Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Solsvidd land

Publisert 11 måneder siden

I Bibelen er tørke et tegn på Guds dom, mens regn er tegn på Guds velsignelse. Men vi sier at sol er godt vær.


Da jeg besøkte noen venner i Jordan, ga jeg dem en bok med bilder av norsk natur. De satt og bladde i boka, og for nesten hver side utbrøt de: «Se på alt det vannet!». Når vi i Norge sier at det blir godt vær, mener vi at det blir sol. Andre steder er det motsatt.

I år gleder vi oss over en usedvanlig fin sommer. Men når jeg våkner til nok en dag med sol, begynner jeg å få en følelse av en trussel som henger over oss. Og det er ikke fordi jeg er så veldig svartsynt for tida. Men jeg ser hvordan naturen lider, og opplever det som et tidens tegn.

Andre bilder

«Mitt hjerte er som gress, solsvidd og visnet»‚ står det i Salmenes bok. Jeg ser ut på de sørgelige restene av plenen, og forstår plutselig hvordan salmedikteren opplever livet.
Bibelen ble til i et annet klima enn vårt. Derfor fatter vi ofte ikke dybden i bildebruken der. Etter at jeg begynte å reise i Midtøsten, og særlig etter at jeg begynte å gå til fots i Palestina, har Bibelens bilder blitt levende på en helt annen måte.

«Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land», skrev kong David da han gjemte seg for kong Saul i Judaørkenen.
Etter å ha gått gjennom Judaørkenen noen ganger - og særlig etter den gangen jeg ikke hadde tatt med nok vann - forstår jeg mer av hvor intens Davids lengsel var.

Guds dom

«Jorden slår sprekker, for det kommer ikke regn i landet, bøndene dekker til hodet i skam.» Når jeg går i knusktørre skoger der bjørkene feller sine tørre blader midt på sommeren mens mosen på myrene knaser under føttene, kjenner jeg på hvor aktuelle disse ordene fra profeten Jeremia er. Han brukte ofte tørke som et tegn på Guds dom.

For eksempel denne profetien: «Jeg gjør fjell og hauger øde og tørker ut alt grønt på dem. Elver gjør jeg til tørt land, sjøer tørker jeg ut.» Her begrunner Jeremia Guds dom med at folket har dyrket Himmeldronningen. Det betydde ikke at de hadde sluttet å tilbe Jahve - for det gjorde de. Men de tilba for sikkerhets skyld også denne gudinnen, som skulle sikre framgang og velstand.

Er det ikke noe kjent ved dette? Vi tror nok på Gud - men vi dyrker også velstandens og konsumentsamfunnets gudinne.

I ulage

Jeg har ikke mye sans for de som prøver å gå i skoene til Bibelens profeter og hevder at jordskjelv, flom, tørke og andre naturfenomener er Guds straffedom for deres egne teologiske eller politiske kjepphester.

Men jeg treffes stadig sterkere av Bibelens tale om det som skjer i naturen. I stedet for å lese egne meninger inn i Bibelen, kan vi la Bibelens egne ord konfrontere oss:

«Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte, de har veket av og gått bort. De sier ikke i sitt hjerte: 'La oss frykte Herren vår Gud, han som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, og passer på ukene som er bestemt for oss til innhøsting.' Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere.»

Igjen er det profeten Jeremia som taler om naturen som er kommet i ulage. Regnet kommer ikke til rett tid, innhøstingstiden er ikke som den pleier å være.

Synden

Det er syndene våre som har skapt uorden i naturen, sier Jeremia. Det er ikke så avlegs som det først kan lyde. Det er jo dette som er det store spørsmålet i vår tid: Er klimaforandringene skapt av oss mennesker, av våre handlinger?

En tørkesommer er ikke noe bevis, verken for global oppvarming eller for at den er menneskeskapt. Jeg er født i 1947, og har alltid hørt at det var den varmeste sommeren noen kan minnes. At det skjer igjen etter 70 år, beviser ikke noe som helst.

Men meteorologer og klimaforskere mener å se et nytt mønster. Det kommer til å gå langt mindre enn 70 år til neste tørkesommer. Og det blir litt varmere for hver gang. Denne sommeren er et tegn på det som kommer.
Det vi gjør med naturen, er synd. Vi bommer på Skaperens første oppdrag: Å ta vare på skaperverket.

Guds velsignelse

Men når Gud dømmer, er det ikke for å fordømme. Det for å få oss til å omvende oss. Dessuten har han sine egne planer. Midt i domsprofetiene i Bibelen finner vi løftene om at Gud vil sette alt i stand igjen.

Noen ganger har jeg gått gjennom ørkenen etter at vårregnet har falt. Det er nesten som et mirakel. Den brunsvidde jorda der bare noen tornebusker og bleke grastuster fantes, er plutselig blitt dekket av et teppe av blomster i alle farger. Det som syntes helt livløst og fortapt, er plutselig blitt liv og skjønnhet.

Som tørken er et tegn på Guds dom, er regnet et tegn på Guds velsignelse og nåde. Som Jesus sa det: Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Hvis meteorologenes spådommer slår til, kan vi som en stund har levd i tørke, oppleve at himmelens sluser åpner seg over oss. Da kan vi tenke på salmen: «Han skal komme som regn på nyslått eng, lik en regnskur som vanner jorden», og vi kan takke for at Gud er nådig.

Gå til innlegget

Jødisk stat – for hvem?

Publisert 11 måneder siden

Det er 70 år siden Israel ble anerkjent som jødenes nasjonalstat. Så hvorfor vedta det på nytt nå?


‘Dette er et definerende øyeblikk for staten Israel’, sa stats­minister Benjamin Netanyahu da nasjonalforsamlingen Knesset forrige uke med 62 mot 55 stemmer vedtok en lov om Israel som jødisk nasjonalstat.
De arabiske parlamentsmedlemmene rev i stykker lovteksten i protest etter at loven var vedtatt. De hevder at Israel med dette har lovfestet diskriminering og ­betegner loven som rasistisk. Den bidrar også til å skape motsetninger mellom Israel og jøder i utlandet.

– Det finnes ikke noen tvil om det faktum at Israel er en jødisk stat. Hvorfor skal det vedtas på nytt i en ny lov? skriver tidligere­ utenriksminister og Likud-­medlem Moshe Arens, i den israelske avisen Haaretz. Han mener det er gode grunner nettopp for å la være å vedta denne loven, fordi det kan skade det han betegner som noe av det beste Israel har oppnådd: Et samfunn der arabere og jøder lever sammen i fred.


Araberne.
De arabiske ­politikerne i Israel reagerer særlig på paragrafen som sier at jødene­ har en unik rett til ­nasjonal selvbestemmelse i ­Israel, uten å nevne noen slik rett for andre. Loven slår videre fast at det udelte­ Jerusalem er Israels hovedstad, og at det eneste ­offisielle språket er hebraisk. Til nå har også arabisk vært det, nå reduseres det til et språk med «spesiell status». Loven sier også at staten skal utvikle jødisk ­bosetting, men nevner ikke ­andre f­olkegruppers bosetting.
Lovforslaget ble lagt fram i 2011 av Avi Dichter fra partiet Kadima. Da loven ble vedtatt, sa han at hensikten er «å hindre selv den minste tanke eller forsøk på å omforme Israel til et land av alle sine borgere». Han la til at araberne kan leve i landet som en nasjonal minoritet med ­individuelle rettigheter, men ikke med rettigheter i kraft av å være en minoritet.


Grunnlov. 
Israel har ikke noen grunnlov. Uavhengighetserklæringen i 1948 sa at Israel er en jødisk stat, som vil utvikle landet til beste for alle dets borgere og gi like sosiale og politiske rettigheter til alle uavhengig av religion og rase. Senere har ­nasjonalforsamlingen vedtatt noen grunnleggende lover – nasjonsloven fra forrige uke er den siste.
En av grunnene til at arbeidet med denne loven kom opp, var at Høyesterett på 90-tallet begynte å underkjenne lover og overprøve­ politiske vedtak på grunn av to andre slike grunnleggende lover som var vedtatt i 1992. Retten grep flere ganger inn for å sikre arabiske rettigheter. På høyresiden mente man at landets jødiske karakter sto i fare fordi de demokratiske rettighetene fikk for stor vekt.
I det opprinnelige utkastet til lov var det derfor en paragraf som sa at dersom det oppstår en konflikt mellom demokrati­ og ­jødiskhet, har det jødiske forrang. Denne paragrafen er fjernet fra den loven som nå er vedtatt.


Netanyahu.
Likevel preger denne forhistorien debatten om loven. En del sekulære er redde­ for at den vil bidra til å gi de ­religiøse større makt.
Lovforslaget lå lenge til behandling i Knesset, og mange trodde den var begravet der. Statsminister Netanyahu var i utgangspunktet negativ til å vedta en slik lov, trolig blant annet fordi Obama-administrasjonen i USA advarte mot å gjøre det.
Når Netanyahu nå gikk inn for loven, kan det skyldes at han med Donald Trump som president mener man trygt kan fremme den. Det kan også skyldes at han ikke vil la sine konkurrenter på høyresida tjene på saken foran det tilstundende valget.


Palestinsk stat. 
Kadima, som opprinnelig fremmet lovforslaget, var sterkt engasjert for ­tostatsløsningen. Om det blir opprettet en palestinsk stat som skal gi palestinerne deres nasjonale rettigheter, er det enklere å argumentere for at Israel skal være jødenes stat.
Selv om Netanyahu alltid har vært motstander av en palestinsk stat, ser han nok nytten av at forestillingen om en slik stat holdes levende. Samtidig har han med den nye loven fått en god begrunnelse for å hevde at det er palestinerne som hindrer en avtale. Yasser Arafat anerkjente i 1993 den jødiske staten. Men det palestinske lederskapet protesterer heftig mot den nye loven og nekter å legge den til grunn for forhandlinger. Dermed kan Netanyahu si at palestinerne er mot en jødisk stat, og at det derfor er umulig å komme til enighet med dem.


Etter hvert som det synker inn at det ikke blir noen palestinsk stat, er det stadig flere som hevder at det må finnes en løsning som gir palestinerne nasjonale rettigheter innen rammen av en felles stat. Den nye loven, som altså har status som grunnleggende lov for Israel, avviser ­kategorisk en slik løsning.

Rasistisk.
Israels grunnleggere­ la vekt på at en jødisk stat ikke bare er for jøder. En jødisk stat er ikke i utgangspunktet rasistisk. Selv om den nye loven ikke endrer mye i den israelske hverdagen, har den gitt argumenter til de som hevder det motsatte. Var det virkelig verd prisen?

Gå til innlegget

Smith og Trump

Publisert 11 måneder siden

Donald Trump tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Han kan ha et poeng, men burde lære av Adam Smith.


Da jeg studerte historie, leste jeg regnskapene til Peder Anker, den store trelasteksportøren på Bogstad gård på 1700-tallet. Han utgiftsførte ofte «Douceur til Toldbetiente» når han sendte en ladning trelast til utlandet. Og mengden trelast som ble deklarert for utførsel, var ofte mindre enn det som sto i regnskapene hans.
Norge hadde nemlig toll på ­eksport av trelast, og den var høy nok til at det plaget eksportørene. Men Anker og andre i trelastborgerskapet nøt til gjengjeld godt av å ha monopol på å drive sagbruk.
Nullsum. Denne politikken fortoner seg merkverdig i dag. Men bakgrunnen var at politikerne var redde for at verdifulle norske naturressurser skulle forsvinne ut av landet som betaling for utenlandske varer. Det ville gjøre landet fattigere, mente de.
Politikerne på 16–1700-­tallet ville bygge sterke stater. De brukte monopoler og privilegier for å fremme industri basert på landets egne ressurser. For å beskytte egne næringer bygde de tollmurer og nedla forbud mot import av enkelte varer.
Denne politikken, som gjerne­ blir kalt merkantilismen, så verdenshandelen som et såkalt nullsumspill: Hvis noen skulle bli ­rikere, måtte andre bli fattigere.
Det kan se ut som USAs ­president er av samme oppfatning. Han mener at resten av verden utplyndrer USA ved å selge mer til amerikanerne enn de ­kjøper fra dem. Derfor har han lagt straffetoll på kinesiske varer og varer fra EU, og slik utløst en begynnende handelskrig. Det mener han gjør USA rikere.
Smith. Merkantilismen fikk sitt teoretiske grunnskudd av Adam Smith. I boken Wealth of the ­nations fra 1776 hevdet han at det ikke var slik at noen måte bli fattigere for at andre skulle bli rike. Arbeidsdeling og frihandel ville gjøre at rikdommen økte for alle, hevdet han. Det var ikke penger – eller edle metaller – som gjorde et land rikt, men arbeidet og det som ble produsert.
I løpet av 1800-tallet vant denne økonomiske liberalismen fram. Den økonomiske veksten skjøt fart samtidig med at handelsrestriksjonene ble avviklet, og det framsto som bevis for at Smith hadde rett.
Etter krigen fortsatte nedbyggingen av handelshindringer gjennom internasjonale ­organisasjoner som GATT, ­senere WTO, og gjennom regionale handelsavtaler, som EU og NAFTA. USA har vært pådriver for mye av dette.
Men Donald Trump er negativ til slike avtaler og organisasjoner, fordi han tror USA ikke får de fordelene ut av det som de ville fått om de brukte sin styrke til å få til tosidige avtaler med ­enkeltland.
Større kake. Det er sikkert riktig at frihandelen gir en større kake å fordele. Men frihandelen er ikke nødvendigvis så god til å fordele kaken. Det er de sterkeste som får de største bitene.
England var landet som gikk i bresjen for frihandel. Det var der industrialiseringen var kommet lengst, og derfor hadde England store fordeler av å kunne selge sine industrivarer så fritt som mulig.
Tyskland under Bismarck så derfor frihandel som en hindring for å utvikle tysk industri. Den ble til under beskyttelse av toll og andre restriksjoner. Det samme har Kina gjort i vår tid. Kinesisk industri har vært beskyttet av mange ulike begrensninger og restriksjoner som hindrer utenlandske konkurrenter. Dette er noe av bakgrunnen for Trumps tro på at Kina utnytter USA.
Regulert marked. Adam Smith mente at monopoler, forbud og tollebeskyttelse var en uting. Men det betydde ikke at han var for et marked uten noen reguleringer. Poenget var at alle skulle konkurrere på like vilkår.
Gjennom krav om standarder, om like arbeidsvilkår, fagforeningsrettigheter og miljøkrav kan staten sørge for at ikke noen vinner i konkurransen ved å ­utnytte arbeidsfolk og kunder eller belaste det felles miljøet. EUs enorme regelverk er blitt til av samme grunn. Ikke noe av dette er i strid med frihandelsprinsippet.
Men internasjonalt har det vært vanskeligere å få til slikt. Derfor fører frihandelen til at ­arbeidsplassene flyttes til ­områder der lønningene er lave, ­beskyttelsen av arbeiderne dårlig og kravene til miljø få.
Dette er også et av Trumps poenger: Frihandelen har flyttet amerikanske arbeidsplasser til Kina og Mexico.
Tilbakeslag. Trump har altså noen poenger. Det kan være behov for å revurdere handelsavtaler og internasjonalt regelverk.
Men å sette i gang en handelskrig basert på at den sterkeste vinner, er en tvilsom medisin. Resultatet blir trolig nettopp det Adam Smith for 250 år siden ­advarte mot: At vår felles rikdom blir redusert. Vi kan få et økonomisk tilbakeslag som rammer alle, også USA.
En verden der det bare er mulig å bli rikere ved å gjøre andre fattigere, og der det er de store og sterke som vinner fram på ­bekostning av de små og svake, er ikke noe å stå etter.
Adam Smith var moralfilosof. Han var nok for naiv i sin tro på at markedets usynlige hånd ville ordne alt til det felles beste.
Men hans tro på at det er mulig å samarbeide slik at alle har fordel av det, den kan vi fortsatt lære av.

Gå til innlegget

Se til fuglene

Publisert 12 måneder siden

Da jeg ble bedt om bruke åtte dager til å se på fugler, lærte jeg noe uventet.

Det var med store forventninger og noen bange anelser jeg i 2001 dro til min første ignatianske retreat. Ville ni dager i stillhet bli preget av vonde tanker som jeg ellers holdt unna? Eller ville jeg få åndelige åpenbaringer som brakte troen til et nytt nivå?
Jeg tenkte jeg var på vei til en opplevelse for åndelig viderekomne, og derfor ble jeg nesten fornærmet da veilederen min ganske enkelt ba meg gå ut i skogen og se på fuglene. Dette virket ikke det minste åndelig. Men jeg var lydig, ba om å få låne en kikkert og gikk ut i skogen. I åtte dager ruslet jeg rundt eller lå i lyngen og så på fuglene. Det var vår, det var sol og stillheten var fylt av fuglesang.

På hytta. Hytta mi ligger i Faugelli - og den svarer til navnet. Da jeg var der noen dager i vår, satt jeg og betraktet og lyttet til fuglene. Tankene vandret tilbake til dagene for 17 år siden. Var det da jeg ble så glad i fugler?
Nå har jeg lest på nytt gjennom notatene jeg skrev den gangen, og jeg ser at det ikke bare var ro og fred og fuglesang jeg opplevde. Der står det om vonde tanker og følelser, om en tung klump av smerte og sinne i brystet, om angst og fortvilelse.
Men det er ikke dette jeg husker. Nå husker jeg at fuglene ga meg en lekse om hva som er sann åndelighet.

Åndelige krav. Det er underlig hvordan åndelighet lett ender opp i krav, slik Olav Egil Aune skrev så bra om forrige uke. Det noen fant som en livgivende gave, ender ofte opp med å bli andres krav. Den karismatiske erfaringen blir til et krav om stadig nye opplevelser. Jeg ble i likhet med Olav Egil fascinert av broder Laurentius som ba når han var i arbeid. Men for meg ble det til et krav. Jeg får ikke til å gjøre arbeidet til bønn - ikke fritiden heller. Jeg trenger stillheten.
For meg er ikke stillheten et krav. Stillheten er ikke til for å oppnå noe eller prestere noe. Den er nok i seg selv.
«Det er så naturlig. Ligge på noen barkvister, kikke på noen fugler, kjenne hjertet slå og at jeg puster, at det er jeg som er her og lever nå - det er den bønnen som trengs». Det skrev jeg i notatene mine for 17 år siden.

Omsorg. Fuglene lærte meg at det er her, i naturen, i kroppen min, i den fysiske verden at åndeligheten finnes. Den er ikke svevende, ikke verdensfjern, ikke overnaturlig eller overspent.
«Guds omsorg for fuglene er et tema som stadig kommer igjen i Bibelens verden», skriver Peter Halldorf i boken som har fugler i tittelen: Alla himlens fåglar har flytt.
Jesus sammenligner gudsriket med et tre der himmelens fugler kan slå seg til. Fuglene som lever, trives og synger forteller oss om et livgivende sted. Jesus bruker også fuglene som eksempel på det bekymringsfrie liv i tillit til Guds omsorg.
Men fuglene kan fortelle om det motsatte. «Alle himlens fugler er fløyet». Slik beskriver profeten Jeremia noe som framstår som en økologisk katastrofe. Fraværet av fugler forteller om et land der livet er ødelagt. Og det er menneskenes skyld: «Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt. De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt,» sier Gud gjennom profeten.

Skapelsen. Vi kan ikke nærme oss Skaperen uten å nærme oss skaperverket. Derfor er det umulig å lage et skille mellom åndelighet og politikk. Om vi ødelegger skaperverket, angår det i høyeste grad Gud.
«En åndelighet som er uavhengig av skapelsen, naturen, jorden og stedet fjerner seg fra bibelsk mark. Den opphører å være kristen», skriver Halldorf.
«Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vet det», sa Jesus. Guds omsorg for fuglene speiler Guds omsorg for oss. Hvor er vår omsorg for medskapningene våre?

Guds reir. I Salmenes bok står det om svalen som har bygd reir ved alteret i tempelet. Det er et bilde på den nærhet vi kan ha til Gud. Vi kan ha vår tilhørighet hos ham, slik svalen kan bo ved alteret.
Men ikke bare sammenligner Gud oss med fuglene. Han bruker også fuglen som bilde på seg selv: Den hellige ånd kommer som en due over Jesus.
Derfor skriver Halldorf at menneskehjertet kan bli et sted der Ånden kan finne sin plass, slik fuglen finner ro i sitt reir. Det kan vi ta til oss, enten vi er travle eller i ro, enten vi er i stillhet eller støy.

Fuglene. Nå er det sommer og for mange oss også ferie. Det går an å ta litt tid til å se på fuglene. Kanskje det kan bli en åpenbaring for flere enn meg.

Gå til innlegget

Palestinerne i stikken

Publisert 12 måneder siden

Vil araberlandene gå bak ryggen på det palestinske lederskapet og akseptere Donald Trumps fredsplan?


Palestinerne må akseptere at de har tapt, så skal de få penger til et bedre liv. Dette synes å være premissene for Donald Trumps såkalte «århundrets avtale».
Donald Trumps svigersønn Jared Kushner har vært en ny runde i Midtøsten for å forberede lanseringen av den amerikanske fredsplanen for Israel og palestinerne. Det har ført til nye lekkasjer om innholdet i planen.
Kushner har denne gangen lagt vekt på å selge planen til de arabiske nabolandene. Men de palestinske lederne har han gitt opp. Han ber nå det palestinske folket om å se bort fra sitt negative lederskap og ta mot det gode tilbudet han har for dem.
Palestinsk nei. Allerede i januar­ skal Kushner ha presentert planen for Saudi-Arabias kronprins, som er tiltenkt en nøkkelrolle i den. Han skal ha formidlet innholdet til den palestinske presidenten, som etter­ det kategorisk har avvist å samarbeide med amerikanerne. Denne­ avvisningen ble styrket etter at Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad.
Det ser ut til at Kushner har tenkt å la være å bry seg om det palestinske lederskapets nei, og i stedet få de arabiske landene til å godta den nærmest på palestinernes vegne. Om de palestinske lederne fortsatt sier nei, vil de få skylden for at de ikke vil ha fred og bedre kår for sitt folk.
Omringet. Ifølge lekkasjene betyr planen at Israel aksepterer at det opprettes en palestinsk stat. Hovedstaden skal ligge i Abu Dis, en forstad til Jerusalem på østsiden av Oljeberget. Alle israelske­ bosettinger skal bestå. Det meste av C-området og hele Jordandalen blir israelsk. Den palestinske staten blir dermed helt omringet av Israel. Grensene skal dessuten bevoktes av Israel, som fortsatt også skal kontrollere luftrommet. Palestinerne får dermed under halvparten av Vestbredden.
Hvis palestinerne aksepterer denne løsningen, forespeiles de massive økonomiske overføringer til næringsutvikling.
Hva som skal skje med Gaza, er uklart. Der er realiteten at Israel enten må gjøre en avtale med Hamas eller fjerne Hamas før noe kan skje.
Halvparten av tredjedelen. Sett med palestinske øyne får de ikke noen selvstendig stat. I realiteten fortsetter dagens situasjon der Israel har full kontroll, mens palestinske myndigheter har ansvaret­ for offentlige tjenester i de begrensede og oppstykkede områdene de får tildelt. For palestinerne­ betyr Trumps plan å gi Israel internasjonal godkjennelse for okkupasjonen.
Å flytte hovedstaden fra Ramallah til Abu Dis har lite for seg for palestinerne. Riktig nok er Abu Dis formelt sett en del av Jerusalem. Men du ser ikke Jerusalem­ derfra. Ramallah er en palestinsk storby, mens Abu Dis bare er en stor landsby atskilt­ fra de viktigste palestinske bosettingsområdene.­
Palestinerne sier at de med Osloavtalen anerkjente at Israel­ beholder­ to tredjedeler av det opprinnelige Palestina, og at de er blitt lovet den tredjedelen som er igjen. Skal de da godta halvparten av tredjedelen?
Kushner/Trump synes derimot å ta utgangspunkt i at Israel kontrollerer det hele, og at det dessuten er jødenes land. Derfor bør palestinerne være fornøyd med det Israel vi gi fra seg.
Saudi mot Jordan. Kronprins Mohammad bin Salman i Saudi-Arabia har flere ganger oppfordret de palestinske lederne til å godta Trumps plan. Saudi-
Arabias første prioritet er kampen mot Iran, der de står sammen med Israel. De skal dessuten ha blitt forespeilet en rolle i forvaltningen av de muslimske helligdommene i Jerusalem.
Dette har alarmert Jordan. Den jordanske kongen forvalter i dag disse helligdommene på alle muslimers vegne. Den hasjemittiske kongeslekten ble fordrevet fra Mekka og Medina av saudiene. At saudiene også skulle få den tredje viktigste helligdommen under sin kontroll, ville være en historisk forsmedelse.
Men USA legger nå et voldsomt press på Jordan for å få dem til å anerkjenne planen. Den jordanske staten er på knærne, blant annet på grunn av alle flyktningene fra Syria, og er sårbar for økonomisk press. Kanskje er signalene om saudisk kontroll i Jerusalem­ en del av presset.
Egypts Sisi er interessert i en allianse med Israel mot opprørerne i Sinai og mot Iran. Han er redd for reaksjonene i befolkningen, og er derfor forsiktig. Men Kushner skal ha møtt forståelse for planen hos ham.
I stikken. Palestinernes sak er en viktig symbolsak for de fleste­ arabere. Arabiske ledere­ har brukt palestinerne til å skaffe seg oppslutning, og de har brukt Israel som fiende for å unnskylde­ sine egne svakheter. Men i realiteten­ har de arabiske statene alltid vært villige til å ofre palestinernes­ interesser dersom det kan tjene deres egne.
Og vil de europeiske landene – inklusive Norge – stå opp for en reell palestinsk selvstendighet? Hvis de arabiske landene har godtatt den, blir det ikke enkelt å si nei til Trumps plan.
Kushner har rett i at palestinerne fortjener et bedre lederskap. Også de palestinske lederne har ofte latt sitt folk i stikken. Men nå kan det se ut til at alle vil gjøre det.

TILLEGG 7.juli: Washington Post hevder at Kushner ikke fikk noe ja fra araberlandene på sin siste runde. Trumps flytting av ambassaden til Jerusalem skal ha gjort det politisk umulig for dem å støtte en amerikansk plan på det nåværende tidspunkt.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere