Johnny Eskedal

Alder: 46
  RSS

Om Johnny

Pastor i Fevik Misjonskirke. Master i Kristendom ved Ansgar Teologiske Høgskole.

Følgere

Et nytt teologisk perspektiv

Publisert nesten 7 år siden

Prosessen med å redefinere Guds natur har pågått en viss tid i mer liberale kretser, men uten å ha et bibelsk fundament. Derimot er det den siste tiden blitt stilt spørsmål med de hellenistiske antagelsene om Gud. For eksempel er antagelsen om at Gud er uforanderlig i sine erfaringer og at derfor Gud erfarer helheten av tilværelsen som en tidløs blokk blitt satt under lupen. Vi ser nå et økende antall evangelikale bibelforskere som står for et mer åpent syn på Gud angående Guds forutviten: “ [The open view of God] stresses the contingent, creative, open nature of reality and therefore of God’s experience of reality” (Boyd, s 68).

 

En slik teologisk innfallsvinkel fornekter ikke sannheten om at Gud alene er evig og allmektig og historiens Herre. Derimot hevder et slikt syn at Augustins forståelse av Guds allmakt har sin bakgrunn i neo-platonsk og hellenistisk filosofi og ikke bibelsk. Boyd sier at nettopp av den grunn er det Augustins tilnærming trengs å bli utfordret. 

 

Fra Platon og Aristoteles og den hellenistiske filosofi har kirken arvet kimen til den klassiske forståelsen av Guds allmakt.Boyd skriver: «The church arrived at the notion that God was altogether unmoved, impassible, immutable, nontemporal and purely actual» (Boyd, s 67).Denne forståelsen av Gud var det som undergravde det bibelske krigføringsperspektivet. På bakgrunn av den hellenistiske forståelsen av Guds allmakt ble alle hendelser sett på som et resultat av en guddommelig blåkopi.

 

Dersom det skulle forholde seg slik blir det helt umulig å snakke om åndelig krigføring. For dersom en åndelig krig følger en plan som helt og holdent er kontrollert av den ene part, kan vi ikke snakke om noen virkelig krig. Det var av nettopp denne grunn at ondskapens problem er blitt til et intellektuelt problem. Istedenfor en åndelig motpart som skulle nedkjempes, ble det Gud som alt falt tilbake på.

 

Gå til kommentaren

Fraværet av problemstillingen

Publisert nesten 7 år siden

Enkelte skriftsteder i Bibelen viser at lidelser kan være forårsaket av staff og tukt fra Gud (1 Mos 18,20ff). Skriften lærer derimot ikke at lidelse alltid eller vanligvis er en form for guddommelig straff. Tvert imot. Når Jesus identifiserer kilden til verdens lidelser og ondskap er det djevelen og ikke Gud som identifiseres.Walter Wink har sagt: “The early Christians devoted a great deal of energy to discovering the meaning of Jesus’ death, but nowhere do they offer a justification of God in the face of an evil world. They do not seem to be puzzled or even perturbed by evil as a theoretical problem” (Boyd, s 52).

 

Fraværet av en slik problemstilling i Bibelen taler sterkt imot en klassisk forståelse av det ondes problem. Det finnes bibelske beretninger hvor det er mennesker som utrykker en overbevisning som kommer nært et klassisk teologisk syn på det onde, som f.eks. den blindfødte i Joh 9:1-5. Men det interessante med disse skriftstedene er at Skriften selv lærer at disse spørsmålene baserer seg på en uriktig forståelse av Gud.

 

Hvorfor finnes det så en slik radikal forskjell på hvordan apostlene og de første kristne og hvordan den post-augustinske kirke ser på det onde? Boyd hevder at apostlene blant annet ikke antok at Guds allmakt innebar absolutt kontroll. Jesus lærte disiplene om å be om at Guds vilje måtte skje på jorden som i himmelen – noe som nødvendigvis må bety at det ikke alltid er slik.

 

Jesu disipler antok ikke at det var en guddommelig hensikt bak hver eneste hendelse i historien. Tvert imot forsto de det slik at universet var befolket av frie vesener, både mennesker og engler, og at det var disse som var ondskapens årsak. Falne mennesker og engler og deres handlinger ble forstått som en viktig forklaringsfaktor for hendelser i historien, både den individuelle og den kollektive vilje. Den sentrale forskjellen mellom urkirken og den etter-augustinske kirke er at urkirken holder Satan som den viktigste kilden til ondskapen som finnes i universet mens i den augustinske tradisjon så flyttes forståelsen av ondskapens opphav til sfæren rundt Guds vilje.

 

I det nye testamentet blir Satan portrettert som denne verden Gud (2 Kor 4:4). Han har makt over alle verdens riker og kongedømmer. Ja, over hele jorden (Joh 5:19). Han er i Det nye testamentet skildret som den som står bak forfølgelse, sykdom og død. Han er bakmannen for all løgn. Og har var en morder fra begynnelsen av. Hans falne hær av engler skildres med en overnaturlig makt til å manipulere kongedømmer og menneskeskarer og demonisere enkeltindivider (Joh 8:44).

 

Jesus proklamerte at han var i kamp med Satan. Han var kommet for å ødelegge djevelens gjerninger og bringe mennesker fra mørke til lys (Joh 3:8; Kol 1:13). Der er mange aspekter ved Jesus tjeneste som kun kan forståes i lys av at det er en åndelig krig som føres, blant annet hans helbredelser og demonutdrivelser. Djevelen og hans demoner blir ikke på noe vis i Det nye testamentet sidestilt med Gud. Det finnes ikke i Bibelen et dualistisk syn på tilværelsen der ondskapens agenter er evige og allmektige liksom Gud. Tvert imot. Det nye testamentets forfattere lærte at bare Gud er evig. Han alene er allmektig og skaper av alle ting. Men dersom menneskers og englers frihet er en realitet - så gir det ingen mening i å spørre om det er en høyere guddommelig hensikt bak deres onde handlinger. Den eneste årsaken er lokalisert hos disse frie individene selv, om enn de er engler eller mennesker (Boyd, s 57).

 

Gå til kommentaren

Armensk teologi

Publisert nesten 7 år siden

Mange har i etter-reformasjonens tid avvist Augustins antagelse om at Guds vilje aldri kan bli bøyd. De hevder at individers frie vilje innebærer at Gud ikke alltid får sin vei. Denne teologiske tilnærmingen kalles armensk. Men et armensk teologisk perspektiv aksepterer fortsatt den klassiske forståelsen av Gud som tidløs, uforanderlig og upåvirkelig, noe Boyd hevder stammer fra hellenistisk filosofi og som gjør det umulig å snakke om en virkelig fri vilje for Guds skapninger.

 

Boyd sier at selv om et armensk syn gir skapningene fri vilje er det likevel tilbøyelighet til å si at Gud har sine grunner til å tillate det onde. Et slikt teologisk ståsted forfekter fortsatt at Gud har detaljert kunnskap om alt som skal skje i framtiden, noe som igjen vanskeliggjør skapningenes virkelige frie vilje. En slik forståelse av Guds forutviten legger også grunnlag til å anta at Gud tillater eller står bak de onde hendelsene. For dersom han med nøyaktig forutviten vet om alle onde handlinger som vil skje, måtte han ikke da ha en hensikt med å skape ondskapens agenter i utgangspunktet? Man kan stille seg spørsmålet hvorfor Gud tillot at Hitler ble født dersom han fra evighet av visste hva ondskap han ville utrette. Boyd hevder at den armenske forståelsen også har en annen svakhet når den begrenser den frie viljen kun til mennesker og ikke inkluderer englenes frie vilje.

Gå til kommentaren

Fra Augustin til reformasjonen

Publisert nesten 7 år siden

Det er flere problemer med det ondes problem. Boyd sier at til tross for enormt intellektuell energi brukt for å få bukt med det ondes problem gjennom århundrenes løp, er det fortsatt ikke løst hvordan det onde kan være en realitet holdt opp mot troen på en kjærlig og allmektig Gud. Ortodoks teologi lærer at Gud er allmektig - noe som Bibelen også bekrefter. Boyd stiller derimot spørsmål med hva dette betyr. Innebærer Guds allmakt nødvendigvis at Gud har absolutt kontroll?

 

Hovedproblemet synes å ligge i den klassiske kalkuleringen av makt med kontroll, av omnipotens med omnikontroll. Dersom total makt defineres som total kontroll med alt som skjer, da synes ondskap å være utelukket. Dersom godhet kontrollerer alle ting, så må alle ting være gode.

 

Augustin har skrevet: «Evil does not exist at all, and not only for you [God], but for your created universe, because there is nothing outside it which could break in and destroy the order which you have imposed upon it. But in parts of the universe, there are certain elements which are thought evil because of a conflict of interest” (Boyd, s. 45).Augustin ser her ut til å hevde at for Gud er ondskapen ikke-eksisterende.

 

Men dersom alle ondskapens dimensjoner blir vurdert på et konkret plan, blir et slikt utgangspunkt uholdbart (at det ikke finnes ondskap, bare interessekonflikter). Skriften lærer derimot at Gud hater det onde (Sal 5:6) og nettopp av den grunn er det Gud er hellig (Sal 45,8; Ord 8,13). Hvordan kan det da ha seg at Gud skulle godta eller ønske det han hater som en ingrediens i sin guddommelige plan?

 

En underliggende forståelse av Guds allmakt i det klassiske perspektivet er at Gud har total kontroll. Alt som skjer det skjer etter hans vilje og ønske. Noe som sterkt antyder at det onde passer inn i Guds suverene plan – selv om Gud paradoksalt nok hater det onde. Augustin lærte at ondskap kan gå imot Guds vilje, men det foregår ikke utenfor den. Et slikt perspektiv er fullstendig uhåndterlig, påpeker Boyd.

 

Selv om både Augustin og Boethius (og Aquinas, Luther og Calvin etter dem) bekreftet at ondskap stammer fra individenes frie vilje og ikke fra Gud - så hevder de likevel at det er en guddommelig hensikt bak denne viljen, noe som innebærer at ondskap utført av Guds skapninger tjener et høyere gode. I følge et slikt syn tjener altså ondskapen utført av Guds skapninger, Guds hensikter.

 

Gå til kommentaren

Det ondes problem

Publisert nesten 7 år siden

Zosia var en liten jente som levde i Warszawas jødiske getto under Nazi-Tysklands okkupasjon. Ho hadde øyne som strålte som gnistrende diamanter. En nazi-soldat la merke til Zosias vakre øyne og sa til sin medsoldat: «Jeg kunne laget to ringer av dem, en til meg selv og en til min kone». Da tar hans medsoldat tak i Zosia og sier: «La oss sjekke om de virkelig er så vakre». Soldatene skjærer ut øynene hennes og jenta faller om. Jentas mor skriker hysterisk og kjemper febrilsk, men kan ingenting gjøre. Latt tilbake har jenta to blødende hull der øynene hadde vært. Deretter tar de Zosias liv. Hvordan kan en så forklare at en allmektig Gud kan tillate en slik ondskap å finne sted?

 

Ondskap er et problem på et metafysisk plan for mennesker som tror på en Gud slik han er blitt presentert i det klassiske filosofiske synet angående Guds allmakt. Synet til Augustin og Aquinas som deretter ble videreforedlet av reformatorene, om at Gud er over tid og rom, at ingenting skjer uten at han har villet det eller tillat det - fraskriver den frie vilje. Selv om disse teologene ikke ønsket det, er det egentlig det et slikt syn gjør. Denne klassiske tilnærmingen tilsier at Gud utøver absolutt suverenitet i verden og at han direkte eller indirekte utøver kontroll over alle hendelser - både de onde og de gode.

 

Når en på en slik måte forstår at Gud har sin hånd på alt som skjer, og man samtidig sier at Gud er god, oppstår det et problem som vanskelig lar seg løse. Hvis Gud er kjærlighet og god, så må han ønske å beskytte Zosia, og hun skulle aldri måtte lide slik hun gjorde. Dersom Gud utøver totalt kontroll i verden, så må han også være i stand til å redde Zosia – noe som altså ikke skjedde. Skrekkhistorien til Zosia er et alvor intellektuelt problem for de som forfekter et klassisk filosofisk syn på det onde. Men Zosias historie er ikke enestående - derimot er verden og historien full av lignende historier. Dersom vi følger Augustins antagelse om Guds totale kontroll, da skulle vi anta at alt som rammer oss, godt eller ondt, kommer fra Gud Faders hånd. For som denne filosofiske anskuelsen lærer, så kan ingen gjøre noe med oss eller ingenting ramme oss, uten at Gud tillater det - og det for en spesielt god grunn. Alt som skjer passer perfekt inn i Guds plan for alt følger en guddommelig blåkopi som i detalj er forutbestemt av Gud. Om vi enten tiltaler Gud som den som «igangsetter» eller «tillater» det onde å skje - så er det uansett en guddommelig tanke bak. Alt som skjer er godkjent av Gud, for: «alle ting virker sammen til det gode» (Rom 8:28) som det heter i et løsrevet sitat fra Romerbrevet.

 

I følge den klassiske forståelse så kan hendelser skje «mot» Guds vilje, men paradoksalt nok så kan de aldri skje uten Guds tillatelse. Nettopp dette er det folk stiller spørsmål med: Dersom Gud er god, hvordan kunne Han tillate at Zosias øyne ble plukket ut? Hvorfor tillater Han all ondskapen i verden? Hva trøst er det for den som lider å få høre at: «Gud vet hva han gjør,» eller: «Gud hadde nok en mening med det» eller: «Alle ting virker sammen til det gode». Det kan synes som at et slikt syn innebærer at Gud både er den som slår og som stryker den lidende.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
29 dager siden / 2922 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
17 dager siden / 1123 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 859 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
10 dager siden / 623 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
15 dager siden / 587 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 526 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
8 dager siden / 473 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere