Erna Solberg

Alder:
  RSS

Om Erna

Statsminister (H) fra 16. oktober 2013.

Leder i Høyre fra 2004

Stortingsrepresentant for Høyre fra Hordaland  partileder i Høyre siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 1989.

Følgere

Skolen gir kunnskap. Og kunnskap er nøkkelen til en jobb, en inntekt og innflytelse i samfunnet. Skal vi nå en likestilt verden må alle verdens jenter få skolegang.

Av Erna Solberg og Dag-Inge Ulstein


DET HAR VÆRT framgang internasjonalt. Nå er det nesten like mange jenter som gutter som går i barneskolen. Der lærer de kunnskap og ferdigheter som gir dem kraft til å forme sin egen framtid og til å forme verden.


Passer småsøsken

For ungdomsjenter er bildet dessverre annerledes. Kun én prosent av de fattigste jentene i lavinntektsland fullfører videregående skole. Istedenfor å tilbringe dagen på skolebenken, passer de småsøsken eller egne barn, gjør husarbeid eller de jobber. Eller kanskje holdes de hjemme av foreldre eller en ektefelle som mener skolen ikke er et sted for jenter.

Ofte er jenters reproduktive rolle et argument for at de ikke skal gå på skole. Jenter skal føde barn, de skal være mødre og trenger derfor ikke utdanning, blir det påstått. Slik fratas jenter kunnskapen – og dermed makten - til å ta beslutninger til beste for eget liv og helse. Til å delta i samfunnsliv og arbeidsliv. Til å få benytte sitt fulle potensial.

Der hvor jenter har tilgang til utdanning, er også både antallet tenåringsgraviditeter og spedbarnsdødelighet lavere. Utdanning som omfatter seksualitetsundervisning er dermed også en god investering i familieplanlegging og færre, men friskere barn. Gjennom en trygg og god skolegang kan de få kunnskapen de trenger for å forme sin egen framtid.


Eliminere barneekteskap

Det er gode grunner til å fortsette arbeidet for jenters utdanning. Vi vet at dersom alle jenter fikk tilgang til ungdomsskoleutdanning, ville man nesten eliminere forekomsten av barneekteskap og tidlig graviditet (før fylte 18 år).

En kvinne med gjennomført ungdomsskole vil tjene nesten dobbelt så mye en kvinne som ikke har gått på skolen. Kvinners deltagelse i arbeidslivet er en forutsetning for et lands økonomiske utvikling. Det kjenner vi godt fra vårt eget land. Når flere bidrar til økonomien og kan betale skatt, får vi bedre velferd, helse og utdanning for alle. Jenter skal ha rett til utdanning, men det handler ikke bare om individuelle rettigheter og muligheter for enkeltindivider – utdanning for jenter handler om hele samfunnets framtid. I våre møter med statsledere i fattige land er det oppmuntrende å høre at vi veldig ofte deler denne erkjennelsen. Det gir håp, selv om det er langt fram.


En hovedprioritet

Norge er en sterk støttespiller for å nå alle bærekraftsmålene, ikke minst for bærekraftsmål 4 om retten til god utdanning og bærekraftsmål 5 om likestilling. Jenters utdanning er derfor en hovedprioritet i norsk utviklingssamarbeid. Vi er opptatt av at alle jenter skal få skolegang som gir kunnskaper og ferdigheter som er relevante for vår tid. Koblingen mellom helse og utdanning er spesielt viktig. Kunnskap om kropp, samliv, helse og rettigheter er nødvendig for at ungdom skal kunne ta gode valg og skape positive relasjoner.

Kunnskap er nøkkelen til arbeid, inntekt og innflytelse. I kampen om tilgang til utdanning og kunnskap taper de mest sårbare, jenter på flukt, jenter med funksjonsnedsettelser, og etniske minoritetsjenter. Det er et paradoks. For nettopp skolegang kan være disse jentenes kilde til et bedre liv. Kvinnedagen er en anledning til å løfte frem disse jentene. Og å understreke viktigheten av å ikke miste dem av syne. Det vi vet helt sikkert er at utdanning til jenter i alle samfunn bidrar til god og bærekraftig utvikling for alle. De fortjener vår fulle støtte.

Gå til innlegget

Hvor skal grensen gå?

Publisert 5 måneder siden

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder. Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet: Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov. 

For meg er Høyres standpunkt i slike saker at det er etikken og ikke teknologien som må styre politikken. Selv om vi kan og vet mer, er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp. 

Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store, også ved slutten kommer det nye. Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 prosent svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist 
lesing.

Har en ukrenkelig verdi. 

Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Skal ikke gi opp mennesker. 

La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre ikke å gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Første gang publisert på erna.no. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Da regjeringen i høst la frem vår handlingsplan mot antisemittisme, opplevde vi å få kritiske kommentarer basert på klassiske antisemittiske forestillinger. Det er skremmende

Statsministerens appell ved markeringen av krystallnatten 9. november 2016

 

Kjære venner

5. mai i fjor deltok flere av oss som er samlet her i dag, i begravelsen til Samuel Steinmann. Samuel var den siste av de fem norske jødene som overlevde Auschwitz-Birkenau under andre verdenskrig, og han var et uvurderlig tidsvitne for vår nasjon.  Det hviler et stort ansvar på oss for å viderebringe den historien Samuel og andre overlevende jøder fortalte, til nye generasjoner, og for å sørge for at den aldri blir glemt.

 

Man kunne håpe at antisemittismen ble utryddet i Norge etter 1945 – etter at vi ble vitne til nazistenes grusomme behandling av de europeiske jødene. 

Dessverre er det ikke slik.

På tross av at holocaust er det mest dokumenterte folkemordet noensinne, fins det fortsatt personer og miljøer – også her i landet – som benekter at holocaust har funnet sted.

 

Her i Norge opplever jøder i dag trusler og verbal trakassering på grunn av at de er jøder. Ordet «jøde» brukes fortsatt som skjellsord i Norske skolegårder.

 

Da regjeringen i høst la frem vår handlingsplan mot antisemittisme, opplevde vi å få kritiske kommentarer basert på klassiske antisemittiske forestillinger. Det er skremmende at slike holdninger og ideer fortsatt lever i vårt samfunn.

 

Vi må ta til motmæle når jødehat kommer til uttrykk.

 

Hatefulle ytringer er ikke bare ord. De bidrar til å forme holdninger i samfunnet, enten det handler om kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering. De skaper avstand og fremmedgjøring, og de legitimerer hatefulle handlinger.

 

Vi har hatt angrep mot, og skjending av, jødiske mål her i landet. 

 

I 2015 så vi også blant annet brutale angrep både mot en kosherbutikk i Paris og synagogen i København, hvor jøder ble angrepet "fordi de er jøder".

 

Holdningsskapende arbeid må gjøres igjen og igjen, for hver generasjon.

Det krever kontinuerlig innsats både fra regjering, myndigheter og sivilsamfunnet – både i dag og i årene som kommer.

 

Ved å minnes Krystallnatten og grusomhetene den innledet, styrker vi bevisstheten om hva diskriminering og hatefulle ytringer kan lede til. Det er viktig fordi vi aldri må tillate at noe slikt skjer igjen. Det er også viktig fordi diskriminering og hatefulle ytringer i seg selv skader oss, både som enkeltmennesker og samfunn. 

 

Året før Samuel Steinmann døde, leste jeg et intervju med flere norske jøder, der blant annet Samuels barnebarn, Cecilie Steinmann Neess fortalte om sin oppvekst. Cecilie sa det slik: Jeg er så glad for at jeg er født og oppvokst på Hauketo, som er så mangfoldig og hvor vi aldri tenkte på at folk hadde forskjellig religion eller hudfarge. Jeg har vært så heldig å bare bli møtt med nysgjerrighet fra mine venner, deres foreldre og lærerne.

 

Jeg synes dette er en flott beskrivelse av hvordan vi ønsker at Norge skal være. Vi skal jobbe for at alle jødiske barn og andre barn i Norge opplever det slik. Vi skal aldri gi opp arbeidet for demokrati, mangfold, respekt for forskjellighet, likestilling og tillit mellom mennesker i samfunnet vårt. Vi skal arbeide for at alle skal føle seg trygge, uansett hvilken religion, etnisitet eller legning de har, og uavhengig av om noen oppfatter dem som «annerledes». 

 

Derfor er Det Mosaiske Trossamfund og Antirasistisk senters markering av Krystallnatten viktig. Tusen takk.  

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Hold minnene om Holocaust i live

Publisert rundt 3 år siden

Vi utarbeider nå en strategi mot hatefulle ytringer. Og en egen handlingsplan mot ­antisemittisme skal være klar høsten 2016.

I dag minnes vi ofrene for Holocaust og lærer av historien. Holocaust viser hva mennesker kan få seg til å gjøre når hatet får fritt spillerom. Holocaust skjedde også i Norge. Nordmenn var ofre. Nordmenn var ansvarlige.

Nazistenes politikk rammet noen grupper mennesker spesielt hardt og brutalt. Mange millioner europeere ble utryddet fordi nazistene mente at de ikke passet inn. Holocaust var et forferdelig endepunkt på en prosess som startet lenge før, hvor enkelte grupper ble definert utenfor og demonisert.

Under Holocaustmarkeringen i fjor var Samuel Steinmann til stede. Han var den siste gjenlevende blant jødene som ble deportert fra Norge til nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire. Han gikk bort i 2015, 91 år gammel. Jeg var selv til stede i begravelsen hans i mai.

Samuel Steinmann var med skipet Donau, sammen med 531 andre jøder, da det la fra kai i Oslo 26. november 1942. Noen dager før fjorårets 70-årsmarkering for freden, traff jeg ham sammen med andre overlevende. Deres historier var både hjerte­skjærende og vanskelige å ta innover seg. Men det skjedde. En brutalitet og umenneskeliggjøring uten sidestykke ble gjennomført på industrielt effektivt vis. I store deler av sitt liv gjorde Steinmann en stor innsats med å fortelle sin historie. Hans engasjement og formidlingsevne har bidratt til at mange har fått kunnskap om følgene av nazistenes ideologi og handlinger.

Vi kan tenke at dette er lenge siden. Men det er familier her i landet som fremdeles bærer erfaringer fra Holocaust med seg. Det kan være dype sår etter det som skjedde med en bestemor, en onkel, en ung kusine eller store deler av familien for omtrent 70 år siden.

Det kan også være dype sår fordi man ikke vet hva familiemedlemmer ble utsatt for. Norske rom har frem til i fjor visst lite om hva som skjedde med sine slektninger under Holocaust. Rapporten «Å bli dem kvit», som ble lagt frem i 2015, har gitt oss ny kunnskap.

Vi får stadig mer kunnskap om Holocaust gjennom forskning, seminarer, litteratur og film. Det er bra. Mona Levins bok Mors historie viser hvor dramatisk det var for jødene i Norge under krigen, også for dem som klarte å flykte. Filmen Ninas barn av Nina Grünfeld forteller om 13 barn fra det jødiske barnehjemmet i Oslo som sto i fare for å bli deportert til Tyskland. De kom seg heldigvis i sikkerhet i Sverige.

Kunnskap bidrar til å skape engasjement mot ideologien, hatet og intoleransen som nazistene sto for, og gir innspill til ny politikk.

Den 8. april 2015 gav jeg en offisiell beklagelse til norske rom. Den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927 gjorde at norske rom ble nektet innreise til Norge. Og i 1934 ble 68 norske rom nektet å komme tilbake til Norge.

Som en følge av den norske utestengelsen, ble norske rom i det tyskokkuperte Europa deportert til konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Og slik ble de ofre for nazistene.

Jeg beklaget statens politikk i tiårene før og etter andre verdenskrig og de fatale følgene denne politikken fikk under Holocaust. Samtidig lovet jeg en kollektiv oppreisning.

Regjeringen er nå i ferd med å utvikle innholdet i den kollektive oppreisningen, i dialog med norske rom.

Hat og intoleranse hører dessverre ikke fortiden til. Det kommer til uttrykk hver eneste dag. Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Vi er i tillegg bekymret for at gamle fordommer tar nye former. I Norge er jødene utsatt. Rundt 12,5 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot jøder. Diskriminering av blant annet rom og romanifolk/tatere er fortsatt utbredt.

Kampen mot gruppebaserte fordommer og diskriminering må fortsatt kjempes hver eneste dag. Regjeringen har nylig lagt fram en politisk erklæring mot hatefulle ytringer, og vi utarbeider nå en strategi mot hatefulle ytringer. Regjeringen er også i gang med en egen handlingsplan mot antisemittisme. Den skal være klar høsten 2016.

Et mangfoldig samfunn som vårt, må både bygge på respekt for enkeltmennesket og på at vi har respekt for hverandre, uavhengig av bakgrunn eller tro. Vi må kunne ytre oss fritt, og vise hvem vi er.

Selv om politikere og offentlige myndigheter har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer, diskriminering og rasisme, har vi alle et ansvar for å bidra. Holocaust er det mørkeste kapitlet i Europas historie. Vi må alle bidra til å holde minnene i live.

Dette er en bearbeidet utgave av talen som Solberg holder under markeringen av den internasjonale holocaustdagen.

Først publisert i Vårt Land 27.01.2016

Les også: «Ta til motmæle mot hatytringer», skriver Ervin Kohn

Gå til innlegget

Nyttårstalen 2016

Publisert rundt 3 år siden

Kjære alle sammen,Vi er flere som ønsker det nye året velkommen i Norge enn vi var i fjor. Både fordi 60 000 barn er født og mange har kommet fra Europa for å arbeide. Men også fordi 30 000 mennesker har kommet som asylsøkere.

Kriser og konflikter driver millioner på flukt fra nød og brutalitet.

Ringvirkningene opplever vi her hjemme.

Vi har sett nordmenn som reiser ut, blir fremmedkrigere og deltar i brutale krigshandlinger.

Vi har tatt imot asylsøkere fra de samme konfliktene.

Vi har sett terror i Paris, Beirut, København og andre byer. Norske statsborgere i utlandet har mistet livet.

Lidelse og grusomhet formidles på internett, i avisene og på TV.

Jeg forstår at mange føler uro.

Derfor er det viktig for oss å løfte beredskap og bekjempe terror.

Vi skal være trygge på at vår måte å leve på, vårt demokrati, ikke er truet.

 

Når konflikter ute i verden får konsekvenser her hjemme, er det slik at også vår sikkerhet starter med det som gjøres ute.

I Afghanistan og Irak trener norske soldater dem som skal bekjempe terrorister i eget land. Slik bidrar de også til vår trygghet. Bistandsarbeidere og frivillige bidrar også til å styrke freden.

Jeg hilser til norske soldater og andre nordmenn som bidrar til fred og sikkerhet, og takker for den viktige jobben dere gjør på vegne av oss alle.

 

Fungerende demokratier, bygget på menneskerettigheter og sikkerhet, forebygger konflikt og at mennesker legger på flukt.

Mange som nå er på flukt har måttet forlate noen de er glad i. Noen har sett små og store bli tatt av bølgene i Middelhavet. Noen har vandret gjennom Europa med et lite barn på skuldrene.

Det 2015 de tar farvel med, er ganske annerledes enn det 2015 du og jeg legger bak oss.

Men ønskene for det nye året deler vi alle, uansett hvor vi kommer fra.

Ønsket om å kunne forsørge seg og sine.

At familien skal leve i sikkerhet og være ved god helse.

 

Mange av de som har kommet trenger beskyttelse. Men mange kommer også fra trygge kår.

Derfor har vi strammet inn lover og regler. Nå kommer det færre, og vi returnerer de som ikke skal ha opphold raskere.

Politiet og sikkerhetstjenestenes arbeid er grunnleggende for vår trygghet. Vi må ha kontroll med våre grenser og med hvem som kommer inn i landet.

En streng, men rettferdig asylpolitikk gir signal om at asylinstituttet er til for de som trenger beskyttelse.

De som får innvilget opphold skal vi ta imot i tråd med god, norsk folkeskikk.

Eller som Solbjørg Mikkola fra flyktningtjenesten sa, da jeg møtte henne i Sør-Varanger: Med medmenneskelighet, respekt og samarbeid.

Samarbeid er viktig for å få til integrering.

Nyankomne må være villige til å følge våre lover og regler. Til å lære seg norsk, arbeide og delta i samfunnet.

Integrering er aldri problemfritt. Men det er heller ikke håpløst.

 

I Aftenposten skrev 16 år gamle Ali Al-Jabri fra Stovner at integrering ikke trenger å være vanskelig.

Han og andre unge besøker eldre, til gjensidig glede og nytte. Besøksordningen er et forbilde for unge fra hele landet.

Ali Al-Jabri inviterer folk på besøk for å se hvordan integrering fungerer i praksis. Jeg takker ja til den invitasjonen.

Han er en flott representant for mange barn av innvandrere som står frem med evne til å løfte integreringen.

 

I mange land ser vi en kamp mellom verdier. Mellom våre verdier og verdiene til ekstremister.

I Norge har vi ingen ghettoer. Ingen steder hvor unge bare opplever håpløshet.

Vi må klare å holde fast ved dette. Alle som vokser opp i Norge må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på mulighet til å lykkes.

Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene.

Skal våre verdier vinne, må vi også få til det vi kan kalle "hverdagsintegrering".

Her kan vi alle bidra.

Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?

Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?

Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?

Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?

Kan du som er arbeidsgiver innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering.

Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.

 

Vårt kjære kongepar har vist stort engasjement for inkludering. I 2016 skal vi markere kongeparets jubileum som regenter. Gjennom 25 år har de med klokskap, innsikt og omtanke bidratt til samholdet og fellesskapet som kjennetegner Norge.

Det takker vi dere for.

Kongeparet besøkte i fjor ankomstsenteret for flyktninger i Østfold. De så hvordan et stort apparat ble etablert på rekordtid. Jeg vil takke alle de ansatte i Utlendingsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet.

Få forstår hvilken krise dere håndterer over hele landet. Jeg er imponert over deres stå-på-vilje og gjennomføringsevne. De frivillige har også bidratt til å løse utfordringen.

 

Vår neste utfordring er alle som skal starte sine liv i en ny kommune, og som skal inn i arbeidslivet, samtidig som vi har økende ledighet.

Vi står foran en krevende omstilling av vår økonomi. Oljeprisfallet har gjort at omstillingen skjer raskere.

Flere spør hvordan vi skal mestre dette.

Svaret er at vi må skape flere jobber.

Vi skal bygge landet i årene som kommer. Vi skal bygge nye veier, ny jernbane, utvikle nye ideer, skape nye produkter og klimavennlige løsninger.

Vi skal forske mer, og støtte mer utvikling og nyskaping i bedriftene.

Vi har store uløste oppgaver. Og vi har mange ledige hender. Da må vi koble dem sammen.

Flere av oss må være villige til å skape våre egne arbeidsplasser. Flere må investere i norske arbeidsplasser.

Utfordringen kan virke stor.

Men vi har en godt utdannet befolkning, god teknologisk kompetanse, rike naturressurser og et godt samarbeid i arbeidslivet.

Vi har det beste utgangspunktet. Derfor er jeg trygg på at vi sammen skal klare også denne utfordringen.

 

Arbeidet for å sikre flere en jobb å gå til vil være regjeringens viktigste oppgave i årene som kommer.

Fremtidens jobber vil kreve kompetanse.

Et arbeidsliv hvor flere skyves ut vil føre til sosial ulikhet.

Et slikt samfunn ønsker ikke jeg.

Derfor gjentar jeg oppfordringen til arbeidsgiverne: Gi en flyktning eller noen med hull i CV-en en sjanse.

Mange arbeidsgivere har prøvd. Få har angret.

 

Voksne som ikke når opp til kravene i arbeidslivet om å kunne lese, skrive og regne må få bedre hjelp.

Vi må kartlegge hva hver enkelt trenger, og gjøre det lettere å fylle på det som mangler.

Når vi får dette på plass, så åpner vi mulighetene for den enkelte.

Det krever mot av en voksen mann å be om hjelp til å lære å lese. Men jeg har hørt at menn er modige.

Enten du er mann eller kvinne, ung eller gammel: ikke vær redd for å be om hjelp. Hjelpen kan være nærmere enn du tror.

Arbeidslivet byr på fantastiske muligheter. Vi trenger også deg der.

 

Ved årsskiftet tenker vi over mulighetene som ligger foran oss. Foran hver og en, foran landet vårt og jordkloden vi alle deler.

Før jul var en hel verden samlet i Paris.

Muligheten vår var en klimaavtale som gjør at verden unngår farlige temperaturøkninger.

Verdens ledere grep den muligheten. Hvis den følges opp, kan Paris-avtalen bli vendepunktet vi har håpet på.

Norge har påtatt seg omfattende forpliktelser om reduserte utslipp. Arbeidet har allerede startet.

Det vil kreve mye av oss å nå målene.

Men vi skal stå ved løftene vi har gitt til resten av verden, og til våre barn og barnebarn.

 

De store internasjonale avgjørelsene, Paris-avtalen og verdens samling om nye bærekraftmål, viser at på tross av en urolig tid, går verden fremover. Skritt for skritt.

Her hjemme utvikler vi også samfunnet videre. Skritt for skritt.

De store utfordringene, som klima, flyktninger og ledighet, får mye oppmerksomhet. Man kan lett tro at alt annet stopper opp.

Slik er det heldigvis ikke.

Pasienter venter nå kortere tid på behandling enn før, og vi jobber for enda kortere ventetid i 2016.

2015 ble året med færrest antall drepte i trafikken i moderne tid. Bilene og veiene våre blir stadig tryggere.

I 2014 økte bedriftene sin forskning og utvikling kraftig. Det vil bidra til nye jobber.

Vi løser stadig flere oppgaver.

 

2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen og vi må skape de nye arbeidsplassene.

I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt.

Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen.

Godt nytt år.

(Framført i NRK og TV2 1. januar 2016)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere