Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Høyreløs høyrebølge

Publisert nesten 11 år siden

Høyresida har nokså stabilt hatt noe over tredjeparten av velgerne den siste mannsalderen. Dessverre for Høyre har Frp kapret de fleste av dem.

I morgen er det 125 år siden 63 delegater møttes i Ingeniør- og arkitektforeningens lokale i Stortingsgaten 7 i Oslo. De var representanter for den fløyen som hadde lidd nederlag i kampen mot parlamentarismen. De hadde vært mot partivesenet, men nå startet de et politisk parti for å delta i kampen om makten på nye premisser. Partiet fikk navnet Høyre. Fem år senere erobret de regjeringsmakten fra Venstre.

Å være regjeringsalternativet på den konservative siden har alltid senere vært en viktig del av Høyres eksistensberettigelse. Men nå er denne posisjonen utfordret. Fremskrittspartiet er i ferd med å ta over rollen som alternativet til Arbeiderpartiet. Før valgkampen i år så de ut til å ha lykkes. ”Jens mot Jensen” ble akseptert som valgets tema.

I løpet av valgkampens første uker har Høyre og Erna Solberg maktet å rydde seg en plass ved siden av Frp som utfordrer til de rødgrønne. Men så langt har det ikke slått ut i meningsmålingene. Da hjelper det ikke så mye.

Da Høyre feiret bursdagen litt på forskudd denne helga, hadde de valgt 80-tallspreg på musikken. 80-årene var Høyrebølgens tiår, da Høyre erobret tredjeparten av velgerne.

Og fortsatt er godt over tredjeparten av velgerne plassert på den blå. Høyrebølgen består. Men det meste av den har skvulpet inn i Fremskrittspartiets havn. Høyrefolkene stemmer ikke lenger nødvendigvis Høyre.

Høyre har hatt store problemer med å tilpasse seg denne situasjonen. Lenge forsøkte de seg med å late som Frp ikke eksisterte. Som foreldre med en bråkete unge i stua prøvde de seg med å ikke gi noe den oppmerksomhet. Dernest prøvde de seg å sette klare grenser. Frp var uansvarlig, ikke-borgerlig, så ikke forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka.

Men etter hvert som Frp vokste, økte kravet blant Høyrevelgerne om å benytte muligheten til å skape et sterkt blått alternativ. Og i år har Høyre for første gang åpnet for å samarbeide med Frp. Men Høyre har ikke våget seg til å avskrive sentrum. Både fordi de tviler på at den blå fløyen kan bli sterk nok alene, og fordi de er redde for å miste velgere om som synes samrøre med Frp kan bli vel mørkeblått.

Valget er et skjebnevalg for Erna Solberg, men sannelige er det også et skjebnevalg for Høyre. Det er nå det avgjøres om Høyre har mistet eiendomsretten til høyrefolket.

Gå til innlegget

Fra populisme til elitisme

Publisert nesten 11 år siden

Det rødgrønne alternativet ble i sin tid lansert som en folkelig motkraft til den styrende eliten. Den rollen har Frp overtatt.

«Folk flest» mot eliten. Det var ikke Fremskrittspartiet som lanserte denne konflikten i norsk politikk. Det var venstresosialisten Ottar Brox i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» i 1966. 

Den gang var populisme ikke blitt noe skjellsord. Det var et forholdsvis ukjent begrep, som Brox tok i bruk for å betegne den aktivistiske og desentralistiske venstretradisjonen i norsk politikk. I dag ville han ikke brukt det begrepet, fordi det gir assosiasjoner til helt andre politiske tradisjoner. Det skriver han i en artikkel i boka «Venstrepopulisme» – som kom i sommer, og skrevet av noen av dem som for førti år siden ville skape noe nytt i norsk politikk. Det var i disse kretsene tanken om et rødgrønt alternativ ble lansert, klarest formulert i senterpartisten Bjørn Unnebergs bok ” Grønn sosialisme for utkantproletarer” fra 1971 – og grønt betydde den gang mye mer enn kamp for miljøet. Det sto for den folkelige venstretradisjonen knyttet til landbruk, bygdeorganisasjoner og bedehus.

 Venstrepopulismen var ikke minst et opprør mot de dominerende krefter i Arbeiderpartiet. Brox lanserte sin populisme som en motpol til det han kalte teknokratiet: Alliansen av sosialdemokrater, LO-ledelse, økonomiske og tekniske eksperter og ledere i store bedrifter. Brox skrev om hvordan de fordrev kystfisker/småbrukerne i Nord-Norge til fordel for trålere og sentraliserte fiskeforedlingsanlegg.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Brox og hans populister ville mobilisere folkelige motkrefter mot Arbeiderpartiets teknokratiske makthavere. De så at det da var nødvendig med en allianse mellom venstresida i arbeiderbevegelsen og distriktenes motkultur, som fantes både i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Og nettopp på begynnelsen av 70-tallet manifesterte denne alliansen seg i kampen mot EU (eller EEC), personifisert i bondehøvdingen Hans Borgen, fagforeningslederen Ragnar Kalheim og Dagen-redaktør Arthur Berg.

Det var ikke bare innholdet i politikken venstrepopulistene ville endre, men også metodene. De ville satse mer på folkelig mobilisering og grasrotaksjoner enn på stortingsmandater (grasrota var et ord de importerte). Klarest kom dette til uttrykk i ”Populistiske Arbeidsgrupper”, og det er folk derfra som står bak boka «Venstrepopulisme». Der ser de på dagens rødgrønne prosjekt i lys av datidens idealer. 

Noen trekker forholdsvis direkte linjer fra 70-årenes rødgrønne til Stoltenbergs prosjekt. Men det er mer som taler for at venstrepopulismen forsvant på 80-tallet. I stedet dukket høyrepopulismen opp og fanget opp mange av de anti-elitistiske strømningene.

Etter EU-jordskjelvet var det om å gjøre for dem som eide Arbeiderpartiet å vende tilbake til det normale. Den tverrpolitiske fronten ble oppfattet som en trussel. Mange av de rødgrønne gikk da også inn i SV – som den gang het Sosialistisk Valgforbund. Men SV ble ikke den folkelige politiske bevegelsen venstrepopulistene hadde ønsket seg. «Mange trudde at SV skulle bli eit parti med sterk folkeleg forankring og vekt på lokalt tverrpolitisk arbeid. Det vart ikkje slik», skriver kristensosialist og tidligere Ny Tid-redaktør Audgunn Oltedal, og bemerker at i dag er det Fremskrittspartiet som satser sterkest på mobilisering nedenfra.

For i dag er det Frp som forvalter populismen, forstått som folkelig motstanden mot elitene. Reidar Almås skriver i Klassekampen om det nye distriktsopprøret som har blitt fanget opp av Frp, hvor røde bastioner som Hedmark og Finnmark er i ferd med å bli overtatt av Siv Jensens tropper. Og det til tross for at den rødgrønne alliansen omsider er blitt virkelighet, og har sittet med regjeringsmakten i fire år.

 Men dagens rødgrønne prosjekt er noe helt annet enn hva de grønne sosialistene tenkte seg for vel en mannsalder siden. Det ble ikke de folkelige motkrefter som nedkjempet høyresida i Arbeiderpartiet. I stedet er det SV og Sp som gir Stoltenbergs Arbeiderparti en maktbasis.

Så er da også styrkeforholdene er helt annerledes. I 1973 hadde den ”grønne” polen i politikken (Sp, KrF og Venstre) over fjerdeparten av velgerne bak seg – og var langt på vei jevnbyrdige med Ap. I dagens rødgrønne koalisjon har Sp bare 6,5 prosent. 

Det rødgrønne samarbeidet ble ikke bygd nedenfra gjennom folkelige aksjoner som skulle forandre landet. Det ble snekret sammen på toppen i partiene for å vinne regjeringsmakt. De toneangivende kreftene i den rødgrønne regjeringen er dominert av den urbane eliten. Den folkelige misnøyen må dermed finne andre kanaler – og det blir Fremskrittspartiet.

Det betyr ikke at ikke ideene fra 70-tallets venstrepopulister er uten gjennomslagskraft hos dagens rødgrønne. Først og fremst gjelder det miljøengasjementet. Men det er jo langt på vei blitt politisk fellesgods. Den rødgrønne regjeringen er dessuten en nei-regjering i forhold til EU (flertallet av statsrådene er nei-folk og regjeringen er bundet til å ikke søke medlemsskap). Det er første gang Arbeiderpartiet er med i en slik regjering.

En viktig svakhet i forhold til 70-tallskoalisjonen er at det kristne lekfolket er blitt skallet av. Abortsak, kamp om kristendom i skolen og om ekteskapet har sørget for det. Dermed blir Senterpartiet alene om å representere den grønne pol i samarbeidet (når grønt betyr den venstretradisjonen som ikke er sosialistisk). Og da blir den for svak.

Gå til innlegget

Logisk kaos

Publisert nesten 11 år siden

Når partiene snakker om samarbeid og regjeringskonstellasjoner, handler det om å uttrykke seg slik at de ikke taper velgere

«Borgerlig kaos», sier Jens Stoltenberg   og nekter samtidig å si hva han vil gjøre dersom de rødgrønne ikke får flertall. Det er ikke lett å bli klok av det partiene sier om regjeringssamarbeid. Men det de sier er logisk nok. Det handler ikke om å fortelle oss hva de akter å gjøre. Det gjelder derimot å holde på velgerne, men uten å miste handlefriheten.

Venstre og Kristelig Folkeparti er i noenlunde samme situasjon: De har velgere som aldri kunne tenke seg å gi sin stemme til en regjering der Fremskrittspartiet er med, og de har velgere som intenst ønsker å bli kvitt den rødgrønne regjeringen. Det gjelder å ikke støte noen av dem fra seg. Derfor sier de blankt nei til regjeringssamarbeid med Frp og tviholder på at de vil samarbeide med Høyre. Men hva slags regjering de vil bidra til dersom dette ikke lar seg realisere, det vil de helst ikke snakke om.

Høyres velgere. Høyreledelsen har satset på at alle velgerne deres vil ha en borgerlig regjering. Høyre er livredd for at de skal strømme til Frp dersom de ikke tror Høyre bidrar til det. Derfor gambler Høyre på at høyrevelgerne som har allergi mot Frp, likevel ikke vil stikke av. Det er disse Jens Stoltenberg nå prøver å vinne ved å kjøre på det historisk nye i at Høyre vil hjelpe Frp i regjering. Høyre går dermed til valg på to helt ulike politiske alternativer: Sentrumssamarbeid eller mørkeblå regjering. Uten at vi vet hva de til slutt vil satse på.

Statsminister Siv. Siv Jensen vil gjerne bli statsminister, og partifellene tar det nærmest for gitt at hun blir det. Problemet er at bare Høyre sier de vil støtte henne. Dermed kan hun risikere at velgere som vil ha borgerlig regjering, heller satser på Høyre. Det er derfor hun passer på å nevne muligheten for en ren Frp-regjering i mindretall. Men hun kan ikke forklare hvordan den skal komme i stand. Hun vil ikke støtte en Høyre/Venstre/KrF-regjering, men nekter å si om det betyr at hun foretrekker Stoltenberg. Hva Frp gjør om Siv ikke får bli statsminister, aner vi ikke noe om.

Hemmelighetsfulle. Dermed vet vi ikke hva slags regjering vi vil få dersom det går som alle meningsmålinger spår: At det blir ikke-sosialistisk flertall etter valget. For heller ikke de rødgrønne partiene vil ut med hva de vil gjøre dersom de skulle miste flertallet.

De fleste tar det for gitt at Jens Stoltenberg da vil fortsette å regjere. Men vil han fortsatt ha med SV og Sp i regjeringen? Eller vil han kanskje provosere fram klare linjer ved å peke på Siv Jensen som statsminister? Og vil SV og/eller Sp ønske å fortsette i regjering dersom flertallet går tapt?

Klarhetsfare. Her er bare én ting sikkert: I ukene som kommer, vil vi bare bli mer forvirret når det gjelder svarene på alle disse spørsmålene. For klarhet kan bety at partiene mister velgere. Faren for at uklarheten gjør at de mister velgere, anser de for å være mindre.


Gå til innlegget

Peker kong Harald på Siv?

Publisert nesten 11 år siden

Kan kong Harald komme til å gjøre som sin bestefar, og utnevne en regjering stortingsflertallet ikke vil ha?

To sider i siste nummer av Fremskrittspartiets organ Fremskritt er vie Hornsrud-regjeringen. Det er ikke første gang Frp viser denne aparte interessen for Norges mest venstreradikale og kortvarige regjering. Frp drømmer nemlig om at de i 2009 skal gjøre det samme som Arbeiderpartiet gjorde i 1928: Legge grunnlaget for en langvarig dominans av norsk politikk ved å danne en mindretallsregjering alene.

Valget i 1927 var et nederlag for både Høyre og Venstre - de to partiene som hadde konkurrert om regjeringsmakten siden Norge fikk parlamentarisme. Høyre og Venstre var enige om én ting: At valgets seierherre Arbeiderpartiet ikke måtte få regjeringsmakt. Men de kunne ikke samarbeide om noe alternativ.

Parallell. Da var det kong Haakon VII skar gjennom og ba Arbeiderpartiets parlamentariske leder Christopher Hornsrud om å danne regjering. «Jeg er også kommunistenes konge», sa monarken.

Siv Jensen sier selv til parti-avisen at hun ser parallellen til situasjonen for 81 år siden. Frp kan bli valgets seierherre, og dermed måtte ta på seg å danne regjering alene - på tross av at det er noe de øvrige stortingspartiene vil ha vanskelig for å svelge.

Men i motsetning til Hornsrud   som bevisst provoserte fram regjeringens fall ved å legge fram en sosialistisk programerklæring   er det meningen at Jensen-regjeringen skal være samarbeidsvillig og satse på et langt liv. Slik skal grunnlaget legges for Frp som det bærende regjeringsparti i framtidas Norge.

De største. Dersom det ikke er flertall for noen konstellasjon av samarbeidende partier etter valget, vil det mest nærliggende være at kongen gir oppdraget til det største partiet. Med andre ord: Hvis Siv Jensens drøm om Frp-regjering skal gå i oppfyllelse, må Frp bli større enn Ap, og de andre partiene må være ute av stand til å stable på bena et alternativ. Eller Høyre og Frp må ha flertall sammen, og Høyre støtte en ren Frp-regjering.

Tanken om en ren Frp-regjering ble først lansert av Carl I. Hagen for fire år siden. Hagen har lenge hatt et horn i siden til Høyre, og dette er ikke minst et fingerpek til Høyre: Frp sier indirekte at de ikke er interessert i en topartiregjering med Høyre. Da vil de heller regjere selv.

Kan vi se for oss kong Harald si: «Jeg er også Frp-ernes konge», og så be Siv Jensen danne regjering? Hvis vi skal dømme etter de politiske signalene fra kongehusets yngre generasjon, har ikke de noe brennende ønske om å få en Frp-er øverst ved bordet i Statsrådssalen på Slottet.

 

Gå til innlegget

Uteblitt innvandringspolitikk

Publisert nesten 11 år siden

Jon Michelet fikk ikke gehør fra noen politikere da han i 1987 sa at Norge burde ta imot en million innvandrere. Men om få år er det en realitet.

 Norge har hatt innvandringsstopp siden 1975. Men ennå har ingen politiker sagt noe om hvor mange innvandrere vi bør ha.

Bortsett fra Jon Michelet, som den gang stilte som kandidat for Rød Valgallianse. Alle tok avstand fra hans million – det var langt over hva noen forestilte seg. Men i sommer offentliggjorde Statistisk sentralbyrå en prognose som sier at Norge kan ha en million innvandrere om 15 år (dette inkluderer innvandrernes norskfødte barn).

 (illustrasjon: Marvin Halleraker)

Skyggeboksing.

Den politiske debatten om innvandring har vært en slags skyggeboksing mellom dem som sier nei til innvandring og dem som sier at et innvandring er et gode for landet. Men det har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Vi kan ikke si totalt nei til innvandring. For det første fordi internasjonale avtaler krever at vi tar imot flyktninger. For det andre fordi vi er helt avhengige av innvandring om samfunnet skal fungere. Det realistiske spørsmålet er derfor ikke ja eller nei til innvandring, men hvor mange og hvilke innvandrere vi skal ta mot. Politikerne har aldri gitt noe svar.

I denne forstand har vi ikke hatt noen innvandringspolitikk. Derfor skal det ikke forundre om en del mennesker nå føler seg lurt, og at det oppstår konspirasjonsteorier om et komplott blant politikerne. Uten å spørre velgerne til råds, har de endret landets demografiske sammensetning ganske drastisk.

Innvandringsstopp. Nå skal vi kanskje unnskylde politikerne. Vi velgere har også nøyd oss med å hoppe i skyttergravene, og enten ropt «stopp innvandringen» eller «ja til et fargerikt fellesskap». Det politiske flertallet har prøvd å ikke legge seg ut med noen av gruppene. Vi har i prinsippet hatt en streng innvandringspolitikk med innvandringsstopp. Samtidig har man prøvd å vise menneskelighet mot dem som har kommet hit. Det betyr at det har vært en brukbar sjanse for å få bli om man først har kommet hit og klort seg fast her en stund, mens de som kanskje kunne trengt det bedre, aldri fikk sjansen.

Kriger ute i verden har ført nye bølger av asylsøkere hit: Kosovoalbanere, bosniere, somaliere, irakere, afghanere. Hver gang en ny slik bølge har gitt Fremskrittspartiet framgang, har Høyre og Arbeiderpartiet innført nye innstramminger, til nytteløse protester fra SV og sentrumspartiene. Innvandringen er dermed blitt bestemt fra år til år ut fra konfliktene ute i verden og stemningene blant folk i Norge – uten noe samlende grep på hva vi egentlig vil.

Fargerikt fellesskap. Lenge var det også nokså bred politisk enighet om at «fargerikt fellesskap» er en berikelse for landet. Men det begrepet er forsvunnet i det siste. Hijabdebatten viste at store kulturforskjeller oppleves som truende. Det er ikke bare «det nye høyre» som har satt multikulturalismen under debatt. Klassekampen kjørte i vinter en kritisk artikkelserie om begrepet, delvis inspirert av en voldsom dansk debatt.

Det grunnleggende spørsmålet er hvor store kulturforskjeller samfunnet tåler. Bak det ligger selve demokratiets problem. Så lenge staten fikk sin legitimitet fra Gud via kongen, spilte det ingen rolle om undersåttene hadde ulik kultur. Men med folkesuverenitetsprinsippet ble det påtrengende å definere hvem som hørte til «folket». Løsningen i Europa var nasjonalstaten, der det nasjonale fellesskap er statens grunnlag. Nasjonen ble gjerne definert ved etnisitet og kultur, særlig språk. Noen steder, som i Norge, var det også mulig å bruke religion som fellesnevner.

Dermed blir vi usikre og vaklende når mange ulike kulturer og religioner preger befolkningen. Hvem og hva skal nå definere hva som er Norge? Ironisk nok gikk vi bort fra å fornorske samene omtrent samtidig med at de første innvandrerne kom hit til landet. Men å anerkjenne flere norske nasjonalkulturer enn den norske og den samiske, er neppe aktuelt.

Grunnloven. USA har helt fra første stund valgt en annen vei. Der er det ikke nasjonalitet som konstituerer staten, men lojalitet til grunnloven. Derfor har USA kunnet ta imot all verdens nasjonaliteter uten å gå opp i limingen. Men den amerikanske grunnloven er et uforanderlig ideologisk dokument. Det er ikke like enkelt å kreve troskap mot den norske grunnloven, som er et politisk dokument med stadig skiftende innhold.

Mange vil heller satse på menneskerettighetene som felles grunnlag. Det er derfor det blir så kritisk når noen ikke anerkjenner menneskerettighetene eller tolker dem på en helt annen måte. Her ligger det dramatiske potensialet i debatter som vinterens hijabdebatt.

Gerhard Helskog har påpekt at USA har taklet innvandring mye bedre også fordi de ikke har et velferdssystem å falle tilbake på. Vi kan ikke løse det ved å avskaffe vår velferdsstat med sine universelle rettigheter. Men hvordan vi skal forholde oss til en situasjon hvor mange mennesker kommer direkte inn i velferdssystemet utenfra, uten å ha bidratt til det – det er kanskje noe av det mest forsømte i innvandringsdebatten.

20 prosent. Når vi nå er på vei mot at 20 prosent av befolkningen er innvandrere, kan vi kanskje slutte skyggeboksingen for og mot innvandring, og heller skaffe oss en virkelig innvandringspolitikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere