Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet og Islam-rådgiver ved forsknings-senteret for Prosesstudier, Claremont, California

Følgere

Vi må nytenke islam

Publisert rundt 1 måned siden - 499 visninger

Skrevet av Shahram Shaygani, norsk-iransk 
psykoanalytiker og Farhan Shah, muslimsk filosof, islam-
rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, doktorgradsstipendiat ved UiO.

Vi har tidligere skrevet kritisk om ulike konservative og dogmatiske islam-forståelser, som fremmer en kultur hvor imitasjon og etteraping er normen. Denne kritiske aktiviteten har ikke blitt drevet av hat, men av genuin kjærlighet og respekt for muslimenes liv, deres muligheter og ikke minst troens potensial i en global tidsalder.

Det er viktig å være klar over at selvkritisk tilnærming ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktvilje og korrupsjon, samt produksjonen av foreldete tolkninger av islam som forhindrer at mer menneskevennlige fortolkninger av islam gjør seg gjeldende.

Når vi bruker ordet kritikk, er det ikke ment som en ren negativ praksis (å rive noe ned), men i betydning av en omhyggelig og detaljert analyse og vurdering av islamske dogmer og oppfatninger, med det siktemål å bevare og videreutvikle humanistiske verdier i islams historie. Målet med kritikk er simpelthen å identifisere elementer i mainstream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for således å fremsette forbedringsforslag. Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam i og for seg, men irrasjonelle og diskriminerende utlegninger av islam, som strider mot menneskeverds- og menneskerettighetstenkning. Vi må være klar over det faktum at det finnes ikke «islam» som tenker for oss: det finnes kun (feilbarlige) mennesker (fortolkere) som både produserer og forvalter sin egen forståelse av islam i ulike sosiale og politiske kontekster.

Vi mener at mange muslimer i Norge vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritisk diskurs, forankret i religionens egen kritiske tradisjon (ijtihad-tradisjonen), som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens utøvelse i et liberal-demokrati.

Mennesket er i besittelse av den frie tanke, som det kan bruke for å overveie og vurdere holdbarheten til oppfatninger, tankebaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke grunnleggende religiøse betraktningsmåter og sementerte holdninger, samt deres praktiske implikasjoner. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Muslimer i Norge har presserende utfordringer foran seg. Å tro at en gjennom mekanisk repetisjon av ritualer og læresetninger fullfører sine religiøse plikter, er en vrangforestilling. Kritikk av religiøse autoriteter, og deres fortolkninger av religionen som er på kollisjonskurs med allmennmenneskelige verdier, er en religiøs plikt og handling som er langt viktigere enn å overholde all mulig ritualistisk praksis.

Vi mener at enhver generasjon av norske muslimer må nytenke islam med hensyn til aktuelle omstendigheter og kontekster, og således utvikle en islamsk bevissthet i tråd med Koranens etiske idealer og et stadig mer multikulturelt norsk samfunn. På denne måten kan norske muslimer utvikle seg til de representanter de egentlig ønsker å være for islam – et islam med budskap om fred, menneskeverd og kjærlighet for Guds skaperverk.

Gå til innlegget

Ytringsfrihet og islamanalyse – karikaturstridens balansegang

Publisert rundt 1 måned siden - 234 visninger

Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Dog er det mulig, samt av vesentlig verdi, å føre en oppbyggelig samtale om ytringsfrihetens etiske dimensjoner på den ene siden, og en historisk-kritisk tilnærming til blasfemiske utsagn nedmeislet i hadith-samlinger (som brukes som ammunisjon av både islam-fiendtlige og opportunistiske religiøse elementer til å fremme deres politiske og religiøse interesser), på den andre siden.

I den foregående uken har samfunnsdebattanten Qasim Alis forslag om å gjeninnføre blasfemiparagrafen i norsk straffelov for så å forby krenkende karikaturer av profeten Muhammad, generert stor oppmerksomhet i samfunnet. Flere muslimske og ikke-muslimske stemmer har uttalt seg nøkternt og fornuftig på sosiale medier og i aviser. Det dominerende sentimentet ser ut til å være at et lovforbud mot karikaturer ikke er veien å gå for å avdempe spenningsforholdet mellom den muslimske minoriteten og storsamfunnet. Det har også blitt referert til en totalt forfeilet blasfemilov i enkelte muslimske land, hvor loven tas i egne hender som et våpen mot de som utfordrer politisk eller religiøst status quo. Blasfemi-loven i Pakistan er et tydelig eksempel på noe som har preget det samfunnsmessige klimaet i en svært ugunstig retning.

Sentral distinksjon
I debatten om karikaturstriden er det viktig å opprettholde en distinksjon mellom ytringsformer som sårer eller krenker mottakerens følelser eller religiøsitet, på den ene siden, og ytringer som krenker individets verdighet. Sistnevnte kan være oppfordringer til hets og nedverdigende angrep, fysisk eller verbalt. Ytringer, om enn unyanserte, gjennom satire eller karikaturtegninger, om trosforestillinger som mange har et sterkt emosjonelt forhold til, er umulig å unngå. Dette uavhengig av om kritikken er saklig og uttrykt med forsiktighet, eller om kritikken uttrykkes på provoserende eller forvrengende vis. Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Ytringer som oppfordrer til å spre hat og aversjon er dog forbudt etter norsk straffelov, og bør straffeforfølges – herunder ytringer mot folkegrupper basert på deres kjønn, religion, kultur, politisk ståsted, funksjonsdyktighet, språk eller rase.

Snakk om ytringsfriheten
Ovennevnte fordrer en proaktiv innstilling fra myndighetens og sivilsamfunnets side, og det blir nødvendig å ta samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner. Dette fordi en stadig mer ensidig rettighetskultur har fortrengt bevisstheten om at mennesker er moralske aktører, og således moralsk ansvarlige overfor andre mennesker gjennom sine handlinger. Uttrykt annerledes, vi har faktisk rett til å kunne uttrykke religionskritikk på sårende og bespottende vis. Men: Bør vi uttrykke oss på en måte som krenker eller provoserer hellighetene til f.eks. muslimer? Vi lever i en tid hvor globale kulturmøter også åpner rommet for globalisering av fremmedfrykt og hatskhet. Er det da ikke bedre for oss å fremelske holdninger som taler til menneskenes grunnvilkår, som sårbarhet og gjensidig avhengighet, enn til egosentrisitet eller ideer om den vestlige kulturen som mest verdifull? Dette er en vanskelig øvelse, grunnet at mennesker forholder seg forskjellig til kommunikasjonsform, folkeskikk og dialog. Men så lenge ulike parter søker en dialogisk grunnholdning preget av gjensidig forståelse, moralsk innlevingsevne og empati, er det håp for å finne løsninger. Kompromissløs bruk av ytringsfrihet skaper derimot grobunn for opprivende konflikter i en verden der sivilisasjonene står i mer intim kontakt med hverandre enn noen gang.

Kontraproduktivt
Å kreve lovforbud mot karikaturer av profeten Muhammad i demokratiske samfunn i Europa vil være kontraproduktivt, idet det vil bidra til å opprettholde fremstillinger av muslimer som intolerante og udemokratiske, og således dysfunksjonelle, i et åpent og liberalt samfunn. Slike oppfatninger av muslimer gir mer vind i seilene til høyrepopulistiske krefter i Europa, som tjener på et motsetningsfylt klima gjennom å forsterke etnosentriske oppfatninger av muslimer (de andre) som en dysfunksjonell ut-gruppe og en nedbrytende kraft for det levende liberal-demokratiet.

Beretningene om Muhammad – en viktig del av striden
Denne saken er mangefasettert, og et mindre kjent aspekt ved karikaturstriden knytter seg til troens normative kilder: Det er viktig å være klar over at religion og dens helligheter har mer med det affektive/emosjonelle livet å gjøre, enn det rent intellektuelle. Muslimer har et sterkt følelsesmessig forhold til Muhammad; et forhold preget av ærefrykt og beundring. Derfor er det nærmest umulig å ikke føle seg krenket eller provosert av ytringsformer som karikerer Muhammad på nedverdigende vis. Denne indignasjonen er berettiget.

Det er dog paradoksalt at de mest engasjerte muslimer som ønsker lovforbud mot nedsettende skildringer av profeten Muhammad i vestlige samfunn, ikke våger å innta en selvkritisk holdning. Dette gjelder spesielt holdningen til Hadith-litteratur, altså beretningene om Muhammads liv og lære. Denne kilden består av seks hadith-samlinger, ansett som autentiske, som i stor utstrekning er autorative for muslimenes trosforståelse og trospraksis. For muslimer som finner karikaturer produsert av ikke-muslimer som hån mot deres kjærlighet for profeten, vil det være mer hensiktsmessig og fruktbart å kreve granskning av Hadith-samlingene, som selv inneholder blasfemiske skildringer av profetens karakter i retning av en maktdyrker og krigfører blottet for medmenneskelighet; en mann med pedofile tilbøyeligheter; og en kvinnediskriminerende og seksualiserende profet. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det er påfallende likheter mellom karikaturer som ble tegnet og trykt i Norge, Danmark og Frankrike, og de hadith-beretninger som blir akseptert som autentiske av det store flertallet av muslimer.

Ytringsdebatt og islamanalyse – hånd i hånd
Å kreve forbud mot hånfulle karikeringer av profeten på et institusjonelt nivå, men samtidig tviholde på en overlevert tradisjon som legitimerer religiøse forståelser i spenningsforhold til Koranens lære, er en høyst overflatisk og selektiv tilnærming. For klarhetens skyld, det oppfordres ikke til å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen, men å stille spørsmålstegn ved hvorfor og hvordan disse blasfemiske hadithene har blitt en del av den muslimske offentlighetens minne, og dermed bidratt til å legitimere patriarkalske og undertrykkende praksiser. Det er av stor viktighet å erkjenne at å oppføre seg som konformister, bidrar til intellektuell dovenskap. Og denne latskapen tjener kun opportunistiske elementer.

Her ligger en voldsom utfordring for hver enkelt av oss, muslimer vel så mye som ikke-muslimer. Vi må her kunne tenke (minst) to tanker på samme tid: Vi må innta en dialogisk tilnærming til den viktige samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner, og samtidig arbeide aktivt for å åpne opp et rom for kritisk nærlesning av det troende muslimer aksepterer som profetisk praksis.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 07.10/2018

Gå til innlegget

No-platforming

Publisert 2 måneder siden - 397 visninger

Vi må ta innover oss det faktum at vi er moralske aktører som bebor et normativt univers; og at den verdifulle ytringsfriheten som liberale demokratier smykker seg med, ikke eksisterer i et tomrom, men må snarere være ledsaget av en ansvarsbevissthet og de korresponderende plikter som følger med. Denne bevisstheten ligger i å ytre seg i overensstemmelse med sentrale menneskerettslige verdier.

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet en viktig bærebjelke. Altså, at mennesker har mulighet til å leve ett liv snarere enn et annet. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere. Med frihet følger en samfunnsetisk forpliktelse som innebærer å bruke ens personlige frihet (les: ytringsfrihet) med ansvar og omhu, slik at ytringer ikke bidrar til å krenke det fundamentale menneskeverdet. Altså krenkelser gjennom rasistisk, diskriminerende eller dehumaniserende retorikk overfor et individ eller hele folkegrupper.

Forbehold mot krenkelser

Prinsipielt sett er det ikke brudd på ytringsfrihet (verken i juridisk eller etisk forstand) at private aktører, som f.eks. Aftenposten eller initiativtakere bak Arendalsuka, unnlater å trykke tekster av eller gi talerør til høyreradikale aktører. Det kan være Resett, Document, Alliansen eller RP (Radikal Portal), som i stor grad farer med tendensiøse fremstillinger av innvandrere/muslimer og islam. Selv stater, som har inkorporert menneskerettighetsnormer i sin lovgivning, kan i tilfeller hvor ytringsfriheten setter nasjonens sikkerhet i fare, eller i tilfeller hvor bruk av ytringsfrihet resulterer i graverende krenkelser av menneskets verd, innskrenke ytringsfrihetens grenser.

Munnkurv kan skape erstatningsverdener

På den annen side er det viktig å være klar over at ideen om no-platforming (en praksis der spesifikke personer eller organisasjoner ikke inviteres til offentlige debattmøter grunnet deres ytterliggående standpunkter) også kan ha en kontraproduktiv effekt: De som føler seg neglisjert eller konsekvent boikottet av den bredere offentligheten kan, som en konsekvens av no-platforming, begynne å konsolidere fellesskaper med likesinnede.

I slike fellesskaper blir gjerne påstander, ideer, hypoteser – med minimalt eller simpelthen null empirisk grunnlag – eller endog fiksjoner, styrket gjennom en psykologisk repetisjonsprosess som i siste instans utvikler sannheter, med allmenn gyldighet. Dette skaper ekkokamre eller erstatningsverdener hvor alternative perspektiver og argumenter fra omverdenen blir utestengt eller avfeid som virkelighetsfjernt eller naivistisk strutseatferd.

Jo sterkere resonans og jo flere mennesker som formerer sin bevissthet etter virkeligheten, desto mer seiglivet blir slike skinnvirkeligheter. I en viss utstrekning er eksponering av høyreradikale stemmer i det offentlige rom viktig, slik at de klarsynte i samfunnet legger kraft i en fornuftig samordnet motstand. Motstanden kan da formes ved å fremsette realistiske, faktabaserte motargumenter, og muligens forhindre at det utvikler seg flere erstatningsverdener preget av fremmedfiendtlighet, falske nyheter og lettsindige debattpraksiser mot enkeltindivider (jf. Personhetsen mot Sumaya Jirde Ali).

Avhengige av hverandre

Idealet er at samfunnsborgere med ulike forståelser av et saksforhold kommuniserer med hverandre gjennom en dialogisk grunnholdning; en velvillighet til å åpne seg for felles innsikter for så å utvikle en større intelligens i en polarisert verden. Realiteten tegner dog et dystert bilde: Dissens (les: meningsforskjell) fører ofte til skyttergravsposisjoner og en debattpraksis preget mer av ukvemsord enn saklighet og gjensidig respekt. Likevel er fremskritt mot et mer hygienisk debattklima mulig: Vi må ta innover oss det faktum at vi er gjensidig avhengig av hverandre, at den verdifulle ytringsfriheten som liberale demokratier smykker seg med, ikke eksisterer i et tomrom, men må være ledsaget av ansvarsbevissthet overfor våre medmennesker. Denne bevisstheter ligger i å ytre seg i overensstemmelse med sentrale menneskerettslige verdier.

Å bruke ens ytringsfrihet med forsiktighet betyr ikke å bagatellisere slitepunktene mellom ulike perspektiver knyttet til for eksempel samfunnsmessige konsekvenser av økt innvandring eller ukultur. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å forsøke å håndtere våre felles utfordringer, selvsagt med uenigheter, men uten å såre og krenke noen. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å nå idealet, som er det liberale demokratiet verdig.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 17.09.2018

Gå til innlegget

Håndhilsing til besvær

Publisert 3 måneder siden - 187 visninger

Vår pluralistiske virkelighet fordrer en bredere forstand og større fleksibilitet i møte med mennesker som har verdier og som praktiserer annerledes enn majoritetskulturen. Dog er det ikke sagt at dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn.

Saken om oppsigelse av arbeidsforholdet til den muslimske mannlige vikarlæreren «Josef», som grunnet religiøse årsaker nektet å håndhilse på det motsatte kjønn ved Ekeberg skole, har i forrige uke frembragt stor oppmerksomhet og fått en del spalteplass i (nett)aviser. Denne saken har også generert stort engasjement i kommentarfeltene på sosiale medier. Alt fra provokasjon og mishag knyttet an til vikarlærerens håndhilsenekt til anmodning om bredere åpenhet og respekt i møte med annerledeshet i form av verdier og praksiser i det offentlige rom.

Toleranse og berettiget kritikk
Det er av stor viktighet å se hvilken vei vinden blåser: utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering og med det følger pluralisme, hvor mennesker med mer eller mindre helhetssyn eller perspektiver av religiøs, politisk, filosofisk eller etisk karakter, står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne – både virtuelt så vel som fysisk. Og, som vitterlig kjent, har ethvert individ sitt særegne syn som tilværelsen tolkes ut fra. Dette fører blant annet til variasjoner i folkeskikk og kommunikasjonsform. At slike tider fordrer en bredere forstand og større fleksibilitet i møte med mennesker som har verdier og som praktiserer annerledes enn majoritetskulturen, er langt på vei en fornuftig tilnærming til realiteten.

Dog er det ikke sagt at dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn. Sagt med andre ord, i en menneskerettighetskultur er borgere forpliktet til å tolerere at andre bruker sine grunnleggende rettigheter på en måte vi selv kan bli provosert av. Men å forsvare den muslimske mannens rett til å ikke håndhilse det motsatte kjønn innebærer ikke at en er enig i denne tankegangen. Det vi må verne om er simpelthen retten til å kunne uttrykke seg; ikke selve verdien eller innholdet i det som uttrykkes i form av verbale ytringer eller kroppsspråk.

Troens tilpasning og vern mot nedvurdering av andre
Vikarens ønske om å bruke en annen type hilsning enn det man i den norske kulturen anser som alminnelig, bør i en menneskerettslig fundert stat, og et pluralistisk samfunn, tolereres uten at det nødvendigvis må gå utover hans arbeidsforhold. Det som anses som problematisk er vedkommendes argument for denne type praksis basert på en svært konservativ fortolkning av islam, og dels et patriarkalsk tankesett. Den muslimske mannen bør være innforstått med at Koranen formoder fleksibilitet og åpenhet i den mellommenneskelige dimensjonen, og oppfordrer troende til å tilpasse seg den kjente livsformen (bestående av lovverk og sosiale koder) i et samfunn.

Det må også legges til at en form for religiøsitet som i stor utstrekning bygger på dogmatisme og kunnskapsmessig imitasjon (tradisjonens epigoneri) bidrar neppe til å presentere troen på en måte som skaper et positivt inntrykk hos folk flest, samt som gir bidrag til å styrke en offentlig verdighetskultur, basert på vår felles menneskelighet. Ethvert tankesett (politisk eller religiøst) som setter ut av kraft kravet om selvstendig tenkning og rasjonell overveielse, kan enkelt anvendes til støtte for diskriminerende og underkuende holdninger. På den annen side bør storsamfunnet unngå brede generaliseringer av enkelttilfeller. Det må heller ikke akseptere en retorikk som skjerper motsetningsforhold. Slikt gir grobunn for konfliktforhold i favør av grupperinger og politiske partier som finner det hensiktsmessig å opprettholde negative holdninger overfor minoriteter. Denne fallgruven må unngås for å bevare en fredelig sameksistens i det mangfoldige norske samfunn.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 13.08/2018.

https://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/33595

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Neglisjerer nynorsken
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 26 visninger
0 kommentarer
Ideologien rår
av
Espen Ottosen
rundt 2 timer siden / 76 visninger
0 kommentarer
Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 16 timer siden / 761 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 18 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
1 dag siden / 293 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
21 minutter siden / 48 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 560 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 7 timer siden / 311 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 8 timer siden / 398 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 8 timer siden / 331 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 8 timer siden / 823 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 9 timer siden / 475 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 10 timer siden / 293 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 1815 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Les flere