Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Fra landsmoder til landsonkel

Publisert over 9 år siden - 52 visninger

 

Gro var landsmoder. Jens Stoltenberg må nøye seg med å være landsonkel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

3. februar 1981 holdt Norges første (og verdens femte) kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland pressekonferanse. Der stilte Stavanger Aftenblads Hjørdis Ånestad Tiltnes et av de få spørsmål som fortjener å huskes: «Einar Gerhardsen ble kalt landsfader. Vil du nå bli landsmoder?»

Og Gro var ikke snauere enn at hun sa at hun ikke ville ha noe mot å få en slik betegnelse, selv om hun innså at det lå skremmende forventninger i den. Dagen etter sa Knut Brundtland til VG at han mente moderen ikke var rund nok til å få en slik betegnelse.

Et mannfolk. Hun ble heller ikke landsmoder i 1981. Hennes hissige krangler med Kåre Willoch førte til at andre tilnavn var mer nærliggende. Men på 90-tallet, da hun var inne i sin tredje statsministerperiode, var hun blitt landsmoderen for de aller fleste. En til tider dominerende og kontant morstype, en som visste å holde kustus i heimen. «Gro er et skikkelig mannfolk», sa Trygve Bull – han var eneste SV-er som ustraffet kunne si slikt i kvinnefrigjøringens storhetstid – og han mente det rosende: Damen hadde autoritet og maktvilje.

Det var kanskje mer respekt enn hengivenhet folket møtte henne med. Men når begrepet landsmoder sank inn, så skyldtes det nok at man følte at hun hadde omsorg for oss og jobbet hardt for vårt ve og vel. Man er jo ikke nødvendigvis enig med mor selv om man setter pris på henne.

Landsfaderen. Om morgenen 19. september 1987 våknet jeg etter å ha sittet til langt på natt og gjort ferdig spesialbilag om Einar Gerhardsen til Vårt Land. Jeg skrudde på radioen, og sannelig snakket man om Gerhardsen der også. Det fant jeg helt naturlig, jeg hadde jobbet med ham i flere dager. Men plutselig gikk det opp for meg: Gerhardsen var død.

Det virket utrolig. Lands faderen hadde vært der bestandig. Alle mine barne- og tidlige ungdomsår var det han som var statsminister. Han hadde slåss mot tyskerne, og han hadde loset landet gjennom mange vanskelige år. Du kjente den tillitvekkende varmen strømme mot deg når han sa «Kjære landsmenn». Det betydde ikke at han var elsket av alle. Jeg husker folk som omtalte Gerhardsen med inderlig hat. Men det var ingen tvil om hans autoritet, og heller ikke om at han sto på for fullt for folkets ve og vel.

Onkel. Jens Stoltenberg er inne i sin andre statsministerperiode. Han er eldre enn Gro var da hun ble statsminister for andre gang. Men ingen har omtalt ham som landsfader, og jeg tror heller ikke det vil bli naturlig med det første. I satireprogrammet «Hallo i uken» er rollefiguren Jens en snill og velmenende, men litt naiv kar, som titter litt forundret overbærende på rotet i sine nærmeste omgivelser. Det er selvsagt snakk om en karikatur, men det er noe treffende ved den – i alle fall når det gjelder hvordan Jens oppfattes. Ingen tvil om at han vil oss alle vel. Ingen tvil om at han står på for oss. Men han mangler den autoriteten som skal til for å bli en farsskikkelse.

Derimot kan han kanskje gå for å være landsonkel. «Onkel» kan riktignok ha en noe odiøs betydning i våre dager. Jeg tenker mer på en god familieonkel, som gjerne gir oss fine gaver, som bryr seg om oss og har greie på litt av hvert – men som ikke har den samme autoriteten som far har. Man kan bli veldig glad i en slik onkel, selv om han skulle finne på litt tull og mene ting vi ikke synes om. Han er til å stole på.

Tidens krav. Nå har moderne fedre kanskje ikke så mye autoritet. De framstår mer som eldre kompiser enn som en gammeldags far. Kanskje er det ikke lengre tid for mødre og fedre i politikken. Vi vil ha kompiser – og snille onkler som ordner opp og gir oss det vi behøver. Jens er helt perfekt tilpasset tidens krav til politikere som vi kan se litt opp til, men ikke behøver å bry oss altfor mye om. Tross alt blir jo det meste ordnet og avgjort utenfor politikken i våre dager.

Innen de rammene dagens politiske kultur setter, gjør Jens det riktig bra. Ja, det er en del rot rundt ham. Men det skyldes jo at han gir folkene sine litt friere tøyler. Det er ikke tid for de kontante metoder fra Gros tid, for ikke å snakke om Einar Gerhardsen og Haakon Lies tid. Dagens ledere må la folk gjøre tabber.

Litt utydelig. Einar Gerhardsen gikk i sin tid for å være en farlig sosialist. Men under hans ledelse ble vi ledet trygt inn i USAs og Natos favn, og klassekampen ble avløst av utstrakt samarbeid mellom næringsliv, stat og LO. Gro Harlem Brundtland hadde et radikalt image som tilhenger av fri abort og kvinnefrigjøring, men hun var aldri venstresidas kandidat. Hennes prosjekt ble trygg administrering av landet i samarbeid med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Jens Stoltenberg var ikke venstresidas mann noensinne, og hans første statsministerperiode ble oppfattet som en dreining mot markedskreftene og bort fra fagbevegelsen. Nå samarbeider han med venstresosialistene om et prosjekt jobbet fram av LO. Hva som blir hans endelige ettermæle, er altfor tidlig å si. Så langt er det rett og slett litt utydelig.

Likandes. Men ingen hater Jens. Det er nesten umulig å ikke like ham, også for dem som intenst misliker det regjeringen hans driver med. Derfor kan han komme til å få fortsette, selv om mannskapet hans får tommelen ned til høsten.

 

Gå til innlegget

Toppfolkenes samrøre

Publisert over 9 år siden - 131 visninger

Klusset mellom Røkke og Arbeiderpartiet er en midlertidig forstyrrelse i det store samrøret mellom toppfolkene.

«Regimets mest karakteristiske trekk er samarbeidet på toppen, mellom elitene. De lærte seg å snakke samme språk, i atskillig utstrekning er det sosialøkonomenes språk som slo gjennom, halvt uforståelig for de utenfor kretsen. Selv LO har lært seg dette språket.»

Nei, dette er ikke en kommentar til Kjell Inge Røkkes forhold til Arbeiderpartiet og LO. Det er et historikeren Edvard Bull d.y. som skriver dette om Arbeiderpartiets regime for femti år siden, i Einar Gerhardsens storhetstid. Det er ikke nytt at det er et tett samarbeid mellom næringslivstopper, Arbeiderpartiet, LO og toppembetsverket i departementene. Det var et system som ble utviklet da Arbeiderpartiet forlot klassekampen og gikk over til å regulere samfunnet etter krigen.

Men noe har skjedd med systemet de siste årene. Forbindelsen nedover til folket er blitt svekket, ved at grunnplanet i partiorganisasjonen er forvitret. Statsbedrifter og offentlige institusjoner er blitt markedsstyrt og ikke lenger underlagt demokratiet. Politikeryrket er blitt profesjonalisert. Politikere, næringslivstopper, ledere i organisasjoner, departementer og offentlige etater kommer i stadig større grad fra det samme skiktet i samfunnet, har den samme utdannelsesbakgrunnen og den samme kulturbakgrunnen. De er ikke lenger bare toppfolk i kraft av sine posisjoner, de er en elite som fjerner seg fra folket. 

«Ledere også i Arbeiderpartiet og SV inngår i elitenettverk som sirkulerer mellom politikk, næringsliv, sterke organisasjoner og lobbyvirksomhet. Og på grunn av fristillingen og markedsinnretningen av offentlige verk, de personlige nettverkene og den norske modellen for statlige overføringer og internasjonal bistand, har vi fått en utbredt elitesirkulasjon der personlig makt institusjonaliseres, med økte muligheter for gjensidige tjenester», skriver Trygve Tamburstuen i Dagsavisen. Som næringslivsleder og forhenværende Arbeiderpartipolitiker vet han hva han snakker om.

Tamburstuen skriver dette som en kommentar til ståheien rundt Kjell Inge Røkkes mulige utnyttelse av sine gode forbindelser med Arbeiderpartiet til å skaffe finansiering til sitt eget Aker på bekostning av Aker Solutions – der staten er en stor medeier. Han har nok fått altfor godt betalt for sine Aker Solutions-aksjer i dagens situasjon, og det blir pinlig for Jens Stoltenberg når han trekkes inn som garantist for det hele. Men det betyr ikke nødvendigvis at Røkke har påført staten et tap – det kommer an på hvordan aksjekursen for Aker Solutions utvikler seg.

Egentlig er Røkke ikke det beste eksemplet på elitenes samrøre her i landet. Røkke er en outsider, en mann av folket som har jobbet seg opp. Han er ikke medlem av det sosialøkonomiske lauget, og har møtt skepsis i den tradisjonelle næringslivsadelen. Han bygget et godt forhold til Kjell Magne Bondevik da han var statsminister, mye basert på felles interesse for Molde Fotballklubb. Han ble kompis med LO-leder Yngve Hågensen, som opplevde Røkke som en folkelig fyr med sans for industriutvikling. Og når du har et godt forhold til LO, er det naturlig å også bygge nettverk til Arbeiderpartiet – som Røkke dessuten er medlem av.

I filmen om Jens Stoltenberg er et av de store øyeblikkene da Stoltenberg kan holde sitt løfte til småjenta i Finnmark om å redde det lokale fiskebruket. Det gjør han ved å ta en prat med Kjell Inge Røkke. Men nå risikerer Stoltenberg å få ord på seg for å være i lomma på Røkke. Det tåler han ikke politisk, og det prøver han nå å distansere seg fra. Det forstår også Røkke. Han prøvde å hjelpe statsministeren med en unnskyldning som bare gjorde alt verre. Men til sjuende og sist har Røkke og Stoltenberg felles interesse av å få lagt denne saken død.

Derfor blir dette en midlertidig forstyrrelse i utviklingen av elitenes samrøre på toppen. Her ligger nøkkelen til Frp-koden Martin Kolberg har snakket så mye om. Men skal Arbeiderpartiet knekke den, må de legge om hele maktstrukturen sin.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77455 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43485 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34858 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27820 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22450 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20058 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 247 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 7 timer siden / 94 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 7 timer siden / 63 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 7 timer siden / 103 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 174 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 389 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 205 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 3 timer siden / 161 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 108 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 247 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 7 timer siden / 94 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 7 timer siden / 63 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 7 timer siden / 103 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 170 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 16 timer siden / 61 visninger
Les flere