Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Himmelspretten

Publisert over 1 år siden

«Himmelspretten», sa læreren, og det var første gang jeg tenkte på at det kunne være noe latterlig ved forestillingen om Jesus som svever til himmels.

(Opprinnelig publisert i Vårt Land 8. juni 2003)

Dagens barn, som er vant til Harry Potters flygekunster, vil vel synes det er en nokså ordinær sak at Jesus stiger opp for å bli borte bak en sky. Men enten man vitser om Jesus som romfarer eller man plasserer ham blant superheltene - så bygger vi opp under en forestilling: Himmelen er et sted man når ved å fly bort fra jorda.

«For opp til himmelen», heter det da også i trosbekjennelsen. Men egentlig forteller ikke Bibelen om en luftig himmelferd. Det står riktignok at Jesus ble løftet opp. Men så kom en sky og skjulte ham. Jeg har begynt å lure på om det ikke er skyen som gir oss nøkkelen til å forstå både himmelfarten, himmelen – og pinsen.
Tre av disiplene hadde faktisk opplevd dette en gang før. De var blitt med Jesus opp på et fjell, og sett ham bli borte i en sky. Da hadde de også sett Moses der. Og med Moses får vi en nøkkel til å forstå dette med skyen. Moses dro jo gjennom ørkenen ledet av en skystøtte. Skyen er altså et tegn på Guds nærvær. Men samtidig skjuler Gud seg i skyen.

Skyen er også en dør mellom vår verden og den himmelske. Gjennom skyen gikk Jesus over i den himmelske tilværelsen – og i skyen skal vi møte ham når han kommer tilbake og har himmelen med seg.
Himmelen er bokstavelig talt luftige greier for de fleste av oss, nettopp fordi vi henger fast i forestillingen om at den befinner seg der oppe over oss et sted. Bibelens mennesker – og middelalderens – levde like under en blå hvelving, og forestilte seg Guds himmel plassert over den. Dermed var ikke Gud så langt borte.

Vi vet derimot at vi stirrer utover i et nesten tomt rom når vi ser opp mot himmelen. Dermed fortaper Gud seg inn i uvirkeligheten, vi vet egentlig ikke hvor vi skal plassere ham.
Som søndagsskolelærer sa jeg heller at Gud bor i hjertet vårt. Det er noe riktig i det. Ikke minst pinsen handler om hvordan Gud ved Den Hellige Ånd blir virkelig i vårt indre. Men en Gud i hjertet blir en individualistisk størrelse, han mister sin objektive eksistens utenfor meg. Da blir det lett å forme Gud i mitt bilde og forveksle mine tanker og følelser med Guds.

I Bibelen er himmelen mer en tilstand enn et sted, skriver Jeffrey Burton Russel i «Himmelens historie». Himmelen er der Gud er synlig til stede, der hans herredømme er uinnskrenket og uimotsigelig, der hvert kne bøyer seg og hver tunge bekjenner.
Det som skiller oss fra himmelen, er dermed ikke geografi, men tid. Bibelen taler om en kommende tidsalder, der Guds nærvær skal være uomtvistelig og ufrakommelig. Den kommer med Jesus – når han kommer i skyen.
I den tidsalderen vi nå lever i, gir Gud seg til kjenne i skyen. Det vil si at han er nær, men han er samtidig skjult. Himmelfartsdagen forteller at Jesus har tatt sin plass ved Majestetens høyre hånd. Men vi ser ham ikke der. Skyen skjuler hans herlighet. Enn så lenge.

Kanskje virker det like luftig å si at Gud er i skyen som å si at han er der oppe. Men for meg er det bilder som gir veldig forskjellige følelser. Er Gud i skyen, så er han her, like ved oss. Da må vi ikke fjerne oss fra jorda og menneskene for å søke Guds himmel. Himmelen er der hvor Guds vilje skjer. Å søke Guds nærvær blir ikke en jakt på den individuelle opplevelse. Himmelen kommer nær når vi er med på å fremme hans vilje. Da blir heller ikke opplevelsen av Guds fravær noe bevis på at Gud er langt borte fra oss.
Både pinse og himmelfart blir lett ganske svevende høytider for oss. I denne uka mellom dem har jeg fundert litt over sammenhengen mellom dem. Igjen ble Moses en nøkkel. Han møtte Gud ikke bare i en skystøtte, men også i en ildsøyle. Det er en sammenheng mellom pinsens ild og himmelfartens sky - det er den samme Gud som skjuler seg i dem begge.

Vi har lett for å tro at vi er langt borte fra Gud når han oppleves som skjult, og at han bare er nær når vi føler det slik. Men egentlig er fravær og nærvær to sider av samme sak. «Bare den som har opplevd Guds fravær, kan oppleve hans nærvær», skriver Henri Neuwen.





Gå til innlegget

De tapte slag

Publisert over 10 år siden

Selv om ekteskapsloven skulle være en tapt sak, er ikke kampen om ekteskapet tapt.

Politisk sett har Knut Arild Hareide rett i at ekteskapsloven er en tapt sak. Bare Kristelig Folkeparti kommer til å gå til valg på at loven skal forandres. Å kjempe for tapte saker kan være en tung materie for et politisk parti. Det viser abortsakens historie i KrF.

Splittende. Fra å være en velgermagnet gikk abortsaken over til å splitte KrF da selvbestemt abort var vedtatt i Stortinget. Det var ikke fordi man internt i partiet var blitt uenige om selve saken. Men uenigheten om strategien etter nederlaget ble følelsesladet. Delvis kom det av at saken ble brukt som brekkstang i striden om valg av politiske samarbeidspartnere og i interne maktkamper. Og fordi man ikke oppnådde resultater, ble mange velgere skuffet over partiets maktesløshet. Men det var ikke bare KrF som havnet i strategisk uføre. Hele abortdebatten ble låst fordi den ble definert som en debatt om kvinners rettigheter. Spørsmålet ble hvem som skulle bestemme, ikke det moralske dilemma å avbryte påbegynte menneskeliv.

30 år. Det siste året er dette undertrykte perspektivet omsider kommet opp til overflaten. Marianne Mjaalands innlegg i Morgenbladet førte for første gang på 30 år til at man kunne reise spørsmålet om fosterets rett til liv uten å bli stemplet som kvinnefiendtlig mørkemann. På tilsvarende måte er kampen om ekteskapsloven blitt gjort til et spørsmål om homofiles rettigheter, og ikke til et spørsmål om familiens rolle og barns rett til å ha en mor og en far. Hvis det blir en etablert sannhet at det å være for det tradisjonelle ekteskapet innebærer at man vil diskriminere homofile, så vil det være en tapt sak i lang tid fremover. Men denne gangen kan det se som det ble slått hull i lokket som var i ferd med å legges over debatten. I kjølvannet av debatten om Fritt Ord-prisen til Nina Karin- Monsen har flere debattanter påpekt hvilken fundamental samfunnsendring man har foretatt. Det reises spørsmål om det er klokt å endre familieforståelsen og farsrollen ved politiske vedtak så å si over natta.

Barneproduksjon. Dette kommer samtidig med en bioteknologisk utvikling som åpner mange nye perspektiver som langt fra er gjennomtenkt og gjennomdrøftet. Den logikken som førte til at lesbiske par nå har fått rett til kunstig befruktning på statens bekostning, vil slå sterkt inn på stadig nye områder. Surrogatmødre og eggdonasjon ligger helt klart i løypa. Hvorfor skal homofile menn diskrimineres? Og enslige? Når noen kan få det i utlandet, blir det oppfattet som urettferdig at man ikke kan få det her. Og dersom noen skal få det, kan det ikke forbeholdes de rike. Derfor må staten betale. I horisonten ligger altså en statlig barneproduksjon, der barn blir noe alle har rett til å skaffe seg på statens bekostning, og der biologisk opphav blir irrelevant. Det er mange som føler usikkerhet og ubehag overfor dette. «Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening,» skriver kommentator Jan Erik Hansen i Aftenposten. Han kan ikke beskyldes for å være homofob.

Barnas gode. Denne grunnleggende uroen over hvordan vi er i ferd med å skalte og valte med livet, og ikke minst med barnet, er det mange som deler. Her ligger et utgangspunkt for å snakke om foreldrerolle, familie og hva slags samfunnsordninger som er gode for barna. Da er det ikke sikkert det tar 30 år før det går an å snakke om det tradisjonelle ekteskapet. Om kampen mot ekteskapsloven blir en kamp mot de homofile og dersom paragrafer og politiske kannestøperier kommer i forgrunnen, kan derimot ørkenvandringen bli lang.

Gå til innlegget

Bøll i det borgerlige

Publisert over 10 år siden


Nå gjelder det å berge mest mulig for eget parti. Det borgerlige alternativ får vente – kanskje helt til 2013? 

Foto Ill. Marvin Halleraker  

Arbeiderpartiet struttet av selvtillit på sitt landsmøte. Jens Stoltenberg tordnet mot det han kalte «den Fremskrittspartistøttede  Bondevikregjeringen». Når det skal settes et felles navn på et mulig borgerlig alternativ, er det fortsatt Kjell Magne Bondevik man må ty til. Ingen av de sittende partiledere har gjort det sannsynlig at de kan bli samlingspunkt for et regjeringsalternativ.

Men nå skal de i ilden med sine landsmøter etter tur: Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten, Erna Solberg og Siv Jensen. De ser ut til å ha bare én ting felles: At de vil skifte ut den rødgrønne regjeringen. Hva de skal skifte den ut med, spriker totalt.

Avkristning. På landsmøtet i Venstre blir det sikkert skutt med skarpt mot den rødgrønne regjeringen. Manglende miljøsatsing og unnfallende klimapolitikk kommer til å være angrepsmål nummer en, men det blir også rettet inn skyts mot manglende satsing på lærerne og regjeringens illiberale tendenser.

Kristelig Folkeparti neste helg vil nok også kritisere regjeringens miljøpolitikk, med olje boring utenfor Lofoten som fremste anke punkt. Men de hardeste ordene kommer til å bli brukt mot regjeringens angrep på familien: Ekteskapsloven og kontantstøtten. Mange vil nok også trekke fram kristendomsfagets forsvinning fra skolen. Den rødgrønne regjeringen vil bli karakterisert som historiens største avkristningsprosjekt – og det vil være unisone krav om at den må bli historie jo før, jo heller.

Røkke. Det siste vil Høyre være helt enig i – men Høyre har jo vært en hovedaktør for å få til den ekteskapsloven KrF er i harnisk over. Høyre vil i likhet med Venstre og KrF angripe regjeringens oljepolitikk, men fra motsatt kant: De vil hevde Arbeiderpartiet svikter nordnorske næringer ved å utsette ja til oljeboring. Kjell Inge Røkke vil bli hentet flittig fram som argument mot statlig eierskap, og så blir det mye snakk om skattelette og skole.

Fremskrittspartiet kommer derimot til å ligge lavt i terrenget når det gjelder Røkke – de var jo varme tilhengere av Akeravtalen. De vil ta Martin Kolberg til inntekt for sin innvandringspolitikk, for å holde på hegemoniet her. Og så blir det helt sikkert krav om mye mer penger til veier, helse og eldreomsorg – men mindre snakk om skattelette.

Sprik. Det er med andre ord høyst sprikende signaler om hvilken retning den såkalte borgerlige opposisjonen vil endre politikken. At ulike partier har ulike meninger, er ingen sensasjon. Det går jo an å forhandle seg fram på tvers av uenighet, dersom man ønsker å finne sammen.

Men spørsmålet er om de er mer enig med hverandre enn de er uenige med Arbeiderpartiet. Derfor sier Venstre og KrF blankt nei til å bidra til at Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon. Mens Fremskrittspartiet sier like blankt nei til å støtte en regjering de ikke deltar i.

Stoltenberg. Jens Stoltenberg kan dermed trygt bli sittende som statsminister selv om de rødgrønne partiene skulle miste flertallet. Først dersom det etableres et samlet flertall i Stortinget for en annen regjering, må han gå av.

Dersom velgerne skulle uttrykke et klart krav om Jens Stoltenbergs avgang, kan det oppleves som tvingende nødvendig for opposisjonen å sørge for det. Når Kjell Magne Bondevik i 2001 mente det var umulig å inngå samarbeid med Arbeiderpartiet, var det blant annet fordi velgerne så ettertrykkelig hadde gitt beskjed om at de ikke ville ha fortsatt Ap-regjering.

Men om ikke ting skulle endre seg dramatisk fram til høsten, vil Stoltenberg trolig være landets mest populære politiker. Mer populær enn partiet sitt. Det vil ikke eksistere noe folkekrav for å skifte ham ut.

SV ut? Stoltenberg må velge om han skal fortsette med eller uten Sosialistisk Venstreparti. Ved å invitere Kristin Halvorsen til landsmøtet ga han klar beskjed om hva han mener om det.

Lars Sponheim legger nå opp til å presse Stoltenberg til å gi slipp på SV. Han sier at Venstre ikke vil støtte budsjetter fra regjeringer som inkluderer ytterpartier. Det er et nei både til en Siv Jensen-regjering og en regjering der SV er med. Hvis Venstre kommer på vippen etter valget, kan de altså tvinge den rødgrønne koalisjonen til oppløsning. Men det skjer i så fall etter en krisesituasjon – og det er jo slett ikke sikkert Venstre vil ha makt til å frembringe den.

Det kan bli regjeringskrise før 2013 dersom Stoltenberg kommer i mindretall. Men nå innretter partiene seg etter at det mest sannsynlige er at han fortsetter å regjere etter valget.

Katastrofer. Alle partilederne – unntatt Siv Jensen – har nemlig noe som teller mer: De har en katastrofe å avverge. Erna Solberg tåler ikke et nytt valgresultat på linje med 2005. Lars Sponheim risikerer fullstendig kollaps under sperregrensa, der han og Trine Skei-Grande blir alene tilbake på Stortinget. Dagfinn Høybråten skulle løfte partiet opp av grøfta, ikke lede det inn i fortsatt tilbakegang.

Da blir det altfor risikabelt å begynne på regjeringsprosjekter med Fremskrittspartiet. Det er tryggere å tåle støyen rundt usikkerheten om regjeringsalternativ.

Gå til innlegget

Grådighet satt i system

Publisert over 10 år siden


Greit nok å sette ned en grådighetskommisjon – men hva skal den gjøre med at systemet vårt bygger på grådighet? 



 

Markedsliberalismen og grådighetskulturen har vært under konstant ild på Arbeiderpartiets landsmøte. Trond Giske sa at finanskrisa ble skapt av grådighet. Men regjeringens grådighetskommisjon må ha dypere forklaringer enn moralisering over finansspekulanter og kapitalister.

«Vi må slutte med å lete etter syndebukker, det være seg personer eller grådighet. Finans kriser som den nåværende er system kriser», skriver den norske økonomen Erik Reinert i boka «Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid». Reinert er utdannet ved Harvard, og nå professor ved Universitetet i Tallinn.

Økonomstammen. Reinert er mer kjent ute i verden enn i Norge, og han var blant dem som spådde finanskrisa. Jens Stoltenberg har sagt at verdens fremste økonomer ikke så krisa komme. «Det gjelder bare den stammen av økonomer som Stoltenberg tilhører,» bemerker Reinert. Selv tilhører han nemlig en annen stamme, de som ble stemplet som kjettere i det ledende økonomlauget. De varslet krisa for flere år siden.

Selv er jeg opplært i økonomisk historie av Francis Sejersted, og har dermed tilegnet meg en skepsis til sosialøkonomene. Vi historikere ser nemlig på det unike i ulike situasjoner. Sosialøkonomene leter derimot etter allmenngyldige lover, og har dermed en tendens til å konstruere ideal modeller som mangler kontakt med den konkrete, foranderlige virkeligheten. Mener vi historikere.

Balanse. Reinert er inne på det samme – i alle fall når det gjelder den dominerende skolen de siste tiårene, de som tenker på økonomi ut fra en harmoni- og balansemodell. Da blir svaret gjerne at økonomien er et system som regulerer seg selv, og at offentlige inngrep for å regulere den bare ødelegger balansen. Om markedet får fungere uregulert og fritt, så vil det oppstå en spontan orden. Nei, sier Reinert, det som kommer da er et spontant kaos. Det er de vi nå har måttet oppleve.

Men derfor blir det også for naivt å tro at vi bare kan regulere markedet litt bedre, så vil det finne balansen igjen. «Det kommer snart til å bli tydelig at det å kaste enorme pengemengder ned i finansøkonomiens svarte hull ikke er tilstrekkelig for å holde arbeidsløshet og fallende etterspørsel fra livet», skriver Reinert. Han deler ikke optimismen når det gjelder Obama. Presidenten har rådgivere med feil utgangspunkt. Krisen kan ikke møtes med finanspolitikk, slik som under Clinton. Den må møtes med næringspolitikk.

Grådighet. Problemet er ikke at noen mennesker har vært altfor grådige på bekostning av oss andre.  Problemet er at vi har et system som bygger på at grådighet er entydig bra. Den gangen markedsteorien ble utformet, av folk som moralfilosofen Adam Smith, så man at det var et grunnleggende problem å bygge på egeninteressen som drivkraft. Man måtte ha med en forutsetning om at egeninteressen hadde en moralsk komponent, at vi ble drevet av et høyere kall enn bare å karre til oss selv.

Denne forutsetningen har gått tapt i den moderne versjonen av markedsliberalismen, sier Reinert, for der har man abstrahert indi videt og mistet samfunnet av syne. «Man sto igjen bare med enkeltmenneskets grådighet som drivkraft, og økonomien som et like vekts- og harmonimaskineri,» skriver han.

Haugianerne. Fellesskapet og fellesnytten må altså igjen finne sin plass i modellen. Slik som det var for de gamle haugianerne. De drev næringsutvikling til fellesskapets beste, ikke for å bli rike selv – fordi de tjente Gud. Det er noe annet enn dagens amerikani serte versjon av kristelig økonomi, der privat rikdom er bevis på Guds velsignelse.

En grådighetskommisjon kan med andre ord ikke nøye seg med å jakte på slemme kapitalister. Det er den individualistiske ego kulturen som gjennomsyrer dagens samfunn som gjør markedsøkonomien farlig. Det er ikke bare finansmeglerne som er rammet av den. Våger Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen å utfordre den?

Gå til innlegget

Et rødere parti?

Publisert over 10 år siden

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Foto: Scanpix)

Landsmøtesalen til Arbeiderpartiet er kledd i rødt denne gangen. Og talene er flammende oppgjør med markedsliberalismen og høyresida. Er det et radikalisert parti vi møter?

Jens Stoltenberg hyllet Gro Harlem Brundtland i dag. Han var hennes læregutt, han var med da hun strøk sosialismen fra Arbeiderpartiets program og markedstilpasset partiet. Har han tatt ett opprør med sin politiske mor, eller går han fortsatt i hennes fotspor?

Lørdag hyllet Stoltenberg Haakon Lie. I dag slapp han Haakon Lies gamle erkefiende, Sosialistisk Venstreparti, til på landsmøtets talerstol. Har Stoltenberg gjort opprør mot Haakon Lie og sluppet kommunismen inn bakdøra? Nei, dette har han Haakon velsignet. Han så at det var slik venstrefløyen kunne bringes under kontroll.

Martin Kolberg var så fortørnet over markedsliberalismen i Høyre og Fremskrittspartiet at stemmen hans flere ganger sprakk under talen om hvordan Arbeiderpartiet skal vinne valget. Det er lenge siden det er blitt brukt så hardt retorisk skyts mot høyresida på et landsmøte i Arbeiderpartiet. Men betyr det at partiet har gått mot venstre? Eller er det bare behovet for å skremme velgerne slik at man beholder makta som ligger bak?

Det er mye styringsvilje i Arbeiderpartiet. De vil ha heldagsskole, de vil ha alle barn i barnehage, de vil ha bort kontantstøtten og begrense foreldrenes valgfrihet – fordi de frykter at noen, særlig innvandrerkvinner, skulle komme til å velge feil. Den verbale viljen til å styre markedet er der også. Men jeg har ikke hørt mye om hvordan man har tenkt å styre markedet. Styringen av Kjell Inge Røkke kan vel neppe stå som noen modell?

Ingen har foreslått å gjøre Statoil og Telenor helstatlige igjen. Det er ikke foreslått noen nye reguleringer av bank- og kredittmarkedet. Kristin Halvorsen snakket  i sin gjestetale om å klype skikkelig til kapitalistene når de kommer og ber om penger. Men hvordan det skulle klypes, har vi ikke hørt noe om.

Kongstanken til Jens fra den første, påstått høyrevridde, perioden som statsminister, var ikke privatisering. Det var å berge velferdsstaten ved å begrense de mekanismene som skaper automatisk utgiftsvekst. Pensjonsreformen er gjennomført. Nå skal helsevesenet reformeres. Det er gjenkjennelig.

Martin Kolberg vifter med den røde kluten for å få oss til å engasjere oss og stemme mot den blå fare. Ikke fordi han har blitt rødere selv.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere