Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Det store valget

Publisert 14 dager siden - 2008 visninger

Et større valg enn valget av hvem som skal bli ­statsminister, er valget mellom innenfor og utenfor.

Dagen før stortingsvalget har jeg sagt ja til å delta i en paneldebatt om helvete. Dermed er jeg blitt tvunget til ikke bare å tenke på hvem jeg skal gi min stemme på mandag, men også på livets store valg.

Det er Protestfestivalen som har stilt spørsmålet om kirken har avlyst helvete. Og det er ganske riktig ikke så ofte jeg hører forkynnelse om helvete i Den norske kirke (det kan jeg for ­øvrig heller ikke huske å ha hørt på min barndoms bedehus). Om helvete forkynnes i dag, er det heller i moskeer og koranskoler enn kirker og søndagsskoler.

Jeg har akkurat lest Åsne ­Seierstads bok om de to søstrene­ fra Bærum som vervet seg til IS. At de gjorde det, kan ikke gis noen enkel forklaring, og jeg skal ikke forflate Seierstads ­nyanserte framstilling. Men det slo meg at det begynte nettopp med frykten for helvete.

«Vi gjør hva som er best for vår familie, det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå, men inshaa Allah vil dette hjelpe oss alle på dommedagen», skrev 19 år gamle Ayan i sitt avskjedsbrev til familien.

Dommedag

Leila og Ayan ødela sin familie for å redde ikke bare seg selv, men også familien fra straffen i det hinsidige. De er ikke de eneste som har påført seg selv og andre lidelser i dette livet av frykt for hva som skal skje i det neste. Helvetesforkynnelsen har ført mye vondt med seg – og skal vi virkelig ønske den tilbake?

Tror vi på helvete? blir det spurt. Vel, trosbekjennelsen vår sier faktisk ingenting om helvete. Det eneste vi bekjenner der, er at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. At historien slutter med Guds dom, hører med til den kristne tro.

Jesus var da også en skikkelig dommedagsforkynner, om vi skal tro evangeliene. Særlig gjelder det Matteusevangeliet. Professor i nytestamentet Anders Runesson, som nettopp har gitt ut bok om domstekstene i dette evangeliet, regner opp nærmere førti utsagn fra Jesus om dommen på den ytterste dag.

Frigjørende

Hvem er det dommen rammer? Det er de som ikke har barmhjertighet, de som undertrykker og utnytter de svake, de som misbruker makten, de som dreper uskyldige, ­konkluderer Runesson.

Budskapet om Guds dom sier at Gud bryr seg om uretten, at han ikke har trukket seg tilbake og lar verden gå sin skjeve gang. Gud vil sette tingene på plass. Makta skal ikke alltid rå. De ­undertrykte skal få sin rett, ofrene få sin oppreising og overgriperne settes på plass.

Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi lever. Derfor kan vi med frimodighet og fortrøstning kjempe mot urett og undertrykkelse, selv om det ofte ser ut som det er de motsatte kreftene som vinner fram. Vi er på Guds side når vi gjør det.

Slik sett er vissheten om Guds dom frigjørende. Det er den også på en annen måte: Siden Gud skal dømme, settes vi fri fra å gjøre det. Det er ikke vi som skal verken utmåle eller iverksette Guds dom. Om tekstene om Guds dom brukes til å dømme andre, har vi misforstått. «Døm ikke!», formante Jesus. Dommen skal vi få overlate til Gud.

Innenfor og utenfor

Bevisstheten om at Gud skal dømme, er viktig. Men behøver vi interessere oss for straffeutmålingen? Dommen hører denne tidsalderen til, en mulig straff hører til i det hinsidige. Det som ligger på den andre siden av døden, er vi avskåret fra å vite noe om. Dommen angår oss, hva slags straff det eventuelt er snakk om, angår oss ikke.

En gang kunne man rent fysisk forestille seg et helvete der nede og en himmel der oppe. Det kan vi ikke lenger. Det skulle kunne sette oss fri til å tenke nytt om det Jesus har å si om det som på kirkelig kodespråk kalles livets to utganger. Denne tanken har vi har fra Jesus selv. Han snakket om innenfor og utenfor. Innenfor er det fest og glede, utenfor er det gråt og tenners gnidsel. Men er det himmel og helvete han snakker om? Er det ikke snarere innenfor og utenfor den nye tidsalderen han representerer, det nye gudsriket han inviterer til?

Valget

I den nye tidsalderen er alt det gamle borte, alt er blitt nytt. Det er hva vi får vite. Men hvordan tilværelsen da ser ut, det kan vi ikke forestille oss.

Kristen tro handler ikke om å sørge for at jeg kommer til ­himmelen når jeg dør. Det handler om å bli en del av den verden som skal komme allerede nå. At den skal prege livet mitt og hvordan jeg behandler andre mennesker her i dette livet.

Poenget er ikke hva som skjer bakom døden. Poenget er hva som skjer her.

Det stiller meg på valg. Vil jeg vende meg mot det som er innenfor, vil jeg fremme den nye tidsalderen der urett, undertrykkelse, overgrep og vold ikke lenger finnes, der trøsten og barmhjertigheten rår?

Stortingsvalget har vi bare hvert fjerde år. Det store valget har vi hver dag.

Gå til innlegget

KrF-drømmen som brast

Publisert 16 dager siden - 1261 visninger

Valgkampen kan ha knust drømmen Jonas Gahr Støres drøm om en bred sentrum-venstre-allianse med KrF.

Slik Erna Solberg ville sikre Høyre regjeringsmakt for lang tid framover ved å knytte til seg Kristelig Folkeparti, så Jonas Gahr Støre muligheten for langsiktig Arbeiderpartimakt ved å få KrF over på sin side. Ikke bare fordi KrF hadde nøkkelen til flertallet, men også fordi det ville gjøre Arbeiderpartiet mindre avhengig av Sosialistisk Venstreparti.
Støre var ikke den første Arbeiderpartilederen med slike tanker. Bare et år etter etableringen av den rødgrønne regjeringen i 2005 gikk Trond Giske ut og inviterte KrF til samarbeid. Også Jens Stoltenberg tenkte i slike baner. Etter valget i 2001 inviterte han Kjell Magne Bondevik til å bli med i en ny Stoltenbergregjering. Først da han måtte gi opp KrF, satset han på det rødgrønne samarbeidet.
Stoltenberg og Støre var begge læregutter hos Gro Harlem Brundtland. På 90-tallet fikk hun til et samarbeid med KrF om statsbudsjettene, noe som synliggjorde hvor nær de to partiene sto hverandre i økonomisk politikk.

Hjertesaker. En gang på 90-tallet inviterte Gro Harlem Brundtland meg til å holde innledning om Arbeiderpartiets forhold til kristenfolket på LOs kurssted Sørmarka. I pausen etter foredraget kom jeg i snakk med noen kvinner fra fagbevegelsen. De ga en krystallklar melding: Samrøre med det de kalte «hyklerne i KrF» kom ikke på tale. KrF var hovedmotstanderen i mange saker som var viktige for dem.
Her er vi ved forklaringen på at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti aldri har endt opp i fast samarbeid. De har vært motpoler og hovedmotstandere når det gjelder familie, ekteskap og livets begynnelse. At disse såkalte hjertesakene er avgjørende for Kristelig Folkeparti, er lett å forstå. Men det er lett å glemme at de er hjertesaker også for mange i Arbeiderpartiet.
Akkurat som det er sterke krefter blant KrFs velgere som mener Arbeiderpartiet står for avkristning, er det mange Ap-velgere som ser KrF som det største hinderet for likestilling.
I ledersjiktet i partiene og blant aktive tillitsvalgte, er ikke slike holdninger særlig utbredt. De har ofte opplevd at Ap og KrF kan få til gode løsninger sammen, som har vist at de står hverandre nær i økonomisk politikk, utjevning, sosial likhet, ruspolitikk og internasjonal solidaritet.

Bytte side. For tre år siden fikk Arbeiderpartiet en bekjennende kristen leder. Samtidig var det klart at ekteskapsloven var ute av den politiske agenda fordi den hadde støtte også fra Høyre, Frp og Venstre. Det kunne se ut som de avgjørende hindringene for et samarbeid mellom KrF og Ap var ryddet vekk.
Både Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide kom med signaler som fikk mange observatører til å spekulere i at KrF skulle «bytte side». Etter som frustrasjonen med Frp økte i KrF, var det mange som regnet det som en sannsynlig utvikling.
Men det som har skjedd i valgkampen, har endret på forutsetningene. Da Arbeiderpartiets galluptall stupte, ble Støres KrF-invitt trukket fram som en av årsakene. Han trakk til seg følerne i retning KrF. Samtidig fikk KrF kalde føtter på kanten av sperregrensestupet. Åpningen til Ap ble tonet ned til fordel for klare signaler om støtte til Erna.

Felle Erna. Valgkampsignaler er én ting. Hva som skjer etter valget er noe annet. Verken Støre eller Hareide har avskrevet at de kan ende opp med å samarbeide. Men mulighetene er blitt kraftig svekket.
KrF har gitt så klare erklæringer om å støtte Erna, at de vanskelig kan felle hennes regjering selv om hun nekter å gi slipp på Fremskrittspartiet. KrF vil neppe inngå en ny samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med. Men det betyr ikke at de feller Ernas regjering.

Støre-regjering. Hvis de fire nåværende samarbeidspartiene ikke får flertall, står KrF friere. Det vil nok være sterke ønsker i KrF-ledelsen om å få en fot innenfor en Støre-regjering. Det ville også Støre kunne være interessert i, ikke minst fordi det vil redde ham fra avhengighet av Rødt og MDG.
Men KrF har tidligere signalisert at de ikke vil sitt i regjering med ytterpartier. Det gjelder Frp, men det gjelder også og SV. Hareide kan neppe gå inn i et regjeringssamarbeid med SV uten å risikere store bruduljer på sin høyreside. Men et SV i framgang vil tilbake i regjering, og det er ikke særlig sannsynlig at Støre kan få partiet sitt med på å si nei til SV til fordel for KrF.

Drømmen. Drømmen om det brede sentrum-venstre-samarbeidet kan nok ikke bli noe av denne gangen heller. Men mye tyder på at vi får et valgresultat som skaper langt større bevegelighet og usikkerhet i det politiske landskapet. På lenger sikt kan kanskje drømmen vekkes til live.

Gå til innlegget

Signaler og realiteter

Publisert rundt 2 måneder siden - 5322 visninger

Når politikerne sier hvem de vil samarbeide med, handler det mer om hva som skal skje før valget enn hva som vil skje etter.

En og samme dag kunne vi lese oppslag om at Knut Arild Hareide lovet Erna Solberg troskap og at han krevde at hun velger mellom ham og Siv. Det illustrerer KrFs vanskelige kommunikasjonsoppgave. Men det sier svært lite om hva slags regjering KrF kommer til å bidra til etter valget.

Kristelig Folkeparti er dratt mellom to grupper: De som ikke vil se Fremskrittspartiet i regjering, og de som er redde for at det ikke skal bli en borgerlig regjering. Allerede i fjor gjorde partiet et vedtak som skulle berolige begge disse gruppene. KrF lovet at de ville danne regjering sammen med Høyre. Og de lovet å ikke støtte en regjering der Frp er med.

Men dette dobbeltvedtaket er ikke lett å kommunisere. Hvilken del som vektlegges, avhenger av hvilke velgergrupper man er mest redd for å miste.


Kjernevelgerne. I fjor vinter var det stor forargelse blant mange KrF-velgere over Sylvi Listhaugs retorikk. Dermed ble det viktig for KrF å gi dem et signal om at KrF ikke vil fortsette å holde hennes parti ved makten.

Men nå er det faren for at kjernevelgere skal forlate partiet som får mest oppmerksomhet. Meningsmålingene ligger faretruende nær sperregrensen, og tallknuserne ser at mange borgerlig innstilte KrF-velgere har satt seg på gjerdet. Dermed vektlegges troskapen mot Erna, for eksempel ved besøk hos mamma Hareide i Bømlo og felleskronikk i VG. Mens nestleder Kjell Ingolf Ropstad tilsynelatende lukker døra for Arbeiderpartiet.


Sperregrensen. Tilsvarende endring av signaler har vi kunnet observere hos Venstre. I tiden før landsmøtet var det også mange Venstrevelgere som var provosert av Sylvi Listhaug. Da proklamerte Trine Skei Grande at hennes parti ikke ville bidra til at Frp fikk beholde makten.

Men etter å ha ligget under sperregrensen i lange tider, konkluderte Venstrelederne med at deres sjanse til å redde seg var å få borgerlig innstilte velgere til å stemme taktisk på Venstre for å berge regjeringen. Dermed gikk Venstre over til å forsikre folk om at en stemme til Venstre, er en stemme til en borgerlig regjering.


Erna går ikke. Mange behandler disse signalene som en beskjed om hva som vil skje etter valget. Men det er ikke det som er hensikten med dem. Det handler om å få folk til å stemme på partiet ved valget.

Realitetene er ikke så kompliserte som alle disse signalene kan gi inntrykk av. Dersom Høyre, Frp, KrF og Venstre får flertall, kommer Erna Solbergs regjering ikke til å gå av. Da må Venstre eller KrF felle regjeringen for å fjerne Frp fra makten. Det kommer ingen av dem til å gjøre.

Men de kommer heller ikke til å inngå noen ny samarbeidsavtale med regjeringen. Sporene fra denne perioden skremmer. Derfor kan det dukke opp en situasjon senere i perioden som gjør at de feller regjeringen. Først da kan spørsmålet bli aktualisert om KrF skal «skifte side». Men ingen vet om noe slikt vil skje.


Støre og MDG. Om derimot regjeringen og samarbeidspartiene mister flertallet, vil Erna Solberg gå av og anbefale Kongen å henvende seg til Jonas Gahr Støre.

Og han har nå sagt at han ikke vil regjere med Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Hensikten med denne meldingen var ikke å si noe om hva som skal skje etter valget, men å berolige de som er redde for at et av disse partiene skal få innflytelse over regjeringens politikk. Høyre hadde begynt å skremme med at en stemme til Jonas kunne bli en stemme til et av disse på hver sin måte radikale partiene. Velgerne som ligger mellom Høyre og Ap kan avgjøre valget, og de kunne bli skremt av slikt.

Om Rødt skulle komme inn på Stortinget, er nok ikke kompromisser i regjeringsposisjon hva de vil satse på. Men MDG vil gjerne ha regjeringsmakt. Om de havner i vippeposisjon, kan Jonas Gahr Støre komme til å måtte ta dem inn varmen, på tross av hva han har sagt før valget.


KrF-hånd på rattet. Men der kan kanskje KrF redde ham. Dersom Erna mister makten og Jonas skal danne regjering, kan det bli fristende for KrF å få en hånd på rattet. Men det vil de ikke snakke om nå

Gå til innlegget

Likestilling og brunost

Publisert rundt 2 måneder siden - 1984 visninger

Verdier er universelle og abstrakte. Kultur er konkret. Kan verdier være norske?


For femti år siden lanserte Lars Korvald begrepet kristne verdier i en valgkamp. Femti år og en omfattende sekularisering senere får det plutselig gjennomslag i årets valgkamp.
Når Lars Korvald snakket om kristne verdier, var det for å framheve KrF som et parti opptatt av andre ting enn materielle verdier. At disse verdiene skulle være spesielt norske, var ikke noe tema. Å si at verdiene var kristne, var ikke spesielt kontroversielt. Den kristne felleskulturen sto fortsatt sterkt.
Når Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland nå snakker om kristne verdier som norske verdier, skaper det derimot sterke reaksjoner. Mange som ikke deler den kristne tro, opplever seg ekskludert. Men reaksjonen skyldes også at her blandes kultur og verdier sammen: Likestilling og brunost, kristendomsfag og skoledusj blir en og samme sak.

Islamsk kultur. Når jeg har oppholdt meg i muslimske land i Midtøsten, opplever jeg en kultur preget av islam. Dagene preges av bønnetider og bønnerop, ukerytmen av at fredag er fridagen. Ramadan, Id al-adha og haj markerer årets rytme. Referanser til Koranen og hadith er en del av både dagligtale og offentlige ytringer. Svinekjøtt står aldri på menyen, man drikker te med mynte eller kaffe, ikke alkohol. Jeg setter pris på denne annerledesheten når jeg er på besøk.
I Norge har vi fri på søndag, vi feirer jul og påske, litteratur og kunst er full av bibelske referanser og mange av oss liker vafler med brunost. Verden ville blitt fattigere om vi raderte bort det som er spesielt for oss.
Selvsagt har alle kulturer sine negative sider. Jeg lar meg irritere av at muslimer betrakter hunder som urene og at kvinner ikke vil rekke meg hånden. Verre er det at kvinner undertrykkes og kristne opplever seg behandlet som annenrangs borgere.
Også kristendommen har hatt sine negative sider, noe humanetikerne flittig gjør oppmerksom på når noen bruker begrepet kristne verdier. Alle kulturer må tåle å konfronteres og kritiseres, og alle har godt av forandring. Men det betyr ikke at man kaster vrak på det som har formet kulturen.

Nestekjærlighet. Men verdier er ikke det samme som kultur. Verdier er allmenngyldige. Det er derfor det kan bli feil når verdi knyttes sammen med adjektiver som norsk eller kristen. Samtidig er det en sammenheng mellom verdier, livssyn og kultur.
En verdi som nestekjærlighet kan uten tvil knyttes til Jesu forkynnelse, og kan derfor kalles en kristen verdi. Det kan også være en norsk verdi, fordi den norske kulturen er blitt preget av kristendommens nestekjærlighetsideal.
Men en abstrakt verdi blir bare et skall uten innhold. Om den skal formidles som noe levende, må den fylles med konkret innhold. Gjennom fortellingen om Jesus og gjennom eksempler fra kristnes liv kan nestekjærligheten gjøres levende og engasjerende.
Hvis vi vil ta vare på nestekjærligheten her i Norge, trenger vi formidling av kristendommen. Og vi trenger å føre videre den norske kulturen for at fellesskapet tar seg av de svake. Uten å fylles med innhold fra livssyn og kultur, blir verdien bare en tom og steril størrelse.

Inkluderende. Men nestekjærlighet er ingen eksklusivt kristen eller norsk verdi. Den forkynnes også i andre religiøse og filosofiske tradisjoner, og den fremmes også i andre kulturer. Hvis vi vil at nestekjærlighet skal prege Norge, må vi vokte oss vel for å gjøre det til en eksklusivt kristen verdi.
Når norske verdier blir gjort til en identitetsmarkør, setter de grenser og plasserer noen utenfor. Særlig er det tilfellet når verdi og kultur blandes sammen.
Norsk kultur har vært i sterk forandring den siste mannsalderen. Det skyldes særlig sekulariseringen. Gud er ikke lenger noe referansepunkt i offentlig debatt, det som ble betraktet som kristen moral er forkastet på mange områder og kirken er ikke lenger den selvfølgelige rammen for livet. De siste årene har også innvandring, og da særlig islams tilstedeværelse, endret norsk kultur. Noen frykter for vår kristne kultur, andre frykter for at synlig religiøsitet skal gjøre slutt på vårt sekulære samfunn.

Uro og frykt. Politikerne ser denne frykten og uroen. Å si at de vil forsvare norske og kristne verdier blir et svar på den.
Men da kan verdiene bli til noe som skaper skiller mellom folk, som setter noen utenfor og andre innenfor. Kristne verdier må være inkluderende, ikke begrenset til én kultur.
Hvilke verdier vi mener er umistelige for vårt samfunn, og hva i vår kultur som er verd å ta vare på, er derimot et godt tema for en valgkamp.

Gå til innlegget

Fornuftens seier

Publisert rundt 2 måneder siden - 1670 visninger

Krisen på Tempelhøyden i Jerusalem ble en seier for moderate krefter på begge sider. Kan de holde stand mot ekstremistene?


Freden senket seg over Haram al Sharif - muslimenes navn på Tempelhøyden - etter fredagsbønnen sist uke. En viss usikkerhet knytter seg til dagens jødiske høytid til minne om tapet av Tempelet i Jerusalem. Dersom de mange jødiske besøkende blir møtt med aksjoner fra muslimer, kan det bli en ny runde med uroligheter.
Men de muslimske myndighetene som har kontrollen på Haram al Sharif - en stiftelse som kalles Waqf - synes å være oppsatt på å opprettholde fred på helligdommen etter det som svært mange betrakter som en seier over den israelske regjeringen.

Tre israelske arabere som drepte to israelske politifolk med våpen de hadde hentet inne på den muslimske helligdommen, var utgangspunktet for krisen. Til tross for sterke advarsler fra etterretningstjenesten Shin Beth og hæren valgte regjeringen å utplassere metalldetektorer og overvåkingskameraer ved inngangene som er forbeholdt muslimer.
Dette ble gjort uten å konsultere de muslimske myndighetene. Waqf oppfattet dette som et brudd på den stilltiende avtalen som har eksistert siden 1967. Den gir dem ansvaret for sikkerheten ved de muslimske helligdommene. De valgte derfor å be de troende om å la være å komme til bønn så lenge de israelske sikkerhetstiltakene var på plass.
Opplevelsen av at israelerne var i ferd med å ta kontrollen over helligdommene førte til opptøyer og voldshandlinger både på Vestbredden og i Israel. Den alvorligste hendelsen var drapet på en israelsk familie under sabbatsmåltidet den påfølgende fredagen. Men også flere palestinere ble drept i sammenstøtene.

Krisen spredte seg også til Jordan. Sikkerhetsvakten i den israelske ambassaden i Amman ble angrepet av en mann med skrutrekker. Sikkerhetsvakten drepte både ham og en mann som tilfeldigvis var der samtidig. Israel fikk lov til å ta sikkerhetsvakten hjem, der han ble omfavnet av statsministeren. Dette skapte mer raseri i Jordan, hvor man mente mannen burde stilles for retten for drap.
Mens den palestinske presidenten Mahmoud Abbas først hadde lovet Netanyahu å bidra til ro og orden, proklamerte han nå en «raseriets dag» og erklærte at sikkerhetssamarbeidet med Israel var brutt. Det så ut til å gå mot full konfrontasjon.

Men det var verken Abbas eller Netanyahu som tok kontroll over situasjonen. Under krisen framsto det to nye grupperinger som på hver sin måte tok ledelsen.
Utenfor Haram al Sharif ble det organisert en fredelig bønneaksjon som varte helt til den israelske regjeringen ga etter. Den oppsto nærmest spontant ved at de som kom for å be på høyden, begynte å be utenfor inngangen. Det ble skapt en grasrotorganisering, der ungdommer leverte vann og mat til de bedende, skaffet dem bønnematter og stoler. Også enkelte kristne palestinere deltok.
Det nye lederskapet greide stort sett å motstå de som ville benytte anledningen til å sette i gang voldelige opptøyer. En slik bred grasrotorganisering av ikkevoldelig motstand er noe nytt på palestinsk side. I alle fall ikke siden skattenekten og melkestreiken i Betlehem-området for tretti år siden. De ble skjøvet til side da Arafat og PLO ble importert med norsk hjelp.
– Det nye lederskapet som er blitt dannet disse dagene kommer til å være der i årene som kommer, skriver den palestinske journalisten Daoud Kuttab på nettstedet Al-Monitor.

Men i det stille var det også en annen gruppering som tok ansvar for å roe situasjonen ned: En gruppe av religiøse ledere, som gjennom flere år har møtt hverandre under ledelse og inspirasjon av tidligere Oslo-rabbiner Michael Melchior. Den ortodokse rabbineren som har vært både parlamentsmedlem og statsråd i Israel, har de siste årene bygd opp relasjoner til muslimske ledere, som også omfatter folk med bånd til Hamas.
Melchior brukte disse forbindelsene til å formidle kontakt mellom Waqf, politiet i Jerusalem og den jordanske regjeringen. De fikk til en forståelse, som resulterte i at sikkerhetstiltakene ble fjernet samtidig som Waqf ba de troende om å komme tilbake og be i fred.
– Det var ekstremister, både religiøse og politiske, som plutselig løftet hodet og ikke ville være med på en avtale under noen omstendighet, sier Melchior til det israelske nettstedet Ynet News. Han sier at disse var i ferd med å infiltrere Waqf, men at samtalene greide å hindre det.

Netanyahu ble også satt under press fra Saudi-Arabia, som var redde for at krisen rundt de muslimske helligdommene kunne føre til opptøyer i arabiske land. Trump-administrasjonen var redd for den felles fronten mot Iran, og ba Netanyahu bøye av. Også den jordanske kongen har fått anledning til å spille en rolle på vestsiden av Jordan-elva. Det er Jordan som har overoppsynet med de muslimske myndighetene på Haram al Sharif. Nå sier kong Abdullah at han er garantisten mot en judaisering av Tempelhøyden.
Denne saken har svekket tilliten til Netanyahu på høyrefløyen i Israel. De mener han har vist en farlig og beklagelig ettergivenhet og gitt fra seg Tempelhøyden til muslimene. 

Men krisen har også vist hvor irrelevant Mahmoud Abbas er i ferd med å bli. Det palestinske nyhetsbyrået Maan, som ellers er ganske regimetro, forteller at en TV-reporter møtte protester og mishagsytringer fra de som sto omkring da hun på lufta takket Abbas for inspirasjonen i kampen.
Mange frykter at Palestina etter Abbas vil bli overtatt av Hamas og salafister, mens en svekket Netanyahu kan gi etter for høyrefløyen og annektere deler av Vestbredden. Kan den nye grasrotledelsen hos palestinerne og de moderate religiøse lederne innvarsle en annen utvikling?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 305 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 57 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
27 minutter siden / 211 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
33 minutter siden / 57 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
39 minutter siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6124 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 733 visninger
Les flere