Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Ytterfløyenes tvetydige makt

Publisert over 10 år siden

Ytterfløyene får oppmerksomheten, både i stortingsvalget og kirkevalget.

Selv om «Jens mot Jensen» er blitt til «Jens mot Erna», er det ytterfløyene det for en stor del handler om i årets stortingsvalg. Hvor stor innflytelse Fremskrittspartiet skal få i norsk politikk, er blitt et hovedspørsmål. Men valget avgjør også om Sosialistisk Venstreparti skal beholde den innflytelsen de har hatt de siste årene.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Skjebnevalg. Valget kan dermed oppfattes som et skjebnevalg, enten man ser det som et være eller ikke være for den nordiske velferdsmodellen, slik for eksempel Per Fugelli gjør, eller om det handler om å stanse avkristningen av Norge, slik det ble framstilt på Moster forrige helg.

Det er likevel lettere for Stoltenberg å skremme med Frp enn det er for Høyre å skremme med SV. Etter fire år med Kristin Halvorsen som finansminister, får ikke næringslivet frysninger på ryggen av å tenke seg et SV med hånda på rattet i økonomiske politikk (selv om Olav Thon og Stein Erik Hagen sier noe annet). Frp, derimot, holder seg fortsatt med programposter som skremmer dem som tenker på renta og kronekursen. Men Dagfinn Høybråten kan skremme med SV, for når det gjelder saker KrF-velgerne er spesielt opptatt av, er det SV som har hatt styringen hos de rødgrønne.

To tredjedeler. Bare en tredjedel av velgerne hører til hos ytterpartiene Frp og SV. To tredjedeler klumper seg sammen i det forholdsvis ensartede landskapet fra Arbeiderpartiet til Høyre. Det store flertallet ønsker seg ikke store forandringer – de vil bare ha litt ulike justeringer av kursen. Her ligger tyngdepunktet politikken kommer til å bevege seg omkring også de neste fire år, uansett hvilken regjering vi får.

Polariseringen er derfor ikke uttrykk for realiteter. Det ser vi også av hvordan ytterpartiene suges inn mot tyngdepunktet så fort de begynner å tenke realistiske tanker om regjeringsmakt. For fire år siden var det Kristin Halvorsen som modererte og justerte programmet. Nå er det Siv Jensens tur. Ingen av dem kommer til å kunne forme Norge i sitt bilde. Skal de ha makt, må de kompromisse bort mye av sin politikk. Det er ikke ytterpartiene som kommer til å forme Norge.

Splittet kirke. Kirkevalget har ikke fått den store oppmerksomheten i mediene, og nok heller ikke blant folk flest. Men for de som er engasjert, står mye på spill. For noen vil det være siste spiker i likkista for Den norske kirke om kirken åpner for en liturgi for ekteskap mellom personer av samme kjønn. Andre frykter valget vil gi et konservativt tilbakeslag som vil gjøre folkekirken snever og støte flertallet av medlemmene bort.

Helt siden det kirkelige demokratiet ble innført, har kirkemøtet vært dominert av det moderate sentrum i kirken. Men nå kan det bli annerledes. Den mobiliseringen som skjer både blant liberale og konservative, kan komme til å skvise sentrum ut. Det trykkes ingen lister med anbefaling av moderate sentrumskandidater som ikke vil tone flagg i homofilistriden. Dermed kan de komme til å falle ut, og kirkemøtet bli preget av to uforsonlige fløyer – hvilken som blir størst er ikke godt å si. Men det vil gi oss en polarisering på toppen av kirken.

Symbolsak. Selvsagt er homofilisaken viktig for dem det direkte angår. Det er dessuten et spørsmål som går på dypt teologisk vann, og som mobiliserer sterke følelser. Men i tillegg til innholdet i saken, er den også blitt et symbol for hva slags kirke Den norske kirke skal være.

 ­– Vi er redde for at utviklingen vil snu i retning av en sterkere frelse- og forkynnelseskirke som er opptatt av å moralisere overfor enkeltindividene, sier leder i Norges Kristelige Studentforbund, Torkil Hvidsten til Klassekampen. Han er leder for en aksjon for å få liberale kandidater inn i bispedømmerådene.

På motsatt fløy mobiliserer Øyvind Benestad i nettverket morfarbarn.no. Også han ser store konsekvenser av valget: Dersom en kjønnsnøytral ekteskapsliturgi innføres, vil vi få en løgnkirke i strid med Bibelens prinsipper, som vil gjøre titusener hjemløse i kirken, sier han til Klassekampen.

Fellesskap. Men er dette polariserte bildet av to uforenlige kirkesyn dekkende for virkeligheten i Den norske kirke? Jeg vet om flere som hører til den såkalte homoliberale fløyen som slett ikke har noe ønske om å tone ned Jesus som frelser eller kallet til omvendelse. Og jeg vet at mange som står på den tradisjonelle linjen i homofilispørsmålet, ønsker en kirke som engasjerer seg sterkt i samfunnet til fordel for de svake og underpriveligerte og for miljøet.

Rundt i byer og bygder er Den norske kirkes menigheter et viktig  forankringspunkt for folk, et sted de kan ty til når det røyner på, et sted som byr på fellesskap i en individualistisk tid, en formidler av gode verdier som lokalsamfunnet trenger. Det er en sterk vilje til å ta vare på det man har sammen i de lokale fellesskapene.

Sist søndag var jeg på gudstjeneste i en slik menighet i det konservative bibelbeltet Både liturgi og preken formidlet en erkjennelse av at vi som samfunn svikter og fortrenger det ansvaret vi har for verdens nød og for klodens framtid. Så radikal og samfunnskritisk tale har jeg ikke hørt fra noen av partiene i valgkampen.

Så kanskje kirken tross alt er den eneste som målbærer at verden trenger å forandres i valgkampens mette utilfredshet? 

Gå til innlegget

Obamafri valgkamp

Publisert over 10 år siden

Det var ikke mye Obama over avslutningen på valgkampen. Norske velgere tilbys ikke mange drømmer om for framtida eller tro på forandring.

«Er du irritert, så stem på oss», sa lederen for det partiet som sier seg å være for folk flest i sluttappellen i partilederdebatten. Skal vi dømme etter valgkampavslutningen i fjernsynet, er det slik vi er: Mette gjester på fint hotell, men likevel irritert over at servicen ikke er helt på topp.

I den grad verden omkring oss ble nevnt, så handlet det om hvordan vi skal slippe å ha noe med den å gjøre, det vil si hvordan vi skal unngå at det kommer for mange asylsøkere hit.

Nå skal ikke politikerne ha hele skylda for at partilederdebatten ble så snever. NRK hadde satt stramme rammer: Eldreomsorg, oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen og asylsøkere var de eneste sakene som sto på dagsorden. De ga anledning til også å svippe innom velferd, skatt og privatisering. Og så gjorde Kristin Halvorsen et panisk forsøk på å få snakke om skole.

Jens Stoltenberg satset noe overraskende på eldreomsorg, og prøvde å klistre Erna Solberg til Ronald Reagen i skattedebatten. Ellers var statsministeren svært så utydelig, både på Lofoten/Vesterålen og asylsøkere. Hovedappellen hans var: Stem på meg, slik at du slipper de borgerlige. 

For vi slapp selvsagt ikke unna regjeringsdebatten, uten at noe nytt kom fram. Saksdebatten viste at den dypeste politiske avgrunnen befinner seg mellom de to garantipartiene Venstre og Fremskrittspartiet. Erna Solberg kom likevel med et fromt håp om at de vil tolke garantiene sine mer velvillig etter valget.

Jens Stoltenberg sa at han forstår Siv Jensen godt når hun ikke vil være en fotskammel for et regjeringsalternativ der hun ikke får være med. Men vil han bruke Frp som fotskammel for makt?

Vi merket oss også at Sponheim vil erstatte de rødgrønne med en mindretallsregjering - uten å presisere hvilken.

Den som virket mest ivrig for å kvitte seg med den rødgrønne regjeringen, var Dagfinn Høybråten. Han beskyldte de rødgrønne for å ha lurt velgerne, han fikk Kristin Halvorsen i harnisk med å kalle henne ekspert på brutte miljøløfter. Hadde KrF hatt dobbelt så stor oppslutning, ville Høybråten framstått som beste statsministeralternativ. Han sendte ingen hilsener til de velgerne som er mest opptatt av ekteskapslov og Israel - det gjorde for øvrig heller ikke Siv Jensen.

Hva kommer vi til å huske fra denne partilederdebatten? Trolig Kristin Halvorsen, som gjorde fornøyde damer til sin hjertesak. Kan det berge SV fra å tape valget både for seg selv og de rødgrønne?

Gå til innlegget

Nå er det Erna mot Jens

Publisert over 10 år siden

Erna Solberg er statsministerkandidat. Siv Jensen er opposisjonspolitiker.

Bare det å få komme først i studio som Jens Stoltenbergs statsministerutfordrer, var en seier for Erna Solberg. Seier nummer to var at hun gjorde det minst like bra som den sittende statsministeren.

For et par uker siden sto statsministerduell mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV2s sendeskjema for onsdagskvelden før valget. TV2 - i likhet med en stor del av mediene for øvrig - hadde kjøpt Arbeiderpartiets tese om at valget står mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - det vil si mellom Jens og Jensen.

Men etter at Jens Stoltenberg selv hadde utnevnt Erna Solberg til sin hovedmotstander, skiftet også mediene analyse til det mer realistiske Ap mot Høyre/Venstre/KrF. Dermed ble det Erna Solberg som satt som Jens Stoltenbergs motstander, både i TV2 og i NRK. TV2 ville imidlertid ikke bryte sin avtale med Siv Jensen, og slapp også henne til i runde nummer to.

Det mest overraskende var at Erna Solberg greidde seg så bra i debatten om regjeringsalternativ. Hun kom ikke på defensiven, til tross for at Jens Stoltenberg her har best kort på hånden. Hun tok Stoltenberg selv til sannhetsvitne på at borgerlig flertall vil gi borgerlig regjering.

Skattelette var hovedtema, og her var Stoltenberg på offensiven, og trakk inn Bush som eksempel på hva Høyres skattelettepolitikk vil føre til. Men voodoo-politikk passer dårlig på det ansvarlige Høyre. Det var imidlertid svakt av programlederen å ikke konfrontere Solberg med at verken Venstre eller KrF vil gi skattelette.

Forskjellene mellom en Solbergregjering og en Stoltenbergregjering er egentlig små. Det er noe annet med Siv Jensen. Hun står definitivt for en annen politikk.

Partitaktisk var det sikkert kjempebra for Siv Jensen å få snakke innvandringspolitikk det meste av tida. Men innvandring er tross alt ikke det viktigste en mulig statsminister skal prøves på. Og når hun måtte bruke Trygve Hegnar som sannhetsvitne for at Frps økonomiske politikk er ansvarlig, ble det nokså tynt. Her kunne Stoltenberg snakket om voodoo med noe større rett.

Erna Solberg står igjen som statsministerkandidaten, fullt på høyde med Jens Stoltenberg. Men det kan godt hende at Siv Jensen vant flest velgere.

Gå til innlegget

Kan Rødt sprenge de rødgrønne?

Publisert over 10 år siden

Vil Senterpartiet delta i en regjering som er avhengig av Rødt? Og for SV vil det være et mareritt.

Det er lenge siden partiet Rødt (tidligere Rød Valgallianse) hadde så godt håp om å komme på Stortinget som i år. Det er enda lenger siden de kunne håpe på makt i form av vippeposisjon. Nå gir flere meningsmålinger på riksplan Rødt en oppslutning som i mandatberegningsprogrammet holder til to mandater.

Men slike riksberegninger er usikre. Det avgjørende blir resultatet i de to fylkene der Rødt kan ha håp om å komme inn: Oslo og Hordaland. Ingen av dem har til nå vært inne på lokale galluper.

Eldre herrer. At revolusjonen kan bli representert av de to eldre herrer Erling Folkvord og Torstein Dahle, er selvsagt et lite paradoks. Men en av de to   eller begge   kan i en gitt situasjon komme til å sitte på vippen mellom de blå og de røde. Nå er kanskje ikke vippen den mest korrekte betegnelsen, ettersom Rødt bare kan tenkes å støtte en regjering på den røde siden. Men det kan altså tenkes at Rødt kommer til å sørge for flertall for en rødgrønn regjering.

Nei fra Sp? Eller kan de det? Det er ikke sikkert regjeringen blir rødgrønn dersom den skal regjere på grunnlag av Rødt. For vil virkelig Senterpartiet det? For vel en uke siden gikk Ola Borten Moe ut og sa at Sp ikke vil regjere med Rødt som støtteparti. Sp-ledelsen har forholdt seg taus om dette. Men det kan nok være at mange i Senterpartiet synes det kan bli en vel stor belastning å høre til i selskap med venstrekommunistene. I alle fall kan det være en god grunn dersom man etter valget føler behov for å trekke seg fra regjeringsmakten.

Afghanistan. Men hvilken makt vil egentlig Rødt kunne ha over politikken? Siden de ikke kan felle regjeringen, vil de bare måtte akseptere at regjeringen henter sin støtte på høyre side. Norge trekker ikke soldatene ut av Afghanistan for det om Rødt sitter på vippen.

Erling Folkvord er klar over det. Men da vil det bli synlig at regjeringen går i en arbeiderfiendtlig retning, sier han. Med andre ord: De som først og fremst kommer til å merke Rødt, er SV, som kommer til å bli pint og plaget hver gang regjeringen søker støtte andre steder. Så kanskje ikke SV heller har så lyst til å regjere på Rødts nåde?

Lang vei. Det er med andre ord slett ikke gitt at Rødt på vippen vil bety at den rødgrønne regjeringen fortsetter. Å vippe sammen med SV til en ren Arbeiderpartiregjering vil imidlertid fort kunne oppleves som en vandring i skyggenes dal.

Veien til parlamentarisk innflytelse er lang for Rødt. Men så var det vel heller ikke på den veien makta skulle vinnes?

Gå til innlegget

Helt i det blå

Publisert nesten 11 år siden

Vi kan like godt gi opp først som sist å få greie på hva slags regjering vi vil få etter valget. 

Nina Owing gjorde et iherdig forsøk på å få klarhet i hva som blir regjeringssituasjonen etter valget. Men ingen av de fire partilederne (nei, heller ikke Stoltenberg) ville ut med sine alternative planer. Selvsagt ikke. Dette handler om to ting: 1. Å si det som bidrar til flest mulig stemmer ved valget. 2. Ikke binde for mye av handlefriheten etter valget.

Derfor sier Jens Stoltenberg at det blir borgerlig regjering dersom det blir borgerlig flertall - forat ingen skal la være å stemme Ap i den tro at Jens blir statsminister uansett. Men han sier ikke noe om at han vil gå av dersom det blir borgerlig flertall - for det ville låse handlefriheten.

Derfor sier ikke Dagfinn Høybråten at han heller vil ha en Ap-regjering enn en Høyre-Frp-regjering: Da vil en del av de borgerlig innstilte velgerne forlate KrF. Men han setter samtidig opp et sikkerhetsgjerde mot Frp - for ellers ville de KrF-velgerne som ikke tåler Frp stikke av.

Omtrent samme resonnement gjelder for Lars Sponheim. Men blant Venstrevelgerne er nok Frp-allergien sterkere. Det var derfor Sponheim lot seg lokke inn i garantikjøret. Det eneste nye som kom ut av debatten, var for øvrig at Stoltenberg sa at han stoler på at Sponheim vil holde Frp utenfor regjeringskontorene. Det er det nok grunn til. Og KrF vil ikke tåle belastningen ved å være eneansvarlig for å gi regjeringsmakt til Frp.

Er det noe som er noenlunde sikkert, så er det at Siv Jensen ikke blir statsminister. Derfor var også statsministerduellen mellom henne og Jens Stoltenberg også en øvelse i det blå. Det politiske alternativet Siv Jensen skisserte, kommer ikke til å få flertall. Det duger bare som skremsel for Jens Stoltenberg.

Den som ikke fikk være med i NRKs Velg09, var Erna Solberg. Men hun er tross alt det mest sannsynlige alternativet til Jens Stoltenberg. I alle fall dersom framgangen for Høyre fortsetter. Og hvis Siv Jensen ikke foretrekker Stoltenberg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere