Ervin Kohn

Alder: 64
  RSS

Om Ervin

forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

2.Nestleder i Antirasistisk Senter

Følgere

Krigens Arvinger

Publisert 11 dager siden

En talende og forpliktende tittel. Boken er en antologi av 14 forfattere. Redaktøren Nanna Segelcke har samlet et knippe mennesker som forteller hver sin historie om egne erfaringer og arven etter en forelder eller besteforelder.

Marianne Bratteli, datter av statsminister Trygve Bratteli, forteller om oppveksten med en far traumatisert etter flere år i tysk konsentrasjonsleir. Mette Manus, datter av motstandshelten Max Manus forteller en helt annen historie. Odd Nicolai Nansen, barnebarn av Odd Nansen og oldebarn av Fridtjof Nansen, forteller om holdninger til menneskeverd som ble preget i genmaterialet til alle familiemedlemmene. Om hvordan det har vært å vokse opp med forpliktelsen. Odd Nicolai Nansen skriver en god del om antisemittismen og jødene. Jeg vet ikke om han faktisk kommer med en neologisme, eller om det bare er nytt for meg, når han skriver om bestefarens arbeid som leder av Nansenhjelpen: «Odds største hinder syntes ikke å være nazistene selv, men ofte politisk byråkrati og viljeforstoppelse når det kom til å hjelpe jødene, både i Tyskland og i Norge.» Nansenhjelpen reddet 16 barn til Norge i 1939. Talmuds 200-årige visdom; Den som redder ett menneskeliv er som om han har reddet en hel verden, var assosiasjonen jeg fikk da jeg leste avsnittet om Nansenhjelpen. Ett av disse barna var nemlig Berthold Grünfeld. Legen som med sin doktoravhandling i 1973 fikk så stor betydning for dagens lov om selvbestemt abort. Et annet av disse barna er Sigmund Korn, senere landslagstrener for de norske hopp- og kombinert landslagene.

Trym Staal Eggen skriver om sin far Kjell Staal Eggen, som var Milorg-mann i Telemark. Marte Michelet skriver også om Kjell Staal Eggen i sin seneste bok Hva visste Hjemmefronten. Kjell Staal Eggen etterlot set et manuskript til en bok han selv ikke fikk publisert. Den fortalte hans historie om det norske Holocaust og de vanskelighetene jødene hadde etter krigen. Boken ble utgitt i 2008. Åtte år etter hans død.

Nanna Segelcke starter en ny genre i memoarlitteraturen. Når tidsvitnene etterhvert blir borte må barn og barnebarn overta stafettpinnen. Det er her Nobelprisvinner Elie Wiesels ord runger i ørene: Den som har snakket med et tidsvitne, blir selv et tidsvitne. Nanna Segelcke imøtekommer denne forpliktelsen Wiesel pålegger oss, å bli tidsvitner. Og hun hjelper de 14 utvalgte å innfri forpliktelsen også.

De første decenniene etter krigen var fortellingen – narrativet om okkupasjonshistorien ganske entydig. Det var om de gode nordmenn vs landssvikerne, det var Milorg og gutta på skauen, og av og til «det som skjedde med jødene». De «kommunistiske» sabotørenes historie var ikke en del av det «offisielle» narrativet. Det norske Holocaust var ikke et begrep før nylig. Det som «skjedde» med jødene skjedde med «noen andre» og det var «noen andre» som gjorde det, var den offisielle versjonen.  Krigens Arvinger bryter med dette narrativet og kommer med motnarrativer. Andre historier som gir leseren en bedre forståelse av krigen. Det er ikke vanskelig å være enig i at dersom vi ba Max Manus fortelle om krigen ville vi få én fortelling, et narrativ, en sann fortelling. Dersom vi hadde bedt Sammy Steinmann fortelle om krigen ville vi fått en annen fortelling, også en sann fortelling, men en annen. Et motnarrativ. Dette gjør Krigens Arvinger til en viktig bok. Den kompletterer historien, og gjør den sannere.

Ervin Kohn, forstander, antirasist og samfunnsdebattant😃

Gå til innlegget

Appell til minne om ofrene i Christchurch

Publisert 9 måneder siden

Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Når folk spør hva jeg jobber med har jeg av og til svart at jeg jobber med hat fra morgen til kveld. Det skal jeg slutte med. Jeg skal begynne å svare at jeg jobber med å reparere verden.


Å reparere verden. I jødisk tradisjon, tilbake til 200-tallet, har vi et konsept som heter Tikkun Olam, som betyr å reparere verden. Ideen med Tikkun Olam er at vi som jøder har et ansvar for ikke bare vår egen moralske, spirituelle og materielle anliggender, men også et ansvar for storsamfunnets moralske og materielle velferd.

Det er snart 13 år siden skytingen mot synagogen i Oslo. Det er fire år siden angrepet på synagogen i København og den påfølgende markeringen Fredens Ring i Oslo. Det er fem måneder siden synagogeskytingen i Pittsburgh, der 11 ble drept under shabbatgudstjenesten. Under fredagsbønnen forrige uke ble 50 muslimer, barn og voksne, drept og 50 skadet i to moskeer i Christchurch i New Zeeland. 


Ikke så ulik Oslo. Hva vet vi om New Zeeland? Og hva vet vi om Christchurch? Annet enn at det er kjempelangt borte? Christchurch er faktisk ikke så ulik Oslo. Nesten like stort. Vender mot Stillehavet. Omringet av snødekte fjell.

I denne stund skal vi både ære de dreptes minne og minne hverandre på den forpliktelsen vi har i henhold til FN-konvensjonen om eliminering av all rasisme i verden. Konvensjonen som Norge har ratifisert uten reservasjoner. Konvensjonen som vi markerer i dag.

For å ære de drepte i Christchurch vil jeg lese den jødiske bønnen over de døde. (Bønn lest på hebraisk.) Oversatt blir det: «Gud, full av barmhjertighet, gi hvile under vingene av din herlighet, i fellesskapet med de hellige og de rene. Måtte du som er barmhjertighetens kilde beskytte de drepte i Christchurch under dine vinger for evig tid, og binde deres sjeler med de levende, slik at de kan hvile i fred. La oss si amen.»


Kjente på frykten. Det jødiske samfunn i Oslo kjente på frykten etter skytingen mot synagogen I 2006. Vi kjente på frykten etter drapet på Dan Uzan I København I 2015. Og vi kjente varmen av fellesskapet under Fredens Ring. Det er derfor ikke vanskelig å ha empati med våre muslimske brødre etter terroren i Christchurch. Det er ikke vanskelig å tenke seg at frykten sprer seg. Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Det er flere som har vendt seg bort fra Sverige og diskusjonen om «svenske tilstander», og rettet blikket mot Danmark i stedet. For noen dager siden publiserte Hege Storhaug en artikkel som tar utgangspunkt i en debatt i Danmark der et parti tar til orde for å rive 30 moskeer. Først og fremst iranske og tyrkiske moskeer. I hvert fall de som ser ut som moskeer, de med kuppel. For de er så ubehagelige å se på. Storhaug stiller det retoriske spørsmålet: «Ser vi en grandios oppvåkning som vil smitte over på Norge?».


Tikkun Olam. Det går en linje fra frykt til fordommer og fra fordommer til hatet. Konsekvensene som hatet gir har vi akkurat erfart på ny.

For at vi skal kunne reparere verden, Tikkun Olam, må vi bekjempe hatet, motarbeide fordommene og erstatte frykten for den andre med nysgjerrighet, vennlighet og anstendighet. På den måten kan vi reparere verden.


Powered by Froala Editor

Gå til innlegget

Svar til pastor Mæland

Publisert 10 måneder siden

I Vårt Land torsdag 7. februar skriver pastor Mæland en tekst der han gjør et forsøk på å beklage at noen av hans medlemmer i menigheten malte seg svarte i ansiktet i forbindelse med en oppføring av et teaterstykke om Kongo.

Det er fint å beklage, men da må man gjøre det ordentlig. Man kan ikke beklage andres følelser, bare egne handlinger. Han beklager «at noen føler seg støtt». Når han i tillegg skriver at det ikke var meningen, er det bare én ting å si: Det skulle bare mangle. Dersom det hadde vært «meningen», ville det vært virkelig ille.

Jeg tror ikke noen tror, mener eller hevder at Mæland og menigheten hans er rasister. Ikke desto mindre er det å male seg svart i ansiktet og spille kongolesere oppfattet som rasistisk i store deler av verden. At black-face tradisjonen er lite kjent i Norge er naturligvis forklaringen på at man kan gå i en slik felle. Og det er en ærlig sak. Når man da blir gjort oppmerksom på dette er det en grei sak å beklage. Uten å sette opp stråmenn, og uten å komme med spydigheter til Antirasistisk senter.

Vi er helt overbevist om at menigheten har et varmt hjerte for barna i Kongo. Vi er overbevist om at skuespillerne ikke har et rasistisk ben i kroppen. Derfor vil en beklagelse omgjøre hele denne affæren til historie og et avsluttet kapittel. Men det holder ikke med en politikerbeklagelse der man beklager at andre følte seg støtt.

Her er et forslag på en ordentlig beklagelse: «Vi beklager at vi malte oss sorte i ansiktet. Vi ante ikke hvilke signaler vi sendte. Det gjør vi nå, og kan forsikre at dette ikke skal gjenta seg.»

Gå til innlegget

No-platforming handler ikke om ytringsfrihet

Publisert rundt 1 år siden

Alle kan ytre seg på egen blogg. Ingen har krav på spalteplass i Aftenposten. En artikkel blir vurdert på kvalitet, relevans og allmenn interesse. Og naturligvis hvordan det passer inn i redaksjonens profil. Om det er hatefullt tror jeg også blir vurdert. Aftenposten er en plattform, en scene.

Alle vet at å få inntatt en artikkel i Aftenposten er et resultat av en slik prosess. Det er i seg selv en godkjent-stempel. Selv om redaksjonen naturligvis ikke er ansvarlig for, eller står bak, ytringen så har ytringen fått den anerkjennelsen som ligger i selve publiseringen – på en anerkjent og attraktiv scene.

Det hender at de som blir imøtegått hever ytringsfrihetsplakaten til sitt forsvar. Grunnlovens paragraf 100, vår rett til å ytre oss uten å frykte represalier, gjør deg ikke fritatt fra motytringer, å bli imøtegått. Da må man forsvare det man sa eller skrev og kanskje AT man sa det, grunnen til at man sa det.

Slik er det også med aktører som gir hatpredikanter en plattform. De må tåle å bli imøtegått. De må ikke bli indignert over å få spørsmål om hvorfor de gjorde det.

No-platforming er ikke helt nytt i Norge. Selv ikke i vår tid. Islam Net har fått mye kritikk for å ha invitert hatpredikanter til landet. Jeg selv var sentral i kritikken av Deichmanske som leide ut lokaler til Document.no som hadde invitert Lars Vilks for å propagandere for den dømte kunstneren Dan Parks rasistiske og antisemittiske verk. En forelesning uten debatt.

Det positive med debatten om no-platforming er at plattformeiere vil tenke seg om neste gang man planlegger et event. De som forer hatet har ikke krav på spesielle scener. Vi har ikke behov for å høre deres propaganda. Mine barnebarn har ikke nytte av det. Ikke naboens barnebarn heller.

Jeg håper vi kan komme dit at vi ikke gir noen hatpredikanter en plattform, en scene, uavhengig av om de bærer kjortel og skjegg eller dress og slips.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Anklagen om gudsmord

Publisert over 1 år siden

På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som forøvrig tok livet av Jesus».

På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som forøvrig tok livet av Jesus».

Avsenderen oppfordrer en annen til å lese seg opp på historien. For meg er ­dette ­ironisk. Siden redaktørens kommentar er ­ganske ­historieløs. Det er imidlertid mange som ­finner det hensiktsmessig å omskrive historien. For eksempel avslutter redaktøren posten med at: «… området som i historisk tid er benevnt som Palestina.» Jeg tror dette 
korresponderer godt med den generelle oppfatning, men det er i beste fall upresist. ­Romerne ­okkuperte området i år 6 vanlig tidsregning (vt). De kalte den nye romerske provinsen Judea. ­Dokumentasjon på dette er ikke vanskelig å finne.

Syria Palestinea. Det var først under den romerske keiser Hadrian, etter Bar Kochba-opprøret i 135 vt., at romerne ga området ­navnet Syria Palestinea.

Ellers bør det ikke forundre noen at ­jøder ved påsketider får kuldegysninger av ­påstanden om at jødene «tok livet av Jesus». I anti­semittismens totusenårige historie er den kirkelige antijudaismen den lengste. I denne er anklagen mot jøder som gudsmordere en av de mest fremtredende.

Jeg er selv født av to Holocaustoverlevende som vokste opp i Sighet i Romania. Jøder i Øst-Europa var spesielt redde ved påsketider. Pogromtiden. Det var gjerne da, etter messen på langfredag, mobben med presten i spissen for gjennom det jødiske strøket og banket opp, voldtok og brente hus. Påskuddet var at jødene drepte Jesus. Jøder og jødiske samfunn har lidd under denne anklagen siden før middelalderen og frem til i dag. Til og med i vår tid, i Norge, har vi erfaring med anklagen.

Stadige angrep. På denne bakgrunn er det ikke rart at mange av mine menighets­medlemmer reagerer når de ser en slik ­bisetning. De ser at avsenderen er Arbeider­partiet og kobler uttalelsen til stadige ­angrep på Israel. Det bør være unødvendig, men det må alltid sies at angrep på Israel kan være ­høyst legitimt. På samme måte som vi ­kritiserer Kina, Russland, USA eller Frankrike.

Det som ikke er greit er å delegitimere eller demonisere Israel.

Ervin Kohn, forstander i DMT

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere