Erling Rimehaug

Alder: 70
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Sentrum som motpol

Publisert 3 dager siden - 1812 visninger

Sentrumsalternativet ligger ikke ­mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det må være en motpol til det de to partiene er enige om.

Sentrum ville gjerne være et politisk tyngdepunkt. I fysikken kan et tyngdepunkt være uten masse. Men i politikken må et tyngdepunkt ha både masse og substans. Sentrumsalternativet har tapt begge deler.

Da Lars Korvald dannet sentrumsregjering i 1972, hadde sentrumspartiene nesten tretti prosent oppslutning. I 1997, da Bondeviks sentrumsregjering ble til, hadde de drøyt fjerdeparten av stemmene. Ved dette valget fikk de bare 18,9 prosent.

Det skulle likevel være nok til å gi politisk tyngde. Problemet er at sentrum ikke har politisk substans. Det snakkes nok om sentrumspolitikk, men lite om hva den inneholder.

Sentrumsalternativet

Sentrumsalternativet fikk sitt gjennombrudd med Korvaldregjeringen 1972-73 . Dens langtidsprogram var en politisk plattform som utfordret både Høyre og ­Arbeiderpartiet. Det sprang ut av kampen mot EU-medlemsskap, men også av en begynnende miljø­kamp, der det ble stilt spørsmål ved markedsøkonomien og vekstideologien.

Noen kalte dette «grønn sosia­lisme». Men sentrumsalternativet hadde også front mot sosia­listene, både i kampen for menneskeverdet i abortsaken, i å slippe til frivillige krefter der sosialistene holdt på staten, og i troen på små enheter og desentralisering.

Siden har sentrumspartiene­ brukt mye tid og energi på ­diskusjon om de skal regjere med Høyre eller Arbeiderpartiet. Etter 2001 har de valgt hver sin side, og drevet fra hverandre politisk av den grunn.

Senterpartiet og Kristelig Folke­parti blir nå trolig begge­ opposisjonspartier. Venstre legger fortsatt vekt på å holde sammen med KrF, men har økt avstanden til Sp. Venstres valg mellom sentrum og høyresiden blir både et viktig framtidsvalg for Venstre, men også avgjørende for hva slags sentrum vi får.

Storkoalisjonen

Begrepet sentrum ble brukt for å vise at man var plassert mellom sosialisme og kapitalisme. Men sentrum i denne betydningen er ­etter hvert blitt nokså folksomt – både Høyre og Arbeiderpartiet kan plasseres der.

Som blant andre Kristin Clemet­ har påpekt, er dessuten sentrumspartiene i mange sammen­henger ytterpartier, ikke mellompartier.

Den siste valgkampen var preget av at Høyre og Arbeiderpartiet er enige om svært mange ­saker. Det er ikke nytt. Anne ­Enger kalte dem i sin tid for «storkoalisjonen». Det gir langt mer mening å definere sentrum, ikke som noe mellom Høyre og Arbeiderpartiet, men som motpolen til den politikken Høyre og Ap står sammen om.

Markedsøkonomi i det ­offentlige og sentralisering under­ merkelappen modernisering er det mest påfallende fellestrekket mellom Høyre og Ap. Der er i alle fall Sp og KrF klare motpoler. Men som Nationens kommentator Erling Kjekstad nylig påpekte, er det ikke nok å si nei. Det må utvikles videre til et ja. Velferdsstaten står overfor nye utfordringer, og de må også sentrum ha et svar på – men et svar som ikke bygger på privatisering og sentralisering.

Vekst

Høyre og Ap bygger begge sin politikk på økonomisk vekst og på teknologisk optimisme. På 70-tallet var sentrumspartiene skeptiske til begge­ deler. Særlig Venstre markerte seg som nullvekstparti.

Klimakrisen har aktualisert behovet for alternativ politikk. Her har sentrumspartiene med sin bakkekontakt i næringslivet i distriktene en mulighet til å formulere en kritikk av vekst­politikken som blir oppfattet som mer realistisk enn det MDG har presentert.

Norske verdier

Sp og KrF har tydeligere enn andre partier markert at de vil ta vare på det kristne grunnlaget for vår kultur, samtidig som KrF og Venstre har markert seg mot retorikk og tiltak som skaper skiller og stenger ute. Her ligger muligheten for en mer konstruktiv tilnærming til den noe forvirrende debatten om «norske verdier».

Venstre og KrF ønsker mer human asylpolitikk, mens Sp er opptatt av å kontrollere grensene. I dag har ikke sentrum noen egentlig innvandrings­politikk, men i dette spenningsfeltet kunne­ utformes et alternativ til Høyre og Aps «streng, men rettferdig».

Regjering

Sentrumsalternativet blir ikke noe regjerings­alternativ i overskuelig framtid. De to sentrumsregjeringene vi har hatt, ble til fordi Arbeiderpartiet ga fra seg regjeringsmakten. Slike situasjoner kan man ikke regne med flere ganger.

Men sentrumsalternativet kan like fullt få betydelig politisk innflytelse. Om de får et forståelig politisk alternativ, kan det trekke til seg flere velgere.

Det skjer ikke dersom sentrumspartiene fortsetter å bruke­ tid og krefter på å diskutere om de skal være med i Arbeiderpartiets eller Høyres regjering. Nå er en gunstig tid for å bygge sitt eget politiske ståsted, så kan man med lavere skuldre velge hvordan det skal virkeliggjøres.

Men har man ikke tro på et slikt alternativ, er det bedre hver for seg å gå fullt inn i en blokk. Da kommer partiene til å skille lag, og det gir ikke lenger mening å snakke om sentrum.

Gå til innlegget

Det store valget

Publisert 18 dager siden - 2014 visninger

Et større valg enn valget av hvem som skal bli ­statsminister, er valget mellom innenfor og utenfor.

Dagen før stortingsvalget har jeg sagt ja til å delta i en paneldebatt om helvete. Dermed er jeg blitt tvunget til ikke bare å tenke på hvem jeg skal gi min stemme på mandag, men også på livets store valg.

Det er Protestfestivalen som har stilt spørsmålet om kirken har avlyst helvete. Og det er ganske riktig ikke så ofte jeg hører forkynnelse om helvete i Den norske kirke (det kan jeg for ­øvrig heller ikke huske å ha hørt på min barndoms bedehus). Om helvete forkynnes i dag, er det heller i moskeer og koranskoler enn kirker og søndagsskoler.

Jeg har akkurat lest Åsne ­Seierstads bok om de to søstrene­ fra Bærum som vervet seg til IS. At de gjorde det, kan ikke gis noen enkel forklaring, og jeg skal ikke forflate Seierstads ­nyanserte framstilling. Men det slo meg at det begynte nettopp med frykten for helvete.

«Vi gjør hva som er best for vår familie, det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå, men inshaa Allah vil dette hjelpe oss alle på dommedagen», skrev 19 år gamle Ayan i sitt avskjedsbrev til familien.

Dommedag

Leila og Ayan ødela sin familie for å redde ikke bare seg selv, men også familien fra straffen i det hinsidige. De er ikke de eneste som har påført seg selv og andre lidelser i dette livet av frykt for hva som skal skje i det neste. Helvetesforkynnelsen har ført mye vondt med seg – og skal vi virkelig ønske den tilbake?

Tror vi på helvete? blir det spurt. Vel, trosbekjennelsen vår sier faktisk ingenting om helvete. Det eneste vi bekjenner der, er at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. At historien slutter med Guds dom, hører med til den kristne tro.

Jesus var da også en skikkelig dommedagsforkynner, om vi skal tro evangeliene. Særlig gjelder det Matteusevangeliet. Professor i nytestamentet Anders Runesson, som nettopp har gitt ut bok om domstekstene i dette evangeliet, regner opp nærmere førti utsagn fra Jesus om dommen på den ytterste dag.

Frigjørende

Hvem er det dommen rammer? Det er de som ikke har barmhjertighet, de som undertrykker og utnytter de svake, de som misbruker makten, de som dreper uskyldige, ­konkluderer Runesson.

Budskapet om Guds dom sier at Gud bryr seg om uretten, at han ikke har trukket seg tilbake og lar verden gå sin skjeve gang. Gud vil sette tingene på plass. Makta skal ikke alltid rå. De ­undertrykte skal få sin rett, ofrene få sin oppreising og overgriperne settes på plass.

Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi lever. Derfor kan vi med frimodighet og fortrøstning kjempe mot urett og undertrykkelse, selv om det ofte ser ut som det er de motsatte kreftene som vinner fram. Vi er på Guds side når vi gjør det.

Slik sett er vissheten om Guds dom frigjørende. Det er den også på en annen måte: Siden Gud skal dømme, settes vi fri fra å gjøre det. Det er ikke vi som skal verken utmåle eller iverksette Guds dom. Om tekstene om Guds dom brukes til å dømme andre, har vi misforstått. «Døm ikke!», formante Jesus. Dommen skal vi få overlate til Gud.

Innenfor og utenfor

Bevisstheten om at Gud skal dømme, er viktig. Men behøver vi interessere oss for straffeutmålingen? Dommen hører denne tidsalderen til, en mulig straff hører til i det hinsidige. Det som ligger på den andre siden av døden, er vi avskåret fra å vite noe om. Dommen angår oss, hva slags straff det eventuelt er snakk om, angår oss ikke.

En gang kunne man rent fysisk forestille seg et helvete der nede og en himmel der oppe. Det kan vi ikke lenger. Det skulle kunne sette oss fri til å tenke nytt om det Jesus har å si om det som på kirkelig kodespråk kalles livets to utganger. Denne tanken har vi har fra Jesus selv. Han snakket om innenfor og utenfor. Innenfor er det fest og glede, utenfor er det gråt og tenners gnidsel. Men er det himmel og helvete han snakker om? Er det ikke snarere innenfor og utenfor den nye tidsalderen han representerer, det nye gudsriket han inviterer til?

Valget

I den nye tidsalderen er alt det gamle borte, alt er blitt nytt. Det er hva vi får vite. Men hvordan tilværelsen da ser ut, det kan vi ikke forestille oss.

Kristen tro handler ikke om å sørge for at jeg kommer til ­himmelen når jeg dør. Det handler om å bli en del av den verden som skal komme allerede nå. At den skal prege livet mitt og hvordan jeg behandler andre mennesker her i dette livet.

Poenget er ikke hva som skjer bakom døden. Poenget er hva som skjer her.

Det stiller meg på valg. Vil jeg vende meg mot det som er innenfor, vil jeg fremme den nye tidsalderen der urett, undertrykkelse, overgrep og vold ikke lenger finnes, der trøsten og barmhjertigheten rår?

Stortingsvalget har vi bare hvert fjerde år. Det store valget har vi hver dag.

Gå til innlegget

KrF-drømmen som brast

Publisert 20 dager siden - 1261 visninger

Valgkampen kan ha knust drømmen Jonas Gahr Støres drøm om en bred sentrum-venstre-allianse med KrF.

Slik Erna Solberg ville sikre Høyre regjeringsmakt for lang tid framover ved å knytte til seg Kristelig Folkeparti, så Jonas Gahr Støre muligheten for langsiktig Arbeiderpartimakt ved å få KrF over på sin side. Ikke bare fordi KrF hadde nøkkelen til flertallet, men også fordi det ville gjøre Arbeiderpartiet mindre avhengig av Sosialistisk Venstreparti.
Støre var ikke den første Arbeiderpartilederen med slike tanker. Bare et år etter etableringen av den rødgrønne regjeringen i 2005 gikk Trond Giske ut og inviterte KrF til samarbeid. Også Jens Stoltenberg tenkte i slike baner. Etter valget i 2001 inviterte han Kjell Magne Bondevik til å bli med i en ny Stoltenbergregjering. Først da han måtte gi opp KrF, satset han på det rødgrønne samarbeidet.
Stoltenberg og Støre var begge læregutter hos Gro Harlem Brundtland. På 90-tallet fikk hun til et samarbeid med KrF om statsbudsjettene, noe som synliggjorde hvor nær de to partiene sto hverandre i økonomisk politikk.

Hjertesaker. En gang på 90-tallet inviterte Gro Harlem Brundtland meg til å holde innledning om Arbeiderpartiets forhold til kristenfolket på LOs kurssted Sørmarka. I pausen etter foredraget kom jeg i snakk med noen kvinner fra fagbevegelsen. De ga en krystallklar melding: Samrøre med det de kalte «hyklerne i KrF» kom ikke på tale. KrF var hovedmotstanderen i mange saker som var viktige for dem.
Her er vi ved forklaringen på at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti aldri har endt opp i fast samarbeid. De har vært motpoler og hovedmotstandere når det gjelder familie, ekteskap og livets begynnelse. At disse såkalte hjertesakene er avgjørende for Kristelig Folkeparti, er lett å forstå. Men det er lett å glemme at de er hjertesaker også for mange i Arbeiderpartiet.
Akkurat som det er sterke krefter blant KrFs velgere som mener Arbeiderpartiet står for avkristning, er det mange Ap-velgere som ser KrF som det største hinderet for likestilling.
I ledersjiktet i partiene og blant aktive tillitsvalgte, er ikke slike holdninger særlig utbredt. De har ofte opplevd at Ap og KrF kan få til gode løsninger sammen, som har vist at de står hverandre nær i økonomisk politikk, utjevning, sosial likhet, ruspolitikk og internasjonal solidaritet.

Bytte side. For tre år siden fikk Arbeiderpartiet en bekjennende kristen leder. Samtidig var det klart at ekteskapsloven var ute av den politiske agenda fordi den hadde støtte også fra Høyre, Frp og Venstre. Det kunne se ut som de avgjørende hindringene for et samarbeid mellom KrF og Ap var ryddet vekk.
Både Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide kom med signaler som fikk mange observatører til å spekulere i at KrF skulle «bytte side». Etter som frustrasjonen med Frp økte i KrF, var det mange som regnet det som en sannsynlig utvikling.
Men det som har skjedd i valgkampen, har endret på forutsetningene. Da Arbeiderpartiets galluptall stupte, ble Støres KrF-invitt trukket fram som en av årsakene. Han trakk til seg følerne i retning KrF. Samtidig fikk KrF kalde føtter på kanten av sperregrensestupet. Åpningen til Ap ble tonet ned til fordel for klare signaler om støtte til Erna.

Felle Erna. Valgkampsignaler er én ting. Hva som skjer etter valget er noe annet. Verken Støre eller Hareide har avskrevet at de kan ende opp med å samarbeide. Men mulighetene er blitt kraftig svekket.
KrF har gitt så klare erklæringer om å støtte Erna, at de vanskelig kan felle hennes regjering selv om hun nekter å gi slipp på Fremskrittspartiet. KrF vil neppe inngå en ny samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med. Men det betyr ikke at de feller Ernas regjering.

Støre-regjering. Hvis de fire nåværende samarbeidspartiene ikke får flertall, står KrF friere. Det vil nok være sterke ønsker i KrF-ledelsen om å få en fot innenfor en Støre-regjering. Det ville også Støre kunne være interessert i, ikke minst fordi det vil redde ham fra avhengighet av Rødt og MDG.
Men KrF har tidligere signalisert at de ikke vil sitt i regjering med ytterpartier. Det gjelder Frp, men det gjelder også og SV. Hareide kan neppe gå inn i et regjeringssamarbeid med SV uten å risikere store bruduljer på sin høyreside. Men et SV i framgang vil tilbake i regjering, og det er ikke særlig sannsynlig at Støre kan få partiet sitt med på å si nei til SV til fordel for KrF.

Drømmen. Drømmen om det brede sentrum-venstre-samarbeidet kan nok ikke bli noe av denne gangen heller. Men mye tyder på at vi får et valgresultat som skaper langt større bevegelighet og usikkerhet i det politiske landskapet. På lenger sikt kan kanskje drømmen vekkes til live.

Gå til innlegget

Signaler og realiteter

Publisert rundt 2 måneder siden - 5325 visninger

Når politikerne sier hvem de vil samarbeide med, handler det mer om hva som skal skje før valget enn hva som vil skje etter.

En og samme dag kunne vi lese oppslag om at Knut Arild Hareide lovet Erna Solberg troskap og at han krevde at hun velger mellom ham og Siv. Det illustrerer KrFs vanskelige kommunikasjonsoppgave. Men det sier svært lite om hva slags regjering KrF kommer til å bidra til etter valget.

Kristelig Folkeparti er dratt mellom to grupper: De som ikke vil se Fremskrittspartiet i regjering, og de som er redde for at det ikke skal bli en borgerlig regjering. Allerede i fjor gjorde partiet et vedtak som skulle berolige begge disse gruppene. KrF lovet at de ville danne regjering sammen med Høyre. Og de lovet å ikke støtte en regjering der Frp er med.

Men dette dobbeltvedtaket er ikke lett å kommunisere. Hvilken del som vektlegges, avhenger av hvilke velgergrupper man er mest redd for å miste.


Kjernevelgerne. I fjor vinter var det stor forargelse blant mange KrF-velgere over Sylvi Listhaugs retorikk. Dermed ble det viktig for KrF å gi dem et signal om at KrF ikke vil fortsette å holde hennes parti ved makten.

Men nå er det faren for at kjernevelgere skal forlate partiet som får mest oppmerksomhet. Meningsmålingene ligger faretruende nær sperregrensen, og tallknuserne ser at mange borgerlig innstilte KrF-velgere har satt seg på gjerdet. Dermed vektlegges troskapen mot Erna, for eksempel ved besøk hos mamma Hareide i Bømlo og felleskronikk i VG. Mens nestleder Kjell Ingolf Ropstad tilsynelatende lukker døra for Arbeiderpartiet.


Sperregrensen. Tilsvarende endring av signaler har vi kunnet observere hos Venstre. I tiden før landsmøtet var det også mange Venstrevelgere som var provosert av Sylvi Listhaug. Da proklamerte Trine Skei Grande at hennes parti ikke ville bidra til at Frp fikk beholde makten.

Men etter å ha ligget under sperregrensen i lange tider, konkluderte Venstrelederne med at deres sjanse til å redde seg var å få borgerlig innstilte velgere til å stemme taktisk på Venstre for å berge regjeringen. Dermed gikk Venstre over til å forsikre folk om at en stemme til Venstre, er en stemme til en borgerlig regjering.


Erna går ikke. Mange behandler disse signalene som en beskjed om hva som vil skje etter valget. Men det er ikke det som er hensikten med dem. Det handler om å få folk til å stemme på partiet ved valget.

Realitetene er ikke så kompliserte som alle disse signalene kan gi inntrykk av. Dersom Høyre, Frp, KrF og Venstre får flertall, kommer Erna Solbergs regjering ikke til å gå av. Da må Venstre eller KrF felle regjeringen for å fjerne Frp fra makten. Det kommer ingen av dem til å gjøre.

Men de kommer heller ikke til å inngå noen ny samarbeidsavtale med regjeringen. Sporene fra denne perioden skremmer. Derfor kan det dukke opp en situasjon senere i perioden som gjør at de feller regjeringen. Først da kan spørsmålet bli aktualisert om KrF skal «skifte side». Men ingen vet om noe slikt vil skje.


Støre og MDG. Om derimot regjeringen og samarbeidspartiene mister flertallet, vil Erna Solberg gå av og anbefale Kongen å henvende seg til Jonas Gahr Støre.

Og han har nå sagt at han ikke vil regjere med Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Hensikten med denne meldingen var ikke å si noe om hva som skal skje etter valget, men å berolige de som er redde for at et av disse partiene skal få innflytelse over regjeringens politikk. Høyre hadde begynt å skremme med at en stemme til Jonas kunne bli en stemme til et av disse på hver sin måte radikale partiene. Velgerne som ligger mellom Høyre og Ap kan avgjøre valget, og de kunne bli skremt av slikt.

Om Rødt skulle komme inn på Stortinget, er nok ikke kompromisser i regjeringsposisjon hva de vil satse på. Men MDG vil gjerne ha regjeringsmakt. Om de havner i vippeposisjon, kan Jonas Gahr Støre komme til å måtte ta dem inn varmen, på tross av hva han har sagt før valget.


KrF-hånd på rattet. Men der kan kanskje KrF redde ham. Dersom Erna mister makten og Jonas skal danne regjering, kan det bli fristende for KrF å få en hånd på rattet. Men det vil de ikke snakke om nå

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
16 minutter siden / 1271 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
33 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1271 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1271 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 170 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1271 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1271 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1271 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2776 visninger
Les flere