Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

De vi vil glemme

Publisert 18 dager siden - 2250 visninger

Debatten om flyktningene engasjerer følelsene og splitter oss. Dermed glemmer vi flyktningene.


En gammel venn, som nå mest er Facebook-venn, har reist til den greske øya Lesbos for å drive hjelpearbeid i Morialeiren, der 8.000 flyktninger er stuet sammen. Dermed får jeg daglige påminnelser fra en virkelighet jeg nesten hadde glemt.
De som bor i leiren, har kommet fra Tyrkia i håp om å få innvilget asyl i EU. Offisielt venter de i leiren på å få sin sak avklart, men i realiteten er de fleste fanget der fordi det tar år å behandle søknader, som stort sett blir avslått.
Leiren er overfylt, de sanitære forhold elendige, vold og overgrep hyppige i en hverdag preget av meningsløshet og håpløshet. Og likevel er forholdene der bra sammenlignet med interneringsleirene for flyktninger i Libya.
Min venn er altså en av dem som hjelper flyktningene der de er, og jeg støtter ham gjerne i det. Samtidig vet vi at de ikke kan bli der de er.

Åpne armer. De første flyktningene jeg kan huske, kom fra Ungarn - det landet som nå nekter å ta mot en eneste flyktning. Vi tok imot dem og andre som hadde sluppet unna kommunistisk undertrykkelse med åpne armer. Litt mer reserverte var vi til flyktningene fra Chiles diktatorer og båtflyktningene fra det kommunistiske Vietnam. Å nekte dem å komme, var likevel ikke aktuelt.
Men nå er de langt flere, og de kommer fra kulturer vi opplever som mer problematisk. Da blir det vanskeligere. Angela Merkel har måttet angre på sin optimistiske «dette skal vi klare»-holdning. Nå kjemper hun for å holde EU sammen uten å stenge grensene totalt. Men kompromisset EU kom fram til, betyr i realiteten at enda flere kommer til å sitte i leirer rett utenfor Europas grenser.

De mange. «Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær». Slik satte Edvard Hoem ord på det dilemma vi opplever i en tid der hele verden er kommet tett inn på oss: Det blir så altfor mange vi føler vi må ta ansvar for.
Det er en drøy mannsalder siden Hoem skrev salmen. Den gang kunne mange av oss tro at verdens fattigdom kunne løses med uhjelp, frigjøringsbevegelser og nyordning av verdenshandelen.
Hoem så nærmest profetisk at det ikke kom til å være nok, at det ville komme en tid da de fattige kom til oss.
«Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord, er Gud som menneske, da trur vi òg at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.»

Dissonans. I dag er det umulig å synge denne salmen uten å kjenne dissonansen dirre i sinnet. På den ene siden den klare forkynnelsen av menneskeverdet, på den andre siden den nesten apokalyptiske visjonen av at de fattige kommer hit og krever rettferdighet.
Dette spennet mellom våre idealer om menneskeverd og rettferdighet og frykten for hva som vil skje med oss og våre samfunn dersom vi tar konsekvensen av dem, er krevende å leve med. Derfor bruker vi ulike strategier for å slippe spenningen. Jeg tror det er kollisjonen mellom disse strategiene, mer enn selve realiteten, som gjør debatten så følelsesladet.

Strategier. En strategi er å legge skylden på noen andre: Innvandringsskeptikere og høyrepopulister er de slemme som holder flyktningene ute. Da slipper vi som er mer liberale å kjenne på skyld. Men realiteten er jo at vi ikke kan ta mot alle som vil komme hit, og at vi alle derfor er skyldige i å stenge noen ute.
En annen strategi er å legge skylden på flyktningene. De er lykkejegere, kriminelle, de er lurt av menneskesmuglere, de vil bare utnytte velferdsstaten. Dermed kan man rette skytset mot de som er så naive at de vil ta mot dem - eller, verre, vil ødelegge landet ved å ta dem inn.
Slik sårer vi hverandre og skaper en spiral av stadig sterkere følelser og beskere argumenter. Vi blir opphengt i oss selv og i våre konflikter. Og vi glemmer flyktningene.

Mennesker. «Europa betrakter oss ikke som mennesker», sier en kvinne i Morialeiren. Dermed setter hun fingeren på det grunnleggende etiske kravet: Er vi villige til å se dem som mennesker?
Å finne en løsning på flyktningekrisen er nesten uoverkommelig. Men det som kan kreves av oss, er at vi er villige til å sette oss inn i deres situasjon og prøver å kjenne på hvordan de har det. Ingen flykter frivillig. Enten det er fra krig, fra sult, fra en tilværelse uten håp. Langt fra alle er flyktninger i juridisk forstand ved at de har krav på beskyttelse etter flyktningekonvensjonen. Men alle er de medmennesker.
Det alvorligste er om vi tar fra dem menneskeligheten, reduserer dem til en trussel, til en horde, til en invasjon. En slik reduksjon av det menneskelige skader også oss og våre samfunn.

Flest mulig. Hvis utgangspunktet er å hjelpe flest mulig, er det klart at det må handle om mye mer enn hvor mange flere vi kan ta mot i Europa. Langt flere må få et permanent liv i nærområdene. Mange kan forhåpentligvis vende tilbake dit de kom fra. Og ikke minst kan mer gjøres for å fjerne årsakene til at de flykter.
Men slike løsninger må springe ut av erkjennelse av at flyktningene er våre medmennesker - ikke av vår frykt for at de skal komme hit eller vårt behov for å vise at vi er gode mennesker.

Gå til innlegget

Pastor brikke i stort spill

Publisert 20 dager siden - 937 visninger

USA truer en alliert med sanksjoner på grunn av en pastor. I bakgrunnen lurer splittelse av Nato.

‘USA vil innføre store­ sanksjoner mot Tyrkia på grunn av deres langvarige­ fengsling av pastor Andrew Brunson, en flott kristen, en familiemann og et fantastisk menneske. Han lider tungt. Denne uskyldige troens mann skulle bli løslatt straks.’
Dette var twitter-budskapet fra USAs president sist torsdag – etter at en tyrkisk domstol hadde sluppet pastor Andrew Brunson ut av fengsel, men satt ham i husarrest i påvente av rettssak. ­Donald Trump hadde trodd at han hadde fått løfte fra Erdogan om en løslatelse.
Det er ikke små ­anklager tyrkiske myndigheter har mot pastoren. Han anklages for å være medlem av en terroristorganisasjon og for politisk og militær spionasje. Mer konkret beskyldes han for å ha bånd både til Gülen-bevegelsen og det kurdiske PKK. Bevisene er ikke offentliggjort, men det skal ifølge tyrkiske ­medier dreie seg om et hemmelig vitneprov.
Brunson avviser alle disse­ ­anklagene. Han har bodd i Tyrkia­ i 23 år, hvor han har vært pastor for en liten protestantisk ­menighet i den tyrkiske byen Izmir. Han ble arrestert høsten 2016 da han kom til politiet for å søke om fornyet visum. Det var kort tid etter kuppforsøket som tyrkiske myndigheter gir Gülenbevegelsen skylden for.
Trump skuffet. Den tyrkiske presidenten Recep Tacip Erdogan knyttet i mai frigivelse av Brunson til Tyrkias krav om ­utlevering av Fetullah Gülen. ­Lederen av denne muslimske ­bevegelsen bor i USA. USA ­nekter å utlevere ham.
President Trumps twitter-­utbrudd kan muligens tilskrives en følelse av å ha blitt lurt. Israel løslot for tre uker siden en tyrkisk kvinne som var mistenkt for å hjelpe Hamas. Løslatelsen kom etter at Trump hadde snakket med Erdogan på Natos toppmøte. Ifølge amerikanske og ­israelske medier ringte så Trump Netanyahu og fikk sluppet fri den tyrkiske kvinnen. Trump skal ha trodd Tyrkia til gjengjeld ville slippe Brunson løs.
Det skjedde ikke. Rettssaken mot pastoren fortsetter. Det tyrk­iske utenriksdepartementet sier at ingen kan true Tyrkia og at ­ingen kan være hevet over loven.
Kløft.Om USA virkelig vil innføre sanksjoner mot Tyrkia, ­eller om saken finner en annen løsning, gjenstår å se. Men bare det at et Nato-land truer et ­annet med sanksjoner, er ganske enestående.
Denne saken er bare en av flere­ som har skapt en stadig dyp­ere kløft mellom Tyrkia og USA.
USAs støtte til kurdiske styrker i Syria har lenge vært til stor irritasjon for Tyrkia. Erdogan er fast bestemt på hindre et selvstendig kurdisk område over grensen i Syria. Han mener de kurdiske styrkene der står i ledtog med PKK, som arbeider for et selvstendig kurdisk område i Tyrkia og er stemplet som en terror­oganisasjon.
Den amerikanske kongressen stanset nylig salg av amerikanske F35 jagerfly til Tyrkia blant annet fordi Tyrkia har kjøpt et russisk rakettsystem. Natolandet Tyrkia har orientert seg stadig nærmere Russland. Tyrkia setter sin lit til at Russland skal hindre Assad å inngå en avtale som gir kurderne selvstyre.
Erdogan. Tyrkia er det eneste­ muslimske medlemslandet i Nato. Det var den strategiske beliggenheten til Sovjet­unionen som lå bak at Tyrkia ble Natomedlem. Tyrkia utgjør den såkalte sørflanken i forsvaret (der Norge er nordflanken). Men USA er under Trump mer opptatt av kamp mot Iran enn av trusselen fra Russland. Dermed blir Tyrkia mindre viktig enn for eksempel Saudi-Arabia.
Erdogan er seg bevisst at han er etterfølgeren etter det mektige ottomanske riket. Han vil gjenreise tyrkisk storhet i Midtøsten, og også framstå som ­leder for alle muslimer, slik kalifen i Istanbul var. Han prøver blant annet å gjøre seg gjeldende som forsvarer av de muslimske­ helligdommene i Jerusalem – i konkurranse­ med Jordan og Saudi-Arabia. Han blir stadig mer anti-israelsk, og gir støtte til Hamas.
Nato. Den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen sier at Natos problem er at vi ikke lenger opplever å stå overfor en felles trussel. Baltiske land kan frykte Russland, og Norge kan frykte russisk innflytelse i nordom­rådene. Men Nato som helhet opplever ikke Russland som trussel – tydeligvis heller ikke den amerikanske presidenten.
Tyrkias drift bort fra USA ­illustrerer derfor en langsiktig tendens som vil endre Nato. Det kommer nok til å komme mange­ besvergelser om at alliansen er viktig. Men det er bare et ­reelt interessefelleskap som kan holde­ den sammen i sin nåværende form.
Slik sett er en amerikansk pastor bare en liten brikke­ i et stort spill. Det er trist for ham og hans familie, og for deres skyld må vi håpe USAs press vinner fram. Men faren er stor for at virkningen blir den motsatte.

Gå til innlegget

Solsvidd land

Publisert 25 dager siden - 2858 visninger

I Bibelen er tørke et tegn på Guds dom, mens regn er tegn på Guds velsignelse. Men vi sier at sol er godt vær.


Da jeg besøkte noen venner i Jordan, ga jeg dem en bok med bilder av norsk natur. De satt og bladde i boka, og for nesten hver side utbrøt de: «Se på alt det vannet!». Når vi i Norge sier at det blir godt vær, mener vi at det blir sol. Andre steder er det motsatt.

I år gleder vi oss over en usedvanlig fin sommer. Men når jeg våkner til nok en dag med sol, begynner jeg å få en følelse av en trussel som henger over oss. Og det er ikke fordi jeg er så veldig svartsynt for tida. Men jeg ser hvordan naturen lider, og opplever det som et tidens tegn.

Andre bilder

«Mitt hjerte er som gress, solsvidd og visnet»‚ står det i Salmenes bok. Jeg ser ut på de sørgelige restene av plenen, og forstår plutselig hvordan salmedikteren opplever livet.
Bibelen ble til i et annet klima enn vårt. Derfor fatter vi ofte ikke dybden i bildebruken der. Etter at jeg begynte å reise i Midtøsten, og særlig etter at jeg begynte å gå til fots i Palestina, har Bibelens bilder blitt levende på en helt annen måte.

«Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land», skrev kong David da han gjemte seg for kong Saul i Judaørkenen.
Etter å ha gått gjennom Judaørkenen noen ganger - og særlig etter den gangen jeg ikke hadde tatt med nok vann - forstår jeg mer av hvor intens Davids lengsel var.

Guds dom

«Jorden slår sprekker, for det kommer ikke regn i landet, bøndene dekker til hodet i skam.» Når jeg går i knusktørre skoger der bjørkene feller sine tørre blader midt på sommeren mens mosen på myrene knaser under føttene, kjenner jeg på hvor aktuelle disse ordene fra profeten Jeremia er. Han brukte ofte tørke som et tegn på Guds dom.

For eksempel denne profetien: «Jeg gjør fjell og hauger øde og tørker ut alt grønt på dem. Elver gjør jeg til tørt land, sjøer tørker jeg ut.» Her begrunner Jeremia Guds dom med at folket har dyrket Himmeldronningen. Det betydde ikke at de hadde sluttet å tilbe Jahve - for det gjorde de. Men de tilba for sikkerhets skyld også denne gudinnen, som skulle sikre framgang og velstand.

Er det ikke noe kjent ved dette? Vi tror nok på Gud - men vi dyrker også velstandens og konsumentsamfunnets gudinne.

I ulage

Jeg har ikke mye sans for de som prøver å gå i skoene til Bibelens profeter og hevder at jordskjelv, flom, tørke og andre naturfenomener er Guds straffedom for deres egne teologiske eller politiske kjepphester.

Men jeg treffes stadig sterkere av Bibelens tale om det som skjer i naturen. I stedet for å lese egne meninger inn i Bibelen, kan vi la Bibelens egne ord konfrontere oss:

«Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte, de har veket av og gått bort. De sier ikke i sitt hjerte: 'La oss frykte Herren vår Gud, han som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, og passer på ukene som er bestemt for oss til innhøsting.' Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere.»

Igjen er det profeten Jeremia som taler om naturen som er kommet i ulage. Regnet kommer ikke til rett tid, innhøstingstiden er ikke som den pleier å være.

Synden

Det er syndene våre som har skapt uorden i naturen, sier Jeremia. Det er ikke så avlegs som det først kan lyde. Det er jo dette som er det store spørsmålet i vår tid: Er klimaforandringene skapt av oss mennesker, av våre handlinger?

En tørkesommer er ikke noe bevis, verken for global oppvarming eller for at den er menneskeskapt. Jeg er født i 1947, og har alltid hørt at det var den varmeste sommeren noen kan minnes. At det skjer igjen etter 70 år, beviser ikke noe som helst.

Men meteorologer og klimaforskere mener å se et nytt mønster. Det kommer til å gå langt mindre enn 70 år til neste tørkesommer. Og det blir litt varmere for hver gang. Denne sommeren er et tegn på det som kommer.
Det vi gjør med naturen, er synd. Vi bommer på Skaperens første oppdrag: Å ta vare på skaperverket.

Guds velsignelse

Men når Gud dømmer, er det ikke for å fordømme. Det for å få oss til å omvende oss. Dessuten har han sine egne planer. Midt i domsprofetiene i Bibelen finner vi løftene om at Gud vil sette alt i stand igjen.

Noen ganger har jeg gått gjennom ørkenen etter at vårregnet har falt. Det er nesten som et mirakel. Den brunsvidde jorda der bare noen tornebusker og bleke grastuster fantes, er plutselig blitt dekket av et teppe av blomster i alle farger. Det som syntes helt livløst og fortapt, er plutselig blitt liv og skjønnhet.

Som tørken er et tegn på Guds dom, er regnet et tegn på Guds velsignelse og nåde. Som Jesus sa det: Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Hvis meteorologenes spådommer slår til, kan vi som en stund har levd i tørke, oppleve at himmelens sluser åpner seg over oss. Da kan vi tenke på salmen: «Han skal komme som regn på nyslått eng, lik en regnskur som vanner jorden», og vi kan takke for at Gud er nådig.

Gå til innlegget

Jødisk stat – for hvem?

Publisert 28 dager siden - 1090 visninger

Det er 70 år siden Israel ble anerkjent som jødenes nasjonalstat. Så hvorfor vedta det på nytt nå?


‘Dette er et definerende øyeblikk for staten Israel’, sa stats­minister Benjamin Netanyahu da nasjonalforsamlingen Knesset forrige uke med 62 mot 55 stemmer vedtok en lov om Israel som jødisk nasjonalstat.
De arabiske parlamentsmedlemmene rev i stykker lovteksten i protest etter at loven var vedtatt. De hevder at Israel med dette har lovfestet diskriminering og ­betegner loven som rasistisk. Den bidrar også til å skape motsetninger mellom Israel og jøder i utlandet.

– Det finnes ikke noen tvil om det faktum at Israel er en jødisk stat. Hvorfor skal det vedtas på nytt i en ny lov? skriver tidligere­ utenriksminister og Likud-­medlem Moshe Arens, i den israelske avisen Haaretz. Han mener det er gode grunner nettopp for å la være å vedta denne loven, fordi det kan skade det han betegner som noe av det beste Israel har oppnådd: Et samfunn der arabere og jøder lever sammen i fred.


Araberne.
De arabiske ­politikerne i Israel reagerer særlig på paragrafen som sier at jødene­ har en unik rett til ­nasjonal selvbestemmelse i ­Israel, uten å nevne noen slik rett for andre. Loven slår videre fast at det udelte­ Jerusalem er Israels hovedstad, og at det eneste ­offisielle språket er hebraisk. Til nå har også arabisk vært det, nå reduseres det til et språk med «spesiell status». Loven sier også at staten skal utvikle jødisk ­bosetting, men nevner ikke ­andre f­olkegruppers bosetting.
Lovforslaget ble lagt fram i 2011 av Avi Dichter fra partiet Kadima. Da loven ble vedtatt, sa han at hensikten er «å hindre selv den minste tanke eller forsøk på å omforme Israel til et land av alle sine borgere». Han la til at araberne kan leve i landet som en nasjonal minoritet med ­individuelle rettigheter, men ikke med rettigheter i kraft av å være en minoritet.


Grunnlov. 
Israel har ikke noen grunnlov. Uavhengighetserklæringen i 1948 sa at Israel er en jødisk stat, som vil utvikle landet til beste for alle dets borgere og gi like sosiale og politiske rettigheter til alle uavhengig av religion og rase. Senere har ­nasjonalforsamlingen vedtatt noen grunnleggende lover – nasjonsloven fra forrige uke er den siste.
En av grunnene til at arbeidet med denne loven kom opp, var at Høyesterett på 90-tallet begynte å underkjenne lover og overprøve­ politiske vedtak på grunn av to andre slike grunnleggende lover som var vedtatt i 1992. Retten grep flere ganger inn for å sikre arabiske rettigheter. På høyresiden mente man at landets jødiske karakter sto i fare fordi de demokratiske rettighetene fikk for stor vekt.
I det opprinnelige utkastet til lov var det derfor en paragraf som sa at dersom det oppstår en konflikt mellom demokrati­ og ­jødiskhet, har det jødiske forrang. Denne paragrafen er fjernet fra den loven som nå er vedtatt.


Netanyahu.
Likevel preger denne forhistorien debatten om loven. En del sekulære er redde­ for at den vil bidra til å gi de ­religiøse større makt.
Lovforslaget lå lenge til behandling i Knesset, og mange trodde den var begravet der. Statsminister Netanyahu var i utgangspunktet negativ til å vedta en slik lov, trolig blant annet fordi Obama-administrasjonen i USA advarte mot å gjøre det.
Når Netanyahu nå gikk inn for loven, kan det skyldes at han med Donald Trump som president mener man trygt kan fremme den. Det kan også skyldes at han ikke vil la sine konkurrenter på høyresida tjene på saken foran det tilstundende valget.


Palestinsk stat. 
Kadima, som opprinnelig fremmet lovforslaget, var sterkt engasjert for ­tostatsløsningen. Om det blir opprettet en palestinsk stat som skal gi palestinerne deres nasjonale rettigheter, er det enklere å argumentere for at Israel skal være jødenes stat.
Selv om Netanyahu alltid har vært motstander av en palestinsk stat, ser han nok nytten av at forestillingen om en slik stat holdes levende. Samtidig har han med den nye loven fått en god begrunnelse for å hevde at det er palestinerne som hindrer en avtale. Yasser Arafat anerkjente i 1993 den jødiske staten. Men det palestinske lederskapet protesterer heftig mot den nye loven og nekter å legge den til grunn for forhandlinger. Dermed kan Netanyahu si at palestinerne er mot en jødisk stat, og at det derfor er umulig å komme til enighet med dem.


Etter hvert som det synker inn at det ikke blir noen palestinsk stat, er det stadig flere som hevder at det må finnes en løsning som gir palestinerne nasjonale rettigheter innen rammen av en felles stat. Den nye loven, som altså har status som grunnleggende lov for Israel, avviser ­kategorisk en slik løsning.

Rasistisk.
Israels grunnleggere­ la vekt på at en jødisk stat ikke bare er for jøder. En jødisk stat er ikke i utgangspunktet rasistisk. Selv om den nye loven ikke endrer mye i den israelske hverdagen, har den gitt argumenter til de som hevder det motsatte. Var det virkelig verd prisen?

Gå til innlegget

Smith og Trump

Publisert rundt 1 måned siden - 550 visninger

Donald Trump tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Han kan ha et poeng, men burde lære av Adam Smith.


Da jeg studerte historie, leste jeg regnskapene til Peder Anker, den store trelasteksportøren på Bogstad gård på 1700-tallet. Han utgiftsførte ofte «Douceur til Toldbetiente» når han sendte en ladning trelast til utlandet. Og mengden trelast som ble deklarert for utførsel, var ofte mindre enn det som sto i regnskapene hans.
Norge hadde nemlig toll på ­eksport av trelast, og den var høy nok til at det plaget eksportørene. Men Anker og andre i trelastborgerskapet nøt til gjengjeld godt av å ha monopol på å drive sagbruk.
Nullsum. Denne politikken fortoner seg merkverdig i dag. Men bakgrunnen var at politikerne var redde for at verdifulle norske naturressurser skulle forsvinne ut av landet som betaling for utenlandske varer. Det ville gjøre landet fattigere, mente de.
Politikerne på 16–1700-­tallet ville bygge sterke stater. De brukte monopoler og privilegier for å fremme industri basert på landets egne ressurser. For å beskytte egne næringer bygde de tollmurer og nedla forbud mot import av enkelte varer.
Denne politikken, som gjerne­ blir kalt merkantilismen, så verdenshandelen som et såkalt nullsumspill: Hvis noen skulle bli ­rikere, måtte andre bli fattigere.
Det kan se ut som USAs ­president er av samme oppfatning. Han mener at resten av verden utplyndrer USA ved å selge mer til amerikanerne enn de ­kjøper fra dem. Derfor har han lagt straffetoll på kinesiske varer og varer fra EU, og slik utløst en begynnende handelskrig. Det mener han gjør USA rikere.
Smith. Merkantilismen fikk sitt teoretiske grunnskudd av Adam Smith. I boken Wealth of the ­nations fra 1776 hevdet han at det ikke var slik at noen måte bli fattigere for at andre skulle bli rike. Arbeidsdeling og frihandel ville gjøre at rikdommen økte for alle, hevdet han. Det var ikke penger – eller edle metaller – som gjorde et land rikt, men arbeidet og det som ble produsert.
I løpet av 1800-tallet vant denne økonomiske liberalismen fram. Den økonomiske veksten skjøt fart samtidig med at handelsrestriksjonene ble avviklet, og det framsto som bevis for at Smith hadde rett.
Etter krigen fortsatte nedbyggingen av handelshindringer gjennom internasjonale ­organisasjoner som GATT, ­senere WTO, og gjennom regionale handelsavtaler, som EU og NAFTA. USA har vært pådriver for mye av dette.
Men Donald Trump er negativ til slike avtaler og organisasjoner, fordi han tror USA ikke får de fordelene ut av det som de ville fått om de brukte sin styrke til å få til tosidige avtaler med ­enkeltland.
Større kake. Det er sikkert riktig at frihandelen gir en større kake å fordele. Men frihandelen er ikke nødvendigvis så god til å fordele kaken. Det er de sterkeste som får de største bitene.
England var landet som gikk i bresjen for frihandel. Det var der industrialiseringen var kommet lengst, og derfor hadde England store fordeler av å kunne selge sine industrivarer så fritt som mulig.
Tyskland under Bismarck så derfor frihandel som en hindring for å utvikle tysk industri. Den ble til under beskyttelse av toll og andre restriksjoner. Det samme har Kina gjort i vår tid. Kinesisk industri har vært beskyttet av mange ulike begrensninger og restriksjoner som hindrer utenlandske konkurrenter. Dette er noe av bakgrunnen for Trumps tro på at Kina utnytter USA.
Regulert marked. Adam Smith mente at monopoler, forbud og tollebeskyttelse var en uting. Men det betydde ikke at han var for et marked uten noen reguleringer. Poenget var at alle skulle konkurrere på like vilkår.
Gjennom krav om standarder, om like arbeidsvilkår, fagforeningsrettigheter og miljøkrav kan staten sørge for at ikke noen vinner i konkurransen ved å ­utnytte arbeidsfolk og kunder eller belaste det felles miljøet. EUs enorme regelverk er blitt til av samme grunn. Ikke noe av dette er i strid med frihandelsprinsippet.
Men internasjonalt har det vært vanskeligere å få til slikt. Derfor fører frihandelen til at ­arbeidsplassene flyttes til ­områder der lønningene er lave, ­beskyttelsen av arbeiderne dårlig og kravene til miljø få.
Dette er også et av Trumps poenger: Frihandelen har flyttet amerikanske arbeidsplasser til Kina og Mexico.
Tilbakeslag. Trump har altså noen poenger. Det kan være behov for å revurdere handelsavtaler og internasjonalt regelverk.
Men å sette i gang en handelskrig basert på at den sterkeste vinner, er en tvilsom medisin. Resultatet blir trolig nettopp det Adam Smith for 250 år siden ­advarte mot: At vår felles rikdom blir redusert. Vi kan få et økonomisk tilbakeslag som rammer alle, også USA.
En verden der det bare er mulig å bli rikere ved å gjøre andre fattigere, og der det er de store og sterke som vinner fram på ­bekostning av de små og svake, er ikke noe å stå etter.
Adam Smith var moralfilosof. Han var nok for naiv i sin tro på at markedets usynlige hånd ville ordne alt til det felles beste.
Men hans tro på at det er mulig å samarbeide slik at alle har fordel av det, den kan vi fortsatt lære av.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
1 minutt siden / 1113 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere