Erling Rimehaug

Alder: 72
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Trumps arabiske fred

Publisert 8 måneder siden

Trump vil at Israel og araberne skal slutte fred over hodet på palestinerne. Det prøvde USA for 40 år siden også.

‘Det finnes ingen pale­stinere’. Dette har høyresiden i Israel og deres evangelisk kristne støttespillere hevdet i alle år. I deres øyne er det snakk om arabere som tilfeldigvis bor i ­Palestina, men ikke om noe eget palestinsk folk.

De to som har ansvaret for å utforme den amerikanske fredsplanen for Midtøsten, Jared Kushner og Jason Greenblatt, har sterke bånd til miljøene som hevder dette. De har nettopp vært på rundreise i arabiske land for å samle støtte til det ­Donald Trump kaller «The ultimate deal». De brydde seg ikke med å snakke­ med palestinerne, som heller ikke var med på det amerikansk-ledede møtet om Midt­østen i Warszawa forrige uke.

Plan i april. Det er allerede et år siden lekkasjene om den amerikanske fredsplanen kom ut. Da hadde Kushner vært i Saudi-­Arabia­ og presentert den for sin nære kompis kronprins Mohammad bin Salman, som var tiltenkt en viktig rolle i å få den arabiske verden med på planen.

Men da Trump kunngjorde flytting av USAs ambassade til Jerusalem, ble det for kontroversielt. Bin Salman følte seg presset til å ta avstand. Deretter kom Kashoggi-saken og laget problemer for en saudisk nøkkelrolle.

Nå ser det ut til at tiden er inne til å lansere planen. Trump vil vente til over det israelske valget­ i april, for ikke å ødelegge for ­Netanyahus valgkamp. Men noe er tydeligvis på gang.

Egeninteresser

Ideen om at Israel skal slutte fred med arabiske­ stater uten palestinerne­ som part, er gammel i amerikansk politikk. Da Henry Kissinger satte i gang det som skulle bli kalt fredsprosessen i 1973, dreide det seg om at Israel skulle få fred med sine arabiske naboland – Egypt, Syria og Jordan – ved å gi fra seg noen av de områdene de erobret i 1967 – det som ble kalt land for fred. De arabiske landene sa at de ville ivareta ­palestinernes sak.

Det ble med ordene. Egypt sluttet i 1979 fred med Israel til gjengjeld for å få tilbake Sinai – og uten å ha fått noe til ­palestinerne.

Intifada

Den palestinske ­intifadaen fra 1987 gjorde det ­umulig å fortsette å ignorere­ palestinerne­. Den lokale og spontane palestinske oppstanden gjorde det klart at Israel bare ville kunne beholde de erobrede områdene ved bruk av massiv militær makt mot sivilbefolkningen.

Det ødela for Israels anseelse i verden, og gjorde det umulig for arabiske regimer å la være å kreve­ rettferdighet for pale­stinerne.

Da George Bush samlet arabisk støtte til et angrep på Irak i 1990, lovet han en amerikansk innsats for palestinernes sak. Han truet også med å stanse amerikansk hjelp til Israel dersom utbyggingen av bosettingene fortsatte.

Siden da har USAs freds­prosess vært fokusert på forhandlinger mellom palestinerne og Israel.

Trumps brudd

Donald Trump bryter altså med det som har vært USAs linje de siste tretti årene når han vil slutte fred over hodet på palestinerne.

Hvis vi skal tro lekkasjene fra i fjor, innebærer Trumps plan en slags palestinsk stat på halvparten av det territoriet som i dag formelt sett er under palestinsk kontroll, uten Jerusalem. Pale­stinerne skal ikke kontrollere sine grenser eller sitt luftrom og ikke ha militære styrker. De aller fleste palestinere vil betrakte det som en oppgivelse av alle drømmer om nasjonal selvstendighet.

Men kan de arabiske landene slutte fred på så ydmykende ­vilkår for palestinerne?

Palestinerne svekket

Det er ingen tvil om at både Egypt og Saudi-Arabia har interesse av å utvide det samarbeidet de alt har med Israel. Trusselen fra Iran og fra jihadistiske opprørere forener.

Palestinerne er blitt splittet i en uforsonlig kamp mellom Fatah og Hamas. President Mahmoud Abbas er diskreditert og på vei ut. Palestinerne har ingen troverdig ledelse som kan forhandle på deres vegne.

Krigene og lidelsene i Syria og Irak har tatt fokus vekk fra den palestinske motstanden. Reaksjonene på de mange døde palestinske ungdommene i fjorårets protestaksjoner har vært moderat rundt i verden.

Tempelhøyden

Men det vanskeligste er å finne en løsning for Jerusalem. For muslimer er det utålelig å tenke seg israelsk kontroll over Tempelhøyden, og ­ingen arabisk leder kan godta det.

Men ryktene sier at Kushner har tiltenkt sine venner i Saudi-­Arabia en rolle som beskyttere av helligdommen, trolig da i samarbeid med Israel. Det har skapt alarm i Jordan, som i dag har forvaltningen av helligdommene på Tempelhøyden. Jordanske og ­palestinske myndig­heter opprettet denne uka et samarbeid for å stå rustet til å motstå det ventede amerikanske initiativet.

Skape fred

Palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat ­mener å ha fått forsikringer om at araberlandene vil støtte ­palestinernes krav.

– Fra den arabiske verden vil det komme et klart budskap: Palestinernes sak er kjernen i konflikten mellom araberne og Israel, sier han. Men er det mer enn ord denne gangen?

Hva skal Trumps plan tjene til? Er det å gi Trump en fjær i hatten­ – eller er det å skape fred? Å presse på palestinerne nok en ydmykelse er i alle fall ikke fredsskapende.


Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

Innenfor og/eller utenfor

Publisert 9 måneder siden

Du må enten være innenfor eller utenfor EU, er leksen fra Brexit. Men vi prøver likevel begge deler.

Det var på en fortauskafé i Paris for vel tretti år siden at jeg forsto at det europeiske samarbeidet var i ferd med å utvikle seg til noe det ville være vanskelig å stå utenfor. Terje Osmundsen, som den gang var forskningsattaché i Paris, fortalte meg om planene for det som skulle bli EUs indre marked.

Den gang het det ikke EU, men EEC (European Economic Community). Det ble gjerne kalt ­Fellesmarkedet, fordi det hovedsaklig dreide seg om felles toll­satser.

Norske velgere sa nei til å bli med i 1972. Vi fikk likevel en handelsavtale med EU, framforhandlet av Korvald-regjeringen, som ga norsk næringsliv stort sett de samme tollfordeler som medlemmene av fellesskapet, med noen viktige unntak, blant annet for landbruksvarer.

Hjemmemarked. Å bli en økonomisk makt på høyde med USA var drømmen som lå bak EUs ­indre marked. USAs ­enorme hjemmemarked, der varer og mennesker fritt flytter over delstatsgrensene og der et felles ­føderalt regelverk gjør det ­enkelt, var en viktig grunn til USAs ­dominerende stilling.

Toll var bare en av ­hindringene for et felles europeisk ­marked. Ulike regler og krav til ­produkter, ulike systemer, ulike ­subsidier og ulik lovgivning hindret den frie flyt av varer, ­tjenester og ­mennesker. Nå, fortalte ­Osmundsen, ville man lage et ­indre marked der alt dette ­skulle samordnes.

Hvis Norge skulle bli en del av dette indre markedet, ville det bety at vi ga fra oss myndighet på en rekke områder. Kunne vi gjøre det uten å bli medlemmer av den nye unionen?

Alternativ til EU. Gro Harlem Brundtland så dette dilemmaet, og kom derfor i 1989 opp med idéen om at Norge og de andre landene som var med i Efta-­samarbeidet skulle få en avtale som gjorde at vi var med i det indre marked uten å bli medlemmer av EU. Hennes tanke var at denne løsningen ville bane veien for et fullt medlemskap.

Men Kjell Magne Bondevik og noen andre nei-folk grep idéen fra motsatt vinkel: EØS kunne bli et alternativ til norsk medlemskap. Det måtte til for å vinne ­neste ­folkeavstemming, tenkte han.

Slik gikk det. EØS-avtalen ble inngått i 1992, og to år senere stemte flertallet i Norge nei til å bli medlemmer i EU. Dermed ble EØS en varig løsning.

Utenfor. Men dilemmaet jeg fikk skissert den gangen i Paris, det består. Vi har måttet ­overlate mye myndighet til systemet i Brussel, og siden vi ikke er medlemmer, har vi liten innflytelse på hva som bestemmes. I praksis er vi innenfor og følger lojalt alle EUs bestemmelser.

Det er derfor Storbritannia ikke kunne velge en «norsk» løsning. Britiske velgere ­stemte nei til å underlegge seg EUs ­regelverk, og særlig fri flyt av mennesker. Britene vil være utenfor – og derfor kan de ikke ha en slik avtale som Norge har.

Her i landet har det lenge vært et solid flertall mot EU-medlemskap. Men like solid er oppslutningen om EØS. Vi tenker ­altså ikke som britene. Vi mener vi kan være innenfor og likevel stå utenfor.

Motstand. Likevel er det en økende politisk motstand mot EØS. Særlig gjelder det i fag­bevegelsen, men også Fremskrittspartiet er blitt skeptisk.

Denne uroen skyldes noe som skjedde etter at EØS-avtalen var inngått: EU tok opp en rekke øst-europeiske land som medlemmer. At de tidligere kommunist-statene ville inn i demokratiske og kapitalistiske EU var jo umulig å si nei til.

Men det førte til at folk fra Øst-Europa fritt kunne flytte hit – og det gjorde de også.

Det som har engasjert folk flest, er de rumenske ­tiggerne som kom til å prege gate­bildet. Men langt viktigere var det som skjedde i flere bransjer, der ­arbeidskraft fra de nye EØS-landene konkurrerte ut norske arbeidsfolk. Lønninger og regelverk norsk fagbevegelse lenge har kjempet for, er blitt underminert.

Arbeiderpartiproblem. De lengst til venstre i norsk politikk har alltid vært mot EØS, som betraktes som en avtale for å fremme økonomisk liberalisme og høyrepolitikk. Men når ­solide LO-forbund er i ferd med å bli EØS-motstandere, skaper det problemer for Arbeiderpartiet.

Ledelsen i partiet har svart med å kreve skjerping av r­egelverk og praksis for å demme opp for endringene arbeidsinnvandringen fører med seg. Regjeringen har så langt sagt nei, og ­arbeiderpartiledelsen håper nok at de skal kunne bruke EØS-­uroen som et våpen mot regjeringen i neste valg. Men de risikerer at våpenet rettes mot dem selv.

Lavtlønte taper. De som har tapt på arbeidsinnvandringen, er norske innbyggere i lavtlønns­yrker. De har fått konkurranse om jobbene og er rammet av synkende lønnsnivå, viser en studie som ble publisert for et par uker siden.

De som har bedre råd har der­imot hatt fordel av arbeidsinnvandringen. Billig arbeidskraft og villige hender i tjenesteyrker og helsevesen er oppsiden.

Men viktigste grunn til at de fleste er for EØS, er nok engstelsen for hva som vil skje om vi virkelig skulle være utenfor. Hva konsekvensene blir for Storbritannia dersom de virkelig ­melder seg ut for alvor, kan derfor få ­betydning også for meningene her i landet. Så langt har Brexit ikke påvirket holdningene. Men det kan endre seg.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Naive Oslo

Publisert 9 måneder siden

Hovedfeilen med Oslo-avtalen er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen. Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat.

Jeg var stolt over Oslo-avtalen. Da jeg kom til de palestinske områdene ti års tid etter avtalen var inngått, syntes jeg det var fint å kunne si at jeg kom fra Oslo. «Vi skal ikke holde det mot deg personlig», var svaret jeg fikk.

Et kvart århundre etter at avtalen ble inngått, settes teaterstykket «Oslo» opp i Oslo. Stykket er en slags fri fortelling om de forhandlingene som ble ført i Norge, og som ledet fram til avtalen i 1993. Nå møter stykket kritikk for å skape et usant glansbilde av det som skjedde i Oslo.

Eventyrfortelling. «Oslo-avtalen skjulte en stor bløff», skriver Aftenpostens Harald Stanghelle - som i 1993 gikk inn for at Terje Rød- Larsen (avtalens hovedarkitekt) burde få Nobels fredspris. «Sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser», skriver Stanghelle.

Historieforskeren Hilde Henriksen Waage er en av de få nordmenn som hele veien har vært kritisk til Oslo-avtalen. Hun sa til Vårt Land forrige uke at stykket sementerer en feilaktig eventyrfortelling om avtalen.

Jeg har ikke sett dette stykket, som har premiere på Det norske teateret i kveld. Men ut fra de mange anmeldelsene jeg har lest, ser jeg at det framstår som en hyllest til mennesker som våger å satse på å realisere en drøm om fred, og dessuten viser hvordan forståelse og sympati etter hvert skapes mellom folk som tidligere var fiender.

Vakker fortelling. Det er en vakker fortelling, og det er jo også derfor den i sin tid hadde slik appell til mange av oss. At avtalen bare skjøv foran seg nesten alle de vanskelige spørsmålene, var vi villige til å se bort fra. De norske aktørene satset på at de gode relasjonene som var skapt skulle utvikles videre og skape en ny dynamikk. Slik håpet man at problemene etter hvert skulle la seg løse.

Ekstremister på begge sider gjorde sitt beste for å bevise at avtalen tvert imot ville føre til mer vold. Mordet på Yitzhak Rabin ble et slags tragisk punktum. Derfor har vanlig oppfatning vært at avtalen var god, men at den ble ødelagt av ekstremistene og av parter som ikke ville følge den. Det trodde jeg også lenge.

Israelsk kontroll. Men Oslo-avtalen er i virkeligheten en viktig grunn til den tragiske situasjonen det palestinske samfunnet nå befinner seg i. Det har jeg innsett når jeg har møtt avtalens konsekvenser på grasrota.

Israel har full kontroll over grensene, over lufta og over vannressursene under bakken. Også internt er det problemer med sjekkpunkter og israelske bosettinger.

Avtalen gir Israel kontrollen over det som kalles C-området, omtrent 60 prosent av arealet på Vestbredden. Der har de bygd opp bosettinger og infrastruktur som gradvis gjør området til israelsk land, samtidig som palestinsk aktivitet hindres. Flere israelske politikere går nå inn for å annektere C-området. Selv om det politisk sett vil være drastisk, vil det ikke endre stort på de praktiske realitetene som alt er etablert.

De resterende 40 prosent av Vestbredden er formelt sett under kontroll av de palestinske selvstyremyndighetene, som palestinere flest betrakter som udugelig, korrupt og i lomma på Israel. Jerusalem, som palestinerne regner som sin nasjonale hovedstad, er annektert av Israel.

Feil mann. Hovedfeilen med Oslo-avtalen er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen. Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat.

Arafat hadde bodd i Palestina bare noen få år i barndommen. Han ble tidlig en aktivist for palestinsk selvstendighet, men førte hele tiden kampen fra utlandet. Etter å ha vært skydd som terrorist på 70-tallet, ble han på 80-tallet etter hvert akseptert som en slags internasjonal talsmann for palestinerne. Den arabiske liga utnevnte hans PLO til palestinernes rettmessige representant. Han fikk tale i FN. Norske journalister og politikere lot seg sjarmere av ham.

Nordmennene. Hjemme i Palestina gjorde palestinerne opprør mot det israelske militærstyret - det som er kalt for den første intifada. Det utviklet seg et lokalt lederskap nedenfra. Det var de som representerte palestinerne i fredsforhandlingene USA tok initiativet til etter 1990.

Arafat hadde havnet på sidelinjen, og satt isolert i Tunisia med sine gamle kamerater fra geriljakrigen. Da fikk noen på israelsk side idéen at man skulle forsøke seg med hemmelige forhandlinger med Arafat. De fikk nordmennene til å hjelpe seg. Og det viste seg at Arafat var villig til å gå med på det meste dersom han bare fikk komme tilbake som palestinsk leder.

Dermed fikk palestinerne en ledelse som stort sett besto av Arafats gamle klikk fra geriljatiden. De hadde liten sans for demokrati og menneskerettigheter, men var vant til å leve på en stor fot. Det var Oslo-avtalen som ga palestinerne en udugelig ledelse.

Tro på fred. Nordmennene lot seg lure av det israelske spillet og lot seg dupere av Arafat. Men ingenting av dette sier at det var feil å tro på muligheten for å skape fred gjennom samtaler og god vilje. Det er mer tragisk at ingen lenger synes å ha noen tro på det.

Gå til innlegget

Fjorårets land?

Publisert 10 måneder siden

I fjor ble Armenia kåret til «Årets land» fordi de gjennomførte en fredelig revolusjon. Kan forventningene innfris i år?

På bussen langt oppe i fjellet i Armenia i september i fjor fikk våre to unge kvinnelige guider meldinger på mobilene sine som gjorde dem opprømte. Demonstranter samlet seg igjen i gatene i Jerevan. «Nå skal folket endelig vinne. Vi har lært, vi gir oss ikke», sa den ene av dem.

Hun hadde vært en av aktivistene i de store demonstrasjonene i fjor vår, som endte med at landets mangeårige sterke mann Sergz Sargsyan, måtte gå av. Den karismatiske journalisten Nikol Pashinyan, som hadde ledet demontrasjonene, ble utnevnt til statsminister.

Årets land. Men de gamle politikerne kontrollerte fortsatt parlamentet, og de nektet å skrive ut nyvalg. Derfor gikk folk igjen ut i gatene i september. Parlamentet bøyde seg, og ved valget i desember fikk Pashinyans parti over 70 prosent av stemmene. Det gamle regjeringspartiet falt under sperregrensen.

Dette fikk tidsskriftet Economist til å utnevne Armenia til Årets land i 2018. «En gammel og vanstyrt nasjon i en turbulent region har fått en sjanse til demokrati og fornyelse», var begrunnelsen.

Armenia har store ressurser av metaller og kjemikalier og var i Sovjet-tiden et senter for metallurgisk og kjemisk industri. Nå ligger mil etter mil av forlatte fabrikker og ruster, mens russiske finansinteresser kontrollerer mye av ressursene. Utstrakt korrupsjon preget det gamle regimet, og slikt forsvinner ikke over natten.

Gammelt rike. I hele høst har vi på Historisk museum i Oslo kunnet se utstillingen om Ani, den mektige ruinbyen på Silkeveien, som den presenteres der. Men Ani var også hovedstaden i Armenia på storhetstiden for tusen år siden. Det gamle Armenia omfattet hele det østlige Tyrkia og deler av Iran og Syria. Ani ligger nå i Tyrkia, der armenerne for hundre år siden ble utryddet.

Kristendommen ble statsreligion i Armenia i 303. Armenia opphørte som selvstendig stat da Bysants erobret Ani i 1045. Men takket være det armenske alfabetet og den armenske kirken beholdt folket sin kultur gjennom tusen års fremmedstyre. I 1991 ble den tidligere Sovjetrepublikken Armenia - som var resultatet av russisk erobring fra Tyrkia tidlig på 1800-tallet - til det selvstendige 
Armenia.

Putin. Armenia har fortsatt å være sterkt avhengig av Russland. Over alt ser du gassledninger som leder russisk gass til armenske hjem og bedrifter. I romjulen var Pashinyan på besøk hos Putin i Moskva. Resultatet ble skuffende: I stedet for prisreduksjon, ble prisen på russisk gass satt opp med ti prosent. Putin var ikke særlig begeistret over regimeskiftet i Armenia. Slike folkelige opprør ser han som en uting.

Den andre handelspartneren for Armenia er Iran, som også leverer olje. Men her rammes Armenia av de amerikanske sanksjonene mot Iran. USA er dessuten alliert med Armenias gamle erkefiende Tyrkia. Armenia er i krig med Tyrkias allierte Aserbadsjan om Artsakh (eller Nagornoh-Karabakh) - og her støtter USA Tyrkia.

Armenerne vil gjerne orientere seg mot Vesten, men opplever at dørene er stengte. Dermed må de se andre veier. Den gamle Silkeveien er nå under opprusting gjennom Armenia, og dette er det Kina som står for. Dette er en del Kinas økende involvering i armensk økonomi. Men mange er skeptiske til de kinesiske intensjonene.

Vanskeligere. Hva Pashinyan står for politisk, er ikke kjent. Han har hevdet at gamle ideologiske skillelinjer er irrelevante. Partiet hans er en bred koalisjon av krefter som var mot det gamle regimet, og har ikke noe virkelig politisk program.

En av grunnene til at det gamle regimet beholdt makten, var pengestøtten til mange grupper og formål. Pashinyan har signalisert at han vil satse på skattelette og arbeid framfor velferd.

Dermed kan mange armenere komme til å oppleve en vanskeligere økonomisk situasjon i det nye året, både fordi landet er i en trengt situasjon, og fordi det nye styret vil stramme inn på utgiftene.

De store forventningene kan derfor fort slå over i skuffelse og frustrasjon.

Jødene. Men de unge aktivistene næret ingen slike bekymringer. «Nå er vi ikke redde lenger. Nå vet vi at folket har makten. Nå har vi mulighetene til å skape vår egen framtid», sa de.

Armenerne minner om jødene: De har vært uten land i over tusen år, men har holdt fast ved sin kultur og identitet, ikke minst takket være religionen. De har vært forsøkt utryddet, er spredt over hele verden og er kjent for sin dyktighet som forretningsfolk og fagarbeidere.

Så om noen skulle lykkes, er det kanskje dem.

Gå til innlegget

Nasjonen og forbundet

Publisert 10 måneder siden

Selvstendige nasjonalstater trenger å samarbeide forpliktende for å hindre at nasjonalismen blir krigersk.

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson hadde med seg en visjon for en ny verdensorden da han i januar 1919 dro til fredskongressen i Paris. Fire års krig hadde ført til enorme tap av menneskeliv og ufattelige lidelser. Årsaken til katastrofen mente Wilson var stormaktenes maktspill bak kulissene.

I fjorten punkter hadde han summert opp hva som måtte gjøres. De to viktigste punktene var stater basert på nasjonal selvbestemmelse og et internasjonalt forum der nasjonene skulle møtes i åpenhet og avgjøre sine konflikter uten krig.

Nasjonalisme. Skuddene i Sarajevo i 1914 som utløste første verdenskrig, var et utslag av serbisk nasjonalisme. Men selv om krigen var utløst av nasjonalisme, mente Wilson at løsningen også lå i nasjonalisme. De ulike folkenes nasjonale aspirasjoner måtte innfris. Da ville de kunne bli frie til å samarbeide. For ham som amerikaner var det naturlig å se nasjonalstaten som rammen for demokrati.

Idéen om nasjonal selvstendighet var på den tiden omtrent hundre år gammel. Den oppsto i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene, og forente opplysningstid og romantikk.

Fornuft og universelle rettigheter for alle mennesker skulle erstatte Gud og nedarvede privilegier som grunnlag for samfunnet. Det var opplysningstidens program. Men skulle ideene settes ut i praksis, måtte det skje innen rammen av en stat. Hva skulle forene menneskene i denne staten om det ikke var fyrsten eller religionen?

Folkeånden. Det var her den romantiske idéen om en folkeånd (Volksgeist) som personifiserte nasjonen oppsto. Folkeånden mente man kom til uttrykk i språket og i de felles tradisjonene i et spesifikt landskap. Mange intellektuelle ga seg i kast med å lete opp folkeånden i dialekter, eventyr, folkemusikk og andre folkelige tradisjoner.

Det var dengang ingen kobling mellom nasjon og statsmakt. Store imperier som Østerrike-Ungarn omfattet mange nasjonale minoriteter. Eller nasjonen var splittet opp i mange småstater, som i Tyskland og Italia. Også mindre stater - som Danmark-Norge - besto av mange nasjonaliteter.

Tysk ekspansjon. Tyskland ble til ved at Preussen først nedkjempet de tyske småstatene, deretter i tur og orden vant kriger med Danmark, Østerrike og Frankrike. Fransk, russisk og britisk motstand mot tysk ekspansjonisme var en viktig bakgrunn for første verdenskrig.

For Frankrike og England var det viktigste poenget ved fredskonferansen i Paris å sette en stopper for Tyskland. De krevde enorme beløp i krigserstatning og de sørget for å ta fra Tyskland alle koloniene og viktige landområder.

Det mest ydmykende for tyskerne var at de måtte skrive under på at de var skyld i krigen. Det diskrediterte den demokratiske Weimar-republikken i svært mange tyskeres øyne og banet veien for en mer aggressiv nasjonalisme bygget på følelsen av nasjonal forsmedelse.

Folkeforbundet. Wilson så at det demokratiske Tyskland ikke burde fått skylden for det tyske keiserrikets handlinger. Men han trøstet seg med at det nyopprettede Folkeforbundet ville kunne løse konflikter uten krig, og at også Tyskland etter hvert ville bli innlemmet i dette samarbeidet.

Prinsippet om nasjonal selvbestemmelse ble fulgt da de nye grensene ble dannet av det som hadde vært Østerrike-Ungarn og tsar-Russland. En rekke nye nasjonalstater oppsto fra Finland til Bulgaria.

Men nasjonalitetsprinsippet ble ikke fulgt fullt ut. En ny multinasjonal stat ble skapt på Balkan under navnet Jugoslavia.Mange nasjonale minoriteter ble innlemmet i de nye nasjonalstatene. Et eksempel var tyskerne i Sudetenland, som ble tvunget inn i Tsjekkoslovakia. Det skulle senere bli skjebnesvangert.

Nasjonalstaten. Araberne fikk ikke noe nasjonalt selvstyre. Det ottomanske rikets besittelser ble delt mellom Franrike og England. De to stormaktene overtok også de tyske koloniene i Afrika.

Men i Europa ble nasjonalstaten nå det normale. Den ble en god ramme for utvikling av demokrati og velferdsstat. Men det var ingen selvfølge verken den gang eller i dag at en nasjonalstat er demokratisk.

Et system av nasjonalstater innebærer lett konflikter. De vil være uenige om hvilket territorium som rettmessig tilhører dem, og de kan være ute etter å innlemme «sine egne» som bor i andre stater. Nasjonalfølelsen kan mobiliseres til sjåvinisme, fremmedhat og krig.

Samarbeid. Denne innebygde muligheten for krig og konflikt som ligger i nasjonalstaten, ville Wilson motvirke gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Men Folkeforbundet ble aldri det han hadde ønsket. Forsmedelig nok nektet Senatet å melde USA inn. Stormaktene ville ikke forplikte seg på samarbeidet, og Tyskland opplevde Forbundet som et redskap for England og Frankrike.

Dermed kunne Forbundet ikke hindre utviklingen som førte til andre verdenskrig. Men det ble forløperen til FN og dagens system av internasjonalt samarbeid. Slik sett er det som skjedde for hundre år siden viktig.

Nå ser vi tegn til at det internasjonale samarbeidet rakner. Men uten det, vil vi stå tilbake med bare nasjonalismen. Det er mye bra med nasjonalstater, men de trenger forpliktende samarbeid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere