Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Vanskelig prinsipp

Publisert nesten 11 år siden

Hvorfor var det riktig å beklage Magazinets Muhammed-tegning når det ikke er riktig å beklage at Aftonbladet trykker ondsinnede rykter om Israel?

Avisredaktører er like motvillige som politikere til å innrømme egne feil. Men sjefredaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen hører til de modige. For en uke siden skrev han en lederartikkel der han tok selvkritikk på hva han hadde ment under karikaturstriden for tre år siden.

«Vi mente at norske statsråder hadde rett til å sin mening om karikaturene og klokskapen i å publisere dem. Noe annet ville være å frata norske politikere ytringsfriheten og regjeringen handlingsrom», skriver Braanen, og holder fast ved at det i hovedsak var riktig tenkt. Men i etterpåklokskapens klare lys ser redaktøren at han hadde lagt for liten vekt på farene ved å gi etter for krav om å fordømme en publikasjon eller det den publiserer. Om vi forstår ham rett, mener han at politikere ikke skal la seg presse til noe som kan smake av innblanding i pressefriheten.

Israels krav. Det som har fått Braanen til å lete fram etterpåklokskapen, er de israelske krav om at den svenske regjeringen skal beklage Aftonbladets påstander om at israelske soldater dreper palestinere for å stjele organene deres.

Om påstanden var sterk, så var dokumentasjonen tilsvarende svak. Gamle rykter blant palestinere om at organ var fjernet fra palestinske lik, samt en 17 år gammel historie om en palestiner som ble skutt under steinkasting, ble koblet på en fersk sak i New Jersey der rabbinere er anklaget for å ha vært involvert i salg av organer.

Historien inneholdt ingen dokumentasjon for at organer var fjernet fra palestinere eller forklaring på hvordan de eventuelt havnet i USA. Dagbladets Astrid Meland har spurt en ekspert på transplantasjonskirurgi om noe slikt medisinsk sett er mulig. Svaret   som er svært detaljert og komplisert   kan summeres opp i et klart nei. En så enkel faktasjekk på sannsynligheten i historien hadde Aftonbladet ikke tatt.

Ryktespredning. Og da blir spørsmålet: Hvordan kan en så tynn og usannsynlig historie slippe til i en av Nordens ledende aviser? Aftonbladets ledelse sier at de mener at det faktum at slike rykter finnes, gjør at de bør komme fram i lyset slik at de kan undersøkes. Vi trodde journalistikk ikke var ryktespredning, men derimot å sjekke sannhetsgehalten i det som påstås.

Kanskje det heller er slik at historien ble oppfattet som plausibel fordi man tror hva som helst om israelere. Det er i så fall bekymringsfullt   fordi det minner ubehagelig om en tid da uhyrlige påstander om jøder ble akseptert som fakta. Man trodde hva som helst om jøder. Det er denne følelsen av å se gamle spøkelser vekket til liv som gjør at israelerne reagerer så sterkt mot Aftonbladets historie.

Muhammed. Da Magazinet trykket en karikatur av profeten Muhammed, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre til Al-Jazeera at regjeringen beklaget det, og at han forsto at muslimer følte seg krenket. Den svenske utenriksministeren medvirket til at et svensk nettsted som hadde publisert karikaturen, ble stengt. Men når Israel forlanger en beklagelse av at de er blitt krenket, sier utenriksminister Carl Bildt nei, og får full støtte fra så godt som alle i Norden.

Det betyr forhåpentligvis at både vi og svenskene har lært noe av karikaturstriden   og at vi har kommet til en klarere erkjennelse av politikernes ansvar for å slå tilbake angrep mot ytringsfriheten. Men det viser også at det ikke er så enkelt å praktisere prinsipper likt i alle sammenhenger.

Mene noe. Støre presiserte for øvrig senere at han bare beklaget at muslimene var blitt støtt av karikaturen. Og Braanen har et poeng i at politikere må ha lov til å si hva de mener om det mediene publiserer. Om en norsk fjernsynskanal skulle sende den egyptiske filmen som fremstiller Sions vises protokoller som fakta   ville det da være galt om norske politikere beklaget det?

Gå til innlegget

Siv trenger tusendagers– program

Publisert nesten 11 år siden

 

Siv Jensen får neppe bruk for hundredagersprogrammet i høst. Et tusendagersprogram kan derimot gi mulighet for regjeringsmakt.

Fremskrittspartiets hundredagers-program er et smart valgkamp-utspill. Det tegner en klar Frp-profil, samtidig som det markerer at Frp er et seriøst parti. Med andre ord når man både protest-velgerne og de som ser på Frp som alternativ til de rødgrønne. I tillegg sørger det for at Frp kommer i fokus i mange dager mens motstanderne prøver å rive programmet i filler.

Men noen oppskrift for hva som kommer til å skje i Norge denne høsten, er programmet ikke. Av den enkle grunn at Frp ikke kommer til å bli noe regjeringsparti i høst. Hvis da ikke Jens Stoltenberg vil det.

Jens fortsetter. Det mest sannsynlige scenario etter valgdagen: De rødgrønne har mistet flertallet, men Ap holder stillingen. Frp og Høyre har fått større oppslutning enn Høyre, Venstre og KrF. Noen tror at Jens Stoltenberg da sier han går av og ber Kongen vende seg til Siv Jensen for å danne regjering. Han kan gjøre det for å få demonstrert at de borgerlige ikke kan samle seg. Men det vil være et sjansespill, for det kan jo være at de greier det. Den ene gangen Ap frivillig har gitt fra seg makta, frister neppe til gjentakelse. Nei, Stoltenberg fortsetter nok, med eller uten SV og Sp. Om valget går dårlig for SV, blir de nok ikke med i en mindretallsregjering.

Frp kan selvsagt fremme mistillitsforslag for å felle Stoltenberg. Men et forslag som har til hensikt å få en Frp-ledet regjering, vil ikke Venstre stemme for. Det Sponheim har lovet, er at vi skal få en annen regjering etter valget. En ren Ap-regjering uten SV vil være en annen regjering i Venstres øyne. Også KrF vil nok være fornøyd med å få SV ut av regjeringskontorene. Venstre og KrF vil redde Ap, hvis de slipper å redde SV. Det er nok Jens med på.

Frp redder Jens. Hvis derimot Høyre, Venstre og KrF har blitt større enn Frp og Høyre, sier Lars Sponheim at han vil fremme mistillitsforslag mot Stoltenberg-regjeringen. Men vil Frp stemme for det? Ikke uten å ha fått garantier om at de får være med i den regjeringen som blir resultatet. Altså vil Frp redde Stoltenberg, med eller uten SV.

Om det likevel skulle vise seg mulig å etablere en Solberg-regjering av Høyre, KrF og Venstre, så vil den ha kort nådetid. Ap kan bare foreslå oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, så faller den.

Alt taler derfor for at et Arbeiderpartiet fortsetter i regjeringsposisjon, selv om det rødgrønne flertallet går tapt. Men det betyr ikke at Siv Jensens ambisjoner om å få regjeringsmakt er dømt til å mislykkes. En Stoltenberg-regjering i mindretall kan felles.

Det forutsetter selvsagt at de borgerlige partiene samler seg om et politisk grunnlag å felle regjeringen på. Om det blir mulig, går delvis på hva slags sak regjeringen blir felt på. Men det handler også om hvordan Fremskrittspartiet har oppført seg i mellomtida.

Tusendagersprogram. Derfor er Fremskrittspartiets tusendagersprogram mer interessant   det vil si planen Frp har for hvordan de vil opptre politisk i tida som kommer. Dette vet vi utenforstående lite om. Men mon tro om det ikke er det Frp har begynt å iverksette når de nå avlyser det ene etter det andre av de kontroversielle standpunktene som har gjort dem uspiselige for andre?

Med neste stortingsvalg fire år unna, kan Frp slutte med demonstrative representantforslag som bare får deres egne stemmer. I stedet kan Siv Jensen begynne å bygge opposisjonsfellesskap mot regjeringen fra sak til sak. Det var det hun   til skuffelse for en del   har unnlatt å gjøre i inneværende periode. I stedet valgte hun den partibyggingen Frp håper å høste fruktene av om et par uker.

Frp-regjering. Lars Sponheim har vært hardt presset for å gi garantier de siste dagene. Men han vil ikke garantere at han vil la være å felle en Arbeiderpartiregjering. Så mye kan ikke et opposisjonsparti låse seg. Dersom det seiler opp en sak der det er opplagt at Venstre og KrF ikke kan støtte Stoltenberg   og der de er enige med Høyre og Frp   så vil regjeringen bli felt. Akkurat nå er det vanskelig å peke på en slik sak. Men den kan komme. Den vil komme dersom tilstrekkelig mange ønsker det.

Har man først felt regjeringen sammen, må man bidra til et alternativ. Det behøver ikke å bety at man danner regjering sammen. Da Høyre og Ap felte Bondevik-regjeringen, var det Ap alene som dannet regjering, og Høyre var ikke noe støtteparti for den. Alternativet til Stoltenberg kan bli en ren Frp-regjering, uten at de borgerlige partiene er formelle støttepartier.

En slik regjering kan ikke styre ut fra Frps hundredagersprogram. Da vil den bli felt ved første anledning. Den må basere seg på å oppføre seg slik at det blir umulig for de andre borgerlige å felle den. Det må være innholdet i Frps tusendagersprogram. Om Frp har et slikt program for tilnærming og moderasjon, vet jeg ikke. Men hvis Frp virkelig vil ha makt, må de skaffe seg noe slikt. Og det vi ser i valgkampen, tyder på at de har det.

Men det er bare interessant dersom Frp får så mange stemmer at de kan være et troverdig regjeringsalternativ. Til det trenger de et hundredagersprogram. Så det er hva vi får i denne omgang.

 

Gå til innlegget

Erna vant - over Siv

Publisert nesten 11 år siden

Erna Solberg vant - over den som ikke var med: Siv Jensen. Det er verst for Jens Stoltenberg.

Erna Solberg møtte med vinden fra to gode meningsmålinger i ryggen, og hun var på hugget. Likevel maktet hun å framstå rolig, saklig og vennlig. Jens Stoltenberg kom på defensiven og virket litt irritert. Da han følte det buttet mot i asylpolitikken, kastet han ut det som er hans hovedkort i denne valgkampen: Borgerlig rot. Men det virket som et forsøk på å snakke seg bort fra saken.

Høyrelederens store problem som statsministerkandidat er selvsagt at det er helt i det blå hva slag regjering hun eventuelt skulle lede og hvordan det skal komme i stand. Men selv det turnerte hun godt, fordi hun ikke prøvde seg på å snakke om det dødfødte samarbeidsprosjektet med fire partier. Hun innrømmet at det enten blir Høyre, Venstre og KrF, eller Høyre og Frp - men bedyret at uansett vil hun bidra til at politikken ligger nærmest Høyres program. Det er faktisk troverdig.

Siv Jensen framstår mindre samlende, mer hektisk masete - og framfor alt med en dårligere forklaring på hvordan hun skal komme i regjeringsposisjon. Det er bare fordi Erna ble avskrevet at Siv  seilte opp som borgerlig statsministerkandidat. Slik er det ikke lenger.

Jens Stoltenberg burde helst feid Erna Solberg av banen, av den enkle grunn at han trenger Siv Jensen som hovedmotstander. Han kan ikke skremme med Erna. De er jo altfor enige. De mener det samme om asyl og innvandring, kriminalitet, skole og budsjettbalanse (som var kveldens tema) - og også om miljø, oljeutvinning, EU og flere andre viktige tema. De bare krangler om hvem som er best til å få det til.

Det er derfor Stoltenberg må prøve å skremme med Fremskrittspartiet. Erna Solberg alene duger ikke til å få Ap-velgerne opp fra sofaen, der de sitter i litt småskuffet over at det ikke er større vyer over den rødgrønne regjeringen.

Derfor må det være en alvorlig strek i regningen at Erna Solberg etablerer seg som en verdig motstander. I alle fall dersom meningsmålingene fortsetter i den retningen de nå har tatt.

Gå til innlegget

Islam mot islamisme

Publisert nesten 11 år siden

Kombinasjonen av liberalisme, sekularisme og fremmedfrykt er en gavepakke til islamistene.

Islamisme, radikalt islam, politisk islam, islam - dårlig definerte begreper svever i debatten. I sommer leste jeg tre bøker som gjorde meg klokere.

Det begynte med iransk-nederlandske Kader Abdolahs Muhammedsbiografi. Der møter vi først den asketiske profeten i Mekka, tvilende på seg selv, men brennende i sin iver for et rettferdig samfunn under den ene Gud. Deretter den livsnytende krigsherren i Medina. De egyptiske fortolkerne som er bin Ladens lærefedre, mener jo at Medinatekstene i Koranen har forrang foran de mer ydmyke og fredsæle Mekkatekstene (noe kristne som Mark Gabriel er enige med dem i).

Profeten. Abdolah ser ut til å foretrekke profeten i Mekka-versjon. Det ble bekreftet da jeg leste- Abdolahs romanHuset ved moskeen, som beskriver hvordan det politiske islam overtar og undertrykker det tradisjonelle åndelige og kulturåpne islam i Iran.

Det politiserte islam begynte som et opprør mot Nasser i Egypt og sjahen av Iran, men dominerer nå den vestlige verdens forståelse av islam. Denne islamforståelsen vinner mer og mer terreng hos muslimer, særlig i Midtøsten. Det gir Ed Husain en levende og skremmende beskrivelse av i boka Islamisten.

Hvordan kan tilsynelatende veltilpassede annen generasjons innvandrere fra europeisk middelklasse ende opp som islamistiske terrorister? Det ble et brennende- spørsmål etter terrorbombingen i London i 2005. Ed Husain ser det som sitt kall å svare, for dette er nettopp veien han vandret selv.

Islamisme. Hva gjorde Husain til islamist? Det var ikke dårlige erfaringer med rasisme i England. Det var ikke sosial elendighet   han ble etter hvert en vellykket finansmegler i London City. Det var ikke den islamske oppdragelsen   foreldrene gjorde hva de kunne for å hindre ham i å bli islamist. Det ser ut som det handler om det som har dratt unge mennesker inn i så vel nazismen som marxist-leninismen og lukkede kristne sekter: Et system som gir svaret på hvordan vi kan få en bedre verden, et sosialt fellesskap som gir tilhørighet   og et fiendebilde av verden rundt som isolerer for motforestillinger.

Fiendebilde. Husain beskriver godt hvordan islamistene bevisst utnytter det liberale samfunnets ytringsfrihet og velferdsordninger, mens de ler av det dumsnille vestlige samfunnet. Men også hvordan europeisk fremmedfrykt bidrar til å isolere innvandrermiljøene. Det gir islamistene fritt spillerom til å bygge opp sine fiendebilder. Og moderate muslimer lar dem dominere, fordi de ikke vil vise omverdenen intern splittelse.

Flere av Husains venner endte opp som terrorister. Det som berget ham, var ballasten han hadde med fra familien, og først og fremst fra bestefaren: En muslimsk predikant fra den åndelig/mystiske varianten av islam. Det ga til sjuende og sist korrektivet han trengte for å bryte med miljøet.

Vestlig verdslighet. Det er altså ikke slik som mange tar for gitt, at sekularisme er den beste medisinen mot ekstremt islam. Unge mennesker som vil ta sin tro alvorlig, drives i islamistenes armer av vestlig verdslighet. Det samme gjør de som gir islamistene rett i at de står for det opprinnelige, uforfalskede islam.

Nei, slik er det ikke, sier både- Kader Abdolah og Ed Hussain. Islamismen er en moderne oppfinnelse, en pervertering av islam som bygger vel så mye på sosialistisk og fascistisk tankegods fra begynnelsen av forrige århundre, sier Hussain. Den beste vaksine mot islamisme, er å møte et levende og åndelig islam, mener han.

Etter å ha sett farene ved politisering av religionen, blir Hussain ekstrem motsatt vei. Han vil overhodet ikke blande religion og politikk. Men en religion uten samfunnsmessige konsekvenser er blitt kastrert. Der faresignalene bør blinke, er når religion brukes til å bygge opp fiendebilder og så mistro og hat til de som mener annerledes.

Gå til innlegget

Fengslende fange

Publisert nesten 11 år siden

Om jeg kommer til å huske en ting fra valgkampen 2009, så tror jeg det blir Bjørnar Dahls innsats i kriminalitetsdebatten på Velg09.

"Målet med denne debatten er at vi skal forstå litt mer", sa programlederen, og for en gangs skyld ble dette ønsket oppfylt i en valgdebatt. Det var ikke politikernes fortjeneste. Men Bjørnar Dahl, som soner det han selv betegnet som en rettferdig straff i Oslo fengsel, talte med moralsk autoritet og sakkunnskap.

"Fengsel er den minst humane og minst effektive straffemetode som finnes. Det hadde fungert bedre å piske folk eller kappe av dem fingrene. " Slik satte en fengselsansatt (ikke innsatt den gangen) saken på spissen i en debatt jeg hørte for ti år siden. Vi vet at fengsel ikke hjelper, vi vet at fengsel ikke gjør samfunnet tryggere, men vi holder på med det likevel.

Hvordan kan vi få et tryggere samfunn? Det sier alle er hensikten med kriminalitetspolitikken. Det er lett å tenke at vi blir tryggere dersom vi bare får buret de kriminelle inne, og at strenge straffer skremmer folk fra kriminalitet. Men slik er det jo ikke - det er jo bare å se på USA.

Bjørnar Dahl fikk oss til å se realitetene, hva det egentlig er som skal til dersom kriminalitetspolitikken skal bidra til at vi får mindre kriminalitet. Han var så overbevisende at Per Sandberg et øyeblikk holdt på å gå inn for mer åpen soning. Men så kom han på at han representerer Frp, og fikk poengtert at det er viktigere at folks rettferdighetssans imøtekommes enn at de innsatte kommer på bedre tanker.

Knut Storberget gjentok og gjentok at vi må ha to tanker i hodet samtidig, men det ble så mange tanker at vi mistet tråden i hva han egentlig står for. Rita Sletner holdt standhaftig fast på at det viktigste er å få kartlagt fangene ved begynnelsen av soningen. Sletner ga et inntrykk av å ha tenkt på tingene, uten at vi fikk vite så mye om hva hun har tenkt.

Innvandringspolitikk fra en moské var en klisjé - innvandring og integrering handler da ikke om islam. Men kriminalitetspolitikk fra fengslet, det var rett og slett til å bli klok av.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere