Even Gran

Alder: 51
  RSS

Om Even

Jeg er journalist i Fritanke.no, Human-Etisk Forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk.

Følgere

Tilsløring og ønsketenkning

Publisert 15 dager siden

Jeg skjønner at det er ubehagelig for kirken å innse at deres egen undersøkelse tyder på at det er flere ikke-troende enn troende i kirken, men tilsløring og ønsketenkning kan umulig være en god vei ut av uføret.

Både Ingeborg Dybvig i Kirkerådet (6.6.) og Vårt Lands Håvard Nyhus (3.6.) betviler verdien av å spørre folk om de «tror på Gud». Virkeligheten i folks tro, tvil og håp er så kompleks at det ikke lar seg fange av et enkelt ja/nei-spørsmål, hevdes 
det.

Åpnes for nyanser

Greit poeng, men det er ikke riktig at spørsmålet om gudstro framstilles som et enkelt ja/nei-spørsmål i de fleste undersøkelser. Det åpnes for nyanser. Som oftest tilbys folk flere kategorier av sikkerhet både på ja- og nei-svar, samt at folk kan svare «vet ikke» og gi uttrykk for ulike former for tvil og usikkerhet. Slik er det også i kirkens ferske undersøkelse fra Borg bispedømme, heldigvis.

Ifølge Dybvig bør man ikke være så opptatt av om kirkens medlemmer tror på Gud, siden dette er så komplisert og ullent. Alle, uansett «mengde tro», er velkomne i kirken, skriver hun. Det skal ikke være noe A- og B-lag.

Fint og raust, men stemmer det? Hvordan ville kirken ha reagert hvis en prest eller biskop gikk offentlig ut og proklamerte at «jeg tror ikke på Gud, men det kan være jeg tar feil» – ett av svaralternativene i kirkens undersøkelse? Skal vi ta Dybvig på ordet, burde jo slike prester og biskoper ha blitt heiet fram og bejublet som representanter for tvilen, undringen, rausheten og åpenheten i kirken. Endelig noen som kunne representere alle tvilerne og undrerne der ute!

Ville mistet jobben

Men slik er det jo ikke. Hvis en prest eller biskop hadde gått ut med noe slikt, våger jeg spådommen at vedkommende ville ha mistet jobben ganske raskt, uansett hvor mye det ble åpnet for at «det kan være jeg tar feil». Å svare «vet ikke» hadde nok heller ikke blitt akseptert. Så langt strekker ikke rausheten seg.

En av grunnpilarene i kristendommen er troen. Det kan vel neppe være særlig kontroversielt å slå fast. Vi får anta at kirken er enig, siden de tross alt spør folk om de «tror på Gud». Men svarene bør man tydeligvis være forsiktig med å referere. Det hjelper ikke at Human-Etisk Forbund og andre gjengir tallene riktig. Hvis man er opptatt av dette, har man «misforstått hva tro handler om».

Jeg skjønner at det er ubehagelig for kirken å innse at deres egen undersøkelse tyder på at det er flere ikke-troende enn troende i kirken, men tilsløring og ønsketenkning kan da umulig være en god vei ut av uføret. For det er nettopp det kirken gjør når de på mer eller mindre fordekte måter legger til grunn at de som svarer «vet ikke», gir et ambivalent svar, eller er åpen for at man kan ta feil i sin ikke-tro, «egentlig» hører til blant de troende. Det er respektløst overfor folk som ikke har svart ja på spørsmålet om Gud, å ta valget for dem og legge dem inn i 
folden.

Da vinner troen

Kirkerådets Karianne Hjørnevik Nes framstiller det, i Fri tanke 6. juni, som positivt at 18 prosent av kirkemedlemmene i undersøkelsen «er så sikre som de kan være på at Gud finnes», mot «bare» 14 prosent som er tilsvarende sikre på den andre siden. Og da vinner jo troen med fire prosentpoeng!

Det er en rimelig selektiv tolkning av undersøkelsen, og et tydelig tegn på hvor lite som skal til før kirken erklærer noe som en suksess. Det kan da umulig være en styrke for kirken at 64 prosent av deres medlemmer svarer noe annet enn ja på spørsmålet om Gud finnes. Vi snakker her om et trossamfunn som ifølge visjonen vedtatt på siste kirkemøte «skal tilbe og bekjenne troen på den treenige Gud».

Even Gran

Seniorrådgiver 
Human-Etisk 
Forbund

Gå til innlegget

Ikke et «kirkefond»

Publisert 4 måneder siden

Den norske kirke mener de eier Opplysningsvesenets fond, og at det statlige eierskapet bare er en formalitet. Stemmer det?

OVF har en egen paragraf i Grunnloven. I paragraf 116 står det at verdiene i fondet bare skal anvendes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme». Det er altså ingen tvil om at fondet kan brukes til kirkeformål (geistligheten). Men hva med dette andre – opplysningens fremme?

Les mer: Høyre lurer på om de skal forsyne seg av kirkens «arvesølv»

Skjærsildens pinsler. 

La oss starte med begynnelsen. Eiendommene som i dag utgjør OVF ble gitt til den katolske kirke i middelalderen, trolig i håp om at skjærsildens pinsler skulle bli noe mindre uutholdelige, eller i håp om tilgivelse for synder og et evig liv i himmelen. Bønder og fiskere bygget lokale kirker og storfolk ga jordeiendom og gårdsbruk som presten disponerte.

Etter reformasjonen ble eiendommene konfiskert av Kongen. Den store og verdifulle porteføljen av gårdsbruk, landbruks- og skogseiendom ble lagt under staten. Inntektene ble fortsatt, blant annet, brukt til å lønne prester og finansiere kirkedrift. Så gikk det nesten 300 år. I 1814 vedtok Eidsvollsmennene den nevnte grunnlovsparagrafen.

I 1821 ble grunnlovsparagrafen konkretisert inn i en ny lov som sa at en tredjedel av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo mens resten skulle gå til det såkalte «Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond». Fondet skulle etter loven av 1821 finansiere skoler, lønn og pensjon til prester og lærere, og til enkelte allmennyttige og opplysningsfremmende tiltak. I 1848 ble detaljreguleringen opphevet, og det ble opp til Stortinget å bestemme hva avkastningen skulle gå til.

Opplysningens fremme. 

Fra starten av gikk med andre ord avkastningen fra OVF omtrent likelig til geistlighet og opplysning, hele tiden med et premiss om at «opplysningen» også omfattet verdslig (ikke-kirkelig) opplysningsvirksomhet. «Opplysningens fremme» handlet altså ikke bare om trosopplæring, katekismus og salmeverspugging, hvis noen skulle tro det.

Universitetet i Oslo beholdt sitt årlige tilskudd fra 1821 og fram til 1963. Da ble paragrafen som sikret penger til universitetet fjernet i «Loven om endringer i Lovgivningen om de kirkelige fond». I løpet av de 142 årene mellom 1821 og 1963 hadde altså OVF blitt et «kirkelig fond». Så gikk det 33 år, og i 1996 ble kirkens enerett på fondet fullendt gjennom «Lov om Opplysningsvesenets fond». Der står det klart i paragraf to at fondet «skal komme Den norske kirke til gode».

Hva skjedde i mellomtiden? Hvordan kom vi oss fra en situasjon der staten i praksis brukte avkastningen fra fondet på to formål, geistligheten og opplysningen, til at Den norske kirke i det kommende booppgjøret mellom stat og kirke ikke bare krever 100% av avkastningen fra fondet, men også påberoper seg eierskapet og forvaltningsretten?

Les mer: Direktøren i Opplysningsvesenets fond reagerer på fremstøtet fra krefter i Høyre om å bruke kirkefond til vedlikehold av kirker.

Ikke sant. 

Historien viser at det er god grunn til å utfordre oppfatningen om at OVF «egentlig tilhører kirken og har alltid gjort det». Det er rett og slett ikke sant. Det er staten som eier verdiene, og som har bestemt hva pengene skal gå til i alle år. Og i størsteparten av fondets historie har Den norske kirke bare vært ett av to formål som har mottatt penger fra fondet.

Hvis man lurer på hvem som «egentlig» eier fondet, kan man jo også sette seg ned og reflektere litt over hva fondet faktisk heter. Stortinget kunne ha kalt det «Geistlighetens understøttelsesfond» den gangen i 1821. Men det gjorde de ikke.

Det er videre grunn til å spørre seg om det er lovlig å gi alle pengene til bare én av Grunnlovens to likestilte mottakere. Jussprofessor Eirik Holmøyvik understreket overfor Fri tanke i januar at en dom i Høyesterett fra 2010 gir presedens for at Grunnlovens paragraf 116 må tolkes i lys av praksis for forvaltningen av fondet, som historisk sett altså har finansiert både kirke og opplysning.

Et grelt lys. 

Kirkens gradvise overtagelse av Opplysningsvesenets fond kaster et grelt lys over en nylig rettstvist mellom OVF og Universitetet i Oslo. Mellom 2010 og 2015 måtte universitetet kjempe en hard kamp mot fondet. Striden handlet om festeavgiften for universitetsområdet på Blindern, som OVF eier. Mellom 1980 og 2010 betalte universitetet rundt 370.000 kroner årlig. I 2010 økte OVF avgiften til 54 millioner kroner – rundt 42 ganger mer enn prisstigningen siden 1980. Etter to runder i retten endte den årlige avgiften på ni millioner kroner, fortsatt rundt sju ganger mer enn prisstigningen.

Skal man følge Grunnloven og praksis gjennom mesteparten av fondets levetid, burde imidlertid universitetet ha fått tomta på Blindern gratis for lenge siden. Et bedre eksempel på hvordan «geistlighetens beste» i Grunnlovens paragraf 116 har spist opp og fortært sin egen tvilling «opplysningens fremme» skal man lete lenge etter.

Gå til innlegget

Historien har gitt oss nok av eksempler på hva som kan skje når denne typen følelsesstyrt identitetsmarkering blir for ­dominerende i et samfunn.

I 2013 handlet K-en om vektingen i et skolefag; nå handler den om å forsvare «vår kultur» og «våre tradisjoner». Hva skjedde?

Bli med tilbake til 2013. Ap gikk samlet imot. Høyre ville heller ikke ha det. Flertallet av ­biskopene og tunge kristne miljø sa nei. Det var faktisk bare Frp som støttet KrFs forslag om å endre navnet på skolens religions- og livssynsfag fra RLE til «KRLE» - altså å innføre «kristendom» i fagnavnet.

Høyre, Arbeiderpartiet og alle de andre partiene stemte imot. Og heller ikke Frp var uforbeholden i sin støtte til forslaget. De var ikke enig med KrF i at ­faget burde ha «minst 55 prosent kristendom».

Skivebom. «Det er ikke en ny ’K’ RLE-faget trenger. K-en er en skivebom», skrev teologiprofessorene Peder Gravem og Geir ­Afdal, biskop Erling Pettersen samt Oddrun Marie Hovde Bråten og Sidsel Lied fra lærerutdann-ingen i Klassekampen 8. oktober 2013.

KRLE-faget møtte altså sterk motstand. Minst halvparten av biskopene var mot K-en da Aften­posten foretok en ringerunde­ i april 2014. Også en rekke skole­politiske organisasjoner og et stort flertall av kommunene var imot. Til og med Kirkelig pedagogisk senter (IKO), som tidligere het «Institutt for kristen oppseding», syntes ideen om å legge til en K i fagnavnet var en dårlig idé. Det samme mente den kristne NLA-Høgskolen.

Nå, tre år senere, har stemningen­ snudd. Flertallet på ­Arbeiderpartiets landsmøte­ stemte riktignok for å fjerne­ K-en, men med knappest ­mulig­ flertall. I 2013 var partiet ­entydig imot. Under årets landsmøte markerte Hadia Tajik seg som en sterk tilhenger av K-en. I 2013 hadde pipa en annen lyd. Da mente hun den var en dårlig idé.

Også representanter fra Høyre­ har glemt hva partiet mente i 2013: «Veldig skuffet over at Ap svekker vår kristne humanistiske­ kulturarv og fjerner K-en», skrev utenriksminister Børge­ Brende på Twitter etter Aps landsmøte­vedtak, mens kulturminister Linda Hofstad Helleland slo fast at det er «veldig, veldig skuffende at Ap går inn for å fjerne K-en i KRLE-faget».

Den norske folkesjela. Så, hva har skjedd i løpet av de siste­ ­årene? Stortingsrepresentant Freddy de Ruiter fra Ap snakket på vegne av det store mindre­tallet på Aps landsmøte da han slo fast overfor NRK at «K-en har en viktig symbolsk betydning», at en eventuell fjerning «sender et signal til resten av befolkningen», og at faget «rører noe ved den norske folkesjela».

Slik har den omstridte K-en i løpet av kort tid blitt et symbol på «vår kultur og tradisjon». Til Fritanke.no sier professor i stats­vitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Aardal, at det har vært en klar endring i løpet av de siste årene: «Der man har gått fra å se kristendom som religion til å se på kristendom som en felles, nasjonal kulturbærer.»

Han mener KrF tradisjonelt har vektlagt de religiøse sidene­ mest, mens Frp i større grad har sett kristendommen som en bærer­ av felles kultur og tradisjon. I løpet av de siste årene ­mener imidlertid Aardal å ha ­observert en glidning i retning av Frps syn, både i befolkningen og hos de andre partiene. Han mener religion nå har fått en rolle i innvandringsdebatten som den ikke hadde kun for kort tid siden.

Møtet med islam. Aardal ser utviklingen i lys av islam-­inspirert terror og finner holdepunkter for at K-en brukes som «kristentradisjonalistisk» symbol i kampen for «vår felles kultur» i møtet med islam. Han mener Aps kursendring er talende. Historisk sett har Ap ikke vært opptatt av å løfte frem kristendom som kultur­bærer. Ikke desto mindre var det et stort mindretall på landsmøtet som mente K-en i KRLE-faget burde bevares.

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, har samme inntrykk. Til Fritanke.no sier hun at det har blitt «tyngre å argumentere» for forbundets syn om at kristendommen må holdes unna fellesarenaer som skolen de siste årene.

Hun advarer mot å knytte reli­gion tett til et nasjonalt identitets­byggingsprosjekt, og frykter at identitetsbyggingen vil føre til en todeling i samfunnet.

Fra dosering til kulturkamp. I løpet av tre år har altså diskusjonen rundt KRLE-faget gått fra å handle om doseringen av kristendomsundervisning i skolen, til å ha overtoner av kulturkamp. Satt på spissen: I 2013 handlet det om et skolefag; nå handler det om å forsvare «vår kultur» og «våre tradisjoner» i møtet med islam. Fra enkel bokstav til kristentradisjonalistisk symbol.

Hvem tjener på all denne identitetspolitikken? Heller ikke de som ivret etter å få inn K-en er tjent med en samfunnsutvikling der de som ikke deler «vår religion, tradisjon og kultur» holdes utenfor og fremmedgjøres.

Historien har gitt oss nok av eksempler på hva som kan skje når denne typen følelsesstyrt identitetsmarkering blir for ­dominerende i et samfunn.

(innlegget stod på trykk i Vårt Land 29.4.17)

Gå til innlegget

– Ved å spørre på den måten som tittelen gjør, har forfatterne allerede svart på det viktigste, kommenterer Even Gran.

Artikkelen ble første gang publisert på Fritanke.no 24.5.16 .

BOKOMTALE: Halvor Nordhaug og Henrik Syse har gitt ut bok. Begge er trygt plantet med begge beina i Den norske kirke. Den ene som biskop, den andre som søndagsskolelærer. Sistnevnte er godt kjent som fagfilosof, analytiker og samfunnsdebattant, men i denne sammenhengen er han også søndagsskolelærer. Det gjør de to forfatterne et poeng ut av. Den ene (Nordhaug) har et verv høyt oppe i kirkehierarkiet, mens Syse jobber på grunnplanet. Men til tross for det er de enige om veien videre for kirken og Norge selvsagt.

Bakteppet for utgivelsen «Hvor kristent skal Norge være?» på Vårt Land Forlag er naturligvis endringene i Grunnloven i 2012, der statskirkeordningen ble formelt (om enn ikke reelt) avviklet, samt den pågående skilsmisseprosessen i etterkant.

– Kristendommen førte til humanisering

Det hele starter med en gjennomgang av kristendommens tilblivelse. Det argumenteres for hvor viktig den nye religionen var for å humanisere de brutale og menneskefiendtlige tilstandene som rådet i det før-kristne romersamfunnet.

Og selvsagt var forbedringene kristendommens fortjeneste, argumenterer Halvor Nordhaug i sitt kapittel om dette. Plutselig fikk menneskelivet en egenverdi. Det ble slutt på gladiatorkamper. Uønskede barn ble ikke lenger satt ut i skogen for å dø, kvinnens stilling ble bedret, og slaveriet… ja, det ble vel ikke avskaffet akkurat, men slavene ble i hvert fall mer humant behandlet. Takket være kristendommens inntog. Det var fortsatt langt unna dagens standarder, medgis det, men kristendommen førte med seg en vesentlig forbedring.

Så følger Henrik Syse opp med to kapitler der hovedhensikten ser ut til å være å argumentere mot de mange som påstår at «religion er roten til alt ondt». Slik er det selvsagt ikke, og Henrik Syse trekker fram hvor viktig kristendommen har vært opp gjennom historien som det godes tjener. Det var ikke slik at renessansen og opplysningstiden på 1700-tallet var et oppgjør med kristendom. Slett ikke. Kristendom var en viktig premissleverandør for dette også, kan vi lese. Syse gir oss også en gjennomgang av begrepet «rettferdig krig», og hvordan man på god kristen grunn kan argumentere for at det moralsk riktige noen ganger er å gripe til våpen.

Og så, etter å ha argumentert gjennom tre kapittel om alt det gode kristendommen har ført med seg, kommer Halvor Nordhaug inn til slutt med konklusjonen; Derfor må Norges grunnlov basere seg på «kristne og humanistiske verdier». Derfor må Norge – landet Norge altså – fortsatt være kristent.

Pliktmessige forbehold

Forfatterne er redelige nok til å ta med noen forbehold om at alt ikke bare er gull og grønne skoger i kristendommens virkningshistorie. Etter hvert som de tidligere kristne gikk fra å være opprørere til å bli makthavere, begynte de også å oppføre seg slik makthavere gjerne gjør – de begynte å misbruke makten. Opp gjennom århundrene, gjennom middelalderen, og fram mot vår tid var det ikke alltid koblingen mellom statsmakt og kirkemakt var av det gode, kan vi lese.

Det er bra de trekker inn dette, men disse generelle innrømmelsene konkretiseres aldri og fungerer mer som pliktøvelser – nødvendige utkvitteringer – slik at forfatterne kan fortsette å argumentere for hvilken positiv kraft kristendommen tross alt har vært.

Det kommer an på øyet som ser

Det er ikke slik at kristendommen og dens representanter gjennom århundrene utelukkende har drevet samfunnsutviklingen i en human og liberal retning. Men det er heller ikke slik at kristendommen «forgifter alt». Man kan ikke generalisere på den måten. «Kristendommen» er en altfor kompleks størrelse til det.

Kristendommen har vært så tett knyttet til det allmenne samfunnslivet i Europa, i så lang tid, at man ikke kan isolere kristendommen og si at den har «ført til» verken det ene eller det andre. Jovisst drev biskoper og prester med statslegitimert undertrykking, men motstanden mot kirkens overgrep var jo også i mange tilfeller motivert ut fra kristendom. Hvordan man bedømmer en slik situasjon kommer an på øyet som ser.

Nordhaug og Syse blir altfor enøyd i denne sammenhengen. Som nevnt trekker de pliktskyldigst inn noen forbehold her og der, men det store historiske lerretet de spenner er entydig; kristendommen skal ha æren for alle de gode verdiene vi baserer samfunnet på i dag – menneskeverdet, likeverdet, friheten. Copyright kristendommen.

Denne store konklusjonen hviler på et kontrafaktisk premiss om at disse verdiene ikke ville ha utviklet seg hvis det ikke hadde vært for kristendommen. «Det er neppe å ta for hardt i dersom vi sier at moderne krigsetikk og folkerett er utenkelig, historisk sett, uten dette kristne tankegodset», skriver for eksempel Henrik Syse på side 103.

Den faktiske historiske beskrivelsen har selvsagt noe for seg, men dette er definitivt å ta for hardt i. Verdier som dette har oppstått i ikke-kristne kulturer også, også før kristendommen oppstod. Det er godt kjent. I antikken, for eksempel. Eller i østlig religion. Vi vet ganske enkelt ikke hva som ville ha skjedd hvis kristendommen ikke hadde oppstått, og det framstår lite troverdig å legge til grunn at samfunnet ville ha stagnert i et slags før-kristent barbari uten kristendommens inntog. Det er en tilsnikelse.

Hopper bukk over menneskefiendtlig teologi

Nordhaug og Syses skjønnmaling av kristendommen hopper også bukk over det helt fundamentale skillet i kristen teologi mellom de frelste og de ufrelste. Det er bare helt i det siste at kirkens skremsler med evig pine i helvete for de ufrelste har blitt tonet ned av liberale kirkesamfunn i vesten.

Unnlatelsessynder som dette viser klart hva slags bok dette er; Her er hensikten å male et vakkert bilde av kristendommen for å legitimere at Den norske kirke fortsatt skal ha særstatus og privilegier i dagens Norge. Da må man rydde av banen ubehageligheter som at kristendommen på menneskefiendtlig vis dømmer alle andre enn seg selv til evig pine i helvete. Da kan man ikke nevne at utviklingen av dagens liberale likestilte samfunn i stor grad er kjempet fram i kamp mot en kirke som historisk sett har legitimert diskriminering og undertrykking i ledtog med statsmakten. Da må forfatterne underkommunisere hvordan kvinner har blitt holdt nede og hvordan homofile, «kjettere» og andre avvikere har blitt trakassert og forfulgt av kirkens menn opp gjennom århundrene.

På den andre siden hadde det ikke vært en dårlig ide om en del av mest enøyde religionskritikerne der ute kunne tatt en titt på Nordhaug og Syses bok. Det er definitivt en del folk – kanskje dukker de også opp i kommentarfeltet under denne artikkelen – som med fordel kunne ha tatt inn Nordhaug og Syses perspektiv, og akseptert at virkeligheten nok er litt mer komplisert enn at kristendom og religion «forgifter alt».

I 2007 kom boka «God is not great – How religion poisons everything» av Christopher Hitchens. Hvis du leser den først (eller en tilsvarende bok), og så boka til Nordhaug og Syse (eller en lignende apologetisk bok), vil du kanskje nærme deg et noenlunde balansert syn på kristendommens rolle i historien.

Majoritetsarroganse

Jeg oppfatter de tre første kapitlene, der kristendommens historiske rolle framsnakkes, som en lang innledning til Halvor Nordhaugs siste konkluderende kapittel med tittelen «Vår kristne og humanistiske arv».

Her konkluderer biskopen med at kristendommens positive innvirkning på samfunnet vårt og kulturen vår, som diskutert i de foregående kapitlene, gjør det riktig at Norges grunnlov sier i paragraf 2, at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». I tillegg legitimer kristendommens positive kraft også §16 der det står at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke».

Hvilke grunner er det Nordhaug anfører som avgjørende for at en slik særbehandling av kristendommen skal skrives inn i Grunnloven på tross av at mange finner det splittende og konfliktskapende? Jo, det «føles riktig» og det «er viktig for nordmenns identitet» (s. 122-23). Å lese Nordhaugs avslutningskapittel er en skuffelse etter å ha lest Henrik Syses to lærerike (tross alt) foregående kapitler.

Biskopen nyanserer og tar høyde for at det å gi kristendommen en særstilling i Grunnloven kan oppleves som diskriminerende. Han problematiserer også ordet «vår» i Grunnlovens paragraf 2 (det hadde vært bedre med «den», mener han, noe det ikke er vanskelig å være enig i).

Men når disse forpostfektingene er avklart, fortsetter Nordhaug med de vanlige kristentradisjonalistiske argumentene vi har hørt veldig mange ganger før. Paragraf 2 er Norges flaggparagraf, skriver han. Den forteller oss hvem VI er (ja, det brukes store bokstaver). Kristendommen er vår felles fortelling – den som knytter oss sammen. Paragraf 2 er et «ærverdig arvestykke, en overordnet verdimarkør og et felles symbol som er viktig for nordmenns identitet», skriver han. Vi andre, vi som også bor i dette landet og som ikke kjenner oss igjen i dette store «vi», må tydeligvis bare innfinne oss. For her har biskop Nordhaug og den store majoriteten bestemt.

Man kan vel si at ydmykheten som frelseren Jesus Kristus etter sigende skal ha vært så opptatt av, tydeligvis ble glemt på veien et sted for Nordhaug og hans likesinnede. For til tross for kristendommens humanistiske likeverdsideal som det skrives så mye om i boka, er visst kristendommen litt likere enn alle de andre likevel.

Paragraf 2 er forresten ikke bare en symbolsk flaggparagraf heller, skal vi tro Nordhaug. Den bør for eksempel kunne brukes som argument for en rekke konkrete ting, som å fortsette med skolegudstjenester.

Nordhaug skriver seg i dette kapittelet så entydig inn i den vanlige majoritetsarrogante statskirketradisjonen, at man må lure på hvorfor han fortsatt mener at det bør være fritaksrett fra skolegudstjenestene (øverst s. 135). Hvis den kristne tradisjonens og Den norske kirkes plass i landets historie er så veldig viktig, så er det vel ikke urimelig å kreve at alle elever må delta på skolegudstjenester også? At en slik tvang vil være i strid med menneskerettighetene bør jo ikke hindre Nordhaug fra på ærlig vis å trekke en del naturlige konklusjoner ut av det han ellers skriver?

Det viktigste spørsmålet avgjøres i tittelen

Tittelen på boka til Nordhaug og Syse lyder «Hvor kristent skal Norge være?». Tittelen er formulert som et spørsmål, men holdningen er ikke så spørrende som man kan få inntrykk av. De kunne godt ha byttet ut «hvor» med «så» og satt på utropstegn.

For når forfatterne spør «Hvor kristent skal Norge være?» har de allerede lagt til grunn at Norge – et land – kan være kristent, og så gjenstår det liksom bare å finne ut hvor kristent landet skal være. Med dette lille grepet tar forfatterne en snarvei rundt den viktigste diskusjonen, nemlig hvorvidt «Norge» som stat egentlig kan ha en religion. Sekularismens mest sentrale premiss er jo nettopp at det er individer som bekjenner seg til religioner, og ikke stater.

Nordhaug og Syse gjør en god jobb i å balansere hensynene med utgangspunkt i sin forutinntatte konklusjon om at Norge som land erkristent, men det er altså ikke her den viktigste diskusjonen går. Derfor oppleves boka som lite relevant til annet enn å være oppbyggelig lesning for de som allerede mener det samme som de to forfatterne. Pluss at en og annen religionshater kunne ha lest den for å få litt balanse i virkelighetssynet sitt.

Gå til innlegget

Nektes å føre sak

Publisert over 3 år siden

USA nekter folk å forsvare skillet mellom stat og kirke. Vanlige borgere oppfyller ikke kravene til å få saksøke.

I Norge har vi fortsatt «folke­kirke» og kristendom i Grunnloven. Slik er det ikke i USA, og slik har det aldri vært. Landet har et tydelig grunnlovsfestet skille mellom stat og religion. Hvis noe blir vurdert å være promotering av religion i offentlig regi, er det forbudt. Det har retten bekreftet mange ganger. Thomas Jeffersons formulering om at det er en «wall of separation» mellom stat og kirke, gjelder fortsatt.

Men så var det nettopp det da – hva er det rimelig å vurdere som promotering av religion? Det er vi jo uenige om her hjemme også. Human-Etisk Forbund mener for eksempel at julegudstjenester i skolens regi er forkynnelse av kristendom, mens andre ser ut til å betrakte dette som uskyldig kulturformidling. Dette skillet er gjennomgående i den amerikanske debatten også. Den kanskje mest omdiskuterte saken i så måte er det såkalte «Pledge of Allegiance» – troskapsløftet til flagget og landet som amerikanske skolebarn må si høyt hver morgen på skolen. Ord­lyden er vedtatt i Kongressen og sier blant annet at USA er «en nasjon under Gud».

Human-Etisk Forbunds ­meningsfrender i USA mener selvsagt dette er i strid med Grunnlovens skille mellom stat og religion. Når en offentlig troskapserklæring rett ut sier at USA er en «nasjon under Gud», så må det bli bråk. Troskapsløftet med sitt «one Nation under God» får imidlertid fortsette ufortrødent, til tross for at domstolene­ for lengst har kjent ting som ­bibellesing, bønn og religiøse oppslag på offentlige skoler i strid med Grunnloven.

Hvorfor? Det er to årsaker til dette. For det første har retten så langt konkludert med at troskapsløftet ikke handler om religion, men bare om kultur og tradisjon. For det andre, og dette er kanskje viktigst, så har domstolene lagt seg på en svært streng tolkning av lovene som styrer vanlige borgeres rett til å saksøke staten for slikt. Søksmål der staten blir beskyldt for å fremme religion i strid med Grunnloven, blir derfor i stor grad ikke realitetsbehandlet. Hvis domstolen konkluderer med at saksøkeren mangler «legal standing», blir saken avvist.

På grunn av dette har føderal høyesterett aldri realitetsbehandlet noen sak om troskapsløftet. Det samme gjelder det nasjonale mottoet «In God we trust» (som i likhet med troskapsløftet ble innført under kommunistfrykten i USA på 50-tallet). Alle forsøk på å få disse tingene kjent i strid med Grunnloven, har blitt stoppet. For å ha «legal standing» kreves det blant annet at du skal være personlig og konkret rammet, hardere enn andre. Det holder ikke å «føle seg diskriminert» eller argumentere prinsipielt for at noe er grunnlovsstridig.

Kritikere mener dette­ i praksis gir myndighetene en blankofullmakt til å gå svært langt i å blande stat og religion uten at noen kan utfordre dem i retten. For hvem kan egentlig saksøke staten for slike ting, når det kreves at saksøker må være personlig og konkret rammet, og ikke kan basere saken sin på prinsipielle argumenter? Mange av disse sakene handler jo nettopp om følt diskriminering og prinsipiell argumentasjon.

Her utøver domstolene opplagt skjønnsrommet sitt i de ­sekulæres disfavør. Hvis man spør seg i hvilken grad «In God we trust» på mynter og pengesedler egentlig angår hverdagslivet til den jevne amerikaner, så kunne dommerne ha valgt å definere det bredt, konsentrert seg om prinsipper og akseptert at slike ting faktisk angår alle amerikanere. Men de kan også definere det smalt, og si at du ikke har rett til å saksøke med mindre du rammes direkte, konkret og personlig. Det er den siste linjen som er valgt, og dermed har domstolene så langt sluppet å forholde seg seriøst til hvorvidt troskapsløftet og «In God we trust» er i strid med Grunnloven eller ikke.

Det lengste Human-Etisk Forbunds venner i USA har kommet mot disse tingene i rettsvesenet, var i 2002 da de vant i en appelldomstol i California. Da ble troskapsløftet dømt å være i strid med Grunnloven. Saken ble imidlertid anket og avvist i Høyesterett. Årsak? Manglende «legal standing». Igjen.

Både «In God we trust» og «under God» ble innført på 50-tallet på bakgrunn av klar religiøs mobilisering. I dag brukes disse to tingene aktivt av kristne som et bevis på at USA er et «kristent land», og som et ­argument for fortsatt særbehandling av kristendom. «In God we trust» og «under God» handler med ­andre ord så definitivt om ­religion, og ikke bare om «kultur og tradisjon».

Det er likevel fristende å spørre­ seg om USA er modent for at Høyesterett dømmer disse tingene i strid med Grunnloven. Her er det mye sterke følelser ute og går. En slik dom ville utvilsomt ha ført til massive protester, også fra en samlet politikerstand. De kunne fort ha vedtatt nye lover som slett ikke ville ha gått i sekulær retning. Den store seieren kunne med andre ha «backfired», som amerikanerne sier.

Først publisert i Vårt Land 23.3.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere