Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Motstandskirke

Publisert 13 dager siden - 2332 visninger

Om kirken skal gjøre motstand mot syndig politikk, må det stikke dypere enn til fordømmelser av Donald Trump.

Er vi kommet til et ­Bonhoeffer-øyeblikk? spør det amerikanske evangelisk-kristne ­magasinet Sojourners i siste nummer. De sikter til den tyske presten Dietrich Bonhoeffer, som var en forgrunnsskikkelse i den tyske bekjennelseskirkens motstand mot nazismen.
Det er Donald Trumps presidentmakt som får magasinet til å spørre slik. Bonhoeffer var delaktig i attentatet mot Adolf Hitler, og magasinet skynder seg å si at det selvsagt ikke handler om noe attentat mot Donald Trump. Det handler dessuten om mer enn Trump, og det sprenger også partigrensene, presiserer redaktøren Jim Wallis.
Han nevner fire tegn i tiden som krever kirkelig motstand: Aksepten av løgn i samfunnsdebatten, økende rasefordommer, troen på den sterke mann og på at politikkens mål er å gjøre USA mektig. Og siden jeg nettopp ­leser om profeten Jeremia, er det noen likheter som slår meg.


Ny konge

Det er en stor ­religiøs høytid i Jerusalem år 609 før Kristus, og tempelet er fullt av byens folk og tilreisende. I tempelporten stiller Jeremia fra Anatot seg opp og roper ut at Gud vil ødelegge tempelet, fordi det er blitt et løgnens sted. Skandalen er enorm, og tempelledelsen ­setter Jeremia i gapestokken.
Jeremia opplevde som tenåring at kong Josias sto for en stor forandring i landet. Han forbød avgudsdyrkelsen som florerte og fornyet tempelgudstjenesten. Den unge Jeremia var trolig av dem som hadde store forhåpninger om at dette skulle føre til en gjennomgripende forandring i landet.
Men nå hadde Josias sønn ­Jojakim blitt konge, og den nye kongen ville ikke fortsette ­farens reformprogram. Han hadde full støtte fra de religiøse lederne, som var tilfreds med at tempelet hadde fått tilbake sin tidligere innflytelse og makt, og ikke ­ønsket noen forandringer i samfunnet.


Ord og handling

Jeremia ser at de står ved et veiskille og må velge side: «Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: La deres atferd og gjerninger forbedres, så lar jeg dere bo på dette sted. Dersom dere forbedrer deres atferd og gjerninger og gjør rett mot hverandre, dersom dere ikke undertrykker innflyttere, farløse og enker, ikke lar det flyte uskyldig blod på dette sted og ikke holder dere til andre guder, til skade for dere selv, da vil jeg for alle tider la dere bo på dette sted, i det landet jeg gav deres fedre i gamle dager.»
Det Gud ifølge Jeremia reagerer på, er at den religiøse fornyelsen ikke har ført til endring i atferd. Utbytting av de fattige, de hjelpeløse og de fremmede, urettferdighet og vold viser at forandringen bare har skjedd på overflaten.
«Den smertefulle innsikten står å lese i profetens ansikt: Den reform som ikke reformerer menneskers liv, er uten verdi i Guds øyne», skriver Peter Halldorf i boken «Alla himlens fåglar har flytt. Profeten Jeremia i sin egen tid og vår tid.»


Forandring

«Forandring» var det fengende slagordet som brakte Barack Obama til makten i for ni år siden. Ulikheten mellom fattig og rik, rasediskrimineringen, den fåtallige finanseliten som beriket seg på folks bekostning og krigspolitikken utenlands - alt dette ønsket de som stemte på Obama å få forandret.
Lite av dette ble forandret. En fiendtlig innstilt kongress hindret Obamas reformer. Men også andre mektige krefter som ikke ønsket forandring gjorde seg gjeldende. Finanskapitalen hadde stor innflytelse også i det demokratiske partiet. Og til sjuende og sist er det et spørsmål om folkeflertallet virkelig ønsket grunnleggende endringer som kunne skape likhet, bryte med forbrukersamfunnets logikk og berge miljøet.


Fake news

Donald Trump fikk makten med et uttalt ønske om å rulle tilbake de reformene Obama hadde maktet å få gjennomført. Hans program er ikke forandring, men å vende tilbake til det som var før.
Noen år etter demonstrasjonen i tempelet stilte Jeremia opp hos kongen selv og leverte ham en bokrull der dommen over kongen ble felt. Kongen kalte det «fake news» og kastet bokrullen på bålet. Men denne dommen over kongen felte profeten først etter at han forgjeves hadde vendt seg til menighetens ledelse og bedt dem ta ansvar. Han forlangte ikke noen endret teologi eller liturgi. Det han stilte krav om, var at de skulle begynne å leve som de forkynte.
Jim Wallis er opprørt over de kirkelige lederne som er tilfreds med at Trump vil gi dem mer mer frihet og innflytelse, og som derfor er villige til å se bort fra hans oppførsel og politikk. Wallis vil ha en kirke som sier klart fra om at dette er et veiskille, der kirken må gå foran i å stake ut en ­annen kurs.
Men da holder det ikke å komme­ med fordømmelser av Trump. Skal kirken være en motstandskraft, trengs det at vi i praksis viser at vi tror på et alternativ. Vi som er kirken må konkretisere hva sannhet, rettferdighet, likeverd og fred betyr i våre liv. Det er slik kirken kan bli en motstandsbevegelse.

Gå til innlegget

Kampen om identi­teten

Publisert 25 dager siden - 2801 visninger

Israel har ikke noe med jødene og ­deres historie å gjøre, hevder ­Mahmoud Abbas. Det har aldri vært noe Palestina, og palestinerne finnes ikke, hevder Israels forsvarere.

Palestinernes president Mahmoud Abbas brukte harde ord i den talen han holdt for den palestinske sentralkomiteen for to uker siden. Der avviste han USA som en ærlig megler og avlyste Oslo-avtalen. Den uforsonlige tonen skyldtes nok først og fremst frustrasjonen over Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israel hovedstad. Men trolig også det Abbas har fått vite i Saudi-Arabia om hva som blir innholdet i Trumps fredsplan.

I Israel var det ikke avvisningen av fredsprosessen som vakte mest oppmerksomhet ­­– den har man ikke så store forventninger til der heller. Derimot ble det stor oppstandelse over den lange historieleksjonen Abbas serverte i talen sin.

Ikke jødisk

Abbas hevdet at Israel er et kolonialistisk prosjekt som ikke har noe å gjøre med jødene og deres sak. Han nevnte overhodet ikke noe om jødenes historiske tilstede­værelse i Det hellige land, og sa at selv under holocaust foretrakk jødene å være i Europa framfor å flytte til Palestina. Han hevdet at sionismens grunnlegger Teodor Herzl egentlig ønsket å rense Palestina for palestinere, og at Ben Gurion sto bak utdrivelsen av jøder fra arabiske land etter 1948.

Abbas sa også at palestinerne er etterkommere etter kanaanittene, og dermed den egentlige urbefolkningen i landet.

Det er ikke første gang Abbas nekter for at jødene har noen historiske rettigheter til landet. Han er heller ikke den eneste som gjør det. Yasser Arafat hevdet i Camp David-forhandlingene i 2000 at det aldri har stått noe jødisk tempel i Jerusalem, og Abbas har også alltid snakket om det angivelige tempelet i Jerusalem.

Identitet

«Abbas må ha mistet vettet», sa Israels forsvarsminister Avigdor Lieberman etter talen. Det som skapte indignasjon i Israel, var nettopp fornektelsen av jødenes tre tusen år lange tilknytning til landet. Det går rett til kjernen av israelsk identitet.

Rent folkerettslig er staten ­Israel begrunnet i vedtak i Folkeforbundet og FN. Men når det ­internasjonale samfunn la jødenes hjemland til Palestina, skyldtes det selvsagt jødenes tilknytning til landet. Landet Israel og byen Jerusalem har hatt en helt sentral plass i den jødiske religion og selvforståelse. Etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt, har lengselen etter Jerusalem vært en grunntone i jødenes liv.

En selvstendig jødisk stat i ­Palestina eksisterte bare noen få hundreår. Men jødenes identitet som folk har vært der hele tiden. Når palestinerne setter en strek over det og gjør Israel til et moderne kolonialistisk prosjekt, oppleves det både som et overgrep og en trussel om at de skal jages bort fra det hjemlandet de har fått.

Finnes ikke

Men noe av det samme opplever palestinerne. «Det finnes ingen palestinere», sa Israels statsminister Golda Meir i sin tid, og denne oppfatningen har hele veien vært sterkt til stede både i det israelske samfunnet og blant Israels venner i utlandet. Det vises til at det aldri har vært noen selvstendig palestinsk stat, og at palestinerne er arabere som ikke har noen egen nasjonal identitet.

For palestinerne er dette både et overgrep og en trussel. De er knyttet til nettopp dette landet og dets historie. De kristne palestinerne ser seg selv som vokterne av kristendommens hellige steder og som de kontinuerlige vitner om Kristus i hans eget land. Muslimene knytter sin identitet til islams tredje helligste sted, Al Aqsa. Palestinerne har sine egne tradisjoner og minner knyttet til dette landet ­– ikke til et mer diffust arabisk fellesskap.

Når de ser sine landområder stadig bli mindre og israelsk kontroll stadig mer utstrakt, så oppleves forsøket på å ta fra dem identiteten som del av en bevisst strategi for å ta fra dem landet.

Kanaanittene

Abbas var på syltynn historisk grunn i sin tale. Kanaanittene er forlengst borte, uten noen etterkommere. Det samme gjelder filistrene, som er opphavet til navnet Pale­stina. Men det har alltid vært en jødisk tilstedeværelse i Det hellige land, selv om de til tider har vært en liten minoritet. Det var langt fra alle som ble deportert av romerne i år 70 og 136.

Den kristne befolkningen som bodde i landet i bysantinsk tid, må blant annet ha bestått av ­jøder som hadde blitt kristne. Under det muslimske styret ­konverterte etter hvert flertallet til islam og ble assimilert i en arabisk kultur. Men det var ikke slik at en stor arabisk ­befolkning innvandret fra den arabiske halvøya og erstattet en fordrevet jødisk befolkning.

«De fleste her har jødiske ­røtter uten å vite det», sa en ­palestinsk lege i Nablus til meg for mange år siden. Hva som er palestinernes etniske røtter, er så vidt jeg vet ikke klarlagt. Men at de er lange og dype, er det ingen tvil om.

Destruktivt

Å så tvil om den andres identitet er noe av det mest destruktive man kan gjøre­. Det gjør en konflikt om land og ressurser til en eksistensiell konflikt, der det er umulig å finne kompromisser. Opplevelse av identitet er en realitet, og ­prøver man å se bort fra den, finnes ­ingen løsninger.

Gå til innlegget

Drikkeukulturen

Publisert rundt 1 måned siden - 1223 visninger

Nei, fylla har ikke skylda. Men i kjølvannet av metoo-sakene kan det kanskje være en vilje til å ta et oppgjør med drikkeukulturen.

Arbeiderpartiets valgkamp i 1979 åpnet med en togreise fra Oslo til Trondheim. Politisk sporet den av allerede på Hamar. Mens partiledelsen hadde en heidundrende fest på et hotell i Gudbrandsdalen, ble mediene fylt av meldinger om sprik og rot i partiet. Det er en av de særeste opplevelser jeg har hatt som journalist å være til stede der. Det endte med en kaotisk pressekonferanse i Trondheim der alle var preget av nattens begivenheter.
Da tidligere LO-leder Tor ­Aspengren gikk hardt ut mot partiledelsen for alt rotet, skrev jeg at Aspengren her representerte den gamle avholdskulturen i arbeiderbevegelsen. Etter det fikk jeg høre fra folk innenfor at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Men alkoholens rolle i partikulturen ble likevel ikke noen del av debatten den gang.


Avholdsbevegelse

Arbeiderbevegelsen var i sin tid langt på vei en avholdsbevegelse. Den legendariske arbeiderlederen Martin Tranmæl startet sin ­politiske virksomhet som agitator for avholdsbevegelsen, og han fortsatte å kjempe for avholdssaken også innen arbeiderbevegelsen. Han sa at dette handlet om solidaritet med ofrene for alkoholen. Han hadde selv opplevd hvordan faren drakk seg fra gård og grunn.
Også Einar Gerhardsen var ivrig avholdsmann, og Kyrre Grepp (leder for Arbeiderpartiet­ 1918-22) sa at «et samfunnsonde innskrenker man ikke, man avskaffer det». I et parti med ­ledere og mange medlemmer med slike holdninger sa det seg selv at alkohol ikke hadde noen 
plass i partiets egne arrangementer.


Drikkekultur

Trygve Bratteli var også avholdsmann før krigen. Men da han lå i likhaugene i fangeleiren i Tyskland bestemte han seg for at om han overlevde, skulle han ta imot livets gleder. Dette fortalte han meg mens han drakk den ene flasken pils han hver dag unnet seg i Stortingets kafeteria.
Bratteli ble ingen begersvinger eller partyløve. Men det var nok flere som opplevde at puritanismen ble litt for trang. Velstandsøkningen etter krigen bidro til at alkohol ble mer vanlig, og det ble slutt på avholdskulturen i Arbeiderpartiet.
Etter hvert vant det fram en drikkekultur som pionerene ville brukt sterke ord om. Men å kritisere alkoholbruk i partisammenheng, har gjerne blitt betraktet som moralisme. Og derfor har Jonas Gahr Støre et poeng når han sist uke kalte alkoholen «elefanten i rommet».
Da Støre samtidig sa at det skal bli slutt på at partiet ­betaler for alkohol til sine tillitsvalgte, var Dagbladets Marie ­Simonsen en av de som reagerte negativt. «Den nye avholdslinjen i Arbeiderpartiet tyder på at man fortsatt ikke skjønner hva det handler om. Partiet kan ikke lage tiltak basert på Giskes oppførsel», skrev hun. Flere påpekte at det knapt var noen avholdslinje Støre signaliserte, men bare en forsiktig innstramming. Er det overhodet tabu å røre ved alkoholen? spurte de.
Jeg tror nok Simonsens reaksjon skyldtes at hun ikke vil ­avspore debattens om menns maktmisbruk ved å gi fylla skylda – noe for eksempel Carl I. ­Hagen har gjort. Metoo-debatten bør fortsatt handle om maktmisbruk og kjønn – ikke om alkohol. Men det er ikke noen begrunnelse for å unnlate å ta opp den rollen drikkekulturen har fått i det politiske liv.


Også Høyre

Som journalist på atskillige partilandsmøter opp gjennom årene, vet jeg at Arbeiderpartiet ikke er i en særstilling når det gjelder alkoholens rolle i samlingene. Andre partier mangler den sperren som avholdstradisjoner har hatt i Arbeiderpartiet. Bak Høyres dannede rødvinsglass til maten foregikk nachspiel i helt andre former – og vi har de siste dagene fått skremmende innblikk i Unge Høyres festkultur.
Høyre var for øvrig i sin tid svært spandable overfor pressen, helt til en sjokkregning for alkohol til pressefolk på et landsmøte på 80-tallet førte til innstramminger.
Alkohol har vært og er en viktig ingrediens i selve den politiske virksomheten. Det var ofte i ulike nachspiel og andre sammenkomster utover natta at allianser ble bygd, kompromisser inngått og verv fordelt. Den som ikke deltok, ble lett utenfor.


Kulturforandring

Da jeg begynte som politisk journalist, fikk jeg vite at det var helt nødvendig å være med på Tostrupkjelleren, der politikere og pressefolk satt og drakk langt utover natta. Det viste seg at det gikk bra å holde seg unna den slags. Selv om ­politisk journalistikk fortsatt har et nærere forhold mellom presse og kilder enn mange andre områder, er det slutt på at alkoholen er en nødvendig ­ingrediens.
Det behøver ikke være en selvfølge at alkohol hører med i politiske samlinger. Jeg synes å se tendenser til at de unge har andre holdninger. Ikke minst vil behovet for å integrere muslimer i politisk arbeid stille nye krav.
Kultur lar seg nemlig forandre. Det gjelder også ukultur.

Gå til innlegget

Tidsånden Trump

Publisert rundt 1 måned siden - 2716 visninger

Kritikken av Donald Trump preller av. Han oppfører seg i samsvar med noen av de grunnleggende forutsetningene i vår kultur.


Mange vet ikke om de skal le eller gråte over den amerikanske presidenten. Han kaller slikt han er uenig i for falske nyheter, skifter standpunkter etter som det passer ham og er tatt i løgn utallige ganger. Men det virker ikke som det biter på verken ham eller tilhengerne når slike ting blir påpekt.
Fakta. Falske nyheter skal møtes med faktasjekk, har vi blitt enige om. Det forutsetter at det finnes fakta, altså objektive data som kan bekreftes eller avkreftes. Og selvsagt finnes de. Hvor mange det var som møtte opp til en presidentinnsettelse, kan i prinsippet telles. Om den siste skattereduksjonen i USA var den største i historien, kan også sjekkes.
Men enkeltstående fakta gir liten mening. De må settes inn i en sammenheng. Når denne sammenhengen konstrueres, er det umulig å unngå at oppfatninger, holdninger og bakgrunn spiller inn. Du kan ha alle fakta korrekt, men likevel gi en ensidig framstilling. Derfor er det et ideal for objektiv journalistikk å åpne for bredde også i tolkningen av fakta.
Positivismen. Hele den vestlige presseideologien har bygd på den sterke troen på fakta og på objektivitet som preget første del av forrige århundre. Den hadde sin rot i positivismen, en teori som tok utgangspunkt i at man ved vitenskapelige metoder kunne etablere en objektiv sannhet. Samtidig avviste man all metafysikk, altså alle spørsmål om mening, formål og tingenes innerste vesen. De ble plassert i skuffen for irrasjonell spekulasjon, der man aldri kunne etablere noen sannhet.
Men på slutten av forrige århundre møtte positivismen en grunnleggende kritikk. Det finnes ingen nøytral observatør. Vi har alle vår bakgrunn med oss i alt vi gjør. Selv språket vi bruker innebærer verdivalg og verdenssyn. Ikke minst er språket et produkt av maktforholdene. Derfor måtte alle store fortellinger dekonstrueres. Det gjaldt ikke bare metafysiske fortellinger, men også fortellingen om vitenskapens objektivitet.
Virkeligheten. Hvordan kan vi dessuten vite at det er noen sammenheng mellom den ytre virkelighet og den virkeligheten som hjernene våre konstruerer ut fra sanseinntrykkene vi oppfatter? Erkjennelsesteorien har jo forlengst knust forestillingen om at vi kan være sikre på at det finnes en objektiv virkelighet der ute som samsvarer med de forestillingene vi gjør oss.
Naturvitenskapens opprinnelse var bygd på en tillit til at det fantes en slik objektiv virkelighet å utforske. Denne tilliten kom av troen på en Skaper, som hadde skapt både menneskene og den verden som omgir oss. Gud var garantien for at det var en sammenheng mellom vår tankeverden og den ytre virkelighet.
Selvsagt lever vi hele tiden som det er en slik sammenheng. Vi tar det for gitt at verden er på plass hver morgen, og vi sender romskip til månen i tro på at den faktisk finnes. Men vi har ikke noe rasjonelt fundament for denne troen.
Identitet. At vi er personer med unik identitet, ble begrunnet med at vårt opphav er en personlig Skaper. Men hvis opphavet ikke er personlig, men bare energi og materie, så reduseres personligheten til elektroniske impulser i nervesystemet og biologiske systemers feedback.
Dermed blir vår personlighet bare en uendelig strøm av tanker og inntrykk. Har den noen indre sammenheng, noen enhet? Det må være noe en forfatter som Karl Ove Knausgaard leter etter i sin nitide gjenskaping av bevissthetsstrømmen.
Det postmoderne mennesket har ingen fast identitet, noen indre kjerne. Det eneste autentiske vi har, er fasaden. Den strever vi stadig med å iscenesette på best mulig vis.
Trump. Så når Donald Trump stadig iscenesetter seg selv på nye måter, blir ikke det oppfattet som manglende autensitet. Tvert om, det viser at han er suveren til å til enhver tid være den han ønsker å være – uten å bry seg om hvem han har vært før.
Når han kaller alt han ikke liker for fake news, så bekrefter han bare at nyhetsproduksjon er et uttrykk for avsendernes interesser. Det som ikke stemmer med hans interesser, må være falskt.
Og dersom vitenskap også er avhengig av forskernes interesser og preferanser, så virker det som sunn realisme når Trump hevder at klimaforskerne bare tjener maktinteresser som vil ødelegge for USA og for vanlige folks gode liv.
Det er derfor kritikken av Trump preller av. Han oppfører seg i samsvar med noen av de grunnleggende forutsetningene i vår kultur.
Gudstro. De fleste av oss har likevel tross alt en intuitiv forståelse for at det finnes en objektiv verden som vi er i stand til å utforske, og at vi er unike personer med egen identitet. Men kan vi begrunne det rasjonelt uten gudstroen?

Gå til innlegget

Hijab-revolusjon?

Publisert rundt 2 måneder siden - 713 visninger

Demonstrasjonene i Iran var trolig startet som et konservativt angrep på en reformistisk president. Men i åpningen som ble skapt, tøt plutselig folkets misnøye med det islamistiske regimet fram.


En kvinne som tar av seg hijaben og bruker den som ­protestflagg – er hun symbolet på den nye revolusjonen 
i Iran?
Bildet av den hijab-viftende kvinnen har gått sin seiersgang på nettet, og brukes blant annet av Donald Trump som bevis på at det frihetslengtende iranske folket nå prøver å kvitte seg med et undertrykkende regime.
Men var det et slikt opprør som var på gang? Rett før opptøyene begynte bestemte myndighetene at det skulle bli slutt på å straffe kvinner som ikke bruker hijab. Men hijab eller ei var ikke hva det i utgangspunktet handlet om.
En åpning. Demonstrasjonene var rettet mot president Rouhanis nye statsbudsjett, som innebar økning i prisene på mat og bensin. Det inneholdt også et kraftig angrep på en del av de konservative religiøse institusjonene, som fikk sine budsjetter sterkt redusert. Mye tyder på at demonstrasjonene ble satt i gang av de konservative for å stanse budsjettet.
Men om det var de konservative motstanderne av presidenten som satte det hele i gang, så fikk de fort kalde føtter. For folk begynte også å rope slagord mot det religiøse lederskapet. Et opprør mot det religiøse regimet ville de konservative ikke ha, og den øverste leder Ayatollah Khamenei gikk ut i mediene mot demonstrantene. Etter det har det hele stilnet av.
Men et øyeblikk var det skapt en åpning, og folkets misnøye med regimet kom til syne. Det kan få betydning for framtida.
Politisk hijab. I 1979 bodde jeg på et pensjonat i London der det også bodde en del unge iranske kvinner. De var ansatte i Irans sentralbank som var på kurs, og de skulle snart tilbake til Iran. En kveld vi satt i fellesrommet og så på nyhetene, kom nyheten om at ayatollah Khomeini hadde bestemt at alle offentlig ansatte kvinner måtte gå med hijab på jobben. Flere av jentene brøt ut i gråt.
Den iranske revolusjonen gjorde hijab til en politisk markering. I Iran er det et politisk plagg mer enn et religiøst. Derfor er kvinnen som viftet med hijaben et signal om politisk opprør mot alt regimet står for.
Teokrati. Regimet som overtok i Iran i 1979 sto for noe helt nytt i den islamske verden: Et teokratisk styre. Islam kjenner ikke noe skille mellom religion og politikk. Men fram til da hadde det alltid vært de verdslige makthaverne som hadde kontrollen med religionen. Presteskapet hadde ingen politisk makt. Selv kalifen - som de sunnimuslimske islamistene legger så stor vekt på - var underordnet sultanen.
I Iran er derimot makten hos et presteskap som ikke er på valg, nå ledet av ayatollah Khamenei. De bestemmer hvilke politikere som får stille til valg og de kan omgjøre politikernes beslutninger.
Det er likevel et visst spillerom innenfor systemet, og det har lenge vært en konflikt mellom hardlinerne og reformistene. Valget av Hassan Rouhani i 2013 var en seier for reformistene. De vil ikke endre systemet og innføre reelt demokrati, men de ønsker en åpning mot Vesten og litt mindre streng kontroll - først og fremst for å bedre økonomien.
Opposisjon. I motsetning til de arabiske landene, har Iran en tradisjon for en demokratisk opposisjon. Opprørerne som jaget sjah Reza Pahlavi fra makten i 1979, var en blanding av demokrater av ulike politiske farger, kommunister og islamister. Men islamistene var best organisert og ute på landsbygda der folk flest bodde, sto presteskapet sterkt. I løpet av noen få år hadde islamistene feid til side all opposisjon.
Pahlavi-familien som hadde styrt Iran fram til 1979, ga britene og senere amerikanerne full kontroll over oljeressursene i Iran. Faren til sjah Reza Pahlavi var en general som tok makten i 1921 i et kupp som Storbritannia sto bak.
Den store Satan. Da den folkevalgte statsministeren Mossadegh nasjonaliserte oljen i 1953, gjennomførte USA et kupp som gjorde sjahen til enehersker. Han ble mer og mer autoritær, og det hemmelige politiet SAVAK terroriserte folk. Men han hadde full støtte fra USA.
USA har derfor aldri stått høyt i kurs i Iran. Khomeini kalte USA «den store Satan», men også blant folk flest er det stor mistenksomhet til USA og deres intensjoner. President Donald Trump tenker neppe på det når han når tvitrer sin støtte til opprørerne. Men iranerne ser hvordan han støtter det islamistiske regimet i Saudi-Arabia. Det er ikke frihet han er opptatt av, men amerikanske interesser. Og der står han altså i en lang tradisjon.
Islamistene. Hassan Rouhani tok en stor sjanse innenrikspolitisk da han ga etter for USA og Vesten og skrinla atomvåpenprogrammet. Den økonomiske framgangen han lovet skulle følge av det, har uteblitt. Det gjør ham sårbar for folkets misnøye.
At USA og Vesten har vært nølende med å oppheve sanksjonene, bidrar til hans problemer. Men også deltakelsen i krigen i Irak og Syria har kostet Iran dyrt, og de store summene til de konservative religiøse institusjonene provoserer folk. Det gjør også elitens korrupsjon.
Opprøret i 1979 begynte som et demokratisk opprør og ble overtatt av islamistene. Det samme skjedde med den arabiske våren. Det kan fort ende slik denne gangen også. De som vil ha demokrati, fortjener vår støtte. Men vestlig innblanding har stort sett gjort ting verre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
9 minutter siden / 589 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
15 minutter siden / 589 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Dommedag og benektelse
19 minutter siden / 730 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
31 minutter siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1718 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1718 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Når politikeren møter filosofen
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Bevissthet om døden
rundt 2 timer siden / 381 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 3 timer siden / 1718 visninger
Les flere