Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Mohammed-karikaturer - en psykoanalyse

Publisert rundt 1 måned siden

I kjølevannet av det bestialske angrepet på en fransk lærer i Frankrike, som ble tatt av dage for å ha vist frem Mohammed-karikaturer i et ledd av undervisningen om ytringsfrihet, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihetens verdi og religionskritikk. Et eksistensielt og psykoanalytisk perspektiv kan bidra til å kaste lys over hvorfor en del troende muslimer opplever krenkelser i møte med karikaturer.

I kjølevannet av det bestialske angrepet på en fransk lærer i Frankrike, som ble tatt av dage for å ha vist frem Mohammed-karikaturer i et ledd av undervisningen om ytringsfrihet, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihetens verdi og religionskritikk, som for en del troende muslimer kan oppleves som blasfemisk.

I Norge går debatten om hvorvidt norske lærere bør vise frem karikaturtegningene i en del av sin undervisning. Vi mener at et prinsipielt forsvar av ytringsfrihet som en bærebjelke i et fungerende liberalt demokrati – med fri meningsbrytning, debatt og kritikk – er nøkkelen for en kritisk demokratisk kultur. En kultur hvor borgere har mulighet til å påvirke statens styresett gjennom deltagelse i offentlig debatt og valg, er nødvendig. Dette uavhengig av om fri meningsbrytning sårer eller krenker andres følelser knyttet f.eks. til religion og religionens helligheter. Med andre ord, det å få sine følelser krenket på grunn av koranskjending eller karikaturer av Mohammed, er ikke en krenkelse av en rettighet. 

Dog mener vi at det er nyttig i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn å føre en samtale om ytringsfrihetens etiske og moralske dimensjon. Sagt med andre ord, er siktemålet med å vise frem Muhammed-karikaturer kun å fremprovosere en reaksjon? Eller er hensikten å føre en åpen og respektfull samtale om ytringsfrihetens verdi på den ene siden, og samtidig åpne opp for en forståelse for religionens eksistensielle funksjon for troende? 

Vi ønsker å understreke at religiøse opplevelser, som alle andre menneskelige opplevelser, internaliseres i det psykologiske apparatet og får en unik og privat form. For mange troende mennesker, har religiøse helligdommer, for eksempel koranen eller profeten Mohammad, en helende og samlende virkning på selvopplevelsen. For å forstå raseriet som utløses av noen med muslimsk tro når karikaturene blir publisert, må vi ta innover oss at profeten Mohammad ikke bare var et menneske som levde for over 1400 siden, men er et internalisert objekt som lever i hver og en troende muslim og har en psykologisk funksjon. Profeten Mohammad, fra et psykoanalytisk ståsted, kalles for et selvobjekt.  

Selvobjekt kan defineres som et idealisert og internalisert skikkelse, et psykologisk bilde (objekt) som holder selvopplevelsen sammen, vitaliserer den og i kritiske situasjoner virker trøstende. I en krevende livssituasjon, kan selvets psykologiske liv være avhengig av selvobjektet. Med dette som forståelsesperspektiv, kan Mohammad-karikaturer som skildrer han på nedverdigende vis, trigge sterke følelsesmessige reaksjoner fordi slike ytringer kan tolkes som angrep på ens identitet og idealiserte selvobjektet.

En bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi, er nyttig for å legge opp til en konstruktiv samtale om et betent og krevende tema. I en så opphetet debatt kan kanskje en slik refleksjon åpne nye dører og gi mulighet for at vi kan komme nærmere hverandre uansett om vi er muslimer, ex-muslimer eller islamkritikere. 

Troende muslimer kan forstå opphavet av sitt raseri når de blir konfrontert med karikatur tegninger av profeten. Karikaturene handler først og fremst om et angrep på deres selvobjekt og skaper en frykt for at deres selv kollapser. Islamkritikere og ex-muslimer kan anstrenge seg empatisk og forstå hvorfor slike karikaturer oppleves så krenkende og vanærende for enkelte muslimer uten å måtte gi avkall på deres prinsipielle forsvar for ytringsfrihet og religionskritikk.

Når alt dette er sagt, må vi alle på tvers av våre politiske, religiøse og livssynsmessige skillelinjer, fordømme på det sterkeste og helt ubetinget all form for vold som rettes mot individer som ytrer seg i offentligheten. Karikaturene fornærmer ikke profeten, men den troende. Hvis en velger å svare på karikaturene med vold, vil ikke profetens ære gjenopprettes, men kanskje oppfylle rollen som en nyttig idiot for islamofobiske aktører.


Shahram Shaygani, psykoanalytiker

Farhan Shah, filosof og islamforsker


Teksten kom først på trykk i Klassekampen (24.10.20).

Gå til innlegget

I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser i en sammenvevd tilværelse.

Frihet er universelt anerkjent som et av de mest verdifulle godene i menneskelivet. Likevel erfarer vi at frihet er en krevende størrelse å håndtere i en stadig mer globalisert verden. Noen anser frihet som et ubetinget gode. Mens andre forfekter at friheten bør balanseres med mot andre goder. I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser.

Moralsk problematisk men ikke kriminelt

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Men bør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs nylige koranskjending i Oslo)? Hva slags samfunnsklima er slike ytringer med på å skape i Norge i en tid hvor verdenssivilisasjonene står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og i en tid hvor det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet? Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).

Likevel er det viktig å trekke frem en distinksjon. Filosof Lars Svendsen skriver i sin pamflett Hva er Frihet? at "det liberale frihetsbegrepet angir politikkens og rettens grenser, ikke moralens. Rettens grenser bør være videre enn moralens." Dette innebærer å skjelne mellom den juridiske sfære på den ene siden og den moralske på den annen side. Å skjende Koranen i offentlighet rammes juridisk sett ikke av lovverket (jf. straffelovens paragraf 185). Altså, en slik ytringsform representerer ikke i seg selv den type skade som lovverket skal anvendes til å forhindre, f.eks. det å stimulere aktivt til aversjon og vold mot minoritetsgrupper på en måte som utgjør en tydelig trussel (slike ytringer mister således sin immunitet i henhold til skadeprinsippet). Ytringer som blant annet koranskjending bør nødvendigvis ikke tolereres moralsk sett av det sivile samfunnet. Altså, er det moralsk riktig å krenke andres helligheter, selv om man har en lovlig adgang til slike former for ytringer, simpelthen fordi en ønsker å krenke? Det sivile samfunnet kan og bør med god grunn tydelig fordømme slike handlinger, men slike ytringer forblir lovlige og kan således ikke kriminaliseres og forbys.

Koranen som muslimenes selvobjekt

Hva angår muslimenes forargelse og moralske indignasjon, så er det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring. Dog legitimerer ikke slike krenkelser av muslimenes selvobjekter affektivt-ladede voldelige motreaksjoner rettet mot demonstranter eller politiet. Det er altså ingen kausalitet eller determinisme som kan rettferdiggjøre slike handlinger. Vi bør unngå å henfalle i fristelsen til å bebreide – og å skrive ansvar og skyld over på omstendigheter og personer utenfor ens kontroll – som marionetter forhåndsbestemt av krefter utenfor seg selv. Slike reaksjoner, selv om slikt kommer fra en liten minoritet, forsterker stereotypiske konstruksjoner av muslimer som hypersensitive og affektive, som er kontraproduktivt i kampen mot hatpredikanter og muslimfiendtlige strømninger i samfunnet.

Ytringsfrihet med ansvarsbevissthet

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive psyko-sosiale religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende funksjon for troende mennesker. Samtidig er det av vesentlig verdi å opprettholde et tydelig skille mellom kritikk av religiøse dogmer, doktriner, leveregler og praksiser på den ene siden og dehumanisering av troende og krenkelser av menneskets verdighet på den annen. Frihet til ytring impliserer også et ansvar overfor hvordan vi velger å beskrive ulike mennesker og fenomener. Viktor Frankl – for å påminne oss om at frihet og ansvar er to sider av samme mynt – hevder i sin bok Man`s Search for Meaning at «Frihetsgudinnen» på Liberty Island på østkysten burde balanseres med en «ansvarsgudinne» på vestkysten. Dette kan oppleves som en krevende øvelse i den offentlige islam-samtalen som er polarisert, men vi bør i det minste forsøke å realisere dette idealet i den utstrekning det er mulig, som er det liberale demokratiet og et anstendig samfunn verdig.

Eksistensiell interdependens som et grunnvilkår 

I sin bok Den Etiske Fordring skriver filosofen Knud Løgstrup at «Det er en alminnelig filosofisk iakttakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet.» I vår vestlige kulturkrets er tanken om menneskets totale selvtilstrekkelighet, i enhver vesentlig og etisk forstand, et ideal. Et fundamentalt menneskelig grunnvilkår (eksistensialer) som ofte blir neglisjert i vår vestlige kultur er eksistensiell interdependens. Altså, menneskenes eksistens kjennetegnes ved deres tilstedeværelse i en kontekst av relasjoner som vi er «kastet inn» i. Vår «kastethet» innebærer at vi er grunnleggende sett relasjonelle vesener, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Vi er innviklet i hverandres liv. Fra vi er født og kastet inn i tilværelsen, fra før vi er kastet inn, er livene våre allerede sammenvevd med andres. Uten denne eksistensielle relasjonalitet til andre mennesker, ville også vår individualitet dunste bort simpelthen fordi vi er avhengige av hverandre og således defineres ut fra våre relasjoner til andre mennesker. Dette innebærer slett ikke at individer ikke er selvstyrte, selvstendige og autonome, men at autentisk frihet springer ut av vår innbyrdes avhengighet, at «vi er hverandres liv og hverandres skjebne.». Det vil si, eksistens impliserer den etiske fordring, begrunnet i det ansvaret som springer ut av frihetens grunnvilkår om å respektere andres frihet til å nå utover seg selv (idealet om transcendens). Idealet om transcendens er et allmennmenneskelig ideal og en eksistensberettigelse som innebærer å overskride seg selv mot det en ennå ikke er. Sagt med andre ord, et individ skal ikke stivne i sin faktisitet, men snarere ha muligheter for å overskride den eksisterende situasjon, å transcendere faktisiteten. Det er gjennom denne kreative akten, denne skapende spontaniteten, at mennesker blir det de "er", frie og ansvarlige vesener. 

Dette betyr mer konkret at koblingen mellom hatytringer som eksponeres i mediene og voldelige angrep på sårbare minoriteter ikke bør neglisjeres under påskudd av ytringsfrihet. Heller ikke bør hatytringer som f.eks. SIAN spyr ut i offentligheten, og hvordan det kan medvirke til at fordommer bidrar til de-sensitivitet (mennesker kan bli immune mot hatprat og internaliserer det hatske budskapet), feies under teppet. Vi vet at fiendtlig og rasistisk-motivert retorikk overfor minoriteter og sårbare grupper i et samfunn påvirker deres psyko-sosiale livskvalitet og ikke minst deres muligheter for transcendens henimot en åpen framtid, dvs. frihet til å forfølge de målene og preferansene den enkelte selv betrakter som verdifulle og meningsfulle i livet, som også kalles for frihetenes mulighetsaspekt.

En samordnet innsats for et fritt og anstendig samfunn

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot dehumanisering og rasistisk retorikk. Denne kampen skaper mening og har relevans såfremt vi tar innover oss vårt eksistensielle ansvar overfor medmennesker: en uavsluttet forpliktelse for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdighet og frihet, et liv hvor man lever sitt liv i samsvar med sine egne verdier og livsprosjekter (såfremt disse ikke krenker andres fundamentale rettigheter). For det er gjennom å anerkjenne den andre at vi tar aktivt form. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi, gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse.» En slik samordnet innsats er en dyd av nødvendighet.

Gå til innlegget

Lærdommen etter Holocaust

Publisert 10 måneder siden

Lærdommen etter Holocaust - hvordan systematiske folkemord og bestialske handlinger normaliseres og legitimeres - skaper mening og har en relevans såfremt vi tar innover oss vår moralske frihet og det eksistensielle ansvar overfor våre medmennesker, som fordrer et kontinuerlig menneskelig engasjement.

Den livsviktige lærdommen etter holocaust er stadig mer høyaktuell: Intet menneskelig samfunn har en iboende immunitet mot samfunnsnedbrytende stimulanser. Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet triangulært samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente konfliktforhold; forhold som dehumaniserer menneskegrupper basert på fryktinngytende og essensialistisk retorikk, ledsaget av en underkuende politikk.

Dehumanisering eller negativ annengjøring – en psykologisk prosess som fører til at de som utsettes for det fratas alt av menneskelige kjerneegenskaper – er ikke en historisk sjelden anomali. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative etno-nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter, men ikke uttømmende:

  • et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.
  • et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.
  • et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og kunnskapsmessig åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse eller ikke-religiøse skillelinjer.
  • en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider eller folkegrupper.

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot ideologisk og kulturell renhetstenkning. Vi bør konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet og dets ontologiske frihet. Det åpne samfunns fremste redskaper er det liberale demokratiet med vekt på en multikulturalisme, det vil si sameksistens av kulturell pluralisme, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet.

Lærdommen etter Holocaust - hvordan systematiske folkemord og bestialske handlinger normaliseres og legitimeres - skaper mening og har en relevans såfremt vi tar innover oss vår moralske frihet og det eksistensielle ansvar overfor våre medmennesker. En uavsluttet menneskelig forpliktelse og et standhaftig engasjement for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdi og frihet. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simon de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi – gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse».

Gå til innlegget

Ytringsfrihet og koranbrenning

Publisert nesten 1 år siden

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Ytringsfrihetens juridiske rekkevidde bør balanseres med en samtale om dens etiske og pragmatiske implikasjoner.

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet (tanke- og ytringsfrihet) en sentral verdi. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere på en oppbyggende måte.

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Menbør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs koranbrenning i Kristiansand)?

Det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring.

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende kraft for troende mennesker. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å realisere dette idealet i den grad det er mulig, som er det liberale demokratiet verdig.


Publisert først i papirutgaven av Dagsavisen, 03.12/19

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere