Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Med Obama for fred

Publisert nesten 10 år siden

 

I morgen blir det bedt i norske kirker for fred i Midtøsten. Kan Obama være bønnhørelsen?

Barack Obama og Kirkerådet her i Norge er enige om at det må komme en løsning i Midtøsten, der palestinerne får sin egen stat og naboene godtar Israels rett til å eksistere i fred og trygghet. Problemet er at både Israels nåværende regjering og Hamas er uenige i den løsningen.

Det er lenge siden det har vært så liten grunn til å være optimistisk når det gjelder en mulig fredsløsning mellom Israel og palestinerne -  bortsett fra én ting: USA har fått en president som ser ut til å mene alvor.

I talen sin i Kairo torsdag var Obama ikke så veldig spesifikk i sine krav til partene. Pale-stinerne fikk beskjed om at de må slutte med vold   med henvisning til at de svarte i USA vant fram med ikkevoldelige midler. Hamas må å godta avtalene som er gjort med Israel. Araberlandene må slutte fred med Israel. Israel må på sin side gi palestinerne sine rettigheter og slutte med «fortsatte bosettinger». Ingenting av dette var nytt, faktisk kunne praktisk talt alt vært sagt av George W. Bush.

Obamas vil ha ny begynnelse

Det nye er at det kan se ut som Obama har tenkt å sette makt bak kravene. Men er det mulig   selv for USA   å presse partene til de innrømmelsene det vil kreve?

I Kairo antydet ikke Obama noe som helst om hva USA vil gjøre hvis partene ikke er medgjørlige. Han valgte overtalelsens vei. Han fremstilte dette som en felles oppgave i alles interesse, ikke som noe USA skal presse på andre. Obama er en retorisk mester. Men om noe skal skje, så blir han nødt til å stille opp med mer enn ord.

Les president Obamas tale

Isolert. Israel er utvilsomt den som er lettest for USA å presse. «Den eneste virkelige eksistensielle faren for Israel er å miste USAs støtte», skriver Gideon Levy i den israelske avisen Haaretz. Riktignok er det en sterk tendens i Israel til å mene at man til sjuende og sist bare har seg selv og sin egen militære styrke å stole på. Men uten USA vil Israel være helt isolert i verden. Våger virkelig noen israelsk regjering det?

Det blir bosettingene som blir symbolsaken i USAs press mot Israel. Når Obama sier at fortsatte bosettinger er illegitime, og at Israel må stoppe bosettingene, så kan det høres ut som et krav om å avvikle dem alle. Det er det ikke. Obamas krav er at de såkalte ulovlige utpostene, det vil si de som ikke er godkjent av den israelske regjeringen, skal avvikles, og at all videre utbygging i eksisterende bosettinger skal stanses. Det kan høres ut som et beskjedent krav, men statsminister Netanyahu kommer til å stritte mot i det lengste. For dette vil skape voldsomme reaksjoner fra bosetterbevegelsen og høyresiden, og true med å sprenge regjeringskoalisjonen.

Haaretz om Netanyahus valg

Allerede timer etter Obamas tale satte innbyggerne i den ulovlige utposten Oz Yehonatan opp en bygning de kaller Obama-hytta, for å vise at de ikke har tenkt å rette seg etter amerikanske krav. Tidligere har rabbinere oppfordret soldater til ordrenekt dersom de blir kommandert til å rydde utposter.

Gjengjeld. Obama har neppe noe imot at det kommer sterk motstand mot kravene hans i -Israel. Det vil i neste omgang tjene som argument for at araberne må gi noe til gjengjeld.

Hans mulighet til å legge press på den andre siden er nemlig langt mer begrenset. Men om han skal kunne gå videre med krav til Israel, må han få oppfylt kravene i det såkalte veikart for fred   som han også i Kairo-talen la til grunn for USAs politikk. Det vil si at palestinske aksjoner mot israelske sivile må opphøre. Hamas har tatt godt mot at Obama i det hele nevnte dem i talen, men hvilke muligheter har han til å få dem til å innstille all vold?

Hvis han lykkes med det, kan han ta fatt på de virkelig vanskelige problemene: De eksisterende israelske bosettingene, grensene for en palestinsk stat, Jerusalems status, flyktningproblemet. Og endelig arabisk anerkjennelse av Israel og fredsavtale med Syria. Det er all grunn til at han i går mante til tålmodighet.

Realiteter. Men er ikke tida allerede løpt fra tostatsløsningen? Israel har skapt realiteter på bakken gjennom alle sine bosettinger og den tilhørende infrastrukturen. Det er knapt mulig å tenke seg at 350.000 mennesker skal kunne tvinges ut fra sine hjem. Men er det mulig å skape en levedyktig palestinsk stat om bosettingene fortsetter å eksistere?

Så lenge palestinerne er splittet mellom Hamas og Fatah, og Hamas nekter å akseptere Israels eksistens, er det heller ikke mulig å danne en palestinsk stat. Stadig flere har de siste årene hevdet at toget gikk for tostatsløsningen etter Rabins død og den andre intifadaen for snart ti år siden.

Da Folkeforbundet ga jødene et hjemland i Palestina, så man for seg at det ville være mulig for jøder og arabere å leve sammen der. Men i 1937, etter to-tre års bitre kamper mellom arabere og jøder, ga britene opp tanken om fredelig sameksistens, og lanserte den første tostatsløsningen. Siden har det vært det internasjonale samfunnets standpunkt, vekket til nytt liv med Osloavtalen for femten år siden, og sist slått fast i Veikart for fred.

Les teksten til veikart for fred.

Verden har en utrolig tiltro til hva Obama kan utrette. Men kan han makte å få realisert det som verdenssamfunnet gjennom 70 år har forgjeves   og halvhjertet   har fremholdt som løsningen? Det er kanskje å vente for mye, selv fra ham.

 

Gå til innlegget

SV og Ap - enig med Frp?

Publisert nesten 10 år siden

Frp har høstet storm for sitt vedtak om aktiv dødshjelp. Det kan se ut som forslaget ikke har noen sjanse til å bli vedtatt her i landet.

Dersom noen er enige med Frp, så har de tidd stille, og overlatt til Siv Jensen og Per Sandberg å forsvare standpunktet. Unntaket er Kari Vige-land i «Retten til en verdig død» (selv om hun ikke nevner sin tilknytning til denne foreningen i kronikken hun skrev i Aften-posten).

I forlegenhet? Men det må jo være flere som er enige med henne og Frp. Selv om meningsmålingen som Vige-lands forening har bestilt har -ledende spørsmål, viser den at det er svært mange tilhengere av aktiv dødshjelp i befolkningen.

Det er da også påfallende hvor tause Arbeiderpartiets folk har vært om denne saken etter Fremskrittspartiets landsmøte. Ser vi bort fra Olav Gunnar- Ballo,- har vi heller ikke hørt stort fra -SV.- Skyldes det at de ikke synes saken er viktig? Eller at de har havnet i forlegenhet fordi det er Frp som har fremmet forslaget?

Intet forsvar. Selv om Frp begrunner dødshjelpen i renspikket liberalistisk ideologi, har vi ikke hørt noen ideologiske protester fra venstresida. Vi har ikke hørt noe om at samfunnshensyn skal telle mer enn individualisme. Ingen på venstresida har koblet dødshjelpen til Frps ideologi.

Men vi har heller ikke hørt noen forsvare Frp. Det har bare- kommet noen forblommede utsagn om at dette er en viktig -debatt som ikke må tas på for enkle premisser.

Det var en gang da SV mente- at samfunnshensyn måtte ha avgjørende vekt for hva slags lovgivning vi skulle ha for bioteknologi. Men så kom en Mehmet--sak seilende. En liten syk gutts vanskelige skjebne ble for sterk kost, og plutselig var SV blitt tilhengere av langt mer liberal bioteknologilov enn det noen hadde tenkt seg var mulig på forhånd.

Enkeltskjebne. Hva som har skjedd med -Mehmet, har vi ikke hørt mer om, men vi vet hva som har skjedd med SV. Der seiret selvbestemmelsesideologien- i bioteknologien. Så lenge vi ikke -hører fra andre enn Ballo, er det grunn til å tro at den vil seire også når det gjelder dødshjelpen.

Men først må det komme en enkeltskjebne som egner seg for å kjøre i mediene, og som kan få skjøvet i bakgrunnen at det var Siv Jensen og Per Sandberg som først reiste saken. Da kan Frp nok en gang ønske de andre velkommen etter.

Hvis det ikke er slik, ville det vært interessant å høre et pip av mening fra noen som ikke er på vei ut i Ap og SV. Kan vi være trygge på at de ikke vil medvirke til at Frps ideologi får gjennomslag i denne saken?

Gå til innlegget

Mett av dage

Publisert nesten 10 år siden

«Han dør ikke før han selv vil», sa døtrene om Haakon Lie. De siktet til hans vilje til å leve   ikke til et ønske om å dø. 103 åringen Haakon Lies død falt sammen med den første runden av politisk debatt om aktiv dødshjelp her i landet, og satte debatten i et underlig relieff. På Lie passer de gammeltestamentlige ord at han døde gammel og mett av dage.

Gullpennvinner Sven Egil Omdal ynder å fortelle om et av sine tidlige journalistoppdrag, et intervju med en dame som fylte 100 år. Hva ønsker du deg til fødselsdagen, spurte Omdal, og fikk dette svaret: «At eg fer døy».

Men hun hadde nok ikke i tankene noen bestilling av dødelig dose medisin fra helsevesenet. Det var nok snarere et uttrykk for at hun opplevde at livet var fullbyrdet, og at det var på tide å forlate det. Når vi snakker om «en god død», handler det om den naturlige avslutningen, om at tiden er kommet.

Naturlig død. Men i våre dager har vi fått så mange medisinske hjelpemidler at det ikke er så lett å si når tiden er kommet. Det går an å holde livet gående lenge med slik hjelp, og dermed blir det spørsmål om hvem som skal si at nok er nok. Vi er mange som har opplevd å få ansvaret for å si at nå kan vi slutte med intravenøs næring og la prosessen gå sin naturlige gang.

Det er ikke så enkelt å stå ved mors seng og kjenne på ansvaret for å sette punktum. Det har jeg gjort, og det har Per Sandberg gjort, og vi vet begge hvilken tung avgjørelse det er. Men nettopp derfor reagerer jeg sterkt på at han bruker det som argument for å innføre aktiv dødshjelp. For jeg opplever det som en himmelvid forskjell. Jeg ba ikke noen om å ta mors liv. Hun døde en naturlig død, og jeg vil ikke tas til inntekt for at det er i orden å ta noe annet menneskes liv.

Smerten. Når man blir så gammel som meg, så har man stått ved noen dødsleier. Og jeg kjenner også mennesker som lever med store fysiske smerter. Men jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er fysiske smerter som gjør at noen ønsker å dø. Det er noe underlig ved at døden som behandling dukker opp som tema i en tid da helsevesenet har helt andre muligheter til å lindre fysisk smerte.

Mitt inntrykk er at det er omgivelsene som har størst problem med å holde ut smertene   og det sier jeg også ut fra egen erfaring som pårørende. Den som er inne i smerten, kan ofte ha en uanet styrke. Vi som ser det utenfra, blir derimot hjelpeløse og fortvilet. Det kan i sin tur påvirke den syke og skape et ønske om å befri de andre fra belastningen. Det er ikke smertene i seg selv, men det at de oppleves som meningsløse og ødeleggende for relasjonene til livet. Den psykiske smerte er mye verre å holde ut enn den fysiske, er min erfaring.

Meningsløshet. Den vanligste årsaken til selvmord blant eldre, viser en fersk undersøkelse, er en følelse av å ha blitt en belastning for omgivelsene, og følelsen av at livet er blitt meningsløst. Det er all grunn til å regne med at lignende faktorer teller med også for dem som måtte komme til at de vil be helsevesenet avslutte livet sitt. Derfor ligger svaret ikke i å tilby avslutning, men i å hjelpe folk til å oppleve seg verdsatt og at livet er meningsfullt.

Det handler om mye mer enn penger til eldreomsorg. Selv det beste sykehjem kan ikke veie opp for manglende besøk og opplevelse av tomhet og meningsløshet i livet. Vi som har relasjon til en som er syk, kan formidle hvor mye det betyr for oss at de lever, vi kan vise at vi tåler å stå sammen med dem i smerte og tunge tider. Vi kan vise at vi ser det som en del av det å dele livets tilskikkelser.

Selvbestemmelse. For de fleste generasjoner før oss var det utenkelig å lansere selvmordet   med eller uten hjelp   som løsning. For det var slikt som man ikke kunne gjøre. Livet var ikke noe man hadde lov til å skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. For mange hadde det med Gud å gjøre, men det kunne også handle om en respekt for menneskelivet.

Retten til å dø er jo den ytterste konsekvens av dogmet om selvbestemmelse. Det var   ved siden av noen personlige erfaringer med døende pårørende   det argumentet som telte mest for dem som stemte ja på Fremskrittspartiets landsmøte. Vi ser anner-ledes på livet i vår tid, det er noe vi selv forvalter og bestemmer over. Hvorfor skal vi ikke da kunne avgjøre når det skal være slutt?

Samfunnskonsekvens. Men denne individualistiske tilnærmingen tildekker den samfunnsmessige konsekvensen, nemlig hva legalisert dødshjelp betyr for samfunnets holdning til livet. Dersom vi selv kan bestemme når det er slutt, så bærer vi også ansvaret for de belastningene vi påfører om-givelsene våre ved å leve. Det kan bli en tung bør for mange.

Og i bunnen ligger spørsmålet hva som er et meningsfullt liv. Kan et liv i smerte være meningsfullt? Tidligere tider var ikke i tvil om svaret: Alt liv har mening, og i smerten kan det ligge spesiell mening. Noen har opplevd lidelsen som et steg inn til dypere mening og sammenheng. For noen ble det veien til Gud. Men i vår kultur brer seg en oppfatning at smerte og lidelser ikke er forenlig med et meningsfullt liv.

Derfor handler ikke det politiske spørsmålet om dødshjelp først og fremst om de vanskelige avveiningene i livets siste fase. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha og hva slags menneskesyn vi vil bygge på.

Gå til innlegget

Oljesmurt liberalisme

Publisert nesten 10 år siden

Fjøslykta fanger ikke lenger opp rariteter hos Frp. Medienes prosjektørlys på Gardermoen fanger bare opp velstriglede profesjonelle politikere.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
 

«Setter du ut ei fjøslykt om sommeren, er det mye rart som kommer flygende», sa Fremskrittspartiveteranen Eivind Eckbo om partiets første år. Men selv om man i kveld deler ut hederstegnet «Den gylne fjøslykt», så er det lenge siden fjøslykta hadde noe med Frp å gjøre. Fremskrittspartiets landsmøte viser fram et velsmurt politisk maskineri, der lite er overlatt til tilfeldighetene. Og der enheten og enigheten kommer til å få pressefolkene til å gjespe.

Les om Siv Jensens landsmøtetale

Liberalistene. Slik var det ikke da partiet samlet seg til landsmøte på Bolkesjø for 15 år siden. Da lå det an til stor dramatikk, fordi Carl I. Hagen ville kaste ut de unge liberalerne fra partiet. En av ungdommene på møtet var 24 år gamle Siv Jensen, delegat fra Oslo. Til de andre unges forundring fulgte hun Hagens linje og ble værende i partiet.

Siv Jensen er liberalist. Men hun er en pragmatisk liberalist, og har ikke sans for ideologisk fanatisme. Under Siv Jensens ledelse har liberalismen og liberalistene kommet tilbake i Frp. En av hennes nærmeste rådgivere er Tor Mikkel Wara, som forlot partiet like før Hagens utrenskning. Flere andre erklærte liberalister er kommet inn i sentrale posisjoner. I Civita treffer de likesinnede fra Høyre-miljøet. Det er slutt på tida da Høyre var det verste Frp visste.

Ayn Rand. Når Siv Jensen skal nevne sine yndlingsbøker, nevner hun superliberalist Ayn Rands to romaner Kildens utspring og De som beveger verden. Men Rands elitistiske filosofi passer dårlig sammen med å være partiet for «folk flest». Rand dyrker enerne og geniene og frykter massen. Det er vanskelig å tenke seg henne på treff i Bø Sommarland.

Men når Rand likevel slår så godt an i Frp, er det fordi den norske eliten er så sterkt knyttet til sosialdemokratisk statsmakt. Dermed kan hennes statskritiske tanker bli våpen for et parti som definerer seg selv som folkets opprør mot eliten.

Men er ikke Frp i ferd med å bli det Ayn Rand kalte «snylter»? Hun delte sine motstandere opp i to kategorier: «Plyndrerne» som misbruker statens makt til å skaffe seg selv fordeler, og «snylterne» som bruker staten til å dele ut penger til alt folket – på bekostning av de som hadde skapt verdiene.

Men det oljesmurte Norge passer ikke til Rands kategorier. Statoil ville vel neppe kvalifisere som en av de innovative heltene som beveger verden i Rands univers – selv om det er liten tvil om at Statoil beveger Norge. Å dele ut oljepenger oppfatter nok Frp snarere som å ta fra staten og gi til de private – det er staten som får rollen som snylter på folkets penger.

Frp-staten. Men det er også en lang vei fra liberalistenes nattevekterstat til dagens norske velferdsstat. I Rands system skal staten nøye seg med å beskytte eiendomsretten, men ellers gi kapitalistene frie hender til å skape verdier. Frp vil ha en stat som finansierer både sykehus, skoler, barnehager og eldreomsorg, og der den enkelte rekvirerer fra staten de tjenester man trenger. Det blir i alle fall ikke noen liten stat. Det blir verken en sosialdemokratisk velferdsstat eller en liberalistisk minimumsstat, men noe nytt og uprøvd midt imellom.

Frp-staten er bare mulig i et land med rikelige oljemilliarder. Hvis en slik stat skulle finansieres ved skattlegging, ville den jo bli en plyndrerstat på tvers av all liberalistisk ideologi. Men takket være oljepengene er det mulig å kombinere liberalistisk ideologi med løfter om en grenseløs velferdsstat. I alle fall i teorien.

Ekteskapslov. Det var likevel ikke den økonomiske liberalismen som fikk Carl I. Hagen til å kaste de unge liberalistene ut. De var etter hans syn altfor prinsipielt ideologiske, både i innvandringspolitikken, narkotikapolitikken og i forhold til livssyn. De kom på tvers av Hagens ønske om et nasjonalkonservativt parti med front mot innvandring, kriminalitet og bygget på kristne tradisjoner.

Denne konflikten truer med å blusse opp igjen. Vi aner den ulme under uenigheten om ekte­skapsloven. Liberalistene vil ikke at partiet skal føre omkamp mot at homofile skal få gifte seg.

Backer opp Frp i ekteskapskamp

Frp har derimot alltid vært liberalistisk i forhold til det folk flest synes er greit: Alkohol og porno. Der har liberalismen gått hånd i hånd med populismen.

Eliten. De unge akademikerne i 1994 var en torn i øyet på de mer folkelige tillitsvalgte i Frp. De smakte litt for mye av elite. Et helt sentralt element i Frp-mytologien er at man er folkets parti mot eliten. Det er dette som er mye av kraften i den bølgen som er i ferd med å bygge seg opp med krav om Siv Jensen som statsminister. Det er et opprør mot en elitekultur mange føler seg fremmede overfor, et ønske om å feie en arrogant herskerklasse ut av posisjonene.

Nettopp derfor er det fare på ferde for Siv Jensen dersom partiet hennes blir altfor profesjonelt og strømlinjeformet. Men så lenge de ikke har regjeringsmakt, kan nok partiet leve med alle disse motsetningene.

Gå til innlegget

Norge skal bli Frp-land

Publisert nesten 10 år siden

Fremskrittspartiet vil i regjering for å forandre Norge til et land i Frps bilde. Derfor kastet ikke Siv Jensen bort tida på å snakke om samarbeid med andre.

Høstens valg er et verdivalg, var en gjenomgangsmelodi i Frp-lederens tale til landsmøtet på Gardermoen. Verdiene ble presentert gjennom konkrete saker, der kvinner som velger å være hjemme for å ta seg av egne barn ble framhevet flere ganger. Ellers gikk ordet privat igjen som honnørord. Læreres autoritet, karakterer i skolen, ektefelledelt beskatning, mer politi, ja til veier og nei til bompenger var velkjente saker.

Hun nevnte ikke andre partier med et ord, verken motstandere eller mulige samarbeidspartnere. Hun sa ingenting om klima eller miljø. Om ekteskapslov og kristendomsundervisning sa hun ingenting, og på pressekonferansen etter talen ville hun ikke si noe om disse sakene før landsmøtet har gjort sine vedtak. 

Fremskrittspartiet går til valg som et eget regjeringsalternativ. Man gjør ikke noe forsøk på å bygge flertallsalternativer. Frp ønsker å presentere seg som det eneste virkelige alternativet, og samle velgere på det.

Det er jo dette Venstre og Kristelig Folkeparti har tatt konsekvensen av. Den som støtter en regjering der Frp er med, støtter en regjering som fører Fremskrittspartipolitikk. Høyre står i fare for å framstå som et haleheng til Frp i stedet for å være samlingspunkt for et borgerlig samarbeid.

Slik sett er Frp-landsmøtet avklarende. Frp går til valg for å gjøre Norge til et Frp-land.

Mer om landsmøtet i Vårt Lands nettavis; «Bare kvinner i Sivs store show».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere