Erling Rimehaug

Alder: 73
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Hijab-revolusjon?

Publisert over 2 år siden

Demonstrasjonene i Iran var trolig startet som et konservativt angrep på en reformistisk president. Men i åpningen som ble skapt, tøt plutselig folkets misnøye med det islamistiske regimet fram.


En kvinne som tar av seg hijaben og bruker den som ­protestflagg – er hun symbolet på den nye revolusjonen 
i Iran?
Bildet av den hijab-viftende kvinnen har gått sin seiersgang på nettet, og brukes blant annet av Donald Trump som bevis på at det frihetslengtende iranske folket nå prøver å kvitte seg med et undertrykkende regime.
Men var det et slikt opprør som var på gang? Rett før opptøyene begynte bestemte myndighetene at det skulle bli slutt på å straffe kvinner som ikke bruker hijab. Men hijab eller ei var ikke hva det i utgangspunktet handlet om.
En åpning. Demonstrasjonene var rettet mot president Rouhanis nye statsbudsjett, som innebar økning i prisene på mat og bensin. Det inneholdt også et kraftig angrep på en del av de konservative religiøse institusjonene, som fikk sine budsjetter sterkt redusert. Mye tyder på at demonstrasjonene ble satt i gang av de konservative for å stanse budsjettet.
Men om det var de konservative motstanderne av presidenten som satte det hele i gang, så fikk de fort kalde føtter. For folk begynte også å rope slagord mot det religiøse lederskapet. Et opprør mot det religiøse regimet ville de konservative ikke ha, og den øverste leder Ayatollah Khamenei gikk ut i mediene mot demonstrantene. Etter det har det hele stilnet av.
Men et øyeblikk var det skapt en åpning, og folkets misnøye med regimet kom til syne. Det kan få betydning for framtida.
Politisk hijab. I 1979 bodde jeg på et pensjonat i London der det også bodde en del unge iranske kvinner. De var ansatte i Irans sentralbank som var på kurs, og de skulle snart tilbake til Iran. En kveld vi satt i fellesrommet og så på nyhetene, kom nyheten om at ayatollah Khomeini hadde bestemt at alle offentlig ansatte kvinner måtte gå med hijab på jobben. Flere av jentene brøt ut i gråt.
Den iranske revolusjonen gjorde hijab til en politisk markering. I Iran er det et politisk plagg mer enn et religiøst. Derfor er kvinnen som viftet med hijaben et signal om politisk opprør mot alt regimet står for.
Teokrati. Regimet som overtok i Iran i 1979 sto for noe helt nytt i den islamske verden: Et teokratisk styre. Islam kjenner ikke noe skille mellom religion og politikk. Men fram til da hadde det alltid vært de verdslige makthaverne som hadde kontrollen med religionen. Presteskapet hadde ingen politisk makt. Selv kalifen - som de sunnimuslimske islamistene legger så stor vekt på - var underordnet sultanen.
I Iran er derimot makten hos et presteskap som ikke er på valg, nå ledet av ayatollah Khamenei. De bestemmer hvilke politikere som får stille til valg og de kan omgjøre politikernes beslutninger.
Det er likevel et visst spillerom innenfor systemet, og det har lenge vært en konflikt mellom hardlinerne og reformistene. Valget av Hassan Rouhani i 2013 var en seier for reformistene. De vil ikke endre systemet og innføre reelt demokrati, men de ønsker en åpning mot Vesten og litt mindre streng kontroll - først og fremst for å bedre økonomien.
Opposisjon. I motsetning til de arabiske landene, har Iran en tradisjon for en demokratisk opposisjon. Opprørerne som jaget sjah Reza Pahlavi fra makten i 1979, var en blanding av demokrater av ulike politiske farger, kommunister og islamister. Men islamistene var best organisert og ute på landsbygda der folk flest bodde, sto presteskapet sterkt. I løpet av noen få år hadde islamistene feid til side all opposisjon.
Pahlavi-familien som hadde styrt Iran fram til 1979, ga britene og senere amerikanerne full kontroll over oljeressursene i Iran. Faren til sjah Reza Pahlavi var en general som tok makten i 1921 i et kupp som Storbritannia sto bak.
Den store Satan. Da den folkevalgte statsministeren Mossadegh nasjonaliserte oljen i 1953, gjennomførte USA et kupp som gjorde sjahen til enehersker. Han ble mer og mer autoritær, og det hemmelige politiet SAVAK terroriserte folk. Men han hadde full støtte fra USA.
USA har derfor aldri stått høyt i kurs i Iran. Khomeini kalte USA «den store Satan», men også blant folk flest er det stor mistenksomhet til USA og deres intensjoner. President Donald Trump tenker neppe på det når han når tvitrer sin støtte til opprørerne. Men iranerne ser hvordan han støtter det islamistiske regimet i Saudi-Arabia. Det er ikke frihet han er opptatt av, men amerikanske interesser. Og der står han altså i en lang tradisjon.
Islamistene. Hassan Rouhani tok en stor sjanse innenrikspolitisk da han ga etter for USA og Vesten og skrinla atomvåpenprogrammet. Den økonomiske framgangen han lovet skulle følge av det, har uteblitt. Det gjør ham sårbar for folkets misnøye.
At USA og Vesten har vært nølende med å oppheve sanksjonene, bidrar til hans problemer. Men også deltakelsen i krigen i Irak og Syria har kostet Iran dyrt, og de store summene til de konservative religiøse institusjonene provoserer folk. Det gjør også elitens korrupsjon.
Opprøret i 1979 begynte som et demokratisk opprør og ble overtatt av islamistene. Det samme skjedde med den arabiske våren. Det kan fort ende slik denne gangen også. De som vil ha demokrati, fortjener vår støtte. Men vestlig innblanding har stort sett gjort ting verre.

Gå til innlegget

Seierherren på korset

Publisert over 2 år siden

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger.

I tusen år lærte kirken at Jesus på korset seiret over synden, døden og ondskapen. Så kom en erkebiskop med en ny lære.
Fram til 1100-tallet viser krusifiksene Jesus som seierherre. Han står levende på korset med kongekrone på hodet. Så endrer krusifiksene karakter: Jesus får tornekrone og bøyer hodet. Blodet renner mens kroppen krøker seg i lidelse.
De gamle krusifiksene reflekterer det som kalles den klassiske forsoningslæren - det vil si den som stort sett ble forkynt de første tusen årene av kirkens historie: Jesu død og oppstandelse innebærer en seier over synden og døden og ondskapens krefter.
Det var denne seirende «Kvite-Krist» som vi nordmenn først stiftet bekjentskap med da vi ble kristne. Han var en samfunnsomformende kraft som gjorde slutt på trellehold og drap på nyfødte barn. Læren hadde et optimistisk syn på menneskets mulighet for å leve et godt liv i hans kraft.

Æreskultur

Men hvorfor måtte han dø for å seire? Og hvorfor måtte Gud bli menneske for å vinne over ødeleggelseskreftene?
Helt på slutten av tusentallet gir erkebiskop Anselm av Canterbury et svar på det i boken Hvorfor Gud ble menneske.
Anselm levde i en æreskultur, der folk hadde forskjellig rang og verdi. Hvis din ære var krenket, måtte den gjenopprettes. Og denne gjenopprettelsen kunne du bare få fra en av samme rang som deg.
Menneskene har krenket Gud gjennom våre synder, sa Anselm. Men vi kan aldri gjenopprette Guds ære. Det er det bare Gud som har høy nok rang til å gjøre. Derfor er vi utlevert til Guds straff. Men Gud visste en løsning på dette. Han kom selv til verden og døde på korset. Slik gjenopprettet Gud sin ære og gjorde det mulig for menneskene å bli fri fra straffen.

Personlig ansvar

Denne læren - som gjerne kalles den objektive forsoningslæren - må ha truffet noe i tiden, for den ble raskt den dominerende læren. Å bli kristen hadde vært noe kollektivt. Det var storfamilien eller hele området som ble kristnet, ofte ved at en konge under korsbanneret innførte troen med makt.
Men etter hvert ble man mer opptatt av troens individuelle side. Prekenmunker dro ut for å undervise lekfolket om vårt personlige ansvar for Gud, og kirkene fikk sine dommedagsmalerier som skulle fortelle om alvoret i valget.
Da var det godt å høre at Gud selv hadde brakt nåden til veie. Jesus og hans lidelser for vår skyld ble viktige, og det ble oppført pasjonsspill for å minne om det. Men dermed snek en annen forestilling seg inn: Den vrede Gud Fader som straffer sin uskyldige sønn. Gudsbildet endrer seg: Den dømmende og straffende Gud blir dominerende.

Kjærlig Gud

Dette gudsbildet møtte motbør allerede i samtiden. Tretti år etter Anselm skrev Peter Abelard en kommentar til Romerbrevet. Der går han voldsomt til felts mot at Gud krever blod og lidelse for å gjenopprette sin ære. På korset åpenbarer Gud sin kjærlighet og miskunnhet, slik at vi skal vende oss til ham og elske både ham og vår neste, mener Abelard.
Selv hadde Abelard fått merke æreskulturen på kroppen. Han ble kastrert for å gjenopprette æren til prosten av Notre Dame etter at teologen hadde innledet et forbudt kjærlighetsforhold til prostens unge niese Heloïse.
Men hvis Gud allerede elsker oss, hva skal vi da med en frelser? Hvorfor trenger Jesus å dø dersom det ikke er noen straff? Hvorfor trenger vi da en kirke? Disse spørsmålene kom fra selveste Bernard av Clairvaux, som skrev et hardt angrep på Abelard.
Abelard var jo allerede en skandalisert mann. Hans lære - som gjerne kalles den subjektive forsoningslæren - ble dømt som vranglære av kirken. Men den forsvant ikke av den grunn, og i våre dager er den blitt populær.

Mysteriet

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger. Alle de tre forsoningslærene bygger på Bibelen, men ingen av dem uttømmer spørsmålet. Og alle har sine svakheter.
Bedre enn å spørre om hvilken forsoningslære som er rett, er det å la dem alle bringe lys våre liv. For forsoningen handler ikke om teoretiske spekulasjoner. Den er hva vi trenger for å leve dette vidunderlige og vonde livet vi er kastet inn i.
Når jeg har sviktet og kjenner skyld og skam, er det godt å ta imot at Gud gir meg sin nåde uten vederlag for Jesu skyld. Når livet blir uutholdelig og uforståelig, er det godt å møte en Gud som viser sin kjærlighet ved å lide sammen med meg, og som selv har ropt ut sin fortvilelse over det uforståelige.
Når verdens ondskap overvelder oss, trenger vi å søke tilflukt i at Jesus allerede har vunnet seieren og vil ha oss med i kampen for det gode. Samtidig minner den klassiske læren oss om at seieren ble vunnet gjennom nederlag og svakhet. Det er ikke med denne verdens maktmidler vi skal føre kampen. Og nederlaget er aldri det endelige svaret.
Vi kan godt hente fram igjen de eldste krusifiksene.

Gå til innlegget

Gudløs multikultur

Publisert over 2 år siden

Ble det umulig å snakke om norske verdier fordi det ble umulig å snakke om Gud?


«En elite har tvunget på det norske folket en liberal innvandringspolitikk fordi de ønsker å erstatte vår kristne enhetskultur med multikulturalismen.» Historieprofessor Terje Tvedt har skrevet en bok som noen - både motstandere og tilhenger - mener støtter en slik påstand.
Men hevder han det? Jeg har riktig nok ikke lest boka, men jeg har lest en rekke intervjuer og kronikker av og om Tvedt, og også lyttet til Civitadebatten der han deltok. Og jeg kan ikke se at han hevder at det er en slik årsakssammenheng mellom innvandring og multikulturalisme. Det bildet han tegner er snarere at den politiske eliten grep nærmest ukritisk til multikulturalismen for å håndtere en innvandring de ikke hadde planlagt.

Flerkultur. Multikulturalisme kan forstås på mange måter. Egentlig er det en ideologi som går ut på at alle kulturer i et samfunn er likeverdige og har krav på å beskyttes mot krav om endring utenfra. Ofte brukes imidlertid ordet bare for å betegne et samfunn preget av flere kulturer. Det kan være rent beskrivende, men det kan også være enten et ideal eller et skremmebilde.
Den norske multikulturalismen slik Tvedt beskriver den, er kjennetegnet av at den ikke vil framheve noen kultur som bedre eller mer «norsk» enn andre kulturer. Man vil ikke snakke om norske verdier, bare om universelle verdier, sier Tvedt etter å ha lest alle stortingsmeldinger om innvandring og integrering.
Det påfallende er at Stortinget samtidig i andre sammenhenger har erklært at Norge bygger på «kristne og humanistiske verdier». Har vi ikke dermed sagt at det er noen verdier som er mer norske enn andre - og at vi også mener de er bedre?

Universelle verdier. Forklaringen på denne motsetningen finnes kanskje i den universalismen som Tvedt har funnet i stortingsdokumentene: Menneskerettighetene framstilles som universelle, noe som alle mennesker og religioner er enige i.
Men når de amerikanske grunnlovsfedrene skrev «Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper», så mente de ikke at alle mennesker er enige i dette. De visste tvert om at det var kontroversielt i store deler av verden.
Når de likevel var overbevist om at disse verdiene var universelle, var det fordi de trodde de var gitt oss av en skaper. Verdiene er ikke universelle fordi alle mennesker tror på dem, men fordi det er slik vi er skapt.

Gudstro. Men gudstro ble forkastet som grunnlag for det norske samfunnet nettopp i de årene Tvedt beskriver som vårt internasjonale gjennombrudd. Samfunnets grunnleggende ideologi skulle formuleres uavhengig av tro og livssyn. Det var ikke av først og fremst av hensyn til de som hadde en annen gudstro enn den kristne, men av hensyn til de som ikke tror.
Dermed ble «humanistiske verdier» lansert som betegnelse på det som alle mennesker står sammen om. Kristne kunne si seg enige, for vi er også humanister - samtidig som human-etikerne bruker det som betegnelse på sitt livssyn.
Vi kunne jo kalt disse verdiene for «vestlige verdier» - for historisk sett er de det. Men det ville virket ekskluderende på de som kommer fra andre deler av verden, og smake av kolonialistisk tankegang om at vi er bedre enn andre.
Vi kunne sagt at menneskerettighetene er norske verdier, som vi legger til grunn i vårt samfunn - selv om de deles med andre. Vi kunne sagt at dette er verdier som hos oss springer ut av vår kristne kultur.

Innvandring. Når myndighetene valgte å ikke si det slik, henger det nok sammen med innvandringen. Det var ikke slik at myndighetene ønsket mest mulig innvandring. Tvert om: Fra innvandringsstoppen i 1974 innføres stadig nye restriksjoner som skal begrense tilstrømmingen. Men innstrammingene kom ofte i etterkant av nye typer innvandring - og dessuten setter Norges politiske idealer grenser for hva slags restriksjoner vi kan innføre. Dermed ble det flerkulturelle samfunn et faktum.
Det var for å håndtere denne situasjonen at myndighetene tok i bruk en multikulturalistisk retorikk som skulle begrunne fellesskap på tvers av kulturforskjeller. Men det løste ikke spørsmålet om hva som konstituerer et nasjonalt fellesskap.
«Til tross for integrasjonsretorikken siden 1970-tallet om gjensidighet og likeverd, har forestillingen om nasjonen som noe udelt og bevaringsverdig fått leve videre», skriver Grete Brochmann i Norsk innvandringshistorie.
Denne problemstillingen har den offisielle retorikken gjort det umulig å diskutere - og derfor tyter den fram mange steder - og nå altså i debatten om Terje Tvedt og hans bok.
Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til finne ut av dette?

Gå til innlegget

Tente Trump lunta?

Publisert over 2 år siden

Forstår Donald Trump hvor betent Jerusalem-spørsmålet er? Eller tenker han bare på å tekkes kristenkonservative velgere?


«Nå har Trump startet den tredje verdenskrig», sa mannen på bilvaskeriet i går. Han er muslim og mener Trump har gitt klarsignal til jødene om at de kan overta de hellige stedene i Al Quds. Det vil muslimene aldri godta.
Det er mange som varsler vold og krig som følge av den amerikanske presidentens signal om at USAs ambassade skal flyttes til Jerusalem.
Men det blir ingen tredje intifada bare fordi Hamas proklamerer det. Palestinere flest har forlengst gitt opp tostatsløsningen. For dem er dette bare enda en ydmykelse. Men når blir det så mange av dem at det fører til en eksplosjon?
Jerusalem handler dessuten om mye mer enn om Israel. Jerusalem angår alle jøder, muslimer og kristne i hele verden.

«Jeg ønsker dere velkommen til Israels hovedstad, selv om jeg vet du må si deg uenig i at vi er der», sa Jerusalems legendariske borgermester Teddy Kollek da han ønsket velkommen til en middag jeg deltok på i 1985.
Det siste var myntet på Norges ambassadør i Israel. Norge anerkjente verken den gang eller nå at Jerusalem er Israels hovedstad fordi FN har vedtatt at byen skal være internasjonalt område.
Det er noe krampaktig over denne insisteringen på at Israels hovedstad ikke ligger der den faktisk ligger. Alle ambassadebilene som hver dag kjører fra Tel Aviv til Jerusalem for å opprettholde kontakten til israelske myndigheter, demonstrerer absurditeten.
Vest-Jerusalem er og vil forbli Israels hovedstad. Så langt har Trump et poeng når han sier at han bare har godkjent det som er fakta.
Men problemet er at Israel ikke nøyer seg med Vest-Jerusalem som sin hovedstad. De har annektert også Øst-Jerusalem og bygger drabantbyer på Vestbredden som de vil innlemme i sitt Stor-Jerusalem. De nekter palestinerne som bor i byen statsborgerskap, og viser dermed at det fortsatt ikke er en vanlig israelsk by.

«Jerusalem har vært Israels hovedstad i 3000 år. På tide at verden anerkjenner det», sies det. Men sier man bare det, gjør man palestinerne usynlige og setter en strek over deres tusenårige tilknytning til byen.
Siden år 63 før Kristus har Jerusalem vært okkupert av ulike stormakter, og har deretter ikke vært hovedstad i noen egen stat før Israel ble opprettet. Men byen har vært helt sentral for de kristne og muslimene som har bodd der i hundrevis av år. Å ikke anerkjenne deres tilknytning til Jerusalem, er å gjøre dem urett.
Donald Trump avsluttet talen sin med «God bless the Palestinians» - og alle som mener de ikke finnes kan jo merke seg det. Han ga heller ikke sin tilslutning til Israels tese om det hele og udelelige Jerusalem, men sa at det må trekkes grenser. Det kan bety at han vil at Israel skal dele byen med palestinerne.
Men den israelske regjeringen tar nå likevel Trump til inntekt for sitt syn ved å sette i gang bygging av 40.000 nye boliger i de omstridte delene av Jerusalem. Vil Trump bare godta det?

Den manglende forståelsen av hvor betent Jerusalem-spørsmålet er, har preget amerikanernes innsats i fredsprosessen hele veien. Det viste seg ikke minst i Camp David i 2000, da det plutselig gikk opp for Bill Clinton at det var umulig for Yasser Arafat på vegne av all verdens muslimer å gi fra seg kravet på kontroll over Al Aqsa. Det var da den andre intifadaen i realiteten begynte.
Trump poengterer at han bare oppfyller et vedtak i den amerikanske kongressen i 1995. Men dette vedtaket var resultatet av iherdig lobbyvirksomhet fra opposisjonspolitikeren Benjamin Netanyahu, som ønsket å få satt en stopper for Rabins fredsprosess ved å knuse palestinernes håp om en egen stat med hovedstad i Jerusalem.
Om statsminister Netanyahu virkelig ønsket at dette gamle vedtaket skulle bli virkelighet nå, vet vi ikke. Han må selvsagt framstille Trumps erklæring som en seier for seg selv. Men så langt har han bare mottatt gaven. Hva prisen blir, er det ingen som vet.

Hvis Jerusalem skal ha troverdighet som Israels hovedstad, må Israel gi fulle rettigheter til de 3-400.000 palestinerne som bor der. Er Netanyahu villig til å betale den prisen?
Og hvis Donald Trump mener alvor med at han vil ha fortgang i fredsforhandlingene, kan ikke Netanyahu lenger late som han vil ha palestinsk stat samtidig som han i praksis gjør staten umulig. Han må ta et valg som kan koste ham makten.
Det farligste for Israel er likevel ydmykelsen av Mahmoud Abbas som Trump har gjort seg skyldig i. Palestinernes president står tilbake som den store taperen, uten noen løfter til palestinerne samtidig som jødene har fått sitt. Om Abbas mister makten, vil Israel miste det sikkerhetssamarbeidet som har holdt terrorismen unna Israel. De risikerer også at Hamas tar makten på Vestbredden.
Og den tilnærmingen til arabiske land som Netanyahu har arbeidet for i lang tid, blir satt tilbake, i det minste for en tid framover.
Donald Trump tror han har gjort Israel en tjeneste. Det kan vise seg å ha vært en bjørnetjeneste.

Gå til innlegget

Himmel nå!

Publisert over 2 år siden

Jesus sa at himmelriket er kommet nær. Ikke at vi skal til himmels.

Søndag er det nyttår i kirken, og vi får høre talen Jesus holdt da han startet virksomheten, med godt nytt for alle som lider. Sist søndag ble kirkeåret avsluttet med en tekst om dommedag, der Jesus er den som dømmer. Skal vi bare legge dommen bak oss og begynne på nytt - eller er det en sammenheng?

Apokalypse. «Kirken er i sitt vesen eskatologisk, ikke apokalyptisk», leste jeg i Peter Halldorfs nye bok om profeten Jeremia. Den setningen ble jeg sittende og grunne på. Apokalypse er det vi forbinder med forkynnelse om de siste tider og dommedag: Voldsomme vyer om en siste krise som skal føde en ny verden. Apokalypse finnes i mange varianter og religioner, den ene mer skremmende enn den andre. Min generasjon husker filmen fra Vietnamkrigen med tittelen «Apokalypse nå!».
Bibelens siste bok - Åpenbaringen - kalles ofte en apokalypse. Og det er mange skremmende syner i den. Men den var ment som en bok som skulle gi håp til forfulgte troende. De får høre at Romerrikets overveldende makt ikke har det siste ordet: Ridderen på den hvite hesten var allerede på vei, seieren over ondskapen og urettferdigheten er allerede sikret.
Dette er ikke apokalypse. Dette er eskatologi. «Mens de apokalyptiske profetene plasserer frelsen uteleukkende i en annen verden, er eskatologien ikke først og fremst en lære om endetiden, men en dimensjon i troen som foregriper framtiden», skriver Peter Halldorf. Eskatologien handler ikke om at vi skal vekk fra verden, men om at verden skal forvandles.

Til himmels. Forbausende nok reagerer mange med dette er noe annet enn det vi har vært vant til å oppfatte som kristendom: at vi skal stelle oss slik i dette livet at vi kommer til himmelen når vi dør.
– Evangeliet er ikke at vi skal evakueres fra denne verden og komme til himmelen når vi dør, sier pastor Harald Giesebrecht, som i boken «Ærlig talt, Gud» har funnet det nødvendig å ta et oppgjør med slike forestillinger.
Det er egentlig underlig at det er nødvendig. Det tales i alle fall ikke for ofte om himmelen i Den norske kirke - og kanskje noe av problemet ligger der. Vi får ikke forklart hva Jesus sa om himmelen.
Når Lukas skal oppsummere Jesu budskap, sier han det slik: «Himmelriket er kommet nær». Den gode nyheten er at ikke at vi kan komme til himmelen når vi dør, men at himmelen kommer til oss mens vi lever.

De fattige. Teksten vi hørte på kirkeårets siste dag oppfattes ofte som en tekst om hva som skjer med oss når vi dør. Men da hører vi ikke selve poenget. Fokuset er på hvordan vi skal leve i denne verden. Dommen felles over vår holdning til fattige, hjemløse og sultne.
De fattige og undertrykte er også hovedpersonene i programtalen vi skal få høre kommende søndag. Det er neppe tilfeldig at Jesus leser fra profeten Jesaja. Han og de andre gammeltestamentlige profetene var opptatt av de fattige, hjemløse og undertrykte. Israelsfolkets gudsforhold lot seg avlese i hvordan de forholdt seg til dem. Men Jesaja lover også at det skal komme en frelser som skal bringe en ny tid med rettferdighet.

Ny tid. Og så sier Jesus at dette er oppfylt nå, nettopp mens dere hører på. Det var jo ganske sterkt sagt. Lovet han mer enn han kunne holde? Romernes undertrykkelse og urettferdigheten mellom fattig og rik, mektig og avmektig, forsvant ikke mens han holdt talen sin i Nasaret. Noen ble helbredet i møte med Jesus, men de fleste var fortsatt syke da han forlot dette livet.
Likevel hevder Jesus at en ny tid er kommet. Den er kommet med ham. Fra da av inviteres vi alle til å bli en del av hans nye verden, til å slippe dens krefter til i våre liv.
Det er dette som er eskatologi: Å se den framtidige fullendelsen i det små som skjer nå.

Døden. Men hva med vår siste fiende, døden? Handler ikke kristentroen om et liv etter døden?
Jovisst gir Jesus oss et håp for det som ligger bortenfor døden. Det er jo han som tilbyr den samaritanske kvinnen vann som veller fram til evig liv.
Men det evige livet begynner ikke når vi dør. Det er allerede nå. Det livet vi får her sammen med Jesus fortsetter på den andre siden av døden. Det som har fått sin spede begynnelse her, skal fullendes i himmelen.
Derfor kan vi godt lengte til himmelen. Himmellengselen klinger i de amerikanske slavenes sanger og i gamle norske salmer, nettopp fordi menneskene har hatt bruk for det. Fortsatt kan det trøste når livet blir uutholdelig.
Men himmellengsel kan ikke være flukt fra denne verden, dersom vi vil følge Jesus. For han sier at himmelen er nå. Selv om det ikke oppleves slik, så kan vi alltid velge å være en del av himmelriket. Vi behøver ikke vente til vi er døde.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere