseringsevne og kunnskapsmessig åpenhet. 

Et slikt forhold muliggjør her en berikelse av menneskelige bånd, og således en mer fruktbar, konstruktiv-kritisk samtale som yter bredden og kompleksiteten i menneskets aktivitetsrom rettferdighet.

Farhan Shah, Islamforsker ved Universitetet i Oslo

Shahram Shaygani, psykiater og psykoanalytiker 

Gå til innlegget

Opplyst religionskritikk

Publisert 3 måneder siden

Islamkritikk assosieres ofte med muslimfiendtlighet og et sekulært ståsted. Dette er en kontraproduktiv tilnærming.

Ordet kritikk har en ­utpreget negativ valør, og vekker et spesielt ubehag blant en del konservative troende, spesielt i den offentlige samtalen om religionskritikk. Den kritiske metode er bedre enn sitt negative rykte: etymologisk sett er ordet kritikk avledet av det greske ordet krinein, som blant annet betyr å sondre, avgjøre, undersøke og atskille. Kritikk er med andre ord en mental aktivitet som skal regulere handling og tenkning, og skille mellom det sunne og usunne (jf. Kants kritiske filosofi).

Kritisk metode

Kritisk tenkning innebærer en aktivitet hvor en inntar et metaperspektiv. Sagt annerledes, det innebærer å ­undersøke på hvilken måte mennesker tilnærmer seg ulike fenomener. Den kritiske metode bør ideelt sett føre til en utvidelse av tankens mulighetsrom. Gjennom denne metoden blir vi bevisste overfor aspekter ved eksisterende tankemønstre og praksiser som er nye, og/
eller skadelige. Derfor kan det sies at kritikk ikke er en ren negativ praksis (å rive noe ned), men snarere en kognitiv modus som bør munne ut i mer positive tankesett og handlingsmønstre.

Viktig religionskritik 

En intelligent og inviterende religionskritikk av usunn og umoden religiøsitet er et nødvendig motstykke til religiøs dogmatisme. I tankeløs konformisme, oppstår en form for umyndiggjøring og stagnering av troende i deres tanke- og handlingsliv.

Konstruktiv kritikk av religiøse praksiser blir nødvendig når især tre fundamentale psykologiske grunnbehov ikke er til stede: 1.Behovet for positiv anerkjennelse, 2. Behovet for mestringsfølelse, og 3. Personlig autonomi.

Alle mennesker, uavhengig av alder og kjønn, har et iboende behov for å høre til et positivt fellesskap og et sunt nettverk som anerkjenner deres individualitet og således opplevelsen av å være til.

Hvis religiøse dogmer eller praksiser bidrar til ekskludering og fremmedgjøring, bør disse elementene kritiseres. Religiøse praksiser eller dogmer som medvirker til å svekke et menneskes mestringsfølelse, bør også være gjenstand for kritikk. Det tredje punktet omhandler myndiggjøring; å leve ett liv snarere enn et annet.

Undertrykker og svekker religiøse forestillinger menneskets autonomi, er den simpelthen på kollisjonskurs med et ­basalt menneskelig grunnbehov, og denne praksisen skal og bør kritiseres på en måte som åpner opp for nye, psykologisk sunne perspektiver.

Ond spiral 

Som nevnt ovenfor, problemet er ikke (religions)kritikk som sådan, men dens form og innhold. Altså, hvordan fremsetter en kritikk, og i hvilken kontekst?

Fra et psykologisk perspektiv er trygghet og anerkjennelse­ sentrale ingredienser i sterke relasjoner. Hvis f.eks. muslimer i det norske samfunnet føler fravær av grunnleggende aksept gjennom økt skeptisisme, kan selv positiv kritikk av usunne ­religiøse dogmer oppleves ­negativt og vanærende for disse. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, som bidrar til at utsatte muslimer konserverer usunn status quo, og derved motvirker de kreftene som prøver å synliggjøre de langt mer menneskevennlige sidene av religionen. Dette kan fort utvikle seg til en ond spiral av psykologiske tendenser som svekker tilliten mellom ulike grupper, og således en vesentlig forutsetning for et bærekraftig samfunn.

Fem råd 

En opplyst religionskritikk bør verne om især fem sentrale punkter:

1. Tenk gjennom kritikkens intensjon: Altså, hva er siktemålet med, og behovet for, kritikken? Og, hvem er målgruppen? Det er viktig å være tydelig på dette for å unngå unyansert og upresis kritikk.

2. Evne til desentrering: dette innebærer en mental evne til å erkjenne at ens eget standpunkt ikke kan anvendes til et allmenngyldig perspektiv. Dette er en antifundamentalistisk innstilling.

3. Unngå ad hominem-
argumenter: istedenfor å angripe en folkegruppe eller et enkelt individ, bør kritikken forholde seg til den reelle saken.

4. Unngå homogenisering: Istedenfor å klassifisere f.eks. muslimer og deres religiøsitet som homogent stoff, bør kritikken ta høyde for den enorme kompleksiteten som kjennetegner fenomenet religion.

5. Mentalisering av den andre: Dette innebærer i all korthet en evne til å se seg selv utenfra, og de andre innenfra. Derav uttrykket «To have mind in mind», og til å skjelne mellom indre og ytre sannheter. Dette innebærer også å føle empati med den andre: Når det som virker fremmed forsøkes å forstås innenfra, og en selv utenfra, kan man bedre være i stand til å fange opp nyanser og gråtoner, og forstå andres liv og atferd ut fra deres egne premisser. Dermed reduseres mulighetene for fordommer. Kritikk som bærer i seg mentalisering av den andre, er humaniserende, tolerant og åpen for nye forståelses-­
horisonter.

På høy tid 

Om siktemålet er å demme opp for ureflektert og fundamentalistisk religiøsitet, som istedenfor å være oppbyggende har en nedbrytende effekt, bør en nøktern religionskritikk være hermeneutisk innlevende. Det vil si først å erkjenne det faktum at fenomenet religion ikke kan utslettes fra jordas overflate, og dermed tone ned en militant og krigersk holdning til religion.

Religioner har vært, og vil være, mektige samlende krefter i troendes liv. Altså, religioner bidrar til å motarbeide kaos i menneskenes tilværelse og medvirker til å skape orden, et basalt menneskelig behov, religiøst eller ei. Det er også avgjørende for religionskritikken å stille riktige spørsmål for således å fremsette konstruktiv kritikk som troende kan ha nytte av i deres tanke- og handlingsliv. Å hegne om en slik konstruktivkritisk metode er på høy tid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere