Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Svenske forbilder

Publisert 12 måneder siden

De svenske kristendemokratene har på nytt slått til - som de gjorde for et kvart århundre siden. Kan KrF hente lærdom fra dem denne gangen også?


Da jeg søndag kveld fulgte valgvaken på svensk fjernsyn, fikk jeg en sterk følelse av å ha opplevd dette før. Jeg var tilbake til da jeg dekket det svenske valget i 1991. Det kristendemokratiske partiet, som hadde vært en ubetydelig størrelse i tretti år, fikk den gang et tjuetalls mandater i Riksdagen og plass i regjeringen.
Velgerne var blitt lei de to store partiene og deres retorikk, som stort sett handlet om skatt og økonomi. Kristendemokratenes Alf Svensson hadde gjort en god figur i fjernsynsdebattene og framsto som noe friskt og nytt: En tillitvekkende og varmhjertet mann med et verdibasert budskap. Han hadde tonet ned de såkalte hjertesakene, abort og alkohol, og satset på familiepolitikk og snakk om felles verdier.

Truffet følelsen. Et kvart århundre senere gjentar dette seg. Velgerne er lei de gamle partiene. Kristendemokratene har en ny og frisk leder som har markert seg bra i fjernsynsdebattene. Valgkampsakene har vært eldreomsorg, helse og strengere straffer for voldtekt. Innvandring har de snakket lite om. Der er de blitt litt strengere, men likevel mindre strenge enn SD og Moderatene.
Men KD kan også ha truffet den følelsen av utrygghet som mange svensker føler: Det er blitt for mye usikkerhet og forandring, ikke bare ved innvandring, men også ved oppløsning av tradisjonelle verdier og liberalisme og individualisme som har gått for langt. Dette fanger også SD opp, men mange føler avstand til deres ekskluderende nasjonalisme og harde retorikk.

Ny strategi. I 1991 opplevde kristendemokratene at de hadde truffet en verdibølge som ga dem gjennomslag også utenfor de kristne kjernevelgerne. Det var noe Kjell Magne Bondevik tok med seg hjem etter å ha opplevd søsterpartiets gjennombrudd. Han la opp til en fornyelse av partiet etter mønster av Alf Svensson. Det ga uttelling i form rekordoppslutning og regjeringsmakt i 1997.
Men det svenske kristelige partiet gikk lenger enn KrF i å legge ny strategi. Navnet ble endret fra Kristdemokratisk Samhällsparti til Kristdemokraterna (KD). Med det markerte de at de var et politisk parti basert på en politisk ideologi, ikke en kristelig bevegelse. De tonet ned «smala hjärtafrågor som inte har särskilt stort interesse hos det svenske folket». Heller enn å snakke om kristen etikk, skulle man snakke om sunn fornuft og verdier.
Dette var kontroversielt blant det kristelige partiets tradisjonelle velgere, og en del av dem forlot partiet. Men man fikk mange nye. I 1998 gjorde partiet sitt beste valg noensinne med 10,8 prosent oppslutning.

Borgerlig blokk. Selv om de er søsterpartier med den samme ideologien, er det mye som skiller det norske KrF fra det svenske KD. Det svenske partiet sprang ut av pinsebevegelsen, det norske av de lutherske bedehusene. KD har ikke hatt noen sterk kjernevelgergruppe. Både Folkpartiet (som nå heter Liberalerna) og Sosialdemokratene hadde tradisjonelt flere velgere i frikirkene. KD har også vært EU-vennlig – de var det første svenske partiet som gikk inn for EU-medlemsskap.
Ikke minst har KD så godt som hele veien markert seg klart som del av den borgerlige regjeringsblokken, og har også sittet i regjering mye av de siste 25 årene.

Regjering. Men regjeringsdeltakelse hadde sin kostnad både i Norge og i Sverige. Særlig i Sverige. Göran Hägglund, som i 2004 etterfulgte Alv Svensson som partileder, måtte som sosialminister åpne for at polske kvinner kunne få abort i Sverige. Partiet var også med på å fremme en kjønnsnøytral ekteskapslov, noe som førte til indre strid og avskalling. Noen, blant annet svenske Dagen, krevde at de måtte forlate regjeringen. På hele 2000-tallet har KD levd farlig nær sperregrensen.
Det er derfor ikke uten videre en suksessoppskrift å gå inn i en borgerlig blokk og ta regjeringsmakt. Men de svenske kristendemokratene har sluppet den opprivende debatten om sidevalg.

Ytre høyre. KrF i Norge er langt mer splittet i regjeringsstrategi. Det henger for en stor del sammen med at Fremskrittspartiet er en del av det borgerlige alternativet, og at det for mange i KrF føles utenkelig å bidra til at de får makt. KD har ikke måttet samarbeide med et ytre høyreparti. Inntil nå.
For nå er det klart at en eventuell borgerlig regjering vil bli avhengig av Sverigedemokratene. Det kan skape en ny situasjon også i KD. Men det er verd å merke seg at partileder Ebba Busch Thor  var den første borgerlige partilederen som åpnet for å snakke med SD. Det skjedde allerede i fjor. Nå er det likevel mer alvor over spørsmålet om KD skal bidra til makt til høyrenasjonalister.

Forbilde. Som det norske KrF i 1991 studerte den svenske erfaringen nøye, tror jeg nok Knut Arild Hareide de øvrige i ledelsen av KrF kommer til å lete etter om de har noe å lære fra Sverige. Det som nå skjer i Sverige, kan nok påvirke debatten om sidevalg. Men mer interessant er om KrF kan hente lærdommer om hvordan de får mer tak på viktige strømninger blant velgerne.

Gå til innlegget

Hatets umulighet

Publisert 12 måneder siden

Folk som hadde satset livet på å slåss mot nazismen, kom ut med overbevisningen om at hat er umulig å bygge et samfunn på. Hva ville de sagt til at både nazismen og hatet er på vei tilbake?


Nazistene marsjerer i gatene i Tyskland. Vi har sett dem også i Norge, og i Sverige stiller de til valg. På Facebook og Twitter får jeg daglig meldinger som viser en mistro og et hat som skremmer meg.
Hva ville Olav Brennhovd sagt til dette? har jeg spurt meg selv de siste ukene. Jeg har nettopp lest om igjen den boken jeg skrev om min svigerfar for fem år siden. Boken skal nå oversettes til tysk, derfor dette gjensynet.

Hatets profeter. Da jeg begynte å skrive på boken, hadde jeg tilbrakt en drøy måned ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik i rettssalen i Oslo. De ideene svigerfar hadde vært villig til å ofre livet for å bekjempe, var likevel ikke nedkjempet og glemt for alltid. Her ble de på nytt levendegjort midt foran øynene mine.
Derfor hadde jeg en sterk opplevelse av at boken ble til akkurat i rette tid. Den hadde ligget helt siden krigen og ventet på at det skulle bli bruk for den. Både idéene Olav Brennhovd kjempet mot, og midlene han ville kjempe med, trenger vi å bevisstgjøres, tenkte jeg.
På de fem årene som er gått, er denne overbevisningen blitt bare sterkere. Hatets profeter blir igjen lyttet til. Desto mer trenger vi motstemmene som taler ut fra erfaring av å se ondskapen i hvitøyet.

Kamp mot hat. Presten Olav Brennhovd var aktiv motstandsmann, blant annet sentral i å organisere læreropprøret mot nazismen. I 1943 ble han avslørt av en forræder da han sendte en gruppe jøder til Sverige. Han ble torturert i flere måneder, og det lå lenge an til at han ville bli dødsdømt. I stedet ble han sendt til fangenskap i Tyskland. Der kom han til å sitte sammen med tyskere som måtte betale dyrt for sin motstand mot Hitler.
Tilbake i Norge skrev han i 1945 en artikkel med tittelen «Jeg kan ikke hate». Det er et glødende kampskrift mot at krigens redsler og forbrytelser skal møtes med uforsonlighet og hat.

Ikke lettvint. «Hat bygger ikke opp. Hat skaper ikke. En hatefyllt sjel har ikke noe å gi verden. For mange av oss i fengselet var kampen mot hatet en kamp for livet. Vi visste at dersom hatet ble dominerende i våre hjerter, ville den indre ødeleggelse begynne og en dag ville det bli vår ruin. Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig. Bare kjærlighet kan bygge en ny verden», skrev han.
«Ikke hat, men kjærlighet». Dette var slagordet vi klamret oss til under det første sjokket fra Utøya. Vi hadde sett hatet i aksjon, og nektet å la oss oppsluke av det. Etter hvert har det bredt seg en følelse av at dette var for naivt.
Men for Olav Brennhovd var dette ikke lettvinte ord. Han hadde blitt torturert så hardt at han forsøkte å unnslippe med en giftpille, og var skuffet da det ikke lyktes. Han hadde hver uke hørt falløksen ramme nakkene til de dødsdømte i etasjen under. Han visste hva hatet kunne utrette. Derfor ville han ikke fanges av det. Han ville bygge en ny verden på ruinene av den gamle, og den skulle bygge på forsoning. Han trodde konflikt måtte møtes med brubygging, ikke med polarisering.

Vender tilbake. Det første han gjorde da han kom tilbake med de hvite bussene i 1945, var å skrive en artikkel i Morgenbladet om at vi måtte gi tyskerne en sjanse, ikke fordømme dem. Dernest gikk han ut mot utfrysningen av landssvikerne. Han var ikke mot den juridiske prosessen, de fortjente sin straff. Men de skulle behandles som medmennesker.
I 1946 dro han til Tyskland for å være sjelesørger for tyske soldater, som nå satt som fanger i de samme leirene der han hadde sittet. Deretter startet han et studenthjem der tyske studenter bodde sammen med studenter fra landene tyskerne hadde gått til krig mot.
«Jeg tror vi kommer til å se både nazismen og anti-semittismen vende tilbake», skrev han i 1956. I stedet for den åndelige oppvåkningen han og andre i fangeleirene hadde trodd krigen skulle bringe, hadde tom materialisme tatt over. Tyskland hadde ikke søkt innover til sine åndelige røtter, til sin indre storhet, men vendt seg mot ytre makt og storhet. Snart ville sterke menn igjen bli etterspurt, spådde han.

Jordsmonnet. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag. Ville han vært forferdet over at han var sannspådd? Eller ville han sagt at dette har dere åpnet opp for? Nazismen kommer ikke fra et tomrom, den har fått et jordsmonn å vokse i. Den svarte planten er godt synlig, men er vi like bevisst hva som gir grobunn for slike idéer?
Det finnes ideer vi skal bekjempe. De som vil bruke vold og spre frykt skal konfronteres. Men vi skal ikke hate mennesker, og vi skal ikke være med på å bygge opp frykt og mistro. Dette var erkjennelsen som vokste fram av møtet med ondskapen for Olav Brennhovd, og mange med ham.
Tidene hardner til. Da kjenner jeg at vi trenger erfaringene til de som har møtt dette før.

Gå til innlegget

Høyresuget

Publisert 12 måneder siden

Hver gang Kristelig Folkeparti har måttet velge samarbeid til høyre eller venstre, har de valgt høyre. Derfor vil det oppfattes som et historisk skifte om de velger motsatt.

Kristelig Folkeparti insisterer på at de er et sentrumsparti som i prinsippet kan velge hvilken side de skal samarbeide med ut fra hva som gir mest uttelling for partiets politikk. Likevel har valget alltid endt til høyre.
I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene.
Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963.

Sentrumsoppsving. At partiet landet på borgerlig side, gjorde ikke noe særlig utslag på oppslutningen. Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter.
Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy. Men det gikk ikke ut over partiets oppslutning. Det skyldtes abortsaken: Alle forsto at det var nødvendig å stå sammen mot selvbestemt abort, og alle forsto at det gjorde samarbeid med Arbeiderpartiet umulig.
Men da også Høyre åpnet for selvbestemt abort, var det mange som mente at det nå ville være like naturlig for KrF å samarbeide til venstre. En ny hard strid endte med at partiet gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.

Sidevalg og strid. Til tross for dette klare sidevalget, var det sterk uro i KrF på hele 80-tallet. Frontene var langt hardere enn i dagens debatt. Det skyldtes blant annet at samarbeidsdebatten ble koblet sammen med spørsmålet om fornyelse av partiprofilen.
Flere av de unge mente KrF i for stor grad knyttet seg opp mot et konservativt grunnfjell som var under forvitring, og at man måtte søke nye velgergrupper blant verdibevisste folk uten tilknytning til lavkirkelig kristendom. Andre så dette som en farlig utglidning, noen gikk også til nystartede konservative kristenpartier.
KrFs oppslutning sank til lavmålet 7,9 prosent i 1993. Men fra da av slapp KrF å velge mellom høyresida og venstresida for en tid, og trenden snudde.

Sentrumsregjering. Senterpartiet ville ikke lenger samarbeide med Høyre, og dermed ble en borgerlig regjering uaktuell. Årsaken var først og fremst EU-striden. Men for Sp var det også et annet viktig moment: Erkjennelsen av at en regjering på høyresida ville bli avhengig av Fremskrittspartiet. Derfor holdt Sp seg på venstresida også etter at EU-saken var ute av bildet.
Derimot ble Sp gjerne med i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering. Den løste problemet med sidevalg: Sentrum kunne ha troverdighet som selvstendig alternativ. KrFs oppslutning skjøt til vers med rekordfart.
Og nok en gang tiltrakk KrF seg nye og mer radikale velgergrupper. Partifornyelsen var kommet i gang, og den ble synliggjort av den unge kvinnelige lederen Valgerd Svarstad Haugland.

Fremskrittspartiets nåde. Men Senterpartiet måtte blø under sentrumsregjeringen, og dermed sviktet flertallet. KrF måtte på ny ta stilling til om de skulle delta i regjering til høyre eller til venstre. Jens Stoltenberg tilbød Bondevik deltakelse i hans regjering. Men Bondevik følte seg forpliktet av valgkampen til å gå sammen med Høyre, selv om det ble på Fremskrittspartiets nåde.
Og det var nå det for alvor sviktet for KrF. På de fire årene under Bondevik II mistet KrF mer enn halvparten av velgerne. Noen forlot partiet fordi de så fornyelsen av partiprofilen som en utglidning og koblet det til kompromisser regjeringsdeltakelsen gjorde nødvendig. Men først og fremst var det velgerne til venstre som sa takk for seg. I 2005 vant de rødgrønne flertallet.

Smalere velgermasse. Da KrFs sidevalg igjen ble et viktig spørsmål i 2013, satt partiet tilbake med en langt mer konservativ velgermasse. Samtidig var det å velge høyresida blitt mer kontroversielt, fordi det innebar å gi makt til et mye sterkere Fremskrittsparti.
Resultatet ble samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringen. Det var ingen helt fornøyd med. Venstresiden i partiet hadde tungt for å godta at de ga Frp makten, høyresiden ville heller inn i regjeringen. Etter at valget i fjor ga en åpnere situasjon, er det også en del som argumenterer for at KrF bør finne sammen med Arbeiderpartiet.

Identitet. Dette omtales nå gjerne som et retningsvalg. Siden KrF alltid har valgt samarbeid til høyre, vil det framstå som et historisk linjeskifte om de skulle gå motsatt vei. Dermed oppfatter mange velgere det som et skifte av identitet.
Skal KrF komme helskinnet fra dette valget, må de få gjenreist en bevissthet om egen identitet. Da er det mulig å få forståelse for at valget av regjering er et pragmatisk valg man tross alt er nødt til å ta - og akseptere det selv om man er uenig.

Gå til innlegget

De vi vil glemme

Publisert rundt 1 år siden

Debatten om flyktningene engasjerer følelsene og splitter oss. Dermed glemmer vi flyktningene.


En gammel venn, som nå mest er Facebook-venn, har reist til den greske øya Lesbos for å drive hjelpearbeid i Morialeiren, der 8.000 flyktninger er stuet sammen. Dermed får jeg daglige påminnelser fra en virkelighet jeg nesten hadde glemt.
De som bor i leiren, har kommet fra Tyrkia i håp om å få innvilget asyl i EU. Offisielt venter de i leiren på å få sin sak avklart, men i realiteten er de fleste fanget der fordi det tar år å behandle søknader, som stort sett blir avslått.
Leiren er overfylt, de sanitære forhold elendige, vold og overgrep hyppige i en hverdag preget av meningsløshet og håpløshet. Og likevel er forholdene der bra sammenlignet med interneringsleirene for flyktninger i Libya.
Min venn er altså en av dem som hjelper flyktningene der de er, og jeg støtter ham gjerne i det. Samtidig vet vi at de ikke kan bli der de er.

Åpne armer. De første flyktningene jeg kan huske, kom fra Ungarn - det landet som nå nekter å ta mot en eneste flyktning. Vi tok imot dem og andre som hadde sluppet unna kommunistisk undertrykkelse med åpne armer. Litt mer reserverte var vi til flyktningene fra Chiles diktatorer og båtflyktningene fra det kommunistiske Vietnam. Å nekte dem å komme, var likevel ikke aktuelt.
Men nå er de langt flere, og de kommer fra kulturer vi opplever som mer problematisk. Da blir det vanskeligere. Angela Merkel har måttet angre på sin optimistiske «dette skal vi klare»-holdning. Nå kjemper hun for å holde EU sammen uten å stenge grensene totalt. Men kompromisset EU kom fram til, betyr i realiteten at enda flere kommer til å sitte i leirer rett utenfor Europas grenser.

De mange. «Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær». Slik satte Edvard Hoem ord på det dilemma vi opplever i en tid der hele verden er kommet tett inn på oss: Det blir så altfor mange vi føler vi må ta ansvar for.
Det er en drøy mannsalder siden Hoem skrev salmen. Den gang kunne mange av oss tro at verdens fattigdom kunne løses med uhjelp, frigjøringsbevegelser og nyordning av verdenshandelen.
Hoem så nærmest profetisk at det ikke kom til å være nok, at det ville komme en tid da de fattige kom til oss.
«Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord, er Gud som menneske, da trur vi òg at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.»

Dissonans. I dag er det umulig å synge denne salmen uten å kjenne dissonansen dirre i sinnet. På den ene siden den klare forkynnelsen av menneskeverdet, på den andre siden den nesten apokalyptiske visjonen av at de fattige kommer hit og krever rettferdighet.
Dette spennet mellom våre idealer om menneskeverd og rettferdighet og frykten for hva som vil skje med oss og våre samfunn dersom vi tar konsekvensen av dem, er krevende å leve med. Derfor bruker vi ulike strategier for å slippe spenningen. Jeg tror det er kollisjonen mellom disse strategiene, mer enn selve realiteten, som gjør debatten så følelsesladet.

Strategier. En strategi er å legge skylden på noen andre: Innvandringsskeptikere og høyrepopulister er de slemme som holder flyktningene ute. Da slipper vi som er mer liberale å kjenne på skyld. Men realiteten er jo at vi ikke kan ta mot alle som vil komme hit, og at vi alle derfor er skyldige i å stenge noen ute.
En annen strategi er å legge skylden på flyktningene. De er lykkejegere, kriminelle, de er lurt av menneskesmuglere, de vil bare utnytte velferdsstaten. Dermed kan man rette skytset mot de som er så naive at de vil ta mot dem - eller, verre, vil ødelegge landet ved å ta dem inn.
Slik sårer vi hverandre og skaper en spiral av stadig sterkere følelser og beskere argumenter. Vi blir opphengt i oss selv og i våre konflikter. Og vi glemmer flyktningene.

Mennesker. «Europa betrakter oss ikke som mennesker», sier en kvinne i Morialeiren. Dermed setter hun fingeren på det grunnleggende etiske kravet: Er vi villige til å se dem som mennesker?
Å finne en løsning på flyktningekrisen er nesten uoverkommelig. Men det som kan kreves av oss, er at vi er villige til å sette oss inn i deres situasjon og prøver å kjenne på hvordan de har det. Ingen flykter frivillig. Enten det er fra krig, fra sult, fra en tilværelse uten håp. Langt fra alle er flyktninger i juridisk forstand ved at de har krav på beskyttelse etter flyktningekonvensjonen. Men alle er de medmennesker.
Det alvorligste er om vi tar fra dem menneskeligheten, reduserer dem til en trussel, til en horde, til en invasjon. En slik reduksjon av det menneskelige skader også oss og våre samfunn.

Flest mulig. Hvis utgangspunktet er å hjelpe flest mulig, er det klart at det må handle om mye mer enn hvor mange flere vi kan ta mot i Europa. Langt flere må få et permanent liv i nærområdene. Mange kan forhåpentligvis vende tilbake dit de kom fra. Og ikke minst kan mer gjøres for å fjerne årsakene til at de flykter.
Men slike løsninger må springe ut av erkjennelse av at flyktningene er våre medmennesker - ikke av vår frykt for at de skal komme hit eller vårt behov for å vise at vi er gode mennesker.

Gå til innlegget

Pastor brikke i stort spill

Publisert rundt 1 år siden

USA truer en alliert med sanksjoner på grunn av en pastor. I bakgrunnen lurer splittelse av Nato.

‘USA vil innføre store­ sanksjoner mot Tyrkia på grunn av deres langvarige­ fengsling av pastor Andrew Brunson, en flott kristen, en familiemann og et fantastisk menneske. Han lider tungt. Denne uskyldige troens mann skulle bli løslatt straks.’
Dette var twitter-budskapet fra USAs president sist torsdag – etter at en tyrkisk domstol hadde sluppet pastor Andrew Brunson ut av fengsel, men satt ham i husarrest i påvente av rettssak. ­Donald Trump hadde trodd at han hadde fått løfte fra Erdogan om en løslatelse.
Det er ikke små ­anklager tyrkiske myndigheter har mot pastoren. Han anklages for å være medlem av en terroristorganisasjon og for politisk og militær spionasje. Mer konkret beskyldes han for å ha bånd både til Gülen-bevegelsen og det kurdiske PKK. Bevisene er ikke offentliggjort, men det skal ifølge tyrkiske ­medier dreie seg om et hemmelig vitneprov.
Brunson avviser alle disse­ ­anklagene. Han har bodd i Tyrkia­ i 23 år, hvor han har vært pastor for en liten protestantisk ­menighet i den tyrkiske byen Izmir. Han ble arrestert høsten 2016 da han kom til politiet for å søke om fornyet visum. Det var kort tid etter kuppforsøket som tyrkiske myndigheter gir Gülenbevegelsen skylden for.
Trump skuffet. Den tyrkiske presidenten Recep Tacip Erdogan knyttet i mai frigivelse av Brunson til Tyrkias krav om ­utlevering av Fetullah Gülen. ­Lederen av denne muslimske ­bevegelsen bor i USA. USA ­nekter å utlevere ham.
President Trumps twitter-­utbrudd kan muligens tilskrives en følelse av å ha blitt lurt. Israel løslot for tre uker siden en tyrkisk kvinne som var mistenkt for å hjelpe Hamas. Løslatelsen kom etter at Trump hadde snakket med Erdogan på Natos toppmøte. Ifølge amerikanske og ­israelske medier ringte så Trump Netanyahu og fikk sluppet fri den tyrkiske kvinnen. Trump skal ha trodd Tyrkia til gjengjeld ville slippe Brunson løs.
Det skjedde ikke. Rettssaken mot pastoren fortsetter. Det tyrk­iske utenriksdepartementet sier at ingen kan true Tyrkia og at ­ingen kan være hevet over loven.
Kløft.Om USA virkelig vil innføre sanksjoner mot Tyrkia, ­eller om saken finner en annen løsning, gjenstår å se. Men bare det at et Nato-land truer et ­annet med sanksjoner, er ganske enestående.
Denne saken er bare en av flere­ som har skapt en stadig dyp­ere kløft mellom Tyrkia og USA.
USAs støtte til kurdiske styrker i Syria har lenge vært til stor irritasjon for Tyrkia. Erdogan er fast bestemt på hindre et selvstendig kurdisk område over grensen i Syria. Han mener de kurdiske styrkene der står i ledtog med PKK, som arbeider for et selvstendig kurdisk område i Tyrkia og er stemplet som en terror­oganisasjon.
Den amerikanske kongressen stanset nylig salg av amerikanske F35 jagerfly til Tyrkia blant annet fordi Tyrkia har kjøpt et russisk rakettsystem. Natolandet Tyrkia har orientert seg stadig nærmere Russland. Tyrkia setter sin lit til at Russland skal hindre Assad å inngå en avtale som gir kurderne selvstyre.
Erdogan. Tyrkia er det eneste­ muslimske medlemslandet i Nato. Det var den strategiske beliggenheten til Sovjet­unionen som lå bak at Tyrkia ble Natomedlem. Tyrkia utgjør den såkalte sørflanken i forsvaret (der Norge er nordflanken). Men USA er under Trump mer opptatt av kamp mot Iran enn av trusselen fra Russland. Dermed blir Tyrkia mindre viktig enn for eksempel Saudi-Arabia.
Erdogan er seg bevisst at han er etterfølgeren etter det mektige ottomanske riket. Han vil gjenreise tyrkisk storhet i Midtøsten, og også framstå som ­leder for alle muslimer, slik kalifen i Istanbul var. Han prøver blant annet å gjøre seg gjeldende som forsvarer av de muslimske­ helligdommene i Jerusalem – i konkurranse­ med Jordan og Saudi-Arabia. Han blir stadig mer anti-israelsk, og gir støtte til Hamas.
Nato. Den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen sier at Natos problem er at vi ikke lenger opplever å stå overfor en felles trussel. Baltiske land kan frykte Russland, og Norge kan frykte russisk innflytelse i nordom­rådene. Men Nato som helhet opplever ikke Russland som trussel – tydeligvis heller ikke den amerikanske presidenten.
Tyrkias drift bort fra USA ­illustrerer derfor en langsiktig tendens som vil endre Nato. Det kommer nok til å komme mange­ besvergelser om at alliansen er viktig. Men det er bare et ­reelt interessefelleskap som kan holde­ den sammen i sin nåværende form.
Slik sett er en amerikansk pastor bare en liten brikke­ i et stort spill. Det er trist for ham og hans familie, og for deres skyld må vi håpe USAs press vinner fram. Men faren er stor for at virkningen blir den motsatte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere