Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

En stille død

Publisert over 1 år siden

Først da det syntes for sent, ble ødeleggelsen av det eldgamle kristne samfunnet i Irak lagt merke til.

Reportasjen fra Mar Mattai-klosteret i Irak (Vårt Land tirsdag), brakte meg 17 år tilbake i tid. I mai 2001 sto jeg samme sted som Jostein Ørum og så ut over Mosul-sletta. Lite ante jeg hva som var i vente for menneskene som levde der nede.
Den gang var det 1,3 millioner kristne i Irak. Utenriksministeren var kristen, og jeg møtte også en toppgeneral i flyvåpenet som var kristen. De kristne jeg traff, sa alle at de hadde et godt forhold til det muslimske flertallet i landet.
Under løfte om anonymitet betrodde likevel en biskop meg at han var bekymret. De vestlige sanksjonene og bombetoktene siden Gulfkrigen ti år tidligere hadde ført til påstander om at de kristne irakerne sto i ledtog med vestmaktene. Islamister som mente kristne ikke hadde noe i Irak å gjøre, begynte å gjøre seg gjeldende. De kristne så Saddam Husseins diktatur som en beskyttelse mot mørkere krefter.
– Hvis dere gjør alvor av å gå til krig for å fjerne Saddam, er jeg redd det er ute med oss, sa biskopen. Det samme hørte jeg fra flere andre.
Før IS. Jeg trodde at han overdrev. Men det gikk som han spådde. I dag er 90 prosent av de kristne enten fordrevet eller drept. De kristne som er tilbake, er usikre på om de har noen framtid i landet. «Om fem år er det ingen kristne tilbake her i landet», sier munken Youssif i Vårt Lands reportasje.
Det var da IS i 2014 erobret Mosul, jaget og drepte kristne og ødela kirkene at verden ble oppmerksomme på utryddelsen av de irakiske kristne. Men da var det allerede for sent. Det var før IS kom på banen at det kristne samfunnet fikk dødsstøtet.
Da Saddams regime ble felt i 2003, ble det erstattet med anarki og alles kamp mot alle. De kristne hadde, i motsetning til andre grupperinger, ingen milits til å forsvare seg.
Bomber og drap. Utpressing og kidnapping av kristne ble god butikk for ulike væpnede grupper. Så begynte drapene på prester, uten noe krav om løsepenger. I 2006 ble erkebiskopen i Mosul drept. Bomber eksploderte i kirkene. Da ni kirker i Mosul ble rammet på samme søndag i 2008, rømte svært mange av de kristne fra byen.
De irakiske myndighetene og de store amerikanske styrkene i landet gjorde ikke noe effektivt for å beskytte den kristne minoriteten. Andre ting hadde høyere prioritet. Angrepene på de kristne nådde heller ikke høyt på vestlige mediers agenda. Ikke før IS propagandamaskin fanget oppmerksomheten.
Muslimske hester. Da jeg var i Mar Mattaiklosteret, fortalte en munk meg historien om munken Grigorius. Da noen muslimer i Mosul spottet ham og Kristus, skapte Grigorius dem om til hester og red tilbake til klosteret på dem. Abbeden undret seg over hestene som gråt og bare ville spise brød, og til slutt måtte Grigorius gjøre dem til mennesker igjen.
Slik spøkte de kristne i sin tid med sin situasjon i det muslimske samfunnet: De kristne hadde nemlig ikke lov til å ri på hester. Det var et av mange utslag av at kristne var tolerert så lenge de underordnet seg muslimene. Kristne menn kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner, kristnes vitnesbyrd hadde ikke samme vekt i retten, og særlig tyngende var særskatten på kristne og jøder.
Gjennom hundreårene førte denne diskrimineringen til at de kristne gikk fra majoritet til minoritet i Irak. Men de ble aldri truet med utryddelse. De var aksepetert som en del av samfunnet. De kunne stort sett leve og dyrke sin tro i fred.
Dobbelt sviktet. Derfor er det som har skjedd de siste 15 årene så dramatisk. Særlig fordi det har ødelagt de kristnes tillit til at de har en framtid i landet. De opplever seg dobbelt sviktet.
Majoriteten av muslimer i Irak var ikke med på utryddelsen av de kristne. Men de gjorde heller ikke noe for å beskytte dem. Det reiste seg ikke noen proteststorm mot at medborgere skulle behandles slik. De kristne opplevde at de likevel ikke helt var regnet med.
Men de måtte også innse at Vesten heller ikke kan gi dem beskyttelse. Kirkeledere og kristne organisasjoner har nok etter hvert gitt dem støtte og protestert mot det som har skjedd. Men folk fleste reagerte ikke. Politikerne har ikke opplevd noe stort press for å gjøre noe.
Livskraft. Da jeg møtte de kristne i Irak for 17 år siden, ble jeg dypt berørt av de eldgamle kirkesamfunnene med røtter tilbake til apostlenes tid, og av den rollen troen spilte i de kristnes liv. Jeg hadde, i likhet med de fleste vestlige kristne, ikke vært bevisst på at de fantes. Kan det være fordi vi visste så lite om dem at det gjorde så lite inntrykk at de forsvant?
Da jeg var i Mar Mattai, var det to munker og en biskop der. Nå forteller Ørum at det er seks munker og en biskop. Det kan virke som forfølgelsen nok en gang har gitt kirken ny livskraft.
Kanskje har kirken i Irak fortsatt en sjanse. Men da må ikke vi glemme dem igjen.

Gå til innlegget

Åndens mangfold

Publisert over 1 år siden

På pinsedag valgte Gud å tale forskjellige språk. Gud satset på mangfold.


Mangfold er et tegn på kreativitet, fruktbarhet og frihet. Derfor har det vært oppfattet som positivt. Jeg registrerer at det er i ferd med å få en negativ klang. Vi er redde for at mangfoldet er blitt for stort, at vi splittes opp. Men er det da mangfoldet som er problemet?
Tunger. I morgen skal vi markere en begivenhet som skjedde for et par tusen år siden. På den øvre sal i Jerusalem var de som hadde fulgt Jesus samlet. Da falt det ild over dem. Tunger av ild på hver enkelt. Ikke bare på lederne eller de spesielt åndelige. Nei, på alle. Og så snakket de forskjellige språk.
Det har slått meg hvor uventet dette var. Når Gud taler, burde det ikke da være med ett språk? Hvis han taler på mange språk, risikerer vi jo at budskapet blir forstått ulikt. Burde det ikke være ett hellig språk for Guds tiltale?
Muslimene mener jo det. Koranen finnes bare på arabisk. Alle oversettelser har betegnelsen «en ufullkommen gjengivelse av Koranen». Guds tale til oss skal være entydig.
Men på pinsedag valgte altså Gud å tale forskjellige språk. Hver enkelt fikk sitt språk. Gud satset på mangfold.
Splittelse. Mangfoldet av språk var opprinnelig noe Gud introduserte for å splitte menneskene slik at vi ikke skulle bli for selvrådige. Det er innholdet i teksten om Babels tårn, som tidligere ble lest i kirkene på første pinsedag.
Så når Gud griper inn i språket på nytt, burde han ikke da ha gitt noe som opphevet splittelsen? Nei, Gud bekrefter mangfoldet og tar det i sin tjeneste. Utenfor salen var det samlet folk fra mange kanter av verden. Jødedommen var en misjonerende religion på den tiden, og det var kommet konvertitter og interesserte fra hele den kjente verden. De kom fra ulike kulturer og snakket mange språk.
Og Gud talte til dem på deres eget språk. Han bekreftet deres identitet. Han ville møte dem innenfor sin egen kultur. Fra nå av var mangfoldet mer enn splittelse. Det gjenspeilte rikdommen i Gud.
Én ånd. Hvorfor var ikke mangfoldet lenger splittende? Jo, fordi det var den samme ånd som talte gjennom alle. «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme», som Paulus sa det. Den hellige ånd behandler nok alle individuelt. Men det er én ånd som handler med alle.
«Pinsens nådegave er mangfold-i-enhet», skriver Kallistos Ware, en av den ortodokse kirkens viktige teologer i vår tid. Han holdt et foredrag om Den hellige ånd på Den europeiske kirkekonferansen i 1979. Det er utgitt i en liten pamflett fra det svenske forlaget Artos, og er en liten perle for dem som vil lære noe om Åndens virke.
«Det er nettopp ved å gjøre oss alle til ett at Den Hellige Ånd gjør oss alle ulike», skriver Ware. Det er med andre ord Åndens enhet som gjør at Gud våger å grunnlegge sin kirke på mangfold. Mangfoldet splitter ikke, fordi det er den samme Ånd som virker i all forskjellighet.
Personer. Mangfold blir til splittelse når vi bare betrakter oss selv bare som individer. Den hellige ånd er en person, ikke en kraft vi kan tilkalle, slik det av og til skapes inntrykk av. En person står alltid i relasjon til andre personer. Det finnes ikke noe slikt som en isolert person.
I Nytestamentet kalles kirken for Kristi kropp. Selv om vi er forskjellige, står vi i relasjon til hverandre som delene av en kropp står i relasjon til hverandre og til hele kroppen.
«Sammen blir vi mer enn spredte individer, og dette «noe mer» er Åndens nærvær midt iblant oss», sa Ware til kirkekonferansen på Kreta. Til dem trakk han linjene tilbake til oldtidens kirkemøter og skilte mellom et sant og et falskt konsil.
Et sant konsil sikter mot mer
enn å få til et flertallsvedtak, som går på bekostning av
mindretallets frihet. Et sant konsil sikter mot å oppnå en enhet som ikke er vår, men Åndens enhet.
Mangfold. Vi er ikke bare individer som skal realisere oss selv og få rett. Vi er personer som hører til i et fellesskap med andre personer. Da blir mangfold en positiv ressurs. Siden
ingen av oss er i stand til å gripe den hele og fulle sannhet eller ha oversikt over alle sider,
trenger vi ulike røster og erfaringer for å nå fram til et godt resultat.
Det er jo dette som er demokratiets ideal. Ikke at flertallet skal tvinge sin vilje på mindretallet, men at fellesskapet er tjent med at mangfoldet får utfolde seg.
Mangfoldet blir først et problem når vi ikke har enhet. Når vi ikke lenger kan føle oss sikre på at alle regner seg eller regnes som en del av fellesskapet, da blir mangfoldet truende.
Enhet. Hva skaper sann enhet? Hvordan kan vi gjenkjenne hva vi har felles? Hvordan kan vi dyrke det som bygger fellesskapet? Hva bryter med den ånd vårt fellesskap skal bygge på?
Dette er absolutt spørsmål som hører hjemme i kirken på pinsedag – den dagen som er viet til feiringen av at vi har fått samme ånd. Men det er også spørsmål vi trenger å stille i det samfunnet vi hører til i.

Gå til innlegget

Nøkkelfolket

Publisert over 1 år siden

Hamas er i ferd med å iscenesette Israels mareritt: Horder av palestinere som kommer for å ta landet tilbake.

I dag når fredagsbønnen er over, vil trolig demonstrasjonene i Gaza trappes opp fram mot Israels nasjonaldag på mandag. Mens Israel feirer 70-årsjubileum markerer palestinerne at det er 70 år siden nabka, det de opplevde som en katastrofe.

Store mengder av demonstranter har de siste ukene vært samlet ved gjerdet mellom Gaza og Israel, og aktivister har prøvd å komme seg gjennom gjerdet. Et halvt hundre palestinske ungdommer er blitt drept, og et par tusen såret av skudd fra israelske skarpskyttere.

Frykten for utryddelse. 

Bildene av ubevæpnede demonstranter som drepes av soldater med skarpe skudd har skapt sinne mot Israel og sympati for palestinerne. Det har vært en bevisst strategi fra Hamas' side. Man har unngått raketter og skytevåpen. Stort sett er det brennende bildekk og steinkasting som har vært brukt – samt drager som har satt fyr på åkre i Israel.

Enkelte tilfeller av bruk av nazisymboler og slagord om å drepe alle jøder har fått stor oppmerksomhet i israelske medier. Det rører ved det traumet som ligger dypt i den israelske folkesjelen: Frykten for utryddelsen. Denne frykten blir også tent ved at navnet på aksjonene er «Den store tilbakevendingsmarsjen». Det trigger selve smertepunktet i konflikten mellom Israel og palestinerne.

Nøkkelen. 

Utenfor a lle palestinske flyktningeleire, og også ved innkjørselen til byer som Jeriko, står det store nøkler. Ofte står det også en innskrift under nøkkelen: «Vi kommer tilbake». For palestinerne uttrykker dette et håp om rettferdighet. For israelerne er det en trussel om utslettelse.

«De må jo ha grunn til å være redde for dere», sa jeg til en palestiner da vi betraktet gjerdene, vakttårnene og de væpnede vaktene ved en israelsk bosetting. «Tyven vil alltid være redd for den han stjal fra»‚ svarte han.

har stjålet landet. De mener at de har tatt tilbake det som var deres. Men de måtte jage vekk noen for å ta det. Det er noe de prøver å glemme.

«Dere vet ikke lenger navnene på de arabiske landsbyene, og jeg anklager dere ikke, for geografibøkene finnes ikke lenger. Ikke bare er bøkene borte, men de arabiske landsbyene er ikke der. Nahlal reiste seg i stedet for Mahlul, Kibbutz Gvat i stedet for Jibta, Kibbutz Sarid der Huneifis var og Kefar Yeshua i stedet for Tal al-Shuman. Det er ikke en eneste plass vi har bygget i dette landet hvor det ikke før var en arabisk befolkning», sa tidligere general og forsvarsminister Moshe Dayan i 1969.

Utslettelse. 

Israel sier at retten til tilbakevending er et krav om utslettelse av Israel. Om alle palestinske flyktninger skulle få vende tilbake, ville jødene bli et håpløst mindretall, som ganske sikkert ville blitt jaget eller drept. Å ville fjerne verdens eneste jødiske stat, er en form for antisemittisme, hevder de.

Hvor mange palestinere som virkelig ville ønske å bo i Israel dersom de fikk komme tilbake, er uklart. Mange er vel integrert i Jordan, andre arabiske land eller i Vesten. Fra flyktningeleirene i Libanon og fra Gaza ville de nok derimot komme. I fredsforhandlingene for ti år siden ble det lagt opp til at flyktningene skulle få en økonomisk kompensasjon, men ikke vende fysisk tilbake. 

Jeg har noen ganger spurt palestinere om hvordan de ser for seg at de skal komme tilbake. Huset som de har nøkkel til, er jo forlengst borte. Landsbyene er forsvunnet under motorveier, kjøpesentre, drabantbyer. Og hva med de israelerne som bor der?

Rettferdighet. 

Noen svarer at jødene får dra tilbake til Europa, «der de kom fra». Men mange, særlig den yngre generasjon, sier at vi må finne en ordning slik at vi kan leve sammen.

Jeg har etter hvert forstått at kravet om tilbakevending for palestinerne dreier seg om rettferdighet. De mener det ble begått dobbelt urett mot dem for 70 år siden. Først ble de jaget med makt. Og så fort de hadde forlatt huset og landsbyen, ble de nektet å vende tilbake, selv om de prøvde. Like etter opprettelsen vedtok Israel to lover om tilbakevending. Den ene sa at arabere som hadde forlatt eiendommen sin, ikke kunne komme tilbake. Den andre sa at alle verdens jøder var velkomne til å slå seg ned.

Denne opplevelsen av urett sitter dypt i den palestinske folkesjelen. Retten til å vende tilbake er for dem et spørsmål om identitet og anerkjennelse. Men også for Israel er dette eksistensielt. Dersom de innrømmer at det var en urett som lå bak opprettelsen av staten, så bidrar de til å skape usikkerhet om statens eksistensberettigelse.

Eksistens. 

Det er fordi det går på selve eksistensen for begge parter at det som nå skjer i Gaza blir så eksplosivt. De nærmeste dagene kan bli farlige.

Trykket i Vårt land 11. mai 2018

Gå til innlegget

Heaven and sky

Publisert over 1 år siden

Hvor er himmelen? Hvis vi ikke kan svare på det, blir budskapet på Kristi Himmelfartsdag ganske luftig.

Debatten som har gått her på Verdidebatt og delvis i Vårt Land i anledning feiringen av Kristi Himmelfartsdag, har for en stor del handlet om av avmytologisering og om hvorvidt teologene avskriver det overnaturlige. Men etter min mening er det på siden av poenget. Det er ikke fordi det er noe overnaturlig ved at Jesus løftes opp i skyene at det er et problem for vår tids mennesker. Det er fordi vi vet at himmelen ikke er der oppe i skyene - slik vitsetegnerne fortsatt ynder å tegne det. Om vi bygger opp under slike forestillinger, blir forkynnelsen en vits.

Forvirringen blir ekstra stor i Norge, fordi vi bare har ett ord for begrepet himmel. På engelsk har man derimot både «sky» og «heaven», og da blir det lettere å se at det snakkes om to forskjellige ting. Det første er den blå hvelvingen vi ser over oss om dagen. Det andre er et navn på Guds bolig. Dersom vi snakker som om det er samme sted, blir det misforståelser.

Hvor er så Guds himmel? Det gir himmelfartsdagen en god forklaring på. Himmelen er nemlig her. Gud er oss nær. «Hvor kan jeg fly fra ditt åsyn», som salmisten sier det. Men himmelen er skjult som av en sky. Vi er skilt fra å erfare Guds nærvær fullt ut. 

Ved himmelfarten ble også Jesus skjult av skyen. Han gikk til den andre siden av skyen. Han forsvinner ikke herfra, men han er ikke lenger synlig til stede på samme måte. Han er heller ikke bundet av stedet på samme måte lenger, men er blitt allestedsnærværende. Jesus er hos oss, tilgjengelig over alt. Det himmelfartsdagens første budskap.

Kirken forkynner også at Jesus sitter ved Guds høyre hånd, altså på Guds tronstol. Han er på den andre siden av skyen. Men han er herre over verden. Også dette er skjult for oss - for himmelriket har ikke brutt fullt gjennom. Men vi kan ha en fortrøstning til at han til sjuende og sist har kontrollen og skal føre historien til en god ende. Det er himmelfartsdagens andre budskap.

Det tredje himmelfartsdagen sier, er at Jesus skal komme igjen «på samme måte». Da blir altså skyen tatt bort. Som Paulus sier det: «Nå ser vi som i et speil, en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt». 

Vårt håp er knyttet til oppstandelsen. Jesus ble ikke borte etter oppstandelsen. Han fikk en annen slags kropp. Etter himmelfarten kan vi vanligvis ikke se ham, men det betyr ikke at hans kropp er borte. Han er hos oss, og på denne siden av skyen manifesterer hans kropp seg i den kristne menigheten.

Derfor gjør vi en alvorlig feil om vi plasserer himmelen et annet sted. Jesus er ikke et annet sted. Han er her, men han er på den andre siden av skyen. Vår forventning er at han skal komme tilbake gjennom skyen og ha himmelrikets fulle krefter med seg, slik at jorden blir nyskapt. Han er fart opp til himmelen. Og det nye Jerusalem skal komme ned til oss. Men vi må ikke i denne sammenhengen gjøre "opp" og "ned" til stedsbetegnelser. Det kunne man gjøre i andre tiders verdensbilde. Men vi kan også tenke på det som kvalitetsforskjell - der det opphøyde er hvor Gud bor.

Jeg tror det er feil å låse seg i en falsk konservatisme som helliggjør et forlatt verdensbilde der Guds bolig er oppe i himmelen og Jesus har dratt fra oss dit. Vi kan tro på himmelfarten uten å forkaste det vi vet om hvordan verden ser ut.

Jeg har skrevet mer om dette i siste nummer av Strek.

Gå til innlegget

Trygghet og makt

Publisert over 1 år siden

Det overraskende er ikke at ­Arbeiderpartiet har tapt oppslutning, men at partiet har holdt seg så godt.


Det var nesten som 17. mai. Vi gikk i tog med musikk-korps og norske flagg. Men det var mest voksne i toget og flaggene var supplert med fagforenings­faner. Vi var bare kommet til 1. mai.
Vi gikk til Fjellvang, der vi fikk høre om de harde trettiåra da barna måtte gå sultne og barbeinte mens de passet kyrne i regnet. Når vi satt her tørre og gode og spiste boller og drakk brus, kunne vi takke Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet.
Det var ikke de store klasse­motsetningene på Geilo. De fleste industriarbeiderne var bondesønner. Likevel hadde vi klassetilhørighet. Vi visste hvor vi hørte til. Arbeiderne handlet på Samvirkelaget, ikke på Handelslaget. Og selvsagt stemte de Arbeiderpartiet. Far ble av en del betraktet som klasseforræder siden han stemte på KrF. Men han ble valgt til bedriftens første verneombud likevel. Noe annet ville vært å stemme på Høyre. Det ville vært uhørt.
Klassetilhørighet. En dag jeg var ute og gikk med mor, møtte vi direktøren på fabrikken. «Der har vi sannelig en ny liten arbeider», sa han. Mor ranket seg og svarte: «Nei, han skal nok gjøre noe bedre.» Jeg var litt stolt over mor, som våget å svare direktøren.
Men det varslet jo også et oppbrudd fra klassetilhørigheten. Et oppbrudd som nettopp Arbeiderpartiet hadde gjort mulig gjennom satsingen på utdanning for alle og finansieringsmulighet i Lånekassen også for vanlige ­arbeidsfolk.
Så havnet jeg på Blindern i selveste 1968, og møtte vestkantungdom med tillærte a-endinger som hevdet de var arbeiderklassen. Jeg følte meg ikke hjemme blant dem. Arbeiderklasse ble gjort til en teoretisk og tillært størrelse, ikke en naturlig tilhørighet. Som lektor og senere som redaktør var det ingen selvfølge at jeg hørte til der.
Middelklasse. Min historie er en del av den store historien om arbeiderklassen i Norge­. Arbeiderpartiets vellykkede politikk gjorde at de fleste ble middelklasse. Den automatiske koblingen mellom klasse og partivalg ble oppløst. Derfor er det oppsiktsvekkende ikke at ­Arbeiderpartiet har gått tilbake fra halvparten til fjerdeparten av velgerne, men at de har holdt seg så godt.
Det er lenge siden Arbeiderpartiet erkjente at arbeiderklassen ikke lenger var noe grunnlag for å være flertallsparti. På 80- og 90-tallet ville partiet frigjøre seg fra båndene til fagbevegelsen og satse på å bli et parti for folk flest. Det toppet seg i Jens ­Stoltenbergs første regjering i 2001.
Det gikk galt, og partisekretær Martin Kolberg ropte «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» på det neste landsmøtet. Partiet knyttet seg igjen til LO. I årets 1. mai-taler er tema knyttet til arbeidsliv og fagbevegelse hovedsak for partiets talere.
Ulikhet. Men selv om båndene­ til fagbevegelsen er sterkere og fastere enn noen gang før, er ­arbeiderklassen vanskeligere å få tak på. Flertallet i LO er nå ­offentlige ansatte, ikke industriarbeidere. Og de fagorganiserte blir færre. I den ene enden taper LO terreng til de høyt utdannede som ser seg tjent med individuelle ordninger. I den andre enden til de mange med usikker tilknytning til arbeidslivet.
Selv om velstandsøkningen har vært formidabel, har ulikheten økt. Økonomen Thomas ­Piketty er kjent for å ha dokumentert økende ulikhet og at ulikhet fortsatt går i arv. Sist uke fortalte Klassekampen om hans nye rapport. Den viser at venstrepartienes velgere har høy inntekt og høy utdanning, mens de med lav inntekt og lav utdanning stemmer til høyre, gjerne med de nye høyrepartiene.
Pikettys undersøkelse gjelder Kontinentet og USA. Arbeiderpartiet i Norge har holdt seg bedre som parti for folk flest. ­Hovedtyngden av deres velgere er arbeidere, lavere funksjonærer, bønder, fiskere og folk uten arbeid. Men tendensen finnes her også: Like mange av de som ­definerer seg som arbeiderklasse, stemmer Høyre og Frp som Arbeiderpartiet.
Trygghet. Når det norske ­Arbeiderpartiet har holdt seg så godt, tror jeg det skyldes at de for mange er garantien for trygghet, og ikke minst for velferdsstaten.
Det er derfor det er så farlig for partiet at de nå er inne i sin ­andre stortingsperiode uten regjeringsmakt. Usikkerheten om hva de borgerlige partiene sto for og hva Frp ville finne på i regjering, er nå blitt betydelig dempet. Erna Solberg er i ferd med å framstå som tryggheten selv, og ikke som noen trussel mot velferdsstaten.
Høyre og Frp ser ut til å ha skjønt hva som er Arbeiderpartiets såre punkt. Angrepene på Jonas Gahr Støre skal skape et bilde av at han representerer utrygghet og mangel på styring.
Gerhardsen. På min barndoms Fjellvang var Einar Gerhardsen helten. Klassekampens Mimir Kristianson har hentet Gerhardsen fram igjen, og anbefalt ­Arbeiderpartiet å vende tilbake til hans politiske linje.
Å hente fram statssosialismen fra 50-tallet med sine beinharde reguleringer, er neppe veien å gå. Men Gerhardsens geni var hans evne til å forstå vanlige folk, og til å få oss til å identifisere oss med ham. Det er kanskje der det svikter for Arbeiderpartiet i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere