Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Midtøstens nye urokråke

Publisert rundt 23 timer siden - 568 visninger

Er det krig eller fred - eller kanskje begge deler - som er programmet til Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman?


Jeg var i Nablus da nyheten kom om at palestinernes president Mahmoud Abbas var kalt til Saudi-Arabias hovedstad Riyadh for samtaler. «Dersom du i kveld ser feiring i gatene, er det fordi saudierne har presset Abbas til å gå av», var en vits som gikk blant palestinerne den dagen.
Det avspeiler den palestinske presidentens enorme upopularitet blant sine egne, men også den nye rollen Saudi-Arabia er i ferd med å innta i Midtøsten. Sist helg ble Libanons statsminister Saad Hariri kalt til Riyadh, og der kunngjorde han sin avgang. Mye tyder på at han ble presset til det, og at han i realiteten holdes fanget i Saudi-Arabia.
Det var selvsagt dette som var bakgrunnen for vitsen om Abbas. Men mange i de palestinske områdene er sterkt opptatt av hva Saudi-Arabia vil. En ubekreftet melding i israelske medier gikk ut på at Abbas hadde fått beskjed om at han har valget mellom å gå av eller å bøye seg for Trumps Midtøstenplan.
Konfrontasjon. Kronprins ­Mohammed bin Salman av Saudi­-Arabia – populært kalt MBS – er i ferd med å samle makten i sine hender. De siste tiårene har de ulike grenene av den store kongeslekten hatt en slags maktbalanse, der den ene familien styrte sikkerhetsstyrkene og kongens familie styrte­ hæren. Forrige helg avsatte og arresterte MBS prinsen som var sjef for sikkerhetsstyrkene, og arresterte to hundre andre 
prinser og rikmenn.
Saudi-Arabia er dypt uroet over den økende innflytelsen Iran har fått som følge av krigen i Irak og Syria. Iran kontrollerer nå i realiteten det meste av Irak, Syria og Libanon. MBS har ­tydeligvis bestemt seg for en konfrontasjon.
Her ligger trolig forklaringen på avsettelsen av Hariri. Den ­libanesiske statsministeren har sterke bånd til Saudi-Arabia. Det syriske regimet sto trolig bak drapet på hans far. Likevel har han ledet en koalisjons­regjering med syrernes allierte i Hizbollah. Avsettelsen av Hariri gjør trolig slutt på denne regjeringen, og dermed på den forsoningspolitikken Hariri i det siste har stått for.
Krig. Vil Saudi-Arabia få i stand en ny krig i Libanon og slik ta fra Iran kontrollen der? De kan nok tenkes å prøve å få til en ny borgerkrig ved å få jihadistgrupper de støtter i Syria til å engasjere seg i Libanon. Men en mer forlokkende mulighet er å få Israel til å angripe Libanon.
Den tidligere amerikanske ambassadøren i Israel, Dan Shapiro, advarer Israel mot å la seg bruke til å sette i gang en ny krig i Libanon. Israel har utvilsomt forberedt seg lenge på en slik krig, fordi de ser Hizbollah bygge seg opp militært i sine grenseområder i nord. Å slå til mens Hizbollah er svekket av krigen i Syria, kan fortone seg som en god idé.
Men Israel har dårlige erfaringer fra tidligere Libanonkriger, og vil nok tenke seg godt om før de går til angrep. Israel er sterkt bekymret over at USA har gått med på at Assad får overta­ grense­områdene mot Israel. De har angrepet en rekke mål i ­Syria, uten at syrerne har slått tilbake med annet enn luftvernskyts som bommer. Men en krig i Libanon kan fort føre til at det også åpnes en syrisk front, der Israel i realiteten vil slåss mot Iran.
Forsiktig Hamas. Iran ønsker ikke en slik krig nå som de er i ferd med å feste grepet i Syria. Iran forsøker derfor i stedet å få Israel opptatt med Gaza. Iransk-støttede Islamisk Jihad har skutt raketter mot Israel, og for et par uker ­siden ble mange av deres folk drept da Israel sprengte en tunnel som gikk over grensen fra Gaza. Israel har høynet ­beredskapen og for­beredt seg på hevn fra Islamsk Jihad.
Men mye kan tyde på at Hamas holder ­Islamsk Jihad tilbake. Hamas er i ferd med å gjennomføre vanskelige forhandlinger om gjenforening med Fatah i regi av Egypt, og en krig vil ødelegge for det. Hamas føler seg tvunget til disse forhandlingene etter at de mistet støtten fra Qatar – og igjen er Saudi-Arabia inne i bildet. Det var de som tvang ­Qatar til å kutte støtten til Hamas. Her kan Gro ­Harlem Brundtlands ord om at «alt henger sammen med alt» virkelig gjøres gjeldende.
Saudisk fred. Derfor kan det til og med tenkes at Saudi-Arabia bidrar til skape fred mellom Israel og palestinerne. Det er ingen tvil om at de selv ser for seg en slik rolle, og at Donald Trump ser dem som støttespillere. Svigersønnen Jared Kuschner var nylig i Saudi-Arabia for å diskutere Trumps fredsplan for Palestina.
For mange er det kanskje uventet, men Israel og Saudi-Arabia er i det siste blitt stadig bedre venner. Den felles interessen for å bekjempe Iran forklarer mye. Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas er nesten like avhengig av saudierne som Hariri var. Dermed sitter Saudi-Arabia i en nøkkelrolle også i Palestina.
Enn så lenge vet ingen hva Trumps plan går ut på. ­Heller ikke er det godt å vite hva kronprins MBS vil, eller om han vil lykkes i å beholde makten. Men sikkert er det at han kommer til å spille en nøkkel­rolle i de nærmeste månedene.

Gå til innlegget

Vi er alle lutheranere

Publisert 19 dager siden - 2245 visninger

Det Luther satte i gang, fikk dype konsekvenser. Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet.

Det var en amerikaner som utbrøt det etter noen uker i Norge: 
Dere er jo alle lutheranere!
På kirkedøra i Wittenberg er Martin Luthers teser nå støpt i bronse. Det er tvilsomt at Luther virkelig spikret dem opp der for 500 år siden i dag. Men det han satte i gang, fikk dype konsekvenser.
Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet. I jubileumsåret har vi – i samsvar med Luthers egen innstilling – gått kritisk til verks mot tradisjonen. Men er det ikke også en god del å være takknemlig for?


Journalistene

Martin Luther var en sannhetssøker. Og når han mente han hadde funnet den, kunne selv ikke keiser og pave og trusler kjetterbål få ham til å vike. Det gjorde ham til en opprører som splittet både kirken og nasjonen.
Luther ville egentlig bare ha en debatt om avlatshandelen, som mange i hans samtid reagerte på. Men da de ble kjent, forsto boktrykkerne – datidens journalister – at dette var godt stoff. Dermed ble det langt mer enn den indrekirkelige disputten Luther hadde tenkt seg. Han ble en trussel mot det kirkelige hierarkiets makt og sterke økonomiske interesser.
Da Luther så nektet å bøye seg for pålegg fra sine kirkelige overordnede, ja, fra paven selv, ble han en opprører. Men også en frigjører.


Statskirken

Luther gjorde slutt på presteskapet som mellomledd mellom folket og Gud. Sammen med et av de andre prinsippene i lutherdommen, Skriften alene, ble dette grensesprengende. Vanlige folk skulle selv lese Bibelen. De geistlige mistet eneretten til å utlegge Skriften.
Det er dette som har fått en del til å hevde at demokratiet er et resultat av reformasjonen. Luther selv var slett ingen demokrat. Og i første omgang førte reformasjonen slett ikke til demokrati, og heller ikke til at presteskapet mistet makt. Det skyldtes delvis den strategien Luther valgte for å berge seg og sin reformasjon: Han gikk i allianse med fyrstemakten. Det førte til at vi fikk statskirken.
Gjennom hele middelalderen hadde kirke og stat knivet om makten. I de lutherske land ble striden med et slag avgjort: Kirken ble lagt under staten.


Diktatur og demokrati

I hundreårene etter reformasjonen slo eneveldet gjennom. Det skyldtes ikke Luther, men at fyrstene nedkjempet adelens makt og ble enerådende. «Staten, det er jeg», ble sagt av en konge i det katolske Frankrike.
Men kombinasjonen av enevelde og statskirke gjorde at presteskapet fikk makten tilbake. Prestene var statsmaktens propaganda-apparat. Til gjengjeld satte staten sin makt bak kirkens lære og hierarki. Det kan altså med en viss rett sies at reformasjonen førte til kirkelig diktatur, slik det sto i en artikkel i VG lørdag.
Men den demokratiske impulsen i Luthers lære om det alminnelige prestedømme slo likevel gjennom. Hans Nielsen Hauge kunne støtte seg på den da han 250 år etter Luther avviste presteskapets makt og satte lekfolket fri. Det var et viktig steg mot norsk demokrati.


Oppdagelsen

«Nåde» er Luther-årets slagord i Norge. Nåden alene, «sola gratia», er Luthers store oppdagelse. Men det var ikke det som lå bak hans oppgjør med avlaten i 1517. Augustinermunken Luther visste at bot var blodig alvor og et personlig ansvar. Boten kunne ikke kjøpes for penger.
Men botskravene tynget ham ned, og et par år etter tesene gikk lyset opp for ham. «Den rettferdige skal leve ved tro», sto det i Romerbrevet. «Da forsto jeg at rettferdigheten er Guds gave, ...at Gud den barmhjertige rettferdiggjør den troende», skrev Luther mange år senere: «Jeg følte meg som født på ny og steget inn gjennom Paradisets port».


Nåden

Jeg kjenner meg igjen i Luthers opplevelse her. Jeg hadde vært kristen i mange år, strevet med å være bra nok, og ikke minst med vissheten om alt det som fantes bak min fromme fasade. Og så forsto jeg plutselig det jeg hadde hørt i mange år: «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera». Jeg gråt av glede og lettelse.
Opplevelsen av nåden er altså ingen selvfølge, selv for en som er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband. For nåden går på tvers av våre naturlige religiøse impulser: Gud er en som skal blidgjøres gjennom våre handlinger, enten det nå handler om strenge regler for rett liv eller intens lovsang som skal bringe Gud til oss.
Nåden alene er et nødvendig korrektiv til alle de påbud og krav både vi selv og andre pålegger oss, både uttalt og underforstått. Og der er katolikkene slett ikke de verste.


Bra nok

Å være bra nok for Gud er kanskje ikke hva de fleste strever med i dagens samfunn. Vi strever med å være bra nok ut fra alle kravene til vellykkethet og kontroll vi stadig møter. Vi trenger virkelig nåde. Ville det være lettere om vi gjenoppdaget Guds nåde?
Så har nåden alene blitt misforstått dithen at vi ikke kan gjøre noe godt og at vi ikke kan bli bedre mennesker. Dette forkrøblende menneskesynet er ikke hva Luther sto for. Han helliggjorde hverdagslivet i hjem og yrke til en tjeneste for Gud. Nåden setter oss fri til å tjene og til å vokse og utvikle oss. Og det er vårt eget ansvar, ikke noe vi kan overlate til noe slags presteskap, geistlig eller verdslig. Og ikke kjøpe for penger.
Slik forstått skal vi være glade for at vi er lutheranere.

Gå til innlegget

Det skamfulle samfunnet

Publisert 22 dager siden - 3557 visninger

Skam er ikke begrenset til æreskultur og strenge religiøse miljøer. Og vil vi egentlig bli skamløse?

Det var i første klasse, ukens siste time. ­Frøken – kvinnelige­ lærere het det den gangen – spurte om det var noen som ville synge eller lese noe. Jeg rakk opp hånda, stilte meg opp ved kateteret og sang min yndlingssang: «Hvilken venn vi har i Jesus». Klassen begynte å fnise. Frøken var tydelig ille ­berørt. Jeg forsto at noe var fullstendig galt.

Dette som betydde så mye for meg, som jeg hadde lært av foreldrene mine, det var noe skamfullt, noe som gjorde oss ­mindreverdige, noe vi måtte holde skjult. Jeg hadde opplevd skammens vesen: Å se seg selv utenfra med andres blikk.

Hvem du er

Når dette blikket avslører at du ikke holder mål, ønsker du å gjemme deg, bli usynlig. For det gjør vondt å se seg selv som mindreverdig.

«Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket», sier Finn Skårderud, psykiateren som kanskje har skrevet mest om skam de siste årene.

Mens skyld er knyttet til noe du har gjort, er skam knyttet til hvem du er. Skyld kan tilgis og sones. Skam klistrer seg derimot til oss. Det handler om vår identitet. Derfor griper skam mye dypere enn skyldfølelse.

Og derfor er det å påføre ­andre mennesker skam et sterkt maktmiddel.

Skamløse

Vi har nettopp fått vonde fortellinger om det fra de såkalte skamløse jentene, tre unge kvinner fra muslimske miljøer som forteller om hvordan jenter tvinges inn i et livsmønster de ikke ønsker gjennom å påføre dem skam – eller ved påføre foreldrene deres skam dersom de ikke får jentene til å oppføre seg.

Når de kaller seg skamløse, er det fordi de vil fri seg selv og sine medsøstre fra den destruktive skammen. De vil gjøre skammen maktesløs. Det gjør de ved å nekte å se med maktens blikk, å insistere på gyldigheten av sitt eget blikk.

God og dårlig skam

Skamløshet er det største onde, hevdet Platon. De gamle grekerne hadde en gudinne ved navnet Aidos. Navnet kan oversettes med skam eller ærbødighet. Hun sto for den kvaliteten ved mennesket som hindrer oss i gjøre det onde.

Når Donald Trump ikke skammer seg over sine uttalelser om kvinner, oppleves det som både negativt og skremmende. Skamløse mennesker har ingen ­begrensninger, de er troende til hva som helst.

Å gjøre oss alle skamløse er ikke ønskelig. Skam er en nødvendig del av å være menneske. Men det finnes god skam og dårlig skam. Og det finnes feil grunner til å skamme seg. Det avgjørende er at vi er i stand til å skjelne det ene fra det andre.

Nådeløst blikk

Dagens skam er i for stor grad blitt individuell. Vi burde kanskje skamme oss mer over hva vi gjør med kloden vår, over hvordan vi gjør hjertene harde for andres lidelse. I stedet skammer vi oss over vår ­manglende individuelle perfeksjon.

Smartphone kan kalles ­shame-­
phone, har Finn Skårderud sagt. Ungdommen utsettes for et nådeløst og aldri hvilende blikk fra telefonen, der de hele tiden vurderes opp mot andre og mot idealene for utseende.

Også vi eldre i Facebook-­generasjonen kjenner presset fra vellykketheten som strømmer mot oss om måltider, reiser, prestasjoner. Vi ser oss selv med skjermens blikk, og opplever at vi ikke holder mål.

Disse mediene speiler og forsterker det blikket som er gjeldende norm i vårt samfunn. Vi er et skamfullt samfunn, midt i all vår hyllest til de skamløse.

Det grunnleggende kravet er å ha kontroll over livet. Det er derfor fedme er vår tids dødssynd. Og det er derfor spiseforstyrrelse er blitt en så utbredt lidelse blant unge mennesker. Vi forsøker å ta kontroll, fordi det motsatte er skammelig.

Kontrollen

«Den gode skammen», kaller min sjef og kollega Åshild Mathiesen opplevelsen hun hadde av å miste kontrollen da hun fikk hjerneslag. Jeg hadde en lignende opplevelse for noen år siden, da angst og depresjon fikk slike dimensjoner at jeg mistet kontrollen over livet.

Det opplevdes ikke godt. Tross all åpenhet om psykiske problemer de siste årene, knytter det seg en dyp opplevelse av skam til det å miste kontrollen på denne måten. Jeg er redd den fortsatt sitter i, selv om det ikke lenger er god tone å gi uttrykk for den.

Likevel skal jeg være med på å kalle denne opplevelsen for god skam. Den forandret nemlig blikket mitt, både på meg selv og andre. Jeg tror jeg vil si at jeg fikk mer nåde. Mitt blikk på meg selv er ikke lenger så nådeløst. Og dermed tror jeg at jeg også ser andre med nye øyne.

Guds blikk

Det som frigjør fra skam, er å få lov til å se oss selv med et kjærlig blikk. Et blikk som ønsker frihet, blomstring, godhet og fellesskap. Min tro er at det er blikket Gud ser oss med.

Gå til innlegget

Dronning Isabels arv i fare

Publisert rundt 1 måned siden - 822 visninger

Spania ble til da Isabel av Kastilja og Ferdinand av Aragon slo sine riker sammen. Nå vil de som styrer dagens Catalonia, gjøre slutt på det Spania de skapte.


SEGOVIA, SPANIA: Ungdommene som sitter på trappa til San Miguel-kirken i Segovia tenker nok ikke på at det var her Spania ble til. Det skjedde da dronning Isabel ble kronet i denne kirken i 1474. Man skulle tro noe så viktig hadde skjedd i den praktfulle katedralen på andre siden av Plaza Mayor. Men den var ennå ikke bygd.
Ute av syne fra torget kneiser borgen Alcazar der Isabel ble holdt i et slags fangenskap av sin halvbror kong Henrik 4. Da han døde, skyndte Isabel seg til San Miguel for å bli kronet til dronning – før brorens tilhengere rakk å forpurre planene.
Seks år tidligere hadde Isabel sneket seg fra Segovia og giftet seg med sin fetter Ferdinand. Henrik ville at Isabel skulle gifte seg med Portugals konge. Da hun ble kronet, og Ferdinand dermed ble kastiljansk konge, gikk Portugal og Henriks tilhengere til krig mot dem.
Isabel og Ferdinand vant krigen. Dermed var saken avgjort: Kastilja og Catalonia var slått sammen. Selv om det var en personalunion av to selvstendige stater, gikk de to monarkene inn for å samle sine riker til ett land. De begynte å kalle det for Espanja - etter det romerske navnet på provinsen Hispania.

Katalansk i skyggen. Ferdinand var tronarving til Aragon, et Middelhavsrike på begge sider av Pyrenéene, og med besittelser rundt hele Middelhavet. Den viktigste byen var Barcelona, og det økonomiske tyngdepunktet var Catalonia. Mens Kastilja var preget av mange hundreårs samliv og konflikt med muslimene, hadde Catalonia hatt mer med Frankrike å gjøre, og språk og kultur var preget av det.
Men det ble Kastilja som ble tyngdepunktet i det nye spanske riket. Da Isabel sendte Christopher Columbus ut for å omgå Portugals enerett på seilas over det sørlige Atlanterhavet, førte det til at Spania ble verdens mektigste rike, der enorme rikdommer strømmet inn fra koloniene i Den nye verden.
Noen mil vest for Segovia ligger Salamanca. På den rikt dekorerte fasaden på den gamle universitetsbygningen ser vi portrettene av Isabel og Ferdinand. De satset stort på dette universitetet, som var grunnlagt allerede på 1200-tallet. Her ble mye av spansk identitet formet gjennom det som blir kalt den spanske gullalder på 1500-tallet. Bibelen ble oversatt til spansk omtrent samtidig med at Luther omsatte den til tysk, og universitetslærerne skrev på spansk. Klassikere som Cervantes Don Quixote, Teresa av Jesus Den indre borg og Johannes av Korsets Sjelens mørke natt ble skrevet på spansk. Spansk betydde her kastiljansk. Katalansk kom i skyggen.

Barcelonas beleiringer. Catalonia hadde hatt en form for parlamentarisk styre. Katalanerne opplevde at dette ble satt til side av herskerne i den nye hovedstaden Madrid. Da den spanske arvefølgekrig brøt ut først på 1700-tallet, sluttet Katalonia opp om hertug Karl av Hapsburg som prøvde å erstatte Filip av det franske huset Bourbon som spansk konge. Krigen varte i ti år, og gikk hardt ut over Katalonia. Barcelona var den siste byen som ga seg for den spanske sentralmakten, og de tradisjonelle katalanske frihetene gikk tapt.
Denne historien skulle gjenta seg under den spanske borgerkrigen i forrige århundre. Barcelona var den siste spanske byen som ytte motstand mot Francos fascister, og måtte gi seg etter kraftig bombardement.
Under republikken i mellomkrigstiden hadde Katalonia blitt godkjent som selvstendig. Franco-regimet henrettet de katalanske lederne og gikk hardt til verks for å undertrykke alt katalansk, både selvstyre og kultur. Dette varte helt til Spania ble demokratisk for knapt førti år siden.

Økonomisk sterkt. Denne historiske og kulturelle arven er en viktig bakgrunn for det som skjer i Catalonia nå. Men det handler også om penger. For det er først de siste ti årene at det har blitt noen oppslutning om katalansk selvstendighet. Catalonia er den økonomisk sterkeste av Spanias regioner, og katalanerne mener de har måttet betale uforholdsmessig mye for å få Spania ut av den økonomiske krisen som rammet landet i 2009. Vi kan kanskje sammenligne med om Vestlandet hadde krevd selvstendighet fra Norge for å slippe å dele sine oljeinntekter.
Men det er trolig også sterke elementer av den mistillit mot styrende eliter som har slått ut i slikt som Brexit, som i Catalonia fører til opprør mot sentralmakten i Madrid.
Juridisk har nok myndighetene i Madrid rett til å stå på sitt. De har også makten på sin side. Men kloke politikere vet at sterke følelser basert på kulturell og historisk identitet ikke kan skyves til side med kald jus – og enda mindre med brutal politimakt.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
28 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
42 minutter siden / 4934 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1002 visninger
Les flere