Erling Rimehaug

Alder: 71
  RSS

Om Erling

Pensjonist. Tidligere redaktør i Vårt Land. Cand. philos. med hovedfag i historie.
Har blant annet skrevet bøkene "Ett land . to folk", "Jeg kan ikke hate", "Veien til Jerusalem", "Ansikt til ansikt", "Tørsten gir lys", "Når Gud blir borte", "Hellig land - evig strid?", og "Midtbanespilleren - Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti".

Følgere

Gleden venter

Publisert 8 dager siden - 2843 visninger

Hva skjer etter døden, og hva skjer når Jesus kommer tilbake? Kan det stemme at kirken ikke kan svare på det?



Er himmelen like død som døden i 2018? spør filmskaper Randi Førsund i Bergens Tidende. Etter at moren hennes døde, oppsøkte­ hun prester for å spørre hva som skjer etter døden. Hun synes ­reaksjonen er skremmende. Hun opplevde det som hun hadde stilt et altfor intimt spørsmål, og fikk bare unnvikende svar.

Den norske kirke har et offisielt svar på spørsmålet. I alle fall ligger det et svar på kirkens ­offisielle hjemmeside. Der står det at kirken ikke har noen detaljert lære om det som skjer etter døden, og at vi derfor ikke skal være skråsikre.

«Bibelen sier at vi ‘sovner inn’ når vi dør. En gang i fremtiden skal Jesus komme tilbake som verdens konge og vekke opp alle som sover. Han skal opprette sitt rike hvor det ikke lenger er noe ondt. Livet på den ‘nye jorda’ er et liv sammen med Gud.»

Ærlig. Jo, jeg kjenner at dette blir et tynt og blodfattig svar i all sin teologiske korrekthet. Samtidig har jeg en viss sympati for tilbakeholdenheten. For hvis vi skal være ærlige, og det skal vel kirken være, så vet vi fint lite om det som skjer på den andre siden av døden.

Vi vet jo at når vi dør, blir kroppen oppløst. De molekyler og atomer den besto av, inngår nye forbindelser og blir del av nye organismer. Dermed forsvinner også minnet og alt som er lagret i hjernen. Det bibelske menneske-­synet er realistisk – personligheten er knyttet til kroppen. Samtidig er vi ikke bare kropp. Derfor tror vi at vi kan reises opp med en ny kropp.

Jubelbilder. Bibelen er full av beskrivelser av et himmelrike med evig liv. Der er gater av gull, jubelsang som lyden av fossefall og bølgebrus, hvite drakter og kroner av gull. Der opphører sorg og smerte, der tørkes tårene, der er Guds kjærlighet den eneste lyskilden, som gjennomlyser oss. Der går vi ut av byen til en natur som jubler over å være forløst fra ødeleggelsen.

Disse bildene kan vi øse av når vi trenger trøst og håp. De rekker ut over den grensen vi ikke kan trenge gjennom og gir oss en beskrivelse av det ubeskrivelige. Det er ingen grunn til å være tilbakeholdne med å gi disse bildene til mennesker som spør om hva vi er på vei mot.

Ny begynnelse. For et par uker siden snakket jeg med en verdenskjent teologisk professor, den 92 år gamle Jürgen Moltmann. Han var ikke redd for å si hva som var hans håp i møte med den døden som han vet nærmer seg.

«Jo nærmere jeg kommer ­døden, jo sterkere venter jeg på den nye begynnelsen. Jeg forventer evig liv og Guds nye kommende verden», sa han.

Han hadde et svar på hva som kommer etter «til jord skal du bli», et svar som er forankret i Jesu død og oppstandelse. «Jeg forventer en evig glede i en ny verden der rettferdigheten bor», svarte han da jeg spurte hva han personlig venter seg.

Denne levende og konkrete troen på et evig liv, gjorde så sterkt inntrykk på meg, nettopp fordi Moltmann er den som har gjort mest for å trekke mitt himmelhåp ned på jorda.

På jorda. Moltmann har lært meg at Gud ikke har lovet å ta oss vekk fra jorda til en fjern himmel. Guds løfter er at hans herredømme skal bryte gjennom her i denne verden. Historiens slutt er ikke at jorda skal ødelegges, men at skaperverket skal fullbyrdes.

«Det er ikke noe evig liv uten Guds rike, og ikke noe gudsrike uten en ny jord», skriver han i boken The source of life.

Jesu oppstandelse er garantien for disse løftene, sier Moltmann. Gud har vist at han kan gjøre noe helt nytt. Verdens utvikling er aldri låst fast i et spor. Vi kan arbeide for en bedre verden i forvissningen om at Gud til slutt skal sørge for at verden blir god.

Dermed får livet her mening. Men også døden får mening. «Døden betyr ikke at livet slukner, men at livet forklares», skriver Wilfrid Stinissen i boken Sant menneske.

Det var denne forventningen jeg opplevde hos den kroppslig svake, men åndelig levende professoren. Han forventer å gå inn til evig glede, fordi dette er Guds plan med oss.

Møtes igjen. Randi Førsund ville vite om vi etter døden får se igjen de vi var glade i. Vårt Land-kollega Åste Dokka har faktisk skrevet doktoravhandling om hva som skjer etter døden.

«Ja, jeg mener at ‘å møtes igjen’ er en presis beskrivelse av hva frelse er. Det er fellesskapet som får sin oppreisning. Oppstandelsen er at relasjoner heles, både til Gud, til oss selv, og til andre mennesker», svarte hun da jeg intervjuet henne før disputasen.

Prester må med stor frimodighet kunne ta dette med seg opp på prekestolen og inn i sjelesorgen: Vi går inn til Guds glede, og vi møter våre kjære igjen. Det kan vi si selv om vi ikke kan forklare hva det konkret skal innebære.

Guds lys. Men da blir heller ikke døden et brudd. «I himmelen kommer alle til stadig å lyse av Guds lys – hver og en etter sin kapasitet og den modenhet han eller hun har nådd fram til her på jorden. Men vi kan allerede nå begynne å leve som om vi er kommet frem», skriver Stinissen.

Derfor trenger vi allerede nå å øve oss på å leve i Guds lys. Hvis vi tror på et evig liv, kan vi ikke vente til etter døden med det.

Gå til innlegget

Ansvarlig-Siv

Publisert 13 dager siden - 1806 visninger

Det er ikke den ansvarlige finansminister Siv Jensen som er KrFs problem.


Siv Jensens finanstale var akkurat slik vi har vendt oss til at de skal være: Ansvarlig, nøktern og uten store overraskelser. Stortinget lyttet høflig. Men interessen ble først vakt da Kristelig Folkepartis Kjell Ingolf Ropstad gikk på talerstolen. Alle visste at Siv Jensens ønske om å få legge fram også neste statsbudsjett avhenger av hans parti.
Men Ropstad ga ingen pekepinn om hva partiet kommer til å bestemme seg for. Siv Jensens statsbudsjett kan KrF leve med - i alle fall dersom de får gjennom økt barnetrygd og noen andre profilsaker. Men om KrF kommer til å forhandle budsjett med Erna Solbergs regjering, er fortsatt et åpent spørsmål.

Sola skinner. At samtalene i Stortingets vandrehall og kantine i går fort dreide seg over fra statsbudsjettet til KrF, skyldtes selvsagt at mange er spent på hva KrF vil gjøre. Men det handlet også om et budsjett med usedvanlig lav nyhetsverdi.
«Solen skinner igjen over hele Norge», sa Siv Jensen. Meteorologisk sett holdt det ikke for en faktasjekk. Og det er jo heller ikke alle her i landet som opplever økonomisk solskinn. Men i de makroøkonomiske sirkler Finansdepartementet beveger seg, er det gode tider for landet. Arbeidsledigheten er på vei ned, investeringene på vei opp, og Donald Trumps Iranpolitikk bidrar til å holde oljeprisen oppe.
Da vet økonomene i Finansdepartementet at tiden er inne til å holde igjen på pengebruken. Og Siv Jensen har lyttet til dem. «Nå må vi ikke ødelegge ved å gi for mye gass i den økonomiske politikken», var hennes avsluttende formaning til Stortinget.

Forvandling. For oss som husker Fremskrittspartiet for noen år tilbake, er det å være vitne til en forvandling. Partiet til sterk nedsettelse av skatter og avgifter under slagordet «la Nordsjøens skatter betale folkets skatter», forsyner seg nå forsiktig av oljepengene og lar heller folket betale avgifter.
Skatteletten på 1200 kroner til de aller rikeste og noen hundrelapper til resten framkaller obligatoriske motforestillinger på venstresiden, men knapt noen begeistring i de tusen hjem. Og partiet som ville få slutt på alle bompenger, fjerner nå muligheten for å trekke fra bompenger på skatten.
Når Høyre lenge vegret seg for å samarbeide med Frp, skyldtes det frykten for uansvarlighet og manglende budsjettdisiplin. Nå kan Erna Solberg smile fornøyd over et budsjett som er «godt tilpasset til den økonomiske situasjonen».

Innflytelse. Regjeringsmakt gjør noe med et parti. Fremskrittspartiet har nå fått mange tillitsvalgte som synes innflytelse og ansvar er bra. Siv Jensen kan annonsere 3000 kvoteflyktninger neste år uten at det skaper ramaskrik i partiet. Hun legger fram et rekordstort bistandsbudsjett. Og hun kan bekjenne seg til frihandel og ytre indirekte bekymring over den politikken Donald Trump fører.
Men ute blant partiets velgere og de ytre deler av partiapparatet er det folk som forventer seg noe helt annet. De synes Trump er på rett kurs, at Sverigedemokratene og ungarske nasjonalister er inne på noe viktig - og de venter på at Sylvi Listhaug skal overta.
Så lenge Frp har regjeringsmakt, er det pragmatikerne som seirer. Om Solberg-regjeringen ryker, kan det bli tyngre for Siv Jensen å holde partiet på den ansvarlige linjen.

Bekymring. For Erna Solberg er derfor utsiktene til at KrF velger henne bort en alvorlig bekymring. Riktig nok tror Høyrefolk at tre år med Jonas Gahr Støre i samarbeid med Senterpartiet og KrF og med SV på vippen vil legge alt til rette for en skikkelig revansj. Men den borgerlige koalisjonen Solberg møysommelig har bygget opp, kan bli vanskelig å holde sammen.
Fremskrittspartiet i opposisjon til Arbeiderpartiet kan spille seg ut på en fløy hvor det blir vanskelig for Høyre å forholde seg til dem. Venstre vil stå ribbet tilbake etter å ha gått i regjering med Frp og deretter miste makten.
Men det nytter henne lite å appellere til KrF om å ta hensyn til slikt. Erna Solberg må bare vente og håpe det beste.

Pinebenken. «Jeg håper jeg kan stå her i årene fremover også. Og fortelle at det gikk bra igjen. At vi håndterte de skyene som kom og skygget for solen: Utfordringene», var Siv Jensens avsluttende appell.
Men for mange i KrF er det viktig å gjøre slutt på Fremskrittspartiets maktposisjon. Ikke fordi Siv Jensen har for ansvarlige budsjetter, men fordi partiet har drevet både Høyre og norsk politikk i det KrF oppfatter som feil retning.
Om det er nok til at flertallet vil felle regjeringen, vet ingen. Siv Jensen og Erna Solberg sitter på pinebenken noen uker til.

Gå til innlegget

Komplisert søskenforhold

Publisert 29 dager siden - 2823 visninger

Å være søsken kan være vanskelig. Særlig om vi blir uenige om arven. Slik er det med kristne og muslimer.


Den første muslim jeg traff, trodde på Jesus. Det er tretti år siden i år, og det skjedde i Colorado. Vi slappet av i svømmebassenget etter dagens ridetur, solnedgangen farget landskapet rødlig. Han sto i vann til livet og resiterte muezzinens kall til kveldsbønn.
«Den hellige ånd har vist meg det», svarte han da jeg spurte hvordan han kunne tro at Jesus hadde frelst ham. Likevel ville han ikke kalle seg kristen. For ham var en kristen kultur det samme som misbruk av alkohol, løssluppen sex og uhemmet kapitalisme. Det ville han ikke forbindes med. Derfor var han en muslim som fulgte Jesus.

Mange utgaver. Jeg har ikke møtt flere som ham, men jeg har møtt mange muslimer, siden. Jeg har lært at det finnes mange utgaver av dem, både «kulturmuslimer» og troende med ulike praksiser.
Den muslimen jeg har kommet nærmest innpå, er min faste guide i Palestina, Nedal Sawalmeh. Han er praktiserende muslim og fast i troen. Når jeg hører minareten kalle til bønn klokka fire om morgenen, kan jeg legge meg til å sove igjen med vissheten om at han er stått opp for å be.
Han er en varmhjertet og omsorgsfull mann, som alltid vinner hjertene til de menneskene jeg har med meg. Han er sterkt opptatt av gode relasjoner mellom kristne og muslimer og for bruk av fredelige midler i konflikt.
Vi snakker ofte om bibeltekster, tradisjoner og trospraksis. Ofte blir jeg slått over hvor likt mye er, og hvor mange verdier vi deler. Samtidig har dialogen gjort meg mer bevisst på hva jeg tror på, og hvorfor.

Tar feil. For det er også avgjørende forskjeller. Min autoritet er Bibelen, hans er Koranen. Jesus som åpenbaringen av Gud, døden på korset og oppstandelsen - selve kjernen i min tro - er helt uakseptabel for ham.
Islam og kristendommen har begge det samme utgangspunktet. Vi forholder oss til arven fra Abraham og fra de jødiske profetene helt fram til Jesus. Men islam hevder at evangeliene (Injil) har misforstått og forvansket denne tradisjonen, og at Muhammed fikk åpenbart fra Gud den rette forståelsen.
Islam er den eneste religionen som har sitt dogmatiske utgangspunkt at kristendommen tar feil. Når Muhammed sier det, kan ikke jeg godta at han er en sann profet.

Kulturforskjell. Men jeg opplever ikke at det er dette uoverstigelige dogmatiske skillet som skaper vansker mellom oss. Det er kulturforskjellene som kan gjøre meg irritert, noen ganger også forarget. Som da han besøkte meg i Oslo, og jeg måtte sørge for at hunden var borte, fordi han mener hunder er urene. Eller at kona hans ikke ville ta sønnen min hånden.
Men slike ting har det vist seg at vi kan snakke om. Han har vist seg villig til å endre seg - for eksempel får jeg nå snakke med kona og døtrene.
Også i det norske samfunnet opplever jeg at konfliktene knyttet til muslimer oftest handler om kultur, ikke om religionen islam. Problemet er å skjelne. Ofte får kulturelle praksiser religiøs begrunnelse, og da blir de vanskeligere å endre. Av og til minner muslimer meg om bedehuslederen som fortalte meg at Bibelen sier dans er synd.

Streng tolkning. Derfor var det så bra med de to imamene som i Dagsrevyen viste at de kunne hilse på en kvinne. Begrunnelsen var at likeverd og høvisk oppførsel er en viktigere religiøs plikt enn streng tolkning av koranvers om kroppsberøring.
Når slike strenge tolkninger synes å være på frammarsj, særlig i noen muslimske ungdomsmiljøer, virker det som det handler om et behov for å markere sin identitet, vise at de står for noe. Opplevelsen av at muslimer ikke egentlig hører til eller er ønsket i det norske samfunnet, bidrar utvilsomt til det.
Derfor trenger vi en rolig samtale om hva slags verdier som er viktige og hvilke praksiser som er til hinder for et godt fellesskap - og hvor grensen går for hva som kan aksepteres. Samtalen fungerer best dersom utgangspunktet er åpenhet og tillit, ikke mistenksomhet og frykt.

Bli kjent. Fordi jeg har blitt kjent med muslimer, kan jeg ikke dele den utbredte frykten for dem og for islam. Visst finnes det muslimer det er all grunn til å frykte. Men jeg kjenner mange som oppriktig mener at det viktigste ved islam er å være et godt menneske.
Vi trenger å bli kjent. Og det går begge veier. Jeg vet at det hos muslimer kan være en arroganse over å kjenne den endelige sannheten og en forakt for de vantro, som særlig blir merkbar der de har lite kontakt med andre. Slikt kan også utvikle seg i norske skolegårder og bymiljøer der miljøet blir for ensidig.
Det er derfor det er så viktig at vi møtes som mennesker på like vilkår og ikke bare kaster debattartikler og facebook-kommentarer mot hverandre.

Frelser. Jeg mistet kontakten med min venn fra Colorado. Men han lærte meg noe viktig om at Jesus er større enn alle kulturer. Han inspirerer meg også til å fortsette å tro at Jesus verdens frelser - og til å ønske at også muslimer erfarer det. Om jeg skal bidra til det, må jeg ikke frykte andre, men møte dem.

Gå til innlegget

Svenske forbilder

Publisert rundt 1 måned siden - 1370 visninger

De svenske kristendemokratene har på nytt slått til - som de gjorde for et kvart århundre siden. Kan KrF hente lærdom fra dem denne gangen også?


Da jeg søndag kveld fulgte valgvaken på svensk fjernsyn, fikk jeg en sterk følelse av å ha opplevd dette før. Jeg var tilbake til da jeg dekket det svenske valget i 1991. Det kristendemokratiske partiet, som hadde vært en ubetydelig størrelse i tretti år, fikk den gang et tjuetalls mandater i Riksdagen og plass i regjeringen.
Velgerne var blitt lei de to store partiene og deres retorikk, som stort sett handlet om skatt og økonomi. Kristendemokratenes Alf Svensson hadde gjort en god figur i fjernsynsdebattene og framsto som noe friskt og nytt: En tillitvekkende og varmhjertet mann med et verdibasert budskap. Han hadde tonet ned de såkalte hjertesakene, abort og alkohol, og satset på familiepolitikk og snakk om felles verdier.

Truffet følelsen. Et kvart århundre senere gjentar dette seg. Velgerne er lei de gamle partiene. Kristendemokratene har en ny og frisk leder som har markert seg bra i fjernsynsdebattene. Valgkampsakene har vært eldreomsorg, helse og strengere straffer for voldtekt. Innvandring har de snakket lite om. Der er de blitt litt strengere, men likevel mindre strenge enn SD og Moderatene.
Men KD kan også ha truffet den følelsen av utrygghet som mange svensker føler: Det er blitt for mye usikkerhet og forandring, ikke bare ved innvandring, men også ved oppløsning av tradisjonelle verdier og liberalisme og individualisme som har gått for langt. Dette fanger også SD opp, men mange føler avstand til deres ekskluderende nasjonalisme og harde retorikk.

Ny strategi. I 1991 opplevde kristendemokratene at de hadde truffet en verdibølge som ga dem gjennomslag også utenfor de kristne kjernevelgerne. Det var noe Kjell Magne Bondevik tok med seg hjem etter å ha opplevd søsterpartiets gjennombrudd. Han la opp til en fornyelse av partiet etter mønster av Alf Svensson. Det ga uttelling i form rekordoppslutning og regjeringsmakt i 1997.
Men det svenske kristelige partiet gikk lenger enn KrF i å legge ny strategi. Navnet ble endret fra Kristdemokratisk Samhällsparti til Kristdemokraterna (KD). Med det markerte de at de var et politisk parti basert på en politisk ideologi, ikke en kristelig bevegelse. De tonet ned «smala hjärtafrågor som inte har särskilt stort interesse hos det svenske folket». Heller enn å snakke om kristen etikk, skulle man snakke om sunn fornuft og verdier.
Dette var kontroversielt blant det kristelige partiets tradisjonelle velgere, og en del av dem forlot partiet. Men man fikk mange nye. I 1998 gjorde partiet sitt beste valg noensinne med 10,8 prosent oppslutning.

Borgerlig blokk. Selv om de er søsterpartier med den samme ideologien, er det mye som skiller det norske KrF fra det svenske KD. Det svenske partiet sprang ut av pinsebevegelsen, det norske av de lutherske bedehusene. KD har ikke hatt noen sterk kjernevelgergruppe. Både Folkpartiet (som nå heter Liberalerna) og Sosialdemokratene hadde tradisjonelt flere velgere i frikirkene. KD har også vært EU-vennlig – de var det første svenske partiet som gikk inn for EU-medlemsskap.
Ikke minst har KD så godt som hele veien markert seg klart som del av den borgerlige regjeringsblokken, og har også sittet i regjering mye av de siste 25 årene.

Regjering. Men regjeringsdeltakelse hadde sin kostnad både i Norge og i Sverige. Særlig i Sverige. Göran Hägglund, som i 2004 etterfulgte Alv Svensson som partileder, måtte som sosialminister åpne for at polske kvinner kunne få abort i Sverige. Partiet var også med på å fremme en kjønnsnøytral ekteskapslov, noe som førte til indre strid og avskalling. Noen, blant annet svenske Dagen, krevde at de måtte forlate regjeringen. På hele 2000-tallet har KD levd farlig nær sperregrensen.
Det er derfor ikke uten videre en suksessoppskrift å gå inn i en borgerlig blokk og ta regjeringsmakt. Men de svenske kristendemokratene har sluppet den opprivende debatten om sidevalg.

Ytre høyre. KrF i Norge er langt mer splittet i regjeringsstrategi. Det henger for en stor del sammen med at Fremskrittspartiet er en del av det borgerlige alternativet, og at det for mange i KrF føles utenkelig å bidra til at de får makt. KD har ikke måttet samarbeide med et ytre høyreparti. Inntil nå.
For nå er det klart at en eventuell borgerlig regjering vil bli avhengig av Sverigedemokratene. Det kan skape en ny situasjon også i KD. Men det er verd å merke seg at partileder Ebba Busch Thor  var den første borgerlige partilederen som åpnet for å snakke med SD. Det skjedde allerede i fjor. Nå er det likevel mer alvor over spørsmålet om KD skal bidra til makt til høyrenasjonalister.

Forbilde. Som det norske KrF i 1991 studerte den svenske erfaringen nøye, tror jeg nok Knut Arild Hareide de øvrige i ledelsen av KrF kommer til å lete etter om de har noe å lære fra Sverige. Det som nå skjer i Sverige, kan nok påvirke debatten om sidevalg. Men mer interessant er om KrF kan hente lærdommer om hvordan de får mer tak på viktige strømninger blant velgerne.

Gå til innlegget

Hatets umulighet

Publisert rundt 2 måneder siden - 1400 visninger

Folk som hadde satset livet på å slåss mot nazismen, kom ut med overbevisningen om at hat er umulig å bygge et samfunn på. Hva ville de sagt til at både nazismen og hatet er på vei tilbake?


Nazistene marsjerer i gatene i Tyskland. Vi har sett dem også i Norge, og i Sverige stiller de til valg. På Facebook og Twitter får jeg daglig meldinger som viser en mistro og et hat som skremmer meg.
Hva ville Olav Brennhovd sagt til dette? har jeg spurt meg selv de siste ukene. Jeg har nettopp lest om igjen den boken jeg skrev om min svigerfar for fem år siden. Boken skal nå oversettes til tysk, derfor dette gjensynet.

Hatets profeter. Da jeg begynte å skrive på boken, hadde jeg tilbrakt en drøy måned ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik i rettssalen i Oslo. De ideene svigerfar hadde vært villig til å ofre livet for å bekjempe, var likevel ikke nedkjempet og glemt for alltid. Her ble de på nytt levendegjort midt foran øynene mine.
Derfor hadde jeg en sterk opplevelse av at boken ble til akkurat i rette tid. Den hadde ligget helt siden krigen og ventet på at det skulle bli bruk for den. Både idéene Olav Brennhovd kjempet mot, og midlene han ville kjempe med, trenger vi å bevisstgjøres, tenkte jeg.
På de fem årene som er gått, er denne overbevisningen blitt bare sterkere. Hatets profeter blir igjen lyttet til. Desto mer trenger vi motstemmene som taler ut fra erfaring av å se ondskapen i hvitøyet.

Kamp mot hat. Presten Olav Brennhovd var aktiv motstandsmann, blant annet sentral i å organisere læreropprøret mot nazismen. I 1943 ble han avslørt av en forræder da han sendte en gruppe jøder til Sverige. Han ble torturert i flere måneder, og det lå lenge an til at han ville bli dødsdømt. I stedet ble han sendt til fangenskap i Tyskland. Der kom han til å sitte sammen med tyskere som måtte betale dyrt for sin motstand mot Hitler.
Tilbake i Norge skrev han i 1945 en artikkel med tittelen «Jeg kan ikke hate». Det er et glødende kampskrift mot at krigens redsler og forbrytelser skal møtes med uforsonlighet og hat.

Ikke lettvint. «Hat bygger ikke opp. Hat skaper ikke. En hatefyllt sjel har ikke noe å gi verden. For mange av oss i fengselet var kampen mot hatet en kamp for livet. Vi visste at dersom hatet ble dominerende i våre hjerter, ville den indre ødeleggelse begynne og en dag ville det bli vår ruin. Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig. Bare kjærlighet kan bygge en ny verden», skrev han.
«Ikke hat, men kjærlighet». Dette var slagordet vi klamret oss til under det første sjokket fra Utøya. Vi hadde sett hatet i aksjon, og nektet å la oss oppsluke av det. Etter hvert har det bredt seg en følelse av at dette var for naivt.
Men for Olav Brennhovd var dette ikke lettvinte ord. Han hadde blitt torturert så hardt at han forsøkte å unnslippe med en giftpille, og var skuffet da det ikke lyktes. Han hadde hver uke hørt falløksen ramme nakkene til de dødsdømte i etasjen under. Han visste hva hatet kunne utrette. Derfor ville han ikke fanges av det. Han ville bygge en ny verden på ruinene av den gamle, og den skulle bygge på forsoning. Han trodde konflikt måtte møtes med brubygging, ikke med polarisering.

Vender tilbake. Det første han gjorde da han kom tilbake med de hvite bussene i 1945, var å skrive en artikkel i Morgenbladet om at vi måtte gi tyskerne en sjanse, ikke fordømme dem. Dernest gikk han ut mot utfrysningen av landssvikerne. Han var ikke mot den juridiske prosessen, de fortjente sin straff. Men de skulle behandles som medmennesker.
I 1946 dro han til Tyskland for å være sjelesørger for tyske soldater, som nå satt som fanger i de samme leirene der han hadde sittet. Deretter startet han et studenthjem der tyske studenter bodde sammen med studenter fra landene tyskerne hadde gått til krig mot.
«Jeg tror vi kommer til å se både nazismen og anti-semittismen vende tilbake», skrev han i 1956. I stedet for den åndelige oppvåkningen han og andre i fangeleirene hadde trodd krigen skulle bringe, hadde tom materialisme tatt over. Tyskland hadde ikke søkt innover til sine åndelige røtter, til sin indre storhet, men vendt seg mot ytre makt og storhet. Snart ville sterke menn igjen bli etterspurt, spådde han.

Jordsmonnet. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag. Ville han vært forferdet over at han var sannspådd? Eller ville han sagt at dette har dere åpnet opp for? Nazismen kommer ikke fra et tomrom, den har fått et jordsmonn å vokse i. Den svarte planten er godt synlig, men er vi like bevisst hva som gir grobunn for slike idéer?
Det finnes ideer vi skal bekjempe. De som vil bruke vold og spre frykt skal konfronteres. Men vi skal ikke hate mennesker, og vi skal ikke være med på å bygge opp frykt og mistro. Dette var erkjennelsen som vokste fram av møtet med ondskapen for Olav Brennhovd, og mange med ham.
Tidene hardner til. Da kjenner jeg at vi trenger erfaringene til de som har møtt dette før.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 6 timer siden / 3647 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3328 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 7 timer siden / 4009 visninger
Les flere