Eyvind Skeie

Alder: 71
  RSS

Om Eyvind

Prest og forfatter, eyvindskeie.no.

Følgere

Den lyttende preke

Publisert 24 dager siden - 173 visninger

I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.

Nærmere sjelesorgen. 

At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.

Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?

Spørsmål som disse kan hjelpe oss under­ arbeidet­ med å finne angrepsvinkler og elementer­ til en lyttende preken.

Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekst-
arbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.

Rundt seg selv. 

Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.

Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.

Gå til innlegget

Kirkeåret er en fin innretning

Publisert rundt 2 måneder siden - 420 visninger

Jeg forstår det Per Arne Nordengen anfører om kirkeårets profil og tekster i advent. Det er et sentralt moment å ta menneskers livsfølelse med inn i prekenarbeidet og gudstjenesten. I omkring fire år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til alle søndagene i kirkeåret, så også dette året.

Dette arbeidet har ytterligere forsterket min opp­fatning av at kirkeåret med dets tekster er en fin innretning. Det gjelder ikke minst der tekstene yter motstand og ikke nødvendigvis bekrefter våre menneskelige erfaringer, eller vår livsfølelse om man vil. Kirkeåret krever av søndagens forkynner at hun eller han underlegger seg en annen form for disiplin enn det å avspeile det menneskelige.

At kirkeårets konstruksjon ikke betjener seg av én kanal eller kilde, er en del av dets slitestyrke gjennom årene. Derfor er jeg glad for kirkeåret, selv om jeg også noen ganger lurer på hvordan disse tekstene henger sammen og hva de har å gjøre akkurat på denne spesielle dagen. Min oppfordring lyder derfor: La oss holde fast ved kirkeårets og dets tekster og heller se det som en utfordring å kryste et budskap ut av disse tekstene, i møte med vår livsfølelse og dagsaktuelle erfaring.

Gå til innlegget

Brev til en sint og bekymret kristensjel

Publisert 3 måneder siden - 4887 visninger

Kjære deg! Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.

Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristen-
tro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.

Du snakker om hvor vondt du føler det er at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke KrF, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.

Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en ­dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. På den andre siden er du også kritisk til mye av det som skjer i kirken, og som du opplever som utglidning og forfall. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.

Det norske fellesrommet. 

Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har tatt meg tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.

Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for «det norske fellesrommet». I dette felles­rommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til ­religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.

Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.

Etter reformasjonen ­fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens anti­kristelige ­rasjonalisme, under kommunismen, den kristendoms­kritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er ­enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er ­knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.

Det fører for langt å komme inn på alt dette, men ­konklusjonen er helt klar: Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felles­kulturen. Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke ­felleskulturen og felles­rommet og kan ikke lenger påregne ­politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.

Jeg forstår godt at du og ­mange andre kan bli både ­sårede, oppgitte og frustrerte over at ­kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som frem­deles tror og bekjenner, finne en ny ­strategi med hensyn til hvordan vi skal tenke om det norske felles­rommet og vår opptreden der.

Fem oppfordringer. 

Her er så mine svar på dette, i kortform:

1) Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet.

2) Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss ­tilbake til en tid da vi hadde denne ­makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velger vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

3) Vi må leve trofast i vår ­kristne tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.

4) Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like ­betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i felles­rommet på mange måter, ­humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.

5) Vi må finne gode ­strategier for vårt kristne nærvær i det ­norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere ­(politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til ­etterfølgelse og tro (nærvær).

Frihet til å gå ut. I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.

Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Vær ­heller glad for at keiser ­Konstantins gedigne maktmisbruk av ­kristendommen endelig ser ut til å være over.

Så kan du gå ut i det ­norske ­fellesrommet og gi ditt ­bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være ­synlig til stede mellom ­menneskene!

Gå til innlegget

Tanker om det redaksjonelle

Publisert 7 måneder siden - 509 visninger

Dette innlegget har jeg hatt på min hjemmeside, eyvindskeie.no. 10. juli er det også i papirutgaven av Vårt Land. Jeg legger det dermed også ut her på Verdidebatt. Det er mange som har sterke meninger om Vårt Land. Mitt innlegg handler ikke om innholdet i avisen, men har en mer prinsipiell tilnærming knyttet til redaksjonelle spørsmål i ulike perspektiver. Om noen vil kommentere dette, er det fint! Jeg oppfordrer til en saklig debatt og samtale. Hilsen Eyvind S

I forbindelse med at direktør og redaktør Ingrid Erøy Fagervik hadde sin siste arbeidsdag i Vårt Land, skrev den fratrådte redaktøren, Åshild Mathisen, en hilsen på Facebok, sitat: "Vi har hatt en utrolig morsom og krevende tid sammen, der vi omorganiserte, rekrutterte ny kompetanse, flettet sammen avis og tidskrift, forlag og event, papir og nett, strømming og markedsføring."

Som abonnent, leser, forfatter og kirkelig kulturarbeider har jeg noen tanker om denne strategien:

Som abonnent og leser ønsker jeg at avisens redaksjon fra topp til bunn skal være absolutt fri fra andre bindinger enn de redaksjonelle. Blandingen av store egenannonser, kommentarstoff, oppbygning av eventmarked, forlagsvirksomhet, tidsskrift og reiselivsvirksomhet kan man forstå ut fra kommersielle hensyn, men det svekker avisen som redaksjonelt produkt og gjør, på en for meg upassende måte, journalistene og kommentatorene om til salgsprodukter i et omfang som svekker deres redaksjonelle troverdighet. Man vet ikke lenger om de arbeider på børsen eller i katedralen.

Som forfatter registrerer jeg at det skjer en klar opphoping av makt i den tette strategiske forbindelsen mellom redaksjon, forlag, events, strømming og andre aktiviteter. For oss som ikke tilhører dette redaksjonelle universet, hvor personer og redaksjonelt stoff er i flyt mellom formatene, gir det en form for utenforskap. Dette utenforskapet forsterkes av de store egenannonsene som jevnlig dukker opp for å markedsføre aktviteter, bøker, personer eller annet. Det skapes en lukket verden av økonomidrevet selvbekreftelse. Som forfatter utenfor denne maktsfæren kan man føle seg alene i en verden hvor kretsløpet for oppbyggelige bøker er i full forvitring. Jeg spør meg selv om strategien til Vårt Land er løsningen eller problemet. Som kirkelig kulturarbeider har jeg noen av de samme reaksjonene som jeg har nevnt som forfatter. Jeg liker rett og slett ikke en maktkonsentrasjon som får meg til å tvile på redaksjonelle valg og journalistikkens premisser.

Jeg er i tvil om jeg skal reise disse spørsmålene offentlig, både fordi jeg er glad i Vårt Land og fordi det lett kan bli sagt at det ligger rent personlige motiver bak, ettersom jeg også er aktør på feltet. Men jeg tror at det kan være godt å lufte slike tanker. Jeg vet også at mange har tenkt på lignende måte, men vært engstelige for å ta det frem offentlig, enten fordi de ikke var i posisjon til det eller fordi de fryktet negative konsekvenser for sin egen del.

Jeg har lekt litt med noen ord i reklamespråket: Som medlem av VL– familien får du alt på et sted, din daglige avis med innsikt og kommentarer, events, kulturopplevelser, åndelig og kulturelt påfyll og orientering gjennom bøker,  tidsskrifter og magasiner, reiseliv med kvalitetsopplevelser og mye mer. Du blir ikke bare abonnent på en avis, men Vårt Land gir deg det du trenger for hele din livsstil.

Det går an å se de markedsmessige muligheter i noe slikt. Kanskje er det også bra og nødvendig for å fremme de verdiene Vårt Land bygger på. Men kan vi stole på et redaksjonelt produkt som er en del av et slik konglomerat av markedsmål og hensyn?

Med håp om at disse tanker kan bli tatt i beste mening!

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018

 

Gå til innlegget

Ord og hellig skrift

Publisert rundt 1 år siden - 175 visninger

Så langt som det er mulig bruker jeg aldri det personlige pronomenet han om Gud. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de ­senere årene er det ganske konsekvent ­gjennomført.

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de ­bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.»

Klinger sammen. For meg ­betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle ­typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Som et hjerteforhold. Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden, innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være ­feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter.

De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. ­

Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

Århundrers patina. I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske ­fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og ­refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Modersvingen. Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang. Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Ordet blir menneske. Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske.­ Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift.

For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

Eyvind Skeie

Teolog, forfatter, 
komponist

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82175 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44632 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35544 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28878 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22498 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22096 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20396 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 17 timer siden / 79 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 17 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 18 timer siden / 122 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 19 timer siden / 183 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 23 timer siden / 389 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3101 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 378 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 164 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 424 visninger
Les flere

Siste innlegg

Om å gjøre sin leder god
av
Øystein Blymke
5 minutter siden / 5 visninger
Shoud I stay or should I go?
av
Anders Tyvand
5 minutter siden / 28 visninger
Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 9 timer siden / 321 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 15 timer siden / 105 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 17 timer siden / 79 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 17 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 18 timer siden / 122 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 19 timer siden / 183 visninger
Les flere