Samfunnsredaktør i Vårt Land.
Cand. philos. med fagene matematikk, fysikk, kristendomskunnskap og historie (hovedfag).
Har blant annet skrevet bøkene "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren".
Erling
er avlogget
Alder: 62
Innlegg og kommentarer: 138
Bosted: OSLO
Om Erling
Skrevet den 17.03.2010 kl. 01:27 - Filosofi
Når vitenskap blir brukt til å begrunne eller bekrefte ideologier, er det grunn til å være på vakt.
Harald Eia ga meg en deja-vu-følelse mandag kveld: I 1995 skrev jeg et par artikler om oppdagelsen av det såkalte homo-genet. Det ble blant annet trukket fram i den tilspissede homofilidebatten på Kirkemøtet den høsten. Det ble hevdet at siden det var vitenskapelig bevist at homofile er «skapt slik», ville det være galt å si nei til homofilt samliv.
Forskerne som mente å ha bevist at homofili var medfødt og arvelig, var selv homofile. Men denne forskningen kom snart i miskreditt blant forkjempere for homofiles rettigheter. I stedet for å snakke om medfødt legning, ble det mer vanlig å se seksuell orientering som noe flytende og formbart. Du kan bestemme deg for om du vil være homofil eller heterofil, sa norske kjønnsforskere hos Eia mandag.
Denne kjønnsforskningen framstår med en klart politisk agenda: Dersom kjønn og seksualitet er formet av miljøet, står vi fritt til å forme våre liv. Vi må bare bevisstgjøres om og frigjøres fra samfunnets indoktrinering i kjønn og heteronormativitet, så blir kvinner og homofile fri fra diskriminering.
Men ute i den store verden er forskere fortsatt på arvelighetssporet - og Harald Eia fartet rundt og lyttet interessert til dem. Igjen var Jørgen Lorentzen tildelt rollen som dum og innskrenket norsk forsker, som ikke vil være med på at biologi betyr noe.
Følelser
Arv eller miljø, gener eller påvirkning - debatten går høyt etter hvert av Eias programmer. Selv om alle sier at det må være litt av hvert, så er det likevel klare skiller mellom de som mener at biologien har mye å si og de som mener vi stort sett kan overvinne biologiens begrensninger. Det pussige er det sterke følelsesengasjementet.
En av grunnene til det, er nok frykten for hva det kan føre til om biologisk determinisme slippes løs igjen. Det verste eksemplet er nazismens raseteorier, der folks egenskaper ble fastslått på grunnlag av biologisk arv alene, og der antatt «mindreverdige» raser skulle renses bort. Skremmende er også sosialdarwinismen, der Darwins utviklingslære ble brukt som vitenskapelig bevis for at det var feil å drive politikk til fordel for svake grupper. For vel ti år siden brukte amerikansk høyreside forskning som tydet på at mørkhudede hadde lavere intelligens enn hvite. Dermed kunne det «bevises» vitenskapelig at velferdsordninger uansett ville være mislykkede.
Det er slikt misbruk som har gjort at biologiske forklaringsmodeller har kommet i miskreditt, og det er ikke så rart at det måtte gå en del år etter krigen før de igjen ble stuerene. Men misbruk er ikke noe argument mot bruk, og alle oppdagelsene i genetisk forskning har igjen gjort biologiske årsaker interessante.
Politikk
Motstanden mot biologiske forklaringer er også ideologisk motivert. Kjønnsforskningen basert på at kjønn og seksualitet er miljøbestemt har levert premisser for mye politikk. Den har gitt lovgivning - som for eksempel den norske ekteskapsloven - et skjær av vitenskapelig uangripelighet. Da trer forsvarsmekanismene i kraft når det reises tvil om forskningens premisser.
Men også biologiske forklaringsmodeller kan være spekulative. Det gjelder for eksempel forskningen som vil forklare dagens kjønnsforskjeller med kvinners og menns ulike roller i steinaldersamfunnet. Men igjen er det ikke forskningen i seg selv, men det den brukes til, som er problemet.
Det er derfor det er så viktig at forskning er kritisk. Forskningen skal alltid stille spørsmål ved vedtatte sannheter, søke de alternative forklaringene og de faktorene ingen hadde tenkt på. Derfor skulle ikke forskere bli sure når noen stiller spørsmålstegn ved deres resultater og forutsetninger.
Når de blir det, er det ofte et tegn på at forskningen er blitt del av et ideologisk prosjekt.
Skrevet den 11.03.2010 kl. 09:52 - Islam & andre religioner
En karikaturtegning skaper opptøyer i India. To kirker er brent. Eieren av avisen som trykte karikaturen er arrestert. En minister har beklaget det han kaller en blasfemisk handling og varsler rettslige skritt mot forlaget som først trykket tegningen i en skolebok. Men denne gangen er det ikke en karikatur av Muhammed det dreier seg om. Det er kristne som protesterer mot en tegning av Jesus med sigarett og ølflaske. Her i Norge er de fleste blitt enige om at muslimer bør få seg et kurs i å tåle krenkelser. Burde vi fortelle indiske kristne at et bilde av en røykende og øldrikkende Jesus ikke er noe å hisse seg opp over? Verken øl eller tobakksrøyk var funnet opp på Jesu tid, og nå er det jo mange kristne som både røyker og drikker øl. Bilder av Jesus har vi jo i alle kirker, så kan det være så galt? Eller kan det være at det er vi som har latt vår sans for det hellige høvle ned av våre sekulære omgivelser? Selvsagt skal vi ikke reagere med å knuse vinduer, tenne på bygninger eller enda verre: Med drapsforsøk og vold. Men burde vi likevel reagere og si at vi blir lei oss når noen driver gjøn med Frelseren? At vi ikke synes det er god folkeskikk å krenke det vi holder hellig? Ytringsfrihet. Krenkelse er ikke uten videre galt. Om det var slik, ville det til enhver tid være opp til den krenkede å bestemme hva som er krenkende. Dermed ville vi få en vetorett mot ytringer noen bestemmer seg for å oppfatte som krenkende. Det er ofte nødvendig å krenke noen for å få reist nødvendige debatter. Ikke minst minoritetene ville tape på at krenkelse ble forbudt. I mange muslimske land vil det store flertallet oppfatte det som krenkende hvis noen stiller spørsmål ved islam. Da er veien ikke lang til blasfemianklage og dødsstraff. Det er ikke så lenge siden en afghansk journalist som stilte spørsmål ved islams kvinnesyn, ble rammet av nettopp den skjebnen. Det er derfor med god grunn retten til å krenke er blitt holdt fram som en viktig del av ytringsfriheten. Og derfor er det et faresignal at FNs menneskerettighetsorganisasjon har vedtatt at det er brudd på ytringsfriheten å krenke religionen. Men det er ett perspektiv som blir så underlig fraværende i mange prinsipielle debatter. Det er maktperspektivet. Når indiske kristne reagerer så heftig på en Jesus-karikatur, er det ikke minst fordi de er under sterkt press fra den hinduistiske majoriteten. Den omstridte tegningen er blitt et symbol. Den er trykket på store plakater som henges opp mange steder i India. Når de kristne har protestert og forlangt plakatene fjernet, er det blitt brukt som påskudd for opptøyer, vold mot kristne og brenning av kirker. For de kristne i India er karikaturen blitt et symbol på den undertrykkelsen og forfølgelsen de er utsatt for. Det er altså ikke tegningen i seg selv, men det at tegningen håner en minoritet som allerede er under press, som skaper reaksjoner. Det er forskjell på å krenke de som har makt og å krenke de maktesløse. Det første er en modig handling, det siste er mobbing. Offerrollen. Men betyr det at minoriteter skal ha vetorett mot alt de oppfatter som krenkelse? Kan vi for eksempel si at norske muslimer er en minoritet, derfor må vi ikke gjøre noe som krenker islam? Dette synspunktet har vært hevdet i den interne debatten i Human-Etisk Forbund. Der er det noen som vil at forbundet skal engasjere seg sterkere med islamkritikk, men de har blitt møtt med at det ville være galt å lansere en kampanje mot en utsatt minoritet. Å gjøre offerrollen uangripelig på denne måten, kan umulig være veien å gå. Men debatten for eller mot krenkelse er blitt altfor teoretisk. Vi trenger en åpen diskusjon om hvilke krenkelser som er berettigede, og hvilke som er overgrep mot svake. Uten dermed å ty til forbud eller vold. At det denne gangen er kristne som rammes, kan kanskje gjøre debatten mer nyansert.
Bør vi lære indiske kristne å ikke la seg krenke av Jesus-karikaturer?
Skrevet den 03.03.2010 kl. 10:42 - Media
Må staten inn og berge journalistikken når avisene dør? Å skrive om pressestøtte i Vårt Land, er ikke det å be for sin egen syke mor, eller rettere sagt for egen lommebok? Det er med en viss ulyst jeg tar fatt på denne kommentaren. Men journalistikkens framtid er et viktig samfunnsspørsmål, og det ville være feil å se det som en intern sak for oss som jobber i bransjen. Papiravisene er inne i en langsom dødsprosess, og avisredaksjonene har ikke lenger kraft til å bære den seriøse journalistikken. Skal det journalistiske samfunnsoppdraget ivaretas, må staten tre til på en ny måte. Noe av pressestøtten må omfordeles til individuelle journalister, også til de som publiserer bare på internett. Denne både radikale og pessimistiske analysen har min tidligere kollega Sven Egil Omdal målbåret i en rekke sammenhenger, sist i en større artikkel i Samtiden. Som tidligere leder for Norsk Journalistlag og redaktør i Stavanger Aftenblad (samt mye mer), er han en av dem som kan aller mest om norsk presse. Utspillet kommer på et strategisk viktig tidspunkt. Det statlige mediestøtteutvalget er i full gang med å revurdere pressestøtten. Omdals vyer har derfor vakt begeistring hos bloggere og nettjournalister, som ser nye inntektsmuligheter åpne seg. Og de har også blitt mottatt med åpne armer av motstanderne av pressestøtten. Men Omdal vil at staten skal bruke mer, ikke mindre penger, til å støtte journalistikken. Det overbeviser ikke Journalistlaget. NJ mener de tradisjonelle mediebedriftene er de eneste garantister for kvalitetsjournalistikk, og vil ha seg frabedt statlige instanser som vurderer innholdet i mediene. De mener dessuten den tidligere NJ-lederen tar feil i at avisene ligger på sotteseng. Det er ikke finanskrisen som er avisenes store utfordring, men internett. Folk får nå nyhetene på nett. Det rammer løssalgs-avisene, og særlig Dagbladet har fått merke det. Nettet er dessuten mye bedre egnet når annonsørene vil treffe utvalgte målgrupper. Annonsesvikten rammer alle de store regionavisene, som til nå har levd hovedsakelig på annonse-inntekter. Så må vi vel flytte merkenavnet ut på nettet, og hente inntektene der i stedet? Man kan nok lykkes på nett, men inntektene svikter likevel, fordi folk ikke vil betale for innhold på nettet. Derfor har de siste årene vært preget av oppsigelser, nedbemanninger og innsparinger i nesten alle avishus. Men kvalitetsjournalistikk er ikke gratis. Hvor kan man hente nye inntekter? Den ene muligheten er at kundene må betale mer av hva det koster. Men hvor dyre kan avisene bli før ingen kjøper dem? Journalistlaget har i stedet foreslått en nettavgift innkrevd av bredbåndsleverandørene. Den andre muligheten er at staten må betale. Men skal tapte annonseinntekter kompenseres, må staten punge ut med mye mer enn i dag. Det er neppe realistisk. Mediestøtteutvalget må se hele mediestøtten under ett: Det vil si både produksjonsstøtten til noen papiraviser, momsfritaket for alle papiraviser og NRK-lisensen. En mulig modell kunne være å legge en lav momssats på papiravisene, og så bruke de pengene som kommer inn til å støtte de medier som trenger det mest eventuelt med en pott for individuell journaliststøtte. Problemet er kriteriene for å tildele offentlig støtte. Om det skal være kvalitetskriterier, går det fort på pressefriheten løs. Det er nok å minne om hvordan det gikk da Kulturrådet skulle vurdere støtten til Norge IDAG. Om støtten skulle gå til enkeltjournalister i stedet for til redaksjoner, vil det kunne svekke journalistenes uavhengighet. Og om støtten skal gå til det som publiseres på nett, hvordan skjelner man da mellom seriøse og useriøse tilbydere av nettinformasjon? Vi i de såkalte meningsbærende nisjeavisene er ikke så hardt rammet av papiraviskrisen. Men om pressestøtten legges kraftig om for å møte de andres krise, kan vi fort gå med i dragsuget, enten det er tilsiktet eller ei.
Skrevet den 26.02.2010 kl. 09:23 - Politikk
Er muslimene allierte eller fiender? Spørsmålet ligger og lurer under den aktuelle KrF-debatten. Vil en endring av bekjennelsesparagrafen åpne for at muslimer kan bli tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti? Dette kinkige spørsmålet er ikke kommet opp til åpen debatt, hverken hos tilhengere eller motstandere av paragrafen. Den salomoniske løsningen på den stadig mer betente bekjennelsesdebatten i KrF er trolig skissert av Dagfinn Høybråten på fylkesårsmøtet i Rogaland: De tillitsvalgte skal være forpliktet på det kristne verdigrunnlaget. Håpet er at det kan aksepteres av begge fløyer. Det bevarer den kristne forpliktelsen, men knytter den til ideologi mer enn til tro. Men et ubesvart spørsmål kan likevel gjøre dette til et vannskille: Vil muslimer kunne ble tillitsvalgte med en slik forpliktelse? Muslimvelgere. Da Lars Rise stilte som kandidat til Stortinget fra Oslo i 1997, så han muslimene som et viktig potensielt velgerkorps. De var jo enige med KrF både om alkohol og familie- politikk. Rise bygget opp et omfattende nettverk i muslimske miljøer, særlig de pakistanske. Hvor mye det betydde for at han ble valgt til Stortinget, vet vi ikke. Men Rise fortsatte å pleie nettverket, og hans nære venn Dagfinn Høybråten ble også etter hvert involvert. Dette kontaktnettet var noe av grunnlaget for at Høybråten var den som fikk forhandlet fram en forståelse mellom Islamsk Råd og Vebjørn Selbekk under karikaturstriden i 2006. Høybråten trekker selv fram dette i en kronikk i Dagbladet denne uka. Det er verdt å merke seg at han gjør det nå, for dialog og brobygging til muslimer er blitt et kontroversielt tema på den grasrota der KrF henter sine velgere. Muslimfrykt. «Sekulariseringen av det norske samfunnet har ført til at mange nordmenn opplever landets kristne identitet som truet. Det er fristende å legge skylda på økt innvandring og en vekst i antall muslimer», skriver Høybråten og Geir J. Bakkevold i den nevnte kronikken som selv ikke faller for fristelsen. Frykten for muslimene er et økende fenomen blant kristne. Det er ikke bare KrF-ledelsen som merker det. Og her trekkes ikke noe skille mellom ekstreme islamister og moderate muslimer, slik Høybråten og Bakkevold gjør. Her ser man for seg at islam er i ferd med å overta landet og trenge til side vår kristne kultur. Når Siv Jensen snakker om islamisering, snakker hun rett inn i denne frykten. Den er sterk nok til å oppveie Frps alkoholpolitikk, dødshjelp og liberale holdninger til porno og dess like. Muslimfrykten har gjort det vanskeligere for KrF. Gamle hjerte- saker blir plutselig kontroversielle. Hvis kamp for friskoleprinsippet betyr kamp for muslimske privat- skoler, så blir en del velgere tvilrådige. Når kontantstøtten fører til at muslimske kvinner er hjemme med barna i stedet for å sende dem til norsk barnehage, vil KrF-velgere som mener norske mødre selv bør ta seg av sine små, straks mer tvilrådige. KrF var lenge partiet for human behandling av flyktninger og asylsøkere. Men mange velgere synes det er viktigere å hindre at flere muslimer kommer inn i landet. Allierte. Kristennasjonalismen som svar på muslimfrykten er et viktig element i Dansk Folkeparti, og i de fremvoksende Sverige- demokraterna. Det er et voksende velgersegment. Men ingen av de nordiske kristelige partiene har kastet seg på trenden. Det koster dem dyrt velgerovergangen fra KrF til Frp har vært ganske betydelig. Selv nå når sperregrensen truer, lar KrF-ledelsen være å bruke muslimfrykten. Tvert om: Høybråten og Bakkevold satser på å berolige. De tegner norske muslimer som allierte. Det er sekularismen som vil trenge religion ut av det offentlige rom som er fienden, ikke muslimene, som står sammen med KrF i forståelsen for religionens positive rolle, sier de. Men én ting er å være allierte. Noe annet er å spille på samme lag. Muslimfrykten er med på å gjøre striden om den kristne bekjennelsen mer betent og følelses- ladet.
Skrevet den 18.02.2010 kl. 23:02 - Politikk
Kan tre års debatt om bekjennelsesplikten være det som skal skaffe KrF større oppslutning?
(Denne analysen sto i papiravisen 9. februar, men den blir bare mer aktuell, så nå legger jeg den på nett også. Det eneste nye er at Høybråten har uttalt seg slik at noen oppfatter det som nei til å endre paragrafen. Men det er jo nettopp en endring av ordlyden fra bekjennelse av kristen tro til lojalitet mot det kristne verdigrunnlaget som er aktuell endring, og det åpner Høybråtens formuleringer for.)
Det er historisk når to fylkeslag i Kristelig Folkeparti går inn for å ta vekk bestemmelsen om at tillitsvalgte i partiet må bekjenne kristen tro. Det er et kvart århundre siden det første gang kom forslag om å fjerne bekjennelseskravet. Men inntil nå har alle slike forslag vært avvist av partiledelsen, også da Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland ledet partiet og oppslutningen var nesten tre ganger så stor som i dag. Så hvorfor dukker spørsmålet opp nå når man balanserer på kanten av stupet?
Skilt eller fane. Svaret er at noen mener dette er veien bort fra kanten av stupet. De mener bekjennelsesparagrafen fungerer som et advarselsskilt med påskrift: «Kun for rettroende» og at det skremmer vekk de velgerne partiet trenger for å vokse ut over grunnfjellet.
Men for andre er paragrafen en fane som vaier over partiet og begrunnelsen for å stemme på det. Blir paragrafen tatt bort, oppfattes det som nok et bevis for at det er tatt av tidsånden og på vei over i utydelighetens landskap. Om man skremmer bort flere enn man vinner ved en slik endring, blir også et spørsmål om tro eller tvil.
Muslimer. Symbolsk betyr paragrafen mye. Den praktiske betydningen er liten. Den har rammet noen få muslimer som har engasjert seg i KrF fordi de var enige i partiets familie- og alkoholpolitikk. De oppdaget at de ikke hadde noen karrièremulighet i partiet, og trakk seg. Det har ikke meldt seg noen jøder, buddhister eller humanetikere som har følt seg ekskludert av denne paragrafen.
Kristelig. Men bortsett fra de som åpent bekjenner seg til andre religioner, er det ikke mulig å bruke paragrafen til å granske hjerter og nyrer. Som Reidun Brusletten forteller på vl.no, har det hendt at man på lokalplan har stilt spørsmål ved om listekandidater er kristne. Da har hun som lokallagsleder vist til at de er medlemmer av statskirken.
Noen har sett for seg at paragrafen kunne brukes til å si nei til homofile eller samboere. Men så lenge folk selv bekjenner seg som kristne, kan ikke paragrafen brukes mot dem, uansett hva de måtte stå for ideologisk. En ny lojalitetsparagraf kan derimot håndheves. Det er derfor ingen liberalisering som foreslås.
Å oppheve bekjennelsesparagrafen handler altså ikke om å gjøre KrF mindre kristelig. Det handler om å trekke opp grensen mellom parti og menighet. En menighet er grunnlagt på felles tro. Et parti er grunnlagt på felles ideologi og politikk. Hvor uheldig det kan bli når dette blandes sammen, har vi sett når folk nå nærmest ber om omvendelse for pinsevennen Inger Lise Hansen.
Å oppheve bekjennelsesparagrafen har ikke noe med venstrevri å gjøre. Man kan godt være for samarbeid med Frp og for å ta bekjennelseskravet vekk. Eller man kan være for samarbeid med Arbeiderpartiet og ønske å beholde den.
Høybråten. Bekjennelses-paragrafen har heller ingenting med hvem som skal lede partiet å gjøre. Man kan godt ønske at Dagfinn Høybråten skal fortsette som leder og ønske ny paragraf. På presselunsjen i forbindelse med landsmøtet i fjor sa Høybråten at partiet godt tåler en debatt om denne paragrafen, og at «vi kan stå side ved side med folk som ikke deler vår tro».
Når Høybråten nå uttrykker seg forsiktig om dette spørsmålet, henger det nok dels sammen med at partilederen ikke bør flagge standpunkt så lenge partiorganisasjonen skal ha en fri debatt. Men det skyldes trolig også at han ser faren for at en slik debatt kan bli oppfattet som et signal om at KrF skal bli mer som de andre partiene. Det er et veivalg han ikke har tro på.
Ut av skapet. Det er uenighet om både politikk og strategi i KrF. Om alle disse uenighetene nå blir hengt på spørsmålet om de tillitsvalgtes tro, kan det bli en rotete debatt, som kan bli mer tilslørende enn klargjørende. Men nå er spørsmålet hentet ut av skapet, og da er det trolig umulig å putte det inn dit igjen.
Skrevet den 12.02.2010 kl. 10:08 - Islam & andre religioner
Kristne har en mulighet det sekulære samfunnet ikke har: Å møte muslimene som troende mennesker. Den politiske dialogen er blitt til en stadig repetisjon av de samme standpunktene, der ingen lenger lytter til hverandre. Det ser ikke ut til at vi kommer lenger, at vi er låst fast i et spor der det ubønnhørlig går i en retning: Styrking av de kreftene som Dagbladet denne gangen var ute etter å bekjempe. Åndelighet. Det sekulære samfunnet og muslimene kan bare møtes i denne politiske dialogen. Men kristne har en mulighet til å møte muslimene på et annet plan: Som troende mennesker. Til en viss grad har det skjedd i den såkalte interreligiøse dialogen. Men den foregår i svært avgrensede miljøer. Og det er nok mitt inntrykk at det mer har handlet om etiske og teologiske spørsmål enn en dialog om selve troen. Jesuittpresten Paolo Dall'Ogglio, som har vært på besøk i Skandinavia de siste ukene, har oppmuntret oss til å søke den åndelige dialogen, blant annet fordi han ser det åndelige islam som det eneste som kan hindre den militante fundamentalismen i å vinne fram blant muslimene. Jeg har møtt Fader Paolo i Syria, der han har omfattende kontakt med sine muslimske omgivelser. Jeg tror nok ikke vi skal gå like langt som ham i å identifisere oss med muslimsk åndelighet. Men han viser hvordan åndelig dialog kan nå fram, også der den teologiske går i stå. Treenigheten er et av spørsmålene der det fort låser seg mellom kristne og muslimer. Men om jeg i stedet snakker om hvordan Jesus viser meg Guds ansikt, eller om tryggheten i å kunne omtale Gud som Far, så er det lettere å kommunisere. Den muslimske fromheten som knytter seg til Allahs mange navn, handler nettopp om å se mange aspekter ved guddommen. Så kanskje dette med én Gud med mange personer ikke er så umulig likevel? Eller vi kan snakke om bønn, om hvorfor vi ber og hva vi opplever det gjør med oss. «Når jeg ber, blir jeg et bedre menneske», sa en mann i Ummyademoséen i Damaskus til meg. «Når jeg ber, fylles jeg av ro og vennlighet», sa en muslimsk drosjesjåfør i Oslo. Hva kan jeg fortelle om mine bønneopplevelser? Misjon. Dette er ikke å viske ut skillene. Snarere tvert imot. Ulikheten mellom religionene trer også tydeligere fram når vi snakker om hvordan vi opplever troen. Jesus som min bror og Ånden som talsmann ved Guds side er etter min mening noe muslimene går glipp av. Jeg slipper å si at jeg håper Gud tilgir fordi han er nåderik. Jeg kan si at jeg vet Gud tilgir for Jesu skyld. Jeg synes Jesus er et bedre etisk eksempel enn Muhammed, men også et eksempel det er vanskeligere å følge. Åndelig dialog har derfor lettere enn teologisk og politisk dialog for å gli over i misjonsvirksomhet. Men det er ikke noe galt i det. Det er tvert om en ærlig sak. Dersom jeg har en overbevisning om hva som er sant og godt, vil jeg gjerne overbevise deg om den. Det er først dersom det blandes inn maktbruk at det er et problem. Islamistene. I boka «Islamisten» gir Ed Husain et levende bilde av hvordan han mistet sitt åndelige liv da han valgte den militante islamismen i stedet for klassisk islam. Han sluttet å be, sluttet å faste, sluttet å søke Guds ansikt. For de islamistene som Husain slo lag med, er vi bare fiender, og det eneste formål med en dialog, er å lure oss. Men nettopp det vil fort avsløres i en åndelig dialog. For å ha noe å bidra med der, må du selv ha et åndelig liv. Det gjelder også oss kristne. En åndelig dialog vil avsløre om det er liv i oss - og kanskje det er her problemet først og fremst ligger. Vi kan selvsagt ikke unnvære den politiske og etiske dialogen om hva slags samfunn vi vil ha. Men når den blir en konfliktskapende repetisjon av fastlåste standpunkter, har vi en ekstra mulighet som det sekulære samfunnet ikke rår over, til å skape forståelse.En ny akt i det samme skuespillet er under oppføring. Rollene, replikkene og manuskriptet er akkurat de samme som før. Muslimene protesterer mot at vi hele tiden skal håne deres tro, mens Dagbladet står fast på våre hellige prinsipper i ytringsfrihet og redaktørplakat.
Skrevet den 02.02.2010 kl. 08:52 - Politikk
Er det mulig for KrF både å beholde kjernevelgerne og vinne nye velgergrupper? Inger Lise Hansen tror ikke det, ser det ut til. Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland maktet både å nå ut til nye velgergrupper og beholde de gamle kjernevelgerne. Nå ser det ut til at partiet må velge mellom dem. Inger Lise Hansen har valgt. I et Vårt Land-intervju like etter valget ba hun de mest konservative om å forlate partiet. Og nå har hun yppet til strid med høyrefløyen i partiet. Det er ikke standpunktene i seg selv som nøktern betraktet er så kontroversielle. Det er mange innen KrF som er enige med henne i at vi må få obligatorisk borgerlig vigsel, at også palestinernes rettigheter må tas hensyn til, at det er viktig å bevare Vinmonopolets stilling i alkoholomsetningen og at bekjennelsesparagrafen er utgått på dato. Hennes motkandidat som nestleder, Odd Anders With, har for eksempel gått inn for å endre ikke bare bekjennelsesparagrafen, men også partinavnet, og også han sier ja til EU. Når Hansen sjokkerer KrF, også folk som i sak er enige med henne i sak, skyldes det to forhold: Det ene er at nestlederen går ut mot programposter som ble vedtatt så sent som på landsmøtet i vår. Der ble etter sterkt trykk fra deler av grasrota kamp mot ekteskapsloven og en mer utvetydig israelstøtte knesatt. At nestlederen varsler omkamp alt nå, oppfattes som illojalt. Stridshanske. For det andre gikk hun ut i pressen ved avslutningen av et viktig møte der hun hadde hatt alle muligheter til å reise debatten internt. Dermed får utspillet mer karakter av å kaste en stridshanske enn å åpne for indre dialog. Vi som husker kampen mellom Bondevikfløy og Kristiansenfløy på 80-tallet, vet at hard indre strid ikke er noe nytt i KrF. Til en viss grad er det noen av de samme konfliktlinjene som nå igjen viser seg. Men det vi nå ser, er også et begynnende sammenbrudd for den linjen Bondevik staket opp da han fikk kontrollen med partiet tidlig på 90-tallet. Den gang så ledelsen at KrFs kjernevelgergruppe var i tilbakegang. Hvis partiet skulle ha noen mulighet til å vokse, måtte man få inn nye grupper. Og lenge lyktes man i å nå nye uten å miste grepet om de gamle velgerne. Langt på vei skyldtes det at kjernevelgerne ikke hadde noe annet sted å gå. Riktignok ble det i reaksjon mot den nye linja gjort forsøk på å starte nye kristelige partier. Men de slo aldri gjennom. På 2000-tallet har derimot Fremskrittspartiet satt i gang en offensiv mot disse gruppene. Dermed fikk de som følte seg sviktet av KrF, et alternativ å gå til. Muslimene. På 90-tallet kunne Dagfinn Høybråtens gode venn Lars Rise reise rundt i Oslos moskeer og rekruttere KrF-velgere. Men muslimene fant fort ut at de ikke hadde mulighet til å få innflytelse i KrF på grunn av bekjennelsesparagrafen. Og den våget ikke Bondevik å røre. I dag er muslimer en rød klut hos mange av KrFs velgergrupper. Å ville endre bekjennelsesparagrafen for å slippe muslimer til, vil mange i dag oppleve som et forræderi mot den kristne kulturarven. Potensialet for et parti med kristen merkelapp er heller ikke så stort blant konservative muslimer, som ellers kunne føle seg tiltrukket av partiets familie- og alkoholpolitikk. Lite parti. Et parti på over ti prosent kunne alltids tåle en del spenninger og mindre avskallinger. For et parti rundt fem prosent er den slags et langt mer risikabelt prosjekt. Både fordi man har færre å miste, og fordi et lite parti i tilbakegang har mindre tiltrekningskraft på nye velgere. Dagfinn Høybråten fikk et klart mandat da han ble partileder. Han skulle sørge for å sikre grunnfjellet, uten å miste takhøyde og åpenhet for nye velgere. Muligens var det en umulig oppgave. Dersom til og med nestlederen hans mener det, blir den ikke lettere. KrF kan dermed ha valget mellom å være et parti for kjernevelgerne på rundt fem prosent, og å satse på nye velgere som kanskje ikke lenger er mulig å nå. Hvis man må velge, velger man nok helst det sikreste. Kan Hansen ha fremprovosert det?
Skrevet den 25.01.2010 kl. 13:31 - Islam & andre religioner
Vi trenger muslimene i Europa, fordi både de og vi trenger å forandre oss, mener Fader Paolo fra Mar Musa-klosteret i Syria.
Jesuittpateren har vært på rundreise i Norge og fortalt om sine erfaringer med dialog med muslimer.
– Hvordan kan så evangelisering og dialog forenes ? Det er ikke lett å harmonisere. Hvis du har det travelt med å få mennesker inn i din religion, vil andre føle at din dialog ikke er ekte, at du egentlig er ute etter å være den sterkeste. Vi må bort fra der vi har rett og de andre har feil, og der de andre må emigrere til vår tradisjon gjennom omvendelse. Vi har holdt på vår plikt til å preke evangeliet og samtidig ha et ekte ønske om å se Den hellige ånds virke også i andre tradisjoner, sa han på et seminar sist uke.
Han vil ha en åndelig diaolog, der vi også går inn i de andres åndelige tradisjoner, ikke bare diskuterer.
Hva tror du om mulighetene i dialog mellom muslimer og kristne?
Skrevet den 23.01.2010 kl. 11:22 - Utenriks
(Illustrasjon: Ørjan Jensen)
Hvis noen er under Guds dom, er det ikke like gjerne passasjerene på cruiseskipet som ankrer opp utenfor Haiti?
Det er ikke fjernsynsevangelist og politiker Pat Robertson som har funnet på at Haiti er grunnlagt på en pakt med djevelen. Det er en gammel historie, som stadig dukker opp i beretninger om landet. Den stammer fra den gang slavene gjorde opprør mot de franske koloniherrene under Napoleons-krigene. I Europa kunne man ikke forstå at svarte var i stand til å overvinne en europeisk hær. Hjelp fra djevelen kunne være en forklaring.
Drakk blodet. Haitis «Eidsvollsforsamling» er et møte som ble holdt i
august 1791 på et sted som kalles Alligatorskogen (Bois-Caïman), der
en gruppe slaver planla revolten mot slaveeierne. Ifølge den nasjonale
myten utførte de en seremoni under ledelse av voodoopresten Duffy
Boukman, der de ofret en gris og drakk blodet. Historikere stiller
imidlertid spørsmål ved både om Boukman var voodooprest og om hva
slags seremoni det var. I kilder fra 1800-tallet er det gjengitt en
bønn som Boukman skal ha bedt, og det er en bønn til Gud. Boukman sier
at hans gud ikke er som de hvites gud. De hvites gud ber dem gjøre det
onde, mens hans gud velsigner. Voodootilhengere mener dette viser at
han ba til en voodoogud. Men teksten referer bare til «Herren», og i
erklæringen slavene sendte til den franske guvernør, skriver de om
«Gud, som kjemper for de uskyldige». Djevelen er i alle fall ikke nevnt.
Åndetro. Det er lett å tro at demonene herjer på Haiti. Romaner og
filmer har gitt oss bilder av zombier og voodooprester som skjærer
halsen av høner og kaster forbannelser over folk. Voodoo er da også en
viktig del av Haitis kultur. Det er en egen religion som ble utviklet
i hemmelighet av slavene, en blanding av det de plukket opp fra
koloniherrenes katolisisme og forestillinger fra afrikansk åndetro.
Den katolske kirken prøvde lenge å utrydde voodoo, men har de senere
årene svingt over mot en stilltiende aksept. Boukmans bønn er brukt av
kirkeledere, for eksempel. De aller fleste voodootroende regner seg
også som katolikker. Fronten er klarere i forhold til evangeliske
kristne, som betrakter voodoo som djeveldyrkelse.
Graham Greenes beskrivelse av hvordan «Papa Doc» Duvalier og hans
sikkerhetspoliti «Tonton Macoute» brukte voodoo for å skremme folk til
lydighet, har skremt flere enn meg. Selv om voodoo offisielt var
forbudt i lange perioder, har så godt som alle landets herskere
benyttet seg av voodoo eller hatt et forhold til religionen. I 2003
sendte president Aristide ut et dekret der voodoo ble anerkjent som en
av landets offisielle religioner, og voodooprester kan nå få
vigselsrett og andre fullmakter.
Demoner? Troen på ånder står sentralt i voodoo. Om disse åndene- er
demoner, blir et meta-fysisk spørsmål. I voodoos selvforståelse er det
både gode og onde ånder, og det aller meste av voodoo handler om å få
del i de gode åndenes velsignelser. «Svart» magi er et mer marginalt
fenomen, hevder folk som har studert religionen.
Menneskene har alltid forsøkt å forstå hvorfor man rammes av
naturkatastrofer som jordskjelv. En gang i tiden ble de forstått som
Guds straffedom. I dag vet vi at det er forskyvning i tektoniske
plater som forårsaker jordskjelv. Pat Robertson har ikke direkte sagt
at det var Gud som forårsaket jordskjelvet. Han har derimot sagt at
Haiti er under en forbannelse.
Bidrag til fattigdom. Fattigdom er Haitis forbannelse. Om husene på
Haiti hadde vært bygd etter forskriftene i San Fransisco, og om Haiti
hadde hatt et fungerende styresett og velferdsapparat, ville skadene
vært av langt mindre omfang. Robertson mener, så vidt jeg forstår, at
fattigdom og elendighet har åndelige årsaker. Det er et syn han slett
ikke er alene om. At rett gudstro fører til materiell velstand,
gjennomsyrer store deler av amerikansk kristenhet.
Det går an å argumentere for at voodoo er et bidrag til fattigdom.
Voodoo er ekstremt fatalistisk og åndelig. Alt er bestemt av åndene,
mennesker kan ikke gjøre noe. En slik oppfatning gjør det lettere å
akseptere fattigdom og undertrykkelse og bidrar til at man ikke prøver
å gjøre noe med situasjonen. Det må være lov til å evaluere
virkningene av religion på den måten.
Men det er ikke nødvendig å ty til åndelige forklaringer på Haitis
fattigdom. Landets historie er en usedvanlig trist katalog over
undertrykkelse, utbytting og overgrep. Pat Robertson og andre høyre-
politikere påpeker at forholdene er langt bedre på den halvdelen av
øya som utgjør den Dominikanske republikk. Men nettopp
forskjellsbehandlingen mellom den svarte republikken Haiti og den
delen av øya som beholdt både slavehandelen og koloniherrenes navn
Sainte Dominique, er i seg selv nok til å forklare mye. Haiti måtte
blant annet ut med en voldsom erstatning til Frankrike for å ha gjort
opprør, og stormaktene nektet lenge å ha noe med den opprørske svarte
nasjonen å gjøre.
Troen på Gud. Den Gud vi finner i Bibelen, dømmer de rike og mektige
og reiser opp de fattige og undertrykte. Det hadde slavene fått med
seg. Slaveopprøret på Haiti var nok heller inspirert av troen på en
Gud som har skapt alle mennesker, og av historiene i Bibelen om
hvordan Gud befridde slavene i Egypt, enn av djevelen.
Bildet av det luksuriøse cruiseskipet i en bukt på Haiti, bare noen
mil fra jordskjelvofrenes elendighet, har gjort inntrykk på mange. Men
egentlig sitter vi jo alle i et slikt cruiseskip, i vår luksus høyt
hevet over elendigheten. Hvis Gud skulle felle dom, er jeg redd vi
ligger tynnere an enn folket på Haiti.
Skrevet den 17.01.2010 kl. 11:29 - Midtøsten
Jonas Gahr Støre besøker nå Midtøsten, og Jerusalem Post trykker et voldsomt angrep på ham - der det også står om den "ondskapsfullt anti-israelske Aftenposten".
Har israelerne grunn til å oppfatte den norske regjeringen som fiendtlig? Eller er israelerne urimelig hårsåre og tolker alt i verste mening? Hva bør Støre gjøre med dette?
Skrevet den 15.01.2010 kl. 19:49 - Utenriks
TALLINN: Kommunismen var grå håpløshet. Kapitalismen bød først på velstand, så på krise. Det kan være verre å takle.
(Illustrasjon: Ørjan Jensen)
Det er råkaldt på stranda ved nedrivningsgårdene i Koplibydelen i Tallinn. Flere hundre mennesker tar seg fram i snøen i den ubrøytede gata. De er på vei mot tre varebiler fra Peeteli lutherske kirke, som nesten hver uke deler ut mat her i området.
– Vi våget ikke å melde fra at vi kom før i siste liten. Jungeltelegrafen har tydeligvis gått, sier Mati Siinisaar, som har ledet kirkens sosialarbeid de siste ti årene. Sist de delte ut mat, kom det over 400. Det er nesten dobbelt så mange som til vanlig, og han har bare 250 matposer. For første gang ser han forholdsvis normale familier dukke opp for å få mat.
Tomme hyller. En drøy time med fly fra Oslo er det krise på ordentlig. Bare 15 minutters trikketur fra Kopli bugner det av luksusvarer i Viru kaubamaja i Tallinn sentrum. Gamlebyen er vakker som aldri før. De smale gatene mellom middelalderhusene er julepyntet i anledning den russisk-ortodokse julen. Det er snø på hustakene og rimfrosne trær. Mellom luksushotellenes glassfasader er det vanskelig å kjenne igjen byen jeg møtte for neste tjue år siden.
Den gang lå en eim av kullfyring og lavoktan bensin over byen, der nedslitte Ladaer og Volgaer preget gatebildet. Husene i gamlebyen var forfalne. Hyllene i butikkene gapte tomme, og butikkpersonalet sto og hang bak disken. Bare foran en skoforretning sto det lang kø – de hadde tydeligvis fått en forsyning. Valutabutikken i Viruhotellet hadde varer nok, men kundene var stort sett 16 år gamle prostituerte jenter som kjøpte sminke og vestlige klær under misbilligende blikk fra personalet. Byens eneste bank kunne ikke veksle penger, men mannen utenfor banken hadde kofferten full av rubler, og vekslet mer enn gjerne til god kurs – jeg tenker på det når jeg putter kortet inn i en av de utallige minibankene. Den vinteren blokkerte Sovjetunionen oljeforsyningen for å stanse esternes frihetstrang, og frostrøyken sto ut av munnen min da jeg foreleste for estiske journalister om prinsippene for en fri presse.
Pengerusen. Med disse minnene i bakhodet framstår dagens Tallinn som en enestående suksess. Hardt arbeid skapte framgangen i første omgang. Men så ble også Estland grepet av pengerusen. Billig kapital, ikke minst fra nordiske banker, strømmet til. Det ble spekulert og bygget, og gjelda skjøt i været. Velferdsstaten sto i miskreditt – det smakte kommunisme av den.
Estland hadde ikke noe oljefond å hente penger fra da bankene plutselig slo hånda av dem. De som mistet jobben, har dårligere offentlig velferd å falle tilbake på enn nordmenn rammet av finanskrisa.
Bak blikkene under den glitrende fasaden lurer desperasjonen hos mange mennesker. Den grå tristheten under kommunismen var man vant til. Nå har man andre forventninger, og dermed blir tilbakeslaget så mye tyngre å bære.
Statistikken sier sitt. Boligprisene er halvert på ett år, og omsetningen av boliger nesten stanset opp. Arbeidsledigheten er offisielt på 15 prosent. Men eksperter hevder den reelt sett er på 25 prosent, og frykter at det vil gjøre det umulig for Estland å innføre euro i 2011, slik planen er.
Omtrent alle jeg møter, er rammet på en eller annen måte. En ung dame forteller at hun sa opp leiligheten. Husleien var for høy, og hun måtte finne noe mindre og billigere. Men verten ba henne betale det hun kunne, for han så ingen mulighet til å få leid ut til andre. Nå må hun likevel flytte, for fyringsutgiftene er ikke til å bære.
En gammel venn jobber i et firma i bygningsbransjen. Der er omsetningen redusert med førti prosent, og siden han er provisjonslønnet, går inntekten tilsvarende ned. Kirken merker nedgangen i kollekten, ettersom stadig flere medlemmer mister arbeidsinntekten.
Skremsel.Hos oss ble finanskrisen som svineinfluensaen: Et skremsel som aldri ble virkelig farlig. Men i våre nordiske utkanter er krisen fortsatt en tung realitet. Islendingene diskuterer om de skal ta regningen for finansfolkenes elleville spekulasjon i utlandet. På hjemmebane har de for lengst måttet ta kostnaden. Og i de baltiske land er det ingen stat som kan ta støyten når norske, svenske og tyske banker skrur pengekranene igjen.
På Universitetet i Tallinn sitter en nordmann som forsøker å helle kaldt vann også i nordmenns årer. Økonomiprofessor Erik Reinert mener at krisa ikke er over, men at vi snart har fase to innover oss. Vi har ennå ikke forstått forskjellen på finansøkonomi og realøkonomi, og tror ting ordner seg så fort børsen er på vei oppover. Mens den virkelige ubalansen i realøkonomien består. Reinert mener den kommer til å utløse en ny krise, og da vil ikke regjeringene kunne betale oss ut. Med unntak kanskje for den norske.
Varmekilde.Varebilene fra kirken er tomme. Det mørkner, og det knirker i snøen der folk tusler hjemover med bæreposene sine. Under armen balanserer de esker med stearinlys. De er ikke ment for kos i vinterkvelden. For folk som ikke har råd til strøm, er stearinlysene en viktig varmekilde i vinterkulden. Slik ser den virkelige finanskrisen ut.
Skrevet den 06.01.2010 kl. 11:02 - Midtøsten
«Selv om vi ga Hamas inn og knuste Gaza til pinneved, må vi innse at Gaza er her for godt. Slik som vann. Slik som araberne. Slik som oss,» skriver Niva Lanir i den israelske avisen Haaretz. Mandag var det ett år siden isra-elske bakkestyrker rykket inn i Gaza. I morgen er det ett år siden israelske styrker bombarderte en FN-skole, og den internasjonale kritikken mot Israel for alvor tok av den som til slutt resulterte i Goldstonerapporten. Men det har fortsatt vært lite diskusjon i Israel om krigen, både- hvordan den ble startet, hvordan den ble ført og hva som ble resul-tatet. En av grunnene kan nettopp være den internasjonale granskingen. Israelere føler seg i forsvarsposisjon. De sto stort sett samlet bak at felttoget «Støpt bly» var nødvendig. Men fjernsynsbildene fra Gaza sjokkerte også dem. Selv om man legger skylden på Hamas, er en krig der de fleste ofrene var sivile noe man helst ikke vil tenke for mye på. Utålelig. Terroriseringen av den israelske sivilbefolkningen gjennom rakettangrep fra Gaza- var etter hvert blitt utålelig. Ikke først og fremst på grunn av -skadene, men fordi det etterlot et inntrykk av at israelere kunne angripes uten at noen reagerte. Det traff den jødiske staten på sitt ømmeste punkt, i minnene fra jødeutryddelsene. Dette- ble umulig for politikerne å neglisjere. Særlig gjaldt det den upopulære og vaklende Olmert- regjeringen. Men «Støpt bly» var mer enn et svar på rakettangrepene. Operasjonen hadde vært planlagt i lang tid, og noe av hensikten var å gi Hamasregimet i Gaza en knekk, kanskje til og med få fjernet det. Svært mye tyder på at Israel hadde- fått grønt lys fra Hamas' pale-stinske rivaler i Fatah for noe slikt. Da Hamas brøt våpenhvilen, ga de Israel det ønskede påskuddet for å starte operasjonen. Hamas består. Rakettangrep-ene har stilnet av. I så måte førte krigen til ønsket resultat. Men trusselen er ikke fjernet. Alt tyder på at Hamas og andre væpnede grupper på Gaza har bygd opp igjen arsenalet, og nå også med mer langtrekkende våpen. Det kan se ut som avskrekkingseffekten fra det israelske angrepet fortsatt virker. Men hvor lenge? Hamas er langt fra svekket. Snarere har de fått et bedre grep på Gaza. Den kidnappede soldat-en Gilad Shalit er fortsatt ikke satt fri, til tross for at det var et av felttogets målsettinger. Og så kommer altså kostnadssiden. Tapet av omdømme i den internasjonale opinionen er vanskelig å måle. Faren for at israelske militære og politiske ledere vil bli stilt for retten anklaget for krigsforbrytelser, er blitt reell. I går avlyste en israelsk militærdelegasjon en tur til London av slike grunner. Asymmetrisk. De fleste israelere vil nok likevel konkludere med at krigen var nødvendig. Men samtidig er motforestillingene mot nok en gang å gå inn i Gaza blitt langt større. Et tegn på det er de signalene som kommer fra israelske militære om at det trengs nye regler for hva som er akseptabel såkalt asymmetrisk krigføring der irregulære krigere blander seg med sivilbefolkning-en. Goldstonerapporten var et sjokk, og myndighetene makter ikke å bestemme seg for om Israel skal granske sin egen krigføring for å imøtekomme den. Egentlig ville nok Israel helst glemme hele Gaza og konsentrere seg om forholdet til Fatah--styret på Vestbredden. Der er det forholdsvis rolig, og det er lettet litt på restriksjonene for pale-stinerne. Det er også en forsiktig optimisme når det gjelder mulig-heten for å få i gang fredsforhandlinger med Mahmoud Abbas. Forsvinner ikke. Men Gaza forsvinner ikke, og belastningen ved å ha det indirekte ansvaret for sivil-befolkningens elendighet blir ikke mindre. Før eller siden blir Israel nødt til å finne ut om det finnes andre måter å forholde seg til Gaza og Hamas.
Skrevet den 02.01.2010 kl. 09:50 - Etikk
Religionens hellige skrifter har både et religionskritisk og samfunnskritisk potensiale som vi trenger.
For ti år siden havnet jeg i heftig diskusjon med noen som mente år 2000 kom til å være slutten på historien. Min innvending om at 2000 bare var et tall som alle andre tall, falt død til jorden.
Selv om jeg vet at det er irrasjonelt, plasserer også jeg et mentalt skille mellom 1999 og 2000. Vi vet jo at 11. september 2001 er et viktigere tidsskille enn 1. januar 2000. Murens fall i 1989 er en bedre kandidat til slutten på en epoke enn årtusenskiftet. Og likevel får vi grep på verden ved å dele den inn i tiår.
Religionens århundre. «Religionens tilbakekomst» er en av merkelappene som settes på tiåret vi nå har lagt bak oss - og som vi vet vil passe også på det neste tiåret. Ja, Michael Melchior sier vi har gått inn i religionens århundre. Men religionen er ikke kommet tilbake. Den har hele tiden vært der. Det er illusjonen om at religion har mistet sin betydning som har måttet vike. Og de to årstallene 1989 og 2001 er viktige der.
1989 var sammenbruddet for et gigantisk forsøk på å skape en verden uten Gud. Sovjetkommunismen greide ikke å utrydde religionen, og kommunistene i Kina nøyer seg nå med å prøve å kontrollere og regulere religion. Det finnes ikke lenger noe ateistisk fyrtårn som alternativ til religiøs tro.
Men på 90-tallet trodde det sekulære Vesten fortsatt at verden var på vei bort fra religion. Ikke ved utryddelseskampanjer, men ved at religionen var blitt irrelevant, noe privat som bare de troende behøvde å bry seg om. 11. september 2001 knuste den illusjonen. Og det så grundig at mange nå ser for seg at det moderne samfunnet med sine liberale verdier trues av en ny bølge av fundamentalistisk religion.
Menneskerettighetene. Framveksten av radikale muslimske grupperinger som vil ødelegge det vestlige samfunn, har skapt berettiget frykt. Men det skygger for at troen på menneskerettighetene har vunnet fram på bred front de siste femti årene. Den katolske kirke omfavnet menneskerettighetene i 1962, og i den muslimske verden er det stadig flere som ønsker seg et samfunn tuftet på liberale verdier.
At hellige tekster fra gamle dager skal styre menneskers liv i dag, blir oppfattet som en trussel mot fornuften. Men mange har opplevd det samme som meg: Det mangfoldet som åpner seg i Bibelens 66 bøker har gitt impulser til å tolke og forstå livets utfordringer på ulike måter opp gjennom livet. Heller ikke Koranen er så entydig som mange - både fundamentalister og islamkritikere - vil ha det til.
Hellige tekster. De hellige tekster bærer i seg en religionskritisk impuls, som har slått ut i stadige fornyelsesbevegelser opp gjennom historien. Alle religiøse hierarkier og systemer blir utfordret av de hellige skrifter som er deres fundament. Denne interne religionskritikken er mye viktigere enn angrep utenfra, som snarere tjener til å snevre inn mulighetene for intern fornyelse.
Men fornyelse kan gå i mange retninger. Den som leser skriftene til islamistenes lærefader Sayiid Qutb, vil se at drivkraften er forargelsen over at de muslimske samfunn er så langt fra det idealet Koranen beskriver, og frykten for det moralske forfallet han så i USA. Religion blir til når impulsene fra de hellige skrifter tolkes inn i den verden de troende lever i. Derfor er det ikke tilfeldig hva slags religion vi får. Koranen alene forklarer ikke islamismen - kolonialismen og de autoritære regimer den etterlot seg i Midtøsten hører også med.
De hellige skrifter har også en samfunnskritisk impuls. Dersom den ikke er en gyldig stemme i det offentlige rom, vil vi miste et viktig bidrag til forandring. Og en religion som stenges inne av det sekulære samfunnets frykt, kan også stenge seg for fornyelse. Spørsmålet er ikke om vi skal ha religion, men hva slags religion vi får.
Skrevet den 23.12.2009 kl. 21:11 - Kristenliv & kirke
Vi skal ikke bort fra jorden, men hjem til menneskene.
Den kvelden vi ga Svein Ellingsen Petter Dass-prisen, kåserte Eyvind Skeie over Ellingsens livsfortelling - som han nylig har beskrevet i en bok – elegant og innholdsrikt. Men det som sank ned i meg, var en kort formulering: «En inn i kroppen-opplevelse».
Dette uttrykket har levd i meg siden. Skeie brukte det til å beskrive en side av Ellingsens åndelige erfaring. Men jeg kjente at det kan bære mye mer. I en tid da åndelighet blir oppfattet som overnaturlige ut av kroppen-opplevelser, åpner det for en virkelig alternativbevegelse.
Smerte og glede. «Smerte» er ordet som forekommer flest ganger i Ellingsens salmer, kan Skeie fortelle oss. «I Ellingsens poetiske språkbruk nærmer det seg en slags totalbeskrivelse av menneskets eksistens som svakt, dødelig vesen i det ondes makt», skriver Skeie. Likevel er «glede» det ordet som kanskje best oppsummerer Ellingsens budskap:
«Vi ber deg Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre.»
Denne dype gleden, som finnes under og bak alt, rommer sårhet, lengsel, tap – det er den gleden som sitrer i et på tross av, og i et guddommelig derfor.
Julens dikter. «Julens dikter», er en hederstittel Ellingsen har arvet fra Brorson, og det er neppe tilfeldig at begge salmedikterne er vel kjent med livets smerte. Ingen steder er den skjelvende skjøre gleden til stede som i julefortellingen. Englene jubler om en stor glede, mens Marias hjerte gjennomstinges av forutvissheten om hva denne gleden skal komme til å koste. I julen lyder gledens trøsterord til angstfylte gjetere, og gledens overflodsord til fattigfolk i en stall. Julegleden er så dyp fordi den vet at lyset er i ferd med å bryter inn i en mørket.
Ellingsen vet av erfaring hva mørke er. År i kamp med den lammende angsten, med depresjonens kraftløshet, er klangbunnen for salmeskatten han har gitt oss. Han har opplevd sammenbruddet, der livet ligger strødd rundt deg i knuste skår og du ikke ser noen mulighet for å lime det sammen igjen.
«Lovsang gjennomstrømmer alt!
Ut til lyset ble jeg kalt.»
Slik jubler Svein Ellingsen i den første salmen han vedkjenner seg som en fullverdig salme. Den ble til da en svart depresjon plutselig ble løftet av ham en sommerdag i 1955 i Rauland. Det er når det likevel viser seg glimt av lys, når håpet på uforklarlig vis blir nyskapt, uten at du vet hvordan det kan ha skjedd – det er da den usårlige gledens kilde blir åpnet
Gjennombruddet. Gjennombruddet er det tidspunkt Ellingsen gjerne dikter om. Det er det som gjør ham til julens dikter. Det finnes ikke noe mer avgjørende gjennombrudd i menneskenes historie enn julenatten.
«Se, her blant menneskene finnes Guds bolig.
Ingen er lenger alene på jorden».
Guds store bevegelse handler ikke om at vi skal til himmelen. Guds bevegelse går fra himmelen til oss. Det er ikke bort fra jorden han vil ha oss – for det er her han selv tar bolig, og det er her vi møter ham. Gud bekjenner seg til menneskekroppen: Han gjør den til sin. Det er ikke sjelen som er bæreren av det sant menneskelige, av den evige guddomsgnisten. Julen er fortellingen om Guds inn i kroppen-opplevelse.
Kropp og jord. Vår tid dyrker kroppen. Men vår forakt for den virkelige menneskelige kroppen avslører seg i det perverterte kroppsidealet som driver unge mennesker inn i spiseforstyrrelse. Vår ringeakt for kroppen viser seg i pornografi, i kosmetisk kirurgi og dødshjelp. Vi ser ikke lenger kroppen som Guds tempel, og derfor kan vi gjøre hva vi vil med den.
Slik også gjør med jorden. I vår klimatid snakkes det ofte om jorden i religiøse termer, som om det var jorden som skal arve evig liv. Men samtidig mishandler vi den. Vi behandler den ikke som Guds skaperverk, det sted som er gitt oss til livets opphold:
«Du bød oss, o Gud, å ta vare på
det liv dine hender har skapt.»
Ellingsens salmer ender nesten aldri i himmelen, påpeker Skeie. I stedet tar han oss «hjem til menneskene», for å låne et uttrykk fra Gunvor Hofmo – en av de diktere som sterkest har inspirert Ellingsen.
Til menneskene. Veien ut av mørke og sorg går ikke bare til personlig gjenopprettelse og harmoni. Gleden er ikke gitt oss bare til egen nytelse. Den skal gis videre til menneskene, til alle som venter på «en nådig neste».
«Vi ber deg Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste.»
Nettopp når vi vender oss til menneskene, vender vi oss til Gud. For det er ikke bare menneskehetens overlevelse som står på spill. Det er selve «Guds fremtid» vi har fått ansvar for.
Den etiske fordring må forankres i et teologisk og poetisk univers. Ellers forfaller salmen til meningsytringer om naturvern, til moralsk propaganda, skriver Skeie. Det gjelder ikke bare salmer, men forkynnelsen i det hele. Vi trenger slike ord som Svein Ellingsen har gitt oss:
«Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden blir frigjort fra fiendens bånd.»
Denne Ellingsen-salmen er gode ord for advent 2009, da skuffelsen over et mislykket møte i København griper mange. Gud vil ha sin skapning tilbake. Vi kan være med på hans frigjøringsbevegelse, der Gud vinner oss tilbake fra vår egoismes fengsel og dermed også frigjør menneskenes jord. Julenatten var begynnelsen på denne bevegelsen.
Alle salmetekster er fra Svein Ellingsen: En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme. Verbum 2009. Inspirasjonen til kommentaren ble til i møte med Eyvind Skeie: Svein Ellingsen. En livsfortelling. Verbum 2009.
Skrevet den 19.12.2009 kl. 00:00 - Miljø & klima
Kan vi lære oss begrensningens kunst? Eller tror vi fortsatt at det ikke er grenser for oss?
Illustrasjon: Marvin Halleraker
Min første artikkel i Vårt Land sto på trykk i 1972. Det overtraff alle mine forventninger da leserinnlegget jeg hadde skrevet, ble antatt som kronikk. Kronikken handlet om dokumentet «Limits to growth» (Vekstens grenser), som var publisert av Romaklubben (en forening av hundre forskere, der norske Jørgen Randers er blant medlemmene).
For en realfagsstudent immatrikulert i 1968 var kombinasjonen av matematiske kurver og samfunnsvitenskap i denne boka både fascinerende og overbevisende. Men i mange år har denne advarselen om grensene for vekst blitt framstilt som kroneksempelet på miljøfanatisk alarmisme, og som en konspirasjon med det formål å innføre et sosialistisk kontrollsamfunn og ødelegge de vestlige lands økonomi. Blant annet blir rapporten beskyldt for å ha spådd at oljereservene ville ta slutt i 1992.
Dette bygger på misforståelser av hva som sto i rapporten, misforståelser som delvis ble kolportert av overivrige tilhengere av nullvekst. Når det gjaldt oljespådommen, for eksempel, så handlet den bare om hvor lenge de oljereservene som var kjent i 1972, ville vare. Året etter skrudde oljeprodusentene opp prisene, og Nordsjøen ble dermed økonomisk drivverdig. Selvsagt forutså Romaklubben at reservene ville øke. Men poenget var at mens økningen i reservene var avtakende, var forbruket akselererende.
Hundre år. Det var heller ikke de nærmeste tiårene etter 1970 rapporten handlet om, men om den langsiktige utviklingen. Hovedspådommen var at dersom ikke noe ble gjort, så ville en rekke viktige naturressurser ta slutt – eller bli så knappe at det ville føre til en voldsom prisstigning – i løpet av hundre år.
Det var i 1972. Nå er det over tredve år siden, og vi kan sjekke spådommene mot virkeligheten. Da viser det seg at utviklingen på mange områder har vært som den utskjelte advarselsboka spådde. I fjor sjekket en australsk forskningsinstitusjon rapporten mot den virkelige utviklingen, og kom til at advarselen om et sammenbrudd på slutten av dette århundret står ved lag.
Profeten Jonas satt i sin tid utenfor Ninive og gråt fordi spådommen hans om at byen skulle ødelegges, ikke hadde slått til. Folket i byen hadde nemlig tatt hensyn til profetien hans og omvendt seg. Slik har det ikke gått med domsprofetien fra 1972. Vi har ikke omvendt oss fra ukontrollert forbruksvekst. Men vi har likevel endret oss på noen områder. Vi har begynt med gjenvinning og kildesortering, for eksempel. Tankegangen har endret seg.
Bærekraft. I 1987 lanserte Brundtlandkommisjonen ideen om bærekraftig utvikling. Romaklubben var viktig premissleverandør. Deres poeng hadde ikke vært å lansere dommedag, men at vi skal ta hensyn til jordas ressurser. Det er jo det som ligger i begrepet «bærekraft». Men i motsetning til 70-tallets nullveksttilhengere, mente Brundtlandkommisjonen at det ville være mulig å forene bærekraft med økonomisk vekst. Det er en god tanke, men det gjenstår å se at vi virkelig vil få det til.
I mellomtida har det dukket opp et problem Romaklubben ikke hadde tenkt på: Frykten for at klimagassene drastisk skal forverre klodens livsvilkår. For første gang forhandler verdens ledere om forpliktende felles tiltak. Det har aldri skjedd før.
Egentlig handler klimaforhandlingene om et biprodukt, det vil si utslippene av klimagasser. Forbruket som fører til økende utslipp er det ingen som snakker om forpliktende tak på. Mer energieffektive biler, ja vel. Men ikke færre biler eller mindre kjøring.
De fattige. I 1972 kom også en norsk bok som gjorde dypt inntrykk på meg: Erik Dammans «Fremtiden i våre hender». Budskapet var enkelt nok: Det er umoralsk at godene er så skjevt fordelt i verden. Men hvis verdens fattige skal opp på samme forbruksnivå som vi i den rike verden, så vil ikke jorda tåle det.
Det er jo egentlig denne problemstillingen som har voldt størst problemer i København. Noen tidligere utviklingsland – som Kina og India – er i ferd med å løfte store deler av befolkningen ut av dyp fattigdom. Men vil kloden tåle belastningen et slikt forbruksnivå betyr? Må ikke det bety at vi i vår del av verden må kutte i vårt forbruk?
Selv om man i København har drøftet klima, så er det bare en del av en større problemstilling, som går på jordas tåleevne på mange områder. Vi må innse at det er grenser for hva vi kan tillate oss. Samtidig er det ingen grunn til å sette grenser for kreativitet, tekniske nyvinninger, nye måter å tenke på. Tvert om trenger vi det mer enn noen gang tidligere, dersom vi skal få til velstandsutvikling for alle uten å ødelegge jorda.
«Limits to growth» hadde to diagrammer som særlig appellerte til meg. Det ene var kurven for forbruk av viktige ressurser. Den økte eksponentielt. Som matematiker visste jeg at en slik akselererende utvikling har en viktig konsekvens: Det er lett å endre utfallet dersom man gjør det på et tidlig tidspunkt. Men jo lenger man venter, jo vanskeligere blir det.
De nære ting. Det andre diagrammet viste hva slags horisont av rom og tid folk helst tenker innenfor. Den viste at vi stort sett tenker på familien og hjemstedet og det nærmeste året. Det er svært få som tenker på hele kloden og hundre år framover.
Nå har det vært utfordringen for verdens statsledere i København.
Skrevet den 08.12.2009 kl. 08:55 - Miljø & klima
Er troen på menneskeskapt klimaendring en religion som erstatter troen på Bibelens Gud?
I norske kirker skal det kommende søndag bes for klimatoppmøtet, biskoper skal synge på fjernsyn sammen med Hank von Helvete for deretter å delta på klimaseilas til København. Og dette er ikke noe enestående norsk fenomen. All verdens kirker engasjerer seg nå i kampen for jordas klima.
Men ikke alle kristne slutter seg til klimakampen. Den konservative evangeliske samfunnsdebattanten Chuck Colson hevder at klima er i ferd med å bli en ny religion. «I dagens klima kan jorda komme til å ta plassen som tradisjonelt tilhøre Bibelens Gud», skriver Colson i sin ukentlige spalte, som trykkes i flere kristne publikasjoner i USA.
Han får støtte fra klimaforskeren Roy Spencer fra Alabama Universitet i Huntsville.
«Nesten alle klimaforskere har et religiøst syn på jorda og hvor skjør den er, og det farger deres forskning og hvordan de tolker sine data», sa Spencer forrige uke på en konferanse arrangert av den konservative tenketanken Heritage Foundation, der evangeliske kritikere av FNs klimapanel sto fram.
Løgn. Foran klimatoppmøtet i København har høyresida i USA mobilisert for å hindre at USA forplikter seg til tiltak mot utslipp av klimagasser. Noen utspill fra konservative kristne er en del av denne politiske mobiliseringen.
Det gjelder for eksempel en av de andre spaltistene i den evangeliske avisen Christian Post, Tony Beam, som er direktør for Christian Worldview Center ved North Greenville University. Han hevder at det såkalte Climategate avslører at menneskeskapt klimaforverring er en løgn. Og hvorfor spres denne løgnen, spør han, og svarer slik: Klimaguruene er egentlig resirkulerte kommunister, og målet med Københavnmøtet er å få en FN-avtale som kan være et redskap til å konfiskere privat eiendom og ta rikdommen fra de industrialiserte land.
Chuck Colson drar også fram kommunistspøkelset i sitt ukentlige TV-budskap, der han nokså lettvint påstår at jorda har vært varmere både i middelalderen og i 1930-årene. «Klimatoppmøtet dreier seg om at teknokratene vil skape sitt eget Utopia med en grad av kontroll som vi ikke har sett siden kommunismens fall», er hans avslutningsappell foran København.
Religion. Som argument for at klimakamp er i ferd med å bli religion, viser Colson til en rettssak i England i fjor. Tom Nicholson fikk sparken fordi han nektet å bruke fly i forbindelse med jobben. Den engelske domstolen ga Nicholson rett i at omsorg for klodens klima er et livssyn som er beskyttet av lovene mot diskriminering.
– Københavnmøtet vil nok omvende nye til denne troen. Men hva med beskyttelsen for det som tradisjonelt har vært engelsk religion, kristendommen? Vel, la meg si at britiske myndigheter ikke er like ivrige til å beskytte den som nykommerne, skriver Colson.
Det kan nok noen ganger virke som vi står overfor en form for vekkelsesmøte i København, der jordkloden dyrkes og tilbes på en nesten religiøs måte. Men det er ikke nødvendig å finne opp en ny religion for å begrunne omsorg for livet på jorda. Det kan man finne i Bibelen, noe som kirkene har oppdaget de siste årene.
Omtolking. Noen vil mene dette er en omtolkning av Bibelens budskap, bort fra frelse og forsoning. Lederen for den evangeliske alliansen i USA, Richard Cizik, er blant dem som er blitt beskyldt for det, etter at han de siste årene har jobbet for at evangeliske kristne skal engasjere seg i klimakampen.
Men dersom vi ikke gikk til Bibelen med de nye utfordringene vi møter i livet, kollektivt eller privat, så ville det jo nettopp bety at vi ikke tar Bibelen på alvor som kilde til hvordan vi skal leve våre liv. Å kjempe for livet på jorda betyr ikke at vi finner opp en ny religion, men at vi gjør vår tro relevant i dagens situasjon.
Det springende punkt blir om vi tror at menneskene truer jordas klima. Når Colson og meningsfeller avviser det, virker det som det skyldes at de er opphengt i et ideologisk forsvar for kapitalismen. Kan ikke det like gjerne karakteriseres som en annen religion?
Skrevet den 05.12.2009 kl. 11:55 - Islam & andre religioner
Illiustrasjon: Marvin Halleraker
Minareter og kirketårn er urvisere som peker mot den hellige tid evigheten. Er det for provoserende for et gudløst samfunn?
Bønneropet fra minaretene begynte å gjalle over Amman. Kamila, som gikk ved siden av meg, gyste. «For meg er dette en beskjed om at jeg er mindreverdig og at de har makten over meg», sa hun.
Jordan er et av de mest åpne og tolerante samfunn i Midtøsten. Likevel opplever en ung kristen kvinne seg diskriminert og kontrollert. Fem ganger om dagen gir bønneropene henne beskjed om at hun hører til en minoritet. Jordanske muslimer flest vil nok bli forbauset over at resitasjonen fra minaretene oppfattes slik. De hører lovprisninger til Allah, og de fleste fortsetter sin daglige dont uten å bry seg om kallet til bønn.
Men symboler kan man legge ulik mening i. Sveitsiske motstandere av minareter mener at de er symboler på kvinneundertrykkelse og islamisering, eller at de signaliserer at et kristent land skal omgjøres til muslimsk territorium.
Livsrytmen. Jeg opplevde også- bønneropene som uhyggelige under mine første besøk i Midtøsten. Møter med representanter for den kristne minoriteten bidro til det. Men Ali fra Kuwait forandret opplevelsen.
Vi hadde ridd sammen gjennom snødrevet i Colorados fjell. Han galopperte foran så elegant som bare en beduin kan ri, begeistret over sitt første møte med snø. Jeg kom dinglende etter, vel vant med snø, men ikke med hesteryggen. Etterpå sto vi sammen i ranchens varme svømmebasseng. Mens sola gikk ned, resiterte han muezzinens kveldsbønn. Han oversatte den også. Det var en poetisk hyllest til den nåderike Skaperen, som lot oss oppleve livet.
Ali trodde på Jesus, ikke bare som profet, men som frelser. Og han kjente Den Hellige Ånd, ikke som Profeten, men som stemmen i hans indre som vitnet om Jesus. Når bønneropene lød hjemme i Kuwait, gikk han til moskeen og ba til Gud i Jesu navn. Ali hadde sine grunner for ikke å kalle seg kristen. Som medlem av landets regjerende klasse, ville det kostet ham dyrt. Men for ham var dessuten kristne slike som drakk alkohol og lot sine kvinner gå uanstendig kledt. Ord som «kristen» og «muslim» har også en kulturell side.
Men Ali inspirerte meg til å følge hans eksempel. Når bønneropene lyder, har jeg siden tatt dem som en påminnelse om å vende meg til Gud i bønn. Det er lettere å huske å be i et samfunn der bønn er en del av livsrytmen.
Minareter og kirketårn hadde felles funksjon. I et samfunn der de fleste ikke hadde klokker, skulle de markere tidene for bønn. De er urvisere for den hellige tid.
Evigheten. «Sekulær» betyr tidsalder. Den sekulære tiden er den dennesidige, der soloppgang følges av solnedgang, og der fødsel følges av død. I middelalderen levde forestillingen om en annen tid, om den hellige tid, skriver Charles Taylor i sitt verk "A secular age". De faste bønnetidene i kirkene hørte til i den hellige tid, de var en del av evigheten.
Kirkeklokkene og bønneropene kaller til å tre ut av den sekulære tidsalderen og inn i evigheten. Kirketårnene og minaretene peker mot himmelen og minner oss om hvor vi egentlig hører hjemme. Kirkeklokker, minareter og bønnerop gjør trosutøvelsen synlig og hørbar i det offentlige rom. Det er kanskje dette som provoserer? Sekularismen vil at religion skal holde seg i det private rom, og at det offentlige rom skal være religionsfritt.
Mot dette har religiøse ledere i Sveits samlet seg. «Enhver har en rett til å leve ut sin tro synlig, fritt og i fellesskap innen rammene av offentlig orden. Dette inkluderer også å bygge gudstjenestebygg som er typiske for den respektive religion», heter det i en uttalelse fra det sveitsiske religionsrådet, der både kristne, jøder og muslimer er med.
Bare kristne. Men det er ikke de sekulære fundamentalistene som har gått i bresjen for minaretforbudet i Sveits. Det var en islamfiendtlig gruppe som tok initiativet. Og mange kristne har fulgt med. De mener dette handler om å bevare Sveits som et kristent land, markert ved at kirkeklokkene kimer fra tusen tårn uten noen konkurranse fra minareter. Her hjemme viser det seg at det er blant velgerne til Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vi finner flest tilhengere av minaretforbud. Da tenker man nok at bare kristen religionsutøvelse bør prege det offentlige rom i et kristent land.
Og, som Njål Høstmælingen påpekte i Vårt Land, er dette et stykke på vei offisiell holdning i Norge: Muslimske bønnerop er underlagt støyforskriftene, men ikke kristne kirkeklokker. En slik forskjellsbehandling er kanskje ikke prinsipiell, men like fullt lar den seg forsvare. Skurrende høyttalere fem ganger i døgnet første gang klokka fire om morgenen ville skape voldsomme protester her i landet. Mens de som irriterer seg over kirkeklokker søndag morgen, stort sett finner seg i at dette er en kulturell tradisjon.
Kortsiktig. Men når kommer kravet om forbud mot kirkeklokker? Jeg tror kristne og muslimer trenger å stå sammen mot presset for å fjerne religionsutøvelse fra det offentlige rom. Et nei til minareter er dessuten en beskjed til muslimer om at de egentlig er uønskede som deltakere i det norske samfunnet. Et dårligere bidrag til integrering kan vel knapt tenkes. Og det hjelper ikke Kamila i Jordan om muslimske jenter i Norge føler seg diskriminert.
Skrevet den 20.11.2009 kl. 23:20 - Politikk
Kan livssynsnøytrale lokaler ivareta behovet for hellige rom? Religionspolitikkens mange vanskelige spørsmål klaskes nå på politikernes bord.
Den siste kirkeminister, Rigmor Aasrud, talte denne uka på Kirkemøtet. Rett før møtet åpnet, fikk Anniken Huidtfeldt overrakt vår første religionpolitiske innstilling. Kirkepolitikken er på vei ut, religionspolitikken på vei inn.
Det er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som har skrevet utredningen om religionspolitikk. Det er oppsiktsvekkende at det er trossamfunnene som tar initiativet til å få en religionspolitikk. Religionspolitikk har de fleste steder betydd kontroll med og undertrykkelse av religion.
Religion er bra. «Aktivt understøttende» er derimot det grunnleggende begrepet for en norsk religionspolitikk. Denne bunnplanken ble spikret fast allerede i stat/kirke-kompromisset i Stortinget i fjor. Religion er positivt for samfunnet, og skal støttes av staten. Det er ingen selvfølge i vår religionskritiske tid. Den brede enigheten som er oppnådd om det, skyldes ikke minst at Human-Etisk Forbund også er enig i at religion er så bra at det bør støttes.
Grunnlaget for denne uvanlige norske enigheten mellom ateister og troende ligger i at «livssyn» er blitt sidestilt med religion, og dermed også støtteberettiget. Det har gitt Human-Etisk Forbund et enestående økonomisk fundament. Men det har også skapt grunnlag for noe så uventet som at ateister og religiøse av alle avskygninger kan bli enige om prinsippene for en religionspolitikk.
Nå har ikke Samarbeidsrådet utredet religionspolitikken i sin fulle bredde i denne omgang. Innstillingen tar for seg det som kalles livsfaseriter, altså ritualer som knytter seg til fødsel, overgang til voksenalder, ekteskap og død. Markering av slike overganger er allmennmenneskelig, men også noe som går igjen i alle religioner.
Muligheten for å gjennomføre slike ritualer er et sentralt ledd i religionsfriheten. En begrenset juridisk forståelse av menneskerettighetene innebærer at myndighetene ikke skal legge hindringer i veien for religionsutøvelse. Men Samarbeidsrådet har lagt til grunn en mer utvidet forståelse av religionsfriheten: Staten skal aktivt understøtte at alle har like gode muligheter til å praktisere sin religion.
Livssynsnøytralt. Selv om båndene mellom staten og Den norske kirke skal løses opp, så vil denne kirken fortsatt være en majoritetskirke med hele tyngden av tradisjon og norsk kultur på sin side. Full likebehandling er ikke mulig. Men hvor mye forskjellsbehandling kan det være før det blir snakk om diskriminering? Det er nettopp i konkrete praktiske spørsmål dette settes på spissen. Og det er denne konkrete tilnærmingen som er innstillingens styrke. De kommer med mange konkrete forslag til endringer som kan gjøre det enklere for minoritetene å praktisere sine ritualer.
Statsråd Huidtfeldt grep fatt i ett av disse forslagene da hun fikk innstillingen overrakt. Hun lovet at regjeringen vil arbeide for å bygge flere livssynsnøytrale seremonilokaler. Det passet nok regjeringen bra, ettersom dette er et tiltak som er med i Soria Moria 2. Men er det slik at livssynsnøytrale rom er det som best imøtekommer de ulike religionssamfunns behov?
Jeg kom til å tenke på kommunestyret i min heimbygd Hol, som i fjor vedtok å bygge en kirke på Geilo, på den betingelse at den var livssynsnøytral – vel å merke så langt det er mulig innen de rammene som lovgivningen setter. Kirkedepartementet kunne raskt avklare at livssynsnøytrale kirker ikke finnes – det tror jeg nok forslagsstillerne hadde vært kløktige nok til å forutse. Nå reiser det seg i alle fall en kirke på Geilo – der noen av de tilstøtende rom kan være såkalt livssynsnøytrale.
Hellig hus.Det er jo en god løsning. Men ideen om livssynsnøytrale kirker fikk meg til å fundere: Er det ikke nettopp fordi kirken er et hellig hus at den får en slik posisjon i lokalsamfunnet? Selvsagt er det knyttet mange minner, gode så vel som såre, til kirkehuset. Men jeg tillater meg å tro at det er noe mer, at kirkebygningen betyr så mye fordi det er en «møteplass mellom tid og æve» som biskop Dagfinn Hauge sa det da han innviet en annen kirke i Hol.
Er det nøytrale lokaler de ulike trossamfunn trenger til sine ritualer? Er det ikke snarere snakk om at de trenger sine egne hellige rom? Leser vi utredningen fra Samarbeidsrådet, ser vi at behovet for nøytrale rom bare nevnes av humanetikerne, de nyreligiøse og buddhistene.
Hvis behovet for bygninger skal ivaretas av det offentlige, så må vel det også innebære støtte til moskeer, templer og ortodokse bygninger med ikonostas og ikoner, like så gjerne som livssynsnøytrale rom? Slik er det også i prinsippet. Det er kommunene som betaler for kirkene, og andre tros- og livssynssamfunn skal få tilskudd i forhold til det – ut fra medlemstall.
Er tanken at kommunene i tillegg skal stå for bygging av nøytrale lokaler? Skal det være en lovfestet oppgave? Skal det gis statlige tilskudd til dette? Og skal det komme i tillegg til støtten til tros- og livssynssamfunn? Her er mye som ikke virker avklaret.
Diskriminering.Når Anniken Huitfeldt leser utredningen fra Samarbeidsrådet, vil hun se at den diskrimineringen samtlige trossamfunn frykter mest, er å bli pålagt å vie homofile og lesbiske. Men det passer kanskje ikke like godt med ånden fra Soria Moria å imøtekomme?
Skrevet den 10.11.2009 kl. 09:46 - Midtøsten
Når det er snakk om å boikotte Israel, er det faktisk et saklig moment at det handler om å boikotte jøder. Jeg tror ikke at de som argumenterer for boikott av Israel, er jødehatere. Det virker vilt urimelig når israelerne drar fram antisemittismeargumentet i en slik debatt. Likevel er det nødvendig å forstå hvorfor israelerne tenker slik. Statsråd Tora Aasland har klargjort at regjeringen er mot at Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim skal boikotte Israel.- Av-klaringen er grei og klar så langt den rekker. Hun legger vekt på hensynet til de norske forskernes frihet. En universitetsledelse kan ikke på politiske premisser bestemme hvilke faglige kontakter en forsker ønsker å ha. Et universitetsstyre har ikke noe med å drive styring av den frie forskning på politiske premisser. Det er nesten utrolig at ledelsen ved et universitet ikke uten videre avviser å behandle en slik sak. Akademisk frihet. Det Tora -Aasland også burde sagt, er at en akademisk boikott slett ikke tjener til å skape bedre forhold mellom israelere og palestinere. Israel er et av de få land i Midtøsten som har akademisk frihet, og israelske forskere er de viktigste bidragsytere til virkelig kritisk forskning om Israels politikk og historie. Om kontakten brytes, stanser viktig informasjonsutveksling. Og når ble det en akademisk dyd bare å diskutere med dem man er enig med på forhånd? Som kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten sier: Vi burde ha mye mer kontakt med israelsk kultur og kunnskap. Selv om NTNU forhåpentlig vil si nei til boikott, betyr ikke det at boikott av Israel er ute av bildet. Det pågår atskillige uformelle aksjoner mot israelske akademikere og kunstnere som kommer hit til landet. Man hører ikke til i det gode selskap hvis man går dit, er signalene. Mange lar være å invitere israelere eller reise til Israel for å slippe bråk. Tora Aaslands parti går inn for forbrukerboikott av israelske produkter (skjønt det ville bli mye vi ikke kunne kjøpe om det skulle være konsekvent). Bak dette ligger en velment tanke om at Israel vil ta slike signaler og legge seg på en mykere kurs overfor palestinerne. Nekter. Den virkelig konsekvente boikott av Israel står en del av nabolandene for. De nekter for at Israel har rett til å eksistere, og omtaler landet som «Den sionistiske enheten». Det er vel ingen av de norske boikottere som står for en slik linje, får vi tro. Men man bør ikke forundre seg over at israelere trekker slike forbindelseslinjer. Du skal ikke ha hatt mye kontakt med Israel og israelere, før du merker at de mistror verden rundt seg. Det forundrer mange. Bare de som har opplevd hva det vil si å leve med at naboene helst vil at du skal forsvinne, kan forstå hva dette gjør med deg. Da er den naturlige responsen å sørge for å være den sterkeste. Man blir redd for at enhver imøtekommenhet blir tolket som svakhetstegn og utnyttet. Boikott og isolasjon er det beste middelet til å forsterke slike holdninger. Da får israelerne bekreftet at alle er mot dem, og at de bare har sin egen styrke å stole på. Setter spor. Og så spør israelerne: Hva er det med oss som gjør at verden er så ute etter akkurat oss? Hvorfor skal vi stigmatiseres, mens man lar Saudi-Arabia, Jemen, Sudan og Kina ture fram som de vil, uten noen reaksjoner? Da skal vi kanskje ikke undre oss over at noen tenker at det har noe å gjøre med at det handler om jøder. En tusen år lang historie av utestenging og forfølgelse setter sine spor. Skal de virkelig tro at verden har omvendt seg, og at det ikke lenger teller mot dem at de er jøder? Norge er ikke noe antisemittisk land. Nordmenn hater ikke jøder. Kanskje det er derfor vi er så blinde for hvordan det vi gjør blir oppfattet av dem som har dårlige erfaringer.Israelere er ikke synonymt med jøder. Verdens jøder hefter ikke for staten Israel. Og likevel er det ikke til å komme fra at boikott av Israel handler om boikott av jøder.
Skrevet den 06.11.2009 kl. 23:16 - Kristenliv & kirke
«Det er et spørsmål om hva som er riktig for deg», sier prinsesse Märtha Louise. Der treffer hun vår tid rett på spikerhodet.
I dag vil tusenvis av mennesker samle seg i lokalene til Norges Varemesse på Lillestrøm. Mange vil stille i kø for å høre Märtha Louise fortelle hvordan du kan møte din skytsengel, med tilhørende meditasjonsøvelser. Senere vil nok mange høre prinsessens svigermor snakke om stjerner og krystaller.
Tilbudet på alternativmessen framstår som mangfoldig og uoversiktlig. «Nyåndeligheten» er ingen entydig religion. Tvert om handler det om at du skal plukke det som gir mening for deg. Begrepet «personlig kristen» er kommet i vanry. Men tanken om at livssynet må være personlig - og bare kan være det - har seiret.
Likevel vil sannsynligvis flertallet av de som vandrer rundt på messen, være medlemmer i Den norske kirke. I likhet med prinsessen ser de ikke det som noe problem. «Du har den kristne tro, og så kan du i tillegg ha åndelige opplevelser uten at det går på tvers av troen din», sier Märtha Louise til A-magasinet. Til Vårt Land sier hun at hun er glad for den kristne oppdragelsen sin og vil gi det videre til barna sine.
Dogmene.Til tross for det ytre mangfoldet er det noe veldig likt over de fleste tilbudene du møter i den alternative åndeligheten. Det ligger noen dogmer til grunn: Troen på at det finnes en åndelig
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
virkelighet vi kan komme i kontakt med, på reinkarnasjon, et panteistisk gudsbilde («Altet, Den Ene, Gudinnen eller Guddommen» som Märtha Louise formulerer det) og avvisningen av at vi trenger frelse for å få del i det guddommelige. Det er ikke dette jeg leste i «Vedkjenningsskriftene åt den norske kyrkja» da jeg tok kristendom mellomfag.
Den grunnleggende likheten i det alternative, er tilnærmingen til det åndelige: Det handler om opplevelser og metoder som skal gjøre meg til et bedre menneske i betydningen mer harmonisk, lykkelig og sunn.
«Alternativ åndelighet kan bli preget av en egoistisk og fragmentert forbrukerkultur. Da går vi rett inn i hovedstrømmen i et destruktivt samfunn. All åndelighet som ikke tar ansvar for andre, er egoistisk, og dermed heller ikke virkelig åndelighet.» Nei, dette er ikke et sitat fra en kristen kritiker - selv om det ligner på det Notto Thelle sa i Vårt Land på torsdag om at den alternative åndeligheten framstår som et tilbud til de unge, pene, velstående, velskapte og balanserte. Sitatet er fra et intervju jeg med to år siden hadde med alternativbevegelsens nestor i Norge, Øyvind Solum,
Men kanskje vi skal være forsiktige med å kalle dette for alternativt. Er det ikke snarere slik at vi snakker om en endring i det åndelige klima også i kristne kretser? Øyvind Solum minnet meg om at herlighetsteologien har samme tilnærming som mange nyåndelige: De rette åndelige prinsippene skal gi oss et harmonisk liv preget av helse og overflod.
Karismatikk. En annen parallell er den karismatiske vekkelsen. Det er knapt noen tilfeldighet at den kom samtidig med at nyåndeligheten blomstret opp. Der de nyåndelige har klarsynte, spådomskyndige og kanalisering av budskap, har karismatikken profetier og kunnskapsord. Musikk og dans som middel til å framkalle åndelig opplevelse finnes begge steder. Helbredelse ved håndspåleggelse likeså. Mer grunnleggende enn slike ytre likheter er paradigmeskiftet. Den ensidige fornuftsbaserte materialismen må suppleres av ånd og følsomhet, sier de nyåndelige. Kirken har latt seg fange av fornuftstroen og mistet av syne den åndelige virkeligheten, hevder karismatikerne. Og endelig er den personlige åndelige erfaringen som den viktigste erkjennelsesveien et viktig fellestrekk.
Men parallellene finnes også i motsatt ende av kirkelandskapet. Retreatbevegelsens vekt på åndelighet og stillhet og den mystiske erfaring som et trinn i den personlige åndelige utvikling, har også sine berøringspunkter til den alternative åndeligheten.
Ved å understreke det alternative har vi gått glipp av å se at vi står overfor en trend i tiden, som går på tvers av dogmatiske ulikheter. Derfor blir en dogmatisk reaksjon utilstrekkelig. Det er allerede ti år siden Kirkemøtet vedtok at kirken må møte den åndelige lengsel. Men tiden har gått med til homofili, liturgi, forholdet til staten og prostereform.
På leit. Det er lett å føle seg skremt av auraer, chakraer og annet tankegods fra østlig religion. Men å avvise folk som vil tilhøre kirken fordi de drar med seg fremmede tanker, er en dårlig løsning. «Den som leter, skal finne», sa Jesus, og derfor må kirken tåle å ta imot folk som er på leit.
Men skal kirken ha noe å gi søkende mennesker, så er ikke tilpasning av kirkelæren til nye trender svaret. Å kommunisere i en uklar tid krever klarhet. Kirken trenger snarere å bevisstgjøre og aktivisere sin egen dogmatiske arv. Inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen, forløsningen - alt dette må forkynnes og ikke minst forklares slik at det blir noe som angår oss og vår livsforståelse. Om vi skal ha noe å gi åndelig søkende, må dette være mer enn lærepunkter i et teoretisk byggverk, dogmene må være selve åndelighetens blodomløp som er integrert i liv og tro.
Det åndelige. Jeg skal også til Lørenskog i dag. Men ikke til Varemessen. Jeg skal til Skårer kirke, der Borg bispedømme skal snakke om hvordan kirken tar imot de som har det vanskelig eller føler seg utenfor. Det er ikke minst der tampen brenner. Som muslimen Abdul Aziz Ahmed sier i dagens Min tro-intervju: Det åndelige manifesterer seg i hvordan du behandler andre mennesker.
Skrevet den 24.10.2009 kl. 10:37 - Politikk
Kristin Halvorsen har øst ut penger til barna. Nå er tida kommet for en finansminister som tenker på barnebarna. Ill. Marvin Halleraker Johnsen hadde rikelig anledning til å fordype seg i framtidsutsiktene da han satt som leder for pensjonskommisjonen. Der ble han vel kjent med kurvene som viser at de som nå befinner seg i barnehage og grunnskole, kommer til å få en vesentlig større bør av pensjonister å bære enn hva vi har i dag. I tillegg kommer den eksplosive- økningen i trygdeutgifter som følge av flere syke og uføre. Bare fra 2009 til 2010 vil trygdeutgiftene øke med 31 milli-arder kroner, viser statsbudsjettet som nettopp ble lagt fram. Og så kan vi i tillegg legge til de økte kostnadene til helsevesenet, både fordi flere eldre betyr flere syke, fordi vi har en livsstil som gjør flere syke, og fordi vi får stadig nye behandlingsmetoder. Ny stat. Stadig flere av de yrkesaktive er dessuten ansatt i offentlig sektor, og må dermed få sine lønninger dekket over skatter og avgifter. Siden Sigbjørn Johnsen første gang ble utnevnt til finansminister er antallet ansatte i offentlig forvaltning økt fra 568.000 til 756.000. Alt dette har gått greit så lenge vi kunne ta ut stadig mer oljepenger til å dekke regningen. Men 2010 er siste året da det går. Deretter må enten regningen betales av skattebetalerne, eller utgiftsveksten må komme under kontroll. Jens Stoltenberg ser at han i en slik situasjon trenger en finansminister som ikke trenger å tenke på gjenvalg. Men han har ikke satt Johnsen alene på jobben. Det er et lag bestående av helseminister Anne Grethe Strøm-Erichsen, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og fornyingsminister Rigmor Aaserud som sammen skal bringe under kontroll veksten i trygdeutgifter, helseutgifter og offentlig administrasjon. Dette er ikke noen ny problemstilling for Stoltenberg. Omorganiseringen av staten begynte allerede den gang på 90-tallet Sigbjørn Johnsens var finansminister og Jens Stoltenberg næringsminister. Det begynte med omorganiseringen av Televerket i 1991. Senere har Statkraft, Statens Kornforretning, Statens veivesen, Norsk Medisinaldepot, Statens kantiner og en rekke andre statsinstitusjoner gått over til å bli mer eller mindre privatiserte foretak, samtidig som statsbedrifter med Statoil i spissen har løsnet båndene til staten. Markedsstyring. Også de som er blitt igjen i statens brød har merket nye tider, med målstyring, effektivitetskrav, stykkpris og anbud. Tanken er at markedsprinsippene skulle gjøre driften mer effektiv. Men det er omstridt om markedstenkningen fungerer når staten uansett tar regningen, noe vi ikke minst ser i helsevesenet. Og overgangen fra å være samfunnsinstitusjon i borgernes tjeneste til servicebedrift som skal maksimere fortjenesten på sine kunder, har også sine skyggesider. En av dem er at arbeidsdagen er blitt mer usikker og krevende, og det kan være et av elementene som slår ut i sykefravær og uføretrygd. Arbeidsbelastningen er neppe blitt hardere. Min far, som jobbet førti timer inklusive lørdag på akkord i industrien, eller min bestefar som jobbet døgnet rundt for å fø familien på fjellgarden, ville neppe synes vi har stort å klage over. Men stadige omorganiseringer, prosesser, nedbemanninger, nye krav og usikkerhet er belastende på en annen måte. Den gangen jeg studerte utvandringen til USA, snakket vi om «the push and the pull» som forklaringsfaktorer. Utvandringen var et produkt både av mulighetene i den nye verden og vanskene i den gamle. Noe lignende gjelder utstøting av arbeidslivet. Det er både hvor vanskelig det er å være i jobb og hvor lett og lønnsomt det er å være trygdet som avgjør. Å si at det bare skyldes slappe leger, latskap og dårlig arbeidsmoral er like galt som å si at det bare skyldes et umenneskelig arbeidsliv. Høyredreining. Sigbjørn Johnsen var som finansminister sentral i omleggingen til den nye staten, der markedsprinsipper i offentlig forvaltning, egenandeler i helsevesenet, og den såkalte «arbeidslinja» i trygdepolitikken signaliserte nye grep. Det ble av mange oppfattet som en høyredreining, og var en av årsakene til dårlige Ap-valg for ti år siden, og under den rødgrønne regjeringen stanset mye av dette opp. Foran Soria Moria2 mobiliserte deler av fagbevegelsen mot «den nye staten». Men det fikk ikke noe gjennomslag i regjeringsplattformen. Jens Stoltenberg har fått friere hender, og det er i den sammenheng Sigbjørn Johnsens comeback er interessant. Besteforeldre. Verdifull tid og ufattelig mye oljepenger er gått med i de 19 årene siden han første gang fikk ansvaret for statens finanser. Om nye 19 år er i alle fall mine barnebarn på vei inn i arbeidslivet. Jeg tenker nesten daglig på hva slags byrder vi er i ferd med å legge på dem. Det skulle ikke forundre meg om Sigbjørn Johnsen har lignende tanker. Men vi har sett at mer marked kan skape vel så mange problemer som det løser. Langsiktighet, derimot, trenger vi mye mer av i norsk politikk. Derfor er det bra besteforeldrene ikke kastes vrak på.
Sigbjørn Johnsen er ikke bestefar til tross for at han er nesten på min alder. Men han er en fase av livet da man lett får sans for perspektiver som strekker seg ut over det dagsaktuelle. Den første fasen kommer når man står på terskelen til voksenalderen. Den andre når barnebarna dukker opp.
Skrevet den 16.10.2009 kl. 21:45 - Media
Blir den offentlige debatten mer demokratisk dersom avisene dør ut?
Papiravisen er utdødd før 2032, spådde førsteamanuensis Erik Wilberg på Norsk Redaktørforening høstmøte. Mediebransjen er preget av angst og usikkerhet foran framtida, sier Mediehusrapporten som BI offentliggjorde denne uka.
Angsten og uroen skyldes at den såkalte offentlighet er i ferd med å flytte seg til internett, og dermed bort fra mediehusenes og redaktørenes kontroll. Det handler om inntekter og arbeidsplasser. Men det handler også om makt.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
«Det er jo søtt å se norske redaktører få mediepanikk. Jeg tror ikke redaktørene tror på sin egen retorikk om sin egen fortreffelighet. Jeg tror bare det handler om panikk over et medielandskap som endrer seg raskere enn mediehusene klarer å omstille seg,» skriver Pål Hivand.
Han kommenterer debatten på redaktørenes høstmøte på Redaktørbloggen på internett. Selv redaktørenes interne debatt foregår ikke lenger i lukkede møter, men legges ut for menigmann, som til og med inviteres til å delta. Så kanskje det er et demokratisk framskritt vi er vitne til?
På nett. Jeg har vært på internett i mer enn 15 år nå, men det er først det siste året at nettvirksomhet tar en vesentlig del av tiden min. Vanligvis er det i underkant av 500 som leser det jeg skriver på bloggen min. På Twitter var det i går 569 som fulgte meg (mens det er vel 20.000 som følger Jens Stoltenberg). Men papiravisen Vårt Land har over 100.000 lesere. Så nettet er langt fra min viktigste kanal til offentligheten. Nettet er annerledes, fordi det gir meg kontakt med lesere jeg aldri ville nådd gjennom Vårt Land. Den toveis kommunikasjonen er kanskje det mest interessante med nettet. Og det mest krevende. Jeg kan bli avkrevd forklaring og ytterligere argumenter fra det mest uventede hold og på premisser jeg ikke hadde tenkt meg. Og arrestert for feil av folk som har greie på tingene.
Igjen: Det er et framskritt for demokratiet at vi ikke lenger kan sitte opphøyd ensomhet og krıngkaste våre meninger til menigmann, som i høyden slipper til med et protesterende leserinnlegg.
Kirkebakken. Det var en gang da kirkebakken var stedet ting ble gjort offentlig. Øvrighetens representanter leste opp sine dekreter der, men ble ikke værende for å lytte til hva folk hadde å si.
Boktrykkerkunsten åpnet fra 1500-tallet muligheten for å spre budskapet til flere. Men det tok tid før folk flest ble trukket med. Hans Nielsen Hauges innflytelse var for en stor del basert på at bøkene hans fantes i nesten alle hjem. Opplagene var så store at boktrykkerne i København slapp opp for papir. Henrik Wergeland drev i 1830-årene «Folkebladet» fordi han ville trekke folket inn i offentligheten. Snart var avisen blitt det dominerende forum for samfunnsdebatten. Dette var demokratiets gjennombruddstid, men også redaktørenes storhetstid. Det var fortsatt et mindretall som deltok i – eller slapp til i – avisenes spalter med egne skriverier. Og fjernsynet har ikke utvidet offentligheten, snarere gjort den mer elitepreget.
Demokratiutvidelse. Når offentligheten flytter over på internett, endres dette totalt. Nå kan hvem som helst få publisert sine bidrag til den offentlige debatt. Mange hyller dette som den store utvidelsen av demokratiet. Redaktørenes og kulturelitens makt er brutt, det er blitt fritt fram for alle.
Men spørsmålet er om man når ut til andre med det man produserer. Offentligheten kan bli splittet opp i mange småbiter, der et titall, hundretalls eller maksimalt noen tusen personer kommuniserer med hverandre, uten de ulike gruppene har særlig kjennskap til hverandre.
Skal man nå ut, må man ha penger i ryggen. Jeg vet ikke hvor mange artikler jeg har lest det siste året om «Hvordan få penger for innhold på internett» – men så langt har de gitt få svar.
Journalismen. Avisenes storhetsperiode brakte fram en ny yrkesgruppe: Journalistene. Vi regner oss som demokratiets ryggrad, ved at vi har ressurser og ekspertise til å bringe fram i lyset hva som foregår i samfunnet og evne å formulere det slik at folk forstår.
Ha! svarer bloggerne – som for eksempel Vampus. «En som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.»
Det kan nok være riktig. Men hvor mange vil drive med dette på hobbybasis? Må vi ikke forutsette at skikkelig journalistikk koster penger?
Kollega Sven Egil Omdal lufter i sitt siste medieblikk muligheten for at staten i stedet for å støtte utgivelsen av papir, skal betale for journalistikk. Men hvem skulle fordele pengene og på hvilke kriterier?
Identitet. Journalistikk er mer enn individuelle personer som sitter hver for seg og produserer stoff. En redaksjon er en slags organisme, et fellesskap med en visjon og identitet, som skaper et produkt sammen. Kanskje handler mediehusenes krise innerst inne om at det er noe som er i ferd med å gå tapt, i en tid da mediedrift er blitt et finansforetak blant mange andre.
Det store spørsmålet er ikke om offentligheten uttrykker seg gjennom nett eller på papir, men om det er mange nok som har mulighet og ressurser – og dessuten et ideologisk fundament – som gjør at den offentlige debatt får kvalitet, bredde og dybde. Det er et demokratisk kjernespørsmål.
Skrevet den 14.10.2009 kl. 09:07 - Politikk
Dette er det siste av de feite statsbudsjettene. Orker Kristin Halvorsen å bli kuttminister?
En av Kristin Halvorsens forgjengere som finansminister het Josef. Han fikk ifølge Bibelen ansvaret for statsfinansene i Egypt for snart fire tusen år siden. Grunnlaget for jobben var en visjon han hadde om sju feite og sju magre kyr. Josef tolket det slik at det skulle komme sju gode år, men deretter sju uår. Derfor sørget han for å lagre korn i de gode årene, slik at de hadde noe å leve av når de dårlige kom.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
Vi i Norge har bak oss noen riktig feite år, takket være oljeressursene våre. Og våre finansministre har prøvd å gå i Josefs fotspor. De har lagt penger til side i det som nå heter Statens pensjonsfon. I løpet av 2010 anslås det å komme opp i nesten 3000 milliarder kroner. Som navnet sier, er det ikke først og fremst ment som et vern mot dårlige tider, men for å dekke utgifter vi vet vi kommer til å få når stadig større del av befolkningen blir pensjonister. Regjeringen beregner at pensjonsforpliktelsene neste år begynner å nærme seg 5000 milliarder kroner.
Men et slikt fond kan også være godt å ha når uårene setter inn. Det er finansielt uår ute i verden. Men vi har hatt overskudd å ta av, og derfor har vi stort sett kunnet fortsette å leve som før, uanfektet av de prøvelsene verden ellers har måttet oppleve. Men neste år blir det siste feite året, også statsfinansielt. Etter det kommer det magrere år – og mye kan tyde på at det blir minst sju av dem.
«I framtida blir det vanskeligere å bevilge seg ut av utfordringene», sa Kristin Halvorsen i en replikk til Høyres Jan Tore Sanner i Stortinget – og dermed kom hun også til å gi en treffende betegnelse på det vi har gjort så langt: Bevilget oss ut av utfordringene.
Også neste år kommer den norske stat til å gå med overskudd. Men to tredjedeler av oljeinntektene kommer til å gå med til årets forbruk. Det er derfor regjeringen slipper unna de harde prioriteringene og de vanskelige kuttene på dette statsbudsjettet. Men det er heller ikke rom for de store sprellene. Og det er heller ikke noen store omprioriteringer. Regjeringen er fornøyd med å kjøre videre i samme spor.
Illevarslende. «Så langt har vi truffet bra», sa Kristin Halvorsen i går, og det er ingen som bestrider det. De som ropte om «for lite og for sent» da krisepakken kom i vår, tier stille om det nå. Doseringen har vært ganske passe og godt timet, slik at vi hverken har fått massearbeidsledighet eller overoppheting av økonomien. Men dersom den internasjonale krisen ikke går over neste år, blir det straks vanskeligere. Da kan vi ikke lenger pøse på med penger for å holde uårene fra livet.
En ting er de uårene som kommer til oss utenfra. Verre er det med de vi påfører oss selv. Selv om det på overflaten går godt med kongeriket Norge, er det noen illevarslende signaler i årets budsjettdokumenter. De finner vi under overskriften «Folketrygdens utgifter». De er beregnet å øke med 31.706 millioner kroner – altså over tretti milliarder på ett år! Det er tall som spiser opp det som måtte være av handlingsrom i budsjettet. Sju av disse økte milliardene går til sykepenger og medisinsk rehabilitering, fire til uføretrygd.
Frontkollisjon. Regjeringen har presentert disse tallene, men ikke gjort noe forsøk på å analysere dem, langt mindre komme med forslag til noen annen løsning enn å fortsette å punge ut. Altså å prøve å bevilge seg ut av utfordringene. Det går an i år. Men det går ikke an neste år. For da må det brukes mindre oljepenger, om ikke handlingsregelen skal skrotes for godt.
Sist regjeringen prøvde å gjøre noe med sykepengene, ble Jens Stoltenberg rent i senk av Gerd-Liv Valla. Selv om Roar Flaathen har en langt godsligere stil, vil nok ikke Stoltenberg ta sjansen på en ny frontkollisjon med LO. Skal han unngå det, må han begynne en langsiktig prosess i forhold til LO allerede nå. Det gikk med pensjonsforliket, og det skal ikke utelukkes at det går an på nytt. Heller ikke LO er tjent med at folketrygden bryter sammen under vekten av syke og uføre.
Statsmakten. Historien om Josef i Egypt kan forstås som allegori om statsmaktens tilblivelse. Tilværelsen i oldtidens Egypt var styrt av vannflommer og tørke, som førte til at noen år ga gode avlinger, andre år ble katastrofale. I stedet for å overlate til den enkelte å bygge opp reserver i gode år, ble dette en oppgave for statsmakten. En stat som slik skulle gripe inn overfor folk til det felles beste, måtte den gang være brutal og undertrykkende - og dessuten måtte Farao ha guddommelig autoritet.
I dag prøver vi å få til det samme i et demokratisk samfunn. Det er ingen enkel oppgave, og det er ingen selvfølge at vi skal få det til. Så langt har det gått bra, men det er ikke minst fordi vi hele tiden har fått det litt bedre. Det gjenstår å se om systemet tåler tider hvor vi får det dårligere.
Inspirasjon. Hittil har det å være statsråd i den rødgrønne regjeringen nærmest vært en festreise. Selvsagt har det vært problemer, men mye har latt seg løse med mer penger. Nå står andre tider for døren, der man må stramme inn og skjære ned. Det kan være flere enn Bjarne Håkon Hanssen som opplever at inspirasjonen og gløden forsvinner.
Ikke minst må utsiktene til å være gjeter for de magre kyr være lite lystelige for Kristin Halvorsen.
Skrevet den 07.10.2009 kl. 08:53 - Midtøsten
Kan Israels Gaza-krig gi oss nye folkerettslige regler for krigføring? Eller gjelder en ny standard bare for Israel?
Israels visestatsminister Moshe Yaalon har takket nei til å holde en tale i London, fordi han er redd for å bli arrestert og anklaget for krigsforbrytelser. Gazakrigen er i ferd med å bli en kostbar affære for israelske ledere.
Men mens Israel raskt satte ned en granskingskommisjon etter Libanonkrigen, er det først nå i det aller siste blitt satt i gang en undersøkelse av Gazakrigen. Det ser ut til å være en slags forsvarsreaksjon mot FNs Goldstone-rapport.
Israel hadde ikke ventet seg noe godt fra kommisjonen ledet av den sørafrikanske jødiske juristen Richard Goldstone. Rapporten var bestilt av FNs menneskerettskommisjon, som har fordømt sionisme som en form for rasisme. Likevel ble israelerne sjokkert da rapporten ble lagt fram. Goldstone hevdet nemlig at Israel bevisst hadde gjort den palestinske sivilbefolkningen til angrepsmål.
Rapporten ga et inntrykk av å være balansert, fordi både Israel og Hamas ble anklaget for krigsforbrytelser. Nå trengte man knapt noen kommisjon for å slå fast at det er en forbrytelse å skyte raketter mot uskyldig israelsk sivilbefolkning. Men rapporten går ikke inn på det langt mer sentrale og vanskelige punktet, om hvorvidt Hamas brukte sin egen sivilbefolkning som skjold.
Det var dette dilemma Israel brukte atskillig tid på å drøfte i forkant av Gazakrigen, Nettopp disse drøftingene bruker Goldstone som argument for at Israel med vitende og vilje begikk krigsforbrytelser, og det synes israelerne er særlig urettferdig.
Men også i Israel var det mange som syntes det var vanskelig å akseptere lidelsene den palestinske sivilfolkningen. Likevel har det ikke oppstått noen bred offentlig debatt om hvorvidt man hadde gått over streken og vist en klanderverdig manglende respekt for menneskeliv.
Israel har alltid lagt vekt på at deres hær har «rene våpen» - i motsetning til det som er standarden i nabolandene. Hvis det viser seg at det ikke er tilfellet, er det et slag mot den opplevelsen av egen moralsk standard som er viktig i Israel.
Men allerede måneden etter Gazakrigen ble spørsmålet om de «rene våpen» tatt opp av professor Asa Kasher, mannen som har skrevet det etiske regelverket for den israelske hæren. Kasher mener disse reglene ikke lenger er anvendbare i møte med en fiende som tyr til terror og blander seg med sivilbefolkningen. Vi må ta mer hensyn til våre soldaters liv enn til sivilbefolkningen, argumenterer han. Og han spør om det finnes noe land som ikke gjør det.
Det er et godt spørsmål. Hva med amerikanske styrker i Irak, hva med droneangrep mot Talibanledere i Afghanistan og Pakistan? Ja, er vi villige til å ofre norske liv i Afghanistan for å være sikre på at uskyldige sivile ikke blir drept? Den moderne typen krig, der en teknologisk overlegen hær møter krigere som opererer midt blant sivilbefolkningen, har ført til en stilltiende endring av krigens regler. Men det må likevel gå en grense for hva som er akseptabelt, og mange mener Israel gikk over denne grensen i Gaza.
Krigens folkerett er for en stor del skapt som respons på israelsk krigføring, påpekte den norske forskeren Cathrine Hellestveit i et foredrag i regi av NTNU i vinter. Oppmerksomheten mot krigføringen i Midtøsten er mye større enn mot kriger andre steder, hevdet hun. Forskeren ved Norsk senter for menneskerettigheter mente også at Israel i Gaza holdt seg til folkeretten i større grad enn det som er vanlig av krigførende stater – det sa hun i sorg over at det er så mange som bryter folkeretten.
Kan Gazakrigen føre til at det blir slått fast nye internasjonale regler for såkalt assymetrisk krigføring? Eller står vi bare overfor en prosess med sikte på å stigmatisere Israel?
Skrevet den 02.10.2009 kl. 22:57 - Politikk
Når det som har vært samlende, blir det som splitter, kan man stå overfor en identitetskrise.
«Vi er heldige i Kristelig Folkeparti. Vi kan nok krangle om politikk, men vi har det viktigste felles, og det holder oss sammen.» Det sa en KrF-tillitsmann til meg en gang på 70-tallet, da interne kriger raste i mange andre partier. Nå ville det være mer treffende å si at i KrF er de enige om politikken, men de splittes av teologi og kulturforskjeller.
Selvsagt var det teologiske forskjeller i KrF også tidligere, for eksempel mellom pinsevenner og indremisjonsfolk. Men de delte likevel langt på vei en felles lavkirkelig kultur. Nå er det kristelige landskap mer splittet og mangfoldig. Ikke bare KrF merker det.
Politisk enighet. Da Margit Hunemo og Knut Arild Hareide debatterte i Dagsnytt 18 forleden, virket programlederen lettere forvirret om hva konflikten gikk på. For de var jo enige om politikken: Om miljøvern, fattigdomsprofil, bistand – ja, også om ekteskapslov og abort. Og de var enige om at KrF skal bygge på kristne verdier, men at et politisk parti må argumentere allmennetisk.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
Det de var uenige om, var hvor sterke ord KrF skal bruke om den ekteskapsloven de er enige om at de vil forandre. Og om KrF skal være åpent for alle som er enige i partiets politikk, eller om det skal være bare for bekjennende kristne. Det handler altså ikke om politiske standpunkter, men om strategi, teologi – og kanskje aller mest om identitet. Det er derfor det engasjerer så sterkt.
Når partihistoriker Kåre Olav Solhjell sier at KrF må løsrive seg fra en bedehuskultur som er i tilbakegang og søke oppslutning hos bredere grupper, så er han selvsagt klar over at han ikke kommer med nye tanker. I historieboken han ga ut i fjor, står det blant annet om Holme-utvalget fra 1989, som konkluderte med akkurat det samme.
Omlegging. For 20 år siden gjorde KrF det Solhjell nå anbefaler. De la om møtestilen, slik at et KrF-møte ikke lenger skulle være en kopi av et bedehusmøte. De la om språkbruken til mer allmennpolitisk tale, og valgte en leder som ikke var totalavholdende. Og ikke minst vedtok de et prinsipprogram som gjorde KrF til et kristendemokratisk verdiparti. I alle fall nesten.
Om det var denne omleggingen som var årsaken til suksessen den gang, eller om det var kontantstøtten og Bondevik som statsminister, er ikke godt å si. Men i alle fall stanset KrF litt på halvveien i omleggingen til vanlig parti. Man gjorde ikke som søsterpartiene i Sverige og Danmark og forandret navn fra «kristelig» til «kristendemokratisk». Og tillitsverv ble forbeholdt bekjennende kristne.
Noe av årsaken til at man stanset her, var nok frykten for å gå for fort fram slik at gamle velgere ikke hang med. Regjeringsarbeidet gjorde dessuten at man ikke fikk prioritert prosessene i partiet. Man rakk å gjøre velgerne forvirret, men ikke overbevist om den nye linja.
Lekkasjer. Et lite parti vil alltid få problemer i et regjeringssamarbeid med de sakene der man står alene. Slik også med KrF. Regjeringen Bondevik utnevnte Gunnar Stålsett til biskop og kritiserte Israels politikk. Dermed mente en del velgere at partiet hadde tonet ned sin kristne profil, at det var blitt uklart og utvannet. Det ble sett som et resultat av prosessen mot kristendemokrati. Det ble viktig for partiledelsen å berolige disse velgerne, med det resultat at nye velgere opplevde at KrF tok et steg tilbake til gamle dager.
Med Jens mot Jensen som hovedproblemstilling ved årets valg, ble lekkasjene i begge retninger forsterket. Man mistet både de som frykter Frp og de som er forarget fordi KrF ikke vil samarbeide med Frp. Men man kan ikke bare skylde på medier og motstandere. Når velgerne svikter, må det også henge sammen med en manglende samling og entusiasme for felles prosjekt.
Prosjekter. KrFs to store vekstperioder kom i tider da partiet hadde opplevd store indre motsetninger om EU og regjeringssamarbeid. Men man samlet seg om prosjekter som ble oppfattet som viktigere, som abort og kontantstøtte. Indre motsetninger behøver ikke å skade, dersom man finner noe større å samle seg om. Å kunne ta opp i seg motsetninger kan tvert om være en oppskrift for vekst.
Dagfinn Høybråten har satset på å samle partiet om innsats for svake og fattige. Det er godt tenkt. Det tar sitt utgangspunkt i det mest sentrale i kristen etikk, som samler alle ulike kristenfløyer. Det rammer de rødgrønnes svakeste punkt og setter samtidig grenser mot høyresida. Håpet var nok også at det kunne gjøre det mulig å la diskusjonen om partiforståelsen ligge.
Men så lenge det ikke er avklart om KrF er en politisk bevegelse for kristne mennesker eller et kristendemokratisk verdiparti alle kan slutte seg til, blir det sprik i forventningene til partiets oppførsel. Da oppstår det usikkerhet, og av den følger det misforståelser. Folk begynner å snakke forbi hverandre og konstruere opp større motsetninger enn det er grunnlag for. Det felles prosjektet blir uklart. Dermed blir man oppfattet som utydelig.
Sperregrensen. Men å diskutere selve partiforståelsen, kan bli en risikofylt operasjon på kanten av sperregrensestupet. Og vil ikke diskusjoner om bekjennelsesparagraf og partinavn nettopp befeste inntrykket av at KrF er et sært parti som er opptatt av problemstillinger ingen andre forstår noe av?
