Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Den uutryddelige synden

Publisert 6 dager siden - 1120 visninger

Forsvinner synden om vi slutter å snakke om den?


Kan det tenkes at synden ganske enkelt er forsvunnet? spurte en afrikansk pastor som studerte i Norge. Han hadde ikke hørt noe om synd i forkynnelsen her i landet.
Marius Timmann Mjaaland forteller dette i sin bok «Systematisk teologi». Og han spør hva som skjer om begrepet synd forsvinner: «Dukker den opp i en annen skikkelse, eller går den i skjul? Dukker den opp i underbevisstheten som fortvilelse og angst? Eller dukker den fram igjen i nye og monstrøse skikkelser?» Selv mener han at det som forsvinner når man ikke lenger snakker om synd, er selverkjennelse og gudserkjennelse.
Merete Thomassen skrev i Vårt Land forrige uke at vi trenger å snakke om synd, og vår egen Åste Dokka etterlyste også begrepet synd tidligere i vår. NRKs Tomm Kristiansen holdt nylig en radioandakt der han sa at synden finnes, selv om kirken ikke snakker om den, og at vi trenger å bli bevisste på vår synd. Det synes å være en trend at folk fra miljøer som tidligere ikke har snakket mye om synd, nå vil ta begrepet i bruk.

Misforstått. «Synd er blant de mest misforståtte termene i det kristne vokabularet», skriver Mjaaland. Det har sine grunner at syndsforkynnelsen er blitt tonet ned. Klassisk forkynnelse, særlig i vekkelsesbevegelsene, la gjerne stor vekt på å få tilhørerne til å forstå at de var syndere. Det skulle gjøre dem mottagelige for det befriende budskapet om frelse fra synden. Men ofte førte det til et negativt syn på mennesket, og til en opplevelse av fordømmelse.
Det var ikke bare i liberale kretser det ble reagert på dette. Også i frimenigheter og karismatiske bevegelser har man de siste årene lagt vekt på å framstå som positive og livsbejaende. Lovprisning har erstattet salmer om syndebyrden, og barna lærer at de er bra nok som de er fordi de er skapt av Gud.
Det kan se ut som synden måtte forsvinne for å kunne komme tilbake i en ny form.

Grunnvilkår. Ordet som brukes om synd i Nytestamentet, kommer fra de greske tragediene. Hamartia var betegnelsen på den feilen helten gjorde og som satte hele tragedien i gang. Det var gjerne en feil som var en følge av heltens karakter, og som derfor nærmest var uungåelig.
Brukt som teologisk begrep kan altså synd forstås som konkrete feilgrep. Men det kan også forstås som et menneskelig grunnvilkår, noe vi ikke kan unnslippe. Begge disse forståelsene spiller med i kristen forkynnelse. Synd forkynnes ofte som brudd på Guds bud, eller som umoralske handlinger. Men det forkynnes også som en grunnskade ved mennesket, et resultat av et opphavelig syndefall som skiller oss fra Gud.
Mjaaland sier at synd er det som skiller oss fra dyrene, ved at bevisstheten om synd gjør det mulig å utvikle en selvbevissthet. Dette er en overraskende positiv vri på begrepet arvesynd. Slik forstått er ikke arvesynden en nedvurdering av menneskenaturen og menneskets muligheter, men tvert om hva som et menneskelig adelsmerke.

Dødssyndene. I tirsdagens Vårt Land ble Martin Herbst presentert. Han har skrevet en bok om dødssyndene, og sier at de er en skattkiste av innsikt. De skal ikke tjene til å skremme oss med synder som ikke kan tilgis, men for å gi oss forståelse, sier han.
For de som har lest kirkefedrene, er dette kjent stoff. Det som nå kalles dødssynder, fråtseri, begjær, grådighet, vrede, latskap, misunnelse og hovmod, kalte de for lidenskaper. Med det mente de tilbøyeligheter i menneskenaturen som får oss til å komme galt ut. Umoral er lett å kjenne igjen som synd. Men her dreier det seg også om hvordan våre beste hensikter fordreies og blir til synd.
Den spanske mystikeren Johannes av Korset skriver for eksempel at det å søke etter åndelige opplevelser kan bli til fråtseri, at streben etter å være en åndelig person kan bli grådighet og at åndelige erfaringer kan føre til hovmod.

Synd og frelse. Hva skal vi så gjøre med synden? Den amerikanske teologen Dallas Willard skriver at kirkene for en stor del har drevet med noe han kaller «management of sin»: Man forkynner synd bare for at vi skal søke frelsen og dermed komme til himmelen når vi dør. En slik forkynnelse kan nok gi oss dårlig selvbilde, men bidrar ikke til å forandre måten vi lever på.
Forståelsen av synden bestemmer hvordan vi forstår frelsen. Har frelse bare med vårt forhold til Gud og vår evige skjebne å gjøre, eller er frelse også noe som angår livet vi lever her og nå?
Hvis synd er å bomme på målet, slik det ofte sies, hva er egentlig målet? Er målet å komme til himmelen? Er målet å overholde alle regler?
Kirkefedrene snakket om at målet er Kristuslikhet. Når Jesus er målestokk, vet vi at det avgjørende er hva vi gjør mot vår neste, både individuelt og kollektivt. Når vi ser at vi svikter i å leve slik vi skulle, kan det være en befrielse å kalle det synd. Da kan vi i stedet for å fortvile og gi opp i kynisme, settes fri til å prøve på nytt ved å bekjenne og få tilgivelse og oppreisning.

Gå til innlegget

Hellig krutt-tønne

Publisert 9 dager siden - 3224 visninger

Tempelhøyden i Jerusalem kan virke fredelig, men er en krutt-tønne. Etter drapene sist fredag, er det fare for at situasjonen kommer ut av kontroll.

Tempelhøyden i Jerusalem, som muslimene kaller Haram al Sharif, ligger i utkanten av Gamlebyen. Ved foten på vestsiden ligger Klagemuren, der jødene ber. Oppe på platået er det muslimske helligdommer.

Haram al Sharif kan oppleves som en fredens oase. Slik var det første gang jeg kom dit, for over tretti år siden. Støyen fra byen stilnet, og under skyggefulle trær satt menn i stillferdig samtale. Noen vasket seg ved vannkranene, og over det hele reiste den praktfulle, blå fasaden og gylne kuppelen på Klippedomen seg.

Den gang slapp jeg inn på området bare ved å snakke med en mann som satt ved inngangen, selv om porten egentlig bare var for muslimer. Og jeg kunne fritt se meg om inne i Klippedomen, med steinen som jødene sier var den Abraham ville ofre Isak på, og hvor muslimene sier at vi kan se avtrykk av Muhammeds fot da han reiste til himmelen.

I dag ville dette vært umulig. Nå er Klippedomen stengt for ikke-muslimer, og jeg ville blitt stanset av israelske soldater og grensepoliti før jeg kom fram til 
porten.

Fredag kom tre menn ut av en av disse portene. De hadde med seg skytevåpen, som de hadde hentet der inne. Utenfor møtte de to israelske politifolk, som de skjøt. Deretter flyktet de inn gjennom porten igjen. Israelske politifolk tok opp forfølgelsen, og skjøt de tre inne på området.

Det var tre grunner til at dette var en spesielt alarmerende hendelse: At folk ble drept inne på selve helligdommen, at våpnene var lagret på et hellig sted, og at alle de involverte var israelske statsborgere. De to politifolkene var israelske drusere. 
De tre som drepte dem var 
israelske arabere.

Dermed bringes til overflaten en konflikt som griper dypt inn i det israelske samfunnet. Det var ikke palestinere fra den okkuperte Vestbredden som slo til, men en israelsk minoritet som drepte folk fra en annen minoritet.

 Israels statsminister Benjamin Netanyahu skjønte fort at dette er potensielt livsfarlig. Han gikk til det uvanlige skritt å ringe palestinernes president Mahmoud Abbas og fikk ham til å være med på en oppfordring til ro og tilbakeholdenhet.

Netanyahu lovet samtidig at status quo på Tempelhøyden skal bestå. Status quo er kodeord for den ordningen som ble etablert da Israel erobret Gamlebyen i Jerusalem i 1967. Israel har den militære kontrollen over Tempelhøyden. Jordan, som før 1967 okkuperte området, har ansvaret for de muslimske helligdommene, som forvaltes av en muslimsk stiftelse (waqf). Jøder kan be på plassen foran Vestmuren, som bevoktes av israelske soldater. Ikke-muslimer kan også besøke plassen foran Al Aqsa-moskeen oppe på høyden, men der er det ikke tillatt for jøder å be.

Denne ordningen, som egentlig er ensidig israelsk, har stort sett sørget for fred i disse femti årene. Men den er skjør. Den utfordres av israelske grupperinger som mener den begrenser jødenes religionsfrihet og ser bort fra deres historiske rettigheter. Innen Netanyahus regjeringskoalisjon finnes det dem som støtter kravet om å gi jøder adgang til å be ved de muslimske helligdommene. Det bidrar til en økende mistenksomhet på muslimsk side, der mange tror slik bønn er det første skrittet mot en jødisk overtakelse av Tempelhøyden.

Hvor delikat denne balansen er, fikk vi se denne helga. Etter skytingen fredag stengte Israel Haram al Sharif og gjennomførte en razzia etter våpen der inne. De fant ingen skytevåpen eller eksplosiver. Da de åpnet området igjen på søndag, hadde de installert metalldetektorer ved inngangen for å hindre at våpen smugles inn.

Men da var det de muslimske autoritetene som nektet folk å komme inn. Israel hadde satt opp detektorene uten å spørre dem. Det er et brudd på status quo, mener de. Det har ført til at muslimer ber utenfor muren for å markere at de ikke vil gå inn gjennom israelske detektorer, og at det kommer til sammenstøt mellom dem og israelsk politi. Mandag ble en palestinsk leder, Mustafa Barghouti, såret av en gummikule i denne forbindelse.

Den andre intifadaen begynte i 2.000 etter at den israelske politikeren Ariel Sharon hadde gått opp på Tempelhøyden som et ledd i valgkampen. Den såkalte kniv-intifadaen de siste par årene ble utløst av rykter om at Israel hadde tenkt å tillate jødisk bønn ved de muslimske helligdommene.

Også i Amman i Jordan har det vært store demonstrasjoner mot Israel. All verdens muslimer er levende opptatt av at ingen skal ta fra dem deres tredje viktigste helligdom.

Når man sitter på en kruttønne, er det all grunn til ikke å gjøre noe som kan skape uro. Det er nok av dem som vil tenne gnister. Tidligere har amerikanerne hjulpet til med å roe gemyttene. At Netanyahu gikk direkte til Abbas, viser at han ikke har slike forventninger til Trumps folk. Samtidig var det oppmuntrende at de to velger snakket sammen i stedet for 
å slenge anklager mot hverandre. Nå trengs det noen som slukker gnister, ikke folk som puster til ilden.

Gå til innlegget

Presset Hamas bytter side

Publisert 15 dager siden - 805 visninger

Befolkningen i Gaza er rammet av strømkrise på grunn av palestinske lederes maktkamp. Men nå er Hamas i ferd med å skifte strategi.


I noen måneder har Gazas befolkning måtte leve med at de har elektrisitet bare noen få timer om dagen. Både vannforsyning og kloakksystem er avhengig av elektriske pumper, derfor har strømmangelen hatt alvorlige hygieniske konsekvenser - i tillegg til de daglige problemer det gir husholdningene. Verst har det vært at også sykehus har vært rammet fordi de ikke har hatt nok diesel til generatorene til enhver tid.
Gaza har vært helt avhengig av strømleveranser fra Israel. Strømmen har vært betalt av den palestinske regjeringen i Ramallah. Hamas, som kontrollerer Gaza, er av både Israel og vestlige land betraktet som terrororganisasjon, og den palestinske presidenten har holdt fast ved at han er president også for Gaza.
Men i april bestemte president Mahmoud Abbas at det ikke lenger skulle betales for strøm til Gaza, antagelig som et ledd i maktkampen mellom ham og Hamas. Befolkningen i Gaza skulle få føle hva det betydde å la Hamas sitte ved makten.

Mandag denne uken bedret strømsituasjonen seg i Gaza. Årsaken var ikke at Abbas hadde ombestemt seg, og heller ikke at Israel hadde rettet seg etter internasjonale organisasjoners krav om at de skulle levere strøm selv om palestinerne ikke betalte.
Det var Egypt som hadde begynt å levere strøm til Gaza. Egypt har nemlig også blokkert Gaza de siste årene. Egypts president Abdeh Fatah al-Sisi betrakter Hamas som en gren av det egyptiske brorskapet, som han tok makten fra. Egypt mener også at Hamas har hjulpet de islamistiske terrorgruppene som opererer på Sinai.
Så hva hadde skjedd? Hamas hadde gått med på å opprette en sikkerhetssone som skulle hindre terroristene i å bevege seg mellom Gaza og Sinai. Til gjengjeld gjenopptok Egypt strømleveransene.
Men bak denne avtalen ligger det en større strategisk omvurdering fra Hamas side. Og den som sies å ha stått bak Egypt-avtalen, er Hamas tidligere erkefiende Mohammed Dahlan.

Dahlan vokste opp i Khan Yonis i Gaza, for øvrig sammen med Hamas statsminister Yahia Sinwar. Da PLO vendte tilbake fra eksil og etablerte det palestinske selvstyret etter Oslo-avtalen i 1993, ble Dahlan Yasser Arafats sikkerhetssjef i Gaza. Han ble kjent som en brutal mann, som blant annet fengslet og torturerte Hamasmedlemmer. Han skal ha hatt et nært forhold til CIA, og beskyldes også for å ha hatt forbindelser til Mossad.
Etter at Hamas vant valget i Gaza i 2005, nektet Dahlan å innordne seg under Hamasstyret. Det kom til væpnet oppgjør som Fatah tapte, og Dahlan rømte til Ramallah der Mahmoud Abbas hadde tatt over etter Yasser Arafat. Men Dahlan framsto etter hvert som en rival for Abbas, og i 2011 utviste Abbas ham. Dahlan slo seg ned i De forente emiratene og utviklet et nært forhold til Egypts president Sisi.
Nå har altså Dahlan stått for forhandlingene mellom Egypt og Hamas. Enkelte lekkasjer hevder til og med at avtalen innebærer at Dahlan skal komme tilbake til Gaza som en slags statssjef med ansvar for utenrikspolitikken, mens Hamas skal ta seg av innenrikspolitikken.

«Min fiendes fiende er min venn», sies det, og her må man søke forklaringen på at Dahlan og Hamas har blitt venner. De har en felles fiende i Mahmoud Abbas. Dahlan har ambisjoner om å overta som palestinsk president. Om han kan framstå som den som forener Vestbredden og Gaza, styrker det hans kandidatur.
Hamas har på sin side behov for nye allierte. Tyrkia forsvant som støtte da Erdogan bedret forholdet til Israel tidligere i år. Iran og Hizbollah har nok med Syria. Qatar har stått tilbake som siste støttespiller. Men dette er blitt en usikker allianse etter at Saudi-Arabia har blokkert Qatar. Saudi-Arabia, Israel og Egypt har vært enige om å isolere Hamas. En ny forståelse med Egypt kan få Hamas ut av isolasjonen.
Mahmoud Abbas ble så alarmert av den siste utviklingen at han sporenstreks dro til Egypt for samtaler med Sisi. Det er ikke kjent hva som kom ut av dem.

Israel ser naturlig nok med dyp bekymring på denne siste utviklingen. Det er tross alt de som har kontrollen med Gazas grenser og luftrom, og forsvarsministeren har advart om at dette kan ende med en ny Gazakrig.
Men i stedet for å rasle med sablene mot Hamas, har Israel hengt opp en gulrot for Fatah. Mens strømmen til Gaza kuttes, har Israel i samarbeid med den palestinske regjeringen åpnet en ny kraftstasjon ved Jenin som skal sørge for kraftforsyningen til Vestbredden. Slik signaliserer Israel til palestinerne at det lønner seg å holde seg unna Hamas.

Gå til innlegget

Blir Erna historisk?

Publisert rundt 1 måned siden - 895 visninger

Kan Høyre overta Arbeiderpartiets rolle som statsbærende parti?

Erna Solberg struttet av tro på at hun fortsatt er statsminister til høsten da hun møtte pressen til sommeravslutning i statsministerboligen tirsdag. Selvsagt innser hun at usikkerheten er stor foran høstens valg. Men fortsatt er muligheten der til at hun kan gjøre det nesten ingen Høyre-statsministre har gjort: Vinne et valg. Da vil hun også ha bevist at Høyre kan holde på regjeringsmakt over tid.
«Kan Høyre bli vårt nye statsbærende parti?». Det var tittelen på en kommentar jeg skrev da høyrebølgen fosset fram i 1980. Arbeiderpartiet var i dyp indre krise, mens Høyre under Erling Norvik og Kåre Willoch steg til nye og uante høyder.
Kåre Willoch dannet en ren Høyre-regjering. Ikke bare det: Han vant også valget og fortsatte som statsminister etter valget i 1985.
Men så glapp det. Fremskrittspartiet splittet høyresida, slik SV hadde splittet venstresida ti år tidligere. Og Arbeiderpartiet­ kom til hektene igjen under Gro Harlem Brundtlands myndige ledelse­. Siden da har ingen ­regjering med Høyres deltakelse overlevd et valg.
Da Høyre-strategene planla å vinne makten i 2013, var ambisjonene å etablere noe nytt og varig i norsk politikk. De snakket åpent om at planen var å sitte minst åtte år ved makten. Da skulle de forandre Norge.
Denne planen gikk på sitt første nederlag allerede ved regjeringsdannelsen. Venstre og Kristelig Folkeparti ble likevel ikke med i koalisjonen, slik Høyre nærmest hadde regnet med.
Men de to sentrumspartiene ble knyttet til Høyre-regjeringen med en samarbeidsavtale. Den hadde åpning for å kunne utvides til en koalisjonsavtale. 
I Høyre håpet man at gode resultater gjennom samarbeid skulle fjerne de to støttepartienes motvilje mot å delta i den nye, borgerlige blokken.
Skjerpet motsetning. Slik gikk det ikke.Motsetningene mellom Venstre/KrF og Fremskrittspartiet ble skjerpet. Det skyldtes ikke minst at Frp ikke ville gå i SV-fella­ og derfor drev egenmarkering på tvers av ­regjeringens felles politikk. Det skapte problemer for støttepartiene. De ble holdt ansvarlige for at Frp hadde regjeringsmakt, og dermed også for Frp-markeringene, som gikk ut over regjeringens politikk.
I utgangspunktet var det en politisk bragd å få Venstre og KrF til å støtte en regjering der Frp deltok. Mange hadde trodd det umulig kunne holde. Det holdt, men det holdt hardt. Resultatet av kranglene med Frp ble at KrF og Venstre har tettet igjen den åpningen de hadde for Frp-samarbeid for fire år siden.
KrF tok i realiteten livet av Høyres drøm om en samlet borgerlig blokk allerede med landsstyrevedtaket i fjor. Men Erna Solberg nekter å forholde seg til dette. Hun insisterer på at hun ikke behøver å velge mellom Frp og sentrum, men at de fire partiene til sjuende og sist vil ende opp med å holde sammen.
Solbergs ­argument er alt det de to støttepartiene har oppnådd gjennom samarbeidet. Hun tror ikke de vil kunne oppnå det samme i koalisjon med Arbeiderpartiet. Trine Skei Grande har gått god for dette argumentet på Venstres vegne.
Når det gjelder KrF, kan Solberg ha blitt oppmuntret av meldingene fra KrFs sommeravslutning mandag. Der ble det varslet beinharde krav til mulige samarbeidspartnere etter valget, og hovedvekten ble lagt på å hindre ytterligere liberalisering av bioteknologilovgivningen, og dessuten mer kristendom i skolen.
Dette er krav det kan bli vanskelig for Jonas Gahr Støre å innfri. Selv om han skulle ­ønske det selv, er det sterke krefter i Arbeiderpartiet som ikke vil la KrF ha noen innvirkning på disse sakene­. Ikke minst gjelder det kvinnebevegelsen og homonettverket i Arbeiderpartiet. Her har Erna Solberg mer å gå på i forhandlinger med KrF.
Dessuten har det vært KrFs ­hovedstrategi å holde sammen med Venstre. Og Venstre synes å ha bestemt seg for at deres eneste sjanse ligger i å være borgerlig garantist.
Nå er det slett ikke sikkert Venstre og KrF kommer på vippen etter valget. Om Venstre forblir under sperregrensen og Senterpartiet fortsetter med å ta flest velgere fra høyresida, vil løpet være kjørt for Erna Solbergs regjering.
Da vil Høyres utfordring bli å hindre at KrF bytter side. Hvis det skulle skje, er Høyre tilbake i den håpløse hengemyra fra slutten av forrige århundre, der alle drømmer om makt ble spolert av at Frp og sentrumspartiene var som ild og vann.
Erna Solberg vet hva som står på spill. Så langt ser det ut til 
at det virker motiverende på henne.

Gå til innlegget

Er palestinerne terrorister?

Publisert rundt 1 måned siden - 1267 visninger

Mener virkelig Israel at mange tusen palestinere er terrorister? Og mener norske politikere det?




For et par år siden var jeg invitert i et velkomstselskap på Vestbredden for en palestinsk mann som hadde sluppet ut etter sju måneder i israelsk fengsel. Hvorfor han hadde vært i fengsel, visste han ikke selv. Anklagen var hemmelig, også for ham. Det er det israelerne kaller administrativ arrest.
Hva levde familien av mens han satt i fengsel? spurte jeg. Jo, de fikk noe de kalte stipend fra de palestinske myndighetene, forklarte han.
Terrorlønn. I det siste har det vært fremmet en rekke anklager­ om at palestinske myndigheter betaler ut «terrorlønn».
Dette skal ha vært en av 
grunnene til at Donald Trump 
skjelte­ ut ­palestinernes president ­Mahmoud Abbas i Betlehem.
Også norske politikere har rettet anklager mot de palestinske myndighetene for dette, og det brukes som begrunnelse for å redusere pengestøtten til pale­stinerne.
De palestinske myndighetene skal ha brukt ni milliarder kroner på lønn til terrorister de siste fire årene, hvis vi skal tro hva ­israelske aviser og Med Israel for fred skriver. Da begynner man å lure. Hvor mange palestinske terrorister finnes egentlig? Om det var 450, ville de fått 20 millioner hver, ifølge dette regnestykket.
Kamp mot okkupasjon. Hvis man leser rapporten som ligger til grunn, skjønner man at her har man bare tatt total­beløpet som palestinske myndig­heter har utbetalt til de som sitter i fengsel for å ha deltatt i kampen mot okkupasjonen. Israelerne har med andre ord rundhåndet utnevnt alle fangene som sitter i sikkerhetsfengsel til terrorister.
Han jeg feiret frigivelsen av, er definitivt ikke terrorist. Det er ingenting som tyder på at han har deltatt i eller planlagt terrorisme – og hadde han gjort det, ville han ikke sluppet ut etter sju måneder.
For tida sitter vel 6.000 pale­stinere i israelsk fengsel fordi ­israelske militærmyndigheter mener de er en fare for sikkerheten. Hva de har gjort, er ikke så lett å finne ut av. De er dømt 
av militærdomstoler for å ha overtrådt militære direktiver, altså ikke vanlig israelsk lovgivning.
Steinkasting. Vi vet fra nyhetene at noen har utført voldelige angrep mot israelske sivile. Noen har angrepet israelske soldater. Men det store flertallet sitter inne av andre grunner. Det kan være tenåringer som har kastet stein på militære kjøretøy eller deltatt i demonstrasjoner. En annen vanlig grunn er mistanke om å ha forbindelse med en forbudt organisasjon. Det kan også være at man har skrevet noe som oppfattes som oppfordring til vold på sosiale medier.
Siden bevisene ofte er hemmelige, er det vanskelig å vite hvor godt fundert disse anklagene er. Men uansett hva man måtte mene om hva de er skyldige i, så er det direkte galt å kalle alle sammen for terrorister. Terror er utøvelse av vold mot uskyldige mennesker for å skape frykt.
Berettiget kritikk. Bruken av begrepet «terrorlønn» når det gjelder alle disse menneskene, er med på å tegne et bilde av ­palestinerne som voldelige og hatefulle, og slik levere et argument for at det ikke kan sluttes noen fred med dem.
Det betyr ikke at kritikken av palestinske myndigheters forhold til terror er uberettiget. De hyller folk som har begått grusomme terrorhandlinger, som for eksempel da de nylig kalte et ungdomssenter opp etter en kvinne som drepte 37 mennesker, derav 12 barn. Det er fullstendig på sin plass når den norske utenriksministeren reagerer med å trekke tilbake støtten til senteret.
Også de rundhåndede utbetalingene til de etterlatte etter drepte terrorister, er støtende.
Dekker over. Dette brukes ofte som argument for at de palestinske myndighetene hisser folk til vold mot Israel. Men de palestinske lederne ønsker å sitte i trygghet i sine godt betalte stillinger og nyter godt av korrupsjon. De vil ikke ha noe voldelig opprør. Derfor driver de et utstrakt sikkerhetssamarbeid med israelske myndigheter, og bidrar til at palestinere havner i israelske fengsler.
Dette er upopulært i befolkningen. For å dekke over det gir de palestinske lederne symbolsk og verbal støtte til de som kjemper mot Israel. Pengene til fangene er et viktig bidrag til å skape et slikt inntrykk. Derfor kaller de palestinske myndighetene det for lønn, og ikke for eksempel sosialt bidrag til fangers familier.
Stempling. Dermed leverer de et poeng til israelsk propaganda. «Terrorlønn» skaper inntrykk 
av at folk lønnes for å drive­ 
terror, og at det er årsaken til terrorisme.­ Det er det lite grunnlag for å tro.
Det alvorlige er at store deler av den palestinske befolkningen stemples som terrorister på sviktende grunnlag. Det er en generell stempling jeg ikke synes vi skal godta.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 108 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 13 timer siden / 517 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 236 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 829 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 18 timer siden / 890 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
22 minutter siden / 5514 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5514 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1857 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 517 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5514 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5514 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 13 timer siden / 687 visninger
Les flere