Eyvind Skeie

Alder: 71
  RSS

Om Eyvind

Prest og forfatter, eyvindskeie.no.

Følgere

Troens fundament

Publisert 7 dager siden

Kristendommen er fremdeles en av verdens store religioner. Men dette synes ikke særlig godt på kirkebesøket i norske kirker en vanlig søndags formiddag.

 Kristen tro og tradisjon setter heller ikke dagsorden i kulturlivet og det offentlige ordskiftet. Slik må vi medgi at det også er i skoleverket. På det religiøse torg er det et mangfold som mange opplever forvirrende og truende. Det er neppe for sterkt å si at vi er inne i en skjebnetid når det gjelder kristendommen som felles religiøst og moralsk grunnlag i vår egen verdensdel og vårt eget folk. Dette er utfordrende og vanskelig. Det skaper også grobunn for holdninger og praksiser som er skremmende og farlige. Mange av disse bygger på redsel for det ukjente og bidrar til å øke konfliktnivået mellom enkeltmennesker og grupper i samfunnet. Mer kunne ha vært sagt om dette, men disse ordene får være tilstrekkelige, som en ytre beskrivelse av de dyptgående endringer som preger vår egen samtid. Hvordan skal vi møte alt dette med vår kristne identitet som utgangspunkt? Det er et spørsmål vi alle bør stille oss.
Det første svaret på dette er at vi ikke må la redselen for det ukjente styre vår holdning og handling. Lar vi redselen styre, er faren stor for at vi mister fotfestet og faller ned i fortvilelse, mistro og hat. Profeten Jeremia, som levde for godt over 2000 år siden, gir oss et bedre råd. Han taler, den gang som nå, om at den som vil være stolt av noe, skal være stolt av at han har forstand og kjenner Gud. Vi som lever i kristendommens tidsalder vet noe mer enn profeten Jeremia om hva det er å kjenne Gud. Det er å kjenne Jesus, han som har vist oss hvem Gud er. Strategien for å overleve i den vanskelige og forvirrende tiden vi erfarer kan ikke være noen annen enn å holde oss nær Jesus Kristus og hjelpe hverandre til å være stolte av det vi har mottatt i vår felles kristne tro.
Noe av det mest tankevekkende i vårt eget tidsbilde er at redselen for det nye og fremmede, til eksempel slik vi ser det i islam, ikke får mennesker som er døpt i Jesu navn til å søke seg nærmere troens kilder. Det er heller slik at redselen blir selvforsterkende. Den øker mistenksomheten og skaper motsetninger som gir hatet større mulighet. Vi kan ikke tvinge mennesker til kirken og dens religiøse praksis. Men alle som tror har i denne tiden et hellig kall til å leve med stolthet i troens livsmiljø, i menighet, forsamling og kirke. Dette stiller krav til den åndelige styrke og gehalt i våre liv som kristne i verden. I stedet for å gripes av angst og forvirring må vi lete etter troens fundament, i stolthet og glede.

Gå til innlegget

Barnets medvirkning i trosperspektivet

Publisert 3 måneder siden

I de siste tiårene har et nytt syn på barnet sakte vunnet frem på mange fagområder, psykologisk, pedagogisk, sosiologisk, politisk og teologisk. Det er mange grunner til denne utviklingen, som i sin konsekvens handler om barnets integritet og egenverdi som menneske. På det pedagogiske feltet har man gitt uttrykk for denne nye forståelsen med disse ordene: children are humans beeings, not human becomings. Vi kan oversette innholdet i dette slik: Barn er fullverdige mennesker, ikke underveis til å bli fullverdige mennesker.

Et slikt syn på barnet har fått prege internasjonale og nasjonale rettighetserklæringer og lovtekster knyttet til barn og barndom. Barn er blitt egne rettssubjekter. Det er forbudt å bruke fysisk avstraffelse i oppdragelsen. Barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem, i forhold til egen modenhet. I pedagogikken kaller vi dette for barnets medvirkning. Det er nå et anerkjent prinsipp som gjelder i barnehage og skole. I praksis endrer barnets medvirkning betingelsene for samvær mellom voksne og barn, ikke minst i pedagogiske institusjoner. I respekt for barnets integritet må den voksne lytte og forhandle, fremfor å komme med krav og kontroll. Dette betyr selvsagt ikke at man underkjenner den voksnes modenhet og ansvar. Det voksensamfunnet oppfordres til å gjøre, er å åpne seg for barnet og akseptere barnets integritet, dets følelser, opplevelser og stemme.

Fortellingen om Jesu møte med barna er forbilledlig i så måte. Med sine ord gir han dem en helt ny og annerledes status på samtidens religiøse og sosiale stige. Ved å velsigne dem, etablerer han en direkte forbindelse mellom seg selv og barna. Han ser bort fra religiøse konvensjoner og knytter barna direkte til Guds rike på en overraskende og provoserende måte.

Som menighet og kirke trenger vi å arbeide mye med dette. I tradisjon fra frigjøringsteologien har det oppstått en særegen barneteologi, som er opptatt av barns erfaringer, trosuttrykk og religiøse dannelse. Vi kan gjerne bruke begrepet barnets medvirkning som overskrift også over denne. Hva betyr barnets medvirkning for barnets gudstjenestedeltakelse, for trosopplæringen, i familielivet og ellers? Mye gledelig har skjedd de senere årene, også i kirken. Men det er enda dører som trenger å bli åpnet og mange rom av tro, erkjennelse og praksis å gå inn i, for barnet selv og alle oss andre.

Gå til innlegget

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

I kirkelovens paragraf 9 leser vi følgende om menighetsrådets oppgaver: «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet.»

I kirkelovens paragraf 24 leser vi om kirkemøtets oppgaver: «Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet innen Den norske kirke.»

Det grunnleggende formål både for menighetsrådet og kirkemøtet er knyttet til begrepet vekke og nære det kristelige liv, henholdsvis i sognet og i menighetene, noe som vel går ut på det samme. Men hva er dette kristelige livet og hvordan vekkes og næres det? 

For mange vil begrepet det kristelige liv virke fjernt og gammeldags. At dette kristelige livet både må vekkes og næres, bidrar neppe til å gjøre identifikasjonen mer tilgjengelig. Slik jeg har opplevd norsk kirkeliv, er det enklere for en lokalmenighet å orientere seg ut fra lovens ord om menighetsrådets oppgaver om å nære og vekke det kristelige liv. Men hvordan er det med kirkemøtet? Avspeiler sakskart og retorikk alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene?

Hvordan tilrettelegger vi koblingen mellom den åpne folkekirken og menighetsrådets virksomhet med å vekke og nære det kristelige liv? De siste månedene har det, både fra biskoppelig og annet hold, kommet forholdsvis sterke erklæringer om at alle døpte er likeverdige medlemmer av kirken. Vi som går fast til gudstjeneste blir noen ganger fremstilt i bildet av slike som i bunn og grunn hindrer andre i å bli likeverdige kirkemedlemmer. Vårt kristelige liv i gudstjeneste og menighetsliv blir snarere beskrevet som et problem enn en ressurs.

Jeg forstår at vi som går til gudstjeneste jevnlig og tilhører menighetens indre krets, om et slikt ord kan brukes, står i fare for å lage en sosiologisk og kulturell ugjennomtrengelig barriere omkring gudstjenestens varme hjerteslag. Men uten oss ville kirkene stått tomme mange søndager, og menigheten med sine ansatte bli redusert til en religiøs tjenesteyter.

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

Eyvind Skeie, teolog, forfatter og komponist

Powered by Froala Editor

Gå til innlegget

Den lyttende preke

Publisert 8 måneder siden

I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.

Nærmere sjelesorgen. 

At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.

Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?

Spørsmål som disse kan hjelpe oss under­ arbeidet­ med å finne angrepsvinkler og elementer­ til en lyttende preken.

Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekst-
arbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.

Rundt seg selv. 

Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.

Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.

Gå til innlegget

Kirkeåret er en fin innretning

Publisert 9 måneder siden

Jeg forstår det Per Arne Nordengen anfører om kirkeårets profil og tekster i advent. Det er et sentralt moment å ta menneskers livsfølelse med inn i prekenarbeidet og gudstjenesten. I omkring fire år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til alle søndagene i kirkeåret, så også dette året.

Dette arbeidet har ytterligere forsterket min opp­fatning av at kirkeåret med dets tekster er en fin innretning. Det gjelder ikke minst der tekstene yter motstand og ikke nødvendigvis bekrefter våre menneskelige erfaringer, eller vår livsfølelse om man vil. Kirkeåret krever av søndagens forkynner at hun eller han underlegger seg en annen form for disiplin enn det å avspeile det menneskelige.

At kirkeårets konstruksjon ikke betjener seg av én kanal eller kilde, er en del av dets slitestyrke gjennom årene. Derfor er jeg glad for kirkeåret, selv om jeg også noen ganger lurer på hvordan disse tekstene henger sammen og hva de har å gjøre akkurat på denne spesielle dagen. Min oppfordring lyder derfor: La oss holde fast ved kirkeårets og dets tekster og heller se det som en utfordring å kryste et budskap ut av disse tekstene, i møte med vår livsfølelse og dagsaktuelle erfaring.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere