Eyvind Skeie

Alder: 71
  RSS

Om Eyvind

Prest og forfatter, eyvindskeie.no.

Følgere

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

I kirkelovens paragraf 9 leser vi følgende om menighetsrådets oppgaver: «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet.»

I kirkelovens paragraf 24 leser vi om kirkemøtets oppgaver: «Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet innen Den norske kirke.»

Det grunnleggende formål både for menighetsrådet og kirkemøtet er knyttet til begrepet vekke og nære det kristelige liv, henholdsvis i sognet og i menighetene, noe som vel går ut på det samme. Men hva er dette kristelige livet og hvordan vekkes og næres det? 

For mange vil begrepet det kristelige liv virke fjernt og gammeldags. At dette kristelige livet både må vekkes og næres, bidrar neppe til å gjøre identifikasjonen mer tilgjengelig. Slik jeg har opplevd norsk kirkeliv, er det enklere for en lokalmenighet å orientere seg ut fra lovens ord om menighetsrådets oppgaver om å nære og vekke det kristelige liv. Men hvordan er det med kirkemøtet? Avspeiler sakskart og retorikk alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene?

Hvordan tilrettelegger vi koblingen mellom den åpne folkekirken og menighetsrådets virksomhet med å vekke og nære det kristelige liv? De siste månedene har det, både fra biskoppelig og annet hold, kommet forholdsvis sterke erklæringer om at alle døpte er likeverdige medlemmer av kirken. Vi som går fast til gudstjeneste blir noen ganger fremstilt i bildet av slike som i bunn og grunn hindrer andre i å bli likeverdige kirkemedlemmer. Vårt kristelige liv i gudstjeneste og menighetsliv blir snarere beskrevet som et problem enn en ressurs.

Jeg forstår at vi som går til gudstjeneste jevnlig og tilhører menighetens indre krets, om et slikt ord kan brukes, står i fare for å lage en sosiologisk og kulturell ugjennomtrengelig barriere omkring gudstjenestens varme hjerteslag. Men uten oss ville kirkene stått tomme mange søndager, og menigheten med sine ansatte bli redusert til en religiøs tjenesteyter.

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

Eyvind Skeie, teolog, forfatter og komponist

Powered by Froala Editor

Gå til innlegget

Den lyttende preke

Publisert 5 måneder siden

I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.

Nærmere sjelesorgen. 

At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.

Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?

Spørsmål som disse kan hjelpe oss under­ arbeidet­ med å finne angrepsvinkler og elementer­ til en lyttende preken.

Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekst-
arbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.

Rundt seg selv. 

Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.

Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.

Gå til innlegget

Kirkeåret er en fin innretning

Publisert 6 måneder siden

Jeg forstår det Per Arne Nordengen anfører om kirkeårets profil og tekster i advent. Det er et sentralt moment å ta menneskers livsfølelse med inn i prekenarbeidet og gudstjenesten. I omkring fire år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til alle søndagene i kirkeåret, så også dette året.

Dette arbeidet har ytterligere forsterket min opp­fatning av at kirkeåret med dets tekster er en fin innretning. Det gjelder ikke minst der tekstene yter motstand og ikke nødvendigvis bekrefter våre menneskelige erfaringer, eller vår livsfølelse om man vil. Kirkeåret krever av søndagens forkynner at hun eller han underlegger seg en annen form for disiplin enn det å avspeile det menneskelige.

At kirkeårets konstruksjon ikke betjener seg av én kanal eller kilde, er en del av dets slitestyrke gjennom årene. Derfor er jeg glad for kirkeåret, selv om jeg også noen ganger lurer på hvordan disse tekstene henger sammen og hva de har å gjøre akkurat på denne spesielle dagen. Min oppfordring lyder derfor: La oss holde fast ved kirkeårets og dets tekster og heller se det som en utfordring å kryste et budskap ut av disse tekstene, i møte med vår livsfølelse og dagsaktuelle erfaring.

Gå til innlegget

Brev til en sint og bekymret kristensjel

Publisert 7 måneder siden

Kjære deg! Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.

Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristen-
tro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.

Du snakker om hvor vondt du føler det er at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke KrF, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.

Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en ­dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. På den andre siden er du også kritisk til mye av det som skjer i kirken, og som du opplever som utglidning og forfall. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.

Det norske fellesrommet. 

Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har tatt meg tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.

Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for «det norske fellesrommet». I dette felles­rommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til ­religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.

Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.

Etter reformasjonen ­fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens anti­kristelige ­rasjonalisme, under kommunismen, den kristendoms­kritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er ­enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er ­knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.

Det fører for langt å komme inn på alt dette, men ­konklusjonen er helt klar: Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felles­kulturen. Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke ­felleskulturen og felles­rommet og kan ikke lenger påregne ­politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.

Jeg forstår godt at du og ­mange andre kan bli både ­sårede, oppgitte og frustrerte over at ­kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som frem­deles tror og bekjenner, finne en ny ­strategi med hensyn til hvordan vi skal tenke om det norske felles­rommet og vår opptreden der.

Fem oppfordringer. 

Her er så mine svar på dette, i kortform:

1) Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet.

2) Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss ­tilbake til en tid da vi hadde denne ­makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velger vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

3) Vi må leve trofast i vår ­kristne tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.

4) Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like ­betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i felles­rommet på mange måter, ­humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.

5) Vi må finne gode ­strategier for vårt kristne nærvær i det ­norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere ­(politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til ­etterfølgelse og tro (nærvær).

Frihet til å gå ut. I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.

Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Vær ­heller glad for at keiser ­Konstantins gedigne maktmisbruk av ­kristendommen endelig ser ut til å være over.

Så kan du gå ut i det ­norske ­fellesrommet og gi ditt ­bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være ­synlig til stede mellom ­menneskene!

Gå til innlegget

Tanker om det redaksjonelle

Publisert 11 måneder siden

Dette innlegget har jeg hatt på min hjemmeside, eyvindskeie.no. 10. juli er det også i papirutgaven av Vårt Land. Jeg legger det dermed også ut her på Verdidebatt. Det er mange som har sterke meninger om Vårt Land. Mitt innlegg handler ikke om innholdet i avisen, men har en mer prinsipiell tilnærming knyttet til redaksjonelle spørsmål i ulike perspektiver. Om noen vil kommentere dette, er det fint! Jeg oppfordrer til en saklig debatt og samtale. Hilsen Eyvind S

I forbindelse med at direktør og redaktør Ingrid Erøy Fagervik hadde sin siste arbeidsdag i Vårt Land, skrev den fratrådte redaktøren, Åshild Mathisen, en hilsen på Facebok, sitat: "Vi har hatt en utrolig morsom og krevende tid sammen, der vi omorganiserte, rekrutterte ny kompetanse, flettet sammen avis og tidskrift, forlag og event, papir og nett, strømming og markedsføring."

Som abonnent, leser, forfatter og kirkelig kulturarbeider har jeg noen tanker om denne strategien:

Som abonnent og leser ønsker jeg at avisens redaksjon fra topp til bunn skal være absolutt fri fra andre bindinger enn de redaksjonelle. Blandingen av store egenannonser, kommentarstoff, oppbygning av eventmarked, forlagsvirksomhet, tidsskrift og reiselivsvirksomhet kan man forstå ut fra kommersielle hensyn, men det svekker avisen som redaksjonelt produkt og gjør, på en for meg upassende måte, journalistene og kommentatorene om til salgsprodukter i et omfang som svekker deres redaksjonelle troverdighet. Man vet ikke lenger om de arbeider på børsen eller i katedralen.

Som forfatter registrerer jeg at det skjer en klar opphoping av makt i den tette strategiske forbindelsen mellom redaksjon, forlag, events, strømming og andre aktiviteter. For oss som ikke tilhører dette redaksjonelle universet, hvor personer og redaksjonelt stoff er i flyt mellom formatene, gir det en form for utenforskap. Dette utenforskapet forsterkes av de store egenannonsene som jevnlig dukker opp for å markedsføre aktviteter, bøker, personer eller annet. Det skapes en lukket verden av økonomidrevet selvbekreftelse. Som forfatter utenfor denne maktsfæren kan man føle seg alene i en verden hvor kretsløpet for oppbyggelige bøker er i full forvitring. Jeg spør meg selv om strategien til Vårt Land er løsningen eller problemet. Som kirkelig kulturarbeider har jeg noen av de samme reaksjonene som jeg har nevnt som forfatter. Jeg liker rett og slett ikke en maktkonsentrasjon som får meg til å tvile på redaksjonelle valg og journalistikkens premisser.

Jeg er i tvil om jeg skal reise disse spørsmålene offentlig, både fordi jeg er glad i Vårt Land og fordi det lett kan bli sagt at det ligger rent personlige motiver bak, ettersom jeg også er aktør på feltet. Men jeg tror at det kan være godt å lufte slike tanker. Jeg vet også at mange har tenkt på lignende måte, men vært engstelige for å ta det frem offentlig, enten fordi de ikke var i posisjon til det eller fordi de fryktet negative konsekvenser for sin egen del.

Jeg har lekt litt med noen ord i reklamespråket: Som medlem av VL– familien får du alt på et sted, din daglige avis med innsikt og kommentarer, events, kulturopplevelser, åndelig og kulturelt påfyll og orientering gjennom bøker,  tidsskrifter og magasiner, reiseliv med kvalitetsopplevelser og mye mer. Du blir ikke bare abonnent på en avis, men Vårt Land gir deg det du trenger for hele din livsstil.

Det går an å se de markedsmessige muligheter i noe slikt. Kanskje er det også bra og nødvendig for å fremme de verdiene Vårt Land bygger på. Men kan vi stole på et redaksjonelt produkt som er en del av et slik konglomerat av markedsmål og hensyn?

Med håp om at disse tanker kan bli tatt i beste mening!

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere