Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

En tro for meg

Publisert over 10 år siden

 

«Det er et spørsmål om hva som er riktig for deg», sier prinsesse Märtha Louise. Der treffer hun vår tid rett på spikerhodet.

I dag vil tusenvis av mennesker samle seg i lokalene til Norges Varemesse på Lillestrøm. Mange vil stille i kø for å høre Märtha Louise fortelle hvordan du kan møte din skytsengel, med tilhørende meditasjonsøvelser. Senere vil nok mange høre prinsessens svigermor snakke om stjerner og krystaller.

 Tilbudet på alternativmessen framstår som mangfoldig og uoversiktlig. «Nyåndeligheten» er ingen entydig religion. Tvert om handler det om at du skal plukke det som gir mening for deg. Begrepet «personlig kristen» er kommet i vanry. Men tanken om at livssynet må være personlig - og bare kan være det - har seiret.

Likevel vil sannsynligvis flertallet av de som vandrer rundt på messen, være medlemmer i Den norske kirke. I likhet med prinsessen ser de ikke det som noe problem. «Du har den kristne tro, og så kan du i tillegg ha åndelige opplevelser uten at det går på tvers av troen din», sier Märtha Louise til A-magasinet. Til Vårt Land sier hun at hun er glad for den kristne oppdragelsen sin og vil gi det videre til barna sine.

 Dogmene.Til tross for det ytre mangfoldet er det noe veldig likt over de fleste tilbudene du møter i den alternative åndeligheten. Det ligger noen dogmer til grunn: Troen på at det finnes en åndelig

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

virkelighet vi kan komme i kontakt med, på reinkarnasjon, et panteistisk gudsbilde («Altet, Den Ene, Gudinnen eller Guddommen» som Märtha Louise formulerer det) og avvisningen av at vi trenger frelse for å få del i det guddommelige. Det er ikke dette jeg leste i «Vedkjenningsskriftene åt den norske kyrkja» da jeg tok kristendom mellomfag.

Den grunnleggende likheten i det alternative, er tilnærmingen til det åndelige: Det handler om opplevelser og metoder som skal gjøre meg til et bedre menneske i betydningen mer harmonisk, lykkelig og sunn.

«Alternativ åndelighet kan bli preget av en egoistisk og fragmentert forbrukerkultur. Da går vi rett inn i hovedstrømmen i et destruktivt samfunn. All åndelighet som ikke tar ansvar for andre, er egoistisk, og dermed heller ikke virkelig åndelighet.» Nei, dette er ikke et sitat fra en kristen kritiker - selv om det ligner på det Notto Thelle sa i Vårt Land på torsdag om at den alternative åndeligheten framstår som et tilbud til de unge, pene, velstående, velskapte og balanserte. Sitatet er fra et intervju jeg med to år siden hadde med alternativbevegelsens nestor i Norge, Øyvind Solum,

Men kanskje vi skal være forsiktige med å kalle dette for alternativt. Er det ikke snarere slik at vi snakker om en endring i det åndelige klima også i kristne kretser? Øyvind Solum minnet meg om at herlighetsteologien har samme tilnærming som mange nyåndelige: De rette åndelige prinsippene skal gi oss et harmonisk liv preget av helse og overflod.

 Karismatikk. En annen parallell er den karismatiske vekkelsen. Det er knapt noen tilfeldighet at den kom samtidig med at nyåndeligheten blomstret opp. Der de nyåndelige har klarsynte, spådomskyndige og kanalisering av budskap, har karismatikken profetier og kunnskapsord. Musikk og dans som middel til å framkalle åndelig opplevelse finnes begge steder. Helbredelse ved håndspåleggelse likeså. Mer grunnleggende enn slike ytre likheter er paradigmeskiftet. Den ensidige fornuftsbaserte materialismen må suppleres av ånd og følsomhet, sier de nyåndelige. Kirken har latt seg fange av fornuftstroen og mistet av syne den åndelige virkeligheten, hevder karismatikerne. Og endelig er den personlige åndelige erfaringen som den viktigste erkjennelsesveien et viktig fellestrekk.

Men parallellene finnes også i motsatt ende av kirkelandskapet. Retreatbevegelsens vekt på åndelighet og stillhet og den mystiske erfaring som et trinn i den personlige åndelige utvikling, har også sine berøringspunkter til den alternative åndeligheten.

Ved å understreke det alternative har vi gått glipp av å se at vi står overfor en trend i tiden, som går på tvers av dogmatiske ulikheter. Derfor blir en  dogmatisk reaksjon utilstrekkelig. Det er allerede ti år siden Kirkemøtet vedtok at kirken må møte den åndelige lengsel. Men tiden har gått med til homofili, liturgi, forholdet til staten og prostereform.

 På leit. Det er lett å føle seg skremt av auraer, chakraer og annet tankegods fra østlig religion. Men å avvise folk som vil tilhøre kirken fordi de drar med seg fremmede tanker, er en dårlig løsning. «Den som leter, skal finne», sa Jesus, og derfor må kirken tåle å ta imot folk som er på leit.

Men skal kirken ha noe å gi søkende mennesker, så er ikke tilpasning av kirkelæren til nye trender svaret. Å kommunisere i en uklar tid krever klarhet. Kirken trenger snarere å bevisstgjøre og aktivisere sin egen dogmatiske arv. Inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen, forløsningen - alt dette må forkynnes og ikke minst forklares slik at det blir noe som angår oss og vår livsforståelse. Om vi skal ha noe å gi åndelig søkende, må dette være mer enn lærepunkter i et teoretisk byggverk, dogmene må være selve åndelighetens blodomløp som er integrert i liv og tro.

Det åndelige. Jeg skal også til Lørenskog i dag. Men ikke til Varemessen. Jeg skal til Skårer kirke, der Borg bispedømme skal snakke om hvordan kirken tar imot de som har det vanskelig eller føler seg utenfor. Det er ikke minst der tampen brenner. Som muslimen Abdul Aziz Ahmed sier i dagens Min tro-intervju: Det åndelige manifesterer seg i hvordan du behandler andre mennesker.

 

Gå til innlegget

Barnebarnas finansminister

Publisert over 10 år siden

Kristin Halvorsen har øst ut penger til barna. Nå er tida kommet for en finansminister som tenker på barnebarna.


Ill. Marvin Halleraker

Sigbjørn Johnsen er ikke bestefar   til tross for at han er nesten på min alder. Men han er en fase av livet da man lett får sans for perspektiver som strekker seg ut over det dagsaktuelle. Den første fasen kommer når man står på terskelen til voksenalderen. Den andre når barnebarna dukker opp.

Johnsen hadde rikelig anledning til å fordype seg i framtidsutsiktene da han satt som leder for pensjonskommisjonen. Der ble han vel kjent med kurvene som viser at de som nå befinner seg i barnehage og grunnskole, kommer til å få en vesentlig større bør av pensjonister å bære enn hva vi har i dag.

I tillegg kommer den eksplosive- økningen i trygdeutgifter som følge av flere syke og uføre. Bare fra 2009 til 2010 vil trygdeutgiftene øke med 31 milli-arder kroner, viser statsbudsjettet som nettopp ble lagt fram. Og så kan vi i tillegg legge til de økte kostnadene til helsevesenet, både fordi flere eldre betyr flere syke, fordi vi har en livsstil som gjør flere syke, og fordi vi får stadig nye behandlingsmetoder.

Ny stat. Stadig flere av de yrkesaktive er dessuten ansatt i offentlig sektor, og må dermed få sine lønninger dekket over skatter og avgifter. Siden Sigbjørn Johnsen første gang ble utnevnt til finansminister er antallet ansatte i offentlig forvaltning økt fra 568.000 til 756.000.

Alt dette har gått greit så lenge vi kunne ta ut stadig mer oljepenger til å dekke regningen. Men 2010 er siste året da det går. Deretter må enten regningen betales av skattebetalerne, eller utgiftsveksten må komme under kontroll.

Jens Stoltenberg ser at han i en slik situasjon trenger en finansminister som ikke trenger å tenke på gjenvalg. Men han har ikke satt Johnsen alene på jobben. Det er et lag bestående av helseminister Anne Grethe Strøm-Erichsen, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og fornyingsminister Rigmor Aaserud som sammen skal bringe under kontroll veksten i trygdeutgifter, helseutgifter og offentlig administrasjon.

Dette er ikke noen ny problemstilling for Stoltenberg. Omorganiseringen av staten begynte allerede den gang på 90-tallet Sigbjørn Johnsens var finansminister og Jens Stoltenberg næringsminister. Det begynte med omorganiseringen av Televerket i 1991. Senere har Statkraft, Statens Kornforretning, Statens veivesen, Norsk Medisinaldepot, Statens kantiner og en rekke andre statsinstitusjoner gått over til å bli mer eller mindre privatiserte foretak, samtidig som statsbedrifter med Statoil i spissen har løsnet båndene til staten.

Markedsstyring. Også de som er blitt igjen i statens brød har merket nye tider, med målstyring, effektivitetskrav, stykkpris og anbud.

Tanken er at markedsprinsippene skulle gjøre driften mer effektiv. Men det er omstridt om markedstenkningen fungerer når staten uansett tar regningen, noe vi ikke minst ser i helsevesenet. Og overgangen fra å være samfunnsinstitusjon i borgernes tjeneste til servicebedrift som skal maksimere fortjenesten på sine kunder, har også sine skyggesider.

En av dem er at arbeidsdagen er blitt mer usikker og krevende, og det kan være et av elementene som slår ut i sykefravær og uføretrygd. Arbeidsbelastningen er neppe blitt hardere. Min far, som jobbet førti timer inklusive lørdag på akkord i industrien, eller min bestefar som jobbet døgnet rundt for å fø familien på fjellgarden, ville neppe synes vi har stort å klage over. Men stadige omorganiseringer, prosesser, nedbemanninger, nye krav og usikkerhet er belastende på en annen måte.

Den gangen jeg studerte utvandringen til USA, snakket vi om «the push and the pull» som forklaringsfaktorer. Utvandringen var et produkt både av mulighetene i den nye verden og vanskene i den gamle. Noe lignende gjelder utstøting av arbeidslivet. Det er både hvor vanskelig det er å være i jobb og hvor lett og lønnsomt det er å være trygdet som avgjør. Å si at det bare skyldes slappe leger, latskap og dårlig arbeidsmoral er like galt som å si at det bare skyldes et umenneskelig arbeidsliv.

Høyredreining. Sigbjørn Johnsen var som finansminister sentral i omleggingen til den nye staten, der markedsprinsipper i offentlig forvaltning, egenandeler i helsevesenet, og den såkalte «arbeidslinja» i trygdepolitikken signaliserte nye grep. Det ble av mange oppfattet som en høyredreining, og var en av årsakene til dårlige Ap-valg for ti år siden, og under den rødgrønne regjeringen stanset mye av dette opp.

Foran Soria Moria2 mobiliserte deler av fagbevegelsen mot «den nye staten». Men det fikk ikke noe gjennomslag i regjeringsplattformen. Jens Stoltenberg har fått friere hender, og det er i den sammenheng Sigbjørn Johnsens comeback er interessant.

Besteforeldre. Verdifull tid og ufattelig mye oljepenger er gått med i de 19 årene siden han første gang fikk ansvaret for statens finanser. Om nye 19 år er i alle fall mine barnebarn på vei inn i arbeidslivet. Jeg tenker nesten daglig på hva slags byrder vi er i ferd med å legge på dem. Det skulle ikke forundre meg om Sigbjørn Johnsen har lignende tanker. Men vi har sett at mer marked kan skape vel så mange problemer som det løser.

Langsiktighet, derimot, trenger vi mye mer av i norsk politikk. Derfor er det bra besteforeldrene ikke kastes vrak på.

Gå til innlegget

Når avisene dør

Publisert over 10 år siden

Blir den offentlige debatten mer demokratisk dersom avisene dør ut?

Papiravisen er utdødd før 2032, spådde førsteamanuensis Erik Wilberg på Norsk Redaktørforening høstmøte. Mediebransjen er preget av angst og usikkerhet foran framtida, sier Mediehusrapporten som BI offentliggjorde denne uka.

Angsten og uroen skyldes at den såkalte offentlighet er i ferd med å flytte seg til internett, og dermed bort fra mediehusenes og redaktørenes kontroll. Det handler om inntekter og arbeidsplasser. Men det handler også om makt.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

«Det er jo søtt å se norske redaktører få mediepanikk. Jeg tror ikke redaktørene tror på sin egen retorikk om sin egen fortreffelighet. Jeg tror bare det handler om panikk over et medielandskap som endrer seg raskere enn mediehusene klarer å omstille seg,» skriver Pål Hivand.

Han kommenterer debatten på redaktørenes høstmøte på Redaktørbloggen på internett. Selv redaktørenes interne debatt foregår ikke lenger i lukkede møter, men legges ut for menigmann, som til og med inviteres til å delta. Så kanskje det er et demokratisk framskritt vi er vitne til?

 På nett. Jeg har vært på internett i mer enn 15 år nå, men det er først det siste året at nettvirksomhet tar en vesentlig del av tiden min. Vanligvis er det i underkant av 500 som leser det jeg skriver på bloggen min. På Twitter var det i går 569 som fulgte meg (mens det er vel 20.000 som følger Jens Stoltenberg). Men papiravisen Vårt Land har over 100.000 lesere. Så nettet er langt fra min viktigste kanal til offentligheten. Nettet er annerledes, fordi det gir meg kontakt med lesere jeg aldri ville nådd gjennom Vårt Land. Den toveis kommunikasjonen er kanskje det mest interessante med nettet. Og det mest krevende. Jeg kan bli avkrevd forklaring og ytterligere argumenter fra det mest uventede hold og på premisser jeg ikke hadde tenkt meg. Og arrestert for feil av folk som har greie på tingene.

Igjen: Det er et framskritt for demokratiet at vi ikke lenger kan sitte opphøyd ensomhet og krıngkaste våre meninger til menigmann, som i høyden slipper til med et protesterende leserinnlegg.

 Kirkebakken. Det var en gang da kirkebakken var stedet ting ble gjort offentlig. Øvrighetens representanter leste opp sine dekreter der, men ble ikke værende for å lytte til hva folk hadde å si.

Boktrykkerkunsten åpnet fra 1500-tallet muligheten for å spre budskapet til flere. Men det tok tid før folk flest ble trukket med. Hans Nielsen Hauges innflytelse var for en stor del basert på at bøkene hans fantes i nesten alle hjem. Opplagene var så store at boktrykkerne i København slapp opp for papir. Henrik Wergeland drev i 1830-årene «Folkebladet» fordi han ville trekke folket inn i offentligheten. Snart var avisen blitt det dominerende forum for samfunnsdebatten. Dette var demokratiets gjennombruddstid, men også redaktørenes storhetstid. Det var fortsatt et mindretall som deltok i – eller slapp til i – avisenes spalter med egne skriverier. Og fjernsynet har ikke utvidet offentligheten, snarere gjort den mer elitepreget.

 Demokratiutvidelse. Når offentligheten flytter over på internett, endres dette totalt. Nå kan hvem som helst få publisert sine bidrag til den offentlige debatt. Mange hyller dette som den store utvidelsen av demokratiet. Redaktørenes og kulturelitens makt er brutt, det er blitt fritt fram for alle.

Men spørsmålet er om man når ut til andre med det man produserer. Offentligheten kan bli splittet opp i mange småbiter, der et titall, hundretalls eller maksimalt noen tusen personer kommuniserer med hverandre, uten de ulike gruppene har særlig kjennskap til hverandre.

Skal man nå ut, må man ha penger i ryggen. Jeg vet ikke hvor mange artikler jeg har lest det siste året om «Hvordan få penger for innhold på internett» – men så langt har de gitt få svar.

 Journalismen. Avisenes storhetsperiode brakte fram en ny yrkesgruppe: Journalistene. Vi regner oss som demokratiets ryggrad, ved at vi har ressurser og ekspertise til å bringe fram i lyset hva som foregår i samfunnet og evne å formulere det slik at folk forstår.

Ha! svarer bloggerne – som for eksempel Vampus. «En som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.»

Det kan nok være riktig. Men hvor mange vil drive med dette på hobbybasis? Må vi ikke forutsette at skikkelig journalistikk koster penger?

Kollega Sven Egil Omdal lufter i sitt siste medieblikk muligheten for at staten i stedet for å støtte utgivelsen av papir, skal betale for journalistikk. Men hvem skulle fordele pengene og på hvilke kriterier?

 Identitet. Journalistikk er mer enn individuelle personer som sitter hver for seg og produserer stoff. En redaksjon er en slags organisme, et fellesskap med en visjon og identitet, som skaper et produkt sammen. Kanskje handler mediehusenes krise innerst inne om at det er noe som er i ferd med å gå tapt, i en tid da mediedrift er blitt et finansforetak blant mange andre.

Det store spørsmålet er ikke om offentligheten uttrykker seg gjennom nett eller på papir, men om det er mange nok som har mulighet og ressurser – og dessuten et ideologisk fundament – som gjør at den offentlige debatt får kvalitet, bredde og dybde. Det er et demokratisk kjernespørsmål.

  

Gå til innlegget

Halvorsens siste feite år

Publisert over 10 år siden

Dette er det siste av de feite statsbudsjettene. Orker Kristin Halvorsen å bli kuttminister?

En av Kristin Halvorsens forgjengere som finansminister het Josef. Han fikk ifølge Bibelen ansvaret for statsfinansene i Egypt for snart fire tusen år siden. Grunnlaget for jobben var en visjon han hadde om sju feite og sju magre kyr. Josef tolket det slik at det skulle komme sju gode år, men deretter sju uår. Derfor sørget han for å lagre korn i de gode årene, slik at de hadde noe å leve av når de dårlige kom.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Vi i Norge har bak oss noen riktig feite år, takket være oljeressursene våre. Og våre finansministre har prøvd å gå i Josefs fotspor. De har lagt penger til side i det som nå heter Statens pensjonsfon. I løpet av 2010 anslås det å komme opp i nesten 3000 milliarder kroner. Som navnet sier, er det ikke først og fremst ment som et vern mot dårlige tider, men for å dekke utgifter vi vet vi kommer til å få når stadig større del av befolkningen blir pensjonister. Regjeringen beregner at pensjonsforpliktelsene neste år begynner å nærme seg 5000 milliarder kroner.

Men et slikt fond kan også være godt å ha når uårene setter inn. Det er finansielt uår ute i verden. Men vi har hatt overskudd å ta av, og derfor har vi stort sett kunnet fortsette å leve som før, uanfektet av de prøvelsene verden ellers har måttet oppleve. Men neste år blir det siste feite året, også statsfinansielt. Etter det kommer det magrere år – og mye kan tyde på at det blir minst sju av dem.

«I framtida blir det vanskeligere å bevilge seg ut av utfordringene», sa Kristin Halvorsen i en replikk til Høyres Jan Tore Sanner i Stortinget – og dermed kom hun også til å gi en treffende betegnelse på det vi har gjort så langt: Bevilget oss ut av utfordringene.

Også neste år kommer den norske stat til å gå med overskudd. Men to tredjedeler av oljeinntektene kommer til å gå med til årets forbruk. Det er derfor regjeringen slipper unna de harde prioriteringene og de vanskelige kuttene på dette statsbudsjettet. Men det er heller ikke rom for de store sprellene. Og det er heller ikke noen store omprioriteringer. Regjeringen er fornøyd med å kjøre videre i samme spor.

Illevarslende. «Så langt har vi truffet bra», sa Kristin Halvorsen i går, og det er ingen som bestrider det. De som ropte om «for lite og for sent» da krisepakken kom i vår, tier stille om det nå. Doseringen har vært ganske passe og godt timet, slik at vi hverken har fått massearbeidsledighet eller overoppheting av økonomien. Men dersom den internasjonale krisen ikke går over neste år, blir det straks vanskeligere. Da kan vi ikke lenger pøse på med penger for å holde uårene fra livet.

En ting er de uårene som kommer til oss utenfra. Verre er det med de vi påfører oss selv. Selv om det på overflaten går godt med kongeriket Norge, er det noen illevarslende signaler i årets budsjettdokumenter. De finner vi under overskriften «Folketrygdens utgifter». De er beregnet å øke med 31.706 millioner kroner – altså over tretti milliarder på ett år! Det er tall som spiser opp det som måtte være av handlingsrom i budsjettet. Sju av disse økte milliardene går til sykepenger og medisinsk rehabilitering, fire til uføretrygd.

Frontkollisjon. Regjeringen har presentert disse tallene, men ikke gjort noe forsøk på å analysere dem, langt mindre komme med forslag til noen annen løsning enn å fortsette å punge ut. Altså å prøve å bevilge seg ut av utfordringene. Det går an i år. Men det går ikke an neste år. For da må det brukes mindre oljepenger, om ikke handlingsregelen skal skrotes for godt.

Sist regjeringen prøvde å gjøre noe med sykepengene, ble Jens Stoltenberg rent i senk av Gerd-Liv Valla. Selv om Roar Flaathen har en langt godsligere stil, vil nok ikke Stoltenberg ta sjansen på en ny frontkollisjon med LO. Skal han unngå det, må han begynne en langsiktig prosess i forhold til LO allerede nå. Det gikk med pensjonsforliket, og det skal ikke utelukkes at det går an på nytt. Heller ikke LO er tjent med at folketrygden bryter sammen under vekten av syke og uføre.

Statsmakten. Historien om Josef i Egypt kan forstås som allegori om statsmaktens tilblivelse. Tilværelsen i oldtidens Egypt var styrt av vannflommer og tørke, som førte til at noen år ga gode avlinger, andre år ble katastrofale. I stedet for å overlate til den enkelte å bygge opp reserver i gode år, ble dette en oppgave for statsmakten. En stat som slik skulle gripe inn overfor folk til det felles beste, måtte den gang være brutal og undertrykkende - og dessuten måtte Farao ha guddommelig autoritet.

I dag prøver vi å få til det samme i et demokratisk samfunn. Det er ingen enkel oppgave, og det er ingen selvfølge at vi skal få det til. Så langt har det gått bra, men det er ikke minst fordi vi hele tiden har fått det litt bedre. Det gjenstår å se om systemet tåler tider hvor vi får det dårligere.

Inspirasjon. Hittil har det å være statsråd i den rødgrønne regjeringen nærmest vært en festreise. Selvsagt har det vært problemer, men mye har latt seg løse med mer penger. Nå står andre tider for døren, der man må stramme inn og skjære ned. Det kan være flere enn Bjarne Håkon Hanssen som opplever at inspirasjonen og gløden forsvinner.

Ikke minst må utsiktene til å være gjeter for de magre kyr være lite lystelige for Kristin Halvorsen.

Gå til innlegget

Israel skaper krigsetikk

Publisert over 10 år siden

Kan  Israels Gaza-krig gi oss nye folkerettslige regler for krigføring? Eller gjelder en ny standard bare for Israel?

Israels visestatsminister Moshe Yaalon har takket nei til å holde en tale i London, fordi han er redd for å bli arrestert og anklaget for krigsforbrytelser. Gazakrigen er i ferd med å bli en kostbar affære for israelske ledere.

Men mens Israel raskt satte ned en granskingskommisjon etter Libanonkrigen, er det først nå i det aller siste blitt satt i gang en undersøkelse av Gazakrigen. Det ser ut til å være en slags forsvarsreaksjon mot FNs Goldstone-rapport.

Israel hadde ikke ventet seg noe godt fra kommisjonen ledet av den sørafrikanske jødiske juristen Richard Goldstone. Rapporten var bestilt av FNs menneskerettskommisjon, som har fordømt sionisme som en form for rasisme. Likevel ble israelerne sjokkert da rapporten ble lagt fram. Goldstone hevdet nemlig at Israel bevisst hadde gjort den palestinske sivilbefolkningen til angrepsmål.

Rapporten ga et inntrykk av å være balansert, fordi både Israel og Hamas ble anklaget for krigsforbrytelser. Nå trengte man knapt noen kommisjon for å slå fast at det er en forbrytelse å skyte raketter mot uskyldig israelsk sivilbefolkning. Men rapporten går ikke inn på det langt mer sentrale og vanskelige punktet, om hvorvidt Hamas brukte sin egen sivilbefolkning som skjold.

Det var dette dilemma Israel brukte atskillig tid på å drøfte i forkant av Gazakrigen, Nettopp disse drøftingene bruker Goldstone som argument for at Israel med vitende og vilje begikk krigsforbrytelser, og det synes israelerne er særlig urettferdig.

Men også i Israel var det mange som syntes det var vanskelig å akseptere lidelsene den palestinske sivilfolkningen. Likevel har det ikke oppstått noen bred offentlig debatt om hvorvidt man  hadde gått over streken og vist en klanderverdig manglende respekt for menneskeliv.

Israel har alltid lagt vekt på at deres hær har «rene våpen» - i motsetning til det som er standarden i nabolandene. Hvis det viser seg at det ikke er tilfellet, er det et slag mot den opplevelsen av egen moralsk standard som er viktig i Israel.

Men allerede måneden etter Gazakrigen ble spørsmålet om de «rene våpen» tatt opp av professor Asa Kasher, mannen som har skrevet det etiske regelverket for den israelske hæren. Kasher mener disse reglene ikke lenger er anvendbare i møte med en fiende som tyr til terror og blander seg med sivilbefolkningen. Vi må ta mer hensyn til våre soldaters liv enn til sivilbefolkningen, argumenterer han. Og han spør om det finnes noe land som ikke gjør det.

Det er et godt spørsmål. Hva med amerikanske styrker i Irak, hva med droneangrep mot Talibanledere i Afghanistan og Pakistan? Ja, er vi villige til å ofre norske liv i Afghanistan for å være sikre på at uskyldige sivile ikke blir drept? Den moderne typen krig, der en teknologisk overlegen hær møter krigere som opererer midt blant sivilbefolkningen, har ført til en stilltiende endring av krigens regler. Men det må likevel gå en grense for hva som er akseptabelt, og mange mener Israel gikk over denne grensen i Gaza.

Krigens folkerett er for en stor del skapt som respons på israelsk krigføring, påpekte den norske forskeren Cathrine Hellestveit i et foredrag i regi av NTNU i vinter. Oppmerksomheten mot krigføringen i Midtøsten er mye større enn mot kriger andre steder, hevdet hun. Forskeren ved Norsk senter for menneskerettigheter mente også at Israel i Gaza holdt seg til folkeretten i større grad enn det som er vanlig av krigførende stater – det sa hun i sorg over at det er så mange som bryter folkeretten.

Kan Gazakrigen føre til at det blir slått fast nye internasjonale regler for såkalt assymetrisk krigføring? Eller står vi bare overfor en prosess med sikte på å stigmatisere Israel?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere