Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Hatets umulighet

Publisert 3 måneder siden - 1407 visninger

Folk som hadde satset livet på å slåss mot nazismen, kom ut med overbevisningen om at hat er umulig å bygge et samfunn på. Hva ville de sagt til at både nazismen og hatet er på vei tilbake?


Nazistene marsjerer i gatene i Tyskland. Vi har sett dem også i Norge, og i Sverige stiller de til valg. På Facebook og Twitter får jeg daglig meldinger som viser en mistro og et hat som skremmer meg.
Hva ville Olav Brennhovd sagt til dette? har jeg spurt meg selv de siste ukene. Jeg har nettopp lest om igjen den boken jeg skrev om min svigerfar for fem år siden. Boken skal nå oversettes til tysk, derfor dette gjensynet.

Hatets profeter. Da jeg begynte å skrive på boken, hadde jeg tilbrakt en drøy måned ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik i rettssalen i Oslo. De ideene svigerfar hadde vært villig til å ofre livet for å bekjempe, var likevel ikke nedkjempet og glemt for alltid. Her ble de på nytt levendegjort midt foran øynene mine.
Derfor hadde jeg en sterk opplevelse av at boken ble til akkurat i rette tid. Den hadde ligget helt siden krigen og ventet på at det skulle bli bruk for den. Både idéene Olav Brennhovd kjempet mot, og midlene han ville kjempe med, trenger vi å bevisstgjøres, tenkte jeg.
På de fem årene som er gått, er denne overbevisningen blitt bare sterkere. Hatets profeter blir igjen lyttet til. Desto mer trenger vi motstemmene som taler ut fra erfaring av å se ondskapen i hvitøyet.

Kamp mot hat. Presten Olav Brennhovd var aktiv motstandsmann, blant annet sentral i å organisere læreropprøret mot nazismen. I 1943 ble han avslørt av en forræder da han sendte en gruppe jøder til Sverige. Han ble torturert i flere måneder, og det lå lenge an til at han ville bli dødsdømt. I stedet ble han sendt til fangenskap i Tyskland. Der kom han til å sitte sammen med tyskere som måtte betale dyrt for sin motstand mot Hitler.
Tilbake i Norge skrev han i 1945 en artikkel med tittelen «Jeg kan ikke hate». Det er et glødende kampskrift mot at krigens redsler og forbrytelser skal møtes med uforsonlighet og hat.

Ikke lettvint. «Hat bygger ikke opp. Hat skaper ikke. En hatefyllt sjel har ikke noe å gi verden. For mange av oss i fengselet var kampen mot hatet en kamp for livet. Vi visste at dersom hatet ble dominerende i våre hjerter, ville den indre ødeleggelse begynne og en dag ville det bli vår ruin. Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig. Bare kjærlighet kan bygge en ny verden», skrev han.
«Ikke hat, men kjærlighet». Dette var slagordet vi klamret oss til under det første sjokket fra Utøya. Vi hadde sett hatet i aksjon, og nektet å la oss oppsluke av det. Etter hvert har det bredt seg en følelse av at dette var for naivt.
Men for Olav Brennhovd var dette ikke lettvinte ord. Han hadde blitt torturert så hardt at han forsøkte å unnslippe med en giftpille, og var skuffet da det ikke lyktes. Han hadde hver uke hørt falløksen ramme nakkene til de dødsdømte i etasjen under. Han visste hva hatet kunne utrette. Derfor ville han ikke fanges av det. Han ville bygge en ny verden på ruinene av den gamle, og den skulle bygge på forsoning. Han trodde konflikt måtte møtes med brubygging, ikke med polarisering.

Vender tilbake. Det første han gjorde da han kom tilbake med de hvite bussene i 1945, var å skrive en artikkel i Morgenbladet om at vi måtte gi tyskerne en sjanse, ikke fordømme dem. Dernest gikk han ut mot utfrysningen av landssvikerne. Han var ikke mot den juridiske prosessen, de fortjente sin straff. Men de skulle behandles som medmennesker.
I 1946 dro han til Tyskland for å være sjelesørger for tyske soldater, som nå satt som fanger i de samme leirene der han hadde sittet. Deretter startet han et studenthjem der tyske studenter bodde sammen med studenter fra landene tyskerne hadde gått til krig mot.
«Jeg tror vi kommer til å se både nazismen og anti-semittismen vende tilbake», skrev han i 1956. I stedet for den åndelige oppvåkningen han og andre i fangeleirene hadde trodd krigen skulle bringe, hadde tom materialisme tatt over. Tyskland hadde ikke søkt innover til sine åndelige røtter, til sin indre storhet, men vendt seg mot ytre makt og storhet. Snart ville sterke menn igjen bli etterspurt, spådde han.

Jordsmonnet. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag. Ville han vært forferdet over at han var sannspådd? Eller ville han sagt at dette har dere åpnet opp for? Nazismen kommer ikke fra et tomrom, den har fått et jordsmonn å vokse i. Den svarte planten er godt synlig, men er vi like bevisst hva som gir grobunn for slike idéer?
Det finnes ideer vi skal bekjempe. De som vil bruke vold og spre frykt skal konfronteres. Men vi skal ikke hate mennesker, og vi skal ikke være med på å bygge opp frykt og mistro. Dette var erkjennelsen som vokste fram av møtet med ondskapen for Olav Brennhovd, og mange med ham.
Tidene hardner til. Da kjenner jeg at vi trenger erfaringene til de som har møtt dette før.

Gå til innlegget

Høyresuget

Publisert 4 måneder siden - 2110 visninger

Hver gang Kristelig Folkeparti har måttet velge samarbeid til høyre eller venstre, har de valgt høyre. Derfor vil det oppfattes som et historisk skifte om de velger motsatt.

Kristelig Folkeparti insisterer på at de er et sentrumsparti som i prinsippet kan velge hvilken side de skal samarbeide med ut fra hva som gir mest uttelling for partiets politikk. Likevel har valget alltid endt til høyre.
I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene.
Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963.

Sentrumsoppsving. At partiet landet på borgerlig side, gjorde ikke noe særlig utslag på oppslutningen. Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter.
Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy. Men det gikk ikke ut over partiets oppslutning. Det skyldtes abortsaken: Alle forsto at det var nødvendig å stå sammen mot selvbestemt abort, og alle forsto at det gjorde samarbeid med Arbeiderpartiet umulig.
Men da også Høyre åpnet for selvbestemt abort, var det mange som mente at det nå ville være like naturlig for KrF å samarbeide til venstre. En ny hard strid endte med at partiet gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.

Sidevalg og strid. Til tross for dette klare sidevalget, var det sterk uro i KrF på hele 80-tallet. Frontene var langt hardere enn i dagens debatt. Det skyldtes blant annet at samarbeidsdebatten ble koblet sammen med spørsmålet om fornyelse av partiprofilen.
Flere av de unge mente KrF i for stor grad knyttet seg opp mot et konservativt grunnfjell som var under forvitring, og at man måtte søke nye velgergrupper blant verdibevisste folk uten tilknytning til lavkirkelig kristendom. Andre så dette som en farlig utglidning, noen gikk også til nystartede konservative kristenpartier.
KrFs oppslutning sank til lavmålet 7,9 prosent i 1993. Men fra da av slapp KrF å velge mellom høyresida og venstresida for en tid, og trenden snudde.

Sentrumsregjering. Senterpartiet ville ikke lenger samarbeide med Høyre, og dermed ble en borgerlig regjering uaktuell. Årsaken var først og fremst EU-striden. Men for Sp var det også et annet viktig moment: Erkjennelsen av at en regjering på høyresida ville bli avhengig av Fremskrittspartiet. Derfor holdt Sp seg på venstresida også etter at EU-saken var ute av bildet.
Derimot ble Sp gjerne med i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering. Den løste problemet med sidevalg: Sentrum kunne ha troverdighet som selvstendig alternativ. KrFs oppslutning skjøt til vers med rekordfart.
Og nok en gang tiltrakk KrF seg nye og mer radikale velgergrupper. Partifornyelsen var kommet i gang, og den ble synliggjort av den unge kvinnelige lederen Valgerd Svarstad Haugland.

Fremskrittspartiets nåde. Men Senterpartiet måtte blø under sentrumsregjeringen, og dermed sviktet flertallet. KrF måtte på ny ta stilling til om de skulle delta i regjering til høyre eller til venstre. Jens Stoltenberg tilbød Bondevik deltakelse i hans regjering. Men Bondevik følte seg forpliktet av valgkampen til å gå sammen med Høyre, selv om det ble på Fremskrittspartiets nåde.
Og det var nå det for alvor sviktet for KrF. På de fire årene under Bondevik II mistet KrF mer enn halvparten av velgerne. Noen forlot partiet fordi de så fornyelsen av partiprofilen som en utglidning og koblet det til kompromisser regjeringsdeltakelsen gjorde nødvendig. Men først og fremst var det velgerne til venstre som sa takk for seg. I 2005 vant de rødgrønne flertallet.

Smalere velgermasse. Da KrFs sidevalg igjen ble et viktig spørsmål i 2013, satt partiet tilbake med en langt mer konservativ velgermasse. Samtidig var det å velge høyresida blitt mer kontroversielt, fordi det innebar å gi makt til et mye sterkere Fremskrittsparti.
Resultatet ble samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringen. Det var ingen helt fornøyd med. Venstresiden i partiet hadde tungt for å godta at de ga Frp makten, høyresiden ville heller inn i regjeringen. Etter at valget i fjor ga en åpnere situasjon, er det også en del som argumenterer for at KrF bør finne sammen med Arbeiderpartiet.

Identitet. Dette omtales nå gjerne som et retningsvalg. Siden KrF alltid har valgt samarbeid til høyre, vil det framstå som et historisk linjeskifte om de skulle gå motsatt vei. Dermed oppfatter mange velgere det som et skifte av identitet.
Skal KrF komme helskinnet fra dette valget, må de få gjenreist en bevissthet om egen identitet. Da er det mulig å få forståelse for at valget av regjering er et pragmatisk valg man tross alt er nødt til å ta - og akseptere det selv om man er uenig.

Gå til innlegget

De vi vil glemme

Publisert 5 måneder siden - 2321 visninger

Debatten om flyktningene engasjerer følelsene og splitter oss. Dermed glemmer vi flyktningene.


En gammel venn, som nå mest er Facebook-venn, har reist til den greske øya Lesbos for å drive hjelpearbeid i Morialeiren, der 8.000 flyktninger er stuet sammen. Dermed får jeg daglige påminnelser fra en virkelighet jeg nesten hadde glemt.
De som bor i leiren, har kommet fra Tyrkia i håp om å få innvilget asyl i EU. Offisielt venter de i leiren på å få sin sak avklart, men i realiteten er de fleste fanget der fordi det tar år å behandle søknader, som stort sett blir avslått.
Leiren er overfylt, de sanitære forhold elendige, vold og overgrep hyppige i en hverdag preget av meningsløshet og håpløshet. Og likevel er forholdene der bra sammenlignet med interneringsleirene for flyktninger i Libya.
Min venn er altså en av dem som hjelper flyktningene der de er, og jeg støtter ham gjerne i det. Samtidig vet vi at de ikke kan bli der de er.

Åpne armer. De første flyktningene jeg kan huske, kom fra Ungarn - det landet som nå nekter å ta mot en eneste flyktning. Vi tok imot dem og andre som hadde sluppet unna kommunistisk undertrykkelse med åpne armer. Litt mer reserverte var vi til flyktningene fra Chiles diktatorer og båtflyktningene fra det kommunistiske Vietnam. Å nekte dem å komme, var likevel ikke aktuelt.
Men nå er de langt flere, og de kommer fra kulturer vi opplever som mer problematisk. Da blir det vanskeligere. Angela Merkel har måttet angre på sin optimistiske «dette skal vi klare»-holdning. Nå kjemper hun for å holde EU sammen uten å stenge grensene totalt. Men kompromisset EU kom fram til, betyr i realiteten at enda flere kommer til å sitte i leirer rett utenfor Europas grenser.

De mange. «Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær». Slik satte Edvard Hoem ord på det dilemma vi opplever i en tid der hele verden er kommet tett inn på oss: Det blir så altfor mange vi føler vi må ta ansvar for.
Det er en drøy mannsalder siden Hoem skrev salmen. Den gang kunne mange av oss tro at verdens fattigdom kunne løses med uhjelp, frigjøringsbevegelser og nyordning av verdenshandelen.
Hoem så nærmest profetisk at det ikke kom til å være nok, at det ville komme en tid da de fattige kom til oss.
«Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord, er Gud som menneske, da trur vi òg at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.»

Dissonans. I dag er det umulig å synge denne salmen uten å kjenne dissonansen dirre i sinnet. På den ene siden den klare forkynnelsen av menneskeverdet, på den andre siden den nesten apokalyptiske visjonen av at de fattige kommer hit og krever rettferdighet.
Dette spennet mellom våre idealer om menneskeverd og rettferdighet og frykten for hva som vil skje med oss og våre samfunn dersom vi tar konsekvensen av dem, er krevende å leve med. Derfor bruker vi ulike strategier for å slippe spenningen. Jeg tror det er kollisjonen mellom disse strategiene, mer enn selve realiteten, som gjør debatten så følelsesladet.

Strategier. En strategi er å legge skylden på noen andre: Innvandringsskeptikere og høyrepopulister er de slemme som holder flyktningene ute. Da slipper vi som er mer liberale å kjenne på skyld. Men realiteten er jo at vi ikke kan ta mot alle som vil komme hit, og at vi alle derfor er skyldige i å stenge noen ute.
En annen strategi er å legge skylden på flyktningene. De er lykkejegere, kriminelle, de er lurt av menneskesmuglere, de vil bare utnytte velferdsstaten. Dermed kan man rette skytset mot de som er så naive at de vil ta mot dem - eller, verre, vil ødelegge landet ved å ta dem inn.
Slik sårer vi hverandre og skaper en spiral av stadig sterkere følelser og beskere argumenter. Vi blir opphengt i oss selv og i våre konflikter. Og vi glemmer flyktningene.

Mennesker. «Europa betrakter oss ikke som mennesker», sier en kvinne i Morialeiren. Dermed setter hun fingeren på det grunnleggende etiske kravet: Er vi villige til å se dem som mennesker?
Å finne en løsning på flyktningekrisen er nesten uoverkommelig. Men det som kan kreves av oss, er at vi er villige til å sette oss inn i deres situasjon og prøver å kjenne på hvordan de har det. Ingen flykter frivillig. Enten det er fra krig, fra sult, fra en tilværelse uten håp. Langt fra alle er flyktninger i juridisk forstand ved at de har krav på beskyttelse etter flyktningekonvensjonen. Men alle er de medmennesker.
Det alvorligste er om vi tar fra dem menneskeligheten, reduserer dem til en trussel, til en horde, til en invasjon. En slik reduksjon av det menneskelige skader også oss og våre samfunn.

Flest mulig. Hvis utgangspunktet er å hjelpe flest mulig, er det klart at det må handle om mye mer enn hvor mange flere vi kan ta mot i Europa. Langt flere må få et permanent liv i nærområdene. Mange kan forhåpentligvis vende tilbake dit de kom fra. Og ikke minst kan mer gjøres for å fjerne årsakene til at de flykter.
Men slike løsninger må springe ut av erkjennelse av at flyktningene er våre medmennesker - ikke av vår frykt for at de skal komme hit eller vårt behov for å vise at vi er gode mennesker.

Gå til innlegget

Pastor brikke i stort spill

Publisert 5 måneder siden - 960 visninger

USA truer en alliert med sanksjoner på grunn av en pastor. I bakgrunnen lurer splittelse av Nato.

‘USA vil innføre store­ sanksjoner mot Tyrkia på grunn av deres langvarige­ fengsling av pastor Andrew Brunson, en flott kristen, en familiemann og et fantastisk menneske. Han lider tungt. Denne uskyldige troens mann skulle bli løslatt straks.’
Dette var twitter-budskapet fra USAs president sist torsdag – etter at en tyrkisk domstol hadde sluppet pastor Andrew Brunson ut av fengsel, men satt ham i husarrest i påvente av rettssak. ­Donald Trump hadde trodd at han hadde fått løfte fra Erdogan om en løslatelse.
Det er ikke små ­anklager tyrkiske myndigheter har mot pastoren. Han anklages for å være medlem av en terroristorganisasjon og for politisk og militær spionasje. Mer konkret beskyldes han for å ha bånd både til Gülen-bevegelsen og det kurdiske PKK. Bevisene er ikke offentliggjort, men det skal ifølge tyrkiske ­medier dreie seg om et hemmelig vitneprov.
Brunson avviser alle disse­ ­anklagene. Han har bodd i Tyrkia­ i 23 år, hvor han har vært pastor for en liten protestantisk ­menighet i den tyrkiske byen Izmir. Han ble arrestert høsten 2016 da han kom til politiet for å søke om fornyet visum. Det var kort tid etter kuppforsøket som tyrkiske myndigheter gir Gülenbevegelsen skylden for.
Trump skuffet. Den tyrkiske presidenten Recep Tacip Erdogan knyttet i mai frigivelse av Brunson til Tyrkias krav om ­utlevering av Fetullah Gülen. ­Lederen av denne muslimske ­bevegelsen bor i USA. USA ­nekter å utlevere ham.
President Trumps twitter-­utbrudd kan muligens tilskrives en følelse av å ha blitt lurt. Israel løslot for tre uker siden en tyrkisk kvinne som var mistenkt for å hjelpe Hamas. Løslatelsen kom etter at Trump hadde snakket med Erdogan på Natos toppmøte. Ifølge amerikanske og ­israelske medier ringte så Trump Netanyahu og fikk sluppet fri den tyrkiske kvinnen. Trump skal ha trodd Tyrkia til gjengjeld ville slippe Brunson løs.
Det skjedde ikke. Rettssaken mot pastoren fortsetter. Det tyrk­iske utenriksdepartementet sier at ingen kan true Tyrkia og at ­ingen kan være hevet over loven.
Kløft.Om USA virkelig vil innføre sanksjoner mot Tyrkia, ­eller om saken finner en annen løsning, gjenstår å se. Men bare det at et Nato-land truer et ­annet med sanksjoner, er ganske enestående.
Denne saken er bare en av flere­ som har skapt en stadig dyp­ere kløft mellom Tyrkia og USA.
USAs støtte til kurdiske styrker i Syria har lenge vært til stor irritasjon for Tyrkia. Erdogan er fast bestemt på hindre et selvstendig kurdisk område over grensen i Syria. Han mener de kurdiske styrkene der står i ledtog med PKK, som arbeider for et selvstendig kurdisk område i Tyrkia og er stemplet som en terror­oganisasjon.
Den amerikanske kongressen stanset nylig salg av amerikanske F35 jagerfly til Tyrkia blant annet fordi Tyrkia har kjøpt et russisk rakettsystem. Natolandet Tyrkia har orientert seg stadig nærmere Russland. Tyrkia setter sin lit til at Russland skal hindre Assad å inngå en avtale som gir kurderne selvstyre.
Erdogan. Tyrkia er det eneste­ muslimske medlemslandet i Nato. Det var den strategiske beliggenheten til Sovjet­unionen som lå bak at Tyrkia ble Natomedlem. Tyrkia utgjør den såkalte sørflanken i forsvaret (der Norge er nordflanken). Men USA er under Trump mer opptatt av kamp mot Iran enn av trusselen fra Russland. Dermed blir Tyrkia mindre viktig enn for eksempel Saudi-Arabia.
Erdogan er seg bevisst at han er etterfølgeren etter det mektige ottomanske riket. Han vil gjenreise tyrkisk storhet i Midtøsten, og også framstå som ­leder for alle muslimer, slik kalifen i Istanbul var. Han prøver blant annet å gjøre seg gjeldende som forsvarer av de muslimske­ helligdommene i Jerusalem – i konkurranse­ med Jordan og Saudi-Arabia. Han blir stadig mer anti-israelsk, og gir støtte til Hamas.
Nato. Den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen sier at Natos problem er at vi ikke lenger opplever å stå overfor en felles trussel. Baltiske land kan frykte Russland, og Norge kan frykte russisk innflytelse i nordom­rådene. Men Nato som helhet opplever ikke Russland som trussel – tydeligvis heller ikke den amerikanske presidenten.
Tyrkias drift bort fra USA ­illustrerer derfor en langsiktig tendens som vil endre Nato. Det kommer nok til å komme mange­ besvergelser om at alliansen er viktig. Men det er bare et ­reelt interessefelleskap som kan holde­ den sammen i sin nåværende form.
Slik sett er en amerikansk pastor bare en liten brikke­ i et stort spill. Det er trist for ham og hans familie, og for deres skyld må vi håpe USAs press vinner fram. Men faren er stor for at virkningen blir den motsatte.

Gå til innlegget

Solsvidd land

Publisert 5 måneder siden - 2902 visninger

I Bibelen er tørke et tegn på Guds dom, mens regn er tegn på Guds velsignelse. Men vi sier at sol er godt vær.


Da jeg besøkte noen venner i Jordan, ga jeg dem en bok med bilder av norsk natur. De satt og bladde i boka, og for nesten hver side utbrøt de: «Se på alt det vannet!». Når vi i Norge sier at det blir godt vær, mener vi at det blir sol. Andre steder er det motsatt.

I år gleder vi oss over en usedvanlig fin sommer. Men når jeg våkner til nok en dag med sol, begynner jeg å få en følelse av en trussel som henger over oss. Og det er ikke fordi jeg er så veldig svartsynt for tida. Men jeg ser hvordan naturen lider, og opplever det som et tidens tegn.

Andre bilder

«Mitt hjerte er som gress, solsvidd og visnet»‚ står det i Salmenes bok. Jeg ser ut på de sørgelige restene av plenen, og forstår plutselig hvordan salmedikteren opplever livet.
Bibelen ble til i et annet klima enn vårt. Derfor fatter vi ofte ikke dybden i bildebruken der. Etter at jeg begynte å reise i Midtøsten, og særlig etter at jeg begynte å gå til fots i Palestina, har Bibelens bilder blitt levende på en helt annen måte.

«Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land», skrev kong David da han gjemte seg for kong Saul i Judaørkenen.
Etter å ha gått gjennom Judaørkenen noen ganger - og særlig etter den gangen jeg ikke hadde tatt med nok vann - forstår jeg mer av hvor intens Davids lengsel var.

Guds dom

«Jorden slår sprekker, for det kommer ikke regn i landet, bøndene dekker til hodet i skam.» Når jeg går i knusktørre skoger der bjørkene feller sine tørre blader midt på sommeren mens mosen på myrene knaser under føttene, kjenner jeg på hvor aktuelle disse ordene fra profeten Jeremia er. Han brukte ofte tørke som et tegn på Guds dom.

For eksempel denne profetien: «Jeg gjør fjell og hauger øde og tørker ut alt grønt på dem. Elver gjør jeg til tørt land, sjøer tørker jeg ut.» Her begrunner Jeremia Guds dom med at folket har dyrket Himmeldronningen. Det betydde ikke at de hadde sluttet å tilbe Jahve - for det gjorde de. Men de tilba for sikkerhets skyld også denne gudinnen, som skulle sikre framgang og velstand.

Er det ikke noe kjent ved dette? Vi tror nok på Gud - men vi dyrker også velstandens og konsumentsamfunnets gudinne.

I ulage

Jeg har ikke mye sans for de som prøver å gå i skoene til Bibelens profeter og hevder at jordskjelv, flom, tørke og andre naturfenomener er Guds straffedom for deres egne teologiske eller politiske kjepphester.

Men jeg treffes stadig sterkere av Bibelens tale om det som skjer i naturen. I stedet for å lese egne meninger inn i Bibelen, kan vi la Bibelens egne ord konfrontere oss:

«Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte, de har veket av og gått bort. De sier ikke i sitt hjerte: 'La oss frykte Herren vår Gud, han som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, og passer på ukene som er bestemt for oss til innhøsting.' Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere.»

Igjen er det profeten Jeremia som taler om naturen som er kommet i ulage. Regnet kommer ikke til rett tid, innhøstingstiden er ikke som den pleier å være.

Synden

Det er syndene våre som har skapt uorden i naturen, sier Jeremia. Det er ikke så avlegs som det først kan lyde. Det er jo dette som er det store spørsmålet i vår tid: Er klimaforandringene skapt av oss mennesker, av våre handlinger?

En tørkesommer er ikke noe bevis, verken for global oppvarming eller for at den er menneskeskapt. Jeg er født i 1947, og har alltid hørt at det var den varmeste sommeren noen kan minnes. At det skjer igjen etter 70 år, beviser ikke noe som helst.

Men meteorologer og klimaforskere mener å se et nytt mønster. Det kommer til å gå langt mindre enn 70 år til neste tørkesommer. Og det blir litt varmere for hver gang. Denne sommeren er et tegn på det som kommer.
Det vi gjør med naturen, er synd. Vi bommer på Skaperens første oppdrag: Å ta vare på skaperverket.

Guds velsignelse

Men når Gud dømmer, er det ikke for å fordømme. Det for å få oss til å omvende oss. Dessuten har han sine egne planer. Midt i domsprofetiene i Bibelen finner vi løftene om at Gud vil sette alt i stand igjen.

Noen ganger har jeg gått gjennom ørkenen etter at vårregnet har falt. Det er nesten som et mirakel. Den brunsvidde jorda der bare noen tornebusker og bleke grastuster fantes, er plutselig blitt dekket av et teppe av blomster i alle farger. Det som syntes helt livløst og fortapt, er plutselig blitt liv og skjønnhet.

Som tørken er et tegn på Guds dom, er regnet et tegn på Guds velsignelse og nåde. Som Jesus sa det: Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Hvis meteorologenes spådommer slår til, kan vi som en stund har levd i tørke, oppleve at himmelens sluser åpner seg over oss. Da kan vi tenke på salmen: «Han skal komme som regn på nyslått eng, lik en regnskur som vanner jorden», og vi kan takke for at Gud er nådig.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77451 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43480 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34855 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27819 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22448 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 78 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 172 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 388 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 190 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 102 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 103 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 78 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 6 timer siden / 97 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 15 timer siden / 59 visninger
Les flere