Sissel Bergljot Eggen

Alder: 58
  RSS

Om Sissel Bergljot

Sivilingeniør og MBA i økologisk økonomi. Oppvokst og bosatt i Trondheim. Ansatt i Bane NOR SF. Organisasjonsmenneske med lang merittliste fra verv i frivillig sektor. Opptatt av natur- og samfunnsspørsmål, etikk, ledelse og arbeidsliv.

Følgere

Hva kommer etterpå?

Publisert rundt 2 måneder siden

Etter snart en måned med ekstraordinære tiltak mot Korona, er det mange som spør seg hvordan land og samfunn vil se ut når vi kommer ut på den andre siden. Vi vet ikke sikkert, men det er heldigvis lov å reflektere. Én ting er jeg ganske sikker på: Dette kommer barna til å huske hele livet, slik min generasjon husker oljekrisa i 1973.

Hvorfor husker vi oljekrisa? Fordi familien måtte fravike sine vaner, og fordi bybildet noen dager var helt annerledes enn vi var vant med. Vi kjente det på kroppen. Bilfrie søndager skapte stillhet i gatene, mens kjernefamilier måtte ta trikken for å komme seg på skitur. Det samme gjorde jo også kongen. 

Én av fedrene til mine klassekamerater hadde dispensasjon til å kjøre bil på søndag. Han var typograf i Adresseavisen og måtte kjøre for å komme seg på jobb, slik at alle trondhjemmere kunne finne sin avis på døra mandag morgen. Idag ville han vel muligens ha påberopt seg ytringsfriheten i sin søknad om dispensasjon fra kjøreforbudet.

Omtrent på samme tid startet en rekke større endringer i det norske samfunnet. Jeg vil ikke påstå at dette var årsak og virkning, og så enkelt tror jeg heller ikke det var. Sannsynligvis var både oljekrisa og mange andre hendelser utløst av bakenforliggende årsaker, men oljekrisa ble så synlig der og da. Jeg er mer på leting etter mønstre av hendelser som opptrer sammen, og om vi kan lære noe av disse mønstrene. Oljekrisa falt sammen med det mange vil kalle moderniseringen av det norske samfunnet, en innfasing av premisser som har vært helt vesentlige for hvordan vi lever idag - et par generasjoner senere. Om disse endringene var bra eller ikke bra, er ikke tema for dette innlegget.

Oljekrisa demonstrerte for all verden at landet vårt var veldig avhengig av energileveranser fra Midt-Østen. Jeg tenker at dette må ha påvirket den politiske og forretningsmessige motivasjonen for videre oljeleting og oljeutvinning i Nordsjøen. Riktignok var drivverdige forekomster funnet fire år tidligere. Men det var først på slutten av 70-tallet at spørsmålstegnet ble strøket fra samfunnsfagbokas kapitteloverskrift "Norge - en oljestat?".

Industridøden kom til landet. Tradisjonelle industribedrifter ble nedlagt, og norsk produksjon erstattet av import. Hele næringsklynger forsvant eller ble kraftig redusert. Dette gjaldt også skipsfarten, som i lange tider hadde vært en avgjørende viktig eksportnæring for Norge. Hjørnesteinene vaklet. Selv gikk jeg på konkurssalg hos Tiger Konfeksjon. Skjørtet jeg kjøpte der, fulgte meg inn i voksenlivet.

Digitaliseringen tok til å berøre arbeidslivet. Men dette var i stormaskinenes tid. Kontordamen (ja, det var det vi kalte henne!) på skolen der vi gikk, sluttet i stillingen fordi hun ikke ville bruke tiden sin til å skrive nuller i kommunale blanketter! 

Familielivets formelle rammer ble endret. Samboerskap ble tillatt, og både kvinner og menn fikk større frihet til å velge etternavn for seg selv og sine barn.

Oreganoen kom til Norge, og vi begynte å spise pizza. Vi var en nasjon totalt uvant med sterkt krydret mat. Jeg bakte og spiste min første pizza i 1974 - på skolekjøkkenet. Etter noen år kom jeg i besittelse av en oppskriftsamling som Trondheim kommune hadde satt sammen for bruk i faget heimkunnskap. Der står pizza oppført under overskriften "Mat fra fremmede land"!

Dialekter fra distriktene fikk høyere status. Det ble stadig mer akseptert å bruke trønderdialekt i det offentlige rom, også i sangtekster. Vi moret oss i helgene over det såkalte Vømmøl-universet til Hans Rotmo. Åge Aleksandersen fulgte etter. 

Den politiske partistrukturen endret seg. Tidligere samme år som oljekrisa slo inn, var Fremskrittspartiet blitt etablert og hadde kommet inn på Stortinget for første gang, rett nok under et annet navn. 

De siste ukene har vi opplevd at de nye tabuene som vi aksepterte gjennom EØS-avtalen, brytes - og må brytes - for å takle Korona-krisen. Landegrenser og kommunegrenser stenges, butikker nekter å ta imot kontanter, og bedrifter mottar statsstøtte for å unngå konkurs. Verdikjedene rigger om produksjon og transport for å møte behovet for smittevernprodukter. Heldigvis har vi fortsatt både symaskiner og spritfabrikker i landet. Veien fra produksjon til nytteverdi er blitt veldig kort og veldig synlig.

Hjem og familie har gjenvunnet terreng som base for dannelse, barnetilsyn, lønnsarbeid og matproduksjon. Butikkhyllene er tomme for grov sammalt hvete. Foreldre og barn opplever en ny livsstil sammen - selvfølgelig på godt og vondt. Men de opplever at det faktisk skjer, og at det kommer som følge av en krise der mennesker er i fare.

Med lavere produksjon og svak kronekurs må vi ganske snart regne med å få mindre for pengene når vi handler. Dyrtid, ville vi sagt på 70-tallet. Mange vil være på jakt etter arbeid. Og smittefaren vil følge oss videre. Så spørs det hvordan vi takler dette og utnytter det vi har lært, som enkeltmennesker og fellesskap.

Når barna en dag blir voksne beslutningstakere, vil alt dette være erfaringer og minner de har med seg. Vil de tenke "Aldri mer 12. mars"?

Gå til innlegget

Tid for film om krig og fred

Publisert over 1 år siden

Vi skriver november. Snart er det tid for ett av årets absolutte høydepunkter i min kalender – Movies on War (MOW) i Elverum, filmfestivalen om krig og konflikt, fred og forsoning. De som ikke kommer, vet ikke hva de går glipp av.

Hva? Skal du se på krigsfilm i flere dager? Mistro, undring og skepsis er vanlige reaksjoner når jeg forteller at jeg skal på filmfestival en langhelg i midten av november. Dessverre møter jeg også likegyldighet. Mange forstår ikke hva jeg har på en krigsfilmfestival å gjøre.

Min første gang på MOW var i 2012. Jeg var mer enn gjennomsnittlig interessert i andre verdenskrig og hadde tilknytning til Elverum. Så dette ville jeg være med på! Festivalprogrammet viste seg å overraske. For her var filmer som gikk i dybden. Mange filmer handlet egentlig lite om krigshandlinger i seg selv. Men de handlet mye om hva krig gjør med familier, hva krig gjør med forholdet mellom foreldre og barn, og hva krig gjør med vennskap. Det var gripende filmopplevelser der krigshistorie fra våre naboland ble fortalt gjennom menneskeskjebner og vakre bilder av landet der krigen pågikk. Det var gamle klassikere og nye filmer. Det var debatter og møter med filmskapere. Det var lite og intimt. Det var utstillinger. Det var en entusiastisk gjeng i ferd med å skape en unik filmfestival midt i forsvarsbyen Elverum. Det har de fortsatt med.

Fra da av har jeg vært bitt av basillen og har prøvd å få med meg mest mulig av hver eneste festival. Det er blitt verdenskriger og revolusjoner, veteraner og flyktninger, dokumentarer og animasjon og fantastiske spillefilmer. 

Jeg tror timene i kinosetet har gjort meg litt klokere. De har hjulpet meg å forstå mer av hvordan konflikter og fredsarbeid virker inn på historien og vår egen samtid. Flere av filmene har vært en estetisk nytelse, der alvorlige tema er skildret i et formspråk som bare kan kalles vakkert. Humor har det også vært.

Jeg undrer meg over at pressedekningen av MOW hittil har vært veldig spinkel. Hvordan kan kultur- og debattredaksjoner overse MOW i år etter år? Festivalens tema er helt vesentlig for samfunnet, og festivalen selv er en undervurdert perle som lesere og lyttere fortjener å få vite mer om.

Det er et privilegium å få ha en kino som hovedbase et par dager, la høstmørket passe seg selv, ta imot inntrykk fra lerretet og snakke med andre om det man har sett. Enten jeg må reise eller ikke, så føles filmfestival som en form for ferie. Det er miljøforandring, nye impulser, nye mennesker og tid for refleksjon.

Årets MOW går av stabelen torsdag 15. – lørdag 17. november i Elverum. Sees vi der?

Gå til innlegget

Moderne tro - finnes den?

Publisert over 2 år siden

Jeg tviler ikke på at troen finnes, men vil den noen gang bli moderne, og har den noen gang vært det? Jeg tror ikke det.

Troen i seg selv ligger utenfor spørsmål om modernitet. Den er tidløs og eksistensiell. Den forbinder oss med troende som har gått foran og troende som vil komme etter oss. Troen har smak av evighet og varighet. Den har lite med døgnfluer å gjøre. Den er en grunntone som tåler at nåtidens musikk skifter fra år til år og fra sekel til sekel.

Tro er en risikosport, en ensom og utfordrende ting, nært knyttet til den personlige opplevelsen. I troens kjerne ligger en erfaring av tiltale, en opplevelse av kontakt med noe levende og usynlig utenfor oss selv og utover det rent menneskelige. Skal man bevare sin integritet, bør man være trofast mot slike erfaringer. Tro er noe ekte og noe helt annet enn å jatte med i det som skjer hos andre mennesker rundt oss her og nå.

Tro som går for å være moderne, har gjerne det til felles med damemoter at den henter fram igjen elementer fra tidligere tider. For damemoter holder det å vente en generasjon eller to med å finne fram igjen platåsko eller skinkeermer. For troen kan det gå lengre tid før gjenbruken kommer. Da kan man utgi troen for å være moderne fordi de fleste ikke vet hva man trodde på før i tiden. Andre ganger løftes de historiske linjene fram, og troen beskrives åpent som noe med lange røtter bakover. Retreatbevegelsen og pilegrimsbevegelsen viser noe av dette i vår egen tid. Form og uttrykk fra oldtid og middelalder tas opp igjen av nye generasjoner. Hvem hadde vel trodd det i Norge for noen tiår siden?

Tro er noe annet enn ideologi, noe mer enn en overbevisning om hvordan ting henger sammen og hva som er rett å gjøre. Men det kan være krevende å skjelne mellom tro og ideologi. Og gråsonene står i kø, også i våre dager. Profilerte troende av ulik valør inntar politiske roller og utvikler ideologi basert på trosuttrykk, men ikke nødvendigvis ledet av troen. Men jeg mener at vi må skjelne mellom tro og ideologi, noe den som har mye ideologi og lite tro, kan ha vanskelig for å gjøre.

For den som er mest opptatt av modernitet, vil troen lett fremstå som umoderne og gammeldags, som noe man bør forlate og legge bak seg. Antakelig har sunn og levende tro alltid vært umoderne, alltid stått i kontrast til omgivelsene, alltid provosert det som var inne i tiden. Jeg tror dette er én av grunnene til at troende forfølges. Troen er ukontrollerbar, den kan ikke fanges eller fases ut. Den forplikter i en retning som andre ikke ser. Derfor utfordrer den makten og oversikten. Tro skaper motkultur.

Det som likevel kan være moderne, er troens infrastruktur – de fysiske strukturene som brukes for å uttrykke og understøtte tro, slik som sang og musikk, bilder og bygninger, kommunikasjonskanaler og lagringsmedier for informasjon. I løpet av min levetid er det for eksempel blitt færre salmebøker og flere prosjektorer, færre flanellografer og flere flatskjermer, færre veggaviser og flere blogger. Ja, i min tenåringstid brukte vi faktisk veggavisa på skolen til å diskutere tro. Modernisering av strukturer åpner nye muligheter, men kan også skape store spenninger. Det kan virke som om den som har lite tro, tviholder desto fastere på de gamle strukturene og setter sin lit til dem. Da oppleves modernisering av strukturene som en trussel mot troen.

Skal troen gi mening, må den være levende. Det som er levende, står aldri helt i ro. Det kommer et sted fra og skal et sted hen. Det utvikler seg når det får næring gjennom nettverk og omgivelser. Derfor står verken troen eller troens fysiske strukturer i noe vakuum. Det er sammenhenger på kryss og tvers – mange og komplekse sammenhenger. Hver eneste troende har sin egen troshistorie og sine egne trosomgivelser, som heller ikke står i ro.

Hvorfor er så debatter om tro så utbredt i dag, og hvorfor er trosuttrykk tema for utvikling av ny politikk? Jeg kan se minst tre grunner til dette: Tro debatteres dels fordi den har store konsekvenser for organisasjoner og samfunn, dels fordi den er dårlig forstått, og dels fordi den altså utfordrer det moderne. Mange har ikke skjønt hva tro er. De har begrenset erfaring med troende mennesker. Dermed forstår de dårlig hvordan tro rigger etiske dilemmaer for den som tror. Dette ser vi kanskje tydeligst i spørsmål om liv og død, men også i debatter om søndagsåpne butikker og om bruk av kirkerom. Personlig tro hos noen kommer i konflikt med agendaer og rettigheter hos andre.

For meg er det viktig at ikke-moderne tro skal tåles i det offentlige rom og ikke utsettes for krav om privatisering eller hemmelighold. Dette toleransekravet er i dag under press. Noen vil helst kunne bevege seg overalt, men samtidig skjermes mot alle trosuttrykk, på bekostning av alle oss som ønsker å uttrykke vår tro gjennom hvem vi er, hvordan vi opptrer og hva vi sier. Samfunn som vil kvitte seg med all tro, har hittil ikke lykkes. Av dette slutter jeg at tro alltid vil ha en plass i samfunnet – på en eller annen måte, enten man vil eller ikke. Derfor har troen også en plass i vårt moderne samfunn i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2418 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1871 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1115 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 913 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 599 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere