Espen Dahlgren Doksrød

Alder: 31
  RSS

Om Espen

Kapellan i Nedre Eiker menighet.

Følgere

Ja til likekjønnede ekteskap

Publisert rundt 7 år siden

Liturgi for likekjønnede ekteskap er en stor og følsom sak for mange av oss i Den norske kirke. Samlivsutvalget la forrige mandag frem en rapport hvor de, med 6 mot 3 stemmer, mener at kirken kan medvirke ved inngåelse av likekjønnede ekteskap.

Jeg vil berømme samlivsutvalget for en bred og god drøfting. Bibelsk argumentasjon er svært tilstede i rapporten godt sett i lys av vår egen samtid. Jeg kommer derfor ikke til å gå mer inn på dette enn å nevne, for de som ikke vil lese den knapt 100 sider lange rapporten, at Paulus' syn på homofili har en sentral rolle i denne drøftelsen. Spørsmål vedrørende hans relevans i slike spørsmål i 2013 blir drøftet. Noen synes dette er svært ubehagelig, ja, nærmest på akkord med Bibelen, men jeg vil da minne om hvordan kirken allerede har gått vekk fra Paulus' syn på kvinner som gjeldende. En annen viktig drøfting er om Paulus' syn på homofili tar utgangspunkt i det samme som vi har for oss. Det er store spørsmål, spørsmål man skal ta på alvor. Utvalgets flertall mener at Paulus ikke har autoriteten til å diktere Den norske kirkes ekteskapssyn.

Etter min mening er det to momenter i rapporten som det særlig bør reflekteres over:

"Det er helt nødvendig for kirken å kommunisere til dagens mennesker hva som er Guds skapervilje for seksualiteten. Men noen ganger er livets landskaper slik at det å følge en ferdig opptrukket og snorrett kurs fører mennesker til ulykke. Å lukke øynene for dette er uansvarlig." (s. 71)

"Vi må ta stilling til om homofile skal nektes muligheten til å forme sitt samliv i en ordning basert på kjærlighet, troskap og tillit og fratas det privilegium å være hverandres nærmeste pårørende, fordi de i dette samlivet også kan komme til å ha sex med hverandre. Det kan i denne tankerekken ikke være riktig. Tvert imot blir det viktig å fremheve betydningen av at også homofile får mulighet for å utforme sitt samliv og seksualliv på det verdigrunnlaget som trekkes frem både i det kirkelige og i det borgerlige vigselsritualet." (s. 73)

Det er dette det handler om. En liturgi for likekjønnede ekteskap handler i første omgang om muligheten til å forme sitt samliv. Den norske kirke bør, innenfor norsk lov og innenfor etikkens grenser, la ethvert menneske få lov til å forme sitt samliv. Dette bør vi velsigne.

Motstanderne er mange. MorFarBarn mener at denne saken ikke handler om diskriminering, toleranse og likeverd. De mener definisjonene 'ekteskap' og 'partnerskap' ikke representerer et hierarki. Dithen skjønner ikke jeg det er mulig å komme. I så henseende har Den norske kirke kanskje malt seg opp i et hjørne. Det er ingen tvil om at Den norske kirke rangerer ekteskapet som den "høyeste" formen for samliv. Det viser samlivsutvalgets ferske rapport og må ligge som et premiss i denne debatten.

Barneperspektivet er komplekst. Samtidig er det svært viktig å huske på at mange gifter seg og planlegger bevisst å ikke få barn. Noen vil ikke, andre kan ikke. Å høre i vår ekteskapsliturgi at vi skal være fruktbare og bli mange kan føles sårt for mange som ikke kan få barn. Kirken velsigner barnløshet og kirken kan gjerne fortsette å velsigne planlagt barnløshet. "Det internasjonale barnemarkedet", som Øivind Benestad i MorFarBarn ofte trekker frem, er en annen etisk problemstilling enn homofili. Å trekke det dithen at en liturgi for likekjønnede ekteskap er en liturgi for kunstig befruktning mener jeg er for drøyt. Det vitner om en generalisering av homofile forhold jeg mener vi som kirke bør styre unna. Jeg sier meg helt enig i at kunstig befruktning og surrogati rører ved mange spørsmål Den norske kirke bør drøfte. Jeg sier meg derimot helt uenig i at man skal bruke kunstig befruktning og surrogati som et argument mot liturgi for likekjønnede ekteskap - det marginaliserer debatten.

Jeg vet ikke om det er et hjertesukk eller en form for en sterk følelsesmessig argumentasjon Benestad står for når han sier at han blir hjemløs i Den norske kirke om en liturgi for likekjønnede ekteskap blir vedtatt. Jeg mener det er helt greit å uttale det. Man er i sin fulle rett til å trekke seg ut fra en institusjon man er uenig med. Men la ikke en frykt for å miste medlemmer ligge som et argument mot å vedta en liturgi for likekjønnede ekteskap. La ikke en ensidig skrifttolkning være premisset for Den norske kirke. Dette er ingen symbolsak, det er én av mange problemstillinger vi som kirke må forholde oss til.

Jeg vil ikke pålegge andre byrder jeg selv slipper å røre og er et stolt medlem av Den norske kirke uansett vedtak, men jeg har et innstendig håp. Det er at jeg kan få vie homofile den dagen jeg blir prest - lukk opp kirkens dører!

- Espen Dahlgren Doksrød, teologistudent på Det teologiske Menighetsfakultet

Gå til innlegget

En bibelsk dybde

Publisert over 9 år siden

Det å reflektere over en litterær tekst ved at man nær sagt går inn i rollen som en av aktørene i den kan være ganske spennende. Dette er muligenes bare en kuriositet, men her er mitt forsøk på å prøve å sette seg inn i en disippels situasjon.

Mark 10, 13-16:

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Det var en varm og klam dag i Judea. Vi snakket sammen i går kveld, de 11 andre og jeg, og vi var enige om at dette var et hardkjør. Lange dager, mye undervisning, ikke alltid like lett å få tak i næring til å være helt mentalt til stede under alle seansene mesteren holder på med heller. Det hele toppet seg tidligere i dag: Mesteren stod og forkynte for oss og en del andre interesserte. Han var inne i et godt driv med flere gode vendinger og resonnementer om hva som egentlig var hensikten med Jesajas profettid. Så skjedde det: En haug med enerverende foreldre kom mot oss, bærende på små barn. Vi hørte de snakket om at de ville la barna bli berørt av Jesus. Jeg vekslet noen ord med Peter, som dultet til Bartolomeus og Johannes. Vi var sikre nå: Disse barna skulle ikke forstyrre mesteren i sitt arbeid. Vi gikk derfor mot dem og gav dem klar beskjed om at dette ikke var tiden for at de skulle trenge seg på. De gav blanke i vårt forbud og fortsatte å trenge seg på. Det var vel Andreas som først dyttet en mor vekk fordi hun rett og slett var for påtrengende. Det ble etter hvert et voldsomt munnhuggeri mellom oss og foreldrene. Flere av barna begynte å gråte. Med ett var mesteren rett bak oss. Han skjelte oss ut etter noter og forlangte at disse barna skulle komme til ham, for det var nettopp disse som hørte Guds rike til. Han la også til at vi selv måtte lære oss å ta imot Gud som et lite barn. Vi fattet lite eller ingenting av det han sa, men vi lot dem komme frem. I kveld har vi sittet og diskutert det han sa. Alt det med Guds rike og kjærligheten fra Gud virker så utrolig betingelsesløst. Som om vi ikke trenger å gjøre noe annet enn å tro. Det høres så enkelt ut, men alle vi tolv er enige om at det er den største utfordringen vi kommer til å ha videre i livet.

 
Gå til innlegget

Eksegese av Fader Vår

Publisert over 9 år siden

Jeg har i lengre tid lurt på å publisere en eksegese her. Det som har holdt meg vekk fra det er om dette i det hele tatt har noen hensikt: Hvorfor i all verden skal man publisere et akademisk arbeid her som først og fremst er å regne som et internt oppgavekrav? Det er et godt spørsmål som jeg har tenkt en del over. Det jeg har kommet frem til er at ingen oppgaver jeg hittil har hatt har vært så åndelig fruktbar som denne. Eksegesen omhandler Fader Vår (Matteus), en bønn som iallefall jeg ofte kan finne på å fremsi av gammel vane, uten å tenke på innholdet i den. Å se dybden i denne bønnen via akademisk arbeid for å skjønne hvor massiv den faktisk er, gav meg mye. At akademia kan føre til en styrkende tro og ikke bare kritiske problemstillinger føles veldig godt. Jeg publiserer derfor eksegesen her med det mål at den skal gi litt nye/oppfriskende dimensjoner av Fader Vår.

Noen ting bør nevnes: For at den skal bli mer lesevennlig, har jeg fjernet alle fotnoter, men har med litteraturlisten om noen skulle finne den interessant. Om noen ønsker mer konkrete henvisninger, er det bare å spørre. Språkbruken er ikke den letteste i verden, jeg måtte nå selv sjekke hva i all verden det var jeg mente med det jeg skrev enkelte steder. Ordnett er da en god venn å ha for å forstå disse. Om allikevel sammenhengen skulle skurre, er det igjen bare å spørre, jeg håper at jeg kan gi et tilfredsstillende svar. Oppgaven ble skrevet i september 2009.


Gjør rede for form og innhold i Matt 6,9-13



1. Disposisjon

Jeg vil i denne oppgaven utføre en eksegese av Matt. 6,9-13. I oppgaveteksten blir det poengtert at det er form og innhold som skal gjøres rede for. Momentene ’bakgrunn og tilblivelse’ og ’virkningshistorie’, som vil være relevante i en full eksegese, blir derfor ikke gjort rede for i denne oppgaven.


2. Form

2.1 Sjanger
Perikopen står i Matteusevangeliet, som kategoriseres under sjangeren evangelium. Kjennetegnet ved denne sjangeren er i all hovedsak at hovedpersonen i skriftene er Jesus fra Nasaret. Min perikope er utdrag av en lengre tale. Det er dog viktig å merke seg at perikopen i all hovedsak er en bønn, altså en henvendelse som er ment å gjelde fra mennesker til overnaturlige makter, i dette tilfellet den monoteistiske Gud. Det er derfor nærliggende å ikke definere den innenfor èn sjanger. Det mest riktige å si da er at perikopen er en sjangeroverlapping mellom tale og bønn. Bønnen har svært mye til felles med jødiske bønner -hovedbønnen i synagogen kalles Atten-bønnen og bønnen inneholder i likhet med perikopens bønn lovprisning, bønn om syndstilgivelse, bønn om mettelse og at Gud skal være den ene sanne leder. Man ser her flere likhetstrekk med perikopens bønn. En enda nærere forbindelse finner man i kaddisj-bønnnen, en arameisk bønn,, som både har lovprisningen, bønn om at hans navn skal holdes hellig og at ’Hans salvede’ må komme. Man kan ikke si sikkert om forfatteren tok utgangspunkt i disse bønnene når bønnen i perikopen ble formet, men både innhold og mønster i hver av bønnene kan sterkt tyde på det. En ting som iallefall sees på som svært sikkert, er at bønnen tar utgangspunkt i generell jødisk bønnetradisjon. Dette underbygges også av at hele evangeliet etter Matteus er sterkt preget av en jødisk bakgrunn og tradisjon.

2.2 Fjernkontekst
Evangeliet etter Matteus har en narrativ grunnstruktur. Med dette menes det at forfatteren av evangeliet har et fortellende preg i sin tilnærmelse til stoffet. Det forekommer allikevel fem ganger i evangeliet at denne grunnstrukturen blir stykket opp med omfattende taleavsnitt. Disse talene blir holdt av Jesus fra Nasaret. Perikopen befinner seg innenfor det første av disse taleavsnittene, nærmere bestemt kapittel 5-7, en tale kalt Bergprekenen. Det er derfor naturlig å fastsette dette til å være perikopens fjernkontekst.

2.3 Nærkontekst
Kapittel 5-7 har igjen flere tematiske inndelinger. Perikopen står i et avsnitt som handler om hva man skal gjøre i forhold til hva som kan virke som det øyensynlig naturlige, det normmessige i datidens kultur. To vers før perikopen står det at Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik som hedningene gjør (Matt 6:5a). På samme måte står det noe tidligere en lignende beskrivelse som henviser til almisser (Matt 6:2a). Begge disse temaene blir avsluttet med utsagnet Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Noen vers etter perikopen følger det samme mønsteret, her med faste som temaet. Innenfor alle disse temaene er det et fokus på at ting skal skje i det skjulte, at man ikke på noen måte skal strebe etter å vise hva man gjør. Det Jesus fra Nasaret her poengterer, er noe som er blitt kalt ”den nye fromhet”, handlingsmønsteret som blir presentert omtales gjerne som fromhetsgjerningene. Av undertemaene i ”den nye fromhet” er temaet for perikopen bønn. Da perikopen er en del av Jesus fra Nasarets sin tale under temaet ”den nye fromhet”, settes nærkonteksten til det som omhandler dette temaet i fjernkonteksten, nærmere bestemt Matt 6:1-18.

2.4 Struktur

Perikopen kan inndeles på følgende måte:
9a: Introduksjon til læren
9b: Tiltale
9c-10: 3 bønner om Guds sak
11-13a: 3 bønner som fokuserer på menneskers behov
13b: Avsluttende lovprisning


3. Innholdsanalyse

3.1 Vers 9a
Denne introduksjonen er en formaning fra Jesus fra Nasaret, som tar utgangspunkt i de foregående versene. Der kommer det frem at en bønn ikke skal bes med mange ord, jfr. avsnittet om nærkontekst. En annen formaning som også har kommet frem tidligere, jfr. Matt 6:5-6, er at man ikke skal be for å vise seg frem for folk, men at man skal be i det skjulte. Alt i alt er denne introduksjonen den endelige formaningen før selve bønnen blir presentert.

3.2 Vers 9b
Det første å bite seg merke i her, er Vår Far. I evangeliet etter Lukas, i 11:2, hvor en iøynefallende lik bønn blir presentert, brukes kun ordet Far. Dette ordet er også Jesu tiltale til Gud i bønn, jfr. 11:25f og Mark 14:36. Dette kan tyde på at Lukas’ bønn er den opprinnelige og at ordet vår her er satt inn for å tilpasse bønnen til bruk i liturgiske anretninger. Det er nemlig kun i denne konteksten Jesus fra Nasaret bruker uttrykket Vår Far. I andre bønner sier han min Far, en talemåte som viser at hans forhold til Gud er av en annen karakter enn disiplenes. Når det kommer til denne bønnen, blir den formulert i et flertall for å kunne favne om andre enn han selv, og tiltalen legger med dette opp til at dette er en bønn som kan brukes av enhver. Tiltalen inneholder også en beskrivelse av at mottakeren Vår Far er den som er i himmelen. Allerede i innledningen av bønnen kommer det altså frem at dette er et budskap til den opphøyede, og setter perspektivet et annet sted enn om det kun hadde stått Vår Far, noe som også kunne ha blitt tolket verdslig. Å betegne Gud som den som er i himmelen, går igjen flere ganger i Matteusevangeliet, man finner dette blant annet i 5:16, 5:45 og 18:14. Rent språkmessig er altså dette en betegnelse som kjennetegner evangeliet etter Matteus.

3.3 Vers 9c-10
Tiltalen fortalte om mottakeren av denne bønnen. I denne delen av perikopen begynner selve tilbedelsen. Det er hevet over enhver tvil at mottakeren skal være Gud. 9c, den første bønnen, gjelder navnet til Gud, at Guds navn skal holdes hellig. Dette er tydelig inspirert av Loven i GT. I Leviticus 20:7 står det Dere skal hellige dere og være hellige! For jeg er Herren deres Gud, mens det i 22:32 står Dere må ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil bli holdt hellig blant. Den første bønnen i perikopen er med dette på mange måter en bekreftelse av dette, en utfylling som også viser til Loven. For å trekke et subjekt ut av dette, kan man logisk tenke seg at med Leviticus-tekstene som utgangspunkt vil bønnen ha et innhold som kan defineres som etisk med mennesker som subjekt. Man kan dog også tenke seg at dette kan slå motsatt vei: GT inneholder mange fortellinger om at Guds navn blir vanhelliget og at han slår tilbake for å vise sine allmektige hellighet, jfr. Esek 36:22f. Dette snur det til at Gud blir subjektet, og bønnen blir da at Gud må opprettholde sin hellighet overfor mennesker. Dette er eskatologi, altså et frelse- og domsmessig syn – det er Gud selv som må bryte ned alt for å gjøre slutt på all urett. Med dette kan bønnen forstås på to ulike måter. Samtidig er det viktig å poengtere at en etisk og eskatologisk forståelse også kan sammenstilles – de utelukker ikke nødvendigvis hverandre.

I den andre bønnen er det ditt rike som blir presentert. Matteus bruker, jfr. avsnittet om vers 9b, bruker Matteus himmelbegrepet om Guds rike, men i enkelte sammenhenger også ordrett Guds rike, jfr. 6:33 og min Fars rike, jfr. 26:29. Dette underbygger selve tiltaleformen av ditt rike og viser til bønnens mottaker, underforstått Vår Far. Hovedvekten i denne bønnen ligger på det fremtidige frelsesrike. Man omtaler i denne konteksten altså en eskatologisk utgang som før eller siden kommer til å skje. Riket er å se på som nærværende i og med Jesu tilstedeværelse. Dette underbygger også de sterke forventningene som var blant kristne på den tiden da teksten ble skrevet ned. Dette er alt i alt en bønn som ilegger Guds inngrepen i bønnens ønske og det er åpenbart å tenke dette i et eskatologisk perspektiv. Samtidig kan dette også sees på som en misjonsbønn, jfr. 28:16ff. Bønnen kan altså både sees på som en form for vekst for opprettelsen av det endelige riket og som et ønske om en fullendelse av Guds løfter.

Den tredje bønnen går eksplisitt på Guds egen vilje. Definisjonen på Guds vilje blir med dette det sentrale. Dette kan ses på som de kravene han stiller til menneskene i form av hva han ønsker at de skal gjøre. Det kan også ses på som det Gud selv vil gjøre for menneskene, altså noe som kan defineres som gaver. Tilføyelsen slik som i himmelen kan i hovedsak tolkes to retninger: Den etiske tolkningen ved at på samme måte som Guds vilje adlydes i himmelen, skal den også adlydes på jorden ved at mennesker lydig følger hans ord. Den andre måten å se dette på er innenfor det eskatologiske perspektivet – jord og himmel forent, jfr. 2 Pet 3:13. Med det kan på jorden slik som i himmelen ses på som uttrykk for det totale skaperverket, både det fysiske og det metafysiske.

3.4 Vers 11-13a
Den fjerde bønnen er en bønn om brød. Betydningen av det daglige brød er omdiskutert da dette begrepet ikke finnes i noen andre kjente tekster. Det finnes flere måter å se denne betegnelsen på: Brød i overført betydning, i form av brød for eksistensen, det nødvendige brød. Luther mente at dette skulle ses på som langt mer bokstavelig, at denne bønnen nettopp omhandlet brødet som mat daglig basis. Den eldste forståelse av det, og den mest anerkjente, er at brød var den viktigste delen av det jødiske kostholdet. Daglønnen på denne tiden ble vanligvis utbetalt om kvelden. Med dette blir det daglige brød det man trengte for å leve, basisen og utgangspunktet for et liv. Sakramentmessig kan dette også ses på brødet man får i nattverden, at dette var et frampek mot innstiftelsen Jesus fra Nasaret foretok og en bekreftelse på dette måltidet, jfr. 26:26-29.

Tilgivelse er temaet for den femte bønnen. Ofeilæma, ordet som her er oversatt med skyld, betyr egentlig gjeld. Med dette menes det i bønnen at synd sørger for at man havner i gjeld til Gud. Ønsket om at man da blir tilgitt går over i forlengelsen av bønnen, noe som også gjenspeiler lignelsen i 18:21ff. Dette kan tolkes til at det er en essensiell sammenheng mellom å få tilgivelse av Gud og det å tilgi medmennesker. Tilføyelsen er med vekt på lignelsen da ikke en betingelse, men en naturlig følge som er implisert i tanken om nestekjærlighet og det dobbelt kjærlighetsbud, jfr. 22:37-40. Tilføyelsen sier at det er en sammenheng mellom det å motta tilgivelse fra Gud og det å tilgi medmennesker.

Den sjette og siste bønnen i perikopen omhandler det å bli tatt vare på og bli bevart av Gud. Luther mente at dette var to bønner. Riktignok har bønnen to deler, men siste ledd er ikke å regne som en forlengelse, men en bekreftelse av første ledd. Dette underbygges av at bindeordet men blir brukt mellom de to leddene i det som her blir definert som en bønn. Det første leddet inneholder ordet fristelse, at Gud ikke skal la oss komme i fristelse. Dette kan bli brukt om å bli satt på prøve, med en mulighet for åndelig vekst om man etter Guds begreper fullfører prøven tilfredsstillende, jfr. 1 Mos 22,1. Det er allikevel mer nærliggende å tro at den slags fristelser denne bønnen taler om er fristelser som kan medføre en svakere åndelig relasjon, eller i verste fall åndelig resignasjon. Dette bekreftes ytterligere ved bruken av fristelse senere i evangeliet, jfr. 26:41. I Luthers katekisme blir denne bønnen utdypet med at ”vi ber i denne bønn… at djevelen, verden og vårt kjød ikke må bedra oss og føre oss til vantro".

I motsetning til den negative tonen i det første leddet, er tonen positiv i det følgende: Frels oss fra det onde! Dette er en bekreftelse på det første leddet som følge av at det onde står side om side med fristelsen. Om man går tilbake til grunnteksten, er det essensielt å merke seg at det ordinære ordet for frelse, såzå, som betyr å gjøre sunn og fullstendig, er utelatt. I stedet brukes ryomai, som betyr at man reddes ut fra nød og fare. Med dette er det implisitt i begge ledd at Gud må bevare mennesker fra ondskap. Dette vil også si at via denne bønnen erkjennes verden som ond, noe som kan lede helt tilbake til syndefallet, jfr. 1 Mos 3.

3.5 13b
Dette er en lovprisning som mest sannsynlig har sine røtter i det gamle testamente, jfr. 1 Krøn 29:11. Rent språklig sett svarer denne delen av perikopen til de tre første bønnene - man kan be Gud om å la hans rike komme fordi riket er hans (…) i evighet. I flere utgaver av NT står denne lovprisningen i klaffer, den er altså isolert fra resten av teksten. Grunnen til dette er at den ikke finnes i grunnteksten, de eldste skriftene til evangeliet. Det antas derfor at den har blitt lagt til i forbindelse med bruk på gudstjenester. Rent strukturmessig er det en gammeltestamentlig implisitt jødisk skikk å avslutte en bønn med lovprisning.

4. Oppsummering

Innholdsmessig sett er bønnen et svar på spørsmål om almisser, bønn og faste. Etter tiltalen følger to sett á tre bønner. De tre første bønnene er tydelig konsentrert om Guds sak. Strukturmessig henger disse tre bønnene tett sammen. Den første bønnen kan ses på som en betingelse for de to andre. Om man holder Guds navn hellig, lar han sitt rike komme og hans vilje skje. Med i denne delkonklusjonen må det også ligge til grunn øvrig fortolkning av de enkelte bønnene. Samtidig vil dette si at selv om bønnene hver for seg kan ha sin betydning, tilsier konteksten at de ikke er isolerte bønner satt sammen, men bønner som utfyller hverandre i perikopen. Dette underbygges også av at bønnene er asyndetisk forbundet, det er ingen sideord som direkte skiller bønnene fra hverandre.

Den andre trioen av bønner er illustrasjoner på hva som ligger til grunn for livet fra et menneskelig ståsted. For å sammenligne dette med de tre første bønnene, kan man si at der de første bønnene er budskap fra mennesker til Gud om at han må bevare sin hellighet, er de siste bønnene budskap fra mennesker til Gud om at han må bevare mennesker. De tre siste bønnene er det som man trenger for å leve i verden. En god beskrivelse på disse bønnene er at de ”gir uttrykk for den omfattende omsorg fra Gud…”.

Alt i alt kan man dele opp denne perikopen i 8 ledd: Tiltale, 3 bønner om Guds sak, 3 bønner om det jordiske liv og avsluttende lovprisning.

5. Litteraturliste

5.1 Litteratur
Reidar Hvalvik / Terje Stordalen (1999)  Den store fortellingen  Oslo: Det Norske Bibelselskap
Hans Kvalbein (1989) Fortolkning til Matteusevangeliet  Oslo: Nye Luther Forlag/ Lunde Forlag
Craig S. Keener (1999) A commentary on the Gospel of Matthew Cambridge: William B. Eerdmans Publishing Company

5.2 Nettkilder
Bibelen (2005) Nettbibelen til Bibelselskapet. Lokalisert 14.-29. September: http://www.bibelen.no/

Gå til innlegget

Gi en gave til Guds rike!

Publisert over 9 år siden

Det hender at jeg ser på Visjon Norge. Jeg er kanskje ikke i målgruppen for denne kanalen verken aldersmessig eller konfesjonsmessig, men synes det er en nytteverdi i det. Nye impulser og inntrykk skaper gjerne en mer konstruktiv tankegang enn godt inngrodde fordommer mot det man ikke kjenner til.

Jeg har merket meg at det i annonsepausene og nær sagt konstant under studiosendinger triller tekster over skjermen hvor man blir bedt om å gi sin gave til Guds rike - i denne sammenheng stort sett isolert til Visjon Norge. Jeg har også merket meg Jan Hanvold sine instendige bønner om gaver gjerne supplert med ordspillet at om du ikke har kort, er vi veldig glad i tanter, særlig kontanter.

Som tidligere student i medievitenskap er jeg fullstendig klar over at en TV-kanal med et eierskapssystem som Visjon Norge har et stort behov for penger. Allikevel er det noen ting som jeg stiller store spørsmålstegn ved:

1. Går pengene alltid dit de skal? Visjon Norge har tidligere fått kritikk for å bruke summer ment til fattige barn i Øst-Europa til sin egen drifting av kanalen.

2. Det er ganske slitsomt å se på TV når man i et sett får oppfordringer om å gi. La oss si at et menneske som ikke regner seg som kristen, som har sine fordommer mot kristendommen, en kveld sitter og ser på TV. Vedkommende zapper kanskje 4-5 ganger innom og det vedkommende ser, er stadige bønner om å gi. Dette gjentar seg kanskje 2-3 kvelder på rad og vedkommende får bekreftet sine fordommer. Hva slags signal sender dette ut?

3. Å gi en gave til Visjon Norge, er det eksplisitt en gave til Guds rike? Man har selvfølgelig tienden som mange kristne gir, men anomdningen på Visjon Norge virker til å gå langt lengre enn som så. Jeg kjenner tilfeller av pensjonister som tar opp lån med sikkerhet i sin egen bolig på grunn av samvittighetskvaler som følge av nettopp slik markedsføring som Visjon Norge driver med. For å fritt sitere Torstein Langesæter: Visjon Norge kan virke til å gjøre evangeliet til en butikk. Finnes det noen bibelsk begrunnelse for de gjentatte rop om penger i kassa eller er dette rent nødvendig for driften? Om det er det siste, er det ganske paradoksalt, med tanke på Jan Hanvolds klare melding: "Å gi en gave til Visjon Norge er å gi en gave til Guds rike!"

- Espen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1216 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1209 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1077 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 600 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere