Erling Rimehaug

Hva ville vi sagt dersom det var bispekollegiet i Den norske kirke som avgjorde hvem som kan bli statsborger i Norge?

Den israelske nasjonalforsamlingen Knesset tok ferie akkurat i tide til å unngå en politisk krise på forslaget til «Lov om omvendelse». Men konflikten er like uløst. 

At en sekulær stat skal ha en lov om religiøs omvendelse, fortoner seg ganske merkverdig. Men dette henger sammen med staten Israels doble karakter: Den er både en sekulær og en jødisk stat. Hva det skal bety, er aldri blitt skikkelig avklart. Nå setter lovforslaget spørsmålet på spissen.

Et av fundamentene for israelsk lovgivning er den såkalte loven om tilbakevending fra 1950. Den bestemmer at enhver jøde har rett til å bli statsborger av Israel. Men loven sier ingenting om hva som er kriteriet for å være jøde. Det er nemlig svært ulike meninger innen de forskjellige retningene i jødedommen om hva som skal til for å bli godkjent som jøde, spesielt når man omvender seg.

Russiske. Det er særlig de russiske jødene som kom til Israel på 90-tallet, som har støtt på problemer her. Mange av dem hadde mistet kontakten med sine jødiske røtter under Sovjet-styret, og fikk ikke sin jødiskhet anerkjent i Israel. Det er grunnen til at det er Avigdor Liebermans parti for russiske immigranter som har foreslått den nye loven. Hensikten er å skape ordnede forhold for omvendelser. 

Selv om Israel er en sekulær stat med religionsfrihet, er en rekke samfunnsoppgaver overlatt til religiøse instanser. Lovgivning for ekteskap, familie og begravelser er av de spørsmål som avgjøres av Sjefsrabbinatet. Forslaget til lov om omvendelse går ut på at Sjefsrabbinatet også skal avgjøre hvem som er jøde i statsborgersammenheng.

Amerikanske. Men Sjefsrabbinatet i Israel er dominert av de ultra-ortodokse, som utgjør det store flertallet av religiøse jøder i Israel. Og de anerkjenner ikke omvendelser som er godkjent av moderate og liberale rabbinere. De utgjør det store flertallet av jøder i USA, og dermed har loven utløst voldsomme protester fra amerikanske jøder. De føler seg enormt provosert over at de ikke skulle bli anerkjent som gode nok jøder til å bli israelske statsborgere.

Statsminister Benjamin Netanyahu vet hvor viktig støtten fra amerikanske jøder er for staten Israel, ikke minst nå når han har ligget i konflikt med Barack Obama. Derfor har han gått mot lovforslaget med den begrunnelse at det skaper splittelse. Men hans egen utenriksminister står altså bak forslaget, og dermed kunne det utløst regjeringskrise.

Netanyahu fikk før helga i stand et kompromiss med Lieberman om å overlate spørsmålet om godkjennelse av omvendelser til en kommisjon. Men Shas-partiet nekter å være med på kompromisset. Og selv en kommisjon kan ikke komme unna det fundamentale spørsmålet: Hva betyr det at Israel er en jødisk stat?

Jødisk stat. Sionistene som grunnla Israel, var stort sett ikke-religiøse, noen også anti-religiøse. Israel ble en sekulær stat uten noen statsreligion. Men samtidig skulle det være en jødisk stat. Hvordan skulle staten da forholde seg til den jødiske religion? Konflikter om de religiøses innflytelse har preget det israelske samfunnet. Konfliktene er blitt sterkere med årene, i takt med at de ortodokses andel av befolkningen har økt.

Noen mener at problemet skyldes at Israel er definert som jødisk stat. Men selve Israels eksistensberettigelse ligger i at det skal finnes et sted i verden der jøder har kontrollen og kan føle seg trygge. At Israel er jødisk, handler i bunn og grunn mer om kontroll og sikkerhet enn om etnisitet og religion.

– Israels problem er ikke at for mange vil bli innbyggere i landet vårt. Det vi trenger er ikke restriksjoner på hvem som kan være jøder, men en enkel inkludering av alle som ønsker det, sier noen, som har startet en bevegelse for en liberal omvendelseslov.

Men for de ortodokse er det å ta vare på jødedommens renhet viktigere enn staten Israel.

Knut Arild Hareide vil at vi skal slutte å snakke om "andregenerasjons innvandrere" og heller snakke om "førstegenerasjons nordmenn". Årsaken er at ungdom som er født og oppvokst i Norge opplever at de ikke blir godtatt som norske av det norske samfunnet.

En god idé?

Reglene for innvandring er strammet kraftig til de siste årene. Nå er de blitt så strenge at de rammer helt urimelig, ikke minst overfor barn.

Vårt Land skrev for to uker siden om familien Enconado, der ektemannen etter 15 år i tjeneste for norsk misjon på Fillipinene, nektes opphold i Norge fordi konas inntekt er for lav. Familien har nå appellert både til justisministeren og til Barneombudet.

Det er et alvorlig inngrep overfor barna når utlendingsmyndighetene splitter en familie på denne måten. TV2 har de siste dagene kjørt sterkt på en annen sak der familien splittes. I dette tilfellet er det fordi en kvinne misforsto et stempel i passet sitt.

I begge tilfeller går utlendingsmyndighetene strikt etter det regelverket politikerne har laget. De mener det ikke er åpning for å bruke skjønn eller sunn fornuft. Regelverket er laget veldig rigid, fordi man er redd for å lage smutthull.

Reglene er kommet for å bekjempe tvangsekteskap eller at au-pair-ordningen utnyttes som arbeidstillatelse. Begge deler er legitimt. Men når utslagene blir så åpenbart urimelige, må noe gjøres med reglene. Særlig alvorlig er det når barn blir ofre for stivbent regelverk. Så her bør absolutt Barneombudet komme på banen.

Statsministeren snakker om ankemuligheter og rettssak. Men når det ser ut til å være lovene politikerne har laget som er problemet, er det de som må gjøre noe med dem.

Fortsatt er Norge et av verdens tryggeste land. Men verden er kommet til Norge, og vi må leve med at vi ikke lenger er forskånet for dens farer.

Da jeg begynte å skrive dette, holdt en bombespesialist fra politiet på med å undersøke en mulig bombe utenfor kontorvinduet mitt. Da jeg kom på jobb, møtte jeg en politimann som kunne fortelle at kvartalet var avsperret. Siden vi holder til like ved regjeringsbygningen, gikk tankene uvegerlig til statsministerens pressekonferanse om den avslørte norske terrorcellen.

Kofferten utenfor vinduet vårt inneholdt bare klær. Men den var nok et lite bidrag til påminnelsen om at Norge ikke lenger er avsondret fra de trusler som verden ellers er utsatt for.

Den pansrede drakten til politimannen utenfor vinduet forteller imidlertid også en annen historie: Vi er langt bedre rustet til å møte truslene. Vi har apparat og beredskap for å møte dem. Terrorcellen har vært holdt under oppsikt, og i følge VG har til og med politiet sørget for at bombematerialet de kjøpte inn, ble uskadeliggjort.

Når Jens Stoltenberg avbrøt ferien, var det denne delen av bildet han ville forsterke: Vi har alt under kontroll. Men samtidig sniker det seg inn en viss tvil: Dersom vi ikke har vært i fare, behøver han da gjøre så mye ut av det?

Den naturlige reaksjonen er å prøve å avgrense oss fra verden, slutte å slippe inn asylsøkere og slutte med å krige i Afghanistan. Det kan være gode argumenter både for å holde asyltilstrømmingen under kontroll og for at det vi holder på med i Afghanistan, virker mot sin hensikt. Men verden er kommet til oss, og det nytter ikke å stenge seg ute. Derfor er det tross alt betryggende at statsministeren tar truslene såpass alvorlig.

Det skal bli slutt på at Den norske kirke vigsler kirkegårdene, og denne "avkristningen" skal markeres ved at de kalles gravplasser, og ikke kirkegårder.

Er dette et overgrep mot det store flertallet som ønsker kirkelig begravelse, og et nytt bidrag til å ta fra oss kristenarven? Eller er det et nødvendig og fornuftig grep for å ivareta alle i et pluralistisk samfunn?

Det er uakseptabelt at folk skal sitte årevis i ventemottak. Og det blir ikke bedre om mottakene er lukket.

Egne botilbud for asylsøkere som har fått endelig avslag på sin søknad om opphold ble etablert for å få ordnede forhold for denne gruppen. Man ville blant annet hindre at de bodde på gata og begynte å livnære seg med kriminalitet. To av anleggene er åpne, det vil si at beboerne kan komme og gå som de vil, mens ett av dem er lukket. Det siste brukes for kriminelle og for å hindre at folk unndrar seg uttransportering.

Ingen kan forsvare de hærverkene som en gruppe av asylsøkerne nå har utøvd på de to åpne anleggene. Men det sier seg selv at det å bo i et slikt mottak, er en trøstesløs affære, som er nødt til å skape problemer. Og problemene forsvinner ikke selv om alle mottakene ble gjort lukket. Snarere ville det skape flere problemer. Dessuten ville det være tvilsomt å sette folk i fengsel på ubestemt tid når det eneste de har gjort, er å oppholde seg her i landet uten oppholdstillatelse.

Ventemottakene gir bare det aller nødvendigste av tak over hodet og mat, samt litt lommepenger. Det er ikke aktivitetstilbud eller opplæring av noe slag. Tanken er at det skal være så lite attraktivt å bo der, at det avskrekker folk fra å komme hit som asylsøkere. Men siden forholdene tross alt er mye verre der de kommer fra, er det naivt å tro at folk vil reise hjem bare fordi de ikke trives i ventemottaket.

En rapport fra NTNU viser da også at ventemottakene ikke har bidratt til retur til hjemlandet. Derimot at mottakene virker passiviserende, og fører til rusmisbruk og asosial atferd. Forskerne anbealer at de omgjøres til utreisesentre der aktivitet er innrettet mot dette formålet.

Å ha folk boende i årevis under slike forhold, er ikke akseptabelt. Det viktigste er å få fortgang i arbeidet med å transportere ut de som kan transporteres ut. Forutsetningen er selvsagt at det skjer under forhold som er en rettstat verdig. En tidsfrist for hvor lenge det går an å sitte i ventemottak, ville kanskje bidra til å få løst en del av de byråkratiske og økonomiske hindringene for uttransportering.

Hvor blir det av protestene mot Hamas for den folkerettsstridige behandlingen av Gilad Schalit? Det er ikke den israelske regjeringen som skal klandres for det.

I går kveld spilte Israels filharmoniske orkester på grensen til Gaza, som en symbolsk solidaritetshandling med den israelske soldaten Gilad Schalit, som i disse dager har vært holdt fanget av Hamas i fire år. En marsj ledet av Schalits foreldre er nå på vei til Jerusalem, der de skal holde en markering utenfor statsminister Netanyahus kontor for å forlange at han sørger for at sønnen blir løslatt.

Vi har stor sympati med foreldrene og de andre aksjonistene. De aller fleste israelere har slektninger i hæren, og det ligger dypt i israelsk mentalitet at alt skal gjøres for å redde soldater som kommer i fare. Gjennom flere år har det vært arbeidet med en utveksling, der Schalit skal byttes i tusen palestinske fanger. Familien mener regjeringen trekker disse forhandlingene unødig ut.

Å frigi palestinske fanger, kan være et rimelig krav i seg selv. Filharmoniens dirigent Zubin Mehta sa at han også tenker på de hundrevis av palestinske mødre som lider fordi sønnene er i fangenskap. Men - la han til - deres sønner får i det minste besøk av Røde Kors. Det nektes Schalit.

Den israelske regjeringens problem er at en fangeutveksling vil vise at det lønner seg å kidnappe israelere, og dermed bidra til å gjøre israelerne mer utsatt. Dessuten vil det bli en seier for Hamas som setter Mahmoud Abbas i forlegenhet. Hans forhandlingslinje har ikke ført fram, og dermed vil det være et bevis for at det er Hamas uforsonlige holdning som gir resultater.

Likevel har regjeringen gått inn i forhandlinger med Hamas om utveksling i forholdet tusen til en. Men de står i stampe fordi man ikke blir enige om hvem som skal frigis. Det er forståelig at Schalits familie er frustrert og mistenker regjeringen for bevisst trenering.

Men den rette adressaten for protester er likevel Hamas. De har ikke rett til å holde Schalit fanget, og de har ikke rett til å nekte ham besøk av Røde Kors. Hvorfor er det ingen internasjonale protester mot det?

Utenlandssoldatene bør beholde medaljene de så ærlig har fortjent. Og så må staten se på den urimelige tidsfristen for erstatningsordningen.

Etter at fire norske soldater ble drept i Afghanistan, er behandlingen av utenlandssoldatene blitt et følsomt tema. Når veteraner fra utenlandsoppdrag i dag demonstrerer foran Stortinget, kan de regne med lydhørhet hos politikerne - selv om aksjonen var planlagt lenge før de tragiske dødsfallene.

Veteranforbundet ber veteranene om å beholde medaljene sine, og viser til at mye er utrettet de siste årene. Det har forbundet rett i. Men det initiativtagerne til dagens aksjon reagerer på, er at nyordningen bare gjelder de som ble skadet etter 1. januar 2010.

At det skal være ulike regler for de som er skadet før og etter dette tidspunktet, er egentlig vanskelig å forstå. Regjeringspartienes talsmann viser til prinsippet om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Men poenget med dette prinsippet er at vi skal vite hva vi har å forholde oss til av lover og regler. Det kan ikke være noe til hinder for å gi folk en bedre erstatningsordning enn de tidligere hadde. Vi savner rett og slett en god begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Hvis poenget er å spare penger, bør man si det.

Vi tror derfor veteranene har gode muligheter for å nå fram med argumentene sine, og at de derfor kan beholde medaljene de rettmessig har fått.

«Du skal få sitte på Huk all din dag» sa kongen til kjerringa i eventyret. Jens blir også sittende lenge, ikke minst fordi han sitter i ro.

Jens Stoltenberg kan sakene ut og inn. For eksempel kunne han fredag i sommersola på Huk på sparket redegjøre i detalj for kraftsituasjonen i Bergensregionen og hvorfor det haster å fatte en beslutning om kraftlinje. Men hvorfor har han da ikke fattet en beslutning? Fordi dette er en komplisert sak, svarer statsministeren.

Slik er det også med oljeboring i Nord-Norge og datalagringsdirektivet. Det er så komplisert at man må vente med å ta standpunkt.

Denne tålmodige kombinasjonen av grundighet og konfliktvegring er trolig en viktig grunn til at Jens Stoltenberg sitter så trygt. Den rødgrønne regjeringen holder sammen fordi saker ikke settes på spissen før det er helt nødvendig, og fordi sjefen aldri finner på noen spontane sprell av noe slag.

Men her ligger også forklaringen på at regjeringen ikke har vært i nærheten av flertall på meningsmålingene siden den vant valget: Den skaper ingen begeistring. 

Fornøyd. Jens Stoltenberg er fornøyd med regjeringens innsats. At velgerne ikke er det, tar han ikke så tungt. For når det kommer til stykket, så foretrekker vi det trygge, selv om det skulle være traust og kjedelig. I alle fall når tidene er usikre. Derfor vant regjeringen valget som kom i finanskrisens kjølvann. Velgerne viste sin manglende entusiasme for regjeringen på meningsmålingene både før og etter valget. Men da det virkelig gjaldt, valgte vi det trygge.

Statsministeren spilte da også på frykten for det utrygge da han tre ganger advarte mot å slippe til Høyre i regjeringsposisjon, fordi det vil innebære at Fremskrittspartiet får en hånd på rattet. Det var nesten påfallende hvor ivrig han var etter å få sagt dette, ettersom ingen pressefolk denne gangen spurte om regjeringsalternativene.

God jobb. Jens Stoltenberg er fornøyd. Han synes regjeringen har gjort en god jobb. Først og fremst har vi holdt arbeidsledigheten unna og bevart velferdsstaten gjennom finanskrisen og dens ettervirkninger. 

Ikke så vanskelig når vi bader i oljepenger? Stoltenberg mener regjeringen likevel har en del av æren for å ha kommet med tiltak som var godt tilpasset situasjonen. Ikke for lite og for sent, slik opposisjonen først hevdet. Heller ikke for mye og raskt, slik økonomene fryktet. Dessuten er han fornøyd med at det kommer færre asylsøkere til Norge. Det var i alle fall innholdet i den eneste pressemeldingen som ble delt ut på pressekonferansen.

SV misfornøyd. Jens Stoltenberg er fornøyd. Men Sosialistisk Venstreparti er ikke fornøyd.  Da de oppsummerte våren i Stortinget på torsdag, ga de klart uttrykk for at dette er en vår de raskest mulig vil legge bak seg. Men akkurat som statsministeren tar det med ro at velgerne ikke er fornøyde – de vil nok ombestemme seg når den tid kommer – så vet han at heller ikke SV kommer til å gjøre noe drastisk med misnøyen sin.

Det blir nok et kompromiss som SV kan leve med når det gjelder oljeboring, og oljen i Mexicogolfen har gjort det lettere for Ap å svelge det. Datalagringsdirektivet sammenlignet Stoltenberg med ekteskapsloven. Det må vel bety at det blir vedtatt med støtte av Høyre til protester fra SV og Sp.

Før valget i fjor dro Stoltenberg på fisketur med Lars Sponheim og samarbeidet med Dagfinn Høybråten om nasjonale kompromisser. Det gjaldt å være føre var dersom valgresultatet førte til at SV bakket ut av samarbeidet. I Arbeiderpartiet var det mange som så lyst på muligheten til å styre alene med støtte fra sentrum.

Flertall. Jens Stoltenberg vant valget, og de rødgrønne måtte fortsette å regjere sammen. Men med et svekket SV ble det mange spekulasjoner om at venstresosialistene ville forlate regjeringen. 

Det har stilnet av nå. Den rødgrønne regjeringen har flertallet og har tenkt å beholde det. Dermed prioriterer statsministeren samholdet innad.

– Jeg lytter da til andre. Jeg lytter til mine regjeringspartnere, er en litt fri gjengivelse av hva Stoltenberg svarte da NRKs politiske kvarter spurte om han er arrogant.

Dette har skapt frustrasjon i opposisjonen, kanskje særlig hos KrF, og det manifesterte seg i mistillitsforslag her om dagen. Mistillit er et sterkt virkemiddel, sa Stoltenberg i går, men han så ikke ut til å være så sterkt berørt av det. For det rødgrønne flertallet holder nok til valget i 2013.

Gjenvalg. Jens Stoltenberg tar gjenvalg i 2013, har han meldt. Da kan han kanskje trenge sentrumspartiene om han vil beholde makten. Så blir spørsmålet hvor mye de verdsetter tryggheten – og hvor mye de er blitt provosert av å bli overkjørt av flertallet. Eller er planen å overlate til Jonas Gahr Støre å sikre Ap-styre i 2013?

Frykten for svineinfluensa ble overdrevet i fjor, og det kostet oss dyrt. Men har vi lært noe til neste runde av sykdommen?

Vårt Land fikk omsider vite hvor mye svineinfluensavaksinen kostet. Etter å ha ventet i nesten et år og klaget til Sivilombudsmannen, var svaret at den kostet nesten tre ganger så mye som vanlig influensavaksine.

Det er ikke så merkelig at vaksinen ble overpriset. Det var nesten panikk for å få tak i vaksine på ettersommeren i fjor. Produsentene visste at de kunne forlange nesten hva som helst av regjeringer som fryktet for folks dom om de ikke kunne skaffe vaksine, og det helst fort.

Nå vet vi at bare en fjerdedel av den innkjøpte vaksinen ble brukt her i landet. Delvis fordi bare 45 prosent av folket valgte å la seg vaksinere, delvis fordi det viste seg å holde med en dose, i stedet for to. Over 450 millioner kroner var dermed bortkastet.

Det snakkes nå om dobbeltroller og nære forbindelser mellom legemiddelprodusentene og Verdens helseorganisasjon, og om bukker som har passet havresekker. Det spørres om pandemifrykten bevisst ble pisket opp for å skape etterspørsel etter vaksinen.

Men det er ikke nødvendig med slike konspirasjonsteorier for å forklare det som skjedde. Det var ingen som kunne være sikre på hvor alvorlig svineinfluensaen ville bli da den brøt ut for ett år siden. Myndighetene måtte advare. I et moderne mediesamfunn sprer frykten seg fort - og vi i media skal være forsiktige med å kritisere andre aktører all den tid vi nok bidro til panikken. Dessuten er vi dårlig vant til å håndtere truende farer, fordi vi vanligvis har det så trygt.

Nå kan vi riste på etterpåkloke hoder. Men svineinfluensaen er ikke borte. Det kan komme nye utbrudd denne sommeren. Vil vi da holde hodene litt kaldere enn sist? I alle fall kan vi da være glade for at en stor del av befolkningen nå er immun mot sykdommen. Dermed kan den ikke spre seg så raskt. Noe var vaksineringen godt for.

Finnes det en jødisk rase? Kommer jødene fra Palestina? Er det biologisk å være jøde, eller handler det om religion og kultur? Dette er spørsmål som det knytter seg sterke følelser til, men også viktige politiske føringer.

Hvis din bestemor konverterte til jødedommen, er du jøde av fødsel. Men kan man slutte å være jøde om man forlater den jødiske religion? Nazistene holdt seg til biologien og sendte folk til gasskamrene selv om de var døpte kristne med tysk kultur.

Det er lite kildemateriale om jødenes vandringer de første tusen år av vår tidsregning. Det har skapt mange spekulasjoner. For et par år siden kom en bok som mener å påvise at de fleste av dagens jøder stammer fra kazarene, et folkeslag i Russland som konverterte til jødedommen på 800- tallet. Kan virkelig dagens jøder stamme fra Palestina?

Nå har genetikken kommet med et svar.  «The American Journal of Human Genetics» publiserte for to uker siden resultatene av en omfattende undersøkelse av genene til 237 jøder med bakgrunn fra ulike deler av verden. Konklusjonen i artikkelen «Abrahams Children in the Genome Era» er at alle disse jødene har mer arvemateriale til felles enn de har med noen andre. Jøder er altså et eget folkeslag som skiller seg ut fra andre.

Genforskerne mener også å kunne påvise at store deler av dette arvematerialet stammer fra Midtøsten. Det er blandet med arvemateriale fra andre områder. Det meste av dette «tilleggsmaterialet» kommer fra Middelhavsområdet, inklusive Nord-Afrika, og synes å være tilført i tidlig middelalder. 

Forskerne har prøvd å kombinere disse biologiske funnene med historisk kunnskap og tegne et bilde av hva som kan ha skjedd. Genene viser at jødene for 2500 år siden skilte seg i en østlig og en vestlig gren. Dette faller i tid noenlunde sammen med det Bibelen sier om bortførelsen til Babylon. Jødene i Irak og Iran kan altså føre anene helt tilbake dit.

I de første hundreårene av vår tidsregning bodde det jøder i hele Middelhavsområdet. Et estimat, som riktignok er omstridt, sier at de utgjorde 10 prosent av befolkningen i Romerriket. På denne tiden var jødedommen en misjonerende religion, slik at svært mange må ha blitt jøder ved konvertering. I alle fall kan ikke de jødene som romerne jaget ut av Palestina etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem, være opphavet til alle som var jøder for 1500 år siden. Italienere er det europeiske folkeslaget som har mest genmateriale felles med jødene – også det taler for at «europeere» omvendte seg til jødedommen.

Da jødene ble jaget ut av Spania og forfulgt i mange andre europeiske land for 5-600 år siden, ble det færre jøder igjen i Europa, og de levde mer isolert. Konvertering til jødedommen og blandede ekteskap ble sjeldent. Disse såkalte askenasi-jødene er derfor de som har mest felles arvemateriale. De utgjorde hovedstammen av sionistene som grunnla staten Israel. Men arvematerialet deres kommer altså fra Midtøsten, ikke Europa.

Siste ord er selvsagt ikke sagt når det gjelder det genetiske materialet, og enda mer tolkningen av det. Dessuten er det lett å se at denne forskningen har politiske implikasjoner. Først og fremst gjelder det jødenes rett til å bo i Palestina. Selvsagt er ikke det at en del av jødenes forfedre bodde der for 2000 år siden noe entydig argument for at det skal opprettes en jødisk stat der nå. Men det slår beina unna slike utsagn som vi nylig har hørt om at jødene må komme seg «hjem» til Europa.

Jødene er nok likevel de første til å se at man skal være forsiktig med å bygge for mye på biologiske argumenter. Antisemittismen lever jo nettopp av påstanden om at jødene er noe for seg selv. Tross alt er kultur, religion og historie viktigere sammenbindende elementer enn gener. 

Og hva om jødedommen igjen ble misjonerende? Ville det da bli mange nye jøder?

Israels ulykkelige bording av hjelpeskipene til Gaza forandrer nok ikke Midtøsten. Men det forandrer Israels innenrikspolitikk - og trolig regjeringen.

Mens Israels forsvarere ute i verden er opptatt av å bevise at Israel ikke har gjort noe galt og at Tyrkia og de islamske aktivistene har all skyld, er man i Israel i full gang med debatten om hvem som skal få skylden for at det gikk så galt.

Når regjeringen nå setter ned en intern granskingskommisjon, kan det ses som et forsøk på å unngå en internasjonal gransking. Og man kan saktens forstå at Israel ikke er så begeistret for å skulle granskes av en komite nedsatt av Iran, Libya og de andre diktaturene som er medlemmer av FNs menneskerettighetskommisjon. Men en israelsk granskingskommisjon vil aldri få noen legitimitet ute i verden - akkurat som en internasjonal kommisjon aldri vil få troverdighet i Israel.

Granskingskommisjoner etter militære fadeser har felt politikere før i Israel - både Ariel Sharon og Ehud Olmert er eksempler på det. Derfor er oppnevning av en intern granskingskommisjon også en del av israelsk innenrikspolitikk.

I Israel er man skjønt enige om at bordingen av det tyrkiske skipet var en stor fadese. Hva som gikk galt, er man derimot uenige om. Mange gir skylda til militærledelsen eller regjeringen for gjennomføringen av bordingen. Men da det i går ble fremmet mistillitsforslag mot regjeringen i Knesset, var mistilliten basert på at regjeringen har isolert Israel internasjonalt.

Mistillitsforslaget ble fremmet av Kadimas leder Tzipi Livni, og var nok mest et forsøk på å høste politisk gevinst av regjeringens tabbe. Men Jerusalem Post spekulerer i at Livni kan være på vei inn i regjeringen. Tankegangen er at Netanyahu er så svekket både internt og ute i verden, ikke minst i USA, at han må skape inntrykk av at noe nytt er på gang. Livni og Kadima har et rykte - fortjent eller ufortjent - for å være mer innstilt på innrømmelser overfor palestinere, og om hun kommer og hauken Lieberman går, vil mange oppfatte det som at Israel endrer politikk som følge av Gaza-bommerten.

Det kan også skje endring i politikken overfor palestinerne. Gazablokaden (som ikke er noe ensidig israelsk tiltak) kan bli endret eller opphevet. Men det er verd å merke seg at Fatah er bekymret for noe som kan virke som en godkjenning av Hamasregimet og kuppet de gjennomførte i 2007. Den palestinske splittelsen består, og det begrenser hva som kan utrettes på forhandlingsfronten.

Samtidig har Israel bedt USA om å få øke lagrene av bomber og annet krigsmateriell, et signal om at Israel forbereder seg på større krigsoperasjoner. Og kanskje vi bør huske at Tzipi Livni var medlem av regjeringen da Israel gikk til krig både i Libanon og i Gaza?

Det er mulig Tyrkia ønsker å fjerne seg fra Israel for å vinne tillit i den arabiske verden. Men det dummeste Israel gjør, er å bidra til å øke kløften.

"Dette kommer for alltid til å endre forholdet mellom vår land", sa den tyrkiske statsministeren etter at Israel drepte ni tyrkere ombord på konvoien som seilte ut fra Tyrkia for å bryte Gazablokaden. Tyrkia har likevel ikke brutt de diplomatiske forbindelsene med Israel, og USA jobber hektisk i kulissene for å få sine to allierte i Midtøsten til å samarbeide.

Tyrkia har utvilsomt fjernet seg fra Israel de siste to årene, og noen mener at Tyrkia allerede var tapt for Israel før «Free Gaza»-konvoien. Men mens Tyrkia først og fremst ser på forholdet til Israel som en del av sitt forhold til USA og Nato, er Tyrkia viktigere for Israel enn mange er klar over.

Tyrkia er en av Israels viktigste handelspartnere - i 2009 var handelen verd over 15 milliarder kroner. Tyrkia er også viktig for å skaffe Israel to avgjørende ressurser: Vann og naturgass. At Tyrkia bryter vann- og gass-samarbeidet er derfor et signal å legge merke til, selv om det er private aktører som står for det meste.

Mindre kjent er militærsamarbeidet. Siden Israel har begrenset med luftrom, har det betydd mye at flyvåpenet har kunnet bruke tyrkisk luftrom til øvelser. Blant annet har de øvd på angrep mot Iran. Mye er hemmelig her, men det er offentlig kjent at Tyrkia allerede i fjor avlyste felles militærøvelser.

Tyrkia styres av et islamistisk parti, AKP. Men deres maktovertakelse betydde ikke at forholdet til Israel ble dårlig. Tvert imot var AKP-regjeringen opptatt av å bygge et godt forhold til Israel. Statsministeren var personlig også engasjert i å bedre relasjonene til Tyrkias jødiske befolkning.

De tyrkiske islamistene er moderate og demokratiske, og ligner ikke mye på Hamas. Likevel har de hatt et godt forhold til Hamasstyret i Gaza etter 2006. Noe henger nok sammen med at AKP har opplevd å bli bekjempet fordi de er islamister, selv om de har vunnet demokratiske valg. Derfor reagerer de når Hamas isoleres til tross for at de er valgt av folket. 

Det er ikke noe som tyder på at Tyrkia sto bak konvoien til Gaza. Men de gjorde heller ikke noe for å stanse den, trass i israelske appeller om det. Tyrkia ønsket å gi palestinerne i Gaza en hjelpende hånd, kanskje trodde de også at det ville være mulig å bidra til å bryte blokaden. Men de ønsket neppe konfrontasjonen som ble resultatet.

Det var etter invasjonen i Gaza i 2008 at Tyrkia begynte å fjerne seg fra Israel. Statsminister Erdogans sammenstøt med Shimon Peres i Davos var et symbolsk skille. Noe henger nok sammen med at den tyrkiske befolkningen ble oppbrakt over det som skjedde i Gaza. Det ble viktig for regjeringen å gi inntrykk av at vennskapet med Israel var kjølnet.

Men Israel er også en brikke i Tyrkias utenrikspolitiske strategi. At EU ikke har villet ta Tyrkia opp som medlem har bidratt til at Tyrkia har orientert seg østover. Tyrkia ser seg selv i en mulig lederposisjon i Midtøsten. Kritikk av Israel gir positiv oppmerksomhet i araberlandene. 

Strategien innebærer også en tilnærming til Iran. Det er bare noen uker siden Tyrkia gjorde en avtale om urananriking med Iran, som et forsøk på å bidra til å dempe Irans konflikt med USA. USA var ikke begeistret. Men Tyrkia er fortsatt en viktig alliert for USA.

De harde ordene mot Israel er nødvendige når tyrkiske borgere er drept av israelske soldater. Det avgjørende er realitetene. Så langt har Tyrkia ikke brutt med Israel. Å miste Tyrkia som alliert, ville være et alvorlig tap for Israel. Derfor er det merkelig at det ikke ble tillagt større vekt da man planla håndteringen av konvoien til Gaza.

Tyrkias regjering ser for seg som en rolle som megler og kontaktpunkt i sitt område, der de kan formidle mellom så ulike partnere som USA og Iran, Israel og Syria og Hamas. Det er ikke lett å holde balansen i et slikt spill.

New York Times erfarne kommentator Thomas L. Friedman sier at Tyrkia ikke vil miste sin nøkkelrolle dersom de slutter å være vestvendte. Det er risikoen Tyrkia nå løper.

Hvis Hamas taper et demokratisk valg, vil de da gi fra seg makten? Bare 19 prosent av palestinerne i Gaza støtter nå Hamas.

Hamas kom til makten i Gaza i 2006 etter å ha vunnet palestinernes første virkelig demokratiske valg. Nå viser en undersøkelse foretatt av norske Fafo at bare 19 prosent av Gazas velgere støtter Hamas. 38 prosent støtter rivalen Fatah.

I de fleste demokratiske land ville en slik meningsmåling føre til spekulasjoner om at regjeringen ville tape det neste valget. Men så enkelt er det ikke i Gaza - dessverre. Det er mange som sier at Hamasregimet er demokratisk valgt. Det er bare halve sannheten. Hamas tok all makt i Gaza etter et militært oppgjør i 2007, der alle Fatahfolk ble fjernet fra maktposisjoner. Hamasregimet er altså både demokratisk valgt og har fått makten ve d et militærkupp. Ville de da gi fra seg makten om de tapte et valg?

Et demokratisk valg i de palestinske områdene forutsetter at Fatah og Hamas blir enige. Det er små utsikter til det for tiden. Under ledelse av Egypt har de forandlet om en avtale i over et år, men det er lenge siden det har vært meldt om noen framgang i forhandlingene. Dermed er det små utsikter til at palestinerne får si sin mening om hvem som skal styre dem.

Israel innførte blokade av Gaza etter at Hamas hadde tatt makten, og noe av hensikten er å få palestinerne til å vende seg mot Hamas. Meningsmålingen kan tolkes som at det har lykkes. Men samtidig er nok det israelske presset - og krigen i fjor - bidrag til det andre poenget i Fafos undersøkelse: De moderate kreftene i Hamas er skviset ut, og det er de uforsonlige som har overtatt.

Dermed er det små utsikter til at den israelske isolasjonspolitikken vil føre til resultat. Problemet er at den har bidratt til at alternativet - samtaler med de moderate kreftene i Hamas - også er blitt mindre aktuelt. 

«Derfor gjør boikott vondt verre», er tittelen på en kronikk i Dagbladet skrevet av Erik Solheim i fjor. Den handlet om forholdet til militærdiktaturet i Burma. Israel er vel ikke verre enn de burmesiske generalene?

Boikott er i likevel den reaksjonen mange nå kommer med i indignasjon over militæraksjonen mot «Free Gaza»-konvoien. Boikott kan gi oss følelsen av å gjøre noe - men har det virkning? Og i så fall, hvilken virkning?

Analytikeren og kommentatoren George Friedman skriver at det som nå har skjedd, kan utløse en politisk krise i Israel. Det grunnleggende spørsmålet er om Israel skal satse på egen militærmakt og økende isolasjon, eller om de som ser at det eneste som kan gi langsiktig sikkerhet, er imøtekommenhet og internasjonalt samarbeid. Friedman sammenligner Free Gaza med det jødiske fartøyet Exodus fra 1947, og sier at dette kan bli et lignende vendepunkt. Det skriver jeg mer om i dagens papirutgave av Vårt Land.

Spørsmålet er da hvilken utvikling i israelsk politikk vi støtter om vi går inn for boikott. Noen boikott-tilhengere, for eksempel noen av de kirkelige i Norge, ser ut til å primært se boikott som en meningsytring som skal understreke at vi mener alvor. Men boikott er en eksklusjonsmekanisme. Det vi formidler til israelerne med å gå inn for boikott er at vi synes de er så ille at vi ikke vil ha noe med dem å gjøre. Israel er et demokrati. Å boikotte Israel, er å boikotte israelerne.

«Israel forstår bare maktspråk» og «Israel gir seg bare når det merkes på pengepungen» er argumenter som har vært lansert for boikott. Det siste synes jeg har en viss klang av gamle fordommer om de griske jødene – det første ser bort fra muligheten for at den som presses opp i et hjørne, ikke nødvendigvis blir mer medgjørlig. Jeg tror boikott vil bidra til at de som tror at våpenmakt og isolasjon er løsningen, vil vinne fram i Israel.

Da vil jeg heller bidra til å støtte realister som den israelske forfatteren Amos Oz. Dette skriver han i en artikkel i New York Times: "Selv om Israel tar 100 flere skip på vei til Gaza, selv om Israel sender tropper inn for å okkupere Gaza 100 ganger, samme hvordan vi bruker våre militære, politi og hemmelige tjenester, så kan makt ikke løse problemet som består i at vi ikke er alene i dette landet, og palestinerne er ikke alene i dette landet. Inntil israelere og palestinerne anerkjenner den logiske konsekvensen av dette enkle faktum, kommer vi til å leve i en kontinuerlig beleiring. Gaza under israelsk og Israel under arabisk og internasjonal beleiring.»

«Denne regjeringen er motstander av boikott av Israel. Boikott av Israel er ikke en del av norsk utenrikspolitikk. Det er viktig at det ikke skapes tvil om norsk politikk», sa utenriksministe Gahr Støre i Stortinget i 2006. Det er fortsatt viktig at det holdes fast, selv om regjeringen nå presses av sine egne.

En muslim og en KrF-er fikk mest ros da Stortinget debatterte religionspolitikk. Og Frp nevnte ikke hijab.

Jens Stoltenberg har blitt kritisert for å være fraværende i Stortinget og for ikke å interessere seg for religionsdebatt. Siv Jensen er blant dem som har vært hardest i denne kritikken. Men da Stoltenberg stilte i Stortinget for å debattere religionspolitikk, var Siv Jensen fraværende.

Dagen før hadde Fremskrittspartiet kjørt høylydt stormløp mot burkaer og andre religiøse klesplagg. Men da sjansen kom til en prinsipiell religionsdebatt, sendte de den i og for seg utmerkede vararepresentant Torkil Åmland i ilden. Han nevnte verken muslimer eller deres klesdrakt med et ord, men snakket varmt for bedehuset.

Det var en muslim som gjorde sterkest inntrykk i debatten. Arbeiderpartiets unge stjerne Haja Tajik fikk uforbeholden ros fra KrF-representantene for et varmt forsvar for det positive i religion og behovet for mer respekt for troende mennesker. Hun roste protestantisk kristendom for å ha ryddet veien til religionsfrihet.

I forhold til det ble SV-representantenes forsøk på å stemple KrF som et snevert kristenmannsparti en flau affære. Det sto også i en underlig kontrast til Jens Stoltenbergs uforbeholdne ros til Dagfinn Høybråten for å ha dratt i gang en viktig prinsipiell debatt.

Statsministeren kom ikke med noen oppsiktsvekkende utsagn, men hvem hadde ventet det? Han snakket om å balansere religionsfrihet mot grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Han var likevel befriende klar på at vi ikke skal forby det vi ikke liker. Han kunne lagt til at vi heller ikke skal ta vekk statsstøtten fra det regjeringen ikke liker.

Det siste gjorde Erna Solberg til et viktig poeng. Hun sa at presset fra det sekulære samfunn mot religiøse minoriteter er den største trusselen mot religionsfriheten, og advarte mot statlig meningstvang overfor trossamfunnene.

 Det viktigste ved debatten var at statsministeren lovet en offentlig utredning av «en helhetlig tros- og livssynspolitikk». Debatten er det viktigste, sa han. Den kommer nok til å fortsette. Men trolig blir det fortsatt mer debatt om konkrete saker som muslimske jenters tørkler og homofile som vil jobbe i kristne institusjoner. Det er likevel godt å få lagt et prinsipielt fundament for debatten.

Altfor mange glemmer å skjelne mellom penger og virkelighet. Det er her hovedproblemet med euroen ligger.

De siste ukene har jeg fått grunn til å hente fram igjen min egen hovedoppgave i historie. Den handlet om pengepolitikken i Danmark-Norge på 1700-tallet, nærmere bestemt hvilken virkning det felles pengesystemet hadde for trelastnæringen på Østlandet.

Da Kurantbanken i 1736 fikk enerett til å utstede pengesedler i kongeriket, fikk Norge og Danmark felles valuta, rikdsdaleren. I 1757 ble det slutt på at riksdalerens verdi var bundet til sølv, og fra da av kunne Kurantbanken trykke penger uten å tenke på dekning i realitetene.

Men realitetene er der, og når det ble utstedt for mange pengesedler i forhold til det som foregikk i den virkelige økonomien, sank pengenes verdi. Det er det som nå kalles inflasjon. I 1791 hadde inflasjonen nådd slike høyder at tilliten til pengesedlene forsvant. Da ble Kurantbanken nedlagt, og i stedet kom Speciesbanken, som utstedte spesiedaler.

Norge og Danmark hadde svært ulik utenrikshandel. Danmark eksporterte kjøtt og andre landbruksvarer til Tyskland, og importerte kolonivarer som sukker, kaffe og te fra sine kolonier. Norge eksporterte trelast til England og Frankrike, og fisk til Østerjøen og Middelhavet og var avhengig av korn fra Danmark og Baltikum. 

Sentralbanken lå i København, og hovedoppgaven min påviste at den tok mer hensyn til danske enn til norske interesser når pengepolitikken ble utformet. En pengepolitikk tilpasset dansk næringsliv, passet slett ikke for norsk. Derfor ble det stor misnøye med sentralbanken i Norge, og i 1813 fikk nordmennene gjennom at det skulle opprettes en egen sentralbank som utstedte penger i Norge. Eget norsk pengevesen kom altså før selvstendigheten i 1814, og tanken var vel at den skulle motvirke norsk separatisme.

Noe av den samme dynamikken ser vi nå utspille seg omkring Tyskland, Hellas og euroen. De har felles pengevesen, men høyst ulik økonomisk virkelighet. Da EU innførte euroen, var tanken at den felles pengepolitikken skulle tvinge fram en mer samordnet økonomisk politikk. Slik har det ikke gått. Da blir pengene til en tvangstrøye, som tvinger fram politiske tiltak som går på tvers av virkeligheten.

For hvordan kan man tro at sparetiltak og innstramminger skal få fart på økonomien i Hellas? I gamle dager ville Hellas ha devaluert valutaen. Det er også å skyve problemene over på andre - som ved en konkurs. Men en slik statlig konkurs ville gitt den virkelige økonomien en sjanse til å blomstre opp.

Skal vi tro det går med euroen som det gikk med riksdaleren?

Møtes i skyen

(Fra Vårt Land 2003, i anledning dagen)

«Himmelspretten», sa læreren, og det var første gang jeg tenkte på at det kunne være noe latterlig ved forestillingen om Jesus som svever til himmels.

Dagens barn, som er vant til Harry Potters flygekunster, vil vel synes det er en nokså ordinær sak at Jesus stiger opp for å bli borte bak en sky. Men enten man vitser om Jesus som romfarer eller man plasserer ham blant superheltene - så bygger vi opp under en forestilling: Himmelen er et sted man når ved å fly bort fra jorda.

«For opp til himmelen», heter det da også i trosbekjennelsen. Men egentlig forteller ikke Bibelen om en luftig himmelferd. Det står riktignok at Jesus ble løftet opp. Men så kom en sky og skjulte ham.

Jeg har begynt å lure på om det ikke er skyen som gir oss nøkkelen til å forstå både himmelfarten, himmelen – og pinsen.

Tre av disiplene hadde faktisk opplevd dette en gang før. De var blitt med Jesus opp på et fjell, og sett ham bli borte i en sky. Da hadde de også sett Moses der. Og med Moses får vi en nøkkel til å forstå dette med skyen. Moses dro jo gjennom ørkenen ledet av en skystøtte. Skyen er altså et tegn på Guds nærvær. Men samtidig skjuler Gud seg i skyen.

Skyen er også en dør mellom vår verden og den himmelske. Gjennom skyen gikk Jesus over i den himmelske tilværelsen – og i skyen skal vi møte ham når han kommer tilbake og har himmelen med seg.

Himmelen er bokstavelig talt luftige greier for de fleste av oss, nettopp fordi vi henger fast i forestillingen om at den befinner seg der oppe over oss et sted. Bibelens mennesker – og middelalderens – levde like under en blå hvelving, og forestilte seg Guds himmel plassert over den. Dermed var ikke Gud så langt borte.

Vi, derimot, vet at vi stirrer utover i et nesten tomt rom når vi ser opp mot himmelen. Dermed fortaper Gud seg inn i uvirkeligheten, vi vet egentlig ikke hvor vi skal plassere ham. Som søndagsskolelærer sa jeg heller at Gud bor i hjertet vårt. Det er noe riktig i det. Ikke minst pinsen handler om hvordan Gud ved Den Hellige Ånd blir virkelig i vårt indre. Men en Gud i hjertet blir en individualistisk størrelse, han mister sin objektive eksistens utenfor meg. Da blir det lett å forme Gud i mitt bilde og forveksle mine tanker og følelser med Guds.

I Bibelen er himmelen mer en tilstand enn et sted, skriver Jeffrey Burton Russel i «Himmelens historie». Himmelen er der Gud er synlig til stede, der hans herredømme er uinnskrenket og uimotsigelig, der hvert kne bøyer seg og hver tunge bekjenner.

Det som skiller oss fra himmelen, er dermed ikke geografi, men tid. Bibelen taler om en kommende tidsalder, der Guds nærvær skal være uomtvistelig og ufrakommelig. Den kommer med Jesus – når han kommer i skyen.

I den tidsalderen vi nå lever i, gir Gud seg til kjenne i skyen. Det vil si at han er nær, men han er samtidig skjult. Himmelfartsdagen forteller at Jesus har tatt sin plass ved Majestetens høyre hånd.

Men vi ser ham ikke der. Skyen skjuler hans herlighet. Enn så lenge. Kanskje virker det like luftig å si at Gud er i skyen som å si at han er der oppe. Men for meg er det bilder som gir veldig forskjellige følelser. Er Gud i skyen, så er han her, like ved oss. Da må vi ikke fjerne oss fra jorda og menneskene for å søke Guds himmel. Himmelen er der hvor Guds vilje skjer.

Å søke Guds nærvær blir ikke en jakt på den individuelle opplevelse. Himmelen kommer nær når vi er med på å fremme hans vilje. Da blir heller ikke opplevelsen av Guds fravær noe bevis på at Gud er langt borte fra oss.

Må vi forandre eventyrene for å konstruere en vidunderlig ny verden?

For femten år siden lo jeg godt av en bok av James Finn Garner med tittelen «Political correct bedtime stories», altså politisk korrekte eventyr. Der leste jeg om hvordan Rødhette tilgir ulven hans kjønnsdiskriminerende bemerkning om at det er farlig for små jenter å gå i skogen, fordi han hører til en utsatt minoritet. Ulven tar så på seg bestemors klær for å overskride kunstige kjønnsgrenser.

Det var ironisk harselas. Men det er ikke den pedagogiske veiledning for barnehagen fra Reform, anbefalt og sponset av Kunnskapsdepartementet. Der er nettopp Rødhette et av eksemplene på hvordan eventyrene kan tas i bruk for å fremme det som kalles «kjønns-sensitiv» undervisning:  «Be barna om å spille fortellingen hvor kjønnsrollene er snudd. La for eksempel jenter spille ulven og gutter være Rødhette. Det kan godt være at det vil være litt motstand til å begynne med, slik at det kan være nødvendig med litt mildt press og støtte for å få barn til å gå inn i de ombyttede rollene.»

Eventyrtukling. Det er i den samme veiledningen at eventyret om en prins som gifter seg med en prins dukker opp som anbefalt fortellingsstoff i barnehagen for å «motvirke tillært homofobi fra familien og media».

Jeg føler det ikke stemmer når man tukler med eventyrene på denne måten. Er det mine gammeldagse, tillærte heteronormative kjønnsstereotypier som gjør at jeg reagerer?  Eller er eventyrene noe mer enn reproduksjon av foreldede forestilinger, som må korrigeres i pakt med vår moderne tid?

Med stor interesse leste jeg derfor Eyvind Skeies blogg , der han skriver om eventyret som et magisk speil som reflekterer vår indre verden, og om den feminine og maskuline urkraften som finnes i hvert enkelt menneske.

«Ved å lage et eventyr hvor prins elsker prins, gjør man vold det feminine/maskuline grunntrekket i alle menneskers psykologiske matrise, det bryter mot urbildene i oss, uansett hvordan det feminine og maskuline er blandet i vår personlighets dybder og hvilken avklaring vi så måtte kom frem gjennom vår personlige integrasjonsprosess. Når prins elsker prins, blir hele denne underliggende (underbevisste) billedverden erklært ugyldig og vi gir barna stener for brød, enten de skal vokse opp med en homofil legning eller ikke», skriver Skeie.

Gode formål. Den pedagogiske eksempelsamlingen fra Reform skal fremme likestilling mellom kjønnene og aksept for homofile. Slike gode formål skal det noe til å være uenig i. Er det derfor ingen stiller kritiske spørsmål til den grunnleggende filosofien bak mye av det som har vært fremmet som politiske tiltak de senere årene?  Først når Harald Eia harselerer med teorien om kjønn som sosial konstruksjon, blir det oppstyr. Men det må jo være disse kjønnsforskernes teorier som ligger bak den såkalte kjønnssensitive metoden. Det heter at den tar sikte på å hjelpe barna til å overkomme at «de enkle og gammelmodige stereotypene samfunnet anvender i mindre og mindre grad samsvarer med de komplekse og varierende livsstiler kvinner og menn har i dag». Men er det undervisningen som skal justeres til virkeligheten, eller er man ute etter å skape ny virkelighet gjennom barna?

Dypt menneskelig. Reflekterer eventyrene en sosialt konstruert virkelighet, som vi kan  forandre ved å konstruere en ny virkelighet? Eller representerer eventyr og myter noe dypt menneskelig, som går på tvers av kulturer, og som vi trenger å komme til rette med om vi skal utvikle menneskelig modenhet?

Jeg slår gjerne et slag for nye eventyr om sterke jenter som Pippi Langstrømpe, og synes det er bra å gi rom for gutter som ikke liker voldsomme leker og fotball. Jeg er enig i at i barnehager der det er barn som har foreldre av samme kjønn, skal ikke barna føle seg satt utenfor.

Men skal vi av den grunn sette i gang et digert eksperiment med å endre de grunnleggende forestillingene vi har bygd på til nå? Skal vi ikke i det minste ha en debatt om det er riktig?

Den første Høyrebølgen ble skapt av 68-erne. Den andre av 68-ernes barn. Hvor har Høyre fått idéen at det er lederne som skaper høyrebølgene?

«FjErna» var at av ordspillene som gikk blant journalister og Høyre-folk foran fjorårets landsmøte. Nå kan Høyre være glad for at hun ikke lot seg presse ut: Hun er blitt partiets beste kort, og seiler opp som Jens Stoltenbergs hovedutfordrer.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Å kaste lederen som svar på politiske og strukturelle problemer har vært Høyres triste arv fra den forrige høyrebølgen. Lengselen tilbake til tiden under E rling Norvik og Kåre Willoch førte til at man hele tiden l ette etter den nye Moses som skulle lede dem ut av ørkenen.

Det man glemte, var at det nettopp er i ørkenen ledere herdes og formes. Også Kåre Willoch var i sin tid avskrevet som mulig velgermagnet – han ble beskrevet som et «kulehode med rettetast», en bokholdertype uten evne til å begeistre. Men han holdt ut gjennom 70-tallets motgang, og ble leder for den første Høyre-regjering etter krigen.

Også Jan Petersen holdt det gående gjennom 90-tallets skyggedal, til tross for at mange mente hans tid var ute. Men altfor mange Høyre-ledere ble skiftet ut, fordi man trodde at det var lederen som var problemet: Jo Benkow, Rolf Presthus, Jan P. Syse og Kaci Kullmann Five måtte alle gå før deres tid burde vært ute. 

Irrasjonelt. Troen på at den rette personen ville få høyrebølgen til å vokse, er merkelig irrasjonell i et ellers så rasjonelt parti. Enhver nøktern analytiker vil se at den forrige høyrebølgen ble skapt av helt spesielle samfunnsforhold. En viktig forutsetning var at Arbeiderpartiet var utslitt og splittet etter mange år med regjeringsmakt. Men det var også nye holdninger på gang: Et ønske om større rom for personlig frihet og initiativ, et nei til monopoler og storebrødre som bestemte for deg.

Det var merkelig nok de radikale 68-erne som åpnet opp for dette. Bruddet med autoritetene rettet seg her i landet mot Arbeiderpartiet. Noen hadde et riktignok et romantisk mellomspill i autoritær kommunisme, med da 70-tallet gikk mot slutten, var det den individuelle frihet som satt i høysetet. Det var bare Høyre som hadde et svar på det – de andre partiene så dette som egoismens gjennombrudd.

68-ernes barn. I dag er det 68-ernes barn som bidrar til den nye høyrebølgen. I alle fall om vi skal tro statsviteren Kristin Hoff, som ble intervjuet i Nationen denne uka. Penger betyr ikke så mye lenger. Derimot er det tid, valgfrihet og trygghet den nye foreldregenerasjonen etterspør, sier hun.

Høyre skjønte denne tegningen allerede for et par år siden. De innså at de var blitt for mye kalkulatorparti. Erna Solberg sa selv at Høyre skulle snakke mer til hjertet og mindre til lommeboken. Men det tok tid å få det til. Først det siste året har Høyre fått gjennomslag for sitt budskap om valgfrihet og små fellesskap.

Den forrige høyrebølgen strandet ikke på sosialismens klippe. Nei, det var det nye skjær i sjøen, Fremskrittspartiet, som fikk den til å klappe sammen. For å få regjeringsmakt måtte Høyre søke mot sentrum. Dermed åpnet det seg et rom på høyre side som Carl I. Hagen visste å utnytte. 

Frp-slitet. Høyre maktet aldri å finne ut hvordan de skulle forholde seg til utfordreren fra høyre. Var Frp en alliert, eller en fiende det gjaldt å bygge gjerder mot? Uenigheten om forholdet til Frp har slitt på Høyre. Som ansvarlig parti med regjeringsambisjoner var det umulig å konkurrere med Frp i profilerte standpunkter. Så lenge Høyre var størst, kunne man sanke velgere på å være alternativet til sosialistisk regjering. Men da problemstillingen ble Jens mot Jensen, begynte det å brenne blått lys for det gamle konservative partiet.

Heldigvis for Høyre fikk også Frp regjeringsambisjoner og orienterte seg over mot ansvarlighetslinjen. Da forventningene om Jensen som statsminister ble spent altfor høyt, for deretter å kollapse ved valget i fjor, ble Erna stående igjen som den mest troverdige alternative statsminister. Med en rødgrønn regjering som har mistet piffen og roter rundt i interne motsetninger og uklare kompromisser, er Høyres tid kommet.

Spørsmålet er om bølgen er kommet for tidlig. Det er tre år igjen til stortingsvalget. Jens Stoltenberg kan omgruppere og fornye sin regjering. Siv Jensen kan igjen komme over på offensiven. Venstre og KrF kan komme seg av sjokket og hente noen av sine velgere tilbake.

Taket. Trolig er taket for Høyres og Fremskrittspartiets samlede oppslutning på 45 prosent. Dersom Høyre skal vokse seg enda større, må det gå ut over Frp. Men det er slett ikke umulig at Frp havner under 20 prosent og Høyre nærmer seg oppslutningen fra glansdagene for en mannsalder siden. Da
kan Erna som statsminister bli en sannsynlig utgang.

Det hadde ikke skjedd om hun hadde gitt etter for presset i fjor.

Noen partier satser på de som er misfornøyde. Da kan man framstå som sur og negativ. Høyre har satset på det motsatte.

«Ildsjelene», «enkeltmenneskene», «armslag», «valgfrihet», «mangfold», «gode krefter», «tiltakslyst» og «skaperkraft», var noen av signalordene i Erna Solbergs tale.  Det var ikke tilfeldig. Solberg har bevisst satset på å tegne Høyre som et positivt parti som bryr seg om mennesker.

– Velgerne belønnet oss fordi vi var positive, løsningsorienterte og samarbeidsvillige. Fordi vi snakket om mennesker og ikke milliarder. Slik summerte Solberg opp den strategien som har fått Høyre til å reise seg i tiden som har gått siden siste landsmøte.

Det betyr ikke at Solberg fredet regjeringen. Men hun gjorde det ikke ved å syte og klage over alt som er galt. «Jeg begynner alle appeller med å si at Norge er et godt land å bo i», sa hun.   

I stedet beskrev hun regjeringen som en hindring for de som vil utrette noe for å gjøre landet bedre. «Bremsekloss», «de elsker skatter og avgifter», «hun sier nei», «har allergi mot private», «tvangstrøyer», «stikker kjepper i hjulene» var blant ordene som ble brukt.

Samtidig unnlot Solberg fullstendig å skape forventninger om snarlig regjeringsmakt. Hun nevnte ikke regjeringsalternativer og samarbeidspartier med ett ord.

Det har vært snakket mye om hva som skiller Høyre fra Fremskrittspartiet. Her er kanskje den største forskjellen: Frp satser på de misfornøyde, og skaper store forventninger om hva de skal utrette.

Ulik profilering – og ulike velgergrupper – er selvsagt ikke noe hinder for at de kan samarbeide. Men akkurat nå ser Høyre seg tjent med å være helt annerledes enn Frp.

Er det en nasjonalkirke mer enn en folkekirke politikerne ønsker seg?

Olavsarven er et av argumentene for at Den norske kirke nå skal få en preses i Nidaros. Olav den hellige er kommet til heder og verdighet igjen, etter å ha vært avskrevet som brutal tvangskristner i mange tiår. Også i Olavsspelet på Stiklestad er kampen mellom kristendom og hedendom tilbake som hovedtema, etter at det noen år har handlet om maktpolitikeren Olav Haraldsson.

Kanskje kan vi se dette som nok et tegn på religionens tilbakevending. Men mon vi ikke også aner en renessanse for det nasjonale? En av Olavs titler er «Norges evige konge». Det er som samlende nasjonalt symbol han er brukt i det meste av vår historie.

Jeg hører allerede protestene runge gjennom Nidarosdomen. Olav er jo først og fremst martyren. Han er den som seirer ved å gi sitt liv, og dermed et bilde på Kristus og et forbilde for et kristent liv. Det er ikke livet som gjør ham hellig, det er døden – offerdøden. Olavslegendene er formet etter den klassiske kristne martyrideologi. Dette er den Olavsarven som man nå vil vekke til live – og som skal bidra til merkevarebygging for Trøndelag og pilegrimsveien dit. Men er det dette folk flest forbinder med Olav den hellige?

Mytisk. Vi må skjelne mellom Olav den hellige og Olav Haraldsson. Den første er en mytisk skikkelse, et symbol som kan fylles med ulikt mytisk innhold. Den andre er en historisk person. Olav den hellige ble skapt etter at Olav Haraldsson (med tilnavnet Digre) var død. De som skapte helgenkongen, formet ham ut fra det behov han skulle fylle. Et av dem var å bygge den nasjonale statsmakten.

Slaget på Stiklestad sto ikke mellom kristendom og hedendom. Det var kristne på begge sider i slaget. Det sto mellom en sentraliserende kongsmakt og stormenn som ønsket å holde på sin lokale makt. Slik sett kan vi – riktignok ganske anakronistisk – si at Olav sto for det nasjonale. 

Promoteringen av Olav til helgen var viktig for å gi kongsmakten et ideologisk grunnlag. Det var ikke bare i Norge det skjedde. Nesten alle statene som ble skapt i middelalderen, skaffet seg helgenkonger som nasjonale symboler. Danmark hadde Knud den hellige, Sverige Erik den hellige, Frankrike Saint Louis, Ungarn Sankt Stefan, Polen Sankt Kasimir, Spania Sankt Ferdinand – for å nevne noen.

Nasjonalt symbol. Det var som nasjonalt symbol Olav ble hentet fram igjen på 1800-tallet av Bjørnstjerne Bjørnson og Christopher Bruun. Hellig-Olav var helt sentral for den åndelig-nasjonale gjenreisningen for 100 år siden. Det var slike stemninger som preget jubileet for Stiklestad i 1930. At de siden ble diskreditert ved å bli overtatt av Vidkun Quisling og Nasjonal Samling, skal ikke legges Olav Aukrust og andre i olsokbevegelsen til last. Og slett ikke dagens Nidaros-tilhengere.

Mitt poeng er å spørre hvorfor Olav igjen kan omtales i positive ordelag. Jeg tror det skyldes behovet for nasjonale markører, for noe som kan uttrykke det norske. Og der har kirken et potensial. Gjennom mange hundre år var det å være nordmann og det å være medlem av kirken to sider av samme sak. Den norske kirke er jo nettopp norsk, og har vært viktig for å holde nasjonen sammen.

I våre dager er dette kontroversielt, fordi kirke og tro er blitt så nært knyttet sammen. Å gjøre kirken til nasjonalt symbol er ikke samlende, vil mange mene, fordi det er mange som ikke er troende kristne.

Habermas. Men når den tyske filosofen Jürgen Habermas, den fremste talsmann for den fornuftsstyrte, sekulære og demokratiske tradisjonen, er kommet til å se positivt på religionens samfunnsrolle, så er ikke det fordi han er blitt omvendt. Han er like lite troende som før. Men han ser pragmatisk på religionen, og sier at i Europa er det vanskelig å holde våre stater samlet og forsvare menneskerettighetene uten å bruke den samlende kraft som ligger i kristendommen.

Politikerne vil at Den norske kirke skal være en folkekirke. Mye tyder på at det nettopp er i Habermas´ pragmatiske betydning de vil ha en folkekirke, nemlig som en instans som kan levere mening og fellesskapsfølelse til et samfunn som ellers truer med å falle fra hverandre. Men i en folkekirke må det være folk. En nasjonalkirke fungerer derimot som symbol uavhengig av oppslutningen om gudstjenester. 

De siste 15 årene har jeg vært mye i Danmark og sett hvordan man blir seg stadig mer bevisst å være et kristent land og hvordan Folkekirken får stadig mer oppslutning – samtidig som færre går i kirken og færre tror. Der er det helt tydelig at kirken er blitt en markør for det danske i møte med det fremmede, først og fremst muslimene. Vi begynner å se det samme her i landet.

Nasjonalkirke. Ønsker så kirken å være nasjonalkirke? Den vil utvilsomt være folkekirke. Men Den norske kirke har også en sterk global bevissthet, og har dessuten kommet langt i dialog med muslimer. Det er en selvforståelse som ikke rimer så godt med rollen som nasjonalt symbol. Derfor leter du også forgjeves etter nasjonalistiske toner i den presentasjon av Olavsarven som kirken målbærer.

Men om kirken ikke vil bruke Olavsarven som nasjonalt symbol, kan det som har skjedd rundt Nidaros likevel være en av flere indikasjoner på at kirken kommer til å møte nye forventninger om å være symbolbærer for det norske. Derfor vil nok heller ikke politikerne så lett gi slipp på kirken.

Hvordan organsiere en folkelig protestbevegelse ovenfra? Det er både Siv Jensen og Raymond Johansen opptatt av. Frp-lederen og Ap-sekretæren har denne helga tatt en visitt hos et amerikansk teselskap.

Fremskrittspartiet var en folkelig protestbevegelse, men er blitt et ansvarlig parti som i følge den gamle partieier Carl I. Hagen er blitt for traust og seint i snuen. Derfor hentet Siv Jensen inspirasjon fra en fersk folkelig protestbevegelse: Det amerikanske teselskapet.

Teselskapet har mye til felles med Anders Langes bevegelse mot skatter, avgifter og statlige inngrep. "The tea party" er en aksjonsgruppe mot president Obama og hans helsereform. De har lånt navn fra opprørene mot engelsk kolonistyre i de amerikanske koloniene. De protesterte mot skatt på importert te ved å kaste en last te på sjøen i Boston i 1773.

En representant for det moderne teselskapet var invitert til Fremskrittspartiets landsmøte, og på den liberale amerikanske bloggen The Huffington Post har Arbeiderpartiets sekretær Raymond Johansen uttrykt sin bekymring.

– Jeg bekymrer meg virkelig for at partiet på høyrefløyen vil lære fra disse ekstremt reaksjonære kreftene og ty til de samme strategiene. Det representerer en form for kampanje som Det norske Arbeideparti frykter, skriver Johansen.

Nå er det neppe det politiske innholdet Siv Jensen har tenkt å kopiere. Fremskrittspartiet er forlengst etablert som det partiet som vil bruke mest statlige penger her i landet, ikke minst på helsevesenet. Obama ligger trygt til høyre for Siv Jensen når det gjelder omfanget av statlig virksomhet.

Vi får tro det heller ikke er den politiske retorikken Jensen har tenkt å lære av de amerikanske "teabags", hvor Obama tegnes som både fascist og kommunist og rasistiske slagord har vært brukt. Skjønt hennes sammenligning mellom norsk helsevesen og Sovjet kan tyde på at hun vil ty til hardere skyts i tida som kommer.

Derimot vil nok Frp gjerne få noen tips om hvordan man organiserer en folkebevegelse i våre dager. Riktignok er teselskapet skapt av rike folk på høyresida. Men selv om initiativet ikke kommer nedenfra, har det fått bred folkelig oppslutning. Hvordan organisere en folkelig protestbevegelse ovenfra, er et spørsmål som nok interesserer Frp-ledelsen.

Men det er også et spørsmål som må interessere Arbeiderpartiet. Også Arbeiderpartiet var engang en folkelig protestbevegelse. Men er forlengst blitt et svært så topptungt apparat. 

– Det skal være naturlig at folk som er misfornøyde skal komme til oss, fordi vi er garantisten for at det ryddes opp i samfunnet, sa Johansen da han talte til partiets landsstyre på fredag. Han ville gjøre partiorganisasjonen til en tenketank, og invitere alt folket til å bli med.

Når det kommer til stykket, vil nok både Ap og Frp gjerne lære hvordan man får folket til å komme i selskapet, selv om det ikke er folket som har invitert.

Senterpartiet har rett i at det trengs motmakt mot Oslo-eliten. Men dermed demonstrerer partiet sin avmakt.

Liv-Signe Navarsete har vært på turné landet rundt for å mobilisere distriktene mot det hun kaller en maktelite innen politikk, finans, media og kultur. Kollega Olav Versto i VG, som selv har solide røtter i distriktskulturen, avviser at det finnes en slik maktelite i Oslo, og kaller det populistisk pølsevev. Da må han ha blitt nærsynt av selv å tilhøre denne eliten.

Du skal ikke dra langt på landet før du oppdager at verden oppleves annerledes enn når du ser den fra området mellom Marienlyst og Oslo S. Man smittes lett av omgivelsene. Men det hjelper å ha gode forbindelser til andre miljøer. Det har for så vidt Senterpartiet og Vårt Land felles.

Men heller ikke Senterpartiets ledelse går fri fra å høre til landets maktelite. Kanskje får de flere korrektiver ute fra landet enn mange andre topp-politikere. Men Navarsete selv sitter midt i maktens sentrum, og hun bærer sin del av ansvaret for den sentraliseringen som har skjedd, ikke minst under den rødgrønne regjeringen.

Olav Versto er langt mer treffsikker når han skriver om tradisjonen for motmakt i norske distrikter og hvordan den har blitt svekket de senere årene. Fortsatt er Norge et av Europas mest desentraliserte land. Men overføringen av både folk, ressurser og makt til hovedstadsområdet har vært omfattende.

Dette er ikke i tråd med Senterpartiets program. Men partiet har ikke maktet å få gjennomslag for det i regjeringen. Nedbygging av landbruket og fraflytting fra distriktene har fortsatt i stort omfang. Derfor er det forståelig at Senterparti-lederen føler behov for å fortelle folk fra distriktene at de egentlig ønsker å representere motmakten, og at det ikke er med deres gode vilje dette skjer.

Men samtidig avdekkes da partiets avmakt. Den rødgrønne regjeringen er sterkt preget av Oslo-eliten, mer enn andre regjeringer vi har hatt de senere årene. Det er et problem for Senterpartiet. Men det er et større problem for landet. For det finnes utrolig mye fornuft og gode holdninger i distriktene, som gjerne kunne samles til en sterkere motmakt.

Det er ikke bare utenpå vi er forskjellige. Men skal vi gjøre forskjell på folk av den grunn?

«NÅ blir det virkelig BRÅK», står det på Dagbladets førsteside – og det er snakk om en ny omgang hjernevask med Harald Eia. Nå skulle man tro at debatten om arv kontra miljø begynte å gå litt på tomgang. Det ble i alle fall ikke fart i den da Eia tok opp tilfeldig sex sist, og det burde jo være tabloid nok.

Men i kveld er det rase det handler om. Dette er det aller mest kontroversielle området når det gjelder arvelighetsteori. Vi vet jo alle hvordan det endte med Hitlers raseteorier. Ferskere i hukommelsen er de svarte amerikanernes kamp for å bli godtatt som likeverdige.

Å bekjempe rasisme har vært viktig her i landet. Jeg hører til den generasjonen som både lærte om negergutten Hoa og sang «Mye er forskjellig, men det er utenpå». Rasisme er blitt et skjellsord, og har Eia og NRK virkelig tenkt å legitimere rasetenkning?

Jeg har så langt bare sett forhåndsreklamen for programmet, og der gjør Eia akkurat det samme som jeg engang har gjort: Løper sammen med en afrikaner. Afrikaneren gled som en gaselle et stykke foran meg, jeg kom dundrende etter som en elefant gjennom krattskogen. Det er klart at noen etniske grupper har bedre forutsetninger for å løpe enn andre.

Slik er det på mange områder, og ikke bare det som er utenpå. I frykt for rasisme har vi nok gått for langt i å hevde at det ikke finnes medfødte biologiske forskjeller mellom menneskegrupper. Det kommer sjelden noe godt ut av å benekte virkeligheten, det kan fort slå tilbake. Antirasisme kan havne i miskreditt dersom det viser seg at den bygger på en misforstått likhetstenkning.

Men det er forskjell på å påvise forskjeller og å tolke og anvende disse funnene. Charles Murray, som Eia skal introdusere i kveld, er et godt eksempel. Han påviste på 90-tallet at svarte har mindre IQ enn hvite. Men for det første er det slett ikke klart hva man måler med IQ – det kan jo være svært så kulturelt bestemt. For det andre er det slett ikke sikkert forskjeller i IQ skyldes biologi, det kan jo like gjerne handle om oppvekst og levekår. 

Murray var også en av de fremste kritikerne av det amerikanske velferdssystemet. OK, han hadde noen gode argumenter, som for eksempel at systemet gjorde ekteskap mindre attraktivt, og dermed bidro til oppløste familier. Han hevdet ikke at svarte er dumme, og at det var derfor velferden var bortkastet. Men påstanden om at svarte av naturen er mindre intelligente, kunne godt blitt brukt til å si at det ikke er noen vits i å støtte dem. Eller at Afrika er nødt til å bli en katastrofe. Eller at Norge kommer til degenerere dersom vi slipper for mange svarte inn her.

Det er slik misbruk som gjør at det er grunn til å møte raseteorier med all mulig skepsis. La oss likevel håpe at Eias program ikke fører til at rasisme kommer til heder og verdighet slik at det blir ok å behandle folk ulikt ut fra hvilken rasekategori vi putter dem i.