Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Fellesskap under bygging

Publisert 10 måneder siden

Fellesskap er ikke noe vi har. Det er noe vi skaper.

Det er igjen en interesse for fellesskap, etter at individualismen har dominert i flere tiår. Nå spør vi hva er det som samler oss, nasjonalt og lokalt. Denne nye interessen kan være et resultat av at vi oppdager at fellesskapet er truet.
«Verden rundt oss er full av truede fellesskap», skriver ­Aksel Tjora i den ferske boken Hva er fellesskap i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er en faglig sosiologisk analyse av begrepet fellesskap. Men den er tanke-
vekkende også for andre enn ­sosiologer.
For gitt. Fellesskapets største trussel er at vi tar det for gitt, skriver Tjora. Fellesskap er nemlig noe vi må skape. Det finnes riktig nok fellesskap som er mer eller mindre fastlagte på forhånd, slik som familien og klanen. Men i vårt moderne samfunn må også slike fellesskap bekreftes gjennom handling.
Ikke minst gjelder det nasjonen. Den fornyede interessen for nasjonalstaten og for hva som er nasjonale verdier eller karakteristika, er trolig et utslag av at vi ikke lenger opplever det som selvsagt hva nasjonen er og hvem som tilhører den.
Nasjonalt fellesskap bygger på de mange mindre fellesskapene som skaper samhørighet og samhandling. Følelsen av at det nasjonale fellesskapet er truet henger delvis sammen med at mange slike mindre fellesskap trues av oppløsning.
Utenfor. Et fellesskap konstitueres av sine grenser. Noen er innenfor og noen er utenfor. For noen fellesskap er det et poeng å være eksklusive, altså at mange er utenfor. Det kan for eksempel gjelde den såkalte kultureliten – selv om det her i Norge nesten ikke er noen som vil vedkjenne seg å tilhøre den.
For det nasjonale fellesskapet er det viktig å ha flest mulig innenfor. Det er det vi vil oppnå med integrering. Hvis kravene for å høre til er for omfattende, eller strenge, blir det mange som faller utenfor. Men blir grensene for utydelige, opplever vi ikke lenger fellesskap.
For fellesskap er noe som oppleves. Det består i en følelse av å høre sammen. Det er ofte vanskelig å peke på hva det er som skaper denne følelsen. Vi kan peke på felles meninger ­eller felles smak, slektskap, felles ­interesser, felles språk eller ­felles erfaringer.
Interaksjon. Men det er ikke nok at slike faktorer eksisterer. For at de skal bli til et fellesskap, må det skje noe i form av felles handling og kommunikasjon - det som gjerne kalles interaksjon. Tjora poengterer at fellesskapet er disse interaksjonene.
Det er gjennom å delta i dem at vi får opplevelsen av høre sammen. Den som ikke har vært en deltaker, forstår ikke hva som foregår, og vil føle seg utenfor. Det er derfor det er en utfordring for det nasjonale fellesskapet dersom vi ikke lenger har slike felles erfaringer å referere til.
De som hører til i et fellesskap, blir ofte blinde og døve for hvordan det oppleves å være utenfor. Slik kan fellesskap bli ekskluderende uten at de som er innenfor har som intensjon å holde andre utenfor, og også uten at de er klar over at de virker slik.
22. juli. Aksel Tjora bestemte seg for å skrive om fellesskap da han så hvordan vi prøvde å ivareta et nasjonalt fellesskap etter 22. juli 2011. Felles handlinger som rosetog og blomsterhav, samlende ritualer som Jens Stoltenbergs tale, symbolmettede handlinger som kongens tårer i Domkirken og imamen og presten som forrettet begravelse sammen – alt dette bidro til å skape opplevelsen av samhørighet midt i en krise.
Nasjonen er et konstruert fellesskap. Det er basert på noen faktorer som felles språk, felles historie, felles religion. Men for at et nasjonalt fellesskap skal oppleves, må disse likhetene aktualiseres og føles gjennom felles ritualer. I Norge er barnetogene­ 17. mai og felles erfaringer i den norske enhetsskolen slike ritualer. Fellesskapet blir også opplevd ved at vi kan de samme sangene, kjenner de samme historiene, har vært med på de samme begivenhetene.
Tillit. Kanskje den viktigste norske verdien er høy grad av tillit. Vi skårer høyere enn andre nasjoner på undersøkelser om tillit både til våre ledere og til hverandre. Denne opplevelsen av tillit er for en stor del skapt gjennom mange mindre fellesskap: fagbevegelsen, foreninger, idrettslag, korps, dugnader.
Denne tilliten er sårbar. Økende forskjeller i samfunnet, ungdom uten arbeid, korrupsjon og svindel på toppen, muslimer som opplever seg holdt utenfor på grunn av religionen, folk som ikke opplever at deres frykt for og problemer med innvandring blir tatt på alvor – alt dette svekker tilliten.
Det finnes selvsagt også ­destruktive fellesskap, som voldelige ekstremistgrupper og kriminelle gjenger. Ofte kan det være mangel på opplevelse av fellesskap som driver folk inn i slike sammenhenger.
Bevisst. Å bli bevisste på at fellesskap er en verdi vi må forplikte oss på og yte en innsats for å oppnå, kan være et nyttig korrektiv til dagens individualistiske holdninger.

Gå til innlegget

Profetisk eller politisk?

Publisert 10 måneder siden

Er «America First» vranglære? Kirkeledere i USA hevder det. Er det å tråkke over grensen til det politiske?

Profetisk eller politisk?

«Vi er ikke en partipolitisk gruppe. Vi er ikke venstreorienterte. Vi er ikke høyre-orienterte. Vi er en Jesus-bevegelse», sa biskop Michael Curry da han talte ved starten av en marsj mot Det hvite hus forrige måned, der en rekke kirkeledere fra ulike kirkesamfunn deltok. Han var nettopp kommet hjem fra det kongelige bryllupet i England, der han holdt en tale som vakte oppsikt verden rundt.
Men ikke alle er enige i Currys beskrivelse av marsjen. «Dette er et forsøk på å starte en bevegelse bort fra President Trump, bort fra konservativ politikk og bort fra konservativ evangelisk teologi», skrev pastor Mark Creech i Christian Post.
«Jeg synes disse pastorene heller burde hatt et bønnemøte og takket Gud for at vi har en president som Donald Trump, som gjør alt han kan for å utføre det ansvaret han har fått fra Gud for å forsvare landet vårt», sa pastor Robert Jeffres til Fox News.

Jesus tilbake. Arrangørene bak marsjen hevder det ikke er noen kampanje mot Donald Trump de driver. De har samlet seg om et opprop med tittelen «Reclaiming Jesus» - det kan oversettes med «Ta Jesus tilbake». En rekke kjente navn står bak, som Jim Wallis, Tony Campolo, Richard Rohr, Walter Brueggemann - samt prester og biskoper fra flere kirkesamfunn.
I oppropet sier de at «America First» er en vranglære, fordi det setter som politisk mål at en nasjon skal fremmes på bekostning av andre og fornekter vårt ansvar for hele verden.
Oppropet fordømmer «at rasefordommer brukes for politisk gevinst», at trakassering av kvinner får privat godkjennelse fra «folk i høye embeter», at flyktninger og innvandrere blir mål for politisk propaganda og beklager at offentlig løgn for ideologisk og personlig vinning underminerer sannheten. De tar avstand fra dyrking av politiske ledere som en form for avgudsdyrkelse og fra autoritært politisk lederskap.
Så hvorfor setter de ikke like godt navnet på anklagene, og sier at dette er et kirkens ord til president Donald Trump?

Graham og King. Et godt svar er at det slett ikke bare er Donald Trump og republikanerne som rammes av flere av disse anklagene.
Men det henger nok også sammen med at de ikke ønsker å bli avfeid som en venstrepolitisk aksjonsgruppe. De ønsker å nå fram med et profetisk ord til USAs kristne fordi de mener nasjonen er i ferd med å slå inn på gale veier.
Biskop Curry sier at han ønsker å forene impulsene fra Billy Graham og Martin Luther King jr. - altså kallet til personlig tro på Jesus forent med en kamp for sosial og rasemessig likhet. Det var budskapet som gjennomsyret prekenen hans i London, og det var dette han framhevet også i intervjuer i forbindelse med Washington-marsjen.

Profetene. Da jeg leste om marsjen i Washington, var jeg akkurat i ferd med å lese Peter Halldorfs bok om profeten Jeremia - «Alla himlens fåglar har flytt». Jeremia var ikke redd for å navngi kongen direkte i sine profetiske ord. Så direkte var han at han ble satt i fengsel anklaget for landsforræderi.
Jeremia anklager folket for er at det ikke er samsvar mellom gudsdyrkelsen og livet. «Om dere virkelig gjør veiene og gjerningene deres gode, om dere gjør rett mot hverandre, ikke undertrykker innflyttere, farløse og enker, ikke utøser uskyldig blod på dette stedet og ikke følger andre guder til skade for dere selv», så skal det gå dem vel. Men så lenge de ikke lytter til det, vil det ikke nytte med militær makt mot stormakten Babylon.
Det var altså til hele folket Gud rettet disse ordene. Og likevel holdt profeten kongen spesielt ansvarlig. Det gamle Israel var da også et teokrati, ikke et demokrati. Men også i våre demokratiske samfunn betyr det mye hvilken vei lederne peker ut for folket.

Uavhengig. Den som vil bære fram profetiske ord, må ikke være redd for å utfordre makten. Men skal ordene bli troverdige, gjelder det å være uavhengig, både av makthavere og av folkets stemninger. Hvis ikke, vil man lett bli avslørt som en som bare bærer fram det som tjener en selv og sitt parti. Det var tilfellet med hoffprofetene som avfeide Jeremia som en løgner.
«Det religiøse høyre vil bli dømt fordi de nekter å stå opp mot rasisme, islamofobi, fremmedfrykt og homofobi, og mot den fullstendige inkompetansen til Trump. Likevel er jeg ikke med på denne kampanjen», skriver teologen Bill Mefford på sin blogg.
Mefford mener de som står bak Reclaiming Jesus var i lomma på Obama i like høy grad som en del andre nå kritikkløst slutter opp om Trump. Derfor mener han de mangler den uavhengigheten som er nødvendig for å kunne tale troverdig på kirkens vegne.

Troverdig. For den som vil være kritisk mot Trump og hans politikk gjelder det at troverdighetstesten ligger i om livet svarer til ordene, og om de har vilje til også å ransake seg selv og egne meningsfeller.

Gå til innlegget

Ernas Trump-problem

Publisert 10 måneder siden

Donald Trumps nye verdensorden kan komme til å bli et alvorlig problem for Erna Solberg, både som statsminister og partileder.

Vi har sett bildet av Angela Merkel som lener seg fram i konfrontasjon med en sittende Donald Trump. Hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt, vet vi ikke. Men vi forstår det gjerne ut fra det som er realiteten: Merkel og Trump står for totalt forskjellige verdenssyn og holdninger til politikk.
Erna Solberg kunne stått på bildet i Merkels sted. Hun og Merkel står for det samme, i opposisjon til det Trump står for. Men så langt virker det som ingen våger å ta inn over seg hvor alvorlig denne konflikten kan bli for Norge.
Nyordningen. Forrige uke ble det klart at Donald Trump mener alvor med at han vil nyordne verden. I stedet for samarbeid og internasjonale avtaler vil han ha en verden der statene ordner opp seg imellom, og der USA satser på å vinne fram med egen styrke heller enn ved å ha allierte.
Denne uka ble det klart at Donald Trump trives best sammen med autoritære statsledere. Han skjelte ut Canadas Justin Trudeau på det groveste fordi Trudeau hadde våget å si fra at Canada vil komme med mottiltak mot Trumps nye tollkrav. Deretter lot han Kim Jong-un klappe seg på ryggen og sa det var en ære å treffe ham. Og da han fikk sjansen til å gi et budskap til det nordkoreanske folket gjennom Voice of America, fortalte han nordkoreanerne hvilken dyktig og omsorgsfull leder de har.
Tidligere amerikanske presidenter har oppnådd atskillig mer konkrete resultater i forhandlinger med nordkoreanerne enn den vage erklæringen som kom fra Singapore. Men Trump tror at den gode relasjonen han har fått til Kim i seg selv er garanti for at denne erklæringen vil bli fulgt opp av konkret handling. Han tror på forståelsen mellom sterke menn heller enn internasjonale avtaler.
Norge og USA. Kim Jong-un føyer seg til listen over statsledere som Donald Trump synes godt om: Russlands Putin, Kinas Xi, Filippinenes Duterte, Saudi-Arabias kronprins Muhammad. Sant nok har han også hatt godord om Erna Solberg. Det kan skyldes at han ikke er klar over hva Solberg står for, og at hun er en hyggelig dame. Det kan også skyldes at han vet at Norge er viktig for USA.
Norge er medlem av Nato. Men vårt Nato-medlemsskap er i realiteten en ramme for vårt tosidige forhold til USA. Helt siden 50-tallet har Norges forsvar vært basert på amerikansk hjelp.
De siste årene er det blitt enda tydeligere. Denne uka kom det fram at den amerikanske marinestyrken som til enhver tid er stasjonert i Norge skal fordobles og samtidig flyttes nordover nærmere den russiske grensen. Og at amerikanske overvåkingsfly ut fra Andøya har overtatt det meste av overvåkingen av våre nordområder.
Handelskrig. Når vi er så avhengige av USA for vårt forsvar, er det alvorlig at det er i ferd med å bryte ut handelskrig mellom USA og de landene vi handler mest med i Europa. Nå kan man tenke at militære og handel er to forskjellige kriger, for å si det slik. Men Donald Trump har eksplisitt knyttet dem sammen, og sagt at det skal bli slutt på at USA må betale for Europas forsvar samtidig som USA har det han oppfatter som ufordelaktige handelsordninger.
Solberg har fått ros fra Trump for vår satsing på forsvaret, til tross for at også vi er langt unna å nå to-prosentmålet som Nato har forpliktet seg på og som Trump har gjort til målestokk for hvem som fortjener å bli forsvart.
Men Norge er også viktig for USA. Vi er i realiteten en framskutt etterretningsbase mot Russland. Slik har det vært helt siden 50-tallet. Norske installasjoner er også helt sentrale for den amerikanske ubåtflåten i Nordishavet, og dermed for den amerikanske atomavskrekkingen mot Russland. På 90-tallet måtte norske politikere jobbe hardt for å få USA til å interessere seg for våre områder, men med Putins mer offensive politikk har det forandret seg.
To leirer. Norge er likevel langt fra så viktig for USA som USA er for Norge. Dersom kløften mellom USA og våre viktigste samarbeidspartnere i Europa utvides, er det mer alvorlig for Norge enn for de fleste andre land. Det kan bli stadig vanskeligere for oss å unngå å velge side, samtidig som det er nesten umulig for oss å legge oss ut med USA.
Verden er i ferd med å bli delt i en Trump-leir og en anti-Trump-leir. Det merkes også i Norge. Og særlig merkes det på høyresiden. Medlemmer av et av regjeringspartiene nominerer Trump til Nobels fredspris samtidig som Erna Solberg sier at hun forstår de sterke reaksjonene mot Trump på G7-møtet.
Det er i ferd med å utvikle seg en splittelse på høyresiden mellom de som deler Donald Trumps verdenssyn og de som avskyr det.
Velge side. Lenge var det mange som mente at Trumps politiske utsagn var valgkampretorikk, at systemet ville holde ham på plass, at han var for uvitende til å få noe gjennom. Nå ser vi at han mente alvor, at han har et konsistent verdenssyn og at han evner å gjennomføre det.
Det kommer Erna Solberg til å merke. Det kan splitte hennes koalisjon, det kan skape nye konstellasjoner. Men først og fremst utfordrer det henne som statsminister i et land som særlig er utsatt for følgene av en ny internasjonal orden.

Gå til innlegget

Kongelig vår?

Publisert 11 måneder siden

Våger Jordans konge å slippe løs en jordansk vår?

Jordan har vært landet jeg reiser gjennom til og fra Syria og Irak. Alltid opplevde jeg hvordan jeg kunne puste friere når jeg kom tilbake til Jordan.
Hjemme hos en familie jeg besøkte flere ganger sto det et portrett av kongefamilien på hedersplassen i stua. Som den norske kongefamilien, er de kongelige innvandrere i landet. De har likevel maktet å bli samlende symboler.
Men nå er landet inne i nok en alvorlig krise. Store demonstrasjoner har preget bybildet i hovedstaden. Kong Abdullah 2. følte seg tvunget til å sparke statsministeren. Jordan Times mener på lederplass at kongen nå har gitt landet en ny start. Men skifte av en statsminister er neppe nok.
Arabisk vår. Demonstrasjonene ligner mye på de som satte den arabiske våren i gang. Unge mennesker uten noen ledere gikk forrige uke ut i gatene og forlangte regjeringens avgang og at dens vedtak blir omgjort. Økte priser på nødvendighetsvarer og en skattereform som rammer mange med moderate inntekter var de umiddelbare årsakene.
Det jordanske regimet slapp lett unna den arabiske våren i 2011, selv om det var demonstrasjoner og protester også der. Med løfter om demokrati maktet kongen å styre landet gjennom krisen. Demokratiet har latt vente på seg. Kongen har fortsatt den reelle makten i landet.
De grunnleggende problemene er stor arbeidsledighet og en stagnert økonomi. 700.000 syriske flyktninger er også krevende å innpasse. De omstridte økonomiske reformene var betingelsene for å få et lån på 700 millioner dollar fra Det internasjonale pengefondet.
Palestinsk rike. Den jordanske kongefamilien er innvandrere fra det som nå kalles Saudi-Arabia. Hashemittene var emirer av Mekka og voktere av de hellige islamske stedene, men opplevde å bli jaget derfra av Saud-familien i årene like etter første verdenskrig.
Under krigen hadde britene lovet emir Hussein at han skulle bli konge over et stort arabisk rike i Midtøsten. Det ble ikke noe av, England og Frankrike ville ha området selv. Men i 1921 ga britene Hussein et plaster på såret da de gjorde sønnen Abdullah til konge over halvparten av mandatområdet Palestina. Slik ble det hashemittiske kongeriket Jordan til.
Jordan var en del av Palestina. Kulturelt er det store likheter mellom småbøndene i åsene på vestsiden og østsiden av elva Jordan, og det er også mange familiebånd mellom dem. Beduinfamiliene som holder til rundt Dødehavet går også på tvers av grensene. Jeg har selv hørt på forhandlingene i et stammeråd i Amman om en familiekonflikt på israelsk side av grensen.
Muhammeds etterkommer. Kong Hussein (faren til dagens konge) hadde ambisjoner om å samle palestinerne under seg. I 1948 nådde han et viktig mål da han erobret det området han selv ga navnet Vestbredden, for å markere tilhørigheten til Jordan. Som etterkommer av profeten Muhammed og rettmessig vokter av islams hellige steder, så han det som sin rett og plikt å ivareta islams tredje hellige sted Jerusalem.
Opprettelsen av Israel førte til at mange palestinere flyktet til Jordan, og i dag er minst halve befolkningen i landet palestinere. De er godt integrert, og dronningen er fra en palestinsk familie på Vestbredden.
Abdullah 2. har måttet godta at palestinerne vest for elva har sin egen nasjonale identitet og akseptert deres selvstyre. Men han har fortsatt ansvaret for å forvalte de muslimske helligdommene i Jerusalem, riktignok under israelsk kontroll.
Til tross for at Jordan har deltatt i alle arabiske kriger mot Israel, har det vært et rimelig godt forhold mellom hashemittene og Israel. Siden 1993 har Jordan fredsavtale med Israel. For Israel er det helt avgjørende at det er ro og stabilitet på den andre siden av grensen i øst. Derfor følger nok israelerne med stor uro med på det som nå skjer.
Islamistene. Politiske partier var forbudt i Jordan fram til 1989. Siden har landet hatt et slags parlamentarisk system. Men parlamentet har ingen makt. Kongen utnevner regjeringen på egen hånd og bestemmer også politikken.
Partiene har derfor ingen politisk betydning. Derimot har fagforeningene mye å si for politisk debatt, og også en viss innflytelse på politikken. Fagforeningene har spilt en aktiv rolle i de siste protestene.
Den arabiske våren skremte de styrende i mange land, og mange har konkludert med at innføring av demokrati i disse landene bare vil føre til at islamistiske krefter overtar.
Men det er verd å merke seg at Det muslimske brorskapet forrige måned tapte valget i Jordans største fagforening - som de hadde styrt i mange år. Så kanskje er det grobunn for et reelt demokrati i Jordan.
Det blir spennende å se om kongen våger å satse på det, eller om han tror at han nok en gang kan løse problemene med egen makt.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Etter Abbas - syndfloden?

Publisert 11 måneder siden

Den 83 år gamle palestinske presidenten har sørget for at ingen leder står klar til å ta over etter ham. Blir det kaos?

Hva kommer etter Abbas? Spørsmålet er på nytt blitt aktuelt, ­etter at presidenten har vært innlagt på sykehus med lungebetennelse. Han har ­hjerteproblemer og røyker som en skorstein.
Foran den palestinske nasjonalkongressen forrige måned var det rykter om at kongressen ville utpeke en etterfølger til ­Abbas. Men det skjedde ikke. Abbas holdt en lang og usammenhengende tale med rasende utfall mot både USA og Israel og noen antisemittiske sleivspark. På slutten erklærte han seg likevel villig til å forhandle med Israel og holdt fast ved tostatsløsningen.
Den palestinske kommen-­tatoren Daoud Kuttab mener den hissige tonen skyldes at Abbas innser at hans tid er ute, og at han ikke har oppnådd noe for palestinsk selvstendighet eller økonomisk utvikling.
Gammel klikk. Egentlig var Abbas' tid ute allerede for ni år siden. Da utløp den perioden han var valgt til president. Men han har fortsatt å styre og har etter hvert kjørt ut over sidelinjen alle som kunne være rivaler. Dermed står ingen klar til å overta den dagen han enten må trekke seg eller dør.
Det betyr ikke at det blir kaos eller borgerkrig når det skjer. Den palestinske grunnloven sier at presidenten i nasjonalforsamlingen skal overta om presidenten ikke kan utføre sine oppgaver. Men presidenten er valgt fra Hamas, og derfor vil nok Fatah raskt sørge for at andre overtar. Enten blir de enige om en ny ­leder eller de oppretter en form for kollektivt lederskap.
Uansett blir det den gamle klikken som beholder makten. Det er folk som ble formet i årene­ i kamp og eksil sammen med Yasser Arafat. Det store spørsmålet er hvor lenge de kan ­beholde makt og autoritet uten at det skjer noen fornyelse.
Hamas-aktivisme. Det er betegnende nok liten interesse blant de yngre palestinerne for hvem som skal etterfølge Abbas. De har ingen tillit til lederskapet, men har heller ingen erfaring med politisk arbeid. Det er ikke noe reelt demokrati. Man blir utpekt til posisjoner og verv ut fra kjennskap, slektskap og korrupsjon, og folk flest har ­ingen innflytelse på det. Abbas har innskrenket ytringsfriheten, og journalister som skriver kritisk om ham og ledelsen, møter sanksjoner. Det har ført til en ­politisk apati.
Hamas og andre radikale grupperinger vil nok ønske å utnytte situasjonen den dagen Abbas må gi seg. Han har sørget for å slå hardt ned på Hamas-aktivisme på Vestbredden, og det er ikke sikkert etterfølgerne vil kunne holde en like hard linje. Derfor kan det likevel bli uro ­etter Abbas.
Alternativer. To kandidater hører ikke til Arafats gamle gjeng i eksil. Mohammed Dahlan, tidligere Fatah-sjef i Gaza, røk for noen år siden uklar med Abbas og bor i eksil i Abu Dhabi. Han er fra Gaza og har i det siste knyttet bånd til Hamas, selv om han for ti år siden sto på deres dødsliste. Om han skulle bli valgt, ville det gjøre en palestinsk samling av Vestbredden og Gaza mer sannsynlig.
Marwan Barghouti, den ­militære lederen for intifadaen 2000-2003, er den eneste palestinske lederen som har noen folkelig popularitet. Men han sitter med livstidsdom i israelsk fengsel. Tidligere har israelere tatt til orde for å satse på ham som en slags palestinsk Nelson Mandela. Men med dagens israelske politiske klima er det utenkelig.
Israel. Netanyahu og andre israelske politikere har jevnlig kritisert Abbas for å stimulere til terror og ikke bidra til fred. Samtidig har Israel grunn til å se med uro på at det gamle palestinske lederskapet mister makten.
Siden Abbas overtok i 2005 har palestinske myndigheter samarbeidet med israelske i å avsløre og slå ned på alle tendenser til voldelig aktivitet rettet mot ­Israel. De palestinske myndighetene sørger dessuten for helsevesen, skolesystem og andre offentlige tjenester i de palestinske områdene.
Dersom Israel skulle gjøre det, og særlig om tjenestene skulle gis på samme nivå som i Israel, ville det kreve store ressurser av Israel. I dag betales dette for en stor del av de internasjonale samfunnet.
Israel er derfor i høyeste grad avhengig av at de palestinske myndighetene fungerer. Om de skulle gå i oppløsning, ville Israel trolig se seg nødt til å rykke inn og overta. Det ville bli en svært kostbar sak, både militært og økonomisk.
Palestinsk vår. Den jevne palestiner har derimot all grunn til å være misfornøyd med Abbas styre. Korrupsjon og manglende menneskerettigheter gjør dårlige økonomiske kår vanskeligere å bære. De ser dessuten Abbas som en feiging som danser etter Israels pipe.
Kan vi komme til å oppleve en palestinsk vår? Vil de mange velutdannede palestinske ungdommene kunne slippe til, eller ender det i kaos?
Det er viktigere enn hvem som etterfølger Abbas nå.
KOMMENTAR

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere