Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Å tro på julenissen

Publisert 10 måneder siden

Julenissen varsler at det er håp for oss. I alle fall i Narnia.

Skogen har pyntet seg til jul. Grantrærne står som hvite lys i uendelige rekker oppover åsen. Bjørkegreiner glitrer med rimfrossent filigransmønster. Forsiktige bekker klukker under smykker av is og frostrøyken driver over hvite myrer.

Jeg elsker vinteren. Men hver gang jeg deler nok et vinterbilde, kjenner jeg et lite stikk av skyld overfor alle som sliter med vinteren. For sikkerhets skyld har jeg spurt noen som jeg vet får store ekstrabelastninger av snø, is og kulde om jeg sårer dem med bildene mine. De har svart at de er til glede.


Farlig vinter. Før i tiden var vinteren farlig her i landet. Det var et sjansespill å overleve den. Hadde man mat nok til dyra og seg selv? Hadde man varme nok hus og ved nok til å varme dem opp? Ville det være mulig å få hjelp ved sykdom og ulykker?

Den hvite vinteren kan også være et bilde på død. Snøstorm og kulde representerer kaoskreftene.

«Vinteren kommer», er trusselen som henger over menneskeheten i fjernsynsserien Game of Thrones. Der spiller man på den frykten for vinteren som ligger latent hos oss nordboere. Vinteren representerer trusselen om utslettelse.

Kanskje er det lettere å fatte en evig vinter som trussel enn to grader gjennomsnittlig oppvarming. Det høres ikke så ille ut. Evig vinter vet i derimot er evig død.


Mytisk håp. I Game of Thrones er det vesle halmstrået av håp knyttet til at menneskene kan legge maktbegjær, kamp om ressurser og ønsker om hevn for tidligere urett til side og stå sammen mot den felles trusselen. Det er også vår utfordring, men kanskje forstår vi den bedre når vi får den servert i mytisk drakt.

Men noe virkelig håp er det ikke i Game of Thrones. Om trusselen fra de dødes hær blir avverget, er det all grunn til å regne med at maktkampen, volden, brutaliteten og urettferdigheten vil fortsette som før. Vi kan håpe at vakre og velmenende Daenerys vinner. Men også hun tyr til brutal midler for å nå målet - og vi vet jo at gårsdagens frihetshelt ofte er dagens undertrykker. Det er ingen himmel på vei til jorden i denne fortellingen.


Uten jul. Vinteren som forbannelse møter vi også i et annet mytisk univers, nemlig C. S. Lewis' Narnia. Lewis har sans for vinterens skjønnhet og gleder. Men vinteren i Narnia er uten vår, og derfor er den håpløs. Uten løfte om vår, ville vinteren være døden for oss alle.

Ikke bare er det evig vinter. Det er også en vinter uten jul. Altså en verden der inkarnasjonen ikke finnes. Han som representerer livskreftene er ikke der, og derfor er landet i vinterens grep.

Men så kommer julenissen. Ikke den rødkledde forbrukersamfunnets høye beskytter vi har møtt de siste ukene, men selveste «Father Christmas». «Han var så stor og så glad og så virkelig at de ble helt stille. De følte seg glade, men litt høytidelige også».

Selv om han har med seg gaver, er hans viktigste gave budskapet om at Aslan er på vei. Det betyr ikke at alt ordner seg. Menneskene må kjempe en hard strid mot heksa og hennes medspillere, og Aslan må til slutt ofre sitt eget liv. Men håpet er kommet til verden.


Framtida. Er det håp? Det er det mest påtrengende spørsmålet som møter oss når vi går mot et nytt år.

Jesu disipler hadde store forhåpninger til framtida da de satt på Oljeberget og så ned på det strålende tempelet i Jerusalem. Jesus hadde nettopp satt de skriftlærde på plass, og de ventet på at tida var kommet da han skulle ta makten. Når skjer det? spør de.

De fikk en skikkelig kalddusj. Jesus forteller dem hva som ligger foran: Krig, rykter om krig, verdensriker som står mot hverandre, familier som splittes i konflikt, forfølgelse og fengsel. Det var en solid dose realisme: Slik er verden, og slik fortsetter den å være. Er det da noe håp?


Brudgommen kommer. Jesus avslutter med en fortelling om ti unge jenter som vandrer ut i mørke natta med noen små oljelamper. Er dette håpet? At vi bringer noen små lys inn i mørket?

Når jentene våger seg ut i mørket, er det fordi de har en forventning: Brudgommen er på vei. De er ikke på vei inn i et håpløst mørke. De går brudgommen i møte. Deres små lamper er tegn på det som skal komme: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.»

Lampene våre kan slokne - det er også min erfaring. Men håpet er ikke ute. Brudgommen er på vei, og derfor har vi muligheten for å få tent dem på nytt.

Vinteren kan være vakker - fordi vi vet at det er en vår i vente. Kan vi huske det neste gang vi ser en julenisse?

(Hør mer om Jesu fortelling om brudepikene her: https://www.youtube.com/watch?v=FI-2mCVK_1U&feature=share )

Gå til innlegget

Uenighetskultur

Publisert 10 måneder siden

Vi er ikke blitt mer uenige. Hvorfor opplever vi da at samfunnet er mer splittet og at motsetningene øker?

Det hevdes ofte at samfunnet er blitt mer polarisert. Vi opplever harde debatter og stor uenighet, og føler at vi er i ferd med å splittes opp som samfunn.

Men er vi blitt mer polariserte? NRK-Beta offentliggjorde i høst en undersøkelse gjort av deres analytiker Jakob Christian Prebensen. Han gikk gjennom en rekke av de spørsmålene Norsk Monitor stiller om kontroversielle tema som innvandrere, kulturforskjeller og hjelp til fattige land. Han fant ut at meningsforskjellene var omtrent like store i 2017 som i 2007.

Norsk Monitor viser også at nordmenn er blitt markant mer positive til innvandring og innvandrere gjennom de siste 20 årene. Samme tendens ser vi i hele Europa. I følge European Social Survey er europeerne blitt markant mer positive til innvandring, skriver Jan Arild Snoen i Minerva.

Nordmenns høye tillit til demokratiet og samfunnsinstitusjonene er heller ikke blitt svekket de siste årene.

Portvoktere. Så hvorfor opplever vi da at uenigheten er blitt truende stor? Mye tyder på at svaret ligger i de sosiale mediene og hva de har gjort også med de tradisjonelle mediene. Vilkårene for samfunnsdebatten er endret.

Da jeg var debattredaktør i Vårt Land for et kvart århundre siden, var Facebook og andre sosiale medier ennå ikke påtenkt. Vi som satt med portvokterfunksjonen i mediene, kunne bestemme hvilke stemmer som slapp til i offentligheten og vi kunne også sette krav til kvaliteten på innleggene.

Det betydde ikke at vi bare slapp til de vi var enige med. Tvert om var det vårt ideal å vise mangfold og slippe flere stemmer til. Mange lesere hadde vanskelig for å forstå at folk med andre syn kunne få komme til orde. Det var ikke så mange år siden avisene var talerør for bestemte syn og ikke slapp andre til.

Kvalitet. Men ikke alt kom på trykk. Vi så det som vårt ansvar å bidra til en debatt med kvalitet. Vi stilte krav til saklighet og til høvisk språkbruk. Hatefulle og rasistiske innlegg fikk ikke komme på trykk.

Vi fikk ofte kritikk for at det bare var eliten som slapp til. Det var ikke noen villet politikk, tvert om prioriterte jeg gjerne innlegg fra «vanlige folk». Men selvsagt gjorde kravene til kvalitet at det ble litt høyere terskel for å slippe til i samfunnsdebatten. Eliten hadde et fortrinn.

Internett endret dette totalt, og særlig etter at de sosiale mediene kom som en alternativ - og stort sett ukontrollert - kanal til offentligheten. Nå kunne alle publisere omtrent hva de ville.

Truende. Derfor har synspunkter som tidligere bare ble spredt i små og lukkede sammenhenger blitt tilgjengelige i offentligheten. Ordbruk og holdninger som tidligere ville blitt refusert, kan nå spres uhindret.

Når vi stadig eksponeres for synspunkter vi er dypt uenige i, eller er vitne til at folk ryker i tottene på hverandre med hard ordbruk, opplever vi det lett som at uenigheten er blitt truende stor.

Realiteten kan være at vi tvert imot er blitt mer enige. Men vi opplever det ikke slik. Og denne opplevelsen skaper i sin tur en ny realitet. Vi føler oss truet, og vi bygger murer og fiendebilder for å beskytte oss. Usikkerheten og frykten øker, og etter hvert kan det svekke tilliten og samholdet.

Talerstolene. De etablerte mediene har mistet mye av kontrollen med hva som slipper til. Men innflytelse har vi fortsatt. Det er fortsatt forskjell på å få sine meninger publisert i små nettfora for likesinnede og å skrive kronikk i store aviser eller bli invitert som debattant i studio. Hva som er akseptabelt å ytre, blir påvirket av hva og hvem som får talerstolene som rekker langt.

MDG-politikeren Eivind Trædal har nylig skrevet en bok der han går inn for at rasister og ytterliggående på høyre fløy ikke bør få den anerkjennelse det er å slippe til å de etablerte mediene. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes svarer at avisen vil favne bredt, nettopp for å unngå oppsplitting.

Men selv om vi vil favne bredt, er det fortsatt vårt ansvar å bidra til en god debatt. Er det da grenser for hva og hvem vi gir talerstol?

Trykkoker. Mange har sverget til trykkokerteorien: At synspunkter som ikke får komme til orde skaper et farlig trykk som kan føre til mistillit, frykt og hat. Eller man sier at trollene sprekker når de kommer ut i lyset.

Men så langt har ikke det stemt med erfaringen. Snarere er det slik at trollene blir godtatt og rommet for hvilke holdninger som er akseptable, blir utvidet.

«For meg virker det som om det heller er de moderate som flytter på seg, og gradvis blir mer åpne for nasjonalisme, nasjonalkonservatisme, vestlig sjåvinisme og islamhat», skrev Bjørn Stærk i Aftenposten denne uka - ut fra sine erfaringer som innvandringskritisk blogger.

Balanse. Balansen mellom mangfold og ytringsfrihet og ønsket om å fremme en konstruktiv samfunnsdebatt er ikke lett å finne. Men når vi føler oss truet av uenigheten, kan det kanskje hjelpe å huske at vi faktisk er forholdsvis enige i dette landet.

Gå til innlegget

Tomt sentrum

Publisert 11 måneder siden

Sentrumspartienes splittelse gjør norsk politikk mer endimensjonal. Men ikke nødvendigvis polarisert.

I en smultring er tyngdepunktet midt i hullet. I fysikkens verden trenger ikke tyngdepunktet selv å være tungt. Er det slik i politikken også?

Selv om sentrumspartiene har hatt liten tyngde i seg selv, har de hatt stor innflytelse fordi de befinner seg der kreftene samles. Nå ser historien om det selvstendige sentrum ut til å være historie.

Vokte seg for Høyre. Historien kan begynne for 110 år siden. Da brøt Gunnar Knudsen med de kreftene i Venstre som ville bygge en borgerlig blokk med den tidligere erkefienden Høyre for å møte utfordringen fra arbeiderbevegelsen.

Gunnar Knudsen ville heller føre videre Venstres radikale tradisjoner. Sykeforsikring, sekstimersdag, arbeidervern, og konsesjonslov var noen av byggesteinene. Skipsrederen samarbeidet derfor heller med Arbeiderpartiet. I 1923 kom han med den berømte devisen at Venstre alltid måtte samarbeide til venstre og vokte seg for Høyre.

Tre partier. Venstre var blitt til på slutten av 1800-tallet da kreftene som ønsket demokratisering og parlamentarisme slo seg sammen mot det gamle embetsmanns- og rikfolksregimet. Motstanden hadde vært organisert i avholdsforeninger, kristelig lekmannsbevegelse, målrørsle, bondevennforeninger, arbeidersamfunn, folkehøgskoler og skytterlag. Alle disse ulike strømningen fant sammen i Venstre, som fikk sin motpol i Høire.

Gunnar Knudsen og Venstre styrte landet i et drøyt tiår. Men så kom splittelsen. Bøndene forlot Venstre og dannet sitt eget parti: Bondepartiet. Noen år senere fulgte den kristelige lekmannsbevegelsen etter og dannet Kristelig Folkeparti. Dermed var den gamle venstrebevegelsen splittet i tre partier.

Ingen blokk. Likevel bandt den felles arven dem sammen. De hadde sine røtter i bygde-Norges folkelige bevegelser. De kjempet mot modernisering, urbanisering og sentralisering, og hadde front både mot høyresidens kapitalisme og arbeiderbevegelsen kollektivisme og statlige overstyring.

I Høyre ønsket man etter krigen å få samlet disse partiene i en felles borgerlig blokk mot det dominerende Arbeiderpartiet. John Lyng lyktes med å få samlet dem til å felle Einar Gerhardsen i 1963.

Men noen borgerlig blokk ble ikke bygd. Bondepartiet hadde i 1960 skiftet navn til Senterpartiet nettopp for å markere at de sto for et selvstendig alternativ i sentrum - mellom borgerlig og sosialistisk.

Korvald. Sentrumsalternativet fikk ny vind i seilene med Lars Korvalds sentrumsregjering i 1972, der både KrF, Sp og Venstre deltok. I Korvald-regjeringen ble det utformet en sentrumsideologi, der miljø og global rettferdighet kom i tillegg til de gamle kjernesakene.

Dette la grunnlaget for et politisk fellesskap mellom de tre partiene som holdt i mange år. Ved å stå sammen både i og utenfor regjering fikk de makt. Sentrum var et politisk tyngdepunkt. Høydepunktet kom da landet ble styrt av en sentrumsregjering i tre år fra 1997.

Splittelse. Fram til 2005 hadde ingen sentrumspartier deltatt i regjering med Arbeiderpartiet. Det hang sammen med at Arbeiderpartiet aldri hadde villet dele makten. Motviljen mot Arbeiderpartiets makt og Høyres åpenhet for samarbeid gjorde at det bare ble regjeringssamarbeid den ene veien.

Men i 2004 takket Senterpartiet ja til Arbeiderpartiets invitasjon til rødgrønt samarbeid. Tradisjonen for at sentrumspartiene alltid holdt sammen var allerede blitt brutt i 2001 da KrF og Venstre gikk i regjering med Høyre uten Senterpartiet.

Nå ser det ut til at splittelsen i sentrum er i ferd med å bli endelig med sentrumspartiene fast knyttet til hver sin politiske blokk.

Forvitring. Denne splittelsen er mer enn uenighet om strategi. Det politiske fellesskapet i sentrum har forvitret de siste årene. En grunn er at de har blitt trukket i hver sin retning av samarbeidspartnerne.

Flere har påpekt at sentrumspartiene slett ikke ligger i sentrum. De er i sentrum mellom kapitalisme og sosialisme. Men der er det trangt for tida. Sentrums egenart og styrke er ikke at de er i sentrum, men at de samler opp i seg politiske strømninger som de andre partiene ikke representerer.

Derfor er sentrum rammet av svekkelsen i de kulturene som i sin tid skapte sentrumspartiene. Avholdssak, nynorsk og bedehuskristendom har mistet mye av grepet, bøndene er blitt mye færre og bygdene er rammet av sentralisering.

Velge side. Dermed er den tradisjonelle høyre-venstreaksen blitt mer enerådende. Det var derfor KrF til slutt opplevde at de var nødt til å velge side.

Det gjør norsk politikk mer endimensjonal. Men det behøver ikke nødvendigvis føre til mer polarisering. Det som er polariserende i dagens samfunnsdebatt, er globalisering, innvandring og frihandel. Og der er Høyre og Arbeiderpartiet på samme side.

Men det er et tap at vi mister den motvekten som lå i et samlet sentrum som eget tyngdepunkt. Vi risikerer at viktige anliggender blir kvalt i kompromisser innen blokkene.


Gå til innlegget

Tidens tegn

Publisert 11 måneder siden

Etterpåklokskap og fordømmelse er ikke hva vi har behov for. Men når antisemittismen nå reiser hodet igjen, trenger vi den hjelpen til å tyde tidens tegn som Marte Michelet gir.

Selv i ettertid er det vanskelig å fatte og ta inn over seg omfanget av nazistenes jødeutryddelse. For oss som vet hva som skjedde, virker det uhyrlig at ikke mer ble gjort for å hindre den. Men kunne de som levde høsten 1942 forstå alvoret i den informasjonen de fikk?

Helmuth von Moltke forsto det, mener Marte Michelet å kunne dokumentere ut fra tyske kilder. Han var offiser høyt oppe i den tyske etterretningstjenesten i Berlin. I april og september 1942 reise han til Norge og hadde møter med representanter for den norske motstandsbevegelsen. Advarte han da om hva som kom til å skje med de norske jødene?


Kildekritikk. Moltkes kontakt med norsk motstandsbevegelse har vært kjent for historikerne før. Men de har ikke ment hans varsler var konkrete nok til at alarmen skulle gå. Det var hva kildene i Hjemmefronten sa, og det har man godtatt.

Det ene unntaket er intervjuet med Gunnar Sønsteby fra 1970 der han sa at Hjemmefronten ble varslet tre måneder før aksjonen mot jødene. Forskerne har kjent til intervjuet, viser det seg, men har ment han må huske feil, fordi det ikke stemmer med det de andre kildene hevder.

Men skal man være kritisk til kildene, så må man vel også spørre om de har hatt interesse av å redusere betydningen av den informasjonen de fikk. Det er nettopp her Michelet retter det kritiske søkelyset. Hun finner ting som tyder på at de fikk vite nok til at du burde ha handlet.

Dermed stiller hun det ubehagelige spørsmålet om det var andre grunner til at de ikke reagerte mer resolutt på varslene.


Personlig. Dette spørsmålet rammet meg fra en personlig vinkel da jeg leste Michelets beskrivelse av Carl Fredriksen Transport - et nettverk som de siste årene har blitt trukket fram av glemselen og hyllet fordi det var de som reddet flest jøder over til Sverige. Michelet framstiller dette nærmest som en privat kommersiell operasjon som tok jobben der Hjemmefronten sviktet.

Min svigerfar Olav Brennhovd var en av de få som ble dømt i tysk domstol for å ha vært med på å drive dette apparatet. Men hvilken rolle han spilte, er uklart. I november og deler av desember 1942 var han på reise til Kirkenes på oppdrag fra Hjemmefronten. Det er nettopp i den perioden da Carl Fredriksen Transport var på sitt mest aktive.

Derfor tror jeg at det var på nyåret 1943 han kom inn i denne virksomheten. Da var de opprinnelige lederne blitt nødt til å gå i dekning. Han var på denne tiden lønnet av Hjemmefronten. Derfor er det rimelig å anta at det var på oppdrag fra dem at han ble med i jødetransporten.


Betaling. Det var med en høy innsats han og andre engasjerte seg i å redde jødene. For min svigerfar kostet det tortur og fangenskap i Tyskland, noe som kom til å prege familien for all ettertid. For noen kostet det livet.

Michelet har påvist at noen av hjelperne syntes det var rimelig at de fikk betalt for denne innsatsen i form av penger. Jeg har ingen grunn til å tro at det gjaldt svigerfar. Menneskelig sett kan det likevel være forståelig.

Men her treffer Michelets kritiske kniv verkebyllen: Man fant det rimelig at jødene betalte for å bli reddet. Men «våre egne skulde ikke betale for transporten», sa Hjemmefrontens transportsjef.

Jødene var ikke «våre egne». Og jødene hadde så mye penger at det var rimelig at de bidro til sin egen redning. Det er i slike holdninger antisemittismen skimter til.


Antisemittisk. Ville man reagert annerledes på varslene dersom det var et par tusen «vanlige nordmenn» som var under trussel om livsfare? Det er Michelets ransakende spørsmål. Kan forklaringen på den manglende reaksjonen ligge i holdningene til jøder?

Ingen av motstandsfolkene var under krigen antisemitter av samme støpning som nazistene. De trodde ikke på den store jødekonspirasjonen som gjorde en endelig løsning nødvendig.

Men det fantes oppfatninger om jøder med noen av de klassiske elementene fra antisemittismen: Jødene er pengekjære, annerledes, vanskelige. Problemer i jødetransportene fikk slike forklaringer. De ble brukt som begrunnelse for å stenge fluktruter for jøder.


Noen andre. Dette var ikke noe spesielt for de som var engasjert i Hjemmefronten. Det var gjengse holdninger i det norske samfunnet. De viste seg i motviljen mot å ta mot jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland før krigen. De viste seg i behandlingen de overlevende jødene som kom tilbake etter krigen fikk.

Oppfatningen av jødene som noen andre enn «oss» har ikke minst kommet til syne ved at utryddelsen av norske jøder har blitt sett som en jødisk tragedie forårsaket av tyskerne - og ikke som en norsk tragedie som rammet nordmenn, og der også nordmenn medvirket.

Det er derfor vi trenger Marte Michelets bok. Den kan gjøre oss våkne for tegnene i tiden: At vi definerer noen som annerledes og problematiske, slik at vi ikke behøver å regne med dem som noen av oss. Der ligger roten til antisemittismen. Og den er ikke død.

Gå til innlegget

Våre egne jøder

Publisert 12 måneder siden

Krystallnatten for 80 år siden var verken begynnelsen eller slutten på jødehatet.

I morgen (9. november) er det 80 år siden nazistiske stormtropper samlet seg for å gå løs på jøder og alt jødisk i Tyskland. Den såkalte Krystallnatten ble framstilt som en spontan folkelig reaksjon på at en jøde hadde drept en tysk diplomat i Paris. I virkeligheten var det en nøye planlagt aksjon som markerte overgangen fra diskriminering til utryddelse av jøder i Det tredje rike.

Forberedelsen til jødeutryddelsen hadde foregått i mange år. Nazistene brukte nok frykt og vold til å få folk med seg, men de kunne også spille på utbredte forestillinger om jøder i samtiden.

Hjemmefronten. Fordommene mot jøder var ikke forbeholdt tyskere. De florerte i Norge også, noe som kan ha fått fatale følger. I boken Hva visste hjemmefronten? som kommer ut i dag, mener Marte Michelet at unnfallenheten overfor de norske jødene delvis skyldtes slike fordommer.

Den norske hjemmefronten under krigen var ikke antisemitter. De bekjempet nazismen. Men selv der var det grumsete holdninger til jøder.

Odd Nansen – som hadde kjempet en nesten forgjeves kamp for at jødiske flyktninger skulle slippe inn i Norge før krigen – var rystet over hvordan norske Grini-fanger betraktet sine jødiske medfanger. «Jeg har gitt opp å forsvare jødene, det nytter så likevel ikke», skrev han.

Hjemmefrontleder Jens Christian Hauge omtalte en jødisk fange i nedlatende ordelag, og skrev at det er en himmelvid forskjell på å holde på jødenes rett og å like dem.

Når Hjemmefronten nedprioriterte jøder på fluktrutene til Sverige, ble det argumentert med at jøder lettere sprakk under forhør og at de hadde et spesielt utseende. De ble også kritisert for at de tilbød penger for å bli reddet.

Våre egne. Realiteten var at jødene måtte betale for flukten, i motsetning til folk som flyktet av andre grunner. Hjemmefrontens transportsjef begrunnet det slik: «Våre egne skulde ikke betale for transporten».

Og når biskop Eivind Berggrav skulle forklare at «Kirkens Grunn» – kirkens kampskrift mot nazistene – ikke nevnte overgrepene mot jødene, svarte han at ved å bringe jødenes sak inn «ville vi bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare».

Slik avslører de hva som dypest sett var grunnen til at det norske samfunnet ikke samlet seg til kamp for jødene: De ble ikke betraktet som «våre egne». Mange mente nok det var for ille det som hendte med jødene. Men vi måtte passe «våre egne saker».

Kain. «Jeg er ikke min brors vokter», sa Kain etter at han drept Abel. Teologen Miroslav Volf sier at synden begynner når vi ekskluderer den andre og sier at han ikke angår oss.

Denne fortellingen om historiens første drap handler om oss alle, sier Volf. Men den er blitt brukt til å merke jødene, til å sette dem utenfor. I Bibelen står det at Gud beskyttet Kain ved å sette et merke på ham. Det var altså et uttrykk for nåden midt i straffen.

Men fortellingen om Kainsmerket har blitt misbrukt til å fremme myten om en spesiell skyld som hefter ved jødene.

Jødene var en utfordring for det kristne middelaldersamfunnet. Ved å holde seg med en annen tro, utfordret de den kristne troens sannhet. Forklaringen ble at de var spesielt ondsinnede. De hadde vist det ved å drepe Frelseren, og skylden hang ved dem. Dermed måtte de holdes utenfor, slik at de ikke smittet samfunnet.

Fra myten om Kainsmerket går linjen til jødestjernen – og ender opp i gasskammeret.

Fuck jews. Vi trodde det sluttet der. Men det gjorde det ikke. Det er bare noen få dager siden 11 jøder ble drept i en synagoge. I et kristent land av en mann som ville forsvare det mot fremmede.

«Fuck Jews» sto det sprayet på en synagoge i California et par dager etter - for øvrig det samme som en populær norsk artist ropte fra scenen i fjor. Antisemittismen er i vekst både i USA og i Europa.

De holdningene til jøder som fantes før krigen, lever fortsatt her i landet. Det viste HL-senterets kartlegging for 6 år siden.

Identitet. I undersøkelsen sa 19 prosent seg enige i at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Dette var jo innholdet i «Sions vises protokoller», som en kjent norsk fredsforsker nylig har anbefalt oss alle å lese.

Denne forfalskningen oppsto da jødene var sluppet ut fra Europas gettoer og begynte å gjøre seg gjeldende i samfunnslivet. Da de ble så integrert at de kunne gå for å være «en av våre», måtte det skapes nye begrunnelser for å holde dem utenfor.

Det er lett å ta avstand fra nazistene og Krystallnatten. Men å erkjenne ekskluderingens synd hos oss selv, er ikke like lett. For det henger sammen med behovet for identitet.

Identitet er bare mulig dersom det finnes et «oss» og «dem». Vi kan ikke unngå å lage slike inndelinger. Det er når de brukes til å argumentere for at de andre ikke angår oss, at de blir til synd.

Hører til. Men jødene i Norge er våre egne. De hører til. Det må være den klare leksen fra det som skjedde for 70–80 år siden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere