Ervin Kohn

Alder: 64
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Appell til minne om ofrene i Christchurch

Publisert 5 måneder siden

Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Når folk spør hva jeg jobber med har jeg av og til svart at jeg jobber med hat fra morgen til kveld. Det skal jeg slutte med. Jeg skal begynne å svare at jeg jobber med å reparere verden.


Å reparere verden. I jødisk tradisjon, tilbake til 200-tallet, har vi et konsept som heter Tikkun Olam, som betyr å reparere verden. Ideen med Tikkun Olam er at vi som jøder har et ansvar for ikke bare vår egen moralske, spirituelle og materielle anliggender, men også et ansvar for storsamfunnets moralske og materielle velferd.

Det er snart 13 år siden skytingen mot synagogen i Oslo. Det er fire år siden angrepet på synagogen i København og den påfølgende markeringen Fredens Ring i Oslo. Det er fem måneder siden synagogeskytingen i Pittsburgh, der 11 ble drept under shabbatgudstjenesten. Under fredagsbønnen forrige uke ble 50 muslimer, barn og voksne, drept og 50 skadet i to moskeer i Christchurch i New Zeeland. 


Ikke så ulik Oslo. Hva vet vi om New Zeeland? Og hva vet vi om Christchurch? Annet enn at det er kjempelangt borte? Christchurch er faktisk ikke så ulik Oslo. Nesten like stort. Vender mot Stillehavet. Omringet av snødekte fjell.

I denne stund skal vi både ære de dreptes minne og minne hverandre på den forpliktelsen vi har i henhold til FN-konvensjonen om eliminering av all rasisme i verden. Konvensjonen som Norge har ratifisert uten reservasjoner. Konvensjonen som vi markerer i dag.

For å ære de drepte i Christchurch vil jeg lese den jødiske bønnen over de døde. (Bønn lest på hebraisk.) Oversatt blir det: «Gud, full av barmhjertighet, gi hvile under vingene av din herlighet, i fellesskapet med de hellige og de rene. Måtte du som er barmhjertighetens kilde beskytte de drepte i Christchurch under dine vinger for evig tid, og binde deres sjeler med de levende, slik at de kan hvile i fred. La oss si amen.»


Kjente på frykten. Det jødiske samfunn i Oslo kjente på frykten etter skytingen mot synagogen I 2006. Vi kjente på frykten etter drapet på Dan Uzan I København I 2015. Og vi kjente varmen av fellesskapet under Fredens Ring. Det er derfor ikke vanskelig å ha empati med våre muslimske brødre etter terroren i Christchurch. Det er ikke vanskelig å tenke seg at frykten sprer seg. Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Det er flere som har vendt seg bort fra Sverige og diskusjonen om «svenske tilstander», og rettet blikket mot Danmark i stedet. For noen dager siden publiserte Hege Storhaug en artikkel som tar utgangspunkt i en debatt i Danmark der et parti tar til orde for å rive 30 moskeer. Først og fremst iranske og tyrkiske moskeer. I hvert fall de som ser ut som moskeer, de med kuppel. For de er så ubehagelige å se på. Storhaug stiller det retoriske spørsmålet: «Ser vi en grandios oppvåkning som vil smitte over på Norge?».


Tikkun Olam. Det går en linje fra frykt til fordommer og fra fordommer til hatet. Konsekvensene som hatet gir har vi akkurat erfart på ny.

For at vi skal kunne reparere verden, Tikkun Olam, må vi bekjempe hatet, motarbeide fordommene og erstatte frykten for den andre med nysgjerrighet, vennlighet og anstendighet. På den måten kan vi reparere verden.


Powered by Froala Editor

Gå til innlegget

Svar til pastor Mæland

Publisert 7 måneder siden

I Vårt Land torsdag 7. februar skriver pastor Mæland en tekst der han gjør et forsøk på å beklage at noen av hans medlemmer i menigheten malte seg svarte i ansiktet i forbindelse med en oppføring av et teaterstykke om Kongo.

Det er fint å beklage, men da må man gjøre det ordentlig. Man kan ikke beklage andres følelser, bare egne handlinger. Han beklager «at noen føler seg støtt». Når han i tillegg skriver at det ikke var meningen, er det bare én ting å si: Det skulle bare mangle. Dersom det hadde vært «meningen», ville det vært virkelig ille.

Jeg tror ikke noen tror, mener eller hevder at Mæland og menigheten hans er rasister. Ikke desto mindre er det å male seg svart i ansiktet og spille kongolesere oppfattet som rasistisk i store deler av verden. At black-face tradisjonen er lite kjent i Norge er naturligvis forklaringen på at man kan gå i en slik felle. Og det er en ærlig sak. Når man da blir gjort oppmerksom på dette er det en grei sak å beklage. Uten å sette opp stråmenn, og uten å komme med spydigheter til Antirasistisk senter.

Vi er helt overbevist om at menigheten har et varmt hjerte for barna i Kongo. Vi er overbevist om at skuespillerne ikke har et rasistisk ben i kroppen. Derfor vil en beklagelse omgjøre hele denne affæren til historie og et avsluttet kapittel. Men det holder ikke med en politikerbeklagelse der man beklager at andre følte seg støtt.

Her er et forslag på en ordentlig beklagelse: «Vi beklager at vi malte oss sorte i ansiktet. Vi ante ikke hvilke signaler vi sendte. Det gjør vi nå, og kan forsikre at dette ikke skal gjenta seg.»

Gå til innlegget

No-platforming handler ikke om ytringsfrihet

Publisert 11 måneder siden

Alle kan ytre seg på egen blogg. Ingen har krav på spalteplass i Aftenposten. En artikkel blir vurdert på kvalitet, relevans og allmenn interesse. Og naturligvis hvordan det passer inn i redaksjonens profil. Om det er hatefullt tror jeg også blir vurdert. Aftenposten er en plattform, en scene.

Alle vet at å få inntatt en artikkel i Aftenposten er et resultat av en slik prosess. Det er i seg selv en godkjent-stempel. Selv om redaksjonen naturligvis ikke er ansvarlig for, eller står bak, ytringen så har ytringen fått den anerkjennelsen som ligger i selve publiseringen – på en anerkjent og attraktiv scene.

Det hender at de som blir imøtegått hever ytringsfrihetsplakaten til sitt forsvar. Grunnlovens paragraf 100, vår rett til å ytre oss uten å frykte represalier, gjør deg ikke fritatt fra motytringer, å bli imøtegått. Da må man forsvare det man sa eller skrev og kanskje AT man sa det, grunnen til at man sa det.

Slik er det også med aktører som gir hatpredikanter en plattform. De må tåle å bli imøtegått. De må ikke bli indignert over å få spørsmål om hvorfor de gjorde det.

No-platforming er ikke helt nytt i Norge. Selv ikke i vår tid. Islam Net har fått mye kritikk for å ha invitert hatpredikanter til landet. Jeg selv var sentral i kritikken av Deichmanske som leide ut lokaler til Document.no som hadde invitert Lars Vilks for å propagandere for den dømte kunstneren Dan Parks rasistiske og antisemittiske verk. En forelesning uten debatt.

Det positive med debatten om no-platforming er at plattformeiere vil tenke seg om neste gang man planlegger et event. De som forer hatet har ikke krav på spesielle scener. Vi har ikke behov for å høre deres propaganda. Mine barnebarn har ikke nytte av det. Ikke naboens barnebarn heller.

Jeg håper vi kan komme dit at vi ikke gir noen hatpredikanter en plattform, en scene, uavhengig av om de bærer kjortel og skjegg eller dress og slips.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Anklagen om gudsmord

Publisert over 1 år siden

På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som forøvrig tok livet av Jesus».

På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som forøvrig tok livet av Jesus».

Avsenderen oppfordrer en annen til å lese seg opp på historien. For meg er ­dette ­ironisk. Siden redaktørens kommentar er ­ganske ­historieløs. Det er imidlertid mange som ­finner det hensiktsmessig å omskrive historien. For eksempel avslutter redaktøren posten med at: «… området som i historisk tid er benevnt som Palestina.» Jeg tror dette 
korresponderer godt med den generelle oppfatning, men det er i beste fall upresist. ­Romerne ­okkuperte området i år 6 vanlig tidsregning (vt). De kalte den nye romerske provinsen Judea. ­Dokumentasjon på dette er ikke vanskelig å finne.

Syria Palestinea. Det var først under den romerske keiser Hadrian, etter Bar Kochba-opprøret i 135 vt., at romerne ga området ­navnet Syria Palestinea.

Ellers bør det ikke forundre noen at ­jøder ved påsketider får kuldegysninger av ­påstanden om at jødene «tok livet av Jesus». I anti­semittismens totusenårige historie er den kirkelige antijudaismen den lengste. I denne er anklagen mot jøder som gudsmordere en av de mest fremtredende.

Jeg er selv født av to Holocaustoverlevende som vokste opp i Sighet i Romania. Jøder i Øst-Europa var spesielt redde ved påsketider. Pogromtiden. Det var gjerne da, etter messen på langfredag, mobben med presten i spissen for gjennom det jødiske strøket og banket opp, voldtok og brente hus. Påskuddet var at jødene drepte Jesus. Jøder og jødiske samfunn har lidd under denne anklagen siden før middelalderen og frem til i dag. Til og med i vår tid, i Norge, har vi erfaring med anklagen.

Stadige angrep. På denne bakgrunn er det ikke rart at mange av mine menighets­medlemmer reagerer når de ser en slik ­bisetning. De ser at avsenderen er Arbeider­partiet og kobler uttalelsen til stadige ­angrep på Israel. Det bør være unødvendig, men det må alltid sies at angrep på Israel kan være ­høyst legitimt. På samme måte som vi ­kritiserer Kina, Russland, USA eller Frankrike.

Det som ikke er greit er å delegitimere eller demonisere Israel.

Ervin Kohn, forstander i DMT

Gå til innlegget

Tale ved Kaia på Holocaustdagen

Publisert over 1 år siden

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt av alle FNs medlemsland for 70 år siden i år. Dens fremste motivasjon var krigens uhyrligheter generelt og Holocaust spesielt. Auschwitz som ble frigjort på dagens dato, den største av tilintetgjørelsesleirene, er et symbol på Holocaust - folkemordet på 6 millioner jøder, en halv million rom, en kvart million funksjonshemmede og 9000 homoseksuelle.

Vi lever i tiden for de siste tidsvitnene. Jeg har hørt bekymringsfulle røster spørre hva vil skje når vi ikke lenger har noen igjen. Det er grunn til bekymring fordi vår hukommelse er kort. Særlig kort når det er snakk om ubehag vi helst ikke vil bli minnet på. Derfor kan vi huske på Elie Wiesels ord om at den som har snakket med et tidsvitne blir selv et tidsvitne. De fleste i vår generasjon har enten kjent et tidsvitne, hørt et tidsvitne eller snakket med et tidsvitne. Vi kan på denne måten dempe vår bekymring siden vi alle er tidsvitner.

Hva skal vi vitne om? Og hvorfor? Det er naturligvis først og fremst folkemordet. Holocaust. Og siden Holocaust har vi faktisk hatt flere folkemord. Både i Rwanda og Srebrenica. Men ingen folkemord skjer fra den ene dagen til den andre. Det kommer ikke ut av det blå. Oppgaven vår som tidsvitner er å være moralske kompass og passe på det gode samfunnet vi lever i. Vår oppgave er ikke bare å vitne om folkemordene pga vårt gode hjerte og fordi det er synd på ofrene for folkemord. Vår oppgave er å vitne om folkemord fordi det er samfunnsødeleggende. Holocaust resulterte også til det fullstendige sivilisatoriske sammenbrudd.

Vår oppgave som tidsvitner er å passe på at betingelsene ikke er tilstede. Det begynner med ord, tanker og holdninger om den andre. Rasistiske og antisemittiske forestillinger, fordommer, løgner og falske anklager. Portretteringen av den andre som en fare - en trussel. En trussel mot egen kultur og samfunnsorden. Eller den andre som ansvarlig for egen skjebne, enten det er samfunnsøkonomiske vanskeligheter eller katastrofer. Felles for alle folkemord er forutgående demonisering og dehumanisering, umenneskeliggjøring, av den andre. Dersom den andre ikke har samme menneskeverd som en selv er ugjerningen lettere å gjennomføre.

På denne dag er det også på sin plass å takke norske myndigheter for å ta farene på alvor. Å takke for Handlingsplanen mot antisemittisme og strategien mot hatefulle ytringer. Som en del av denne handlingsplanen har HL senteret gjennomført sin andre befolkningsundersøkelse om antisemittiske holdninger. Den gir verdifull kunnskap og hjelper oss alle i vår oppgave som tidsvitner. Vi kan glede oss over at samlet sett har andelen av befolkningen med utpregede negative forestillinger om jøder gått ned med nesten 4 prosentpoeng, fra 12 til 8.

Det er på sin plass å takke staten Israel for å være et fristed og en trygg havn for jøder. Etter krigens slutt eksisterte ennå ikke staten Israel. De europeiske jødene som hadde overlevd Holocaust, men var statsløse, levde i DP (Displaced Person) leire i Tyskland og Østerrike i flere år. Storbritannia som styrte mandatområdet Palestina stengte raskt sine dører for jødiske flyktninger. Mange ble faktisk returnert til en tilværelse i DP leire. Ikke alle overlevde avvisningen og returtransporten til Europa. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 - for 70 år siden i år - Gratulerer med jubileet, ble dørene åpnet for alle jøder fra DP leirene, og Israel tok imot 650 000 jødiske flyktninger. Norge tok imot rundt 400 jødiske overlevende fra disse leirene til erstatning for de nær 800 deporterte jødene fra Norge.

Vår oppgave som tidsvitner er også å forsøke å være kanarifuglen i gruven. Kanarifuglene var gruvearbeidernes system for tidlig varsling. Kanarifuglen kjente gassen først, og når den døde var det viktig å komme seg ut raskt. Som tidsvitner må vi gjenkjenne faresignaler. Et slikt faresignal kan vi lese ut av den nevnte befolkningsundersøkelsen fra HL senteret, nemlig tilbøyeligheten til å akseptere vold mot jøder. For 5 år siden var dette tallet 4 %, mens nå er tallet 3 ganger høyere i den generelle befolkningen og 5 ganger høyere i den muslimske befolkningen.

Det er bekymringsfullt når man ser, men ikke gjenkjenner. Det er bekymringsfullt når en norsk professor mener at jødene selv må imøtegå antisemittiske stereotypier og motbeviser dem, og dette ikke gjenkjennes eller det oversees. Det er bekymringsfullt når PST innleder sin generelle trusselvurdering i 2017 slik: "Norge har så langt ikke blitt like hardt rammet av islamistisk og høyreekstrem vold og terrorisme som flere av de andre europeiske landene." Hvordan kan man som tidsvitne ha glemt 22. juli på 6 år? Tvert imot er Norge det europeiske land som er blitt hardest rammet av høyreekstrerm vold.

Vi lever i et nær ideelt samfunn. Det norske samfunn i dag er så nær idealet om det åpne samfunnet til filosofen Carl Popper som vi kan komme. Men som jeg innledet med så lever vi i tidsvitnenes siste tid. 85 % av alle nordmenn i dag er født etter krigen. De fleste nordmenn kjenner ikke noe annet enn vårt liberale demokrati. Det er lett å ta det for gitt. Det er ikke rart at mange ikke tenker på at vårt liberale demokrati kan være truet og at det må forsvares.

Vår oppgave som tidsvitner er å varsle, si fra når vi ser tegn på truslene og forsvare vårt liberale demokrati, vårt åpne samfunn, vår sivilisasjon. La oss med frimodighet, ydmykhet og mot ta imot fakkelen og bære den videre i tidsvitnenes fakkelstafett.


Takk for oppmerksomheten.


 


Ervin Kohn

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3631 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2560 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1876 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1718 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1664 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere