Terje Tønnessen

Alder: 71
  RSS

Om Terje

Prest og forfatter
Har utgitt bøkene:
UTFORDRING OG ANSVAR. Et bidrag i debatten om ekumenikk (1972). SVAK FORNEMMELSE AV VÅR. Tekster om frelsens mysterium (2000) MARIA (2000) Læren om Maria i Den ortodokse, romerske-katolske og lutherske kirke. RUBENS HUS. Roman (2001). DET MÅ DA VÆRE NOEN HER. Dikt, aforismer, hymner og bønner (2002) KRISTUS BLANT DERE - HÅPET OM HERLIGHET. Eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden (2003).
TIDLIGERE PRAKSIS:
Spaltist, kronikør, andaktsskribent i flere aviser. Publisert artikler i det danske kirkebladet Re-formatio. Vært medarbeider og skribent i tidsskriftet Lære og Liv. Jobbet som journalist. Publisert kronikker, artikler og litteraturanmeldelser i aviser og tidsskrifter. Skrevet sanger og salmer, bl.a. i den katolske salmeboken Lov Herren (nr 791). Prest i flere menigheter
ENGASJERT I:
Mannsforskning, åndelig, eksistensiell veiledning og mentorvirksomhet for menn.
AKTUELLE INTERESSER:
Teologi, kristen tro i forhold til rasjonalitet / vitenskap, psykologi, psykiatri, maskulinitet, samfunn, astronomi, kosmologi, sekularisme, modernitet, evolusjon / skapelse, dyrevern, båtliv

Følgere

Nå må monarkiet vekk!

Publisert over 11 år siden

Nordmenn er rare

Vi har et slags verdensmestersyndrom: Vi tror vi er så opplyste og moderne og lever i verdens beste land. Vi er så oppdaterte og velutddannede at det er en gru. Likevel har vi noe så fantastisk morsomt som:

Konger, kronprinser, dronninger, kronprinsesser og prinsesser!

Da får vi i det minste være konsekvente å ha grever, baroner, jarler og grevinner og baronesser også. Helt siden jeg var i stand til å tenke en konsekvent og logisk politisk og historisk tanke, har jeg vært mot monarkiet som statsform. Det er, for å si det høflig, utdatert, ulogisk, arkaisk, meningsløst. Og det er komplett umulig for meg å forstå at det skal være umulig å få i gang en intellektuell og faglig diskusjon i dette landet - for ikke å snakke om en folkebevegelse - for å få avskaffet denne historisk og politisk meningsløse statsformen. Hver gang noen tar et initiativ, stopper det hele opp etter noen runder for & imot - og man ender opp med at jammen vi har jo så sympatiske og flinke og hyggelige representanter for det norske kongehuset etc etc

Litt historieundervisning:

-------------------------------------------   

MONARKI

kommer av gresk og betyr enestyre. Det er en styreform der den høyeste statlige representant er en keiser, fyrste eller konge. Monarkiet er enten:

 1 - Absolutt og uinnskrenket, dvs enevelde der monarken har lovgivende, utøvende og dømmende makt

2 - Innskrenket og konstitusjonelt, der folket har del i maktutøvelsen

Det fins 1- Valgmonarki (som var vanlig i tidligere tider) og 2 - Arvelig monarki (som kom senere)

Norge er siden 1814 et innskrenket, konstitusjonelt og arvelig monarki

REPUBLIKK

kommer av latin res publica og betyr folkesak. Det er en styreform hvor statsoverhodet ikke er en monark (keiser, fyrste eller konge). Denne styreformen varierer sterkt og presidenten kan ha bortimot ingen, begrenset eller mye reell makt. Ordet republikk sier lite om selve styreformen - som kan være alt fra demokrati til diktatur. Presidenten velges for en bestemt funksjonstid enten av folket direkte eller av nasjonalforsamlingen. Noen republikker presiserer at de f.eks er folkerepublikk (Kina) eller forbundsrepublikk (Tyskland)

---------------------

Helt uavhengig av hvem som tilhører den norske kongefamilien (om de er sympatiske, politisk korrekte, engasjerte etc), er selve systemet absurd, utdatert og ulogisk

Når vi som sagt har et arvelig monarki, så kan vi logisk og saklig vurdert også innføre arvelighetslover på andre høye embeter i det norske samfunn: Politimesterens sønn blir automatisk ny politimester, fylkesmannens sønn blir automatisk ny fylkesmann etc etc

Og kan vi ha konger og dronninger og prinsesser, så får vi som sagt være konsekvente å innføre hele adelsmodellen igjen:

Personlig kunne jeg godt tenke meg å være greve - med alle rettigheter og arvelover intakt (ambisiøse slektsforskere i min familie påstår nemlig at vi / jeg stammer fra fransk adel, så det ligger nok i blodet og genene latent allerede!)

Neida, jeg vil ikke bli greve! Men jeg vil leve i en norsk republikk og jeg vil ha slutt på monarkiet!

Er jeg den eneste?

Gå til innlegget

Europa sekulariseres

Publisert over 11 år siden

Jeg er bekymret

For Europa

Mange mister troen. Det kristne verdensbildet forsvinner, oppløses, det er ikke mulig å fastholde det lenger. Siden den historisk-kritiske bibelforskning kom på banen, er det stilt spørsmålstegn ved det meste - og vi fikk høre at historisiteten i GT & NT er diskutabel, for å si det mildt. Har det hendt det som står i Bibelen? Hvis ikke de store historiske begivenhetene i GT fant sted, hvorfor da tro på det som står i NT? Teologiske forskere, intellektuelle akademikere hopper altfor fort over slike spørsmål...

Hvorfor skal vi tro på biologisk jomfrufødsel - eller - er det nettopp det vi ikke skal tro på? Gikk Jesus på vannet? Stilte Jesus stormen? Alt dette er uviktig, sier forskerne - det sentrale er Jesu korsfestelse og oppstandelse. Hvorfor det? spør mange. Tror man det er intellektuelt og rasjonelt lettere å akseptere et brutalt blodig mennskeoffer - forøvrig en tanke og praksis man finner i mange religioner? Og en kroppslig biologisk oppstandelse? Det blir jo bare et mantra å si det nevnte som et kodeord - det man egentlig blir stående igjen med, er jo bare abstrakte begreper, metaforer og symboler - for hva betyr det? Betyr det noe som helst?

Så "fjernet" man helvetet - fra forkynnelsen, teologien, fra enkelte kirkesamfunns læregrunnlag - man sluttet å snakke om det, det ble for tabu, for provoserende. Men hvis ikke helvetet fins, hvorfor skal man da tro på en "himmelsk" tilstand? Hvorfor tror man det er lettere intellektuelt og rasjonelt å akseptere en god og salig metafysisk tilværelse - uansett hvor jordisk og materiell man framstiller den - enn en ond og smertefull?

Så har man diskutert skapelse & evolusjon - og det virker nå som om evolusjonsteorien i praksis  er akseptert i hvertfall i de borgerlige godt utdannede kristne kretser: Men hva da med historieframstillingene og de påståtte historiske fakta (om Paradis, syndfloden, Noahs ark etc etc) i GT? Hvis vi ikke kan stole på GT - hvorfor skal vi da stole på NT?

Hvorfor stiller jeg disse spørsmålene?

Fordi dette er eksistensielle og åndelige problemstillinger ingen kristen i dagens Europa og verden kan stille seg likegyldig til - hvis man vil ha en gjennomtenkt tro

Det pågår en massiv nedbygging av kristendommens påståtte eksklusive sannhetsmonopol i dagens verden - der religionsdialogene er blitt et nytt kristent dogme. Tidligere skulle man omvende syndere og hedninger til Kristus - nå er det snart ikke "syndere" og "hedninger" igjen - for vi er alle mennesker med vår subjektive kulturelle og religiøse ryggsekk - som fortjener respekt og har verdi. Visst var - og er! - Jesus en mester i dialog, en helt utrolig raus og empatisk samtalepartner - men Han gikk aldri på akkord med det Han mente - og mener! - er sant og rett

Det brennende eksistensielle spørsmålet er:

Er kristendommen den eneste sanne & frelsesbringende & gyldige religion?  Er Jesus Kristus Veien, Sannheten og Livet? Er NTs framstilling av Kristus i samsvar med den absolutte og dypeste kosmiske og ontologiske(=værensmessige) virkelighet? Kan vi stole på det som står i NT - at det er normativt og forpliktende for alle tider - eller skal teologiske forskere og rasjonelle akademikere i de ulike århundrer sitte og plukke ut og velge og vrake hva vi ikke lenger trenger å tro?

Hva skal vi da tro når det blir så lite igjen å tro at det nærmer seg ingenting?

Jeg forstår, tror jeg, hva Jesus følte, da Han i ett av sine aller mest pessimistiske og depressive utsagn, sa:

 "Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?" (Lukas 18,8)

Det lurer jeg også på...

Gå til innlegget

Har du fått båten på vann?

Publisert over 11 år siden

Jeg elsker båtlivet. Jeg elsker det så sterkt at jeg får abstinenser bare jeg ser havet ligge der ubrukt - uten meg, i båten

Jeg er bortimot født og oppvokst i båt - bare 6 år gammel lærte jeg å svømme og da fikk jeg lov av min far til å ro - alene. Det var en adrenalinopplevelse og et testosteroninnput av de sjeldne som gjorde at maskulinitetsfølelsen allerede da begynte å gjøre seg tydelig gjeldende...

Nåvel

Nå er det vår - og skipet ligger der og maser og tigger og stresser etter empatisk oppmerksomhet: Hun skal vaskes, pusses, masseres, støvsuges, rengjøres, stoffes, sjaines opp, håndteres så ømt og fast som er verdig en kvinne som skal ut i det våteste av alle elementer

Jeg elsker som sagt båtlivet men jeg elsker ikke alt stresset og trøkket og alle tidsfristene i forbindelse med å få damen på vann: Batteriet er et lysår borte fra å være lett å få på plass ( jeg fatter & begriper ikke at det går an å være båtprodusent & båtfabrikant og plassere batteriet på en liten snørrevalp av en fritidsbåt på en så utrolig krøkkete og upraktisk måte! ), fartøyet skal ned en bratt trapp og - jeg liker ikke å spørre om hjelp - selv svogeren min som er så snill at det er i meste laget og flere kjernekarer av noen kompiser som stiller sin mannskraft og sine (påståtte) spretne muskler til min fulle disposisjon, er det trøblete og for meg nesten skamfullt å be om hjelp fra. Som flink veloppdragen og snill gutt (mora mi var rimelig konsekvent og lur) vil jeg jo gjøre alt selv. Det er ikke bare bare å være oppflasket i selvhjulpenhetens maritime maskulinitetsmodell der faren min alltid sa at dette greier du selv, gutten min... 

Er jeg den eneste som har det sånn?

Er det jeg som er unormal og trenger terapi av en forståelsesfull maritim psykolog med innsikt i de hjelpetrengendes maskulinitetsrelaterte fobier?

Skal vi danne Gutteklubben Båt - der vi kan trøste, oppmuntre, informere og tipse hverandre så vi snart - endelig - får damen dit hun i følge egne utsagn og behov hører hjemme - i det våte element - under våre sterke nevers faste og bestemte håndtering og navigering?

Blir noen med?

Gå til innlegget

Maskuline menn

Publisert over 11 år siden

Det kan virke som om kjønnsnøytraliteten er blitt et dogme i dagens samfunn.

Maskulinitet & femininitet fins i et virvar av koblinger. Bortsett fra å føde og amme, kan visst menn gjøre akkurat det samme som kvinner - for ikke å snakke om at kvinner - selvsagt! - kan gjøre akkurat det samme som menn - bare så mye bedre...

Hva gjør et sånt kjønnsnøytralt samfunn og en slik statsfeministisk (åjada!) kultur med gutter & jenter? Blir vi bedre mennesker ved at alle skal gjøre alt, uavhengig av kjønn? Når kvinner får tidligere typiske mannssykdommer - hva har vi da oppnådd? Når mange menn er frustrerte og fortvilte og ganske sinna fordi deres autentiske mannlighet nesten aldri blir satt pris på, når deres ekte og spontane maskulinitet blir latterligjort og korrigert så man blir en liten feiging fordi man er livredd for ikke å si eller gjøre noe "galt" - snakker vi da om menneskehetens framgang eller tilbakegang?                                                                                                                      

Hvorfor er det så utrolig provoserende med en empatisk patriarkalsk modell, der menn og kvinner faktisk og reelt utfyller hverandre - der det er ållreit og akseptert at mannen har sitt ansvarsområde (f.eks i kirkelig sammenheng!) og gjør ting på sin måte og det samme med kvinner? Er det mulig å tro at det ekte patriarkatet kan gjenreises i sin bibelske begrunnelse (og ja, den fins!!) eller vil slike tanker automatisk bli latterliggjort også av dem som påstår de bekjenner en kristen (moderne / oppdatert) tro?                                                                                                                                                        Hvor er den stolte maskuline mannen som stimulerer femininiteten & kvinneligheten hos sin kvinne? Hvor er den rause kvinne som setter pris på maskuliniteten og mannligheten hos sin mann?                                                                                                                                               

Jeg er egentlig skikkelig  fedd øpp av tidstypiske postmoderne femininiserte menn & maskuliniserte kvinner: Nå er et slikt ideal ikke bare unntak men i enkelte miljøer og familier, en udiskutabel norm, et pedagogisk ideal og et sekulært dogme. Selvsagt må kvinner være så maskuline de vil for meg og mannfolk så feminine de orker, dersom det er naturlig for dem - men å lage en dogmatisk og lovregulert og forpliktende samfunnsmodell av kjønnsnøytraliteten - der feminismen har overtaket - aner vi ikke konsekvensen av

Nå får jeg vel en østrogenfylt og testosteronhissig flom av kritikk, kan jeg tenke meg!

Men jeg har ( i følge min nærmeste familie og mine beste venner) et i overkant sterkt mannlig selvbilde og en særdeles velutviklet stolt maskulinitet - så jeg har jo ikke noen annen mulighet enn at jeg får ta det som en...mann...

Gå til innlegget

April

Publisert over 11 år siden

Det knitrer og knaker og spretter ute i den slitne bedrøvelige aprilhagen, trærne står i høyspent ventemodus, sommerdekkene er rasket og røsket på firehjuleren med sterke never og struttende muskler, båten står utålmodig og klager og ynker seg over at vinteren aldri tar slutt og mener at hvis det er noen som fortjener empatisk oppmerksomhet og forhøyet myntinntak, så er det henne, hun som har stått ute under presenningen og frosset mens eieren i sin selvopptatte egoverden har kost seg inne i varmen hele vinteren, i den store og hellige påskeverden er det midt mellom det som må antas å være den vestlige påskefeiring og den kommende ortodokse og dermed antatt østlige påskefeiring, jaja, ikke engang felles oppstandelsesfest kan de feire, de som mener de vet og som tror hva de vil, og så bryter den allkristne millionpressestøttede dagsavisen vårt land inn med sitt yndigste påfunn, og, for å være ærlig, man vet aldri hvor denne påstått potensielle verdidebatten kan ende når man i sin kommersielle og digitale raushet og visdom har engasjert det som på folkespråket heter bajas webstudio til å teknologifisere og systematisere de åndfulle og antatt åndsfylte produkter...nei, det er ikke lett å være i aprils tvetydige grep, det visne råtner og brekker og faller med et smell i dørken, min hypokondriske kvinne under presenningen ynker seg hver gang jeg våger meg forbi og klager over at jeg ikke tar henne hardt og nevesterkt ut i de skummende bølger mens hytta skriker etter maling og badet lekker og bilen må vaskes og naboen har lekrere hage enn jeg, så jeg går inn til kona, hun er jo vårens dronning der hun sitter med sine oppdaterte interiørblader med de siste farger og trender, hvis hun nå er inne, da, nåvel, bare dette, herr ærverdige redaktør, hvis slike finnes lenger, hvor skal dette ende, hvor skal en stakkars mann ta veien i dette aprilsyndromet nå også satt under administrasjon av bajas webstudio...

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere