Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Drikkeukulturen

Publisert 3 dager siden - 1005 visninger

Nei, fylla har ikke skylda. Men i kjølvannet av metoo-sakene kan det kanskje være en vilje til å ta et oppgjør med drikkeukulturen.

Arbeiderpartiets valgkamp i 1979 åpnet med en togreise fra Oslo til Trondheim. Politisk sporet den av allerede på Hamar. Mens partiledelsen hadde en heidundrende fest på et hotell i Gudbrandsdalen, ble mediene fylt av meldinger om sprik og rot i partiet. Det er en av de særeste opplevelser jeg har hatt som journalist å være til stede der. Det endte med en kaotisk pressekonferanse i Trondheim der alle var preget av nattens begivenheter.
Da tidligere LO-leder Tor ­Aspengren gikk hardt ut mot partiledelsen for alt rotet, skrev jeg at Aspengren her representerte den gamle avholdskulturen i arbeiderbevegelsen. Etter det fikk jeg høre fra folk innenfor at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Men alkoholens rolle i partikulturen ble likevel ikke noen del av debatten den gang.


Avholdsbevegelse

Arbeiderbevegelsen var i sin tid langt på vei en avholdsbevegelse. Den legendariske arbeiderlederen Martin Tranmæl startet sin ­politiske virksomhet som agitator for avholdsbevegelsen, og han fortsatte å kjempe for avholdssaken også innen arbeiderbevegelsen. Han sa at dette handlet om solidaritet med ofrene for alkoholen. Han hadde selv opplevd hvordan faren drakk seg fra gård og grunn.
Også Einar Gerhardsen var ivrig avholdsmann, og Kyrre Grepp (leder for Arbeiderpartiet­ 1918-22) sa at «et samfunnsonde innskrenker man ikke, man avskaffer det». I et parti med ­ledere og mange medlemmer med slike holdninger sa det seg selv at alkohol ikke hadde noen 
plass i partiets egne arrangementer.


Drikkekultur

Trygve Bratteli var også avholdsmann før krigen. Men da han lå i likhaugene i fangeleiren i Tyskland bestemte han seg for at om han overlevde, skulle han ta imot livets gleder. Dette fortalte han meg mens han drakk den ene flasken pils han hver dag unnet seg i Stortingets kafeteria.
Bratteli ble ingen begersvinger eller partyløve. Men det var nok flere som opplevde at puritanismen ble litt for trang. Velstandsøkningen etter krigen bidro til at alkohol ble mer vanlig, og det ble slutt på avholdskulturen i Arbeiderpartiet.
Etter hvert vant det fram en drikkekultur som pionerene ville brukt sterke ord om. Men å kritisere alkoholbruk i partisammenheng, har gjerne blitt betraktet som moralisme. Og derfor har Jonas Gahr Støre et poeng når han sist uke kalte alkoholen «elefanten i rommet».
Da Støre samtidig sa at det skal bli slutt på at partiet ­betaler for alkohol til sine tillitsvalgte, var Dagbladets Marie ­Simonsen en av de som reagerte negativt. «Den nye avholdslinjen i Arbeiderpartiet tyder på at man fortsatt ikke skjønner hva det handler om. Partiet kan ikke lage tiltak basert på Giskes oppførsel», skrev hun. Flere påpekte at det knapt var noen avholdslinje Støre signaliserte, men bare en forsiktig innstramming. Er det overhodet tabu å røre ved alkoholen? spurte de.
Jeg tror nok Simonsens reaksjon skyldtes at hun ikke vil ­avspore debattens om menns maktmisbruk ved å gi fylla skylda – noe for eksempel Carl I. ­Hagen har gjort. Metoo-debatten bør fortsatt handle om maktmisbruk og kjønn – ikke om alkohol. Men det er ikke noen begrunnelse for å unnlate å ta opp den rollen drikkekulturen har fått i det politiske liv.


Også Høyre

Som journalist på atskillige partilandsmøter opp gjennom årene, vet jeg at Arbeiderpartiet ikke er i en særstilling når det gjelder alkoholens rolle i samlingene. Andre partier mangler den sperren som avholdstradisjoner har hatt i Arbeiderpartiet. Bak Høyres dannede rødvinsglass til maten foregikk nachspiel i helt andre former – og vi har de siste dagene fått skremmende innblikk i Unge Høyres festkultur.
Høyre var for øvrig i sin tid svært spandable overfor pressen, helt til en sjokkregning for alkohol til pressefolk på et landsmøte på 80-tallet førte til innstramminger.
Alkohol har vært og er en viktig ingrediens i selve den politiske virksomheten. Det var ofte i ulike nachspiel og andre sammenkomster utover natta at allianser ble bygd, kompromisser inngått og verv fordelt. Den som ikke deltok, ble lett utenfor.


Kulturforandring

Da jeg begynte som politisk journalist, fikk jeg vite at det var helt nødvendig å være med på Tostrupkjelleren, der politikere og pressefolk satt og drakk langt utover natta. Det viste seg at det gikk bra å holde seg unna den slags. Selv om ­politisk journalistikk fortsatt har et nærere forhold mellom presse og kilder enn mange andre områder, er det slutt på at alkoholen er en nødvendig ­ingrediens.
Det behøver ikke være en selvfølge at alkohol hører med i politiske samlinger. Jeg synes å se tendenser til at de unge har andre holdninger. Ikke minst vil behovet for å integrere muslimer i politisk arbeid stille nye krav.
Kultur lar seg nemlig forandre. Det gjelder også ukultur.

Gå til innlegget

Tidsånden Trump

Publisert 9 dager siden - 2261 visninger

Kritikken av Donald Trump preller av. Han oppfører seg i samsvar med noen av de grunnleggende forutsetningene i vår kultur.


Mange vet ikke om de skal le eller gråte over den amerikanske presidenten. Han kaller slikt han er uenig i for falske nyheter, skifter standpunkter etter som det passer ham og er tatt i løgn utallige ganger. Men det virker ikke som det biter på verken ham eller tilhengerne når slike ting blir påpekt.
Fakta. Falske nyheter skal møtes med faktasjekk, har vi blitt enige om. Det forutsetter at det finnes fakta, altså objektive data som kan bekreftes eller avkreftes. Og selvsagt finnes de. Hvor mange det var som møtte opp til en presidentinnsettelse, kan i prinsippet telles. Om den siste skattereduksjonen i USA var den største i historien, kan også sjekkes.
Men enkeltstående fakta gir liten mening. De må settes inn i en sammenheng. Når denne sammenhengen konstrueres, er det umulig å unngå at oppfatninger, holdninger og bakgrunn spiller inn. Du kan ha alle fakta korrekt, men likevel gi en ensidig framstilling. Derfor er det et ideal for objektiv journalistikk å åpne for bredde også i tolkningen av fakta.
Positivismen. Hele den vestlige presseideologien har bygd på den sterke troen på fakta og på objektivitet som preget første del av forrige århundre. Den hadde sin rot i positivismen, en teori som tok utgangspunkt i at man ved vitenskapelige metoder kunne etablere en objektiv sannhet. Samtidig avviste man all metafysikk, altså alle spørsmål om mening, formål og tingenes innerste vesen. De ble plassert i skuffen for irrasjonell spekulasjon, der man aldri kunne etablere noen sannhet.
Men på slutten av forrige århundre møtte positivismen en grunnleggende kritikk. Det finnes ingen nøytral observatør. Vi har alle vår bakgrunn med oss i alt vi gjør. Selv språket vi bruker innebærer verdivalg og verdenssyn. Ikke minst er språket et produkt av maktforholdene. Derfor måtte alle store fortellinger dekonstrueres. Det gjaldt ikke bare metafysiske fortellinger, men også fortellingen om vitenskapens objektivitet.
Virkeligheten. Hvordan kan vi dessuten vite at det er noen sammenheng mellom den ytre virkelighet og den virkeligheten som hjernene våre konstruerer ut fra sanseinntrykkene vi oppfatter? Erkjennelsesteorien har jo forlengst knust forestillingen om at vi kan være sikre på at det finnes en objektiv virkelighet der ute som samsvarer med de forestillingene vi gjør oss.
Naturvitenskapens opprinnelse var bygd på en tillit til at det fantes en slik objektiv virkelighet å utforske. Denne tilliten kom av troen på en Skaper, som hadde skapt både menneskene og den verden som omgir oss. Gud var garantien for at det var en sammenheng mellom vår tankeverden og den ytre virkelighet.
Selvsagt lever vi hele tiden som det er en slik sammenheng. Vi tar det for gitt at verden er på plass hver morgen, og vi sender romskip til månen i tro på at den faktisk finnes. Men vi har ikke noe rasjonelt fundament for denne troen.
Identitet. At vi er personer med unik identitet, ble begrunnet med at vårt opphav er en personlig Skaper. Men hvis opphavet ikke er personlig, men bare energi og materie, så reduseres personligheten til elektroniske impulser i nervesystemet og biologiske systemers feedback.
Dermed blir vår personlighet bare en uendelig strøm av tanker og inntrykk. Har den noen indre sammenheng, noen enhet? Det må være noe en forfatter som Karl Ove Knausgaard leter etter i sin nitide gjenskaping av bevissthetsstrømmen.
Det postmoderne mennesket har ingen fast identitet, noen indre kjerne. Det eneste autentiske vi har, er fasaden. Den strever vi stadig med å iscenesette på best mulig vis.
Trump. Så når Donald Trump stadig iscenesetter seg selv på nye måter, blir ikke det oppfattet som manglende autensitet. Tvert om, det viser at han er suveren til å til enhver tid være den han ønsker å være – uten å bry seg om hvem han har vært før.
Når han kaller alt han ikke liker for fake news, så bekrefter han bare at nyhetsproduksjon er et uttrykk for avsendernes interesser. Det som ikke stemmer med hans interesser, må være falskt.
Og dersom vitenskap også er avhengig av forskernes interesser og preferanser, så virker det som sunn realisme når Trump hevder at klimaforskerne bare tjener maktinteresser som vil ødelegge for USA og for vanlige folks gode liv.
Det er derfor kritikken av Trump preller av. Han oppfører seg i samsvar med noen av de grunnleggende forutsetningene i vår kultur.
Gudstro. De fleste av oss har likevel tross alt en intuitiv forståelse for at det finnes en objektiv verden som vi er i stand til å utforske, og at vi er unike personer med egen identitet. Men kan vi begrunne det rasjonelt uten gudstroen?

Gå til innlegget

Hijab-revolusjon?

Publisert 13 dager siden - 599 visninger

Demonstrasjonene i Iran var trolig startet som et konservativt angrep på en reformistisk president. Men i åpningen som ble skapt, tøt plutselig folkets misnøye med det islamistiske regimet fram.


En kvinne som tar av seg hijaben og bruker den som ­protestflagg – er hun symbolet på den nye revolusjonen 
i Iran?
Bildet av den hijab-viftende kvinnen har gått sin seiersgang på nettet, og brukes blant annet av Donald Trump som bevis på at det frihetslengtende iranske folket nå prøver å kvitte seg med et undertrykkende regime.
Men var det et slikt opprør som var på gang? Rett før opptøyene begynte bestemte myndighetene at det skulle bli slutt på å straffe kvinner som ikke bruker hijab. Men hijab eller ei var ikke hva det i utgangspunktet handlet om.
En åpning. Demonstrasjonene var rettet mot president Rouhanis nye statsbudsjett, som innebar økning i prisene på mat og bensin. Det inneholdt også et kraftig angrep på en del av de konservative religiøse institusjonene, som fikk sine budsjetter sterkt redusert. Mye tyder på at demonstrasjonene ble satt i gang av de konservative for å stanse budsjettet.
Men om det var de konservative motstanderne av presidenten som satte det hele i gang, så fikk de fort kalde føtter. For folk begynte også å rope slagord mot det religiøse lederskapet. Et opprør mot det religiøse regimet ville de konservative ikke ha, og den øverste leder Ayatollah Khamenei gikk ut i mediene mot demonstrantene. Etter det har det hele stilnet av.
Men et øyeblikk var det skapt en åpning, og folkets misnøye med regimet kom til syne. Det kan få betydning for framtida.
Politisk hijab. I 1979 bodde jeg på et pensjonat i London der det også bodde en del unge iranske kvinner. De var ansatte i Irans sentralbank som var på kurs, og de skulle snart tilbake til Iran. En kveld vi satt i fellesrommet og så på nyhetene, kom nyheten om at ayatollah Khomeini hadde bestemt at alle offentlig ansatte kvinner måtte gå med hijab på jobben. Flere av jentene brøt ut i gråt.
Den iranske revolusjonen gjorde hijab til en politisk markering. I Iran er det et politisk plagg mer enn et religiøst. Derfor er kvinnen som viftet med hijaben et signal om politisk opprør mot alt regimet står for.
Teokrati. Regimet som overtok i Iran i 1979 sto for noe helt nytt i den islamske verden: Et teokratisk styre. Islam kjenner ikke noe skille mellom religion og politikk. Men fram til da hadde det alltid vært de verdslige makthaverne som hadde kontrollen med religionen. Presteskapet hadde ingen politisk makt. Selv kalifen - som de sunnimuslimske islamistene legger så stor vekt på - var underordnet sultanen.
I Iran er derimot makten hos et presteskap som ikke er på valg, nå ledet av ayatollah Khamenei. De bestemmer hvilke politikere som får stille til valg og de kan omgjøre politikernes beslutninger.
Det er likevel et visst spillerom innenfor systemet, og det har lenge vært en konflikt mellom hardlinerne og reformistene. Valget av Hassan Rouhani i 2013 var en seier for reformistene. De vil ikke endre systemet og innføre reelt demokrati, men de ønsker en åpning mot Vesten og litt mindre streng kontroll - først og fremst for å bedre økonomien.
Opposisjon. I motsetning til de arabiske landene, har Iran en tradisjon for en demokratisk opposisjon. Opprørerne som jaget sjah Reza Pahlavi fra makten i 1979, var en blanding av demokrater av ulike politiske farger, kommunister og islamister. Men islamistene var best organisert og ute på landsbygda der folk flest bodde, sto presteskapet sterkt. I løpet av noen få år hadde islamistene feid til side all opposisjon.
Pahlavi-familien som hadde styrt Iran fram til 1979, ga britene og senere amerikanerne full kontroll over oljeressursene i Iran. Faren til sjah Reza Pahlavi var en general som tok makten i 1921 i et kupp som Storbritannia sto bak.
Den store Satan. Da den folkevalgte statsministeren Mossadegh nasjonaliserte oljen i 1953, gjennomførte USA et kupp som gjorde sjahen til enehersker. Han ble mer og mer autoritær, og det hemmelige politiet SAVAK terroriserte folk. Men han hadde full støtte fra USA.
USA har derfor aldri stått høyt i kurs i Iran. Khomeini kalte USA «den store Satan», men også blant folk flest er det stor mistenksomhet til USA og deres intensjoner. President Donald Trump tenker neppe på det når han når tvitrer sin støtte til opprørerne. Men iranerne ser hvordan han støtter det islamistiske regimet i Saudi-Arabia. Det er ikke frihet han er opptatt av, men amerikanske interesser. Og der står han altså i en lang tradisjon.
Islamistene. Hassan Rouhani tok en stor sjanse innenrikspolitisk da han ga etter for USA og Vesten og skrinla atomvåpenprogrammet. Den økonomiske framgangen han lovet skulle følge av det, har uteblitt. Det gjør ham sårbar for folkets misnøye.
At USA og Vesten har vært nølende med å oppheve sanksjonene, bidrar til hans problemer. Men også deltakelsen i krigen i Irak og Syria har kostet Iran dyrt, og de store summene til de konservative religiøse institusjonene provoserer folk. Det gjør også elitens korrupsjon.
Opprøret i 1979 begynte som et demokratisk opprør og ble overtatt av islamistene. Det samme skjedde med den arabiske våren. Det kan fort ende slik denne gangen også. De som vil ha demokrati, fortjener vår støtte. Men vestlig innblanding har stort sett gjort ting verre.

Gå til innlegget

Seierherren på korset

Publisert 21 dager siden - 1468 visninger

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger.

I tusen år lærte kirken at Jesus på korset seiret over synden, døden og ondskapen. Så kom en erkebiskop med en ny lære.
Fram til 1100-tallet viser krusifiksene Jesus som seierherre. Han står levende på korset med kongekrone på hodet. Så endrer krusifiksene karakter: Jesus får tornekrone og bøyer hodet. Blodet renner mens kroppen krøker seg i lidelse.
De gamle krusifiksene reflekterer det som kalles den klassiske forsoningslæren - det vil si den som stort sett ble forkynt de første tusen årene av kirkens historie: Jesu død og oppstandelse innebærer en seier over synden og døden og ondskapens krefter.
Det var denne seirende «Kvite-Krist» som vi nordmenn først stiftet bekjentskap med da vi ble kristne. Han var en samfunnsomformende kraft som gjorde slutt på trellehold og drap på nyfødte barn. Læren hadde et optimistisk syn på menneskets mulighet for å leve et godt liv i hans kraft.

Æreskultur

Men hvorfor måtte han dø for å seire? Og hvorfor måtte Gud bli menneske for å vinne over ødeleggelseskreftene?
Helt på slutten av tusentallet gir erkebiskop Anselm av Canterbury et svar på det i boken Hvorfor Gud ble menneske.
Anselm levde i en æreskultur, der folk hadde forskjellig rang og verdi. Hvis din ære var krenket, måtte den gjenopprettes. Og denne gjenopprettelsen kunne du bare få fra en av samme rang som deg.
Menneskene har krenket Gud gjennom våre synder, sa Anselm. Men vi kan aldri gjenopprette Guds ære. Det er det bare Gud som har høy nok rang til å gjøre. Derfor er vi utlevert til Guds straff. Men Gud visste en løsning på dette. Han kom selv til verden og døde på korset. Slik gjenopprettet Gud sin ære og gjorde det mulig for menneskene å bli fri fra straffen.

Personlig ansvar

Denne læren - som gjerne kalles den objektive forsoningslæren - må ha truffet noe i tiden, for den ble raskt den dominerende læren. Å bli kristen hadde vært noe kollektivt. Det var storfamilien eller hele området som ble kristnet, ofte ved at en konge under korsbanneret innførte troen med makt.
Men etter hvert ble man mer opptatt av troens individuelle side. Prekenmunker dro ut for å undervise lekfolket om vårt personlige ansvar for Gud, og kirkene fikk sine dommedagsmalerier som skulle fortelle om alvoret i valget.
Da var det godt å høre at Gud selv hadde brakt nåden til veie. Jesus og hans lidelser for vår skyld ble viktige, og det ble oppført pasjonsspill for å minne om det. Men dermed snek en annen forestilling seg inn: Den vrede Gud Fader som straffer sin uskyldige sønn. Gudsbildet endrer seg: Den dømmende og straffende Gud blir dominerende.

Kjærlig Gud

Dette gudsbildet møtte motbør allerede i samtiden. Tretti år etter Anselm skrev Peter Abelard en kommentar til Romerbrevet. Der går han voldsomt til felts mot at Gud krever blod og lidelse for å gjenopprette sin ære. På korset åpenbarer Gud sin kjærlighet og miskunnhet, slik at vi skal vende oss til ham og elske både ham og vår neste, mener Abelard.
Selv hadde Abelard fått merke æreskulturen på kroppen. Han ble kastrert for å gjenopprette æren til prosten av Notre Dame etter at teologen hadde innledet et forbudt kjærlighetsforhold til prostens unge niese Heloïse.
Men hvis Gud allerede elsker oss, hva skal vi da med en frelser? Hvorfor trenger Jesus å dø dersom det ikke er noen straff? Hvorfor trenger vi da en kirke? Disse spørsmålene kom fra selveste Bernard av Clairvaux, som skrev et hardt angrep på Abelard.
Abelard var jo allerede en skandalisert mann. Hans lære - som gjerne kalles den subjektive forsoningslæren - ble dømt som vranglære av kirken. Men den forsvant ikke av den grunn, og i våre dager er den blitt populær.

Mysteriet

Hvorfor måtte Jesus dø? Til sjuende og sist er dette et mysterium som springer ut av dybdene i Gud. Det lar seg ikke forklare med noen læresetninger. Alle de tre forsoningslærene bygger på Bibelen, men ingen av dem uttømmer spørsmålet. Og alle har sine svakheter.
Bedre enn å spørre om hvilken forsoningslære som er rett, er det å la dem alle bringe lys våre liv. For forsoningen handler ikke om teoretiske spekulasjoner. Den er hva vi trenger for å leve dette vidunderlige og vonde livet vi er kastet inn i.
Når jeg har sviktet og kjenner skyld og skam, er det godt å ta imot at Gud gir meg sin nåde uten vederlag for Jesu skyld. Når livet blir uutholdelig og uforståelig, er det godt å møte en Gud som viser sin kjærlighet ved å lide sammen med meg, og som selv har ropt ut sin fortvilelse over det uforståelige.
Når verdens ondskap overvelder oss, trenger vi å søke tilflukt i at Jesus allerede har vunnet seieren og vil ha oss med i kampen for det gode. Samtidig minner den klassiske læren oss om at seieren ble vunnet gjennom nederlag og svakhet. Det er ikke med denne verdens maktmidler vi skal føre kampen. Og nederlaget er aldri det endelige svaret.
Vi kan godt hente fram igjen de eldste krusifiksene.

Gå til innlegget

Gudløs multikultur

Publisert rundt 1 måned siden - 1903 visninger

Ble det umulig å snakke om norske verdier fordi det ble umulig å snakke om Gud?


«En elite har tvunget på det norske folket en liberal innvandringspolitikk fordi de ønsker å erstatte vår kristne enhetskultur med multikulturalismen.» Historieprofessor Terje Tvedt har skrevet en bok som noen - både motstandere og tilhenger - mener støtter en slik påstand.
Men hevder han det? Jeg har riktig nok ikke lest boka, men jeg har lest en rekke intervjuer og kronikker av og om Tvedt, og også lyttet til Civitadebatten der han deltok. Og jeg kan ikke se at han hevder at det er en slik årsakssammenheng mellom innvandring og multikulturalisme. Det bildet han tegner er snarere at den politiske eliten grep nærmest ukritisk til multikulturalismen for å håndtere en innvandring de ikke hadde planlagt.

Flerkultur. Multikulturalisme kan forstås på mange måter. Egentlig er det en ideologi som går ut på at alle kulturer i et samfunn er likeverdige og har krav på å beskyttes mot krav om endring utenfra. Ofte brukes imidlertid ordet bare for å betegne et samfunn preget av flere kulturer. Det kan være rent beskrivende, men det kan også være enten et ideal eller et skremmebilde.
Den norske multikulturalismen slik Tvedt beskriver den, er kjennetegnet av at den ikke vil framheve noen kultur som bedre eller mer «norsk» enn andre kulturer. Man vil ikke snakke om norske verdier, bare om universelle verdier, sier Tvedt etter å ha lest alle stortingsmeldinger om innvandring og integrering.
Det påfallende er at Stortinget samtidig i andre sammenhenger har erklært at Norge bygger på «kristne og humanistiske verdier». Har vi ikke dermed sagt at det er noen verdier som er mer norske enn andre - og at vi også mener de er bedre?

Universelle verdier. Forklaringen på denne motsetningen finnes kanskje i den universalismen som Tvedt har funnet i stortingsdokumentene: Menneskerettighetene framstilles som universelle, noe som alle mennesker og religioner er enige i.
Men når de amerikanske grunnlovsfedrene skrev «Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper», så mente de ikke at alle mennesker er enige i dette. De visste tvert om at det var kontroversielt i store deler av verden.
Når de likevel var overbevist om at disse verdiene var universelle, var det fordi de trodde de var gitt oss av en skaper. Verdiene er ikke universelle fordi alle mennesker tror på dem, men fordi det er slik vi er skapt.

Gudstro. Men gudstro ble forkastet som grunnlag for det norske samfunnet nettopp i de årene Tvedt beskriver som vårt internasjonale gjennombrudd. Samfunnets grunnleggende ideologi skulle formuleres uavhengig av tro og livssyn. Det var ikke av først og fremst av hensyn til de som hadde en annen gudstro enn den kristne, men av hensyn til de som ikke tror.
Dermed ble «humanistiske verdier» lansert som betegnelse på det som alle mennesker står sammen om. Kristne kunne si seg enige, for vi er også humanister - samtidig som human-etikerne bruker det som betegnelse på sitt livssyn.
Vi kunne jo kalt disse verdiene for «vestlige verdier» - for historisk sett er de det. Men det ville virket ekskluderende på de som kommer fra andre deler av verden, og smake av kolonialistisk tankegang om at vi er bedre enn andre.
Vi kunne sagt at menneskerettighetene er norske verdier, som vi legger til grunn i vårt samfunn - selv om de deles med andre. Vi kunne sagt at dette er verdier som hos oss springer ut av vår kristne kultur.

Innvandring. Når myndighetene valgte å ikke si det slik, henger det nok sammen med innvandringen. Det var ikke slik at myndighetene ønsket mest mulig innvandring. Tvert om: Fra innvandringsstoppen i 1974 innføres stadig nye restriksjoner som skal begrense tilstrømmingen. Men innstrammingene kom ofte i etterkant av nye typer innvandring - og dessuten setter Norges politiske idealer grenser for hva slags restriksjoner vi kan innføre. Dermed ble det flerkulturelle samfunn et faktum.
Det var for å håndtere denne situasjonen at myndighetene tok i bruk en multikulturalistisk retorikk som skulle begrunne fellesskap på tvers av kulturforskjeller. Men det løste ikke spørsmålet om hva som konstituerer et nasjonalt fellesskap.
«Til tross for integrasjonsretorikken siden 1970-tallet om gjensidighet og likeverd, har forestillingen om nasjonen som noe udelt og bevaringsverdig fått leve videre», skriver Grete Brochmann i Norsk innvandringshistorie.
Denne problemstillingen har den offisielle retorikken gjort det umulig å diskutere - og derfor tyter den fram mange steder - og nå altså i debatten om Terje Tvedt og hans bok.
Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til finne ut av dette?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 4 timer siden / 371 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 4 timer siden / 481 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 4 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Christian Lomsdalen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 6 timer siden / 481 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 7 timer siden / 481 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 7 timer siden / 239 visninger
Les flere