Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

KrFs identitetskrise

Publisert over 10 år siden

Når det som har vært samlende, blir det som splitter, kan man stå overfor en identitetskrise.

 «Vi er heldige i Kristelig Folkeparti. Vi kan nok krangle om politikk, men vi har det viktigste felles, og det holder oss sammen.» Det sa en KrF-tillitsmann til meg en gang på 70-tallet, da interne kriger raste i mange andre partier. Nå ville det være mer treffende å si at i KrF er de enige om politikken, men de splittes av teologi og kulturforskjeller.

Selvsagt var det teologiske forskjeller i KrF også tidligere, for eksempel mellom pinsevenner og indremisjonsfolk. Men de delte likevel langt på vei en felles lavkirkelig kultur. Nå er det kristelige landskap mer splittet og mangfoldig. Ikke bare KrF merker det.

 Politisk enighet. Da Margit Hunemo og Knut Arild Hareide debatterte i Dagsnytt 18 forleden, virket programlederen lettere forvirret om hva konflikten gikk på. For de var jo enige om politikken: Om miljøvern, fattigdomsprofil, bistand – ja, også om ekteskapslov og abort. Og de var enige om at KrF skal bygge på kristne verdier, men at et politisk parti må argumentere allmennetisk.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Det de var uenige om, var hvor sterke ord KrF skal bruke om den ekteskapsloven de er enige om at de vil forandre. Og om KrF skal være åpent for alle som er enige i partiets politikk, eller om det skal være bare for bekjennende kristne. Det handler altså ikke om politiske standpunkter, men om strategi, teologi – og kanskje aller mest om identitet. Det er derfor det engasjerer så sterkt.

Når partihistoriker Kåre Olav Solhjell sier at KrF må løsrive seg fra en bedehuskultur som er i tilbakegang og søke oppslutning hos bredere grupper, så er han selvsagt klar over at han ikke kommer med nye tanker. I historieboken han ga ut i fjor, står det blant annet om Holme-utvalget fra 1989, som konkluderte med akkurat det samme.

 Omlegging. For 20 år siden gjorde KrF det Solhjell nå anbefaler. De la om møtestilen, slik at et KrF-møte ikke lenger skulle være en kopi av et bedehusmøte. De la om språkbruken til mer allmennpolitisk tale, og valgte en leder som ikke var totalavholdende. Og ikke minst vedtok de et prinsipprogram som gjorde KrF til et kristendemokratisk verdiparti. I alle fall nesten.

Om det var denne omleggingen som var årsaken til suksessen den gang, eller om det var kontantstøtten og Bondevik som statsminister, er ikke godt å si. Men i alle fall stanset KrF litt på halvveien i omleggingen til vanlig parti. Man gjorde ikke som søsterpartiene i Sverige og Danmark og forandret navn fra «kristelig» til «kristendemokratisk». Og tillitsverv ble forbeholdt bekjennende kristne.

Noe av årsaken til at man stanset her, var nok frykten for å gå for fort fram slik at gamle velgere ikke hang med. Regjeringsarbeidet gjorde dessuten at man ikke fikk prioritert prosessene i partiet. Man rakk å gjøre velgerne forvirret, men ikke overbevist om den nye linja.

 Lekkasjer. Et lite parti vil alltid få problemer i et regjeringssamarbeid med de sakene der man står alene. Slik også med KrF. Regjeringen Bondevik utnevnte Gunnar Stålsett til biskop og kritiserte Israels politikk. Dermed mente en del velgere at partiet hadde tonet ned sin kristne profil, at det var blitt uklart og utvannet. Det ble sett som et resultat av prosessen mot kristendemokrati. Det ble viktig for partiledelsen å berolige disse velgerne, med det resultat at nye velgere opplevde at KrF tok et steg tilbake til gamle dager.

Med Jens mot Jensen som hovedproblemstilling ved årets valg, ble lekkasjene i begge retninger forsterket. Man mistet både de som frykter Frp og de som er forarget fordi KrF ikke vil samarbeide med Frp. Men man kan ikke bare skylde på medier og motstandere. Når velgerne svikter, må det også henge sammen med en manglende samling og entusiasme for felles prosjekt.

Prosjekter. KrFs to store vekstperioder kom i tider da partiet hadde opplevd store indre motsetninger om EU og regjeringssamarbeid. Men man samlet seg om prosjekter som ble oppfattet som viktigere, som abort og kontantstøtte. Indre motsetninger behøver ikke å skade, dersom man finner noe større å samle seg om. Å kunne ta opp i seg motsetninger kan tvert om være en oppskrift for vekst.

Dagfinn Høybråten har satset på å samle partiet om innsats for svake og fattige. Det er godt tenkt. Det tar sitt utgangspunkt i det mest sentrale i kristen etikk, som samler alle ulike kristenfløyer. Det rammer de rødgrønnes svakeste punkt og setter samtidig grenser mot høyresida. Håpet var nok også at det kunne gjøre det mulig å la diskusjonen om partiforståelsen ligge.

Men så lenge det ikke er avklart om KrF er en politisk bevegelse for kristne mennesker eller et kristendemokratisk verdiparti alle kan slutte seg til, blir det sprik i forventningene til partiets oppførsel. Da oppstår det usikkerhet, og av den følger det misforståelser. Folk begynner å snakke forbi hverandre og konstruere opp større motsetninger enn det er grunnlag for. Det felles prosjektet blir uklart. Dermed blir man oppfattet som utydelig.

 Sperregrensen. Men å diskutere selve partiforståelsen, kan bli en risikofylt operasjon på kanten av sperregrensestupet. Og vil ikke diskusjoner om bekjennelsesparagraf og partinavn nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?

Gå til innlegget

Obamas tunge forventninger

Publisert over 10 år siden

Trodde vi virkelig at alt ville ordne seg bare Obama overtok? 

«De som tidligere kritiserte USA for å opptre egenrådig, kan ikke nå sitte og vente på at USA skal løse verdens problemer på egen hånd», var hjertesukket fra Barack Obama da han talte til FNs hovedforsamling onsdag. Dette har vært uka da Obama har blitt konfrontert med alle krisene han forventes å løse. Ikke rart han prøver å dempe forventningene.

Obama er en enestående god taler. Han kan skape begeistring, håp og tro. Men dermed skaper han også store forventninger, forventninger som vi allerede dagen han ble valgt sa kan komme til å slå tilbake. «Ja, vi kan» måtte få en tilføyelse: «Men det krever tålmodighet». Vi vet det, men vi vil helst ikke innrømme det. Denne uka sto påminnelsene i kø.

Afghanistan. Det begynte mandag med en rapport fra general Stanley McChrystal, USAs øverstkommanderende i Afghanistan.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Operasjonen i landet kan ende i fiasko, advarte han. Generalen argumenterte for å få enda flere soldater, og da smører man kanskje litt tykt på. Men advarselen er høyst realistisk. Valget i Afghanistan viste at vi har alliert oss med udemokratiske krefter for å fremme demokratiet. Det er et dilemma som ikke løses med flere soldater.

Obama gikk til valg på å få USA ut av Irak, blant annet for å kunne samle kreftene om å vinne i Afghanistan. Men nå ryktes det at visepresident Joe Biden arbeider med et forslag om å redusere troppene i Afghanistan, konsentrere seg om å ta Al-Qaida, og la Taliban være. Var det hva Obama hadde i tankene da han i FN sa at det er umulig å påtvinge et land demokrati utenfra? I alle fall skal det godt gjøres å se det som en seier om USA trekker seg ut og Taliban beholder makten.

Klima. Klimapolitikken er et av de områdene hvor resten av verden har betydelige forventninger til at det skal bli nye takter med Obama. Da han talte i FN tirsdag vart han da også langt klarere enn forgjengeren når det gjaldt å innrømme at noe må gjøres, og at USA må være med på jobben. Men han var skuffende tynn når det kom til konkrete forslag og løfter.

Årsaken er nok at presidenten mangler ryggdekning i Kongressen. Senatet har fortsatt ikke vedtatt hans klimalov. Det er sterke krefter knyttet til oljeindustri, bilindustri og andre grupperinger som frykter effektive tiltak mot drivgassutslipp. Det krever atskillig politisk kløkt og hestehandel og overvinne dem.

Men slike mektige interesser finnes også innen legemiddelindustri, forsikring og private helsebedrifter, og de har mobilisert mot en av de andre sakene som Obama lovet å løse: Helsetjeneste til alle amerikanere. Det er grenser for hvor mange kriger presidenten kan kjempe på en gang, og dermed må nok klimaet vente til neste år.

Midtøsten. Forventningene har ikke minst vært store til Obama når det gjelder å få i gang igjen fredsprosessen i Midtøsten. Det var for lengst satt opp et toppmøte mellom Obama, Israels Benjamin Netanyahu og palestinernes president Mahmoud Abbas under FNs hovedforsamling. Den gang møtet ble satt opp, hadde man et håp om at det skulle markere den nye begynnelsen på fredsprosessen. I stedet ble det en synliggjøring av at heller ikke Obama har maktet å få det til å løsne.

De som trodde at tøffere tale fra den amerikanske presidentene ville få Israel til å gi etter, må tro om igjen. Netanyahu trosser åpent USAs krav om stans i utvidelsen av bosettingene. Dermed har ikke Obama noe å kjøpe palestinske motytelser med. Netanyahu har nemlig ingen tro på at palestinerne har noe å bidra med.

Noen hadde ventet at Obama skulle ty til skarpere lut, og for eksempel true med å trappe ned amerikansk hjelp eller våpenleveranser til Israel. Men da ville han legge seg ut med nye mektige krefter i Kongressen. Det tar han tydeligvis ikke sjansen på nå.

Finanskrisen. Og så var det finanskrisens tur. I går samlet Obama G20-landene i Pittsburgh. Der kunne han fornøyd konstatere at krisen er i ferd med å gli over. Men de grunnleggende finansstrukturene som skapte krisen, er det ikke gjort noe med. Det er fare for at ubalansen i systemet får det hele til å tippe over i en ny og verre krise om et par år. Da nytter det ikke å nok en gang pøse penger inn i hullene.

Det kommer signaler fra Pittsburgh om at det skal slås til mot skatteparadiser og settes begrensninger på grådige bonuser. Men heller ikke her er det lett å se spor av effektiv konkret oppfølging. Og det er ikke bare på Wall Street i USA det befinner seg mektige krefter som står i veien for slikt.

Atomvåpen. Likevel skjedde det noe nytt denne uka: Obama ledet en sesjon om atomrustning i FN, der resultatet ble et vedtak om å arbeide for en atomvåpenfri verden. Her er det selvsagt særdeles langt fra intensjoner til resultater, men det er en markering av en helt ny amerikansk kurs.

Dette er også en finurlig måte å møte Irans mulige atomvåpenplaner. I stedet for å rasle med militære mottiltak, forsøker Obama å samle en internasjonal allianse som er mektig nok til å få Iran til å tenke seg om. I det lys må vi også se beskjeden som kom sist helg om at USA dropper planene om et rakettforsvar i Øst-Europa. Slik vil man trekke Russland med i alliansen mot iranske atomvåpen.

Det blir ikke raske resultater av slikt, men kanskje det blir bedre resultater dersom han lykkes.

Gå til innlegget

Sentrum tatt av flommen

Publisert over 10 år siden

Lars Sponheim og sentrums forsøk på å demme opp for Fremskrittspartiet endte med at de ble tatt av flommen.

Helt siden Fremskrittspartiet kom på vippen i 1985, har sentrumspartiene forsøkt å demme opp for Frp. Men samtidig har de gjort seg avhengige av Frp for å komme i posisjon. Denne skvisen har spist dem langsomt opp – og for Lars Sponheim og Venstre endte det med katastrofe.

For Carl I. Hagen var det en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da Lars Sponheim røk ut og Kristelig Folkeparti gikk på nok en smell. Han – og mange med ham – mener at sentrumspartiene har fått lønn som fortjent fordi de har forsøkt å holde Frp utenfor regjeringsmakt og dermed hindret

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

byggingen av et bredt borgerlig alternativ.

Sentrum kunne nok latt seg feie med av den blå  flommen tidligere. Men det hadde bare betydd at det var over og ut med sentrum som selvstendig alternativ. Både Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten har visst at partiet ville sprekke om de overga seg til de blå bølgene. Da Sponheim i partilederdebatten for fire år siden sa nei til Frp, var Høybråten innforstått med det.

Lekkasjene. Men samtidig var det umulig for sentrum å få regjeringsmakt uten å gi Fremskrittspartiet innflytelse. Dermed havnet de i en dobbeltkommunikasjon som mange velgere opplevde lite troverdig. Lars Sponheim har trolig rett i at velgerne flyktet fra Venstre fordi de var redde for at en stemme til Venstre ville ende opp med å gi Frp makt. Men Venstre har trolig lekket i begge ender, i det minste har de mistet mange av velgerne som stemte på dem for å berge Bondevikregjeringen.

Mye tyder på at også KrF har mistet velgere til Arbeiderpartiet fordi de ikke ville ha Frp. Men KrF har også hatt lekkasje til Høyre – i mindre grad til Frp – av folk som så det som en overordnet målsetting å bli kvitt rødgrønn avkristningspolitikk. 

Det er dødbringende for sentrum å måtte velge side. Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering gjorde det mulig å unngå. Men det var Carl I. Hagen som gjorde den mulig, og han ventet belønning for det.

Avhengighet. Sentrum har forsøkt seg med ulike strategier for å komme løs fra avhengigheten av Frp. Den første var troen på at Frp ikke ville våge å felle en borgerlig regjering og slippe Ap til. Det håpet torpederte Carl I. Hagen allerede da han felte Kåre Willoch i 1986. Like fullt er det hva Sponheim og Høybråten satset på i år. Det var ikke lett å få noen til å tro på det.

Den andre utveien var at Arbeiderpartiet ville samarbeide med sentrum om å holde Frp utenfor innflytelse. Men bortsett fra et kort mellomspill med Jaglands 36,9, har Ap aldri villet bidra til å gi andre regjeringsmakt. Da Stoltenberg gikk sammen med høyresida om å felle Bondevik på en miljøsak, var den muligheten uttømt.

Den tredje muligheten for å bli kvitt innflytelsen fra Frp, er å slutte seg til Ap. Det er veien Senterpartiet har valgt. Men verken Venstre eller KrF har våget å provosere sine borgerlig innstilte velgere med noe slikt.

Dermed er Venstre og KrF låst i en posisjon der de spises opp fra begge sider. Fremskrittspartiet kan piske dem for å være propp i det borgerlige systemet, mens Arbeiderpartiet kan skremme med at de vil gi makt til Frp. Det er en tap-tap-situasjon det virker umulig å komme ut av, og som langsomt spiser velgergrunnlaget opp. Og det finnes ingen enkle utveier.

Høyres ja takk. Men også Høyre er rammet av mellompartiproblemet lekkasje i begge ender, mellom de som vil samarbeide med sentrum og de som vil bygge rent og blått med Frp. Erna Solberg løste det med et ja takk til begge deler, og fikk uttelling på å personifisere håpet om borgerlig regjering. Da de rødgrønne berget flertallet, ble hun spart for sannhetens øyeblikk der hun måtte velge. Det betyr ikke at problemet er ute av verden.

Erna Solberg har fått et mandat fra velgerne: Å være den som bygger et alternativ til den rødgrønne regjeringen. Da må hun enten satse på å få moderert Fremskrittspartiet så mye at det blir spiselig for sentrumspartiene, eller hun må satse på at sentrum er i ferd med å dø og at framtida er et rent blått alternativ. Inntil videre vil hun nok satse på det første, ikke gjennom erklæringer og fotoseanser, men gjennom politisk arbeid i stortingskomitéene.

Knust drøm. «Når Siv Jensen blir statsminister», var gjennomgangstonen på Fremskrittspartiets landsmøte i vår. Den drømmen er nå knust. Også drømmen om et Norge formet etter Frps program må skrinlegges. Frp får ikke mer enn fjerdeparten av velgerne. Det betyr at veien til makt må gå gjennom samarbeid og moderasjon.

 Det ligger i Frps gener å være annerledespartiet som kjemper mot alle andre.  Det skal mye til om Siv Jensen får partifellene med på moderat samarbeidskurs med blikket stivt festet på 2013. Og vil Høyre våget et samarbeid med Frp uten et sentrum til å balansere på den andre siden?

Det er kanskje ingen trøst for Lars Sponheim. Men noe har han oppnådd. Han har bidratt til at Siv Jensen aldri blir statsminister.

Gå til innlegget

Regjeringsskvis felte Sponheim

Publisert over 10 år siden

Jens Stoltenberg og Erna Solberg ble tyngdepunktene som trakk velgerne til seg, mens KrF og Venstre havnet i regjeringsskvis.

Valget ble en katastrofe for de to sentrumspartiene. Lars Sponheim har allerede varslet sin avgang, men alt tyder på at Dagfinn Høybråten vil velge å ta ansvar ved å fortsette som leder.

Valget er først og fremst en seier for Jens Stoltenberg. Han fortsetter som statsminister, og Arbeiderpartiet er tilbake på nivået fra Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Sosialistisk Venstreparti har går på et nytt valgnederlag, selv om resultatet ikke blir fullt så ille som man fryktet for noen dager siden. Senterpartiet holder seg så noenlunde, og dermed blir det fortsatt rødgrønt flertall.

Skuffelsen er derimot stor for Fremskrittspartiet, som bare har en liten framgang fra sist. Siv Jensenmå vinke farvel til alle statsministerdrømmer. Det samme må Erna Solberg, og heller ikke Høyre har grunn til å juble over resultatet. Likevel har Solberg og Høyre maktet å heve seg fra den bunnen partiet befant seg i. Erna Solberg kan nå begynne det møysommelige arbeidet med å etablere seg som alternativet til Arbeiderpartiet om fire år.

For de to partiene som satset på Solberg denne gangen, ble valget en katastrofe. Venstre berger seg trolig såvidt over sperregrensen, og Kristelig Folkeparti gjør et enda dårligere valg enn katastrofevalget for fire år siden. Mye tyder på at de to partiene har havnet i en skvis i en valgkamp som nesten bare har handlet om hvem som skal danne regjering.

Noen vil hevde at Sponheim med sine garantier torpederte både Venstre og en borgerlig seier. Jeg tror en erklæring om samarbeid med Frp ville skapt alvorlig røre både i Venstre og KrF og skadet de to partiene vel så mye.

Selv om flertallet er berget, lever den rødgrønne regjeringen mer utrygt enn før valget. Det skyldes forskyvningen i styrkeforholdet innad, der SV nå stiller vesentlig svakere, men samtidig har større behov for å vise evne til gjennomslag. Det kan ende i regjeringskrise i løpet av perioden - og med det en åpning for nye konstellasjoner.

Gå til innlegget

Glad eller skuffet?

Publisert over 10 år siden

Valgdagsmålingene viser rødgrønt flertall. Blir du skuffet eller glad om det går slik? Diskuter!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere