Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Forenkling skader

Publisert over 2 år siden

Besøkende til ­Israel eller Palestina får nesten alltid en ­ensidig opplevelse av situasjonen.

På bussen fra Jerusalem til palestinske Beit Jala satt en mann med en toåring på fanget ­foran meg. ­Ungen smilte og vinket til meg. Da vi gikk av bussen, kom mannen bort til meg og sa: ­«Dette barnet har ingen mor. Moren får ikke tillatelse til å bo sammen med oss i Jerusalem. Vi må reise hit og besøke henne. Det er jødene som gjør dette mot oss. De behandler oss like ille som tyskerne behandlet dem.»
Dagen før hadde jeg besøkt Yad Vashem, minnestedet for ­Holocaust i Jerusalem. Jeg tenkte: «Dersom israelerne oppførte seg som nazistene, ville både ­barnet og moren vært gasset i hjel. Du vet ikke hva du snakker om.» Men jeg sa ikke noe. I møte med sorgen og opprørtheten var ikke argumenter den rette responsen.
Jeg kom til å huske denne episoden da jeg leste om ­presten ­Beate Lerdahl som sammenlignet israelernes oppførsel mot palestinerne med nazistenes forbrytelser mot jødene. ­Hvordan kan oppegående mennesker i Norge så totalt miste ­forståelsen for hva som kan være gyldige sammenligninger? Og hvordan kan man tro at stigmatisering av Israel tjener palestinernes sak?
Urett gjør inntrykk. ­Lerdahl har vært med i det såkalte ledsagerprogrammet i regi av ­Kirkenes Verdensråd. ­Ledsagerne ­deltar i palestinernes hverdagsliv og kommer i nærkontakt med ­okkupasjonens praktiske realiteter. Jeg kan skjønne at man da blir opprørt.
Jeg har selv nettopp hatt et nytt møte med denne realiteten. Etter mange års erfaringer blir man ikke så overrasket over det som foregår, som de som møter det for første gang. Men opplevelsen av urett gjør alltid inntrykk.
Ledsagerne møter den daglige nedverdigelsen på sjekk­punktene. De ser hvordan ­palestinerne fordrives fra sine olivenlunder og beitemarker av israelske bosettere. De ser bosettere som trakasserer palestinere, uten at soldatene griper inn. De ser familier sitte på ruinene av hjemmene mens soldater vokter bulldoserne som raserer husene.
Dette står i grell kontrast til at bosettinger som er ulovlige selv etter israelsk lov får lov til å ­bestå. Denne uka har en israelsk dommer bestemt at det Israel kan ekspropriere privat palestinsk land slik at ulovlige bosettinger kan gjøres lovlige.
Den annen part. Slike erfaringer preger selvsagt hvordan du oppfatter situasjonen. Øyvind Håbrekke i Skaperkraft spurte i gårsdagens Vårt Land om ledsagerne får for ensidig informasjon. De skal riktig nok ikke være nøytrale observatører, men hjelpere og talspersoner for palestinerne. Det er i tråd med kirkens mandat slik å stille opp for den svakeste part.
Likevel tenker jeg at det alltid er en styrke å møte også den ­annen part og få innsikt i hvordan de opplever situasjonen. Og da ikke bare de som er uenige i ­regjeringens politikk. Jeg ­kjenner flere tidligere ledsagere som har en forståelse av at også Israel har legitime anliggender. Da står ­deres argumenter så mye sterkere.
Men diskusjonen ­illustrerer noe jeg lenge har sett på som et ­problem: Besøkende til ­Israel ­eller Palestina får nesten ­alltid en ­ensidig opplevelse av ­situasjonen. Enten reiser man på ­israelreiser og møter ­palestinerne bare som trussel og hindring for ­israelernes liv. Eller så er man på solidaritetsreise til Palestina og møter israelere kun som bosettere og soldater. Så kommer man hjem med sementerte fiendebilder som låser alt fast.
Offerrolle. Det er også skadelig for det palestinske samfunnet at man dyrker offerrollen og gir israelsk okkupasjon skylden for alt som er galt. Kommentatoren Amira Hass i den israelske avisen Haaretz er kjent som en sviende kritiker av israelsk okkupasjonspolitikk. Men denne uka skrev hun en kommentar om at ikke alt handler om okkupasjonen.
Jeg kjente meg igjen i mye av det hun skrev. Søppelet som ­flyter fritt i palestinske samfunn gjør for eksempel alltid sterkt inntrykk første gang man ­kommer dit. Noe kan skrives på udugelige og korrupte ­palestinske myndigheter, noe skyldes at Israel ikke tillater plassering av søppel­anlegg i ubebygde områder - som nesten alltid er israelsk-kontrollerte C-områder.
Men det handler også om selvrespekt og om vilje til å gjøre en innsats for et fellesskap. Det ser jeg i noen palestinske lokalsamfunn, der folk viser vilje til selv å ta ansvar.
Kulturell intifada. I flyktning­leiren i Jenin driver ­Freedom ­Theater et arbeid som gir ­palestinsk ungdom ­selvrespekt og tro på at de kan skape sin framtid. De kaller det for ­«kulturell ­intifada». De ­kjemper mot okkupasjonen, men tror den viktigste kampen er å ta sin del av ansvaret for å skape et nytt samfunn.
Stigmatisering og overdrevne fiendebilder ødelegger for alle. Det er bedre å støtte opp under krefter som viser vilje til reell forandring.

Gå til innlegget

Midtøstens nye urokråke

Publisert over 2 år siden

Er det krig eller fred - eller kanskje begge deler - som er programmet til Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman?


Jeg var i Nablus da nyheten kom om at palestinernes president Mahmoud Abbas var kalt til Saudi-Arabias hovedstad Riyadh for samtaler. «Dersom du i kveld ser feiring i gatene, er det fordi saudierne har presset Abbas til å gå av», var en vits som gikk blant palestinerne den dagen.
Det avspeiler den palestinske presidentens enorme upopularitet blant sine egne, men også den nye rollen Saudi-Arabia er i ferd med å innta i Midtøsten. Sist helg ble Libanons statsminister Saad Hariri kalt til Riyadh, og der kunngjorde han sin avgang. Mye tyder på at han ble presset til det, og at han i realiteten holdes fanget i Saudi-Arabia.
Det var selvsagt dette som var bakgrunnen for vitsen om Abbas. Men mange i de palestinske områdene er sterkt opptatt av hva Saudi-Arabia vil. En ubekreftet melding i israelske medier gikk ut på at Abbas hadde fått beskjed om at han har valget mellom å gå av eller å bøye seg for Trumps Midtøstenplan.
Konfrontasjon. Kronprins ­Mohammed bin Salman av Saudi­-Arabia – populært kalt MBS – er i ferd med å samle makten i sine hender. De siste tiårene har de ulike grenene av den store kongeslekten hatt en slags maktbalanse, der den ene familien styrte sikkerhetsstyrkene og kongens familie styrte­ hæren. Forrige helg avsatte og arresterte MBS prinsen som var sjef for sikkerhetsstyrkene, og arresterte to hundre andre 
prinser og rikmenn.
Saudi-Arabia er dypt uroet over den økende innflytelsen Iran har fått som følge av krigen i Irak og Syria. Iran kontrollerer nå i realiteten det meste av Irak, Syria og Libanon. MBS har ­tydeligvis bestemt seg for en konfrontasjon.
Her ligger trolig forklaringen på avsettelsen av Hariri. Den ­libanesiske statsministeren har sterke bånd til Saudi-Arabia. Det syriske regimet sto trolig bak drapet på hans far. Likevel har han ledet en koalisjons­regjering med syrernes allierte i Hizbollah. Avsettelsen av Hariri gjør trolig slutt på denne regjeringen, og dermed på den forsoningspolitikken Hariri i det siste har stått for.
Krig. Vil Saudi-Arabia få i stand en ny krig i Libanon og slik ta fra Iran kontrollen der? De kan nok tenkes å prøve å få til en ny borgerkrig ved å få jihadistgrupper de støtter i Syria til å engasjere seg i Libanon. Men en mer forlokkende mulighet er å få Israel til å angripe Libanon.
Den tidligere amerikanske ambassadøren i Israel, Dan Shapiro, advarer Israel mot å la seg bruke til å sette i gang en ny krig i Libanon. Israel har utvilsomt forberedt seg lenge på en slik krig, fordi de ser Hizbollah bygge seg opp militært i sine grenseområder i nord. Å slå til mens Hizbollah er svekket av krigen i Syria, kan fortone seg som en god idé.
Men Israel har dårlige erfaringer fra tidligere Libanonkriger, og vil nok tenke seg godt om før de går til angrep. Israel er sterkt bekymret over at USA har gått med på at Assad får overta­ grense­områdene mot Israel. De har angrepet en rekke mål i ­Syria, uten at syrerne har slått tilbake med annet enn luftvernskyts som bommer. Men en krig i Libanon kan fort føre til at det også åpnes en syrisk front, der Israel i realiteten vil slåss mot Iran.
Forsiktig Hamas. Iran ønsker ikke en slik krig nå som de er i ferd med å feste grepet i Syria. Iran forsøker derfor i stedet å få Israel opptatt med Gaza. Iransk-støttede Islamisk Jihad har skutt raketter mot Israel, og for et par uker ­siden ble mange av deres folk drept da Israel sprengte en tunnel som gikk over grensen fra Gaza. Israel har høynet ­beredskapen og for­beredt seg på hevn fra Islamsk Jihad.
Men mye kan tyde på at Hamas holder ­Islamsk Jihad tilbake. Hamas er i ferd med å gjennomføre vanskelige forhandlinger om gjenforening med Fatah i regi av Egypt, og en krig vil ødelegge for det. Hamas føler seg tvunget til disse forhandlingene etter at de mistet støtten fra Qatar – og igjen er Saudi-Arabia inne i bildet. Det var de som tvang ­Qatar til å kutte støtten til Hamas. Her kan Gro ­Harlem Brundtlands ord om at «alt henger sammen med alt» virkelig gjøres gjeldende.
Saudisk fred. Derfor kan det til og med tenkes at Saudi-Arabia bidrar til skape fred mellom Israel og palestinerne. Det er ingen tvil om at de selv ser for seg en slik rolle, og at Donald Trump ser dem som støttespillere. Svigersønnen Jared Kuschner var nylig i Saudi-Arabia for å diskutere Trumps fredsplan for Palestina.
For mange er det kanskje uventet, men Israel og Saudi-Arabia er i det siste blitt stadig bedre venner. Den felles interessen for å bekjempe Iran forklarer mye. Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas er nesten like avhengig av saudierne som Hariri var. Dermed sitter Saudi-Arabia i en nøkkelrolle også i Palestina.
Enn så lenge vet ingen hva Trumps plan går ut på. ­Heller ikke er det godt å vite hva kronprins MBS vil, eller om han vil lykkes i å beholde makten. Men sikkert er det at han kommer til å spille en nøkkel­rolle i de nærmeste månedene.

Gå til innlegget

Vi er alle lutheranere

Publisert nesten 3 år siden

Det Luther satte i gang, fikk dype konsekvenser. Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet.

Det var en amerikaner som utbrøt det etter noen uker i Norge: 
Dere er jo alle lutheranere!
På kirkedøra i Wittenberg er Martin Luthers teser nå støpt i bronse. Det er tvilsomt at Luther virkelig spikret dem opp der for 500 år siden i dag. Men det han satte i gang, fikk dype konsekvenser.
Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet. I jubileumsåret har vi – i samsvar med Luthers egen innstilling – gått kritisk til verks mot tradisjonen. Men er det ikke også en god del å være takknemlig for?


Journalistene

Martin Luther var en sannhetssøker. Og når han mente han hadde funnet den, kunne selv ikke keiser og pave og trusler kjetterbål få ham til å vike. Det gjorde ham til en opprører som splittet både kirken og nasjonen.
Luther ville egentlig bare ha en debatt om avlatshandelen, som mange i hans samtid reagerte på. Men da de ble kjent, forsto boktrykkerne – datidens journalister – at dette var godt stoff. Dermed ble det langt mer enn den indrekirkelige disputten Luther hadde tenkt seg. Han ble en trussel mot det kirkelige hierarkiets makt og sterke økonomiske interesser.
Da Luther så nektet å bøye seg for pålegg fra sine kirkelige overordnede, ja, fra paven selv, ble han en opprører. Men også en frigjører.


Statskirken

Luther gjorde slutt på presteskapet som mellomledd mellom folket og Gud. Sammen med et av de andre prinsippene i lutherdommen, Skriften alene, ble dette grensesprengende. Vanlige folk skulle selv lese Bibelen. De geistlige mistet eneretten til å utlegge Skriften.
Det er dette som har fått en del til å hevde at demokratiet er et resultat av reformasjonen. Luther selv var slett ingen demokrat. Og i første omgang førte reformasjonen slett ikke til demokrati, og heller ikke til at presteskapet mistet makt. Det skyldtes delvis den strategien Luther valgte for å berge seg og sin reformasjon: Han gikk i allianse med fyrstemakten. Det førte til at vi fikk statskirken.
Gjennom hele middelalderen hadde kirke og stat knivet om makten. I de lutherske land ble striden med et slag avgjort: Kirken ble lagt under staten.


Diktatur og demokrati

I hundreårene etter reformasjonen slo eneveldet gjennom. Det skyldtes ikke Luther, men at fyrstene nedkjempet adelens makt og ble enerådende. «Staten, det er jeg», ble sagt av en konge i det katolske Frankrike.
Men kombinasjonen av enevelde og statskirke gjorde at presteskapet fikk makten tilbake. Prestene var statsmaktens propaganda-apparat. Til gjengjeld satte staten sin makt bak kirkens lære og hierarki. Det kan altså med en viss rett sies at reformasjonen førte til kirkelig diktatur, slik det sto i en artikkel i VG lørdag.
Men den demokratiske impulsen i Luthers lære om det alminnelige prestedømme slo likevel gjennom. Hans Nielsen Hauge kunne støtte seg på den da han 250 år etter Luther avviste presteskapets makt og satte lekfolket fri. Det var et viktig steg mot norsk demokrati.


Oppdagelsen

«Nåde» er Luther-årets slagord i Norge. Nåden alene, «sola gratia», er Luthers store oppdagelse. Men det var ikke det som lå bak hans oppgjør med avlaten i 1517. Augustinermunken Luther visste at bot var blodig alvor og et personlig ansvar. Boten kunne ikke kjøpes for penger.
Men botskravene tynget ham ned, og et par år etter tesene gikk lyset opp for ham. «Den rettferdige skal leve ved tro», sto det i Romerbrevet. «Da forsto jeg at rettferdigheten er Guds gave, ...at Gud den barmhjertige rettferdiggjør den troende», skrev Luther mange år senere: «Jeg følte meg som født på ny og steget inn gjennom Paradisets port».


Nåden

Jeg kjenner meg igjen i Luthers opplevelse her. Jeg hadde vært kristen i mange år, strevet med å være bra nok, og ikke minst med vissheten om alt det som fantes bak min fromme fasade. Og så forsto jeg plutselig det jeg hadde hørt i mange år: «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera». Jeg gråt av glede og lettelse.
Opplevelsen av nåden er altså ingen selvfølge, selv for en som er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband. For nåden går på tvers av våre naturlige religiøse impulser: Gud er en som skal blidgjøres gjennom våre handlinger, enten det nå handler om strenge regler for rett liv eller intens lovsang som skal bringe Gud til oss.
Nåden alene er et nødvendig korrektiv til alle de påbud og krav både vi selv og andre pålegger oss, både uttalt og underforstått. Og der er katolikkene slett ikke de verste.


Bra nok

Å være bra nok for Gud er kanskje ikke hva de fleste strever med i dagens samfunn. Vi strever med å være bra nok ut fra alle kravene til vellykkethet og kontroll vi stadig møter. Vi trenger virkelig nåde. Ville det være lettere om vi gjenoppdaget Guds nåde?
Så har nåden alene blitt misforstått dithen at vi ikke kan gjøre noe godt og at vi ikke kan bli bedre mennesker. Dette forkrøblende menneskesynet er ikke hva Luther sto for. Han helliggjorde hverdagslivet i hjem og yrke til en tjeneste for Gud. Nåden setter oss fri til å tjene og til å vokse og utvikle oss. Og det er vårt eget ansvar, ikke noe vi kan overlate til noe slags presteskap, geistlig eller verdslig. Og ikke kjøpe for penger.
Slik forstått skal vi være glade for at vi er lutheranere.

Gå til innlegget

Det skamfulle samfunnet

Publisert nesten 3 år siden

Skam er ikke begrenset til æreskultur og strenge religiøse miljøer. Og vil vi egentlig bli skamløse?

Det var i første klasse, ukens siste time. ­Frøken – kvinnelige­ lærere het det den gangen – spurte om det var noen som ville synge eller lese noe. Jeg rakk opp hånda, stilte meg opp ved kateteret og sang min yndlingssang: «Hvilken venn vi har i Jesus». Klassen begynte å fnise. Frøken var tydelig ille ­berørt. Jeg forsto at noe var fullstendig galt.

Dette som betydde så mye for meg, som jeg hadde lært av foreldrene mine, det var noe skamfullt, noe som gjorde oss ­mindreverdige, noe vi måtte holde skjult. Jeg hadde opplevd skammens vesen: Å se seg selv utenfra med andres blikk.

Hvem du er

Når dette blikket avslører at du ikke holder mål, ønsker du å gjemme deg, bli usynlig. For det gjør vondt å se seg selv som mindreverdig.

«Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket», sier Finn Skårderud, psykiateren som kanskje har skrevet mest om skam de siste årene.

Mens skyld er knyttet til noe du har gjort, er skam knyttet til hvem du er. Skyld kan tilgis og sones. Skam klistrer seg derimot til oss. Det handler om vår identitet. Derfor griper skam mye dypere enn skyldfølelse.

Og derfor er det å påføre ­andre mennesker skam et sterkt maktmiddel.

Skamløse

Vi har nettopp fått vonde fortellinger om det fra de såkalte skamløse jentene, tre unge kvinner fra muslimske miljøer som forteller om hvordan jenter tvinges inn i et livsmønster de ikke ønsker gjennom å påføre dem skam – eller ved påføre foreldrene deres skam dersom de ikke får jentene til å oppføre seg.

Når de kaller seg skamløse, er det fordi de vil fri seg selv og sine medsøstre fra den destruktive skammen. De vil gjøre skammen maktesløs. Det gjør de ved å nekte å se med maktens blikk, å insistere på gyldigheten av sitt eget blikk.

God og dårlig skam

Skamløshet er det største onde, hevdet Platon. De gamle grekerne hadde en gudinne ved navnet Aidos. Navnet kan oversettes med skam eller ærbødighet. Hun sto for den kvaliteten ved mennesket som hindrer oss i gjøre det onde.

Når Donald Trump ikke skammer seg over sine uttalelser om kvinner, oppleves det som både negativt og skremmende. Skamløse mennesker har ingen ­begrensninger, de er troende til hva som helst.

Å gjøre oss alle skamløse er ikke ønskelig. Skam er en nødvendig del av å være menneske. Men det finnes god skam og dårlig skam. Og det finnes feil grunner til å skamme seg. Det avgjørende er at vi er i stand til å skjelne det ene fra det andre.

Nådeløst blikk

Dagens skam er i for stor grad blitt individuell. Vi burde kanskje skamme oss mer over hva vi gjør med kloden vår, over hvordan vi gjør hjertene harde for andres lidelse. I stedet skammer vi oss over vår ­manglende individuelle perfeksjon.

Smartphone kan kalles ­shame-­
phone, har Finn Skårderud sagt. Ungdommen utsettes for et nådeløst og aldri hvilende blikk fra telefonen, der de hele tiden vurderes opp mot andre og mot idealene for utseende.

Også vi eldre i Facebook-­generasjonen kjenner presset fra vellykketheten som strømmer mot oss om måltider, reiser, prestasjoner. Vi ser oss selv med skjermens blikk, og opplever at vi ikke holder mål.

Disse mediene speiler og forsterker det blikket som er gjeldende norm i vårt samfunn. Vi er et skamfullt samfunn, midt i all vår hyllest til de skamløse.

Det grunnleggende kravet er å ha kontroll over livet. Det er derfor fedme er vår tids dødssynd. Og det er derfor spiseforstyrrelse er blitt en så utbredt lidelse blant unge mennesker. Vi forsøker å ta kontroll, fordi det motsatte er skammelig.

Kontrollen

«Den gode skammen», kaller min sjef og kollega Åshild Mathiesen opplevelsen hun hadde av å miste kontrollen da hun fikk hjerneslag. Jeg hadde en lignende opplevelse for noen år siden, da angst og depresjon fikk slike dimensjoner at jeg mistet kontrollen over livet.

Det opplevdes ikke godt. Tross all åpenhet om psykiske problemer de siste årene, knytter det seg en dyp opplevelse av skam til det å miste kontrollen på denne måten. Jeg er redd den fortsatt sitter i, selv om det ikke lenger er god tone å gi uttrykk for den.

Likevel skal jeg være med på å kalle denne opplevelsen for god skam. Den forandret nemlig blikket mitt, både på meg selv og andre. Jeg tror jeg vil si at jeg fikk mer nåde. Mitt blikk på meg selv er ikke lenger så nådeløst. Og dermed tror jeg at jeg også ser andre med nye øyne.

Guds blikk

Det som frigjør fra skam, er å få lov til å se oss selv med et kjærlig blikk. Et blikk som ønsker frihet, blomstring, godhet og fellesskap. Min tro er at det er blikket Gud ser oss med.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 2920 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
16 dager siden / 1123 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 965 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
9 dager siden / 622 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
15 dager siden / 587 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
7 dager siden / 473 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere