Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Uenighetskultur

Publisert rundt 12 timer siden - 187 visninger

Vi er ikke blitt mer uenige. Hvorfor opplever vi da at samfunnet er mer splittet og at motsetningene øker?

Det hevdes ofte at samfunnet er blitt mer polarisert. Vi opplever harde debatter og stor uenighet, og føler at vi er i ferd med å splittes opp som samfunn.

Men er vi blitt mer polariserte? NRK-Beta offentliggjorde i høst en undersøkelse gjort av deres analytiker Jakob Christian Prebensen. Han gikk gjennom en rekke av de spørsmålene Norsk Monitor stiller om kontroversielle tema som innvandrere, kulturforskjeller og hjelp til fattige land. Han fant ut at meningsforskjellene var omtrent like store i 2017 som i 2007.

Norsk Monitor viser også at nordmenn er blitt markant mer positive til innvandring og innvandrere gjennom de siste 20 årene. Samme tendens ser vi i hele Europa. I følge European Social Survey er europeerne blitt markant mer positive til innvandring, skriver Jan Arild Snoen i Minerva.

Nordmenns høye tillit til demokratiet og samfunnsinstitusjonene er heller ikke blitt svekket de siste årene.

Portvoktere. Så hvorfor opplever vi da at uenigheten er blitt truende stor? Mye tyder på at svaret ligger i de sosiale mediene og hva de har gjort også med de tradisjonelle mediene. Vilkårene for samfunnsdebatten er endret.

Da jeg var debattredaktør i Vårt Land for et kvart århundre siden, var Facebook og andre sosiale medier ennå ikke påtenkt. Vi som satt med portvokterfunksjonen i mediene, kunne bestemme hvilke stemmer som slapp til i offentligheten og vi kunne også sette krav til kvaliteten på innleggene.

Det betydde ikke at vi bare slapp til de vi var enige med. Tvert om var det vårt ideal å vise mangfold og slippe flere stemmer til. Mange lesere hadde vanskelig for å forstå at folk med andre syn kunne få komme til orde. Det var ikke så mange år siden avisene var talerør for bestemte syn og ikke slapp andre til.

Kvalitet. Men ikke alt kom på trykk. Vi så det som vårt ansvar å bidra til en debatt med kvalitet. Vi stilte krav til saklighet og til høvisk språkbruk. Hatefulle og rasistiske innlegg fikk ikke komme på trykk.

Vi fikk ofte kritikk for at det bare var eliten som slapp til. Det var ikke noen villet politikk, tvert om prioriterte jeg gjerne innlegg fra «vanlige folk». Men selvsagt gjorde kravene til kvalitet at det ble litt høyere terskel for å slippe til i samfunnsdebatten. Eliten hadde et fortrinn.

Internett endret dette totalt, og særlig etter at de sosiale mediene kom som en alternativ - og stort sett ukontrollert - kanal til offentligheten. Nå kunne alle publisere omtrent hva de ville.

Truende. Derfor har synspunkter som tidligere bare ble spredt i små og lukkede sammenhenger blitt tilgjengelige i offentligheten. Ordbruk og holdninger som tidligere ville blitt refusert, kan nå spres uhindret.

Når vi stadig eksponeres for synspunkter vi er dypt uenige i, eller er vitne til at folk ryker i tottene på hverandre med hard ordbruk, opplever vi det lett som at uenigheten er blitt truende stor.

Realiteten kan være at vi tvert imot er blitt mer enige. Men vi opplever det ikke slik. Og denne opplevelsen skaper i sin tur en ny realitet. Vi føler oss truet, og vi bygger murer og fiendebilder for å beskytte oss. Usikkerheten og frykten øker, og etter hvert kan det svekke tilliten og samholdet.

Talerstolene. De etablerte mediene har mistet mye av kontrollen med hva som slipper til. Men innflytelse har vi fortsatt. Det er fortsatt forskjell på å få sine meninger publisert i små nettfora for likesinnede og å skrive kronikk i store aviser eller bli invitert som debattant i studio. Hva som er akseptabelt å ytre, blir påvirket av hva og hvem som får talerstolene som rekker langt.

MDG-politikeren Eivind Trædal har nylig skrevet en bok der han går inn for at rasister og ytterliggående på høyre fløy ikke bør få den anerkjennelse det er å slippe til å de etablerte mediene. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes svarer at avisen vil favne bredt, nettopp for å unngå oppsplitting.

Men selv om vi vil favne bredt, er det fortsatt vårt ansvar å bidra til en god debatt. Er det da grenser for hva og hvem vi gir talerstol?

Trykkoker. Mange har sverget til trykkokerteorien: At synspunkter som ikke får komme til orde skaper et farlig trykk som kan føre til mistillit, frykt og hat. Eller man sier at trollene sprekker når de kommer ut i lyset.

Men så langt har ikke det stemt med erfaringen. Snarere er det slik at trollene blir godtatt og rommet for hvilke holdninger som er akseptable, blir utvidet.

«For meg virker det som om det heller er de moderate som flytter på seg, og gradvis blir mer åpne for nasjonalisme, nasjonalkonservatisme, vestlig sjåvinisme og islamhat», skrev Bjørn Stærk i Aftenposten denne uka - ut fra sine erfaringer som innvandringskritisk blogger.

Balanse. Balansen mellom mangfold og ytringsfrihet og ønsket om å fremme en konstruktiv samfunnsdebatt er ikke lett å finne. Men når vi føler oss truet av uenigheten, kan det kanskje hjelpe å huske at vi faktisk er forholdsvis enige i dette landet.

Gå til innlegget

Tomt sentrum

Publisert 14 dager siden - 2046 visninger

Sentrumspartienes splittelse gjør norsk politikk mer endimensjonal. Men ikke nødvendigvis polarisert.

I en smultring er tyngdepunktet midt i hullet. I fysikkens verden trenger ikke tyngdepunktet selv å være tungt. Er det slik i politikken også?

Selv om sentrumspartiene har hatt liten tyngde i seg selv, har de hatt stor innflytelse fordi de befinner seg der kreftene samles. Nå ser historien om det selvstendige sentrum ut til å være historie.

Vokte seg for Høyre. Historien kan begynne for 110 år siden. Da brøt Gunnar Knudsen med de kreftene i Venstre som ville bygge en borgerlig blokk med den tidligere erkefienden Høyre for å møte utfordringen fra arbeiderbevegelsen.

Gunnar Knudsen ville heller føre videre Venstres radikale tradisjoner. Sykeforsikring, sekstimersdag, arbeidervern, og konsesjonslov var noen av byggesteinene. Skipsrederen samarbeidet derfor heller med Arbeiderpartiet. I 1923 kom han med den berømte devisen at Venstre alltid måtte samarbeide til venstre og vokte seg for Høyre.

Tre partier. Venstre var blitt til på slutten av 1800-tallet da kreftene som ønsket demokratisering og parlamentarisme slo seg sammen mot det gamle embetsmanns- og rikfolksregimet. Motstanden hadde vært organisert i avholdsforeninger, kristelig lekmannsbevegelse, målrørsle, bondevennforeninger, arbeidersamfunn, folkehøgskoler og skytterlag. Alle disse ulike strømningen fant sammen i Venstre, som fikk sin motpol i Høire.

Gunnar Knudsen og Venstre styrte landet i et drøyt tiår. Men så kom splittelsen. Bøndene forlot Venstre og dannet sitt eget parti: Bondepartiet. Noen år senere fulgte den kristelige lekmannsbevegelsen etter og dannet Kristelig Folkeparti. Dermed var den gamle venstrebevegelsen splittet i tre partier.

Ingen blokk. Likevel bandt den felles arven dem sammen. De hadde sine røtter i bygde-Norges folkelige bevegelser. De kjempet mot modernisering, urbanisering og sentralisering, og hadde front både mot høyresidens kapitalisme og arbeiderbevegelsen kollektivisme og statlige overstyring.

I Høyre ønsket man etter krigen å få samlet disse partiene i en felles borgerlig blokk mot det dominerende Arbeiderpartiet. John Lyng lyktes med å få samlet dem til å felle Einar Gerhardsen i 1963.

Men noen borgerlig blokk ble ikke bygd. Bondepartiet hadde i 1960 skiftet navn til Senterpartiet nettopp for å markere at de sto for et selvstendig alternativ i sentrum - mellom borgerlig og sosialistisk.

Korvald. Sentrumsalternativet fikk ny vind i seilene med Lars Korvalds sentrumsregjering i 1972, der både KrF, Sp og Venstre deltok. I Korvald-regjeringen ble det utformet en sentrumsideologi, der miljø og global rettferdighet kom i tillegg til de gamle kjernesakene.

Dette la grunnlaget for et politisk fellesskap mellom de tre partiene som holdt i mange år. Ved å stå sammen både i og utenfor regjering fikk de makt. Sentrum var et politisk tyngdepunkt. Høydepunktet kom da landet ble styrt av en sentrumsregjering i tre år fra 1997.

Splittelse. Fram til 2005 hadde ingen sentrumspartier deltatt i regjering med Arbeiderpartiet. Det hang sammen med at Arbeiderpartiet aldri hadde villet dele makten. Motviljen mot Arbeiderpartiets makt og Høyres åpenhet for samarbeid gjorde at det bare ble regjeringssamarbeid den ene veien.

Men i 2004 takket Senterpartiet ja til Arbeiderpartiets invitasjon til rødgrønt samarbeid. Tradisjonen for at sentrumspartiene alltid holdt sammen var allerede blitt brutt i 2001 da KrF og Venstre gikk i regjering med Høyre uten Senterpartiet.

Nå ser det ut til at splittelsen i sentrum er i ferd med å bli endelig med sentrumspartiene fast knyttet til hver sin politiske blokk.

Forvitring. Denne splittelsen er mer enn uenighet om strategi. Det politiske fellesskapet i sentrum har forvitret de siste årene. En grunn er at de har blitt trukket i hver sin retning av samarbeidspartnerne.

Flere har påpekt at sentrumspartiene slett ikke ligger i sentrum. De er i sentrum mellom kapitalisme og sosialisme. Men der er det trangt for tida. Sentrums egenart og styrke er ikke at de er i sentrum, men at de samler opp i seg politiske strømninger som de andre partiene ikke representerer.

Derfor er sentrum rammet av svekkelsen i de kulturene som i sin tid skapte sentrumspartiene. Avholdssak, nynorsk og bedehuskristendom har mistet mye av grepet, bøndene er blitt mye færre og bygdene er rammet av sentralisering.

Velge side. Dermed er den tradisjonelle høyre-venstreaksen blitt mer enerådende. Det var derfor KrF til slutt opplevde at de var nødt til å velge side.

Det gjør norsk politikk mer endimensjonal. Men det behøver ikke nødvendigvis føre til mer polarisering. Det som er polariserende i dagens samfunnsdebatt, er globalisering, innvandring og frihandel. Og der er Høyre og Arbeiderpartiet på samme side.

Men det er et tap at vi mister den motvekten som lå i et samlet sentrum som eget tyngdepunkt. Vi risikerer at viktige anliggender blir kvalt i kompromisser innen blokkene.


Gå til innlegget

Tidens tegn

Publisert 23 dager siden - 3213 visninger

Etterpåklokskap og fordømmelse er ikke hva vi har behov for. Men når antisemittismen nå reiser hodet igjen, trenger vi den hjelpen til å tyde tidens tegn som Marte Michelet gir.

Selv i ettertid er det vanskelig å fatte og ta inn over seg omfanget av nazistenes jødeutryddelse. For oss som vet hva som skjedde, virker det uhyrlig at ikke mer ble gjort for å hindre den. Men kunne de som levde høsten 1942 forstå alvoret i den informasjonen de fikk?

Helmuth von Moltke forsto det, mener Marte Michelet å kunne dokumentere ut fra tyske kilder. Han var offiser høyt oppe i den tyske etterretningstjenesten i Berlin. I april og september 1942 reise han til Norge og hadde møter med representanter for den norske motstandsbevegelsen. Advarte han da om hva som kom til å skje med de norske jødene?


Kildekritikk. Moltkes kontakt med norsk motstandsbevegelse har vært kjent for historikerne før. Men de har ikke ment hans varsler var konkrete nok til at alarmen skulle gå. Det var hva kildene i Hjemmefronten sa, og det har man godtatt.

Det ene unntaket er intervjuet med Gunnar Sønsteby fra 1970 der han sa at Hjemmefronten ble varslet tre måneder før aksjonen mot jødene. Forskerne har kjent til intervjuet, viser det seg, men har ment han må huske feil, fordi det ikke stemmer med det de andre kildene hevder.

Men skal man være kritisk til kildene, så må man vel også spørre om de har hatt interesse av å redusere betydningen av den informasjonen de fikk. Det er nettopp her Michelet retter det kritiske søkelyset. Hun finner ting som tyder på at de fikk vite nok til at du burde ha handlet.

Dermed stiller hun det ubehagelige spørsmålet om det var andre grunner til at de ikke reagerte mer resolutt på varslene.


Personlig. Dette spørsmålet rammet meg fra en personlig vinkel da jeg leste Michelets beskrivelse av Carl Fredriksen Transport - et nettverk som de siste årene har blitt trukket fram av glemselen og hyllet fordi det var de som reddet flest jøder over til Sverige. Michelet framstiller dette nærmest som en privat kommersiell operasjon som tok jobben der Hjemmefronten sviktet.

Min svigerfar Olav Brennhovd var en av de få som ble dømt i tysk domstol for å ha vært med på å drive dette apparatet. Men hvilken rolle han spilte, er uklart. I november og deler av desember 1942 var han på reise til Kirkenes på oppdrag fra Hjemmefronten. Det er nettopp i den perioden da Carl Fredriksen Transport var på sitt mest aktive.

Derfor tror jeg at det var på nyåret 1943 han kom inn i denne virksomheten. Da var de opprinnelige lederne blitt nødt til å gå i dekning. Han var på denne tiden lønnet av Hjemmefronten. Derfor er det rimelig å anta at det var på oppdrag fra dem at han ble med i jødetransporten.


Betaling. Det var med en høy innsats han og andre engasjerte seg i å redde jødene. For min svigerfar kostet det tortur og fangenskap i Tyskland, noe som kom til å prege familien for all ettertid. For noen kostet det livet.

Michelet har påvist at noen av hjelperne syntes det var rimelig at de fikk betalt for denne innsatsen i form av penger. Jeg har ingen grunn til å tro at det gjaldt svigerfar. Menneskelig sett kan det likevel være forståelig.

Men her treffer Michelets kritiske kniv verkebyllen: Man fant det rimelig at jødene betalte for å bli reddet. Men «våre egne skulde ikke betale for transporten», sa Hjemmefrontens transportsjef.

Jødene var ikke «våre egne». Og jødene hadde så mye penger at det var rimelig at de bidro til sin egen redning. Det er i slike holdninger antisemittismen skimter til.


Antisemittisk. Ville man reagert annerledes på varslene dersom det var et par tusen «vanlige nordmenn» som var under trussel om livsfare? Det er Michelets ransakende spørsmål. Kan forklaringen på den manglende reaksjonen ligge i holdningene til jøder?

Ingen av motstandsfolkene var under krigen antisemitter av samme støpning som nazistene. De trodde ikke på den store jødekonspirasjonen som gjorde en endelig løsning nødvendig.

Men det fantes oppfatninger om jøder med noen av de klassiske elementene fra antisemittismen: Jødene er pengekjære, annerledes, vanskelige. Problemer i jødetransportene fikk slike forklaringer. De ble brukt som begrunnelse for å stenge fluktruter for jøder.


Noen andre. Dette var ikke noe spesielt for de som var engasjert i Hjemmefronten. Det var gjengse holdninger i det norske samfunnet. De viste seg i motviljen mot å ta mot jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland før krigen. De viste seg i behandlingen de overlevende jødene som kom tilbake etter krigen fikk.

Oppfatningen av jødene som noen andre enn «oss» har ikke minst kommet til syne ved at utryddelsen av norske jøder har blitt sett som en jødisk tragedie forårsaket av tyskerne - og ikke som en norsk tragedie som rammet nordmenn, og der også nordmenn medvirket.

Det er derfor vi trenger Marte Michelets bok. Den kan gjøre oss våkne for tegnene i tiden: At vi definerer noen som annerledes og problematiske, slik at vi ikke behøver å regne med dem som noen av oss. Der ligger roten til antisemittismen. Og den er ikke død.

Gå til innlegget

Våre egne jøder

Publisert rundt 1 måned siden - 2177 visninger

Krystallnatten for 80 år siden var verken begynnelsen eller slutten på jødehatet.

I morgen (9. november) er det 80 år siden nazistiske stormtropper samlet seg for å gå løs på jøder og alt jødisk i Tyskland. Den såkalte Krystallnatten ble framstilt som en spontan folkelig reaksjon på at en jøde hadde drept en tysk diplomat i Paris. I virkeligheten var det en nøye planlagt aksjon som markerte overgangen fra diskriminering til utryddelse av jøder i Det tredje rike.

Forberedelsen til jødeutryddelsen hadde foregått i mange år. Nazistene brukte nok frykt og vold til å få folk med seg, men de kunne også spille på utbredte forestillinger om jøder i samtiden.

Hjemmefronten. Fordommene mot jøder var ikke forbeholdt tyskere. De florerte i Norge også, noe som kan ha fått fatale følger. I boken Hva visste hjemmefronten? som kommer ut i dag, mener Marte Michelet at unnfallenheten overfor de norske jødene delvis skyldtes slike fordommer.

Den norske hjemmefronten under krigen var ikke antisemitter. De bekjempet nazismen. Men selv der var det grumsete holdninger til jøder.

Odd Nansen – som hadde kjempet en nesten forgjeves kamp for at jødiske flyktninger skulle slippe inn i Norge før krigen – var rystet over hvordan norske Grini-fanger betraktet sine jødiske medfanger. «Jeg har gitt opp å forsvare jødene, det nytter så likevel ikke», skrev han.

Hjemmefrontleder Jens Christian Hauge omtalte en jødisk fange i nedlatende ordelag, og skrev at det er en himmelvid forskjell på å holde på jødenes rett og å like dem.

Når Hjemmefronten nedprioriterte jøder på fluktrutene til Sverige, ble det argumentert med at jøder lettere sprakk under forhør og at de hadde et spesielt utseende. De ble også kritisert for at de tilbød penger for å bli reddet.

Våre egne. Realiteten var at jødene måtte betale for flukten, i motsetning til folk som flyktet av andre grunner. Hjemmefrontens transportsjef begrunnet det slik: «Våre egne skulde ikke betale for transporten».

Og når biskop Eivind Berggrav skulle forklare at «Kirkens Grunn» – kirkens kampskrift mot nazistene – ikke nevnte overgrepene mot jødene, svarte han at ved å bringe jødenes sak inn «ville vi bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare».

Slik avslører de hva som dypest sett var grunnen til at det norske samfunnet ikke samlet seg til kamp for jødene: De ble ikke betraktet som «våre egne». Mange mente nok det var for ille det som hendte med jødene. Men vi måtte passe «våre egne saker».

Kain. «Jeg er ikke min brors vokter», sa Kain etter at han drept Abel. Teologen Miroslav Volf sier at synden begynner når vi ekskluderer den andre og sier at han ikke angår oss.

Denne fortellingen om historiens første drap handler om oss alle, sier Volf. Men den er blitt brukt til å merke jødene, til å sette dem utenfor. I Bibelen står det at Gud beskyttet Kain ved å sette et merke på ham. Det var altså et uttrykk for nåden midt i straffen.

Men fortellingen om Kainsmerket har blitt misbrukt til å fremme myten om en spesiell skyld som hefter ved jødene.

Jødene var en utfordring for det kristne middelaldersamfunnet. Ved å holde seg med en annen tro, utfordret de den kristne troens sannhet. Forklaringen ble at de var spesielt ondsinnede. De hadde vist det ved å drepe Frelseren, og skylden hang ved dem. Dermed måtte de holdes utenfor, slik at de ikke smittet samfunnet.

Fra myten om Kainsmerket går linjen til jødestjernen – og ender opp i gasskammeret.

Fuck jews. Vi trodde det sluttet der. Men det gjorde det ikke. Det er bare noen få dager siden 11 jøder ble drept i en synagoge. I et kristent land av en mann som ville forsvare det mot fremmede.

«Fuck Jews» sto det sprayet på en synagoge i California et par dager etter - for øvrig det samme som en populær norsk artist ropte fra scenen i fjor. Antisemittismen er i vekst både i USA og i Europa.

De holdningene til jøder som fantes før krigen, lever fortsatt her i landet. Det viste HL-senterets kartlegging for 6 år siden.

Identitet. I undersøkelsen sa 19 prosent seg enige i at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Dette var jo innholdet i «Sions vises protokoller», som en kjent norsk fredsforsker nylig har anbefalt oss alle å lese.

Denne forfalskningen oppsto da jødene var sluppet ut fra Europas gettoer og begynte å gjøre seg gjeldende i samfunnslivet. Da de ble så integrert at de kunne gå for å være «en av våre», måtte det skapes nye begrunnelser for å holde dem utenfor.

Det er lett å ta avstand fra nazistene og Krystallnatten. Men å erkjenne ekskluderingens synd hos oss selv, er ikke like lett. For det henger sammen med behovet for identitet.

Identitet er bare mulig dersom det finnes et «oss» og «dem». Vi kan ikke unngå å lage slike inndelinger. Det er når de brukes til å argumentere for at de andre ikke angår oss, at de blir til synd.

Hører til. Men jødene i Norge er våre egne. De hører til. Det må være den klare leksen fra det som skjedde for 70–80 år siden.

Gå til innlegget

Sprakk folkepartiet?

Publisert rundt 1 måned siden - 4978 visninger

Kristelig Folkeparti har alltid rommet både høyre-orienterte og venstre-orienterte. Når de nå har delt seg i blå og røde - er det da slutt på dette fellesskapet?

Knut Arild Hareide har prøvd å få et borgerlig parti til å skifte side. Denne forståelsen har vært formidlet i utallige kommentarer de siste ukene. Det har blitt framstilt som partilederen har prøvd å få med partiet på noe som ikke har dekning verken i tillitsmannskorpset eller blant velgerne.

Det er kanskje ikke så rart de som ikke kjenner partiet har trodd det. KrF har aldri samarbeidet med venstresiden. Dermed har det festet seg en forståelse av at det er på høyresiden partiet hører til.

De siste ukene burde ha gitt en realitetsorientering: KrF er delt på midten i rødt og blått. Det gjelder både tillitsvalgte og velgere.


Lang konflikt. For oss som har fulgt partiet på nært hold gjennom mange år, er ikke dette noen overraskelse. Konflikten mellom partiets høyreside og venstreside har vært latent til stede hele tiden, og fra tid til annet blusset opp i bitre fraksjonskamper.

Nettopp fordi man har visst hvor dypt konflikten stikker, har partiledelsen aldri latt det komme til noen reell kampvotering om samarbeidsspørsmålet. Før landsmøtene har man formulert seg fram til resolusjoner som mindretallet også har kunnet godta, og som derfor stort sett er enstemmig vedtatt. Konflikten har vært holdt under overflaten.

Knut Arild Hareide har våget det ingen partiledere tidligere har våget: Å utfordre partiet til å ta en åpen kamp om samarbeidsretningen. Det har potensial til å sprenge partiet - og kanskje er det hva som nå skjer.


Over partiene. «Jeg er kristen, derfor er Kristelig Folkeparti det eneste alternativet for meg», sa fylkesformannen som for 46 år siden ansatte meg som fylkessekretær i partiet. Slik tenkte mange som støttet partiet. Kristentroen var hevet over forskjellen mellom høyre og venstreside.

De som stiftet partiet, mente at landet trengte «ikkje-partibundne kristne menner» som tok sine standpunkt «ut frå sin personlegdom og si kristelege overtyding». Derfor var det rom for folk med ulike standpunkter i partiet.

Så var det også ganske stor samstemthet om hva grunnlaget for den kristelige overbevisningen var: KrF hadde sine klare røtter i bedehuskulturen.


Ap skuffet. Mange som ellers ville stemt Arbeiderpartiet, var fortørnet over det de oppfattet som partiets kristendomsfiendtlige linje. KrF ble et naturlig alternativ, særlig fordi de to partiene sto hverandre nær i sosiale spørsmål.

I KrF møtte jeg mange med en ulykkelig kjærlighet til Arbeiderpartiet, eller med en dyp skuffelse over partiets manglende forståelse for kristenfolket. Men de oppfattet ikke seg selv som borgerlige. Hjertet var på venstre side.

Kampen for de kristelige hjertesakene, enten det var kristendommens plass i skolen, moralsaker som avhold, abort og ekteskap eller de kristne institusjonenes økonomi, var likevel viktigere for dem.

Samtidig var det mange i partiet som mente at KrF hørte hjemme på borgerlig side. Noen fordi de mente sosialismen som ideologi var kristendomsfiendtlig, noen fordi de var høyreorientert ideologisk.


Sentrumsparti. Med Sivertsenutvalget og Gudmund Hernes gjorde Arbeiderpartiet på 70- og 80-tallet kristen nestekjærlighet til et fundament for samfunnssolidariteten. Abortsaken hindret likevel KrF i å nærme seg Ap, inntil Høyre i 1980 også godtok selvbestemt abort. Det utløste en hard strid i KrF - langt bitrere enn det vi så langt har sett i dette årets dramatikk.

Striden sto om hvorvidt KrF var et parti som hørte til på borgerlig side eller om det var et sentrumsparti som også kunne samarbeide med sosialister. Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik sto på hver sin side, og kampen om samarbeid ble derfor også en kamp om makten i partiet.

Bondevik og sentrumslinja seiret, og kronen på verket kom med sentrumsregjeringen i 1997. I et kvart århundre har KrF offisielt villet være et tredje alternativ som kan samarbeide til begge sider. Det har gjort at mange som definerer seg på venstresida har forblitt i partiet, selv om partiet i praksis aldri har valgt samarbeid den veien.


Blå eller rød? Når partiets tillitsvalgte nå har vært nødt til å definere seg selv som enten røde eller blå, har det synliggjort og utdypet den konflikten som partiet alltid har levd med. At det også endte opp med å bli en kamp om makten i partiet, har gjort kløften dypere.

Kan KrF igjen bli et parti for alle - både røde og blå? Eller er det nå skapt et skille som gjør at bare den ene siden vil kunne føle seg hjemme?

De som skal lede partiet videre har en kjempeutfordring i å overbevise både seg selv og velgerne om hva de står sammen om noe som overskrider skillet mellom røde og blå. For hva er egentlig hjertesakene i dagens situasjon? Striden om partiet skal løsrive seg fra bedehuskulturen er ikke avgjort med avstemmingen på Gardermoen, for skillelinjene her går på tvers av røde og blå.

Det er som en koalisjon mellom høyreside og venstreside KrF har holdt det gående i over 70 år. Om koalisjonen ryker, blir det et annet parti som går videre.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77073 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43332 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34755 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27729 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22393 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22114 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20003 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19018 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 39 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 47 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 183 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 121 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 112 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 132 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 173 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 356 visninger
Les flere

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
20 minutter siden / 31 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
22 minutter siden / 18 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
39 minutter siden / 20 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 39 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 47 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 2 timer siden / 76 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 11 timer siden / 80 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 11 timer siden / 282 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 11 timer siden / 102 visninger
Verdidebatt strupes?
av
Herdis Alfredsen
rundt 11 timer siden / 181 visninger
Les flere