Erna Solberg

Alder:
  RSS

Om Erna

Statsminister (H) fra 16. oktober 2013.

Leder i Høyre fra 2004

Stortingsrepresentant for Høyre fra Hordaland  partileder i Høyre siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 1989.

Følgere

Vi møtte klassisk antisemittiske holdninger

Publisert rundt 3 år siden

Da regjeringen i høst la frem vår handlingsplan mot antisemittisme, opplevde vi å få kritiske kommentarer basert på klassiske antisemittiske forestillinger. Det er skremmende

Statsministerens appell ved markeringen av krystallnatten 9. november 2016

 

Kjære venner

5. mai i fjor deltok flere av oss som er samlet her i dag, i begravelsen til Samuel Steinmann. Samuel var den siste av de fem norske jødene som overlevde Auschwitz-Birkenau under andre verdenskrig, og han var et uvurderlig tidsvitne for vår nasjon.  Det hviler et stort ansvar på oss for å viderebringe den historien Samuel og andre overlevende jøder fortalte, til nye generasjoner, og for å sørge for at den aldri blir glemt.

 

Man kunne håpe at antisemittismen ble utryddet i Norge etter 1945 – etter at vi ble vitne til nazistenes grusomme behandling av de europeiske jødene. 

Dessverre er det ikke slik.

På tross av at holocaust er det mest dokumenterte folkemordet noensinne, fins det fortsatt personer og miljøer – også her i landet – som benekter at holocaust har funnet sted.

 

Her i Norge opplever jøder i dag trusler og verbal trakassering på grunn av at de er jøder. Ordet «jøde» brukes fortsatt som skjellsord i Norske skolegårder.

 

Da regjeringen i høst la frem vår handlingsplan mot antisemittisme, opplevde vi å få kritiske kommentarer basert på klassiske antisemittiske forestillinger. Det er skremmende at slike holdninger og ideer fortsatt lever i vårt samfunn.

 

Vi må ta til motmæle når jødehat kommer til uttrykk.

 

Hatefulle ytringer er ikke bare ord. De bidrar til å forme holdninger i samfunnet, enten det handler om kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering. De skaper avstand og fremmedgjøring, og de legitimerer hatefulle handlinger.

 

Vi har hatt angrep mot, og skjending av, jødiske mål her i landet. 

 

I 2015 så vi også blant annet brutale angrep både mot en kosherbutikk i Paris og synagogen i København, hvor jøder ble angrepet "fordi de er jøder".

 

Holdningsskapende arbeid må gjøres igjen og igjen, for hver generasjon.

Det krever kontinuerlig innsats både fra regjering, myndigheter og sivilsamfunnet – både i dag og i årene som kommer.

 

Ved å minnes Krystallnatten og grusomhetene den innledet, styrker vi bevisstheten om hva diskriminering og hatefulle ytringer kan lede til. Det er viktig fordi vi aldri må tillate at noe slikt skjer igjen. Det er også viktig fordi diskriminering og hatefulle ytringer i seg selv skader oss, både som enkeltmennesker og samfunn. 

 

Året før Samuel Steinmann døde, leste jeg et intervju med flere norske jøder, der blant annet Samuels barnebarn, Cecilie Steinmann Neess fortalte om sin oppvekst. Cecilie sa det slik: Jeg er så glad for at jeg er født og oppvokst på Hauketo, som er så mangfoldig og hvor vi aldri tenkte på at folk hadde forskjellig religion eller hudfarge. Jeg har vært så heldig å bare bli møtt med nysgjerrighet fra mine venner, deres foreldre og lærerne.

 

Jeg synes dette er en flott beskrivelse av hvordan vi ønsker at Norge skal være. Vi skal jobbe for at alle jødiske barn og andre barn i Norge opplever det slik. Vi skal aldri gi opp arbeidet for demokrati, mangfold, respekt for forskjellighet, likestilling og tillit mellom mennesker i samfunnet vårt. Vi skal arbeide for at alle skal føle seg trygge, uansett hvilken religion, etnisitet eller legning de har, og uavhengig av om noen oppfatter dem som «annerledes». 

 

Derfor er Det Mosaiske Trossamfund og Antirasistisk senters markering av Krystallnatten viktig. Tusen takk.  

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Hold minnene om Holocaust i live

Publisert nesten 4 år siden

Vi utarbeider nå en strategi mot hatefulle ytringer. Og en egen handlingsplan mot ­antisemittisme skal være klar høsten 2016.

I dag minnes vi ofrene for Holocaust og lærer av historien. Holocaust viser hva mennesker kan få seg til å gjøre når hatet får fritt spillerom. Holocaust skjedde også i Norge. Nordmenn var ofre. Nordmenn var ansvarlige.

Nazistenes politikk rammet noen grupper mennesker spesielt hardt og brutalt. Mange millioner europeere ble utryddet fordi nazistene mente at de ikke passet inn. Holocaust var et forferdelig endepunkt på en prosess som startet lenge før, hvor enkelte grupper ble definert utenfor og demonisert.

Under Holocaustmarkeringen i fjor var Samuel Steinmann til stede. Han var den siste gjenlevende blant jødene som ble deportert fra Norge til nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire. Han gikk bort i 2015, 91 år gammel. Jeg var selv til stede i begravelsen hans i mai.

Samuel Steinmann var med skipet Donau, sammen med 531 andre jøder, da det la fra kai i Oslo 26. november 1942. Noen dager før fjorårets 70-årsmarkering for freden, traff jeg ham sammen med andre overlevende. Deres historier var både hjerte­skjærende og vanskelige å ta innover seg. Men det skjedde. En brutalitet og umenneskeliggjøring uten sidestykke ble gjennomført på industrielt effektivt vis. I store deler av sitt liv gjorde Steinmann en stor innsats med å fortelle sin historie. Hans engasjement og formidlingsevne har bidratt til at mange har fått kunnskap om følgene av nazistenes ideologi og handlinger.

Vi kan tenke at dette er lenge siden. Men det er familier her i landet som fremdeles bærer erfaringer fra Holocaust med seg. Det kan være dype sår etter det som skjedde med en bestemor, en onkel, en ung kusine eller store deler av familien for omtrent 70 år siden.

Det kan også være dype sår fordi man ikke vet hva familiemedlemmer ble utsatt for. Norske rom har frem til i fjor visst lite om hva som skjedde med sine slektninger under Holocaust. Rapporten «Å bli dem kvit», som ble lagt frem i 2015, har gitt oss ny kunnskap.

Vi får stadig mer kunnskap om Holocaust gjennom forskning, seminarer, litteratur og film. Det er bra. Mona Levins bok Mors historie viser hvor dramatisk det var for jødene i Norge under krigen, også for dem som klarte å flykte. Filmen Ninas barn av Nina Grünfeld forteller om 13 barn fra det jødiske barnehjemmet i Oslo som sto i fare for å bli deportert til Tyskland. De kom seg heldigvis i sikkerhet i Sverige.

Kunnskap bidrar til å skape engasjement mot ideologien, hatet og intoleransen som nazistene sto for, og gir innspill til ny politikk.

Den 8. april 2015 gav jeg en offisiell beklagelse til norske rom. Den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927 gjorde at norske rom ble nektet innreise til Norge. Og i 1934 ble 68 norske rom nektet å komme tilbake til Norge.

Som en følge av den norske utestengelsen, ble norske rom i det tyskokkuperte Europa deportert til konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Og slik ble de ofre for nazistene.

Jeg beklaget statens politikk i tiårene før og etter andre verdenskrig og de fatale følgene denne politikken fikk under Holocaust. Samtidig lovet jeg en kollektiv oppreisning.

Regjeringen er nå i ferd med å utvikle innholdet i den kollektive oppreisningen, i dialog med norske rom.

Hat og intoleranse hører dessverre ikke fortiden til. Det kommer til uttrykk hver eneste dag. Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Vi er i tillegg bekymret for at gamle fordommer tar nye former. I Norge er jødene utsatt. Rundt 12,5 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot jøder. Diskriminering av blant annet rom og romanifolk/tatere er fortsatt utbredt.

Kampen mot gruppebaserte fordommer og diskriminering må fortsatt kjempes hver eneste dag. Regjeringen har nylig lagt fram en politisk erklæring mot hatefulle ytringer, og vi utarbeider nå en strategi mot hatefulle ytringer. Regjeringen er også i gang med en egen handlingsplan mot antisemittisme. Den skal være klar høsten 2016.

Et mangfoldig samfunn som vårt, må både bygge på respekt for enkeltmennesket og på at vi har respekt for hverandre, uavhengig av bakgrunn eller tro. Vi må kunne ytre oss fritt, og vise hvem vi er.

Selv om politikere og offentlige myndigheter har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer, diskriminering og rasisme, har vi alle et ansvar for å bidra. Holocaust er det mørkeste kapitlet i Europas historie. Vi må alle bidra til å holde minnene i live.

Dette er en bearbeidet utgave av talen som Solberg holder under markeringen av den internasjonale holocaustdagen.

Først publisert i Vårt Land 27.01.2016

Les også: «Ta til motmæle mot hatytringer», skriver Ervin Kohn

Gå til innlegget

Nyttårstalen 2016

Publisert nesten 4 år siden

Kjære alle sammen,Vi er flere som ønsker det nye året velkommen i Norge enn vi var i fjor. Både fordi 60 000 barn er født og mange har kommet fra Europa for å arbeide. Men også fordi 30 000 mennesker har kommet som asylsøkere.

Kriser og konflikter driver millioner på flukt fra nød og brutalitet.

Ringvirkningene opplever vi her hjemme.

Vi har sett nordmenn som reiser ut, blir fremmedkrigere og deltar i brutale krigshandlinger.

Vi har tatt imot asylsøkere fra de samme konfliktene.

Vi har sett terror i Paris, Beirut, København og andre byer. Norske statsborgere i utlandet har mistet livet.

Lidelse og grusomhet formidles på internett, i avisene og på TV.

Jeg forstår at mange føler uro.

Derfor er det viktig for oss å løfte beredskap og bekjempe terror.

Vi skal være trygge på at vår måte å leve på, vårt demokrati, ikke er truet.

 

Når konflikter ute i verden får konsekvenser her hjemme, er det slik at også vår sikkerhet starter med det som gjøres ute.

I Afghanistan og Irak trener norske soldater dem som skal bekjempe terrorister i eget land. Slik bidrar de også til vår trygghet. Bistandsarbeidere og frivillige bidrar også til å styrke freden.

Jeg hilser til norske soldater og andre nordmenn som bidrar til fred og sikkerhet, og takker for den viktige jobben dere gjør på vegne av oss alle.

 

Fungerende demokratier, bygget på menneskerettigheter og sikkerhet, forebygger konflikt og at mennesker legger på flukt.

Mange som nå er på flukt har måttet forlate noen de er glad i. Noen har sett små og store bli tatt av bølgene i Middelhavet. Noen har vandret gjennom Europa med et lite barn på skuldrene.

Det 2015 de tar farvel med, er ganske annerledes enn det 2015 du og jeg legger bak oss.

Men ønskene for det nye året deler vi alle, uansett hvor vi kommer fra.

Ønsket om å kunne forsørge seg og sine.

At familien skal leve i sikkerhet og være ved god helse.

 

Mange av de som har kommet trenger beskyttelse. Men mange kommer også fra trygge kår.

Derfor har vi strammet inn lover og regler. Nå kommer det færre, og vi returnerer de som ikke skal ha opphold raskere.

Politiet og sikkerhetstjenestenes arbeid er grunnleggende for vår trygghet. Vi må ha kontroll med våre grenser og med hvem som kommer inn i landet.

En streng, men rettferdig asylpolitikk gir signal om at asylinstituttet er til for de som trenger beskyttelse.

De som får innvilget opphold skal vi ta imot i tråd med god, norsk folkeskikk.

Eller som Solbjørg Mikkola fra flyktningtjenesten sa, da jeg møtte henne i Sør-Varanger: Med medmenneskelighet, respekt og samarbeid.

Samarbeid er viktig for å få til integrering.

Nyankomne må være villige til å følge våre lover og regler. Til å lære seg norsk, arbeide og delta i samfunnet.

Integrering er aldri problemfritt. Men det er heller ikke håpløst.

 

I Aftenposten skrev 16 år gamle Ali Al-Jabri fra Stovner at integrering ikke trenger å være vanskelig.

Han og andre unge besøker eldre, til gjensidig glede og nytte. Besøksordningen er et forbilde for unge fra hele landet.

Ali Al-Jabri inviterer folk på besøk for å se hvordan integrering fungerer i praksis. Jeg takker ja til den invitasjonen.

Han er en flott representant for mange barn av innvandrere som står frem med evne til å løfte integreringen.

 

I mange land ser vi en kamp mellom verdier. Mellom våre verdier og verdiene til ekstremister.

I Norge har vi ingen ghettoer. Ingen steder hvor unge bare opplever håpløshet.

Vi må klare å holde fast ved dette. Alle som vokser opp i Norge må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på mulighet til å lykkes.

Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene.

Skal våre verdier vinne, må vi også få til det vi kan kalle "hverdagsintegrering".

Her kan vi alle bidra.

Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?

Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?

Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?

Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?

Kan du som er arbeidsgiver innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering.

Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.

 

Vårt kjære kongepar har vist stort engasjement for inkludering. I 2016 skal vi markere kongeparets jubileum som regenter. Gjennom 25 år har de med klokskap, innsikt og omtanke bidratt til samholdet og fellesskapet som kjennetegner Norge.

Det takker vi dere for.

Kongeparet besøkte i fjor ankomstsenteret for flyktninger i Østfold. De så hvordan et stort apparat ble etablert på rekordtid. Jeg vil takke alle de ansatte i Utlendingsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet.

Få forstår hvilken krise dere håndterer over hele landet. Jeg er imponert over deres stå-på-vilje og gjennomføringsevne. De frivillige har også bidratt til å løse utfordringen.

 

Vår neste utfordring er alle som skal starte sine liv i en ny kommune, og som skal inn i arbeidslivet, samtidig som vi har økende ledighet.

Vi står foran en krevende omstilling av vår økonomi. Oljeprisfallet har gjort at omstillingen skjer raskere.

Flere spør hvordan vi skal mestre dette.

Svaret er at vi må skape flere jobber.

Vi skal bygge landet i årene som kommer. Vi skal bygge nye veier, ny jernbane, utvikle nye ideer, skape nye produkter og klimavennlige løsninger.

Vi skal forske mer, og støtte mer utvikling og nyskaping i bedriftene.

Vi har store uløste oppgaver. Og vi har mange ledige hender. Da må vi koble dem sammen.

Flere av oss må være villige til å skape våre egne arbeidsplasser. Flere må investere i norske arbeidsplasser.

Utfordringen kan virke stor.

Men vi har en godt utdannet befolkning, god teknologisk kompetanse, rike naturressurser og et godt samarbeid i arbeidslivet.

Vi har det beste utgangspunktet. Derfor er jeg trygg på at vi sammen skal klare også denne utfordringen.

 

Arbeidet for å sikre flere en jobb å gå til vil være regjeringens viktigste oppgave i årene som kommer.

Fremtidens jobber vil kreve kompetanse.

Et arbeidsliv hvor flere skyves ut vil føre til sosial ulikhet.

Et slikt samfunn ønsker ikke jeg.

Derfor gjentar jeg oppfordringen til arbeidsgiverne: Gi en flyktning eller noen med hull i CV-en en sjanse.

Mange arbeidsgivere har prøvd. Få har angret.

 

Voksne som ikke når opp til kravene i arbeidslivet om å kunne lese, skrive og regne må få bedre hjelp.

Vi må kartlegge hva hver enkelt trenger, og gjøre det lettere å fylle på det som mangler.

Når vi får dette på plass, så åpner vi mulighetene for den enkelte.

Det krever mot av en voksen mann å be om hjelp til å lære å lese. Men jeg har hørt at menn er modige.

Enten du er mann eller kvinne, ung eller gammel: ikke vær redd for å be om hjelp. Hjelpen kan være nærmere enn du tror.

Arbeidslivet byr på fantastiske muligheter. Vi trenger også deg der.

 

Ved årsskiftet tenker vi over mulighetene som ligger foran oss. Foran hver og en, foran landet vårt og jordkloden vi alle deler.

Før jul var en hel verden samlet i Paris.

Muligheten vår var en klimaavtale som gjør at verden unngår farlige temperaturøkninger.

Verdens ledere grep den muligheten. Hvis den følges opp, kan Paris-avtalen bli vendepunktet vi har håpet på.

Norge har påtatt seg omfattende forpliktelser om reduserte utslipp. Arbeidet har allerede startet.

Det vil kreve mye av oss å nå målene.

Men vi skal stå ved løftene vi har gitt til resten av verden, og til våre barn og barnebarn.

 

De store internasjonale avgjørelsene, Paris-avtalen og verdens samling om nye bærekraftmål, viser at på tross av en urolig tid, går verden fremover. Skritt for skritt.

Her hjemme utvikler vi også samfunnet videre. Skritt for skritt.

De store utfordringene, som klima, flyktninger og ledighet, får mye oppmerksomhet. Man kan lett tro at alt annet stopper opp.

Slik er det heldigvis ikke.

Pasienter venter nå kortere tid på behandling enn før, og vi jobber for enda kortere ventetid i 2016.

2015 ble året med færrest antall drepte i trafikken i moderne tid. Bilene og veiene våre blir stadig tryggere.

I 2014 økte bedriftene sin forskning og utvikling kraftig. Det vil bidra til nye jobber.

Vi løser stadig flere oppgaver.

 

2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen og vi må skape de nye arbeidsplassene.

I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt.

Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen.

Godt nytt år.

(Framført i NRK og TV2 1. januar 2016)

Gå til innlegget

Ingen generasjon å miste

Publisert rundt 5 år siden

Fjorten års global innsats for FNs tusenårsmål har vist at konflikt er hovedfienden i kampen mot fattigdom.

Konflikter gjør det vanskelig for barn å gå på skolen, og hemmer og reverserer positiv utvikling mot tusenårsmålene. Heldigvis finnes det løsninger.

Norge har støttet tiltak som sikrer skolegang for syriske flyktninger i Libanon og Jordan. I Libanon har løsningen vært å bruke eksisterende skoler både i et dagskift og et kveldsskift. Løsningen er enkel, men den krever finansiering som Norge har kunnet bidra til. Kronprinsparet og utenriksministeren har nylig besøkt Jordan for å støtte opp om arbeidet med å bistå sine ­syriske naboer.

Lokale krefter. I konfliktsituasjoner er fysisk tilgang til områder og mennesker ofte hovedutfordringen. Her er det behov for nytenkning. I samarbeid med fungerende nasjonale eller ­lokale myndigheter må sam­funnets ­egn­e ressurser utnyttes bedre. De lokale kreftene må støttes opp av FN, giverland, ­sivilsamfunnsorganisasjoner, privat næringsliv, akademia og filantropiske aktører.

Dette var mitt hovedbudskap på et stort møte i FNs generalsekretærs pådrivergruppe for Tusenårsmålene i New York i slutten av september.  Jeg tok til orde for at innsats for å nå tusenårsmålene – inkludert utdanning og helse – må være en integrert del av all humanitær bistand.

Mindre enn 2 prosent av den globale humanitære støtten går i dag til utdanning. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å sikre at generasjoner av barn og unge som vokser opp som uskyldige ofre for konflikt, får sin rett til utdanning oppfylt. I slike situasjoner er jenter svært utsatt. Marginaliserte grupper som minoriteter og personer med nedsatt funksjonsevne har aller mest å tape. Dette må vies særskilt oppmerksomhet i internasjonal innsats.

Ambisiøse. Som Vårt Land har omtalt (20. oktober) skal Tusenårsmålene som går ut i 2015, erstattes av nye bærekraftmål frem mot 2030. Norge har ikke bundet seg til et bestemt antall mål, men vi har støttet arbeidet for å redusere antallet slik at innsatsen styrkes rundt dem. Bære­kraftmålene skal bygges rundt det som har gjort Tusenårsmålene til en suksess: De skal være ambisiøse, men også konkrete, realistiske og målbare.

Verden har aldri vært bedre å leve i enn nå, men vi kan ikke slå oss til ro med gode gjennomsnittstall. Så lenge menneske­rettigheter krenkes, folk lider og konflikt nekter millioner å ta del i den positive utviklingen, må vi jobbe for å fornye og forsterke arbeidet med Tusenårsmålene.

Fire kriser. Nylig konstaterte FN at verden nå opplever fire humanitære kriser av verste kategori. Det dreier seg om Syria, Irak, Sør-Sudan og Den sentral­afrikanske republikk. Disse krisene skyldes i stor grad væpnet konflikt. Vi ser nå også at en ebola-epidemi brer om seg i andre land preget av mangeårig konflikt og påfølgende mangel på gode institusjoner.

Konflikter kan blusse opp raskt men tar år å stanse. Norge ­bidrar i det tidkrevende arbeidet for at parter i konflikt kan finne en vei til fred. For å oppfylle menneskerettighetene, tusenårsmålene og bærekraftig utvikling må vi gjør enda mer.

Skoler kan redde liv og beskytte barn og unge mot overgrep og misbruk. Eksisterende skoletilbud må opprettholdes, også i konfliktsituasjoner. For å oppnå dette vil Norge arbeide mot militarisering av utdanningsinstitusjoner. Skoler normaliserer hverdagen i en ekstrem situasjon og gir håp for fremtiden. Utdanning kan også bidra til at liv blir spart i en krise, gjennom helseopplysning, beskyttelse mot ­rekruttering til væpnede grupper og menneskehandel.

Bærekraft. Grunnleggende helsetjenester og ernæring er også sentralt for å kunne skape bærekraftige samfunn tuftet på fred og utvikling. Humanitære aktører i felt ansetter og lærer også opp lokale felt- og helsearbeidere. Slik blir kunnskap om helse tilført lokalsamfunnene. Lokale ressurser må i krise­situasjoner utnyttes så godt som mulig for primærhelsetjenester, så vel som i helserespons knyttet til spesielle epidemier som for eksempel Ebola.

Vi har ingen generasjon å miste. Barn og unge kan ikke vente til konfliktene legger seg. I kriser må barns utdanning og helse prioriteres av myndigheter, FN og andre aktører. Norge skal b­idra til at minst én million flere barn i krise- og konfliktsituasjoner skal få sin rett til utdanning oppfylt. Dette dreier seg ikke bare om en menneskerettighet, men også om å styrke mulighetene for fred og utvikling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.10.2014

Gå til innlegget

Forsterket kamp mot fattigdom

Publisert over 5 år siden

Da verdens ledere etablerte FNs tusenårsmål var det få som kunne forutse hvor viktige målene ville bli for innsatsen for å bekjempe fattigdom.

(Jeg leder, sammen med Rwandas president, FNs pådrivergruppe for tusenårsmålene.)

De åtte målbare og realistiske målene, vedtatt for over 14 år siden, mobiliserte til den største globale utviklingsinnsatsen verden noensinne har sett. Resultatene lot ikke vente på seg. Selv om mange mennesker lever i konflikt og fattigdom også i dag, har verden historisk sett aldri vært ett bedre sted å leve i. Men det er all grunn til å fortsette arbeidet.

Denne uken ble FNs tusenårsmålsrapport for 2014 lansert. Rapporten bekrefter at deler av Afrika sør for Sahara og Sørøst-Asia fortsatt henger etter øvrige deler av verden. Disse områdene krever spesiell oppmerksomhet og innsats.

Forverring. Tallene viser at 58 millioner barn i verden ikke går på skole. Dette er en forverring med en million siden fjorårets rapport. Halvparten av disse barna lever i krise- og konfliktrammede områder. For meg er det grunnleggende viktig å bidra til at de barna som er vanskeligst å nå ikke blir hengende etter. Dette gjelder de aller mest sårbare barna, de med funksjonsnedsettelser, de foreldreløse og de aller fattigste. Her må vi tenke innovativt, ta i bruk ny teknologi og hente ressurser og ideer der de finnes, ikke minst fra privat sektor.

I forrige uke besøkte jeg Sør-Afrika, Malawi og Rwanda. Disse landene ligger alle i Afrika sør for Sahara, men kontrastene var likevel slående. Mens Sør-Afrika og Rwanda ligger godt an for de fleste tusenårsmålene, så jeg i Malawi hva slags løft som må til for at landet skal kunne innfri målene. Bare halvparten av de malawiske barna i barneskolealder er å finne i en skolesituasjon. På en skole i Malawi møtte jeg barn som virkelig ønsker å lære. Dette styrker meg i troen på at utdanning er den beste investeringen i et lands egen, bærekraftige utvikling. Og da spesielt utdanning for jenter.

Skole for jenter. Det å satse på utdanning for jenter er viktig fordi det bidrar til at de gifter seg senere, blir gravide senere og settes bedre i stand til å ta vare på sin egen helse. Det er også en bonus at barn av utdannede kvinner har bedre ernæring, bedre helse, lengre utdanning og bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Dette er blant grunnene til at regjeringen har utdanning som første prioritet i utviklingspolitikken, og at vi legger vi opp til en sterk økning av utdanningsbistanden.

Framgang på utdanningsområdet før til bedre resultater på helseområdet, og omvendt. I Sør-Afrika møtte jeg Graça Machel, og vi ble enige om å samarbeide nært med sikte på utnytte slike synergier i global utviklingsinnsats.

Suksess. Det er grunn til å si at tusenårsmålene har vært en suksess – på noen områder. Hele 3,3 millioner malaria-dødsfall er forhindret mellom 2000 og 2012 på grunn av betydelig økt forebyggende arbeid. Som et resultat av innsats mot tuberkulose anslås det at 22 millioner menneskeliv er reddet på global basis siden 1995.

Vi kan glede oss over at ekstrem fattigdom i verden er halvert, at barnedødelighet er nesten halvert og at hyppigheten av at kvinner dør i barsel har gått ned med 45 prosent mellom 1990 og 2013.

Likevel er ikke jobben gjort før verden får bukt med dødsfall som kunne og burde vært unngått. Krise og konflikt er blant de viktigste hindringene i arbeidet med å nå tusenårsmålene. Med effektiv global innsats kan ekstrem fattigdom være utryddet innen 2030.

Avgjørende. Fortsatt satsing på å nå de åtte nåværende tusenårsmålene er en avgjørende forutsetning for å kunne lykkes i arbeidet med bærekraftige utviklingsmål også etter 2015.

PUBLISERT I VÅRT LAND 14. JULI 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere