Erlend Waade

Alder: 64
  RSS

Om Erlend

Følgere

"At to av samme kjønn som elsker hverandre, forplikter seg og får kirkens velsignelse, kan ikke være et problem"

Den som har et godt mål, bør lete etter de viktigste hindringene for å oppnå målet sitt. En lege kan f.eks. ikke gjøre folk friske, hvis hun kun fokuserer på uvesentlige symptomer.

Øivind Benestad, med meningsfeller, har et godt mål: «Barnas beste». Men det kan virke som de fokuserer på et uvesentlig «symptom», og dermed foreskriver feil «medisin». At to likekjønnede som elsker hverandre, forplikter seg og får kirkens velsignelse, kan ikke være et problem. Når likekjønnet vigsel likevel gjøres til hovedproblemet for «barnas beste», skygger det for det som er den reelle utfordringen i Norge i dag: Barn og unge nedprioriteres.

En bekymring: Benestad, og mange med han, bekymrer seg med rette for hva likekjønnet samliv kan føre til. Ikke minst fordi parene nå kan få barn. Dette er tross alt nokså nytt, og det er ikke usannsynlig at det senere kan medføre problemer for barna. Forskning og sunn fornuft sier at barn trenger både maskuline og feminine omsorgspersoner/forbilder. De fleste likekjønnede par forsøker å løse dette så godt de kan gjennom venner og slektninger av motsatt kjønn.

Hva er så «barnas beste?»: Er det bra for barn som er født i Norge, å bli tvangsreturnert til et fremmed land? Er barnevernet alltid sikre på, - når de tar barn ut av familien sin -, at det er til «barnas beste»? Eller: Er det sikkert at barna får 1.prioritet når en skilsmisse vurderes? Er det helt uproblematisk at slektstrær nå mer og mer blir «slekts-buskas». Og kan det hende at barnehagen finnes mest for de voksnes skyld? For er det egentlig ok å «betale» barna for ikke å gråte når foreldrene forlater dem i barnehagen. Er barnets vonde følelser så ubehagelige, at de ikke får lov å vise dem? Eller kan mobbing skyldes at barn har med seg sår hjemmefra, som de må kompensere for ute? Og hva med skolens fokusering på karakterer; er det nødvendigvis til «barnas beste»? Ikke alltid, men noen ganger, er det heller ikke bare «barnas beste» som teller, når en liten baby, - litt ubeleilig -, vokser i mammas mage. Og hvorfor er barnerommene så fulle av leker, mens man må lete i skuffer og skap etter foreldrenes tilstedeværelse og ubetingede kjærlighet?

Bibelen og «barnas beste»: Bibelen forteller oss at Gud valgte å komme hit som en baby, - født utenfor ekteskap og uten «kirkens» velsignelse. Det finnes ingen mulig større oppgradering av barn enn det. Heller ikke av mor-barn relasjonen: Maria; som venninnene ristet på hodet av når hun fortalte «røverhistorien» sin. Eller av far-barn relasjonen: Mannfolkene lo av Josef fordi han stolte på Maria. Som voksen satte Jesus seg i barnets posisjon, og kalte Gud «pappa». Den tanken finnes ikke i andre religioner, og den var også helt ny (og blasfemisk) på Jesu tid. På Jesu tid skulle barna formes strengt slik at de senere kunne bli «egentlige» mennesker, - dvs. voksne. Mens Jesu lyttet til barna og velsignet dem. Bare en gang står det at Jesus ble sint. Det var da de voksne hindret barna i å nærme seg ham. Jesus sa også at ingen voksne kan komme til Gud, hvis de ikke blir som barn først.

Hovedproblemet: Jeg kan gjerne være med på Benestads «lag». De kjemper den viktigste kampen av alle. Men da må de først forstå at Folkekirkens velsignelse av likekjønnede par er noe positivt. Og at det finnes store, reelle utfordringer i forhold til «barnas beste». Og da handler det om at mange barn sliter i Norge i dag: Depresjon og angst holder på å bli epidemier. Mens legene ukritisk deler ut «lykkepiller»; en medisin som omtrent ikke har positiv effekt, men massevis av farlige bivirkninger. Så «barnas beste» er verdt å kjempe for, og den kampen vil kunne samle og utfordre mange; - kanskje alle. Og da kan Bibelens klare budskap om barns verdi være viktig å ta med seg.

Rakner Folkekirken?: Nå intensiveres kampen for å hindre at LHBT-folk skal få kirkens velsignelse: Folk melder seg ut fordi de mener Folkekirken har forlatt Bibelens klare ord. De samme sier den er blitt en «løgnkirke». Nye menigheter og kirker dannes. Det siste er at et menighetsråd nekter å følge opp flertallsvedtaket. Og mindretallet er helt sikre på at de har Gud, Jesus og Bibelen med på sitt «lag». Underforstått fradømmer de flertallet sin kristne tro. Mens Jesus utfordret de som trodde på ham, til ikke å dømme.

Bibelens klare tale: Mindretallet har ikke fundament for motstanden sin; -hverken allment eller bibelsk. De har bare ett bibelsk «argument». Og det er når Jesus siterer fra skapelses-beretningen der det står at Gud skapte mann og kvinne i sitt bilde; og sa at mannen skal forlate far/mor og holde seg til kona si når han giftet seg. Å finne et argument mot likekjønnet samliv her, er godt gjort: Også LHBT-folk vet som regel at de er enten mann eller kvinne. At mannen «tar med seg» sin mor inn i mange ekteskap, er derimot et stort problem, men har ingenting med likekjønnet samliv å gjøre. Noen i mindretallet hevder også at fordi likekjønnet samliv ikke er spesifikt godkjent i Bibelen, så må det avvises! Da må de også avvise sykling, moderne vitenskap, flyreiser m.m.!

Det viktigste bibelske argumentet for å slutte å diskriminere LHBT-folk, er likevel at Jesus kjempet hele livet for å gi undertrykte grupper oppreisning. Han opponerte mot de skriftlærde som argumenterte med Bibelen for å legitimere undertrykking av svake grupper. Og Jesus tok motstanderne sine på alvor: Han kalte dem bla hvitkalkede graver; fine utenpå, men fulle av dødningeben og urenhet inni. Gikk han for langt? De skriftlærde prøvde jo bare å følge Guds ord.

Respektløs eller respektfull: Mindretallet hevder at de ikke får den respekt de fortjener. De begrunner det med at deres syn er det samme som nesten alle kristne kirker i verden har hatt i 2000 år. De overser at dette synet har medført mobbing, fengsling og drap av homofile like lenge. Og de forstår ikke at det å ta «motstanderne» på alvor, nettopp handler om å vise dem respekt.

Mye tyder nå på at motstanden mot likekjønnet vigsel utvikler seg til å bli en tragikomedie. Det er uvirkelig å se på at den begrunnes uten fakta, empati eller bibelsk grunnlag. Enda mer uvirkelig er det at mindretallet får sterk motstand fra «vanlige folk», mens biskopene er travelt opptatt med å lage reservasjonsordninger for mindretallets kirkelig tilsatte

Kanskje skulle de hatt et annet fokus? For få år siden sa kollegene deres dette:

- «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er. En må være oppmerksom på at vi her står overfor en fare av verdensdimensjoner». (biskopene, 1954)

- «Personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani osv...». (biskop, 1973)

Et annet fokus for biskopene kunne vært å si tydelig «unnskyld» til LHBT-folk. Kanskje det er viktigere enn å støtte kirkelig tilsatte som syns det er ubehagelig å se på at to av samme kjønn velsignes i kirken.

  
Erlend Waade, kateket. 
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere