Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

SV og Ap - enig med Frp?

Publisert over 9 år siden

Frp har høstet storm for sitt vedtak om aktiv dødshjelp. Det kan se ut som forslaget ikke har noen sjanse til å bli vedtatt her i landet.

Dersom noen er enige med Frp, så har de tidd stille, og overlatt til Siv Jensen og Per Sandberg å forsvare standpunktet. Unntaket er Kari Vige-land i «Retten til en verdig død» (selv om hun ikke nevner sin tilknytning til denne foreningen i kronikken hun skrev i Aften-posten).

I forlegenhet? Men det må jo være flere som er enige med henne og Frp. Selv om meningsmålingen som Vige-lands forening har bestilt har -ledende spørsmål, viser den at det er svært mange tilhengere av aktiv dødshjelp i befolkningen.

Det er da også påfallende hvor tause Arbeiderpartiets folk har vært om denne saken etter Fremskrittspartiets landsmøte. Ser vi bort fra Olav Gunnar- Ballo,- har vi heller ikke hørt stort fra -SV.- Skyldes det at de ikke synes saken er viktig? Eller at de har havnet i forlegenhet fordi det er Frp som har fremmet forslaget?

Intet forsvar. Selv om Frp begrunner dødshjelpen i renspikket liberalistisk ideologi, har vi ikke hørt noen ideologiske protester fra venstresida. Vi har ikke hørt noe om at samfunnshensyn skal telle mer enn individualisme. Ingen på venstresida har koblet dødshjelpen til Frps ideologi.

Men vi har heller ikke hørt noen forsvare Frp. Det har bare- kommet noen forblommede utsagn om at dette er en viktig -debatt som ikke må tas på for enkle premisser.

Det var en gang da SV mente- at samfunnshensyn måtte ha avgjørende vekt for hva slags lovgivning vi skulle ha for bioteknologi. Men så kom en Mehmet--sak seilende. En liten syk gutts vanskelige skjebne ble for sterk kost, og plutselig var SV blitt tilhengere av langt mer liberal bioteknologilov enn det noen hadde tenkt seg var mulig på forhånd.

Enkeltskjebne. Hva som har skjedd med -Mehmet, har vi ikke hørt mer om, men vi vet hva som har skjedd med SV. Der seiret selvbestemmelsesideologien- i bioteknologien. Så lenge vi ikke -hører fra andre enn Ballo, er det grunn til å tro at den vil seire også når det gjelder dødshjelpen.

Men først må det komme en enkeltskjebne som egner seg for å kjøre i mediene, og som kan få skjøvet i bakgrunnen at det var Siv Jensen og Per Sandberg som først reiste saken. Da kan Frp nok en gang ønske de andre velkommen etter.

Hvis det ikke er slik, ville det vært interessant å høre et pip av mening fra noen som ikke er på vei ut i Ap og SV. Kan vi være trygge på at de ikke vil medvirke til at Frps ideologi får gjennomslag i denne saken?

Gå til innlegget

Mett av dage

Publisert over 9 år siden

«Han dør ikke før han selv vil», sa døtrene om Haakon Lie. De siktet til hans vilje til å leve   ikke til et ønske om å dø. 103 åringen Haakon Lies død falt sammen med den første runden av politisk debatt om aktiv dødshjelp her i landet, og satte debatten i et underlig relieff. På Lie passer de gammeltestamentlige ord at han døde gammel og mett av dage.

Gullpennvinner Sven Egil Omdal ynder å fortelle om et av sine tidlige journalistoppdrag, et intervju med en dame som fylte 100 år. Hva ønsker du deg til fødselsdagen, spurte Omdal, og fikk dette svaret: «At eg fer døy».

Men hun hadde nok ikke i tankene noen bestilling av dødelig dose medisin fra helsevesenet. Det var nok snarere et uttrykk for at hun opplevde at livet var fullbyrdet, og at det var på tide å forlate det. Når vi snakker om «en god død», handler det om den naturlige avslutningen, om at tiden er kommet.

Naturlig død. Men i våre dager har vi fått så mange medisinske hjelpemidler at det ikke er så lett å si når tiden er kommet. Det går an å holde livet gående lenge med slik hjelp, og dermed blir det spørsmål om hvem som skal si at nok er nok. Vi er mange som har opplevd å få ansvaret for å si at nå kan vi slutte med intravenøs næring og la prosessen gå sin naturlige gang.

Det er ikke så enkelt å stå ved mors seng og kjenne på ansvaret for å sette punktum. Det har jeg gjort, og det har Per Sandberg gjort, og vi vet begge hvilken tung avgjørelse det er. Men nettopp derfor reagerer jeg sterkt på at han bruker det som argument for å innføre aktiv dødshjelp. For jeg opplever det som en himmelvid forskjell. Jeg ba ikke noen om å ta mors liv. Hun døde en naturlig død, og jeg vil ikke tas til inntekt for at det er i orden å ta noe annet menneskes liv.

Smerten. Når man blir så gammel som meg, så har man stått ved noen dødsleier. Og jeg kjenner også mennesker som lever med store fysiske smerter. Men jeg har fortsatt til gode å oppleve at det er fysiske smerter som gjør at noen ønsker å dø. Det er noe underlig ved at døden som behandling dukker opp som tema i en tid da helsevesenet har helt andre muligheter til å lindre fysisk smerte.

Mitt inntrykk er at det er omgivelsene som har størst problem med å holde ut smertene   og det sier jeg også ut fra egen erfaring som pårørende. Den som er inne i smerten, kan ofte ha en uanet styrke. Vi som ser det utenfra, blir derimot hjelpeløse og fortvilet. Det kan i sin tur påvirke den syke og skape et ønske om å befri de andre fra belastningen. Det er ikke smertene i seg selv, men det at de oppleves som meningsløse og ødeleggende for relasjonene til livet. Den psykiske smerte er mye verre å holde ut enn den fysiske, er min erfaring.

Meningsløshet. Den vanligste årsaken til selvmord blant eldre, viser en fersk undersøkelse, er en følelse av å ha blitt en belastning for omgivelsene, og følelsen av at livet er blitt meningsløst. Det er all grunn til å regne med at lignende faktorer teller med også for dem som måtte komme til at de vil be helsevesenet avslutte livet sitt. Derfor ligger svaret ikke i å tilby avslutning, men i å hjelpe folk til å oppleve seg verdsatt og at livet er meningsfullt.

Det handler om mye mer enn penger til eldreomsorg. Selv det beste sykehjem kan ikke veie opp for manglende besøk og opplevelse av tomhet og meningsløshet i livet. Vi som har relasjon til en som er syk, kan formidle hvor mye det betyr for oss at de lever, vi kan vise at vi tåler å stå sammen med dem i smerte og tunge tider. Vi kan vise at vi ser det som en del av det å dele livets tilskikkelser.

Selvbestemmelse. For de fleste generasjoner før oss var det utenkelig å lansere selvmordet   med eller uten hjelp   som løsning. For det var slikt som man ikke kunne gjøre. Livet var ikke noe man hadde lov til å skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. For mange hadde det med Gud å gjøre, men det kunne også handle om en respekt for menneskelivet.

Retten til å dø er jo den ytterste konsekvens av dogmet om selvbestemmelse. Det var   ved siden av noen personlige erfaringer med døende pårørende   det argumentet som telte mest for dem som stemte ja på Fremskrittspartiets landsmøte. Vi ser anner-ledes på livet i vår tid, det er noe vi selv forvalter og bestemmer over. Hvorfor skal vi ikke da kunne avgjøre når det skal være slutt?

Samfunnskonsekvens. Men denne individualistiske tilnærmingen tildekker den samfunnsmessige konsekvensen, nemlig hva legalisert dødshjelp betyr for samfunnets holdning til livet. Dersom vi selv kan bestemme når det er slutt, så bærer vi også ansvaret for de belastningene vi påfører om-givelsene våre ved å leve. Det kan bli en tung bør for mange.

Og i bunnen ligger spørsmålet hva som er et meningsfullt liv. Kan et liv i smerte være meningsfullt? Tidligere tider var ikke i tvil om svaret: Alt liv har mening, og i smerten kan det ligge spesiell mening. Noen har opplevd lidelsen som et steg inn til dypere mening og sammenheng. For noen ble det veien til Gud. Men i vår kultur brer seg en oppfatning at smerte og lidelser ikke er forenlig med et meningsfullt liv.

Derfor handler ikke det politiske spørsmålet om dødshjelp først og fremst om de vanskelige avveiningene i livets siste fase. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha og hva slags menneskesyn vi vil bygge på.

Gå til innlegget

Oljesmurt liberalisme

Publisert over 9 år siden

Fjøslykta fanger ikke lenger opp rariteter hos Frp. Medienes prosjektørlys på Gardermoen fanger bare opp velstriglede profesjonelle politikere.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
 

«Setter du ut ei fjøslykt om sommeren, er det mye rart som kommer flygende», sa Fremskrittspartiveteranen Eivind Eckbo om partiets første år. Men selv om man i kveld deler ut hederstegnet «Den gylne fjøslykt», så er det lenge siden fjøslykta hadde noe med Frp å gjøre. Fremskrittspartiets landsmøte viser fram et velsmurt politisk maskineri, der lite er overlatt til tilfeldighetene. Og der enheten og enigheten kommer til å få pressefolkene til å gjespe.

Les om Siv Jensens landsmøtetale

Liberalistene. Slik var det ikke da partiet samlet seg til landsmøte på Bolkesjø for 15 år siden. Da lå det an til stor dramatikk, fordi Carl I. Hagen ville kaste ut de unge liberalerne fra partiet. En av ungdommene på møtet var 24 år gamle Siv Jensen, delegat fra Oslo. Til de andre unges forundring fulgte hun Hagens linje og ble værende i partiet.

Siv Jensen er liberalist. Men hun er en pragmatisk liberalist, og har ikke sans for ideologisk fanatisme. Under Siv Jensens ledelse har liberalismen og liberalistene kommet tilbake i Frp. En av hennes nærmeste rådgivere er Tor Mikkel Wara, som forlot partiet like før Hagens utrenskning. Flere andre erklærte liberalister er kommet inn i sentrale posisjoner. I Civita treffer de likesinnede fra Høyre-miljøet. Det er slutt på tida da Høyre var det verste Frp visste.

Ayn Rand. Når Siv Jensen skal nevne sine yndlingsbøker, nevner hun superliberalist Ayn Rands to romaner Kildens utspring og De som beveger verden. Men Rands elitistiske filosofi passer dårlig sammen med å være partiet for «folk flest». Rand dyrker enerne og geniene og frykter massen. Det er vanskelig å tenke seg henne på treff i Bø Sommarland.

Men når Rand likevel slår så godt an i Frp, er det fordi den norske eliten er så sterkt knyttet til sosialdemokratisk statsmakt. Dermed kan hennes statskritiske tanker bli våpen for et parti som definerer seg selv som folkets opprør mot eliten.

Men er ikke Frp i ferd med å bli det Ayn Rand kalte «snylter»? Hun delte sine motstandere opp i to kategorier: «Plyndrerne» som misbruker statens makt til å skaffe seg selv fordeler, og «snylterne» som bruker staten til å dele ut penger til alt folket – på bekostning av de som hadde skapt verdiene.

Men det oljesmurte Norge passer ikke til Rands kategorier. Statoil ville vel neppe kvalifisere som en av de innovative heltene som beveger verden i Rands univers – selv om det er liten tvil om at Statoil beveger Norge. Å dele ut oljepenger oppfatter nok Frp snarere som å ta fra staten og gi til de private – det er staten som får rollen som snylter på folkets penger.

Frp-staten. Men det er også en lang vei fra liberalistenes nattevekterstat til dagens norske velferdsstat. I Rands system skal staten nøye seg med å beskytte eiendomsretten, men ellers gi kapitalistene frie hender til å skape verdier. Frp vil ha en stat som finansierer både sykehus, skoler, barnehager og eldreomsorg, og der den enkelte rekvirerer fra staten de tjenester man trenger. Det blir i alle fall ikke noen liten stat. Det blir verken en sosialdemokratisk velferdsstat eller en liberalistisk minimumsstat, men noe nytt og uprøvd midt imellom.

Frp-staten er bare mulig i et land med rikelige oljemilliarder. Hvis en slik stat skulle finansieres ved skattlegging, ville den jo bli en plyndrerstat på tvers av all liberalistisk ideologi. Men takket være oljepengene er det mulig å kombinere liberalistisk ideologi med løfter om en grenseløs velferdsstat. I alle fall i teorien.

Ekteskapslov. Det var likevel ikke den økonomiske liberalismen som fikk Carl I. Hagen til å kaste de unge liberalistene ut. De var etter hans syn altfor prinsipielt ideologiske, både i innvandringspolitikken, narkotikapolitikken og i forhold til livssyn. De kom på tvers av Hagens ønske om et nasjonalkonservativt parti med front mot innvandring, kriminalitet og bygget på kristne tradisjoner.

Denne konflikten truer med å blusse opp igjen. Vi aner den ulme under uenigheten om ekte­skapsloven. Liberalistene vil ikke at partiet skal føre omkamp mot at homofile skal få gifte seg.

Backer opp Frp i ekteskapskamp

Frp har derimot alltid vært liberalistisk i forhold til det folk flest synes er greit: Alkohol og porno. Der har liberalismen gått hånd i hånd med populismen.

Eliten. De unge akademikerne i 1994 var en torn i øyet på de mer folkelige tillitsvalgte i Frp. De smakte litt for mye av elite. Et helt sentralt element i Frp-mytologien er at man er folkets parti mot eliten. Det er dette som er mye av kraften i den bølgen som er i ferd med å bygge seg opp med krav om Siv Jensen som statsminister. Det er et opprør mot en elitekultur mange føler seg fremmede overfor, et ønske om å feie en arrogant herskerklasse ut av posisjonene.

Nettopp derfor er det fare på ferde for Siv Jensen dersom partiet hennes blir altfor profesjonelt og strømlinjeformet. Men så lenge de ikke har regjeringsmakt, kan nok partiet leve med alle disse motsetningene.

Gå til innlegget

Norge skal bli Frp-land

Publisert over 9 år siden

Fremskrittspartiet vil i regjering for å forandre Norge til et land i Frps bilde. Derfor kastet ikke Siv Jensen bort tida på å snakke om samarbeid med andre.

Høstens valg er et verdivalg, var en gjenomgangsmelodi i Frp-lederens tale til landsmøtet på Gardermoen. Verdiene ble presentert gjennom konkrete saker, der kvinner som velger å være hjemme for å ta seg av egne barn ble framhevet flere ganger. Ellers gikk ordet privat igjen som honnørord. Læreres autoritet, karakterer i skolen, ektefelledelt beskatning, mer politi, ja til veier og nei til bompenger var velkjente saker.

Hun nevnte ikke andre partier med et ord, verken motstandere eller mulige samarbeidspartnere. Hun sa ingenting om klima eller miljø. Om ekteskapslov og kristendomsundervisning sa hun ingenting, og på pressekonferansen etter talen ville hun ikke si noe om disse sakene før landsmøtet har gjort sine vedtak. 

Fremskrittspartiet går til valg som et eget regjeringsalternativ. Man gjør ikke noe forsøk på å bygge flertallsalternativer. Frp ønsker å presentere seg som det eneste virkelige alternativet, og samle velgere på det.

Det er jo dette Venstre og Kristelig Folkeparti har tatt konsekvensen av. Den som støtter en regjering der Frp er med, støtter en regjering som fører Fremskrittspartipolitikk. Høyre står i fare for å framstå som et haleheng til Frp i stedet for å være samlingspunkt for et borgerlig samarbeid.

Slik sett er Frp-landsmøtet avklarende. Frp går til valg for å gjøre Norge til et Frp-land.

Mer om landsmøtet i Vårt Lands nettavis; «Bare kvinner i Sivs store show».

Gå til innlegget

Himmelspretten

Publisert 10 måneder siden

«Himmelspretten», sa læreren, og det var første gang jeg tenkte på at det kunne være noe latterlig ved forestillingen om Jesus som svever til himmels.

(Opprinnelig publisert i Vårt Land 8. juni 2003)

Dagens barn, som er vant til Harry Potters flygekunster, vil vel synes det er en nokså ordinær sak at Jesus stiger opp for å bli borte bak en sky. Men enten man vitser om Jesus som romfarer eller man plasserer ham blant superheltene - så bygger vi opp under en forestilling: Himmelen er et sted man når ved å fly bort fra jorda.

«For opp til himmelen», heter det da også i trosbekjennelsen. Men egentlig forteller ikke Bibelen om en luftig himmelferd. Det står riktignok at Jesus ble løftet opp. Men så kom en sky og skjulte ham. Jeg har begynt å lure på om det ikke er skyen som gir oss nøkkelen til å forstå både himmelfarten, himmelen – og pinsen.
Tre av disiplene hadde faktisk opplevd dette en gang før. De var blitt med Jesus opp på et fjell, og sett ham bli borte i en sky. Da hadde de også sett Moses der. Og med Moses får vi en nøkkel til å forstå dette med skyen. Moses dro jo gjennom ørkenen ledet av en skystøtte. Skyen er altså et tegn på Guds nærvær. Men samtidig skjuler Gud seg i skyen.

Skyen er også en dør mellom vår verden og den himmelske. Gjennom skyen gikk Jesus over i den himmelske tilværelsen – og i skyen skal vi møte ham når han kommer tilbake og har himmelen med seg.
Himmelen er bokstavelig talt luftige greier for de fleste av oss, nettopp fordi vi henger fast i forestillingen om at den befinner seg der oppe over oss et sted. Bibelens mennesker – og middelalderens – levde like under en blå hvelving, og forestilte seg Guds himmel plassert over den. Dermed var ikke Gud så langt borte.

Vi vet derimot at vi stirrer utover i et nesten tomt rom når vi ser opp mot himmelen. Dermed fortaper Gud seg inn i uvirkeligheten, vi vet egentlig ikke hvor vi skal plassere ham.
Som søndagsskolelærer sa jeg heller at Gud bor i hjertet vårt. Det er noe riktig i det. Ikke minst pinsen handler om hvordan Gud ved Den Hellige Ånd blir virkelig i vårt indre. Men en Gud i hjertet blir en individualistisk størrelse, han mister sin objektive eksistens utenfor meg. Da blir det lett å forme Gud i mitt bilde og forveksle mine tanker og følelser med Guds.

I Bibelen er himmelen mer en tilstand enn et sted, skriver Jeffrey Burton Russel i «Himmelens historie». Himmelen er der Gud er synlig til stede, der hans herredømme er uinnskrenket og uimotsigelig, der hvert kne bøyer seg og hver tunge bekjenner.
Det som skiller oss fra himmelen, er dermed ikke geografi, men tid. Bibelen taler om en kommende tidsalder, der Guds nærvær skal være uomtvistelig og ufrakommelig. Den kommer med Jesus – når han kommer i skyen.
I den tidsalderen vi nå lever i, gir Gud seg til kjenne i skyen. Det vil si at han er nær, men han er samtidig skjult. Himmelfartsdagen forteller at Jesus har tatt sin plass ved Majestetens høyre hånd. Men vi ser ham ikke der. Skyen skjuler hans herlighet. Enn så lenge.

Kanskje virker det like luftig å si at Gud er i skyen som å si at han er der oppe. Men for meg er det bilder som gir veldig forskjellige følelser. Er Gud i skyen, så er han her, like ved oss. Da må vi ikke fjerne oss fra jorda og menneskene for å søke Guds himmel. Himmelen er der hvor Guds vilje skjer. Å søke Guds nærvær blir ikke en jakt på den individuelle opplevelse. Himmelen kommer nær når vi er med på å fremme hans vilje. Da blir heller ikke opplevelsen av Guds fravær noe bevis på at Gud er langt borte fra oss.
Både pinse og himmelfart blir lett ganske svevende høytider for oss. I denne uka mellom dem har jeg fundert litt over sammenhengen mellom dem. Igjen ble Moses en nøkkel. Han møtte Gud ikke bare i en skystøtte, men også i en ildsøyle. Det er en sammenheng mellom pinsens ild og himmelfartens sky - det er den samme Gud som skjuler seg i dem begge.

Vi har lett for å tro at vi er langt borte fra Gud når han oppleves som skjult, og at han bare er nær når vi føler det slik. Men egentlig er fravær og nærvær to sider av samme sak. «Bare den som har opplevd Guds fravær, kan oppleve hans nærvær», skriver Henri Neuwen.





Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere