Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Trump, Kim og Iran

Publisert rundt 1 år siden

I mai skal Donald Trump finne ut hva han skal gjøre med atomvåpnene til de to som er igjen av «ondskapens akse»: Iran og Nord-Korea.

President Trump har kalt atomavtalen med Iran en dårlig avtale som han vil rive i stykker. Nå har han erklært seg klar til å forhandle med Kim Jong-Un om avskaffelse av landets atomvåpen. Men hvorfor skulle en avtale med Nord-Korea bli bedre enn den med Iran?

Bedre enn Obama?

Det er en fundamental forskjell på NordKorea og Iran: Iran har ingen atomvåpen. Avtalen som ble inngått under president Obama innebærer at de avstår fra å skaffe seg slike våpen inntil videre. Nord-Korea har derimot allerede atomvåpen. Trumps ambisjon er å få dem til å kvitte seg med dem

Trumps mener at han er en bedre forhandler enn Obama, derfor tror han at han skal lykkes bedre. Men det er stor forskjell på å gi fra seg noe man har og å vente med å skaffe seg det. Kim Jong-Un har nok merket seg hva som skjedde med hans kollega i det USA kalte «ondskapens akse», Saddam Hussein. Saddam hadde ikke atomvåpen, og han er død. For Kim er atomvåpnene en livsforsikring. Hvorfor skulle han gi dem fra seg?

Folk liker å snakke om NordKorea som gale. Det absolutt mest gale de kunne gjøre er å gi opp sin atomavskrekking i en situasjon der de har en aggressiv fiende med atomvåpen, sier professor Alex Wellerstein – en ekspert på historien til atomvåpnene, til avisa Guardian. Han legger til at han ikke tror Kim er så gal.

Test-slutt. 

Så hvorfor har den nord-koreanske presidenten likevel gått med på forhandlinger som skal dreie seg om fjerning av atomvåpen fra den koreanske halvøya, slik det hevdes at påtroppende utenriksminister Mike Pompeo har fått løfte om? Svaret ligger i sanksjonene mot Nord-Korea. Kim trenger å få åpnet opp for mer handel med omverdenen. Han trenger å få bedret landets økonomi om han skal føle seg trygg på å beholde makten.

Sist helg overrasket han verden med å love slutt på testing av langdistanseraketter og atomvåpen. Men kritikere peker på at det ble begrunnet med at NordKorea nå har de våpnene de trenger. Poenget for Nord-Korea er at de er i stand til å true USA. Da trenger de ikke flere tester.

Personlig triumf.

Hva venter da Trump seg av forhandlingene? Trumps strategi er også her vanskelig å få tak på. Men ut fra det vi vet om ham, er det rimelig å tenke seg at han vil ha en avtale som kan framstå som en personlig triumf, og som kan få ham til å framstå som den store fredsskaperen.

Det Kim forespeilte Trump i møtet med Pompeo skal ha vært en gradvis avvikling av både atomvåpen og sanksjoner i en prosess som kan vare i mange år, etter hva Wall Street Journal hevder å vite. Nord-Korea kan dermed beholde våpnene helt til Trumps etterfølger får problemet i fanget. Det er vanskelig å finne fram til et kontrollsystem for å sjekke hva som skjer i et så lukket land som Nord-Korea - om det i det hele tatt er mulig.

Dette er de samme spørsmålene som gjør at Trump mener Iran-avtalen er for dårlig. Iran har bare forpliktet seg til å avstå fra atomvåpen til 2025. Og Trump mener Iran har for store muligheter til å snike seg unna kontroll.

Trekke USA. Trump har forlangt at avtalen med Iran endres på disse punktene. Hvis ikke det skjer, vil han trekke USA fra avtalen og gjeninnføre sanksjoner allerede 12. mai. Iran har svart at dersom USA trekker seg, er avtalen ikke lenger gyldig, og da vil de regne seg som fri til å ta opp atomprogrammet igjen.

Frankrikes president Emanuel Macron, som i disse dager er på besøk i USA, håper å få Trump med på å redde Iran-avtalen. Han peker på at Iran så langt har holdt seg til avtalen, og uten avtale vil Iran stå fritt til å skaffe seg atomvåpen. Det USA ellers holder mot Iran: Deltakelsen i Syriakrigen og utvikling av langdistanseraketter, må man prøve å få gjort noe med uten å ødelegge atomavtalen, hevder han.

Krig alternativet. 

Hvis man ikke får til avtaler som fjerner iranske og nord-koreanske atomvåpen, kan de bare fjernes ved å gå til krig. Donald Trumps to viktigste rådgivere, sikkerhetsrådgiveren John Bolton og påtroppende utenriksminister Mike Pompeo, har begge tidligere vært tilhengere av krig mot både Iran og Nord-Korea.

Donald Trump liker også å framstå som tøff og krigersk, særlig når han boltrer seg på Twitter. Men tøff ordbruk kan være et skalkeskjul for å la være å handle, eller det kan være en forhandlingsstrategi. Trump ønsker neppe å vikle USA inn i kriger der Kina og Russland kan bli motstandere.

Når mai er omme, kan derfor resultatet bli at Donald Trump har akseptert både en ny atomavtale med Nord-Korea og den gamle med Iran. Omtrent like dårlige eller gode som dem Obama fikk til.


Trykket i Vårt land 25. april 2018

Gå til innlegget

Høyres makt og avmakt

Publisert rundt 1 år siden

Høyre kan overta Arbeiderpartiets rolle som det dominerende partiet i norsk politikk. Men det blir på Fremskrittspartiets nåde.


‘Arbeiderpartiet har vært partiet som har båret staten Norge siden krigen. Kan Høyre overta denne rollen?’ Dette spørsmålet stilte jeg i en kommentar-­artikkel i 1980. Det var altfor tidlig. Arbeiderpartiet fortsatte å dominere norsk politikk i enda et kvart århundre.
Men nå kan tiden være inne. Høyre-landsmøtet i år viser et parti med stor tro på at de skal beholde makten i et par tiår – og nå er det en tro som også mange andre betrakter som realistisk.
Statsbærende. Uttrykket «statsbærende» er historisk ­belastet. Det var hva Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling kalte seg selv etter at de hadde tatt makten ved hjelp av tyske våpen.
Når Arbeiderpartiet er blitt kalt statsbærende, dreier det seg derimot om en posisjon de har fått i kraft av folkets oppslutning om sitt politiske prosjekt. Fra 1945 til 1997 var Norge stort sett styrt av regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet. De kort-
varige borgerlige regjeringene førte ikke til noen store endringer. De sosialdemokratiske premissene bar staten.
Nå kan det endre seg. Høyre kan bli partiet som preger samfunnet. Men siden det er snakk om demokratisk makt, må den bygge på en varig endring i ­folkeflertallet.
Høyre-bølgen. Et slikt skifte skjedde nettopp omkring 1980, da jeg skrev kommentaren om det mulige skifte av statsbærende parti. Fram til da hadde venstresiden hatt tett opp under halvparten av velgerne bak seg helt siden krigen. Men omkring 1980 falt deres andel ned til rundt førti prosent.
Dette falt sammen med det vi kalte Høyre-bølgen. Partiet Høyre,­ som i alle år etter krigen hadde ligget under tjue prosent, fikk oppslutning fra nesten tredjeparten av velgerne. Det var bakgrunnen for Willoch-­regjeringen i 1981 – og det var en regjering som endret noen viktige premisser i det norske samfunnet.
Men Høyre-bølgen ble et blaff. Høyre har aldri siden kommet opp på dette nivået igjen. Selv nå i Erna Solbergs glanstid må de nøye seg med fjerdeparten av velgerne.
Om vi derimot slår sammen Høyres og Fremskrittspartiets velgere, har høyresiden siden årtusenskiftet hatt rundt førti prosent av velgerne. Høyre-bølgen med stor H trakk seg tilbake, men høyrebølgen med liten h ruller videre, og der ligger grunnlaget for Høyres makt.
På Frps nåde. Fremskrittspartiet ødela for Høyre under den første høyrebølgen. Carl I. Hagen kom på vippen i 1985 og felte Willochs regjering året etter. Det banet veien for Gro Harlem Brundtlands epoke i norsk ­politikk. Høyre gikk inn i en lang ørkenvandring med oppslutning helt nede på 14 prosent.
Da Erna Solberg i 2013 tok det avgjørende steget og skiftet ut sentrumspartiene med Frp som samarbeidspartner, endret det seg. Høyres oppslutning gjorde et hopp ti prosentpoeng opp, og har siden holdt seg der.
Som vi vet, har ikke det vært nok til å sikre makten. Venstre og KrF har sittet med vippemakten hele tiden. Mye av oppmerksomheten har vært samlet om hvilken side de to sentrumspartiene vil velge. Det har skygget for det grunnleggende faktum at Erna Solberg regjerer på Fremskrittspartiets nåde.
Frps makt. Det er da heller ikke mye som taler for at Frp skal gi fra seg den makten Høyre har gitt dem. Frp har fått i både pose og sekk: De har all den innflytelsen regjeringsposisjonen gir, samtidig som de har fått frihet til å drive partimarkeringer som vanligvis er forbeholdt opposisjonen. Erna Solberg har gitt dem lov til det, trolig ut fra erkjennelsen av at det er dette som må til for å beholde Frp i regjering.
Et mer interessant spørsmål er hvilken betydning Frps maktposisjon har for hva Høyre får gjennomført av sitt politiske prosjekt. Oppmerksomheten er ofte rettet mot innvandringspoltikken. Men det er et felt der de reelle politiske forskjellene mellom de store partiene er minimale.
Langt viktigere er Frps rolle i økonomisk politikk. Deres tilstedeværelse i regjeringen er en viktig grunn til at en Høyreledet regjering setter rekord i bruk av oljepenger. Frps hovedsak har jo alltid vært at oljepengene skal brukes i langt større utstrekning.
Makt og avmakt. Framtida blir ikke så lukrativ, advarte Erna Solberg på landsmøtet. Olje-inntektene er på vei ned. Høyre – særlig med Frp på laget – kan ikke øke skattene. Men innstramming i sykelønna eller ytterligere pensjonsreduksjoner kommer til å møte blankt nei fra partiet som vil være for folk flest. Det eneste Høyre og Frp kan enes om, er ytterligere privatisering og mindre makt til fagbevegelsen. Men det sparer ikke penger.
Arbeiderpartiet er også mindre innstilt på å hjelpe til med såkalte nasjonale forlik. Dermed blir Høyre mer avhengig av Frp. De kan beholde makten, men den kan vise seg å være en kilde til avmakt.

Gå til innlegget

Gud i fysikken

Publisert rundt 1 år siden

Fysikerne snakker igjen om Gud. Men snakker de om ­Bibelens Gud?

I en bokhandel i Washington DC fikk jeg i 1988 se en stabel med bøker – tydeligvis en bestselger. A brief ­history of time het boken. Jeg hadde ­aldri hørt om Stephen Hawking, men boka så interessant ut, så jeg kjøpte den.
«Den minst leste ­bestselgeren» er boken blitt kalt. Selv med ­universitetsutdannelse i fysikk var deler av den være krevende å komme gjennom. Den handlet om relativitetsteorien, kvante­fysikk og svarte hull. Men til min overraskelse skrev naturvitenskapsmannen også om Gud.
– Det ville være svært ­vanskelig å forklare hvorfor universet skulle begynne på denne måten, dersom det ikke var en handling av en Gud som hadde til hensikt å skape på den ­måten, skrev Hawking om universets tilblivelse. Det betydde ikke at han trodde på Gud. Han håpet å ­kunne «lese Guds tanker», sa han – det vil si finne den mate­matiske teorien som forklarer det hele. Da vil vi ikke lenger trenge Gud, mente han.
Overflødig Gud. Boka gjorde Hawking til en superkjendis. Mannen som bare kunne ­bevege hodet og som «snakket» med en mekanisk datastemme, men som likevel satt der og tenkte ut storslåtte teorier, appellerte til ­fantasien. Det er laget film om ham, og i 2006 kom han ut med en ny bok: «A briefer history of time».
I forbindelse med hans død før påske har det oppstått en debatt, også her i Vårt Land, om hvorvidt Hawking har rett i at vitenskapen gjør Gud overflødig, eller i alle fall vil bli overflødig når vitenskapen kommer langt nok. Men for meg har lesningen av Hawking slett ikke bidratt 
til å gjøre Gud mindre sann­synlig.
Svarte hull. Hawkings ­forskningsfelt er svarte hull – områder i universet med så sterk gravitetskraft at ingenting ­slipper ut, selv ikke lys. Et slikt svart hull er det som i mate­matisk språkbruk kalles en ­singularitet. De matematiske egenskapene ­tilsvarer de som man mener må ha vært til stede ved Big Bang – eksplosjonen som satte vårt univers i gang. Hawking har derfor anvendt sin kunnskap om svarte hull på universets begynnelse.
Det viser seg at det er en rekke ganske usannsynlige ­betingelser som må stilles til tilstanden ved Big Bang for at det skal være ­mulig at det utvikler seg ­stjerner og planeter, for ikke å snakke om liv, og intelligent liv. ­Hvordan kan det ha seg at universet på ­«fosterstadiet» hadde akkurat disse egenskapene? spør Hawking.
«Hvorfor tar universet i det hele bryet med å eksistere? Er den samlende teorien så overbevisende at den må skape sin egen realitet? Eller må vi ha en skaper, og hvis så, har Han hatt noen annen effekt på universet enn å skape det? Og hvem skapte Ham?» spør han.
Et valg. At en naturvitenskapsmann stiller slike spørsmål, har vært uvant. Men det betyr ikke at han mener svaret må være at Gud eksisterer. Han mener at en annen teori er mer sannsynlig: At det finnes uendelig mange ­universer. Da må minst ett av dem nødvendigvis ha de egenskapene som må til for at intelligent liv kan oppstå.
Dette lar seg selvsagt ikke ­bevise, for slike eventuelle ­andre universer er prinsipielt utilgjengelige for oss. Vi har med andre ord et valg, ikke mellom vitenskap og irrasjonell tro, men ­mellom to plausible forklaringer som ikke lar seg endelig bevise.
Gudsbilde. Om den store teorien som fyller ut tomrommene i vår kunnskap skulle bli ­funnet, vil det da ikke være behov for noen Gud? Det kommer helt an på hva slags gudsbilde vi tar ­utgangspunkt i. Om Gud – med gresk filosofi – forstås som den første årsak, vil det ikke lenger være rom for ham.
– Dette er Einsteins Gud, men det er ikke min Gud, ­skriver en annen teoretisk fysiker, John Polkinghorne – som i tillegg til to doktorgrader i fysikk også er teolog. Ti år etter at jeg ­leste Hawkings første bok leste jeg hans bok Belief in God in an Age of Science.
– Populærvitenskapelige skribenter har tydeligvis vanskelig for å forstå at ­skapelsesteologi handler om hvorfor verden ­eksisterer og fortsetter å eksistere, snarere enn om hvordan det hele begynte, skriver han.
Meningen. Bibelens Gud er nemlig mer enn den første ­årsak. Bibelens Gud er en person som har en hensikt og mening med hva han gjør, og som fortsetter å delta i historien. Det ­teologiske spørsmålet er ikke om Gud ­eksisterer, men hva han vil med at vi eksisterer.
Mens Hawking er ekspert på svarte hull, er det elementærpartikler og kvantefysikk som er Polkinghornes forskningsfelt. I lys av det han der har funnet ut analyserer han hvordan vi kan tenke oss Guds fortsatte deltakelse i historien.
– Moderne vitenskap, rett forstått, dømmer ikke Gud til i ­beste fall å være deismens fraværende igangsetter, men til­later oss å se Skaperens kontinuerlige ­aktivitet og kjærlige ­omsorg for ­skapningen, konkluderer ­Polkinghorne.
Fysikerne gir oss ingen svar på om Gud eksisterer og hva han vil med verden, men de gir oss noen gode spørsmål og innfallsvinkler til å tenke omkring spørsmålet.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Faderens lidelse

Publisert over 1 år siden

Er det bare Sønnen som lider i påskens drama?

Det er mørkt inne i Getsemanekirken i Jerusalem. Mørkt som det var den natten da Jesus fra Nasaret kjempet med oppgaven som lå foran ham. Med blå vegger og vinduer som slipper fiolett lys inn, har arkitekten Barluzzi gitt oss et nattens rom til å leve oss inn i det som en gang skjedde her - og som fortsatt skjer igjen og igjen.
Fortvilelsen over en framtid som bare ksynes å love smerte og brutte relasjoner. Frykten for utslettelsen, for nederlaget, for ydmykelsen. Det er noen som opplever det i dag. Det er noen som kommer til å få en slik natt i natten som kommer.
I detter rommer kjenner jeg smerten, den dype fortvilelsen, som jeg har kjent, og som jeg vet om andre som kjenner nettopp nå. Den dirrer i rommet, den presser på som uforløst gråt, som skjelvende angst. Dette kjenner vi. Dette er en del av våre liv.

Presset ned. Men for ham var det kanskje noe mer? Han ble ikke bare rammet av sin egen tragedie. All ondskap, all urettferdighet, all smålighet, all feighet, all grådighet, alle overgrep i verden - alt dette skulle han bære. Han skulle presses ned av byrden av alt vi mennesker har gjort mot hverandre. Hvordan er det mulig?
Dette er hva vi forsøker å fange i teorier om forsoningen. Men teorier kan aldri gå opp, aldri dekke hva dette handler om. Ordene blir så tørre, så harde, ja, så uforsonlige. Guds vrede og straff, ja, vi kjenner til vrede og straff. Det er slikt vi kan. Det er slikt vi mennesker driver med. Men er Gud slik?

Tungt menneske. Hva med et ord som solidaritet? Jesus gjør seg til ett med vår virkelighet, med all den forferdelse vi har skapt, og gjør den til sin. Han velger det selv, det blir ikke tvunget på ham. Det er vi som tynger ham ned.
«Man har presset meg som en frukt, og mennesket som jeg bærer på ryggen, er for tungt». Dette er hva Paul Claudel legger Jesus i munnen i boken «Korsets vei» - meditasjoner over stasjonene på Via Dolorosa.
Hva med et ord som kjærlighet? Er det ikke den som får ham til å gå inn i vår lidelse, bli ett med den? Er det ikke den som driver ham inn i mørke og fortvilelse - ut i selve gudsfraværet?

Faderens vilje. Utenfor kirken ser jeg opp på fasaden. Der er igjen Sønnen avbildet, nå idet kampen i Getsemanehagen er over og han har tatt sitt valg. Ansiktet er avklart, løftet mot himmelen, men likevel speiler smerten seg i det. «Ikke som jeg vil, men som du vil». Faderens vilje. Hvordan er den?
Da er det jeg ser Faderen. Han er avbildet over Jesus, han ser ned på Sønnen. Det er ikke vrede jeg ser i ansiktet, det er ikke dom. Dette er en far som lider.
Hendene hans er strakt fram, som en velsignelse, men er det ikke også i avmakt? Han kan ikke gjøre noe. Denne kampen må Sønnen kjempe alene. Faderen kan bare se på, i fortvilelse, i medlidelse - men han kan ikke kjempe kampen for Sønnen.

Barnas kamp. Dette kjenner vi også, vi som er foreldre. Sønnen eller datteren som kjemper sitt livs kamp, og vi vet at de er nødt til å kjempe seg gjennom den selv. Vi kan ikke kjempe den for dem, selv om vi aldri så gjerne ville. For om de ikke kjemper selv, kan de heller ikke vinne.
Som jeg skulle ønske at jeg kunne overta, at smerten kunne ramme meg, slik at de kunne slippe. Ja, smerten får jeg, medlidelsen er der. Men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg er maktesløs. Det er smerten ved å være far.

Lidende Gud. Og slik ser jeg ham, Faderen på fasaden av Getsemanekirken. Dette er ikke den allmektige dømmende og straffende Gud. Dette er den avmektige, lidende og straffede Gud - rammet av alt det hans barn har stelt i stand med hverandre og hans skaperverk.
Og derfor lar han sønnen kjempe vår kamp, bære vår skam, vår skyld. Hvordan det er mulig, er fortsatt et mysterium for meg. Men det bringer Gud nær. Han er ikke ufølsom for alt det onde og nedrige, alt det skammelige og smålige vi finner på.
Derfor merker jeg også et sinne. Også dette kan en far kjenne på - det hjelpeløse sinnet over at barnet rammes, over urettferdigheten i at det skal gå ut over dem. Slik tror jeg også Gud opplever det. Når han ser Sønnen lide uskyldig, må sinnet stige i ham. Samtidig er det sinnet på vegne av alle offer, som Jesus nå representerer.

Trøsteren. «Se det menneske». Der han står i spottens purpurkappe med tornekronen, klar til å la korset legges på skuldrene, er han en av oss. Og nettopp derfor er han den store trøsteren. Han vet hvordan det er. Han bærer vår byrde. Han bærer oss.

Gå til innlegget

Farvel, Oslo

Publisert over 1 år siden

Jeg var blant dem som trodde Oslo-avtalen ville gi palestinerne frihet og Israel fred. Hvorfor gikk det ikke slik?

‘Where do you come from?’, roper arbeiderne fra et halvferdig byggeprosjekt. Siden de færreste palestinere forbinder noe med Norge, svarer jeg «Oslo». «Oslo is killing us», roper de tilbake.
«Oslo-avtalen er en kreftsvulst», sier en palestinsk kulturarbeider og fredsaktivist vi møter.
Nok en gang har jeg gått til fots gjennom palestinske områder. Og for hver gang jeg går der, blir jeg mer og mer klar over hvor mange problemer Oslo-avtalen har skapt.
Jeg var, som de fleste nordmenn, stolt over det vi hadde fått til i 1993. Jeg trodde vi hadde bidratt både til fred for Israel og frihet for palestinerne. Men resultatet er blitt palestinsk frustrasjon og israelsk resignasjon. Hvorfor gikk det så galt?
Glattet over. Ekstremistene fikk ødelegge for fredsprosessen, har vi ofte hevdet. Mordet på Rabin og de palestinske selvmordsbomberne drepte den før den kom i gang. Eller vi kan skylde på manglende amerikansk vilje til å presse Israel. På den israelske bosettings­politikken som undergraver muligheten for en palestinsk stat. Eller på palestinsk voldspropaganda og manglende vilje til å anerkjenne en jødisk stat.
Alt dette er selvsagt riktig. Men etter hvert har jeg blitt klar over to grunnleggende svak­heter ved selve Oslo-avtalen: I stedet for å ta på alvor grunnleggende motsetninger, glattet den over dem. Og den neglisjerte det skjeve maktforholdet mellom partene.
Lukkede rom. Oslo-avtalen var et israelsk initiativ på israelske premisser. Den palestinske intifadaen fra 1988 hadde fortalt israelerne, og ikke minst Yitzak Rabin at det ville koste Israel dyrt å beholde de områdene de hadde erobret i 1967. USA presset fram forhandlinger der lokale representanter for palestinerne deltok, men de sto i stampe.
Da var det at kretsen rundt Shimon Peres satset på å kontakte Yasser Arafat gjennom en hemmelig norsk kanal. Arafat satt i eksil i Tunisia, og hadde mistet kontrollen med det som skjedde hjemme i de palestinske områdene. Der var et lokalt
lederskap utenom PLO vokst fram fra intifadaen. Han så at hans sjanse lå i en avtale med israelerne. Derfor ble Oslo-avtalen til – i lukkede rom over hodene på den palestinske befolkningen.
For i det hele å få til en avtale ble de fleste vanskelige spørsmålene utsatt. Jerusalems status, flyktningenes rett til å vende tilbake, en palestinsk stat, alt dette skulle løses senere. Med andre ord: Alt som var viktig for palestinerne, ble satt på vent. Arafat godtok de israelske
betingelsene for å få komme tilbake.
Israelsk kontroll. Arafat ble leder for et selvstyre med svært begrenset makt. Oslo-avtalen delte Vestbredden i soner, der Israel fikk kontrollen over 60 prosent av arealet. I dette C-området har de ikke bare den militære kontrollen, men også retten til å avgjøre hva palestinerne kan sette i gang av bygging og andre prosjekter. Samtidig har avtalen ikke noen restriksjoner på bygging av israelske bosettinger.
Israel har også kontrollen over grensene og luftrommet. Israelske soldater kan når som helst rykke inn og arrestere folk også i den delen som skal være under palestinsk kontroll – og ofte fører slike aksjoner til at folk blir drept. Palestinerne har ikke rett til å ha noen militærmakt.
Avtalen ga dessuten Israel kontrollen over grunnvannet på hele Vestbredden. I et område der vann er helt avgjørende for all virksomhet, er dette en viktig begrensning for palestinsk økonomi.
Mistet troen. Oslo-avtalen satte det lokale lederskapet til side, og Arafats utefront fikk makten. Et korrupt og udemokratisk styre ble resultatet, noe som lover dårlig for en framtidig palestinsk stat. Det store flertallet av palestinere mener deres egen ledelse bare administrerer den israelske okkupasjonen. De har mistet troen på tostatsløsningen.
For Israel er dette til å leve med. De har kontrollen over området, men slipper å ta ansvar for palestinerne som bor der. Sikkerhetssamarbeidet med palestinske myndigheter har redusert terroren. Mange israelere frykter at en selvstendig palestinsk stat vil bli en terrorbase. Derfor er det ikke noen interesse i Israel for en tostatsløsning.
To folk. Men hvis palestinerne ikke skal få sine rettigheter i en egen stat, hvordan skal de da få det? Mellom Jordanelva og Middel­havet bor det to folk, og slik vil det fortsette å være. Da kan ikke det ene være uten rettigheter.
Men å løse dette innen rammen av en stat er så vanskelig at ingen våger å gå inn på tanken. Så dermed fortsetter vi å late som om løsningen ligger i Oslo-avtalen. Og dermed fortsetter kvelertaket på palestinerne.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere