Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Høyres makt og avmakt

Publisert 8 måneder siden - 640 visninger

Høyre kan overta Arbeiderpartiets rolle som det dominerende partiet i norsk politikk. Men det blir på Fremskrittspartiets nåde.


‘Arbeiderpartiet har vært partiet som har båret staten Norge siden krigen. Kan Høyre overta denne rollen?’ Dette spørsmålet stilte jeg i en kommentar-­artikkel i 1980. Det var altfor tidlig. Arbeiderpartiet fortsatte å dominere norsk politikk i enda et kvart århundre.
Men nå kan tiden være inne. Høyre-landsmøtet i år viser et parti med stor tro på at de skal beholde makten i et par tiår – og nå er det en tro som også mange andre betrakter som realistisk.
Statsbærende. Uttrykket «statsbærende» er historisk ­belastet. Det var hva Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling kalte seg selv etter at de hadde tatt makten ved hjelp av tyske våpen.
Når Arbeiderpartiet er blitt kalt statsbærende, dreier det seg derimot om en posisjon de har fått i kraft av folkets oppslutning om sitt politiske prosjekt. Fra 1945 til 1997 var Norge stort sett styrt av regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet. De kort-
varige borgerlige regjeringene førte ikke til noen store endringer. De sosialdemokratiske premissene bar staten.
Nå kan det endre seg. Høyre kan bli partiet som preger samfunnet. Men siden det er snakk om demokratisk makt, må den bygge på en varig endring i ­folkeflertallet.
Høyre-bølgen. Et slikt skifte skjedde nettopp omkring 1980, da jeg skrev kommentaren om det mulige skifte av statsbærende parti. Fram til da hadde venstresiden hatt tett opp under halvparten av velgerne bak seg helt siden krigen. Men omkring 1980 falt deres andel ned til rundt førti prosent.
Dette falt sammen med det vi kalte Høyre-bølgen. Partiet Høyre,­ som i alle år etter krigen hadde ligget under tjue prosent, fikk oppslutning fra nesten tredjeparten av velgerne. Det var bakgrunnen for Willoch-­regjeringen i 1981 – og det var en regjering som endret noen viktige premisser i det norske samfunnet.
Men Høyre-bølgen ble et blaff. Høyre har aldri siden kommet opp på dette nivået igjen. Selv nå i Erna Solbergs glanstid må de nøye seg med fjerdeparten av velgerne.
Om vi derimot slår sammen Høyres og Fremskrittspartiets velgere, har høyresiden siden årtusenskiftet hatt rundt førti prosent av velgerne. Høyre-bølgen med stor H trakk seg tilbake, men høyrebølgen med liten h ruller videre, og der ligger grunnlaget for Høyres makt.
På Frps nåde. Fremskrittspartiet ødela for Høyre under den første høyrebølgen. Carl I. Hagen kom på vippen i 1985 og felte Willochs regjering året etter. Det banet veien for Gro Harlem Brundtlands epoke i norsk ­politikk. Høyre gikk inn i en lang ørkenvandring med oppslutning helt nede på 14 prosent.
Da Erna Solberg i 2013 tok det avgjørende steget og skiftet ut sentrumspartiene med Frp som samarbeidspartner, endret det seg. Høyres oppslutning gjorde et hopp ti prosentpoeng opp, og har siden holdt seg der.
Som vi vet, har ikke det vært nok til å sikre makten. Venstre og KrF har sittet med vippemakten hele tiden. Mye av oppmerksomheten har vært samlet om hvilken side de to sentrumspartiene vil velge. Det har skygget for det grunnleggende faktum at Erna Solberg regjerer på Fremskrittspartiets nåde.
Frps makt. Det er da heller ikke mye som taler for at Frp skal gi fra seg den makten Høyre har gitt dem. Frp har fått i både pose og sekk: De har all den innflytelsen regjeringsposisjonen gir, samtidig som de har fått frihet til å drive partimarkeringer som vanligvis er forbeholdt opposisjonen. Erna Solberg har gitt dem lov til det, trolig ut fra erkjennelsen av at det er dette som må til for å beholde Frp i regjering.
Et mer interessant spørsmål er hvilken betydning Frps maktposisjon har for hva Høyre får gjennomført av sitt politiske prosjekt. Oppmerksomheten er ofte rettet mot innvandringspoltikken. Men det er et felt der de reelle politiske forskjellene mellom de store partiene er minimale.
Langt viktigere er Frps rolle i økonomisk politikk. Deres tilstedeværelse i regjeringen er en viktig grunn til at en Høyreledet regjering setter rekord i bruk av oljepenger. Frps hovedsak har jo alltid vært at oljepengene skal brukes i langt større utstrekning.
Makt og avmakt. Framtida blir ikke så lukrativ, advarte Erna Solberg på landsmøtet. Olje-inntektene er på vei ned. Høyre – særlig med Frp på laget – kan ikke øke skattene. Men innstramming i sykelønna eller ytterligere pensjonsreduksjoner kommer til å møte blankt nei fra partiet som vil være for folk flest. Det eneste Høyre og Frp kan enes om, er ytterligere privatisering og mindre makt til fagbevegelsen. Men det sparer ikke penger.
Arbeiderpartiet er også mindre innstilt på å hjelpe til med såkalte nasjonale forlik. Dermed blir Høyre mer avhengig av Frp. De kan beholde makten, men den kan vise seg å være en kilde til avmakt.

Gå til innlegget

Gud i fysikken

Publisert 9 måneder siden - 1876 visninger

Fysikerne snakker igjen om Gud. Men snakker de om ­Bibelens Gud?

I en bokhandel i Washington DC fikk jeg i 1988 se en stabel med bøker – tydeligvis en bestselger. A brief ­history of time het boken. Jeg hadde ­aldri hørt om Stephen Hawking, men boka så interessant ut, så jeg kjøpte den.
«Den minst leste ­bestselgeren» er boken blitt kalt. Selv med ­universitetsutdannelse i fysikk var deler av den være krevende å komme gjennom. Den handlet om relativitetsteorien, kvante­fysikk og svarte hull. Men til min overraskelse skrev naturvitenskapsmannen også om Gud.
– Det ville være svært ­vanskelig å forklare hvorfor universet skulle begynne på denne måten, dersom det ikke var en handling av en Gud som hadde til hensikt å skape på den ­måten, skrev Hawking om universets tilblivelse. Det betydde ikke at han trodde på Gud. Han håpet å ­kunne «lese Guds tanker», sa han – det vil si finne den mate­matiske teorien som forklarer det hele. Da vil vi ikke lenger trenge Gud, mente han.
Overflødig Gud. Boka gjorde Hawking til en superkjendis. Mannen som bare kunne ­bevege hodet og som «snakket» med en mekanisk datastemme, men som likevel satt der og tenkte ut storslåtte teorier, appellerte til ­fantasien. Det er laget film om ham, og i 2006 kom han ut med en ny bok: «A briefer history of time».
I forbindelse med hans død før påske har det oppstått en debatt, også her i Vårt Land, om hvorvidt Hawking har rett i at vitenskapen gjør Gud overflødig, eller i alle fall vil bli overflødig når vitenskapen kommer langt nok. Men for meg har lesningen av Hawking slett ikke bidratt 
til å gjøre Gud mindre sann­synlig.
Svarte hull. Hawkings ­forskningsfelt er svarte hull – områder i universet med så sterk gravitetskraft at ingenting ­slipper ut, selv ikke lys. Et slikt svart hull er det som i mate­matisk språkbruk kalles en ­singularitet. De matematiske egenskapene ­tilsvarer de som man mener må ha vært til stede ved Big Bang – eksplosjonen som satte vårt univers i gang. Hawking har derfor anvendt sin kunnskap om svarte hull på universets begynnelse.
Det viser seg at det er en rekke ganske usannsynlige ­betingelser som må stilles til tilstanden ved Big Bang for at det skal være ­mulig at det utvikler seg ­stjerner og planeter, for ikke å snakke om liv, og intelligent liv. ­Hvordan kan det ha seg at universet på ­«fosterstadiet» hadde akkurat disse egenskapene? spør Hawking.
«Hvorfor tar universet i det hele bryet med å eksistere? Er den samlende teorien så overbevisende at den må skape sin egen realitet? Eller må vi ha en skaper, og hvis så, har Han hatt noen annen effekt på universet enn å skape det? Og hvem skapte Ham?» spør han.
Et valg. At en naturvitenskapsmann stiller slike spørsmål, har vært uvant. Men det betyr ikke at han mener svaret må være at Gud eksisterer. Han mener at en annen teori er mer sannsynlig: At det finnes uendelig mange ­universer. Da må minst ett av dem nødvendigvis ha de egenskapene som må til for at intelligent liv kan oppstå.
Dette lar seg selvsagt ikke ­bevise, for slike eventuelle ­andre universer er prinsipielt utilgjengelige for oss. Vi har med andre ord et valg, ikke mellom vitenskap og irrasjonell tro, men ­mellom to plausible forklaringer som ikke lar seg endelig bevise.
Gudsbilde. Om den store teorien som fyller ut tomrommene i vår kunnskap skulle bli ­funnet, vil det da ikke være behov for noen Gud? Det kommer helt an på hva slags gudsbilde vi tar ­utgangspunkt i. Om Gud – med gresk filosofi – forstås som den første årsak, vil det ikke lenger være rom for ham.
– Dette er Einsteins Gud, men det er ikke min Gud, ­skriver en annen teoretisk fysiker, John Polkinghorne – som i tillegg til to doktorgrader i fysikk også er teolog. Ti år etter at jeg ­leste Hawkings første bok leste jeg hans bok Belief in God in an Age of Science.
– Populærvitenskapelige skribenter har tydeligvis vanskelig for å forstå at ­skapelsesteologi handler om hvorfor verden ­eksisterer og fortsetter å eksistere, snarere enn om hvordan det hele begynte, skriver han.
Meningen. Bibelens Gud er nemlig mer enn den første ­årsak. Bibelens Gud er en person som har en hensikt og mening med hva han gjør, og som fortsetter å delta i historien. Det ­teologiske spørsmålet er ikke om Gud ­eksisterer, men hva han vil med at vi eksisterer.
Mens Hawking er ekspert på svarte hull, er det elementærpartikler og kvantefysikk som er Polkinghornes forskningsfelt. I lys av det han der har funnet ut analyserer han hvordan vi kan tenke oss Guds fortsatte deltakelse i historien.
– Moderne vitenskap, rett forstått, dømmer ikke Gud til i ­beste fall å være deismens fraværende igangsetter, men til­later oss å se Skaperens kontinuerlige ­aktivitet og kjærlige ­omsorg for ­skapningen, konkluderer ­Polkinghorne.
Fysikerne gir oss ingen svar på om Gud eksisterer og hva han vil med verden, men de gir oss noen gode spørsmål og innfallsvinkler til å tenke omkring spørsmålet.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Faderens lidelse

Publisert 9 måneder siden - 2204 visninger

Er det bare Sønnen som lider i påskens drama?

Det er mørkt inne i Getsemanekirken i Jerusalem. Mørkt som det var den natten da Jesus fra Nasaret kjempet med oppgaven som lå foran ham. Med blå vegger og vinduer som slipper fiolett lys inn, har arkitekten Barluzzi gitt oss et nattens rom til å leve oss inn i det som en gang skjedde her - og som fortsatt skjer igjen og igjen.
Fortvilelsen over en framtid som bare ksynes å love smerte og brutte relasjoner. Frykten for utslettelsen, for nederlaget, for ydmykelsen. Det er noen som opplever det i dag. Det er noen som kommer til å få en slik natt i natten som kommer.
I detter rommer kjenner jeg smerten, den dype fortvilelsen, som jeg har kjent, og som jeg vet om andre som kjenner nettopp nå. Den dirrer i rommet, den presser på som uforløst gråt, som skjelvende angst. Dette kjenner vi. Dette er en del av våre liv.

Presset ned. Men for ham var det kanskje noe mer? Han ble ikke bare rammet av sin egen tragedie. All ondskap, all urettferdighet, all smålighet, all feighet, all grådighet, alle overgrep i verden - alt dette skulle han bære. Han skulle presses ned av byrden av alt vi mennesker har gjort mot hverandre. Hvordan er det mulig?
Dette er hva vi forsøker å fange i teorier om forsoningen. Men teorier kan aldri gå opp, aldri dekke hva dette handler om. Ordene blir så tørre, så harde, ja, så uforsonlige. Guds vrede og straff, ja, vi kjenner til vrede og straff. Det er slikt vi kan. Det er slikt vi mennesker driver med. Men er Gud slik?

Tungt menneske. Hva med et ord som solidaritet? Jesus gjør seg til ett med vår virkelighet, med all den forferdelse vi har skapt, og gjør den til sin. Han velger det selv, det blir ikke tvunget på ham. Det er vi som tynger ham ned.
«Man har presset meg som en frukt, og mennesket som jeg bærer på ryggen, er for tungt». Dette er hva Paul Claudel legger Jesus i munnen i boken «Korsets vei» - meditasjoner over stasjonene på Via Dolorosa.
Hva med et ord som kjærlighet? Er det ikke den som får ham til å gå inn i vår lidelse, bli ett med den? Er det ikke den som driver ham inn i mørke og fortvilelse - ut i selve gudsfraværet?

Faderens vilje. Utenfor kirken ser jeg opp på fasaden. Der er igjen Sønnen avbildet, nå idet kampen i Getsemanehagen er over og han har tatt sitt valg. Ansiktet er avklart, løftet mot himmelen, men likevel speiler smerten seg i det. «Ikke som jeg vil, men som du vil». Faderens vilje. Hvordan er den?
Da er det jeg ser Faderen. Han er avbildet over Jesus, han ser ned på Sønnen. Det er ikke vrede jeg ser i ansiktet, det er ikke dom. Dette er en far som lider.
Hendene hans er strakt fram, som en velsignelse, men er det ikke også i avmakt? Han kan ikke gjøre noe. Denne kampen må Sønnen kjempe alene. Faderen kan bare se på, i fortvilelse, i medlidelse - men han kan ikke kjempe kampen for Sønnen.

Barnas kamp. Dette kjenner vi også, vi som er foreldre. Sønnen eller datteren som kjemper sitt livs kamp, og vi vet at de er nødt til å kjempe seg gjennom den selv. Vi kan ikke kjempe den for dem, selv om vi aldri så gjerne ville. For om de ikke kjemper selv, kan de heller ikke vinne.
Som jeg skulle ønske at jeg kunne overta, at smerten kunne ramme meg, slik at de kunne slippe. Ja, smerten får jeg, medlidelsen er der. Men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg er maktesløs. Det er smerten ved å være far.

Lidende Gud. Og slik ser jeg ham, Faderen på fasaden av Getsemanekirken. Dette er ikke den allmektige dømmende og straffende Gud. Dette er den avmektige, lidende og straffede Gud - rammet av alt det hans barn har stelt i stand med hverandre og hans skaperverk.
Og derfor lar han sønnen kjempe vår kamp, bære vår skam, vår skyld. Hvordan det er mulig, er fortsatt et mysterium for meg. Men det bringer Gud nær. Han er ikke ufølsom for alt det onde og nedrige, alt det skammelige og smålige vi finner på.
Derfor merker jeg også et sinne. Også dette kan en far kjenne på - det hjelpeløse sinnet over at barnet rammes, over urettferdigheten i at det skal gå ut over dem. Slik tror jeg også Gud opplever det. Når han ser Sønnen lide uskyldig, må sinnet stige i ham. Samtidig er det sinnet på vegne av alle offer, som Jesus nå representerer.

Trøsteren. «Se det menneske». Der han står i spottens purpurkappe med tornekronen, klar til å la korset legges på skuldrene, er han en av oss. Og nettopp derfor er han den store trøsteren. Han vet hvordan det er. Han bærer vår byrde. Han bærer oss.

Gå til innlegget

Farvel, Oslo

Publisert 9 måneder siden - 2441 visninger

Jeg var blant dem som trodde Oslo-avtalen ville gi palestinerne frihet og Israel fred. Hvorfor gikk det ikke slik?

‘Where do you come from?’, roper arbeiderne fra et halvferdig byggeprosjekt. Siden de færreste palestinere forbinder noe med Norge, svarer jeg «Oslo». «Oslo is killing us», roper de tilbake.
«Oslo-avtalen er en kreftsvulst», sier en palestinsk kulturarbeider og fredsaktivist vi møter.
Nok en gang har jeg gått til fots gjennom palestinske områder. Og for hver gang jeg går der, blir jeg mer og mer klar over hvor mange problemer Oslo-avtalen har skapt.
Jeg var, som de fleste nordmenn, stolt over det vi hadde fått til i 1993. Jeg trodde vi hadde bidratt både til fred for Israel og frihet for palestinerne. Men resultatet er blitt palestinsk frustrasjon og israelsk resignasjon. Hvorfor gikk det så galt?
Glattet over. Ekstremistene fikk ødelegge for fredsprosessen, har vi ofte hevdet. Mordet på Rabin og de palestinske selvmordsbomberne drepte den før den kom i gang. Eller vi kan skylde på manglende amerikansk vilje til å presse Israel. På den israelske bosettings­politikken som undergraver muligheten for en palestinsk stat. Eller på palestinsk voldspropaganda og manglende vilje til å anerkjenne en jødisk stat.
Alt dette er selvsagt riktig. Men etter hvert har jeg blitt klar over to grunnleggende svak­heter ved selve Oslo-avtalen: I stedet for å ta på alvor grunnleggende motsetninger, glattet den over dem. Og den neglisjerte det skjeve maktforholdet mellom partene.
Lukkede rom. Oslo-avtalen var et israelsk initiativ på israelske premisser. Den palestinske intifadaen fra 1988 hadde fortalt israelerne, og ikke minst Yitzak Rabin at det ville koste Israel dyrt å beholde de områdene de hadde erobret i 1967. USA presset fram forhandlinger der lokale representanter for palestinerne deltok, men de sto i stampe.
Da var det at kretsen rundt Shimon Peres satset på å kontakte Yasser Arafat gjennom en hemmelig norsk kanal. Arafat satt i eksil i Tunisia, og hadde mistet kontrollen med det som skjedde hjemme i de palestinske områdene. Der var et lokalt
lederskap utenom PLO vokst fram fra intifadaen. Han så at hans sjanse lå i en avtale med israelerne. Derfor ble Oslo-avtalen til – i lukkede rom over hodene på den palestinske befolkningen.
For i det hele å få til en avtale ble de fleste vanskelige spørsmålene utsatt. Jerusalems status, flyktningenes rett til å vende tilbake, en palestinsk stat, alt dette skulle løses senere. Med andre ord: Alt som var viktig for palestinerne, ble satt på vent. Arafat godtok de israelske
betingelsene for å få komme tilbake.
Israelsk kontroll. Arafat ble leder for et selvstyre med svært begrenset makt. Oslo-avtalen delte Vestbredden i soner, der Israel fikk kontrollen over 60 prosent av arealet. I dette C-området har de ikke bare den militære kontrollen, men også retten til å avgjøre hva palestinerne kan sette i gang av bygging og andre prosjekter. Samtidig har avtalen ikke noen restriksjoner på bygging av israelske bosettinger.
Israel har også kontrollen over grensene og luftrommet. Israelske soldater kan når som helst rykke inn og arrestere folk også i den delen som skal være under palestinsk kontroll – og ofte fører slike aksjoner til at folk blir drept. Palestinerne har ikke rett til å ha noen militærmakt.
Avtalen ga dessuten Israel kontrollen over grunnvannet på hele Vestbredden. I et område der vann er helt avgjørende for all virksomhet, er dette en viktig begrensning for palestinsk økonomi.
Mistet troen. Oslo-avtalen satte det lokale lederskapet til side, og Arafats utefront fikk makten. Et korrupt og udemokratisk styre ble resultatet, noe som lover dårlig for en framtidig palestinsk stat. Det store flertallet av palestinere mener deres egen ledelse bare administrerer den israelske okkupasjonen. De har mistet troen på tostatsløsningen.
For Israel er dette til å leve med. De har kontrollen over området, men slipper å ta ansvar for palestinerne som bor der. Sikkerhetssamarbeidet med palestinske myndigheter har redusert terroren. Mange israelere frykter at en selvstendig palestinsk stat vil bli en terrorbase. Derfor er det ikke noen interesse i Israel for en tostatsløsning.
To folk. Men hvis palestinerne ikke skal få sine rettigheter i en egen stat, hvordan skal de da få det? Mellom Jordanelva og Middel­havet bor det to folk, og slik vil det fortsette å være. Da kan ikke det ene være uten rettigheter.
Men å løse dette innen rammen av en stat er så vanskelig at ingen våger å gå inn på tanken. Så dermed fortsetter vi å late som om løsningen ligger i Oslo-avtalen. Og dermed fortsetter kvelertaket på palestinerne.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Dødens glede og smerte

Publisert 10 måneder siden - 2108 visninger

Tapet av livet og de vi er glad i og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?


Jeg leser dødsannonser hver dag, selv om det ikke er noen jeg kjenner blant dem. Jeg legger merke til avdødes fødselsår. Er de yngre eller eldre enn meg? Gir annonsen et hint om hva de døde av? Døde de brått, eller var det en lang lidelse?
Hvordan er det egentlig å dø? Erik Poppes film «Siste resept», om Per Fugellis farvel med livet, er et kjærkomment bidrag til å få vite mer om det mange av oss tenker på, men få snakker om.

Brå død. «Fra en ond og brå død, fri oss kjære Herre Gud», bes det fortsatt i litaniet i Den norske kirke. Jeg har ofte tenkt at det er litt merkelig at en brå død skal være en ond død. Er det ikke snarere den langtrukne lidelsen vi betrakter som et onde?
Jeg har kjent mennesker som har falt døde om i skiløypa, og jeg har hver gang tenkt på det som en god død. En rask avskjed med livet mens jeg gjør noe jeg er glad i å gjøre, slik kunne jeg godt tenke meg å slutte.
Men ikke riktig ennå. Det som er ondt ved en brå død, er at den kommer før vi har gjort oss ferdige med livet. Å dø før livet oppleves som fullført, kjennes ikke godt.
Og så er det selvsagt en vond opplevelse for de pårørende. De kastes ut i sorgen uten noen forberedelse, uten noen overgang. Det blir så rått og opprivende. Det manglende farvel blir et savn. De ordene som ingen visste skulle bli de siste, får en egen tyngde.

Hollywood. Men når det kommer til stykket, er vi heller ikke så gode til å takle den forberedte døden. Vi orker ikke å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Oppmerksomheten samles om nye og dyre medisiner som skal utsette døden - eller mirakelet som man synes må komme. Den som skal dø, vil ikke se sorgen man påfører de etterlatte ved å snakke om døden. Dette var hva helsepersonell som pleier dødssyke kunne fortelle i NRKs Verdibørsen forleden.
«Det skjer bare i Hollywoodfilmer», sa en sykepleier om forventningen om at dødsleiet skal være stedet for forsoning av konflikter og reparasjon av brutte forhold. Selve dødsprosessen tar så mye krefter at det som var for tungt å ordne tidligere, blir uoverkommelig. Forbered deg i tide på døden, var rådet fra de som er oppe i dette til daglig.

Sinnsro. Hvordan skal vi møte døden? For noen er det viktig å vise sinnsro og verdighet. Sokrates død ses ofte som mønsteret for den gode død. Han kaster ut kona fra dødscellen fordi hennes gråt og klage er forstyrrende, og tilbringer sine siste timer i en opphøyd filosofisk samtale med sine disipler.
Jesu død er derimot full av følelser, kaos og drama. Hans mor gråter ved korset sammen med en av disiplene, mens de andre disiplene ikke tør å være der. Jesus selv roper sin fortvilelse mot en tom himmel og gråter blod i frykt for det som skal skje.
Jesu angst for døden skal bidra til å fjerne den moralske nedvurderingen av dødsangsten, mener Jarle Rasmussen, som har skrevet boken «To henrettelser. Jesus, Sokrates og kirkens platonske fangenskap».
– Det er noe dypt sant og ekte menneskelig ved denne angsten, skriver han.

Å miste. Døden er den mørke sorgen over å miste. Vi mister de vi er glad i, og de mister oss. Vi mister muligheten til å utrette noe. Vi mister naturen som gir oss så mye. Døden river vekk livet og relasjonene.
Det er i oppstandelseskapitlet i Korinterbrevet at Paulus skriver at Jesus har tatt bort dødens brodd. Oppstandelsen gir håp om å overvinne dødens tap. I oppstandelsen får vi evig liv og gjenopprettede relasjoner. Dette håpet kan gi en tro på at døden er en overgang til noe bedre.
Men jeg tror likevel ikke forventningen om den hinsidige tilværelsen kan ta bort smerten ved å dø. Tapet av livet og de vi er glad i, og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?

Dødsgleder. Per Fugelli hadde funnet noe han kalte dødsgleder. Det handlet om å få skrelt bort det uvesentlige, slik at han ble fri til å glede seg over livet. Nærheten til døden fjerner selvhøytidelighet og prestasjonskrav. Når vi ikke lenger kan yte så mye, åpner det for å lære verdien av å være. Vi setter større pris på det som viser seg å være vesentlig og umistelig.
Dette ligner veldig på de kristne mystikernes vei. Å komme nærmere den evige kjærligheten vi til slutt skal fylles helt av, handler om å dø bort fra det uvesentlige, å slippe stillheten til og bare være i Guds kjærlighet. Da blir også overgangen mindre mellom det som er nå og det som skal komme.
Men selv om han hadde funnet dødsgledene, var det bittert å møte døden for Per Fugelli. Det siste stykket fikk vi ikke være med på - det ble for tungt. Det var befriende ærlig. Smerten ved å vite at vi skal dø, er menneskets adelsmerke. Den skal vi ikke prøve å slippe unna.

Sammen. Søndag hørte vi hvordan Jesus vendte ansiktet mot Jerusalem og begynte å vandre mot lidelse og død. Jeg skal snart gå mot Jerusalem i hans fotspor. Og når tiden kommer at jeg går mot lidelse og død, så skal jeg vite at jeg går sammen med ham. Han blir med hele

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77451 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43483 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34856 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27820 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22449 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20058 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 245 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 88 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 58 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 101 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 174 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 388 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 201 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 140 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 106 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 245 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 88 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 58 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 101 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 152 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 16 timer siden / 61 visninger
Les flere