Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Bedre lykke annen gang?

Publisert nesten 11 år siden

 

Både Høyre og Kristelig Folkeparti gikk på valgkatastrofer etter Bondevik II-regjeringen. Nå vil de prøve en gang til.

Kristelig Folkeparti vil i regjering med Høyre og Venstre. Høyre vil også gjenta samarbeidet med Venstre og KrF, men vil helst også ha med Frp på laget.

Etter fire års regjeringssamarbeid fra 2001 til 2005 gikk det virkelig skeis for både Høyre og KrF. Høyre gikk tilbake fra 21,2 til 14,1 prosent oppslutning, mens KrF gikk tilbake fra 12,4 til 6,8 prosent. Og tilbakeslaget ble varig. Både Høyre og KrF ligger fortsatt under resultatet fra 2005 på meningsmålingene.

Thorbjørn Røe Isaksen, sentralstyremedlem i Høyre og stortingskandidat i Telemark, mener partiet fortsatt er skadeskutt etter deltakelsen i Bondevikregjeringen.

Både Høyre og Kristelig Folkeparti gikk på valgkatastrofer etter Bondevik II-regjeringen. Nå vil de prøve en gang til.

Politisk var det en god regjering, men den ble skadelig for Høyre, og skaden henger fortsatt ved, sier han til Dagens Næringsliv. Han mener det ble altfor mange kompromisser som visket ut Høyres profil. Høyre burde ikke minst satt foten ned og presset KrF til å godta mer skattelettelser, mener han.

Mistet troverdighet. Men nettopp kompromissene med Høyre og skattelettelsene var en av forklaringene Kristelig Folkeparti hadde da de oppsummerte valgnederlaget i 2005. KrF tapte kampen om velferdsdebatten, skattelette fikk dominere, sa Dagfinn Høybråten den gang, og varslet at KrF ikke ville gi støtte til videre skattelettepolitikk sammen med høyrepartiene.

KrFs havarikommisjon etter 2003-valget ga også regjeringssamarbeidet med Høyre mye av skylda. Samarbeidet med Høyre førte til at KrF mistet troverdighet i miljøpolitikken og distriktspolitikken, og skatteletten var en belastning, sa kommisjonen.

Inngang. Når KrF nå likevel satser på fornyet regjeringssamarbeid med Høyre, skyldes det nok at det tross alt er det mest samlende alternativet internt. De rødgrønne har fått mange KrF-velgere til å se rødt, og kravet om at Stoltenberg-regjeringen skal kastes, er sterkt. Men samtidig ville samarbeid med Fremskrittspartiet resultere i opprør i deler av tillitsmannskorpset. Da er fornyet samarbeid med Høyre og Venstre den muligheten som gjenstår dersom man skal få regjeringsskifte.

Men vil ikke deltakelse i en regjering med Høyre ende opp med de samme problemene som sist? Med et Høyre som vil blankpusse sin profil og et i beste fall uavklart forhold til et mye større Frp er det all grunn til å tro at KrF får større vanskeligheter med sin politiske profil i et nytt samarbeid med Høyre. Men dette spørsmålet er det ingen i KrF som snakker om nå.

Mens gjentakelse av Bondevik II er kompromisset alle kan leve med i KrF, er Høyre i ferd med å bli delt i to på regjeringsspørsmålet. Kritikk av Bondeviksamarbeidet kan brukes av dem som heller vil ha et samarbeid med Frp.

  Vi som tilhører det blå Høyre, vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av U-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti? skriver Jan Arild Snoen, en tidligere rådgiver for Carl I. Hagen som nå er medlem av Høyre.

Snoen skriver i Dagens Næringsliv, som har laget en sommerføljetong av folk som gir råd til Høyre. Kjell-Martin Georgsen, tidligere rådgiver i Bondevik- regjeringen, bekjenner seg på sin side til det lyseblå Høyre, selv om noen kan mene det er et grått og kjedelig Høyre. Han mener at et konservativt parti ikke skal gå for radikale endringer, og at Høyre må gjøre front mot populismen. Det er store politiske forskjeller mellom å samarbeide med sentrum og å orientere seg mot Frp, og Høyre kan ikke i lengden ri begge hestene, sier han.

Det er vanskelig for KrF å få troverdighet for et nytt Bondeviksamarbeid, og det blir ikke lettere av at Høyre ikke får bestemt seg for hva de vil.

 

Gå til innlegget

Kulturelt klimaskifte

Publisert nesten 11 år siden

Plutselig ser det ut til at vinden har snudd. Nå er det lov å være mot fargerikt fellesskap og for en skole som stiller krav til elevene. (Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Kulturkamp, proklamerte Asle Toje i en kronikk i Dagbladet i juni – og i agurktida har avisen som er Tojes fremste angrepsmål, satt i gang en serie om den såkalte nye høyresida og deres kamp mot de venstreradikale. 

«Det er ikke slik at det blir kulturkamp om en gjeng unge menn går ut og sier at «nå starter vi kulturkamp!». Det er et stemningsskifte som har pågått lenge», sier Toje til Klassekampen.

De unge mennene Dagbladet har gjort til kulturkampens riddere, er Toje, Aslak Nore og Harald Eia. Sakene som trekkes fram er en problematisering av innvandring og «fargerikt fellesskap», kamp for kunnskap og disiplin i skolen og kritikk av feministiske teorier som ser bort fra de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn. Men det handler om mer enn det.

– Vi vil forandre Norge for de neste 30 åra, sånn som 68-erne forandret Norge på 70-tallet, sier Toje. 

Dominans. I en mannsalder nå har radikalerne fra den gang bestemt hva det er mulig å mene og samtidig bli tatt alvorlig her i landet. De har dominert så sterkt, at det ikke lenger er verken radikalt eller spennende å være på linje med den kulturliberale eliten. Dermed har det åpnet seg en nisje for alternative stemmer. Jon Hustad, en ung mann Dagbladet godt kunne tatt med på sin liste, er ikke blind for de markedsmessige forutsetningene for det nye klimaet.

– Det er en tørst etter friske stemmer i media i dag, ja, selv de som styrer mediene, som har sine ideologiske meninger, er lei av den triste suppa, sier Hustad til Klassekampen.

Hustad peker også på at internett har gjort det mulig å slippe til med argumenter som ble sensurert vekk i de toneangivende mediene. Nå ser de seg nødt til å slippe dem til, for ikke å bli akterutseilt.

Folk flest. Hustad illustrerer at det ikke er så opplysende å sette merkelappen «høyre» på de nye stemmene. Hustad, som nå er redaktør i Dag og Tid, har tidligere arbeidet i Klassekampen. Hustads gamle sjef, redaktør Bjørgulv Braanen, mener det er snakk om et opprør nedenfra, fra venstre, mot en arrogant elite som mener de vet best. Også Toje mener det er den undertrykte folkelige fornuft som nå kommer til orde. At en Frp-er påberoper seg «folk flest», er ikke så overraskende. Men er ikke han og de andre akademiske og halvakademiske skribentene like mye en del av eliten som de gamle venstreradikalerne – bare det at de har andre synspunkter?

Debatten virker så langt som en intern lek i en nokså snever krets. Dersom det er et kulturelt klimaskifte på gang – og mye taler for at det er tilfellet – så favner det langt bredere enn hva Dagbladets serie fanger opp. Det var for eksempel Mohammad Rana Usman som satte i gang debatten om hva det er lov til å mene her i landet. Han er klart kulturkonservativ, men passer ikke inn i den islamkritikken og innvandringsskepsisen som de nye høyregutta målbærer. Men troende muslimer passer kanskje ikke inn? Ikke kristne heller?

Biologi. Og hva med Hanne Nabintu Herland? Hun bryter jo med 68-ernes tabuer så det bare synger, ikke minst når det gjelder feminismen. Er ikke det å ta et oppgjør med kulturradikalerne? For ikke å snakke om Nina Karin Monsens oppgjør med den nye ekteskapslovens omdefinering av familiebegrepet. 

Kjønnsforskningen som bygger på at kjønn er en sosial konstruksjon, er en av bastionene angrepene rettes inn mot. Folk som Harald Eia vil bringe biologiske forskjeller tilbake til heder og verdighet. Og det er jo nettopp der vi finner grunnforutsetningen for Monsens kritikk av ekteskapsloven: Den ser bort fra det biologiske faktum at alle barn har en mor og en far. Herland snakker på sin side om det naturlig kvinnelige som noe mer enn en sosial størrelse. Hvis det er en oppvurdering av biologien underveis, så må det også få konsekvenser for synet på kjønn, seksuell legning og familie.

Men å gå mot ekteskapsloven eller gå inn for at kvinner bør være hjemme med barna de to-tre første år av livet, er nok fortsatt ut over grensen for akseptable synspunkter, ser det ut til.

Fremskrittspartiet. Begrepet kulturkamp kommer fra Danmark, og der handlet det om politikk. Det var Venstre og Dansk Folkeparti som gikk til kulturkamp, for markedsliberalisme og det dansknasjonale mot sosialistene og innvandrerne. De vant den politiske makten på det.

En slik politisk kobling har vi så langt ikke fått i Norge. Fremskrittspartiets sommerlige kamp mot kultureliten kan nok betraktes som et forsøk i den retningen. Men Høyre har ikke meldt seg på ennå. Så står da også kulturliberalismen forholdsvis sterkt i Høyre, til tross for at Kristin Clemet og hennes Civita hilser den nye bølgen velkommen, og Thorbjørn Røe-Isaksen hevder at han var først ute. Kristelig Folkeparti inviterte Hanne Nabintu Herland til et møte, men ser ikke ut til å vite hva de skal mene om henne.

Trettiåra. Noen trekker parallellen til mellomkrigstida. Kombinasjonen av motstand mot fremmede, biologisk determinisme og økonomiske nedgangstider kan føre til riktig ufyselige resultater, har vi erfaring for. Det er ikke alt i den nye bølgen som det er grunn til å heie fram.

At kulturradikalismens hegemoni brytes, er det derimot all grunn til å ønske velkommen. Men ikke dersom det byttes ut med et høyreliberalt hegemoni.


Gå til innlegget

Forbudt misjon?

Publisert nesten 11 år siden

At en av de største organisasjonene innen Den norske kirke diskuterte å danne eget trossamfunn, vakte ingen opp-merksomhet i mediene. Derimot var man overrasket over at Misjonssambandet vil drive misjon blant muslimer.

For noen år siden bodde kollega Johannes Morken og jeg på et lite hotell i Amman i Jordan. Vi kunne stadig høre bønneropene fra nabolagets beskjedne moské, og en kveld stakk vi innom for å overvære bønnen. Vi ble godt tatt imot, og etterpå kastet hele forsamlingen seg over oss for å overbevise oss om at vi burde gå over til den ene sanne tro. En tenåring løp av gårde og kom tilbake med en engelsk oversettelse av Koranen, som jeg fikk i gave med fromme ønsker om at lesning av den ville overbevise meg.

Misjonsiver. Den samme misjonsiver møtte jeg også i Ummyademoskéen i Damaskus, der jeg ble utfordret med «Vet du ikke at du kommer til helvete når du tror på tre guder?»

Jeg ble ikke provosert av det. Jeg opplevde det snarere som et uttrykk for omsorg for meg og min skjebne. Samtidig ble det nærmest holdt opp et speil for meg, som viste hvordan misjons-iver kan oppleves når du selv har en annen tro.

 Her i Norge har jeg ikke opplevd tilsvarende misjonsiver fra muslimer. Og jeg har grunn til å tro at det også gjelder motsatt vei: Det er sjelden norske muslimer møter kristne som prøver å omvende dem.

Så kan man kanskje tenke at det er et uttrykk for gjensidig respekt for hverandres tro. Jeg tror nok heller det handler om avstand, om å ikke bry seg. Og det handler ikke minst om norske kristnes muslimfrykt: Muslimer er noe fremmed, noe som ikke skulle være her i vår kristne nasjon, og som vi derfor skygger unna.

Hovedansvaret. For ti år siden satt jeg og snakket med presten i en stor kirke i et land i Midtøsten. Han fortalte om de begrensede mulighetene de hadde til å nå ut i sitt samfunn med hva kristendom egentlig er, og om hvordan misforståelsene og mytene om de kristne og den kristne tro florerte i det muslimske flertallet.

  Det inntrykket folk her har av kristne, er veldig preget av det de hører fra slektninger og venner som bor hos dere i Vesten. Hvordan de blir tatt imot, forteller dem hvordan kristendom er. Det er dere som har hovedansvaret for å nå verdens muslimer. Dere har fått en enestående sjanse gjennom innvandrerne som er kommet til dere, sa han.

1 prosent. For noen år siden viste statistikken at 1 prosent av verdens kristne misjonærer arbeider i muslimske land. Det er nok blitt flere de senere årene. Misjonsstrategene har festet blikket på det såkalte 10/40-beltet, hvor de fleste muslimer i verden bor. Men fortsatt er det en forsvinnende liten del av kristen misjon som retter seg mot muslimer.

Det kan ha mange årsaker. Å skifte religion er farlig i mange muslimske land. Det kan også være farlig å drive misjon. I alle fall er det praktisk vanskelig. Men jeg tror ikke respekt for andres religion er årsaken.

Respekt. Jeg opplever ikke at det å vitne om sin egen tro er mangel på respekt for andres. Det var ikke mangel på respekt jeg oppfattet fra de muslimene som ville omvende meg. Snarere en respekt for at tro er noe å ta på alvor. Det handler tross alt om selve sannheten. Den dvaske likegyldighet som ofte forveksles med toleranse, er slett ikke noen respekt for religiøs tro.

Men misjon kan drives med og uten respekt for andres tro. Det siste er riktignok ikke særlig effektivt. Helvetesskremsler fungerer dårlig, det kan jeg selv bevitne. Svartmaling av andres tro, likeså.

Misjon forutsetter faktisk at vi møter hverandre, snakker sammen, blir kjent. Misjonssambandets misjonsiver tror jeg derfor ikke blir noe bidrag til islamofobi eller konfrontasjon, men derimot til å bygge ned murer og skape større forståelse.

Gå til innlegget

Jean Calvin: Vestens grunnlegger

Publisert nesten 11 år siden

Her i Norge regner vi Luther som den store reformatoren. Men Jean Calvin har betydd mye mer for den protestantiske kristenhet.

I går var det stor festivitas i Genève. Det var 500-års fødselsdag for Jean Calvin, byens aller mest kjente innbygger. Noen protesterte riktignok iherdig mot at man skulle feire en mann som har gitt byen et dårlig rykte. I Boston var det en stor forsamling som hyllet Calvin som USAs åndelige grunnlegger. Puritanerne som utvandret til Amerika var alle inspirert av Calvins teologi, og arven fra ham preger fortsatt USA. «Calvin, ikke Luther, brakte reformasjonen til verden», skriver Die Zeit.

Nyskapende. Calvin står for mange som selve bildet på en trangsynt, gledesløs, fordømmende og autoritær kristendom, en slags kristen forløper for Taliban. Han var et barn av sin tid – det vil si religionskrigenes tid, der kampen om den rette lære bokstavelig talt var en kamp på liv og død. Men i anledning 500-årsdagen trekkes hans nyskapende og konstruktive innsats fram. Han er en av grunnleggerne av den vestlige verden, slik vi kjenner den.

Jean Calvin ble født 10. juli 1509 i en velstående katolsk familie i Noyon i Frankrike. Faren valgte en akademisk karrière for yngstesønnen Jean, og han ble utdannet som jurist i ved Universitetet i Orleans. Han var en typisk renessansehumanist. Men han stiftet også bekjentskap med Martin Luthers skrifter, og i 1529 omvendte han seg til protestantismen. 27 år gammel skrev han «Institutio religionis christianae» (Undervisning i den kristne religion) – som er blitt stående som de reformerte kirkenes teologiske fundament. 

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Genève. Boken hadde et forord rettet til den franske kongen, der han oppfordret kongen til å avskaffe den «papistiske vranglære» og gi landet den sanne kristendom. Etter det rømte han fra landet. Å stå fram som protestant i religionskrigenes Frankrike var ensbetydende med fengsel, tortur og mulig dødsstraff. Etter en tid kom han til Genève, hvor mange protestantiske flyktninger var samlet. Calvin ble valgt til leder for Konsistoriet, et råd som styrte den reformerte kirken i byen. Det var en posisjon han hadde helt fram til sin død i 1564 – bare avbrutt av en kort periode da byrådet jaget ham fra byen.

Det er vanlig å si at Calvin innførte teokrati i Genève. Men Calvin var nøye med å skjelne mellom kirkelig og verdslig myndighet. Han var kirkeleder, og ikke leder for byrådet. Men han fulgte ikke Luthers toregimentslære. Calvin mente at kirkelige instanser måtte kunne gi klare råd til de verdslige myndigheter. I praksis styrte Calvin byen gjennom sine taler og sin enorme personlige autoritet blant det store flertallet av troende.

Totalitær. Calvin ville gjøre Genève til en mønsterby styrt etter bibelske prinsipper. Han ga diakonene en viktig tjeneste i kirken. De skulle sørge for fattige og syke. Genève ble en by uten tiggere. Han innførte almen skole, og la grunnen for det som ble Genève Universitet. I hvert distrikt av byen var det eldste, som så til at innbyggerne førte et kristelig liv. Vold i ekteskapet, hor og fyll ble det slått ned på, men også alle former for «lettsindighet». De som ikke rettet seg etter de eldstes formaninger, ble rapportert til konsistoriet, og kunne bli utvist fra byen eller satt i fengsel. 

Noen ble dømt til døden. Calvins rykte har særlig vært svertet av hans rolle ved henrettelsen av Michel Servert, som ble brent fordi han fornektet treenighetslæren. Det var byrådet som dømte Servert til døden, men Calvin spilte utvilsomt en rolle i kulissene.

Mange besøkende ble imponert over velstand, ro og orden i Genève. Men Calvin kan ses som en forløper for den totalitære stat, der innbyggernes tanker og privatliv blir holdt under kontroll av hensyn til det felles beste. I dag betraktes nok Calvins Genève som et skrekkeksempel. Men om metodene ikke godkjennes, lever grunntanken hans om et samfunn styrt etter Guds lover i beste velgående, ikke minst i USA, men også i mange lavkirkelige bevegelser i Europa.

Demokrati. Max Webers tese om den protestantiske etikk som grunnlaget for kapitalismen er etter hvert blitt utsatt for mye kritikk. Men når det gjelder Calvin, har den mye for seg. Han godkjente rente, som kirken hadde fordømt, og som også Luther var negativ til. Det er en av grunnene til at Sveits ble bankvesenets land. Kalvinistenes kombinasjon av edruelighet, hardt arbeid, sosialt ansvar og nøysomhet la grunnlaget for økonomisk vekst og framgang.

Calvin var ikke ordinert, og de eldste som ledet kirken, var også lekfolk. Han trodde på det almene prestedømme. Den reformerte kirke ble dermed en skole i demokrati. Det kan hevdes at USAs demokratiske forfatning vel så mye skyldes Calvin som den franske revolusjon. Sosial velferd for alle og almen skolegang er også en arv fra Calvin.

Guds suverenitet. Det lutherske Norge er langt mer preget av innflytelsen fra Calvin enn vi oftest tenker over. Den lavkirkelige bevegelse, både på bedehuset og i frikirkene, er påvirket av kalvinisme både i kultursyn, sakramentssyn og liturgi.

Den mest omstridte teologiske arven etter Calvin, er predestinasjonslæren. At Gud har forutbestemt noen til fortapelse, oppleves som grusomt av de aller fleste. Men for Calvin handlet det om det lutherske prinsipp nåden alene, som han drev ut i sin ytterste logiske konsekvens – en konsekvens Luther ikke var villig til å trekke.

Sentrum i Calvins teologi var troen på Guds absolutte suverenitet. I en tid da Gud blir gjort til en hyggelig fyr som klapper oss på skulderen, kan kanskje den siden av hans teologi få ny aktualitet?

Gå til innlegget

Flagget som vaier

Publisert nesten 11 år siden

(Illistrasjon: Marvin Halleraker)

Når vi heiser flagget, viser vi hva nordmenn står sammen om. Eller hva vi er uenige om.

Den siste måneden har jeg heist flagget for arbeiderklassens frigjøring, for Grunnloven og for Den Hellige Ånd. Offisielle flaggdager skal uttrykke de verdier nordmenn står samlet om. Det forteller meg at norske verdier er motsetningsfylte.

Flagget er i seg selv en demonstrasjon av motpolene i norsk kultur. Flagget har fargene fra den franske revolusjon, som skulle frigjøre menneskeheten fra religion og skape en ny sekulær tidsalder. Og midt i denne antireligiøse fargesymfonien finner vi et kristent kors.

Ny tidsregning. Det franske flagget - trikoloren - ble offisielt erklært som nasjonens flagg på den 27. Pluviôse i år 2. Etter det Cappelens Forlag kaller «alminnelig tidsregning», var det 15. februar 1794. Men de revolusjonære i Frankrike gikk lenger enn det norske lærebokforlaget når det gjaldt å fjerne kristne referanser i kulturen. De laget en helt ny kalender med en helt ny tidsregning – der år 0 var republikkens fødselsår 1792. Man brøt også forbindelsen til Bibelens ukerytme ved å innføre tidagersuke, med fri på decadi (den tiende dag). De revolusjonære ville fri seg fra kirke og kristendom og skape en helt ny og sekulær verden.

Å plassere korset midt oppe i de revolusjonære tre farger fremstår som en diger selvmotsigelse. Men det illustrerer godt spenningen våre grunnlovsfedre sto i: På den ene siden vedtok de en av verdens mest radikale grunnlover, tuftet på arven fra Frankrike. På den andre siden ville de føre videre mest mulig av det bestående fra det danske enevelde. Det skulle ikke skapes unødig uro, verken i folket eller hos kongedømmene som hadde beseiret revolusjonsgeneralen Napoleon.

Flagget som Stortinget vedtok å innføre i 1821, dekker på nesten genialt vis begge disse hensynene. Ved å legge den blå fargen til Dannebrogs røde og hvite signaliserte man både kontinuitet og revolusjon. Det hvite korset på rød bunn som dalte ned til danske korsfarere i Estland 1219, ble forsterket med et blått kors. Slik ble den kristne arven markert.

«Forbliver.» «Den evangelisk-lutherske tro forbliver statens», sa de på Eidsvoll 1814 – og «forbliver» sa også et samlet storting om statens verdigrunnlag i fjor. Slik signaliserer man kontinuitet og beroliger alle som er redde for avkristningsprosjekter. Samtidig vandrer vi videre i den retningen som ble pekt ut av de franske revolusjonære, mot et sekulært samfunn. Eller kanskje bare mot en sekulær stat?

Sindre Bangstad påviser i boken «Sekularismens ansikter», som kom ut denne uka, at det er mange måter å være sekulær på. Man kan vandre på den franske veien og søke å skape et samfunn mest mulig fritt for religiøse referanser. Eller man kan gjøre som i Sør-Afrika og India, og la sekularitet bety at staten i prinsippet er religiøst nøytral, men gjerne støtter borgernes religiøsitet. Det var noe slikt det kirkelige stat/kirke-utvalget gikk inn for i 2002. Trond Bakkevig, som ledet dette utvalget, fortalte på et seminar om Bangstads bok at han den gang ble overrasket over at det store spørsmålet ble hvor det var blitt av Grunnlovens paragraf 2 med sitt «forbliver». 

Det går ikke an å tro man kan begynne på nytt på et nullpunkt, slik de revolusjonære i Frankrike trodde.

– Vi begynner der vi er. Vi har for eksempel et flagg. Og vi har våre fridager, knyttet til kristne begrunnelser, sa Bakkevig. 

Sur røyk. De offisielle flaggdagene skal jo uttrykke det vi står sammen om som nasjon. Men 1. mai har ikke vært ukontroversiell. Jeg har gått i 1. mai-tog under sur røyk fra borgerskap og bønders motdemonstrasjon, og fortsatt er det en del som ikke vil heise flagget av frykt for å oppfattes som arbeiderpartifolk. Men de fleste aksepterer at arbeidernes kamp for at «ingen skal stå med lua i handa» er blitt en del av våre felles verdier. 17. mai var også kontroversiell. Først var det de konservative som var mot fordi de oppfattet feiringen hadde brodd mot kongemakten, senere var det arbeiderne som så det som borgerskapets dag. Men med krigen ble denne dagen til symbolet på nasjonalt samhold.

Jeg var forholdsvis alene om å heise flagg i nabolaget på pinsedag. Ikke fordi dagen er kontroversiell, tror jeg, men fordi de fleste mangler et forhold til dagens innhold. Markering av den tredje person i treenigheten er selvsagt i strid med islam, men jeg har ikke registrert noen heve røsten for å fjerne pinsehøytiden av hensyn til annerledes troende.

Motsetninger. Entydighet, prinsippfasthet og konsekvens er slikt man i første omgang kan ønske seg når det gjelder samfunnets felles verdier. Men fordi vi alltid forholder oss både til tradisjon og fornyelse, til forankring og nye vinder, så kan ingen samfunn bli helt konsistente – i alle fall ikke demokratier. Vi må leve med motsetninger, med tradisjoner som står i konflikt med hverandre. For eksempel den kristne og humanistiske arv – som det nå så harmoniserende heter at vi «forbliver» en del av.

Eller som Trond Bakkevig sa det forleden: «Det finnes ingen nøytral stat. Det vi kaller nøytralt, er det vi er blitt enige om å stå sammen om.»

Derfor kan vi godt bli enige om at vi er et kristent og sekulært land. Akkurat som flagget vårt uttrykker.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere