Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Sprakk folkepartiet?

Publisert 10 måneder siden

Kristelig Folkeparti har alltid rommet både høyre-orienterte og venstre-orienterte. Når de nå har delt seg i blå og røde - er det da slutt på dette fellesskapet?

Knut Arild Hareide har prøvd å få et borgerlig parti til å skifte side. Denne forståelsen har vært formidlet i utallige kommentarer de siste ukene. Det har blitt framstilt som partilederen har prøvd å få med partiet på noe som ikke har dekning verken i tillitsmannskorpset eller blant velgerne.

Det er kanskje ikke så rart de som ikke kjenner partiet har trodd det. KrF har aldri samarbeidet med venstresiden. Dermed har det festet seg en forståelse av at det er på høyresiden partiet hører til.

De siste ukene burde ha gitt en realitetsorientering: KrF er delt på midten i rødt og blått. Det gjelder både tillitsvalgte og velgere.


Lang konflikt. For oss som har fulgt partiet på nært hold gjennom mange år, er ikke dette noen overraskelse. Konflikten mellom partiets høyreside og venstreside har vært latent til stede hele tiden, og fra tid til annet blusset opp i bitre fraksjonskamper.

Nettopp fordi man har visst hvor dypt konflikten stikker, har partiledelsen aldri latt det komme til noen reell kampvotering om samarbeidsspørsmålet. Før landsmøtene har man formulert seg fram til resolusjoner som mindretallet også har kunnet godta, og som derfor stort sett er enstemmig vedtatt. Konflikten har vært holdt under overflaten.

Knut Arild Hareide har våget det ingen partiledere tidligere har våget: Å utfordre partiet til å ta en åpen kamp om samarbeidsretningen. Det har potensial til å sprenge partiet - og kanskje er det hva som nå skjer.


Over partiene. «Jeg er kristen, derfor er Kristelig Folkeparti det eneste alternativet for meg», sa fylkesformannen som for 46 år siden ansatte meg som fylkessekretær i partiet. Slik tenkte mange som støttet partiet. Kristentroen var hevet over forskjellen mellom høyre og venstreside.

De som stiftet partiet, mente at landet trengte «ikkje-partibundne kristne menner» som tok sine standpunkt «ut frå sin personlegdom og si kristelege overtyding». Derfor var det rom for folk med ulike standpunkter i partiet.

Så var det også ganske stor samstemthet om hva grunnlaget for den kristelige overbevisningen var: KrF hadde sine klare røtter i bedehuskulturen.


Ap skuffet. Mange som ellers ville stemt Arbeiderpartiet, var fortørnet over det de oppfattet som partiets kristendomsfiendtlige linje. KrF ble et naturlig alternativ, særlig fordi de to partiene sto hverandre nær i sosiale spørsmål.

I KrF møtte jeg mange med en ulykkelig kjærlighet til Arbeiderpartiet, eller med en dyp skuffelse over partiets manglende forståelse for kristenfolket. Men de oppfattet ikke seg selv som borgerlige. Hjertet var på venstre side.

Kampen for de kristelige hjertesakene, enten det var kristendommens plass i skolen, moralsaker som avhold, abort og ekteskap eller de kristne institusjonenes økonomi, var likevel viktigere for dem.

Samtidig var det mange i partiet som mente at KrF hørte hjemme på borgerlig side. Noen fordi de mente sosialismen som ideologi var kristendomsfiendtlig, noen fordi de var høyreorientert ideologisk.


Sentrumsparti. Med Sivertsenutvalget og Gudmund Hernes gjorde Arbeiderpartiet på 70- og 80-tallet kristen nestekjærlighet til et fundament for samfunnssolidariteten. Abortsaken hindret likevel KrF i å nærme seg Ap, inntil Høyre i 1980 også godtok selvbestemt abort. Det utløste en hard strid i KrF - langt bitrere enn det vi så langt har sett i dette årets dramatikk.

Striden sto om hvorvidt KrF var et parti som hørte til på borgerlig side eller om det var et sentrumsparti som også kunne samarbeide med sosialister. Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik sto på hver sin side, og kampen om samarbeid ble derfor også en kamp om makten i partiet.

Bondevik og sentrumslinja seiret, og kronen på verket kom med sentrumsregjeringen i 1997. I et kvart århundre har KrF offisielt villet være et tredje alternativ som kan samarbeide til begge sider. Det har gjort at mange som definerer seg på venstresida har forblitt i partiet, selv om partiet i praksis aldri har valgt samarbeid den veien.


Blå eller rød? Når partiets tillitsvalgte nå har vært nødt til å definere seg selv som enten røde eller blå, har det synliggjort og utdypet den konflikten som partiet alltid har levd med. At det også endte opp med å bli en kamp om makten i partiet, har gjort kløften dypere.

Kan KrF igjen bli et parti for alle - både røde og blå? Eller er det nå skapt et skille som gjør at bare den ene siden vil kunne føle seg hjemme?

De som skal lede partiet videre har en kjempeutfordring i å overbevise både seg selv og velgerne om hva de står sammen om noe som overskrider skillet mellom røde og blå. For hva er egentlig hjertesakene i dagens situasjon? Striden om partiet skal løsrive seg fra bedehuskulturen er ikke avgjort med avstemmingen på Gardermoen, for skillelinjene her går på tvers av røde og blå.

Det er som en koalisjon mellom høyreside og venstreside KrF har holdt det gående i over 70 år. Om koalisjonen ryker, blir det et annet parti som går videre.

Gå til innlegget

Vår nye jord

Publisert 10 måneder siden

At Gud skal skape en ny jord, er ikke noen begrunnelse for at vi kan ødelegge den vi har.

Kan det være at kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord? Lørdag stilte Vårt Land dette spørsmålet i en bredt anlagt reportasje. Noen mener at kristendommen er en årsak til miljø-ødeleggelsene fordi menneskenes frelse settes i sentrum og naturen ikke tilkjennes egenverdi.

Først ble jeg forundret over at slike forestillinger finnes. Men jeg hadde dem jo selv en gang i tiden. Inntil jeg for tretti år siden leste en bok som snudde opp ned på dem.

Endetiden. Visst skal jorden bli ny, het boken, og den var skrevet av biskop Erling Utnem. Han hadde vært rektor ved praktisk-teologisk seminar på Menighetsfakultetet og lærer ved Misjonshøgskolen i Stavanger og var en av grunnleggerne av den teologisk konservative Lausannebevegelsen – altså ikke en radikaler i kirkens ytterkanter.

Endetiden var hva biskopen skrev om – et tema som prestene stort sett hadde overlatt til predikanter som kunne slå fast hva som skulle skje i de siste tider. Jeg hadde vært fascinert av slike utlegninger. Men de hadde gitt meg som politisk engasjert menneske et problem: Hvorfor skulle vi arbeide for en bedre verden, dersom verden skal gå under? Hvorfor ta vare på skaperverket, når det likevel skal forgå?

Guds rike. Utnem lærte meg at Bibelens endetidsbudskap handler om at Guds rike skal bryte gjennom i denne verden. Ut fra både Det gamle og Det nye testamentes beskrivelse av gudsriket gjorde han det klart at Guds plan ikke er å ødelegge jorda for så å bringe de frelste til en helt ny jord et annet sted.

Gud vil ikke som Elon Musk og Stephen Hawking gi menneskene en ny framtid på en annen planet, mens vi etterlater oss en ødelagt jord. Bibelen sier at skapningen sukker og lengter etter at Gud skal forløse den, ikke at han skal ødelegge den.

«Vi ser fram til en forløsning sammen med det skapte. Guds ord vil låse oss fast til ansvarsbevissthet for det skapte», skriver Utnem.

Han forankrer ikke vårt ansvar for skaperverket bare i forvalteransvaret i skapelsesberetningen, men i selve kjernen i kristentroen: Forventningen om frelse og forløsning når den oppstandne Jesus kommer tilbake.

«Det skaper noe av en revolusjon i mange kristnes liv fra den dag det går opp for dem at den jord de lever på, er deres evige eie i Kristus. Kirkens Herre er fornyeren av jorden. Han bereder sitt folk et evig hjem i den verden som er skapt ved ham og til ham», konkluderte biskopen for tretti år siden. Fortsatt gjenstår nok den revolusjonen.

Håpets teolog. For noen uker siden møtte noen av oss Jürgen Moltmann her i Oslo. Han er kjent som håpets teolog, og det han sier, ligner svært mye på Utnems tanker.

«Når vi ber om at Den hellige ånd skal komme til oss, inn i våre hjerter, vårt samfunn og til vår jord, ønsker vi ikke å flykte til himmelen eller å bli rykket over i en annen verden», skriver han i boken The source of Life fra 1997.

Moltmann knytter håpet ikke bare til påskens budskap om frelse og forløsning, men også til pinsens budskap om nytt liv. Han kaller det «den skapende Ånds økologi».

Det er Guds ånd som er opphavet til alt liv, og uten Guds ånd faller livet fra hverandre og dør. Den hellige ånd gjennomsyrer alt liv, sier Moltmann.

«Når vi mister det av syne, røver vi fra naturen dens guddommelige mysterium og overleverer den til å miste sin hellighet gjennom sekularisering», skriver han.

Kosmosorientert. Denne avsakraliseringen av naturen viser seg også når vi snakker om naturen som «miljøet» eller advarer mot «miljø-ødeleggelser», mener Moltmann. For når vi bruker dette begrepet, avslører det at vi ser på naturen som menneskenes miljø, og at det er for vår egen skyld vi skal respektere naturen.

«Desakraliseringen av naturen fører til dens nedvurdering, til at den reduseres til menneskenes miljø», skriver han.

Som kristne håper vi ikke bare på menneskehetens frelse, men på hele skaperverkets forløsning. Kristendommen er ikke antroposentrisk, men kosmosorientert, mener Moltmann, og knytter det til Jesu oppstandelse.

«Med Kristi gjenfødelse fra døden til evig liv forventer vi en gjenfødelse av hele kosmos», skriver han. Vi feirer søndagen til minne om oppstandelsen. Moltmann påpeker at den tidlige kirken kalte søndagen for ukens åttende dag, det vil si den første dagen i den nye skapelsen. Det er hva kirken venter 
på.

Inspirasjon. «Siden kirken er kosmosorientert, er jordens økologiske krise kirkens krise», sier Moltmann. Å vente på en ny jord, er derfor en inspirasjon til å gjøre det vi kan for å redde den jorden vi har.

Gå til innlegget

Gleden venter

Publisert 10 måneder siden

Hva skjer etter døden, og hva skjer når Jesus kommer tilbake? Kan det stemme at kirken ikke kan svare på det?



Er himmelen like død som døden i 2018? spør filmskaper Randi Førsund i Bergens Tidende. Etter at moren hennes døde, oppsøkte­ hun prester for å spørre hva som skjer etter døden. Hun synes ­reaksjonen er skremmende. Hun opplevde det som hun hadde stilt et altfor intimt spørsmål, og fikk bare unnvikende svar.

Den norske kirke har et offisielt svar på spørsmålet. I alle fall ligger det et svar på kirkens ­offisielle hjemmeside. Der står det at kirken ikke har noen detaljert lære om det som skjer etter døden, og at vi derfor ikke skal være skråsikre.

«Bibelen sier at vi ‘sovner inn’ når vi dør. En gang i fremtiden skal Jesus komme tilbake som verdens konge og vekke opp alle som sover. Han skal opprette sitt rike hvor det ikke lenger er noe ondt. Livet på den ‘nye jorda’ er et liv sammen med Gud.»

Ærlig. Jo, jeg kjenner at dette blir et tynt og blodfattig svar i all sin teologiske korrekthet. Samtidig har jeg en viss sympati for tilbakeholdenheten. For hvis vi skal være ærlige, og det skal vel kirken være, så vet vi fint lite om det som skjer på den andre siden av døden.

Vi vet jo at når vi dør, blir kroppen oppløst. De molekyler og atomer den besto av, inngår nye forbindelser og blir del av nye organismer. Dermed forsvinner også minnet og alt som er lagret i hjernen. Det bibelske menneske-­synet er realistisk – personligheten er knyttet til kroppen. Samtidig er vi ikke bare kropp. Derfor tror vi at vi kan reises opp med en ny kropp.

Jubelbilder. Bibelen er full av beskrivelser av et himmelrike med evig liv. Der er gater av gull, jubelsang som lyden av fossefall og bølgebrus, hvite drakter og kroner av gull. Der opphører sorg og smerte, der tørkes tårene, der er Guds kjærlighet den eneste lyskilden, som gjennomlyser oss. Der går vi ut av byen til en natur som jubler over å være forløst fra ødeleggelsen.

Disse bildene kan vi øse av når vi trenger trøst og håp. De rekker ut over den grensen vi ikke kan trenge gjennom og gir oss en beskrivelse av det ubeskrivelige. Det er ingen grunn til å være tilbakeholdne med å gi disse bildene til mennesker som spør om hva vi er på vei mot.

Ny begynnelse. For et par uker siden snakket jeg med en verdenskjent teologisk professor, den 92 år gamle Jürgen Moltmann. Han var ikke redd for å si hva som var hans håp i møte med den døden som han vet nærmer seg.

«Jo nærmere jeg kommer ­døden, jo sterkere venter jeg på den nye begynnelsen. Jeg forventer evig liv og Guds nye kommende verden», sa han.

Han hadde et svar på hva som kommer etter «til jord skal du bli», et svar som er forankret i Jesu død og oppstandelse. «Jeg forventer en evig glede i en ny verden der rettferdigheten bor», svarte han da jeg spurte hva han personlig venter seg.

Denne levende og konkrete troen på et evig liv, gjorde så sterkt inntrykk på meg, nettopp fordi Moltmann er den som har gjort mest for å trekke mitt himmelhåp ned på jorda.

På jorda. Moltmann har lært meg at Gud ikke har lovet å ta oss vekk fra jorda til en fjern himmel. Guds løfter er at hans herredømme skal bryte gjennom her i denne verden. Historiens slutt er ikke at jorda skal ødelegges, men at skaperverket skal fullbyrdes.

«Det er ikke noe evig liv uten Guds rike, og ikke noe gudsrike uten en ny jord», skriver han i boken The source of life.

Jesu oppstandelse er garantien for disse løftene, sier Moltmann. Gud har vist at han kan gjøre noe helt nytt. Verdens utvikling er aldri låst fast i et spor. Vi kan arbeide for en bedre verden i forvissningen om at Gud til slutt skal sørge for at verden blir god.

Dermed får livet her mening. Men også døden får mening. «Døden betyr ikke at livet slukner, men at livet forklares», skriver Wilfrid Stinissen i boken Sant menneske.

Det var denne forventningen jeg opplevde hos den kroppslig svake, men åndelig levende professoren. Han forventer å gå inn til evig glede, fordi dette er Guds plan med oss.

Møtes igjen. Randi Førsund ville vite om vi etter døden får se igjen de vi var glade i. Vårt Land-kollega Åste Dokka har faktisk skrevet doktoravhandling om hva som skjer etter døden.

«Ja, jeg mener at ‘å møtes igjen’ er en presis beskrivelse av hva frelse er. Det er fellesskapet som får sin oppreisning. Oppstandelsen er at relasjoner heles, både til Gud, til oss selv, og til andre mennesker», svarte hun da jeg intervjuet henne før disputasen.

Prester må med stor frimodighet kunne ta dette med seg opp på prekestolen og inn i sjelesorgen: Vi går inn til Guds glede, og vi møter våre kjære igjen. Det kan vi si selv om vi ikke kan forklare hva det konkret skal innebære.

Guds lys. Men da blir heller ikke døden et brudd. «I himmelen kommer alle til stadig å lyse av Guds lys – hver og en etter sin kapasitet og den modenhet han eller hun har nådd fram til her på jorden. Men vi kan allerede nå begynne å leve som om vi er kommet frem», skriver Stinissen.

Derfor trenger vi allerede nå å øve oss på å leve i Guds lys. Hvis vi tror på et evig liv, kan vi ikke vente til etter døden med det.

Gå til innlegget

Ansvarlig-Siv

Publisert 11 måneder siden

Det er ikke den ansvarlige finansminister Siv Jensen som er KrFs problem.


Siv Jensens finanstale var akkurat slik vi har vendt oss til at de skal være: Ansvarlig, nøktern og uten store overraskelser. Stortinget lyttet høflig. Men interessen ble først vakt da Kristelig Folkepartis Kjell Ingolf Ropstad gikk på talerstolen. Alle visste at Siv Jensens ønske om å få legge fram også neste statsbudsjett avhenger av hans parti.
Men Ropstad ga ingen pekepinn om hva partiet kommer til å bestemme seg for. Siv Jensens statsbudsjett kan KrF leve med - i alle fall dersom de får gjennom økt barnetrygd og noen andre profilsaker. Men om KrF kommer til å forhandle budsjett med Erna Solbergs regjering, er fortsatt et åpent spørsmål.

Sola skinner. At samtalene i Stortingets vandrehall og kantine i går fort dreide seg over fra statsbudsjettet til KrF, skyldtes selvsagt at mange er spent på hva KrF vil gjøre. Men det handlet også om et budsjett med usedvanlig lav nyhetsverdi.
«Solen skinner igjen over hele Norge», sa Siv Jensen. Meteorologisk sett holdt det ikke for en faktasjekk. Og det er jo heller ikke alle her i landet som opplever økonomisk solskinn. Men i de makroøkonomiske sirkler Finansdepartementet beveger seg, er det gode tider for landet. Arbeidsledigheten er på vei ned, investeringene på vei opp, og Donald Trumps Iranpolitikk bidrar til å holde oljeprisen oppe.
Da vet økonomene i Finansdepartementet at tiden er inne til å holde igjen på pengebruken. Og Siv Jensen har lyttet til dem. «Nå må vi ikke ødelegge ved å gi for mye gass i den økonomiske politikken», var hennes avsluttende formaning til Stortinget.

Forvandling. For oss som husker Fremskrittspartiet for noen år tilbake, er det å være vitne til en forvandling. Partiet til sterk nedsettelse av skatter og avgifter under slagordet «la Nordsjøens skatter betale folkets skatter», forsyner seg nå forsiktig av oljepengene og lar heller folket betale avgifter.
Skatteletten på 1200 kroner til de aller rikeste og noen hundrelapper til resten framkaller obligatoriske motforestillinger på venstresiden, men knapt noen begeistring i de tusen hjem. Og partiet som ville få slutt på alle bompenger, fjerner nå muligheten for å trekke fra bompenger på skatten.
Når Høyre lenge vegret seg for å samarbeide med Frp, skyldtes det frykten for uansvarlighet og manglende budsjettdisiplin. Nå kan Erna Solberg smile fornøyd over et budsjett som er «godt tilpasset til den økonomiske situasjonen».

Innflytelse. Regjeringsmakt gjør noe med et parti. Fremskrittspartiet har nå fått mange tillitsvalgte som synes innflytelse og ansvar er bra. Siv Jensen kan annonsere 3000 kvoteflyktninger neste år uten at det skaper ramaskrik i partiet. Hun legger fram et rekordstort bistandsbudsjett. Og hun kan bekjenne seg til frihandel og ytre indirekte bekymring over den politikken Donald Trump fører.
Men ute blant partiets velgere og de ytre deler av partiapparatet er det folk som forventer seg noe helt annet. De synes Trump er på rett kurs, at Sverigedemokratene og ungarske nasjonalister er inne på noe viktig - og de venter på at Sylvi Listhaug skal overta.
Så lenge Frp har regjeringsmakt, er det pragmatikerne som seirer. Om Solberg-regjeringen ryker, kan det bli tyngre for Siv Jensen å holde partiet på den ansvarlige linjen.

Bekymring. For Erna Solberg er derfor utsiktene til at KrF velger henne bort en alvorlig bekymring. Riktig nok tror Høyrefolk at tre år med Jonas Gahr Støre i samarbeid med Senterpartiet og KrF og med SV på vippen vil legge alt til rette for en skikkelig revansj. Men den borgerlige koalisjonen Solberg møysommelig har bygget opp, kan bli vanskelig å holde sammen.
Fremskrittspartiet i opposisjon til Arbeiderpartiet kan spille seg ut på en fløy hvor det blir vanskelig for Høyre å forholde seg til dem. Venstre vil stå ribbet tilbake etter å ha gått i regjering med Frp og deretter miste makten.
Men det nytter henne lite å appellere til KrF om å ta hensyn til slikt. Erna Solberg må bare vente og håpe det beste.

Pinebenken. «Jeg håper jeg kan stå her i årene fremover også. Og fortelle at det gikk bra igjen. At vi håndterte de skyene som kom og skygget for solen: Utfordringene», var Siv Jensens avsluttende appell.
Men for mange i KrF er det viktig å gjøre slutt på Fremskrittspartiets maktposisjon. Ikke fordi Siv Jensen har for ansvarlige budsjetter, men fordi partiet har drevet både Høyre og norsk politikk i det KrF oppfatter som feil retning.
Om det er nok til at flertallet vil felle regjeringen, vet ingen. Siv Jensen og Erna Solberg sitter på pinebenken noen uker til.

Gå til innlegget

Komplisert søskenforhold

Publisert 11 måneder siden

Å være søsken kan være vanskelig. Særlig om vi blir uenige om arven. Slik er det med kristne og muslimer.


Den første muslim jeg traff, trodde på Jesus. Det er tretti år siden i år, og det skjedde i Colorado. Vi slappet av i svømmebassenget etter dagens ridetur, solnedgangen farget landskapet rødlig. Han sto i vann til livet og resiterte muezzinens kall til kveldsbønn.
«Den hellige ånd har vist meg det», svarte han da jeg spurte hvordan han kunne tro at Jesus hadde frelst ham. Likevel ville han ikke kalle seg kristen. For ham var en kristen kultur det samme som misbruk av alkohol, løssluppen sex og uhemmet kapitalisme. Det ville han ikke forbindes med. Derfor var han en muslim som fulgte Jesus.

Mange utgaver. Jeg har ikke møtt flere som ham, men jeg har møtt mange muslimer, siden. Jeg har lært at det finnes mange utgaver av dem, både «kulturmuslimer» og troende med ulike praksiser.
Den muslimen jeg har kommet nærmest innpå, er min faste guide i Palestina, Nedal Sawalmeh. Han er praktiserende muslim og fast i troen. Når jeg hører minareten kalle til bønn klokka fire om morgenen, kan jeg legge meg til å sove igjen med vissheten om at han er stått opp for å be.
Han er en varmhjertet og omsorgsfull mann, som alltid vinner hjertene til de menneskene jeg har med meg. Han er sterkt opptatt av gode relasjoner mellom kristne og muslimer og for bruk av fredelige midler i konflikt.
Vi snakker ofte om bibeltekster, tradisjoner og trospraksis. Ofte blir jeg slått over hvor likt mye er, og hvor mange verdier vi deler. Samtidig har dialogen gjort meg mer bevisst på hva jeg tror på, og hvorfor.

Tar feil. For det er også avgjørende forskjeller. Min autoritet er Bibelen, hans er Koranen. Jesus som åpenbaringen av Gud, døden på korset og oppstandelsen - selve kjernen i min tro - er helt uakseptabel for ham.
Islam og kristendommen har begge det samme utgangspunktet. Vi forholder oss til arven fra Abraham og fra de jødiske profetene helt fram til Jesus. Men islam hevder at evangeliene (Injil) har misforstått og forvansket denne tradisjonen, og at Muhammed fikk åpenbart fra Gud den rette forståelsen.
Islam er den eneste religionen som har sitt dogmatiske utgangspunkt at kristendommen tar feil. Når Muhammed sier det, kan ikke jeg godta at han er en sann profet.

Kulturforskjell. Men jeg opplever ikke at det er dette uoverstigelige dogmatiske skillet som skaper vansker mellom oss. Det er kulturforskjellene som kan gjøre meg irritert, noen ganger også forarget. Som da han besøkte meg i Oslo, og jeg måtte sørge for at hunden var borte, fordi han mener hunder er urene. Eller at kona hans ikke ville ta sønnen min hånden.
Men slike ting har det vist seg at vi kan snakke om. Han har vist seg villig til å endre seg - for eksempel får jeg nå snakke med kona og døtrene.
Også i det norske samfunnet opplever jeg at konfliktene knyttet til muslimer oftest handler om kultur, ikke om religionen islam. Problemet er å skjelne. Ofte får kulturelle praksiser religiøs begrunnelse, og da blir de vanskeligere å endre. Av og til minner muslimer meg om bedehuslederen som fortalte meg at Bibelen sier dans er synd.

Streng tolkning. Derfor var det så bra med de to imamene som i Dagsrevyen viste at de kunne hilse på en kvinne. Begrunnelsen var at likeverd og høvisk oppførsel er en viktigere religiøs plikt enn streng tolkning av koranvers om kroppsberøring.
Når slike strenge tolkninger synes å være på frammarsj, særlig i noen muslimske ungdomsmiljøer, virker det som det handler om et behov for å markere sin identitet, vise at de står for noe. Opplevelsen av at muslimer ikke egentlig hører til eller er ønsket i det norske samfunnet, bidrar utvilsomt til det.
Derfor trenger vi en rolig samtale om hva slags verdier som er viktige og hvilke praksiser som er til hinder for et godt fellesskap - og hvor grensen går for hva som kan aksepteres. Samtalen fungerer best dersom utgangspunktet er åpenhet og tillit, ikke mistenksomhet og frykt.

Bli kjent. Fordi jeg har blitt kjent med muslimer, kan jeg ikke dele den utbredte frykten for dem og for islam. Visst finnes det muslimer det er all grunn til å frykte. Men jeg kjenner mange som oppriktig mener at det viktigste ved islam er å være et godt menneske.
Vi trenger å bli kjent. Og det går begge veier. Jeg vet at det hos muslimer kan være en arroganse over å kjenne den endelige sannheten og en forakt for de vantro, som særlig blir merkbar der de har lite kontakt med andre. Slikt kan også utvikle seg i norske skolegårder og bymiljøer der miljøet blir for ensidig.
Det er derfor det er så viktig at vi møtes som mennesker på like vilkår og ikke bare kaster debattartikler og facebook-kommentarer mot hverandre.

Frelser. Jeg mistet kontakten med min venn fra Colorado. Men han lærte meg noe viktig om at Jesus er større enn alle kulturer. Han inspirerer meg også til å fortsette å tro at Jesus verdens frelser - og til å ønske at også muslimer erfarer det. Om jeg skal bidra til det, må jeg ikke frykte andre, men møte dem.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere