Even Kleiven Sætre

Alder: 35
  RSS

Om Even

Mitt første bokprosjekt feilet. Det ble for bredt og for komplisert. Planene var større enn mine kapasiteter, og til slutt var det alt for mange løse tråder til at jeg kunne makte å knytte dem alle sammen.
Dette var over fem år siden.

Denne gangen håper jeg å ha lært av mine tidligere feil. Der jeg er i gang med et arbeid som tar for seg venstresidens omskrivning av historien, og hvilke konsekvenser dette har for oss i dag.

Det er så mange grupper av samfunnet som burde finne sammen. Mennesker som kjemper for enkeltsaker, men som glemmer å se omkring seg for allierte. Ofte fordi man er redd for å stigmatiseres av personangrep rettet mot seg, om det er i familiære relasjoner, i den offentlige sfære, eller i jobbsituasjoner.

Derfor har jeg startet KonservativtSamfunn.com, et prosjekt som er i sin spede begynnelse, men som jeg håper med tiden kan bygges til noe stort.

En mann jeg ser opp til er Winston Churchill, mannen som ledet den frie verden til seier i den annen verdenskrig, samtidig som han skrev flere ord under disse årene enn de fleste skribrenter makter i en livstid.

Så det skulle bare mangle om jeg ikke også får tid til andre saker i mellomtiden.

Følgere

Tirsdag den 22. januar holdes det parlamentsvalg i Israel. Sittende statsminister Benjamin Netanyahu og Avigdor Liebermans Likud-Beytenu koalisjon befinner seg presset mellom både høyre- og venstrekrefter.

Valget som vil bestemme sammensetningen av Knessets 19. forsamling er dømt til å skake opp de sittende rekker da man, særlig blant dagens unge israelere, ser store bevegelser i det politiske landskapet. Netanyahus koalisjon ser ut til å tape stort og oppnår kun 32 seter i den seneste meningsmålingen foretatt av Jerusalem Post den 3. januar. Dette er markert ned fra de 42 setene de to partiene sammen holder i dag av Knessets 120 mulige.

Det israelske Arbeiderpartiet så en tid ut til å bli den soleklart største utfordreren da en grasrotbevegelse som dro impulser fra den arabiske våren og den amerikanske occupy-bevegelsen maktet å dra flere hundre tusen demonstranter til deres møter i løpet av 2011, sammen med oppmerksomhet til deres saker. Resultatet av protestene ble at flere av deres unge ledere maktet å få seg plasser høyt på Arbeiderpartiets valglister, og med på lasset kom grasrotens store entusiasme. En tid så det ut til at man nesten ville doble partiets antall seter i Knesset fra de 13 man holder i dag til godt over 20 i antallet. Imidlertid har man, i etterkant av den seneste konflikten mellom Israel og den Hamas-kontrollerte Gazastripen falt en god del i oppslutning og ligger nå an til å vinne 17 seter.

Høyrepartiene er dem som har dratt fordel av Gaza-konflikten og særlig gjelder dette Bayit Yehudi (Jødisk Hjem) ledet av den meget populære mangemillionæren og eks-elitesoldaten Naftali Bennett. Det sterkt patriotiske partiet er ganske så nytt da det ble formet så sent som i 2008, det vant ikke mer en 3 seter ved det forrige parlamentsvalget. Nå ligger det imidlertid an til å flerdoble sin styrke i israelsk politikk til hele 16 seter, og det er altså en mulighet for at partiet grunnet sin frontfigurs store popularitet overtar for Arbeiderpartiet som landets annet største parti bak Likud etter valget. Bennet solgte sitt teknologiforetak for over 800 millioner kroner før han gikk inn i Netanyahus regjering, hvor han satt i 4 år før han gikk ut til fordel for Bayit Yehudi i 2008.

Sentrum-venstre partiet Kadima, grunnlagt i 2005 av tidligere statsminister Ariel Sharon som ble paralysert av et slag året etter fikk flest stemmer under det forrige valget, men har opplevd en regelrett kollaps i den senere tid. Etter å ha kjempet seg opp fra bunnoteringene ligger partiet i dag an til å vinne om lag 10 seter.

Grunnet Bennets overraskende fremgang, og Likuds vel så overraskende tilbakegang ble Netanyahus valgstrateg, den amerikanske Arthur Finkelstein flydd inn til Israel en uke før planen med den umiddelbare effekten at de politiske angrepene mot Bayit Yehudi straks opphørte, for ikke å gi dem mer gratis oppmerksomhet. I stedet har Netanyahu vendt seg mot venstresiden med en håndsutstrekning. Denne er imidlertid kontant blitt avvist av Arbeiderpartiets leder Shelly Yacimovich og Kadimas tidligere leder Tzipi Livni som nå leder sentrum-venstre partiet Hatnuah. Partene skal ha blitt enige om å forme en samlet front mot Likud-Beytenu, på luften i et radioprogram.

Samtidig er det enighet om fra flere hold om at høyresiden vil bli størst i Israel også etter valget noen uker frem i tid, og om at Benjamin Netanyahu igjen vil stå frem som den naturlige leder for en høyre-koalisjon. Spørsmålet blir stedet hvor langt til høyre statsministeren vil bli nødt til å måtte gå for å få i stand dette samarbeidet; vil han bli tvunget til å ta de mer radikale fløy-elementene inn i varmen, eller kan han klare å lokke til seg noen av de mere sentrumsnære aktørene, slik han selv gir uttrykk for å ønske?

Innlegget et også publisert ved; KonservativtSamfunn.com  

Gå til innlegget

Den Store Norske Kulturkampen - Runde 2

Publisert over 7 år siden

FrPs Christian Tybring-Gjedde møter Unge Venstre leder Sveinung Rotevatn til debatt i NRKs Dagsnytt 18 på torsdag, og det blir til tider opphetet.

https://www.youtube.com/watch?v=mTSwXOB9Dg0

- Arven fra generasjoner på generasjoner av våre forfedre er det som skaper den Norske identitet, sier Tybring-Gjedde innledningsvis i torsdagens Dagsnytt 18.

- Jeg lukter at dette handler om innvandring, svarer Venstres representant som stiller som mot-debattant.

(Ha gjerne i mente at dette er partiene som meget mulig får i oppgave å gå sammen om et ikke-sosialistisk regjeringsalternativ senere i år).

- Norsk kultur handler om tilhørighet og samhold, sier Tybring-Gjedde litt senere.

- Er det ribbe som er riktig, skyter da ordstyrer Sverre Radøy inn, da åpenbart fordi han mener at Tybring-Gjedde burde stilles til veggen hardere enn det hans motspiller Rotevatn makter å gjøre. Og kan man påpeke, i tråd med «journalistisk integritet og objektivitet til side», det usagte mottoet til statskanalen NRK som man etter hvert har blitt alt for kjent med.

Det ble en god debatt likevel da Tybring-Gjedde egenhendig fint kan hamle opp med både Venstre og NRK, og får igjennom flere poenger i det som er blitt den Store Norske Kulturkampen anno 2013. 

Bakgrunnen kort fortalt:

 I løpet av fjorårets siste måned stilte Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet et likelydende skriftlig spørsmål til Kulturminister Hadia Tajik (AP) og Barne-, Likestillings- og Inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV).

Spørsmålet var enkelt; Hva er Norsk Kultur?

Hadia Tadjik kunne svare at Norsk kultur alltid har vært i endring, og eksemplifiserer dette ved at ordet alkohol er kommet fra arabisk. Lite i hennes svar handlet om det særegne norske, foruten hennes skriftmål som var på plettfri nynorsk.

Thorkildsen svarer på lignende vis med at; - Norsk kultur forandrer seg kontinuerlig, slik kulturen gjør i alle levende samfunn.

Deretter meldte Dagbladets sjefsfeminist Marie Simonsen seg i Debatten i en kronikk der hun beskyldte Tybring-Gjedde for å angripe Tajik fordi hun er muslim.

Det kulminerer foreløpig i en kronikk i Dabladet den 20. desember av en Tybring-Gjedde som overhodet ikke fornøyd med svarene han har fått servert, og som reflekterer over at politikere som er så svært opptatte av å beskytte minoriteters «særkultur», ikke erkjenner at det finnes en egen «norsk kultur».

- Dersom norsk kultur kun er et resultat av alle andre kulturer, og det eneste som særpreger vår kultur er at den endrer seg, så finnes jo heller ikke særegne kulturer i andre land, skriver han.

I dag fortsetter diskusjonen opphetet, og det kan synes som om de fleste av Aftenpostens kronikker på deres debattforside for øyeblikket handler om kulturkampen.

Notabelt blant dem er Jon Hustads Ikkje min kulturminister, Det særeigne norske fra Hadia Tajik og sist men ikke minst (dvs. først kronologisk) Kulturarven sikres ikke over statsbudsjettet av Tybring-Gjedde selv.

Det er nok trygt å si at dette ikke er over, så vi venter fremdeles spent på fortsettelsen.

Innlegget er også publisert ved: KonservativtSamfunn.com

 

Gå til innlegget

Giske burde gå av

Publisert over 7 år siden

Han hevder å representere staten, men hans handlinger går lenger. Formodentlig tror statsråden at han er staten. I kontrollkomiteen nekter han å svare på spørsmål som ikke passer ham

Trond Giske forsøker å forvandle avsløringen av hans flørting med korrupsjon til en diskusjon om statlig eierskap, eierdialog og lederutvikling. 

Det ble en lang høring i løpet av gårsdagen. To valgkomiteer, tre styreledere, fem økter fra 11.30 til godt ut på kvelden. I løpet av dagen fikk man høre mye.

Høringen presenterte et helhetlig narrativ, selv om mange av de tilstedeværende forståelig nok var forsiktige med å uttale seg, ettersom de er tvunget samarbeide med Giskes Nærings- og Handelsdepartement også i fremtiden.

Ingen av de oppmøtte, og det kan gjentas, ingen, av de høyt kvalifiserte lederne fra noen av de mest prestisjetunge selskaper i Norge, som leverte sitt vitnemål til kontrollkomiteen onsdag, hadde opplevd lignende fra eierskapets side som i møte med Trond Giske og hans departement.

Ved siden av ham selv ved høringsbordet under dagens avsluttende seanse sitter en tydelig oppskaket Mette I. Wikborg, statens representant i Telenors nominasjonskomité. Det var tidligere i høringen blitt kjent at det var hun som spilte inn Tore O. Sandviks navn i prosessen om ny Telenor direktør. Sandvik har vært en av Giskes nærmeste venner siden tidlige AUF dager.

Wikborg får ikke lov å svare på spørsmål om ikke Giske først gir henne eksplisitt tillatelse. Giske holder tak i mikrofonen når hun snakker, klar til å avbryte.

Både Telenor-saken, Entra-saken og utnevnelsen av Roald Flåthen til fullt betalt vara-medlem i Kongsberggruppens styre bærer trekk av de samme metoder.

Om man tillegger Trond Giske og departementet den aller beste hensikt, kan man kanskje skylde det hele på dårlig planlegging og en manglende forståelse for de gjeldende regler og protokoller, noe som burde være lite sannsynlig all den tilgang man har på erfarne byråkrater og juridiske rådgivere. 

Er man derimot mer kynisk innstilt tegnes et klinkende klart bilde av manipulering og intrikate spill basert på partibøker og gammelt kameratskap. Alle vitnemålene peker i denne retning.

I Telenor hadde man vært igjennom over en ni måneder lang prosess og i 23 møter gått igjennom 70 kandidater til nytt styremedlem – Så kom innstillingen av Giskes venn,Tore O. Sandvik, sammen med et knippe nye kriterier. To uker etter at prosessen var avsluttet.

Valgkomiteen kom frem til at Sandvik ikke var i nærheten av å ha kompetanse til en slik posisjon -- de konkluderte også med at hans forhold til Giske er for nært, de sa nei.

Da skiftet Giske taktikk, han krever at styret isteden innsetter Halvard Bakke, også en nær venn – og enda en som har partiboken i orden. Bakke var tidligere kulturminister for Arbeiderpartiet, og satt som styreleder i NRK, en stilling han var utpekt til av ingen andre enn Giske selv. Nominasjonskomiteen godtar til sist motvillig Giskes kandidat denne gangen.

Historien ender imidlertid ikke her. Giske makter å tvinge styret til å gi Tore O. Sandviks en plass i Telenors bedriftsforsamling, et organ som blant andre oppgaver har å overse styrets virksomhet.

I stedet for å ha en ny venn i Telenors ledelse, endte styrets innledende motvilje med at Trond Giske nå har to.

Jusprofessor Beate Sjåfjell forteller til TV2 at det minner om korrupsjon. – Giske skal tenke på landets beste i forvaltningen av statseide bedrifter, ikke på hva som er best for sin egen omgangskrets, sier hun.

Styret i Entra kom frem til at Giskes gode venn Rune Olsø ikke var kvalifisert til stillingen som ny Entra direktør. Så da byttet man like gjerne ut styret, i dette som kanskje er den mest graverende av sakene som var oppe til høring.

Rune Olsø har vært leder i Trondheim Arbeiderparti og har vært en nær venn av Giske siden 1989. Han har virket som fungerende direktør i Entra siden Kyrre Olaf Johansen gikk av i april.

Under gårsdagens høring kom det frem at en styremøteprotokoll er forfalsket, den som dokumenterte kupp-forsøket 7. mai hvor Ketil Fjerdingen blant andre forsøkte å få innsatt Rune Olsø som fast Entra direktør gjennom et benkeforslag. Forslaget som da ble nedstemt.

Investor Ketil Fjerdingen skal også være en nær venn av Olsø, som skal ha hjulpet ham med å få gjennomført et hotellprosjekt i Trondheim da han var politiker der i følge NA24.

- I den nye versjonen av protokollen er referatet på benkeforslaget om ansettelsen av Rune Olsø borte, sier daværende styreleder Grace Reksten Skaugen. Hun kan også fortelle at hun aldri før har opplevd at man forsøker å innsette en direktør i et milliardforetak uanmeldt på et styremøte, uten en prosess som involverer andre kandidater.

Den 14. mai må Reksten gå som styreleder sammen med to andre medlemmer. Det var Trond Giske som tok denne beslutningen under selskapets generalforsamling. Først etter dette erklærer han seg inhabil grunnet hans vennskap med Olsø.

Den 26. september blir Olsø endelig utnevnt av den nye styresammensetningen med 4 mot 3 stemmer, med en lønn på 4,2 millioner.

Ifølge den nye styrelederen Siri Hatlen ble styreprotokollen sendt fra Reksten Skaugen til administrasjonen i Entra. Der satt finansdirektør Anne Harris og ingen andre enn Rune Olsø.

Reksten er i høringen også sterkt kritisk til opptreden fra elementer i Entra styret som gir utrykk for at de har støtte fra Nærings- og Handelsdepartementet. Elementer som kan forstås til å være Kjetil Fjerdingen og hans støttespillere, uten at hun selv nevner navn.

I ettertid har Olsø trukket seg fra stillingen, dog med 4 millioner kroner i etterlønn. Bård Vegard Solhjell som setteråd tok beslutningen om å kaste Ida Helliesen, Kjetil Fjerdingen og Ottar B. Guttelvik fra styret til Entra.

I tillegg tok man på gårsdagens høring for seg opprettelsen av en ekstra-ordinær vara-plass i styret til våpenprodusenten Kongsberg gruppen, som ble opprettet for LO-leder Roar Flåthen, i en periode hvor det ikke var planer om å gjøre noen skifter i styret.

Denne saken er mindre graverende, selv om den riktignok demonstrerer en politisering av næringslivet som burde anses som suspekt, i det minste. 

En slik politisering har man også sett i fortiden, fra høyresiden. Selv om Klassekampens overskrift fra gårsdagen om at høyresiden har utnevnt flere partimedlemmer til høye  posisjoner enn Arbeiderpartiet, har vist seg å være feil.

Forskjellen mellom denne saken og de andre to er at her er det tydeligvis Arbeiderpartiet som har dratt fordel, og Roald Flåten gjennom sin forbindelse til partiet, ikke Giske personlig og hans omgangskrets. Det er problematisk det som hender, men det er ikke ekstraordinært.

Man demonstrerer imidlertid nøyaktig de samme taktikker som man så både i Telenor og i Entra, fra Giskes departement. Protokoller blir tilsidesatt, og tidspress som politisk press lagt på valgkomiteen i det man forsøker å tvinge sin kandidat inn i selskapet mot ledelsens ønske.

Leder av valgkomiteen Sverre Valvik kunne svare på spørsmål fra kontrollkomiteens leder Anders Amundsen at han; - aldri hadde opplevd lignende. - at en avgjørelse om utskifte i styresammensetningen tidligst ville gjøres neste år ved generalforsamlingen, under normale omstendigheter.

Amundsen stilte også spørsmål ved om hvordan Flåthen, nå som vara-representant i styret kunne tjene det dobbelte av den han gjorde da han tidligere satt som fullt styremedlem i det samme selskapet. 

Martin Kolberg og SVs Hallgeir Langeland hevder med tungen rett i munnen at det verste som har hendt her er at innstillingene til nyansettelser kom et lite grann for sent. Trond Giske brukte sin taletid i kontrollkomiteen til å snakke om nasjonalt eierskap. Lignende toner ble slått an av statsminister Jens Stoltenberg i etterkant av høringen.

Dette er intet mindre enn bortsnakking, om ikke direkte løgn. At man med fordel bør ha partibøkene i orden om man vil lykkes i norsk statseid næringsliv er kanskje en kjent og dessverre implisitt godkjent sak, men dette tilfellet handler om mer enn Arbeiderpartiet.

Høringen demonstrerer ulempen ved å ha et politisert næringsliv -- man burde ta en bredere debatt -- men det er ikke kjernen.

Ved kjernen av saken står en politiker, Trond Giske, som misbruker sin stilling for og oppnå personlige fordeler til en grad som ikke kun burde spå hans ende i rikspolitikken nå som den er kjent, men som også kanskje burde medføre kriminelt ansvar.

Gårsdagens høring burde ikke spå slutten på denne saken, men begynnelsen. Anders Amundsen som leder av Kontrollkomiteen burde ha vett og mot nok til å ta den videre.

Hjemmeside: KonservativtSamfunn.com

 

Gå til innlegget

Ja til innvandringsregnskap

Publisert over 7 år siden

To pluss to er fire, er det ikke? Ja sier Frp, kanskje sier Høyre, mens for Kristelig folkeparti og Venstre er det så viktig å holde svaret skjult at man er villig til å sparke bein for seg selv, og sabotere sitt eget resultat i stortingsvalget til høsten neste år.

Siv Jensen tar igjen opp temaet innvandringsregnskap, i Dagsavisen.

Nestleder i Venstre, Terje Breivik mener innvandringspolitikken er for streng allerede. Og dessuten; - For mennesker i nød stiller man opp uten å spørre om hva det koster. Du kan ikke sette en pris på et menneske og menneskeverd. Så enkelt er det.

Men hva hvis den prisen er høy nok til å sette deg i gjeld Terje Breivik? Vil du ikke engang vite hvor mye, på forhånd, når du enda har tid til å forberede deg og ligge av litt ekstra penger? Før du selv havner i uføret?

Nei det er ikke lett for Terje. Selvsagt blir det svært komplisert om man skal drive og føle seg frem til rett og galt i verden, fremfor å veie opp for og i mot etter objektive kriterier som voksne mennesker ellers er forventet å gjøre i alle andre sammenhenger. Men så er dette partiet hvis partileder i 2009, Lars Sponheim, lovet på radio at man kunne få komme hjem til gården hans og banke ham opp hvis han gikk i regjeringssamarbeid med Frp.

Det endte i tidenes katastrofevalg for Venstre; under sperregrensen, ned fra 10 til 2 mandater, og med Lars Sponheims avgang som partileder og fra rikspolitikken.

Ja hvorfor skulle man ikke ville repetere den suksessen? Til den dag i dag nekter Lars Sponheim å ta ansvaret, han skylder på Erna Solberg. Hvis bare hun hadde gjort slik han hadde sagt… I det minste er Sponheim konsekvent – og Erna leder på målingene.

Saken er at et innvandringsregnskap, som Frp fremmet forslag om først allerede i 1996, ikke handler om å være for eller imot innvandring. Det handler ikke om å være et godt menneske – eller ikke.

Det handler ikke om at; - - Innvandrere er en mangfoldig gruppe, som KrF nestleder Dagrun Eriksen sier til Dagsavisen, selv om hun helt sikkert har rett i at innvandrere ikke er ensartet «klan» -- men hvem har påstått det? Hvem argumenterer hun mot?

Det handler ikke om internasjonale avtaler om asyl og kvoteflyktninger. Hvor har hun fått det fra?!

Det handler da om fornuft kjære folkets representanter. Om kunnskap. Selv Redd Barna fører regnskap slik at man ikke ender opp med å skylde penger man ikke har.

Kapitalstrømmen som en følge av innvandring, om de jobber eller ikke, om de bidrar til felleskassen eller ikke, om de er muslimer, svensker eller polakker, den beløper seg til milliarder på milliarder, på milliarder, av norske kroner.

Kun utlendingsdirektoratet har et budsjett på omkring 4 milliarder kroner, hvorav 70 prosent går til drifting av asylmottak. Da har man ikke engang begynt å ta for seg summen av utgifter; som trygd og pensjonsutgifter, ekstra tilskudd til skoler, barnehager, politi- og rettsvesen, barnetrygd, kontantstøtte, engangsstønad ved fødsel og adopsjon, bostøtte og økonomisk sosialhjelp osv. Selvsagt kommer det også inntekter til dette regnestykket.

Innvandring er Norges største foretak – en milliardbedrift, og man har ikke den fjerneste anelse om den går i pluss eller minus. Faktisk mener godt over halvparten av Norges folkevalgte at det er umoralsk å finne ut hva som faktisk er tilfellet.

Det er litt av en forretningsmodell. En privatperson ville blitt fengslet for økonomisk kriminalitet.

Vel, en liten retraksjon; man vet at den går med tap for enkelte grupper – meget sannsynlig også i helhet på grunn av disse. Dette vet man på grunn av Brochmannutvalget eksempelvis, og enkelte utgivelser som har sivet igjennom SSBs sensur.

En ellers god gjennomgang er HRS sin Tell ikke meg fra 2009.

Igjen beviser sentrumspartiene Krf og Venstre at et knippe enkeltsaker, er verdt å ofre alt annet for. At man igjen er villig til å personlig overlevere en ny regjeringsperiode til sosialistisk side dersom Frp skulle få stemmerett i en regjeringskoalisjon på høyresiden.

Man kan undre om velgerskaren står bak dem i dette? I 2009 beviste den at man ikke gjorde det. Det er under et år igjen til neste valg, det er lov og begynne å tenke strategisk.

 

Les også: Klassekampen fryder seg mens busten fyker på Høyresiden

Hjemmeside (ny og oppdatert); KonservativtSamfunn.com

Gå til innlegget

- Vi har blitt en stat! Kunne Mahmoud Abbas konstatere foran tusener av Palestinere som i Ramallah var samlet for å feire et skritt mot en ny fremtid. Men man kan undre om verden virkelig er blitt et bedre sted.

Canada kaller tilbake sine diplomater, både fra Israel og fra Vestbredden i protest mot FNs beslutning på torsdag. Israel godkjenner 3000 nye bosetninger og vurderer ytterligere 1000.

Som så mange ganger før:

Det var en overveldende samstemt beslutning i FNs generalforsamling der 138 av forsamlingens 193 medlemsstater stemte for, 9 i mot, Palestinernes søknad om fornyet og oppgradert FN status. 41 nasjoner avstod fra å avgi sin stemme. Norge var blant dem som stemte for.

Imponerende, men stadig var det altså mindre enighet om dette spørsmålet enn når det ble avgjort at Ghaddafis Libya skulle få en ny periode i FNs menneskerettighetsråd med hele 155 stemmer for, tilbake i 2009, i en avgjørelse hvor man implisitt aksepterte at landet som begikk tortur mot og fengslet uønskede politiske elementer og som stod for blant annet kriminalisering av homoseksualitet, utgjorde en demokratisk stat med et; fullt engasjement for promotering og beskyttelse av menneskerettsprinsippene, slik man selv hadde beskrevet seg i søknadsteksten.

Heller var det vel ikke svært overraskende sett i lys av at generalforsamlingen kun i året 2008 passerte 120 resolusjoner mot Israel, og i sin historie har passert over hundre resolusjoner angående palestinske flyktninger, men ikke en angående de 800 000 jødene som er blitt drevet fra arabiske områder etter opprettelsen av den Israelske stat.

I Mahmoud Abbas’ tale kunne han konstatere at, - Den verste terrorismen, er statsterrorismen. Til den dag i dag er det ingen i FN som kan bekrefte eller motbevise denne påstanden, som åpenbart var rettet mot israelske myndigheter, da ikke en resolusjon i FN har maktet frembringe en konkret definisjon på hva som faktisk utgjør terrorisme.

Aksjon, og reaksjon:

Canada var en av nasjonene som stemte i mot forslaget som var til avstemning, og deres utenriksminister John Baird, står ved regjeringens syn, offentliggjort i en pressemelding fredag:

- Gårsdagens unilaterale handling gjør ingenting for å forbedre utsiktene for fred i Midtøsten.

Særlig var man opprørt over Abbas’ tale i forkant av avstemningen; - Han beskylte Israel for å begå noen ganske fryktelige forbrytelser, sier Baird om talen, og nevner etnisk rensing som en av de groveste beskyldningene.

Mahmoud Abbas tale holdes frem fra Israelsk hold som en av grunnene til at man nå vurderer sanksjoner mot de palestinske myndighetene. Blant annet er nye bosetninger blitt godkjent allerede, både på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, i det som fra palestinsk hold nå blir beskrevet som; - Aggresjon mot en stat.

Opprinnelig hadde Israel valgt å avstå fra sanksjoner etter press fra blant annet USA, men skal ha forandret mening etter det som den Israelske Presidenten Benjamin Netanyahu beskriver som; - en nedsettende og giftig tale som var full av løgnaktig propaganda.

- Den som ønsker fred taler ikke slik, forklarer statsministeren, som gjerne også kalles Bibi av sine støttespillere.

Fra Washington er det signalisert et lovforslag med støtte fra begge de to store partiene som effektivt ville stenge Palestinernes kontor -- eller provisoriske ambassade om man vil, i USA.

Hva sies så i Talen?

"Damer og herrer,

Utviklingen i løpet av det siste året, har bekreftet hva vi utrettelig har dratt oppmerksomheten til og advart mot; den katastrofale faren ved de rasistiske Israelske bosetningene i vårt land, Palestina."

Slik setter Abbas tonen. Og videre får man servert stort sett samtlige myter – eller sannheter ettersom hvilken side av konflikten man empatiserer med, om den Israelske okkupasjonsmakten:

  1. Det er den Israelske okkupasjonen, og bosetningene som utgjør det egentlige problemet som står i veien for fred mellom Israel og Palestinerne.
  2. Okkupasjon; Ifølge Abbas er enhver okkupasjon ulovlig. Tross at okkupasjonsmakten sikkerhetsinteresser burde veie tungt, i henhold til alle internasjonale avtaler.
  3. Rasisme; Bosetningene er som en følge av den Israelske statens rasisme mot palestinerne.
  4. Kolonialisme; Bosetningene er en forlengelse av den vestlige imperialismen.
  5. Terrorisme; Den verste terrorismen, er statsterrorismen ifølge Abbas. Og den er det Israel som står for.
  6. - 67 grensene; Begrepet utgangspunkt finnes ikke i Abbas’ ordforråd. Henvisningen til disse grensene som forelå i forkant av seks-dagers-krigen i 1967, hvor de arabiske land igjen angrep Israel, og nevnes i resolusjon 242 blant annet, fremstilles av ham som om en hver modifikasjon av disse fra Israels side er en krigsforbrytelse. Dette vedkommer derimot ikke av resolusjonens ordlyd -- denne er vag og åpen for tolkninger.
  7. Nazisme; - De døde i leirene, påstår Abbas i sin tale, om de tusener av palestinske flyktninger som rømte til arabiske naboland etter den store katastrofen – Al Nakba, som var opprettelsen av den Israelske stat. (Det er for underskrivende en viss usikkerhet ved hvorvidt Katastrofen utgjøres av opprettelsen av staten Israel, arabernes beslutning om å angripe den, eller det faktum at man tapte avgjørende i krigen som man selv hadde startet, eller om det er det faktum at den arabiske feilaktige propaganda som beskrev Israelernes fryktelige voldshandlinger var det som fikk palestinerne til å flykte i store antall i første instans -- og altså ikke den objektive virkeligheten som foregikk noe annerledes.)

Abbas nevner for så vidt heller ikke at de fleste av flyktningene, som dro av fri vilje, i den grad de er døde, er så av alderdom. Det kan argumenteres for at det ville være et grann mer redelig. Men la oss se på hele dette avsnittet som direkte etterfølger det ofte siterte utdraget som den vestlige presse liker å utheve fra Abbas tale; - I vår streben, søker vi ikke å delegitimere en eksisterende stat – som er Israel; men å affirmere en stat som må realiseres – som er Palestina:

Han taler om dem som var direkte ofre for Al-Nakba, Katastrofen;

"…de kjære menn, kvinner og barn, som ble drept i kriger, massakrer, angrep, overfall og inntog, og deres vakre land som var et signallys for koeksistens, toleranse, fremskritt og som utgjorde et knutepunkt for sivilisasjoner…"

"…de døde i leirene for deres forvisning og eksil, hvor de var utvist etter at deres røtter var dratt opp fra deres hjemland, mens de avventet det øyeblikket hvor de kunne gjenoppta deres liv satt på vent, og fortsette den reisen som var blitt avbrutt, og reparere deres knuste drømmer. De døde mens de klynget seg til deres legitime menneskerettigheter, til rettferdighet og frihet, og rettelsen av den historisk enestående urettferdighet som var utrettet mot dem."

Den fulle tale som kan finnes her blant andre steder, avviker ikke stort fra denne anklagende tonen. Massakrer, folkemord, rasisme, det er gjennomgangsmelodien.

Stadig hevder man altså å være den ene part av konflikten som ønsker, som kan, dersom verden kun støtter deres sak, skape samarbeid og fred. Samtidig som man fremdeles, og som man har bekreftet i etterkant av generalforsamlingens avgjørelse, nekter å sette seg ned ved forhandlingsbordet med sin motpart uten pre-kondisjoner.

ICC?

International Criminal Court, eller menneskerettighetsdomstolen i Haag, er kanskje det neste skritt på veien for palestinerne og deres støttespillere.

Noe slikt ville for så vidt ikke være en helt ukjent taktikk fra dette hold. For etter den presedens som ble startet i Nuremburg etter annen verdenskrig, hvor Tysklands nazi topper ble stilt til ansvar for sine handlinger, er det Israel som har fått kjenne (retts)prinsippet om universell jurisdiksjon på kroppen i ettertiden.

At skjebnen virkelig har en sans for ironi, får man ikke et bedre eksempel på enn dette.

I 2009 måtte Moshe Yaalon, ved den Israelske statsministerens kontor, avlyse sin reise til Storbritannia av frykt for å bli arrestert for krigsforbrytelser, anklager reist av pro-palestinske menneskerettighetsorganisasjoner.

Det samme året unngikk Israels forsvarsminister Ehud Barak arrest i det samme land kun fordi han befant seg der under diplomatisk immunitet.

Både til Nederland, Spania, Belgia, Canada, og flere andre land som i sum utgjør 125, eller brorparten av verdens nasjoner med andre ord, bør Israelske myndighetspersoner være forsiktig med å reise uten først å ha undersøkt om man rett og slett ikke risikerer arrest ved sin ankomst. For det alle disse landene har til felles, er at venstreorienterte pro-palestinagrupperinger har reist søksmål mot dem der. Over 1000 søksmål verden over, ifølge journalist David Sapsted ved The National.

Noe som kanskje kun er å vente fra deres - pro-palestinagruppenes slag, men så har det seg også slik at justis-myndighetene i disse landene har tatt dem alvorlig nok til å sette på spill, både diplomatiske forbindelser med Israel, og den gjeldende utenrikspolitikk som nok er noe forskjellig fra land til land, ved å underholde deres politiske forvillelse, og man kan nevne, egen troverdighet.

Er det noen som virkelig tror at Israel bedriver folkemord? Etnisk rensing? - Rwanda, Sudan, Kambodsja, det var som et svar på slike tilfeller man skapte prinsippet om universell jurisdiksjon - som tillater, ikke bare internasjonale tribunaler som ICC, men individuelle land å reise sak mot myndighetspersoner fra andre nasjoner. Men Sudan ble nylig innlemmet i UNHRC, FNs menneskerettighetsråd - Darfur er ikke kun glemt, det er tilgitt!

I det fullstendige bildet som består av disse tiders lawfare mot staten Israel, er den usminkede og ulekre sannhet at dette kun utgjør toppen av isfjellet. I tillegg til disse 1000 søksmålene i 125 forskjellige land, kommer den endeløse rekke søksmål mot Israelske bedrifter, bedrifter som i det hele tatt har noe med Israel å gjøre, organisasjoner som støtter Israel, for ikke å nevne privatpersoner som støtter landet eller det jødiske folkeslag økonomisk eller ved andre midler.

Man kan eksempelvis begynne med å nevne rapporten fra Norsk folkehjelp og Fagforbundet fra første halvår av det inneværende, hvor man krevde boikott og sanksjoner, fra offentlig hold, både av Hewlett Packard og Catepillar blant en lang rekke andre bedrifter, grunnet virksomheter som i land der ikke heter Israel, ville være å anse som helt alminnelig forretningsførsel.

Med Israel For Fredmelder ved sine nettsider en hel rekke tilfelle av slike taktikker, kun i vårt lille Norge på fem millioner innbyggere.

Så er det da så utenkelig at de Palestinske myndigheter vil fortsette denne linjen som har brakt dem slik stor suksess, både akademisk, økonomisk, sikkerhetsmessig og sosialt over flere tiår?

Men det er opp til ICC om man vil godta en eventuell søknad fra palestinerne, som først må sendes, før de kan innlemmes i gruppen av nasjoner som har rett til å anlegge sak hos dette organet.

Men… så var ICC er en arm av FN. Og man ender opp med at det eneste som kan stoppe denne virkeligheten i fra å manifestere seg er de amerikanske trusler om gjøre slutt på all økonomisk hjelp til palestinske myndigheter om man skulle velge denne ruten. Hvem ellers enn amerikanerne? Norske myndigheter?

Amerikanernes lange rekke veto i sikkerhetsrådet, inkludert ett av Jimmy Carter, har holdt vår verdens orden på plass siden Storbritannia den gang trådte fra rollen som den frie verdens førstekjempe, for over et halvt centennium siden.

Det er klart de også blir angrepet, for øvrig av de samme gruppene som utrettelig angriper Israel, og på skattebetalernes mynt ofte - som i tilfellet av Norsk Folkehjelp. Takk og lov har de enda ikke gitt opp. For selv om man er sterkt Israel-kritisk, selv om man er i mot muren ved grensen, selv om man mener at bosetningene er et hinder for fred.

Ønsker man virkelig å se nok et internasjonalt organ bli brukt som slagvåpen av venstreorienterte ekstremister?

Selv den største Israelkritiker, som ikke har falt helt hen til arabernes propaganda, burde makte å forstå at Israel har vært under kontinuerlig angrep siden hennes unnfangelse. Det er krigens regler som gjelder, for henne.

Det samme gamle

Veien videre har man sett tidligere. FN resolusjonen har liten praktisk betydning, det finner man enighet om fra flere hold. Man er enda inne på er den samme støvete, kronglete stien hvor man nå har tråkket i over 60 år.

Vil man se kriger? - Med all sannsynlighet. Vil man se opprør? - Helt sikkert. Vil man se Mats Gilbert lenende over sårede palestinske barn, i reportasjer hvor det absolutt ikke må nevnes at palestinerne skjøt opp raketter like ved lekeplassen hvor han oppholdt seg da han ble skadet? - Vent, så skal man nok se.

Vil man kunne lese makkverk av nye rapporter fra Norsk Folkehjelp og Fagforbundet som angriper Israel fra stadig mer oppfinnsomme kanter? – Ja. Dette begredelige tospannet var faktisk ute med en ny en for bare litt siden, MIFF har en sak om det her.

Det vil bli nye søksmål. Det vil bli vanskeligere å være Israeler i det globale samfunn, ikke minst vil det bli vanskeligere å være Israelsk politiker på reisefot. Det vil stadig være en utfordring for Israel å oppholde sin nasjonale sikkerhet i kryssiktet til ukjente antall antipatiske interessegrupper, også i fremtiden

Det vil alltid være en Kristin Halvorsen eller en Audun Lysbakken eller en ny Mavi Marmara like om hjørnet. Og, det å være Palestiner vil fremdeles være en skjebne man ikke ville unne sin verste fiende, enda den dag i morgen.

Men inntil palestinerne sitter seg tilbake ved forhandlingsbordet, inntil de slutter å bruke internasjonale fora til å fortsette kampen mot Israel blir slutningen at de har valgt krigen selv.

De har valgt sin skjebne. Deres barn blir oppbrakt til at den største ære er å dø som martyrer, fremdeles. Hamas charter lover Israels utslettelse, fremdeles.

Det er virkelig en skam. Objektivt ikke en større skam enn en hel rekke konflikter som pågår i verden og som ikke får et snev av den oppmerksomhet som Israel-Palestina konflikten får. Men likeledes en skam.

Solen går dog stadig sin gang, og dagen gryr i morgen på samme vis som den gjorde i går.

Israel vil fortsette kampen så lenge det er jøder i verden, og palestinerne? De vil fortsette så lenge venstresiden gir dem midler.

 

Les også:

Det største hykleriet; Så gode vi er som gråter for dem

Farlige forbindelser og forskningsmessig inkontinens

Denne kommentaren er til dels inspirert, og begrunnet i opplysninger fra boken; Should Israel Exist? : A Sovereign Nation Under Attack by the International Community, av forfatter Michael Curtis.

Hjemmeside; KonservativtSamfunn.com

p/ap

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1485 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1230 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
12 dager siden / 1071 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
8 dager siden / 966 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 634 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
17 dager siden / 435 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere