Erna Solberg

Alder:
  RSS

Om Erna

Statsminister (H) fra 16. oktober 2013.

Leder i Høyre fra 2004

Stortingsrepresentant for Høyre fra Hordaland  partileder i Høyre siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 1989.

Følgere

Et samfunn med bruk for alle

Publisert 9 dager siden

Likeverdsreformen skal gjøre hverdagen enklere for familier som skal ha eller har barn med behov for sammensatte tjenester.

Skrevet sammen med Siv Jensen, Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad. 


Å vente et barn med funksjonsnedsettelse kan føre til usikkerhet hos de vordende foreldrene. Vil samfunnet gi nok støtte? Vil barnet bli inkludert i barnehagen og på skolen? Vil det bli møtt med fordommer? Flere foreldre til barn med behov for sammensatte tjenester forteller at de må kjempe mot systemet. Noen opplever at de ikke får god nok hjelp. Andre føler seg som en byrde. Enkelte sliter seg helt ut.

Slik skal vi ikke ha det! I det norske samfunnet skal vi ha bruk for alle. Alle skal kunne leve selvstendige og frie liv og kunne delta på alle samfunnsområder. Dette er grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det handler om å få oppfylt sine menneskerettigheter. Det handler om like muligheter til å leve fullverdige liv.


Enklere hverdag

Derfor starter regjeringen nå arbeidet med en ny reform, Likeverdsreformen. Den skal gjøre hverdagen enklere for familier som skal ha eller har barn med behov for sammensatte tjenester. Dette gjelder både barn som fødes med behov for sammensatte tjenester og barn som får behov på grunn av sykdom eller ulykker. Vi ønsker at disse familiene skal få oppleve et samfunn som stiller opp for dem.

I januar i år ble de fire regjeringspartiene enige om en ny regjeringsplattform. I denne plattformen løfter vi frem mange tiltak som vil gjøre livet lettere for mennesker med funksjonsnedsettelse gjennom hele livsløpet.

Vi skal sette ned et utvalg som skal utrede hvordan vi kan få et samfunn som gir rom for mangfold og annerledeshet. Og vi skal jobbe for at det tilbys flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Å inkludere flere i arbeidslivet er et av regjeringens mest sentrale mål. Personer med nedsatt funksjonsevne er dessverre en stor ubrukt ressurs i dag. Å ha en jobb å gå til kan bety mye for den enkeltes livskvalitet, samtidig som det er lønnsomt for samfunnet. Derfor er tiltak for å inkludere flere i arbeidslivet en viktig del av reformen.


Støtte og avlastning

Foreldre til barn med ekstra behov bruker ofte mye ressurser på å koordinere og administrere tjenester. Dette er oppgaver som ofte faller på kvinner. Vi vil at foreldre skal få bruke tiden sin til å være foreldre, ikke til å være en administrator i barnets liv. Derfor er en viktig del av reformen å sørge for at pårørende får støtte og avlastning. Vi vil at foreldre som venter barn med sammensatte behov skal få lovfestet rett til koordinator allerede under svangerskapet. Koordinatoren skal blant annet bidra til å sikre familien tilgang til de ulike hjelpetilbudene.

Det har i de siste årene blitt gjort mye for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne delta – og bidra på lik linje med andre. Regjeringen har rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistanse, vi har styrket retten til omsorgsstønad, og gjennom inkluderingsdugnaden arbeider vi aktivt for å inkludere flere personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet.

Likevel vet vi at familier med store omsorgsoppgaver møter flere utfordringer når de søker hjelp. Manglende koordinering, tjenester som ikke henger godt nok sammen og lite innflytelse over egen hverdag er eksempel på dette. Dette vil vi gjøre noe med.


Sømløse overganger

Gjennom Likeverdsreformen svarer regjeringen på disse utfordringene. Vi vil sørge for at familier som har barn med behov for sammensatte tjenester skal:

1. Motta sammenhengende og gode tjenester.

2. Være sjef i eget liv.

3. Ha en meningsfull hverdag.

4. Bli tatt vare på og inkludert som pårørende.

Målet vårt er sømløse overganger mellom offentlige tjenester, og at tjenesteapparatet ikke skal oppleves som vanskelig. Alle som har behov for hjelp til å håndtere hverdagen, skal få det. Samtidig må vi sikre at hjelpen ikke umyndiggjør den enkelte. Medbestemmelse og brukerinvolvering er avgjørende.


Dialogkonferanser

Startskuddet for denne reformen avfyres nå. Vi kjenner til mange av utfordringene, men ikke alle. Vi er sikre på at det er mange som har gode innspill på hva som må til for å lykkes med dette arbeidet. Når vi lager denne reformen, skal vi derfor lytte til dem det gjelder: Familier som har barn med behov for sammensatte tjenester, brukerorganisasjoner, helsetjenesten, NAV, kommuner og mange flere. Vi vil gjennomføre dialogkonferanser rundt om i landet.

Reformen skal utvikles og presenteres fortløpende, og vil munne ut i en sak til Stortinget våren 2021.

Gå til innlegget

Det er rom for deg her

Publisert rundt 1 måned siden

Bushra Ishaq skriver tankevekkende i Vårt Land 15. juli om den utrygghet nordmenn med muslimsk tro opplever i hverdagen. Jeg mener muslimer har grunn til å føle seg trygge i Norge.

Ishaq beskriver en utrygghet som gjør at noen skjuler sin tro og snakker om hvilken utdannelse de bør ta med tanke på en gang å måtte flykte fra Norge, og at venner og kjente reagerer på hendelser i Norge og utlandet som involverer islamfiendtlige krefter. Hendelser som ofte gis omfattende pressedekning.

I artikkelen nevnes det undersøkelser om nordmenns holdninger til muslimer. Det finnes imidlertid flere undersøkelser enn de Ishaq refererer. SSB har gjennomført samme undersøkelse av nordmenns holdninger til innvandrere hvert år siden 2002. Den gir et grunnlag for å si noe om utviklingen over tid. La meg gjengi enkelte av funnene: I 2018 sa syv av ti seg helt eller nokså enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge, som er en økning på 8 prosentpoeng siden 2002. I 2002 var omtrent like store andeler enige og uenige i at innvandrere er en kilde til utrygghet, mens det i 2018 var dobbelt så mange uenige som det var enige. Holdningene beveger seg altså klart i mer tolerant retning.

Tabloide medier 

Hvorfor får vi da, og særlig norske muslimer, ofte inntrykk av det motsatte?

Det kan være to grunner til dette. Den første er den tabloide medievirkeligheten vi lever i. Enkelthendelser som vekker sterke følelser gis ofte større oppmerksomhet enn mer representative beskrivelser. Fenomenet er verken nytt eller unikt. For eksempel kan frykten for å bli utsatt for en kriminell handling øke, selv om antallet som rammes faller. Årsaken er at ofre som rammes preger forsidene og gir et sterkt inntrykk, mens tørr statistikk som viser nedgang i antall ofre ikke gjør det. Det danske muslimfiendtlige partiet Stram kurs fikk, selv i Norge, betydelig pressedekning. I valget derimot, fikk partiet bare 1,8 prosent av stemmene og forble uten en eneste representant i Folketinget. En rekke danske partier som er mange ganger større enn Stram kurs tror jeg nordmenn flest aldri har hørt om.

Den andre grunnen er fremveksten av sosiale medier og kommentarfelt. I tillegg til fremveksten i seg selv, har det vært en utvikling i bruken av dem. Mitt inntrykk som aktiv deltaker er at terrorhandlingen 22. juli 2011 førte til at mange av de mest ytterliggående la mer bånd på seg. Migrantkrisen i 2015 hadde imidlertid den motsatte effekten. Jeg har ikke inntrykk av at det ble særlig færre eller flere etter de ulike hendelsene. Da jeg kondolerte ofrene for den grusomme terroren rettet mot muslimer på New Zealand nylig, ble vi nødt til å fjerne innlegget på Facebook på grunn av muslimhets. Inntrykket er imidlertid at det er en liten gruppe mennesker som gjør mer ut av seg og er mer koordinert enn før som står bak. Når man ser alle innleggene er det lett å tenke at slik er nordmenn. Men slik er de aller fleste av oss ikke.

Inkluderende demokrati 

Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Vi har og skal ha tøffe politiske debatter om alle saker, også innvandring. Selv står jeg for en restriktiv innvandringspolitikk. Jeg mener det er fullt mulig å gi uttrykk for det, samtidig som vi har en inkluderende holdning både til mennesker som har fått lovlig opphold i Norge og til nordmenn med en annen tro. Dette er mennesker som skal bo og leve sine liv i Norge. Mange er da også født og oppvokst i Norge, og er nordmenn. Vi er tjent med at alle nordmenn får en god utdannelse, kommer i arbeid og bidrar til det norske velferdssamfunnet. I tillegg til at det er i alles interesse å integrere, opplever jeg at det er slik nordmenn flest ønsker å omgås hverandre. Det er min klare erfaring etter å ha besøkt mange steder hvor hverdagsintegreringen går sin gang i det daglige.

Det problematiske oppstår når det kommer til hets, sjikane og rasistiske ytringer. Det skal vi ikke akseptere og gjør det heller ikke. Heldigvis ser vi at politi og påtalemyndighet følger opp ulovlige ytringer i større grad enn før. Gjennom ulike strategier og handlingsplaner arbeides det fra myndighetenes side. Det gjelder blant annet Handlingsplan mot antisemittisme, Nasjonal strategi mot hatefulle ytringer og Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. I tillegg arbeider regjeringen med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion.

Si ifra

Det viktigste arbeidet er forebyggende. Det skjer blant annet i form av arbeid i skolen og i frivillige organisasjoner. Vi må regne med at det vil ta tid. Ubehagelige kommentarer på nettet må vi antagelig tåle også fremover. Men vi må jobbe for at utviklingen fortsatt skal gå i riktig retning, og la oss motivere av mer positive holdninger blant unge enn blant eldre. I tillegg kan og bør vi alle si ifra når vi ser uttalelser og oppførsel vi mener er i strid med alminnelig god, norsk folkeskikk. Enten det skjer i familien, blant venner, kolleger eller på Facebook. På den måten beveger vi holdninger fremover.

Bushra Ishaq skriver om venninner som sier de føler seg som romvesener når de går med skaut på hodet. Slik skal det ikke være. Selv om dette for muslimer har flere sider, setter de ord på noe også mange kristne nordmenn føler på. I et stadig mer sekulært norsk samfunn blir det vanskeligere å være åpen om sin tro og praktiseringen av den. Tro er blitt noe uvanlig, noe rart og eksotisk. Religionsfriheten er en grunnleggende norsk verdi. Derfor må vi arbeidet for et livssynsåpent samfunn, hvor det å tro og å praktisere sin tro ikke oppfattes som noe uvanlig eller eksepsjonelt.

Håp for fremtiden 

Jeg mener norske muslimer har grunn til å føle seg like trygge i Norge som andre nordmenn. Ingen trenger å planlegge for å flykte. Det er rom for dere og bruk for dere i det norske samfunnet, og dere er en del av det. Men ja, Norge har også utfordringer. Holdninger til muslimer, hets og hatefulle ytringer er blant disse. Dette tar vi tak i. Holdningene beveger seg i riktig retning og ungdom gir oss håp for fremtiden.

Gå til innlegget

Deltakelse med militære bidrag i flernasjonale operasjoner i utlandet er et sentralt element i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Skrevet sammen med Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

Den første FN-styrken, UNTSO i Palestina, begynte sitt arbeid 29. mai 1948. Siden den gang har mer enn 3.000 mennesker gitt sine liv som fredsbevarende personell for FN. FN har siden 2003 brukt denne dagen til å hylle alle som har deltatt i FN-styrkene, og minnes de falne.

Mer enn 42.000 nordmenn har deltatt i til sammen 48 av FNs fredsbevarende operasjoner. I dag deltar Forsvaret i tre ulike FN-operasjoner. Vi deltar i MINUSMA i Mali, UNMIS i Sør-Sudan og UNTSO i Midtøsten.  

I MINUSMA deltar vi med et C-130J Hercules transportfly. Flyet inngår i en innovativ flernasjonal rotasjonsordning for transportfly som Norge har tatt initiativ til. Forsvaret har etablert en ny leirløsning, som også huser deltakerlandene i rotasjonsordningen. Norge står for driften av leiren, som er kjent som «Camp Bifrost». Norge bidrar også med seks stabsoffiserer i MINUSMAs hovedkvarter.

I UNMIS stiller Forsvaret med stabspersonell og observatører. Fra i sommer bidrar vi med både stabssjef og sjefsjurist.

Generalmajor Kristin Lund er Head of Mission i UNTSO. Det innebærer også at hun er generalsekretærens spesialrepresentant i Midtøsten. I UNTSO bidrar vi også med stabspersonell og observatører.

Gjennom deltakelse i FNs operasjoner fyller Norge en viktig forpliktelse. Stabilitet ute gir stabilitet hjemme. Mali har siden 2013 vært tyngdepunktet for den norske militære FN-innsatsen, og den norske FN-leiren Camp Bifrost har vært plattform for både norske og flernasjonale styrkebidrag. Sammen med Portugal, Sverige, Danmark og Belgia stiller Norge med en etterspurt ressurs gjennom rotasjonsordningen for transportfly, som Norge tok initiativ til i 2016.

På bakgrunn av gode erfaringer med rotasjonsordningen og fortsatt etterspørsel etter transportfly besluttet regjeringen 11. juni 2018 å forlenge denne rotasjonsordningen i to år fra 2021 og ut 2022.

Vi er opptatt av å levere innovative nisjebidrag til FNs fredsbevarende operasjoner som kan bidra til reform og modernisering. Både vår nøkkelrolle i etableringen av FNs første etterretningsenhet ASIFU i Mali og den nevnte rotasjonsordningen har bidratt til reform.

Norge har vært en forutsigbar støttespiller og partner for FN siden FN ble opprettet. Vi er kjent for å søke felles løsninger på globale utfordringer. FN leder i dag 14 fredsbevarende operasjoner, med rundt 104 000 personell fra 124 land. FNs generalsekretær har en klar ambisjon om at operasjonene forblir et effektivt virkemiddel for global fred og sikkerhet.

Deltakelse med militære bidrag i flernasjonale operasjoner i utlandet er et sentralt element i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette demonstrerer Norges vilje til å ta medansvar for å sikre stabilitet og sikkerhet i konfliktrammede områder. Det tjener også Norges egen sikkerhet ved å hindre at konflikter sprer seg og eventuelt utvikler seg til trusler i norske nærområder. Vi kommer også i årene fremover til å støtte opp om FNs fredsbevarende operasjoner.

Vi markerer i dag Internasjonal dag for fredsbevarende personell. Vi hedrer alle dem som har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner. Men først og fremst minnes vi alle dem som har gitt sine liv for fred og sikkerhet. Alle dem som har ofret alt på våre vegne. For alt vi har. Og alt vi er.

Gå til innlegget

Skolen gir kunnskap. Og kunnskap er nøkkelen til en jobb, en inntekt og innflytelse i samfunnet. Skal vi nå en likestilt verden må alle verdens jenter få skolegang.

Av Erna Solberg og Dag-Inge Ulstein


DET HAR VÆRT framgang internasjonalt. Nå er det nesten like mange jenter som gutter som går i barneskolen. Der lærer de kunnskap og ferdigheter som gir dem kraft til å forme sin egen framtid og til å forme verden.


Passer småsøsken

For ungdomsjenter er bildet dessverre annerledes. Kun én prosent av de fattigste jentene i lavinntektsland fullfører videregående skole. Istedenfor å tilbringe dagen på skolebenken, passer de småsøsken eller egne barn, gjør husarbeid eller de jobber. Eller kanskje holdes de hjemme av foreldre eller en ektefelle som mener skolen ikke er et sted for jenter.

Ofte er jenters reproduktive rolle et argument for at de ikke skal gå på skole. Jenter skal føde barn, de skal være mødre og trenger derfor ikke utdanning, blir det påstått. Slik fratas jenter kunnskapen – og dermed makten - til å ta beslutninger til beste for eget liv og helse. Til å delta i samfunnsliv og arbeidsliv. Til å få benytte sitt fulle potensial.

Der hvor jenter har tilgang til utdanning, er også både antallet tenåringsgraviditeter og spedbarnsdødelighet lavere. Utdanning som omfatter seksualitetsundervisning er dermed også en god investering i familieplanlegging og færre, men friskere barn. Gjennom en trygg og god skolegang kan de få kunnskapen de trenger for å forme sin egen framtid.


Eliminere barneekteskap

Det er gode grunner til å fortsette arbeidet for jenters utdanning. Vi vet at dersom alle jenter fikk tilgang til ungdomsskoleutdanning, ville man nesten eliminere forekomsten av barneekteskap og tidlig graviditet (før fylte 18 år).

En kvinne med gjennomført ungdomsskole vil tjene nesten dobbelt så mye en kvinne som ikke har gått på skolen. Kvinners deltagelse i arbeidslivet er en forutsetning for et lands økonomiske utvikling. Det kjenner vi godt fra vårt eget land. Når flere bidrar til økonomien og kan betale skatt, får vi bedre velferd, helse og utdanning for alle. Jenter skal ha rett til utdanning, men det handler ikke bare om individuelle rettigheter og muligheter for enkeltindivider – utdanning for jenter handler om hele samfunnets framtid. I våre møter med statsledere i fattige land er det oppmuntrende å høre at vi veldig ofte deler denne erkjennelsen. Det gir håp, selv om det er langt fram.


En hovedprioritet

Norge er en sterk støttespiller for å nå alle bærekraftsmålene, ikke minst for bærekraftsmål 4 om retten til god utdanning og bærekraftsmål 5 om likestilling. Jenters utdanning er derfor en hovedprioritet i norsk utviklingssamarbeid. Vi er opptatt av at alle jenter skal få skolegang som gir kunnskaper og ferdigheter som er relevante for vår tid. Koblingen mellom helse og utdanning er spesielt viktig. Kunnskap om kropp, samliv, helse og rettigheter er nødvendig for at ungdom skal kunne ta gode valg og skape positive relasjoner.

Kunnskap er nøkkelen til arbeid, inntekt og innflytelse. I kampen om tilgang til utdanning og kunnskap taper de mest sårbare, jenter på flukt, jenter med funksjonsnedsettelser, og etniske minoritetsjenter. Det er et paradoks. For nettopp skolegang kan være disse jentenes kilde til et bedre liv. Kvinnedagen er en anledning til å løfte frem disse jentene. Og å understreke viktigheten av å ikke miste dem av syne. Det vi vet helt sikkert er at utdanning til jenter i alle samfunn bidrar til god og bærekraftig utvikling for alle. De fortjener vår fulle støtte.

Gå til innlegget

Hvor skal grensen gå?

Publisert 10 måneder siden

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder. Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet: Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov. 

For meg er Høyres standpunkt i slike saker at det er etikken og ikke teknologien som må styre politikken. Selv om vi kan og vet mer, er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp. 

Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store, også ved slutten kommer det nye. Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 prosent svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist 
lesing.

Har en ukrenkelig verdi. 

Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Skal ikke gi opp mennesker. 

La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre ikke å gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Første gang publisert på erna.no. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere