Erlend Waade

Alder: 63
  RSS

Om Erlend

Følgere

Poenget med presten?

Publisert 4 måneder siden - 371 visninger

Halvard Johannessen (1. amanuensis, teol. fak. UiO) skriver 8. juni i VL om poenget med presten. Han mener det er livsviktig at presteutdannelsen er vitenskapelig basert fordi bare da kan kirken/prestene være i stand til å forkynne evangeliet troverdig.

Jeg er uenig. Jeg tror det er et av Folkekirkens store problem at presteutdannelsen er en såkalt vitenskapelig, forskningsbasert utdannelse.

Utgangspunktet for dette var etableringen av universitetene i Europa, og kirkens behov for å være en del av en akademisk “åndselite”. Det gjorde prestens rolle i den protestantiske gudstjenesten til foredragsholder, og mange steder i Norge fikk gudstjenesten navnet “preken”. Og mang en gudstjenestedeltager sovnet under prestens lange, monotone og teologiske betraktninger på prekestolen. Mens prestene selv konkurrerte om hvem som kunne holde det mest rettroende og kloke lutherske foredraget.

Mye av dette finnes fortsatt. Utallige er de prekener jeg har hørt der prestens språk kun beveger seg i et teoretisk/teologisk univers. Og der presten ikke virker berørt av dagens bibeltekst. Og han (kvinnelige prester er ofte bedre) berører dermed heller ikke tilhørerne eller hverdagen deres.

Jeg tror ikke en vitenskapelig tilnærming til presteutdanningen er den beste. For hva bruker prestene sin utdannelse i gresk og hebraisk til? Og bruker de i det hele tatt det de lærer om tekstkritikk, historisk/kritisk metode og kanondannelsen i sin yrkesutøvelse? Jeg har i alle fall hørt lite av det (heldigvis), selv om bibelordenes opprinnelige greske/hebraiske betydning nevnes av og til.

Det er jo heller ikke slik at det er litteraturprofessorene som er de beste til å formidle en romans budskap. Vi trenger dem absolutt, men kanskje passer de best på universitetene. Kanskje mest fordi de ofte tar livet av en tekst i samme øyeblikk som de forklarer den i hjel.

Tro er liv, og ikke vitenskap. Tro handler om mye dypere sannheter enn det den faktabaserte vitenskapen kan gi oss. Bibelen er litteratur om levd liv og menneskelige gudserfaringer på samme måte som mange andre bøker/tekster er det. Den kan derfor skape gode og sterke møter i møte med mitt og ditt liv. Slik alle ekte og gode tekster kan.

Så slipp Bibelen fri. Den inneholder fantastisk litteratur: poesi, historiske myter og fortellinger, etiske refleksjoner, profetier, lignelser, store gudsopplevelser og dypt gripende biografier.

Tekst er et enestående kommunikasjonsmiddel, og den kan skape ekte møter mellom forfatter og leser på tvers av enorme avstander i tid og rom. I møte med god tekst, kan vi endres på dypet. Vi kan bli empatiske og rause. Det kan være fint å vite noe om forfatteren og tekstens bakgrunn, men dette trenger ikke være avgjørende. Noen ganger kan det være bra å ikke vite så mye, og la teksten i seg selv skape møtet.

Kanskje kan vi lære noe av den gamle presteutdannelsen til katolikkene og de ortodokse . Den starter med praksis og ender i overgripende refleksjoner. Den foregår ved hjelp av klosterliv der preste-lærlingene møter seg selv og sine egne indre “demoner”. Der de lever dagen gjennom stillhet og tidebønner. Der de selv må gå i sjelesorg, og lære seg å tilgi og og be om tilgivelse. Der de forhåpentligvis oppdager hovmodets farer. Og der de får øve seg i å skjelne mellom Guds og sin egen stemme.

Og kanskje trenger mange prester med andre bakgrunner og utdannelser enn den akademisk teologiske. For vi trenger ikke først og fremst teologiske broilere. Men vi trenger hyrder som kjenner veien fordi de har gått den selv.


Erlend Waade, lærer/kateket

Gå til innlegget

Fabel-aktig?

Publisert 4 måneder siden - 187 visninger

Han sa: “Hva er det du fabler om?” Det der er jo bare gamle myter og eventyr”. Men kanskje sa han mer om vår tid, - enn om fabler, myter og eventyr?

En undersøkelse sier at 42% av Norges befolkning mener at vitenskapen gjør religion overflødig. Og hele 69% av de som ikke er religiøst aktive, sier det samme. Det kan dermed virke som (natur)vitenskapen har blitt vår største religion.

Samtidig syns jeg også jeg ser mye av det motsatte, og det er det denne artikkelen handler om. Jeg opplever en fornyet interesse for mytologier og de gamle religiøse fortellingene. For det blir sannsynligvis etterhvert krevende for de fleste av oss å være overgitt til seg selv i kun et materialistisk/fysisk univers. For mennesket er et uhelbredelig meningssøkende vesen. Uten mening forvitrer vi.

F.eks. følger millioner psykologiprofessoren Jordan Peterson og hans nytolkninger av bla Bibelens fortellinger på YouTube.

Og Human-Etisk Forbund i Kristiansand arrangerte denne våren møter som tok opp religion og etterlivet/døden. I april var temaet: “Religion - et gode eller et onde?” Møtet var lagt opp som en dialog mellom Sondre R. Liverød (psykologspesialist) og Didrik Søderlind (rådgiver i HEF). Et hovedfokus i samtalen var nettopp de store religiøse fortellingene. Psykologen utfordret humanetikerne, og sa at de manglet fortellinger folk kunne lene seg mot i ulike livskriser. Han fortalte om rotløshet, ensomhet og meningsløshet hos mange av pasientene sine. Og han mente dette kunne skyldes en manglende tro på at de var del av en større fortelling; en større mening og kraft i livet enn sin egen.

HEF-rådgiveren mente at de religiøse fortellingene levde i beste velgående fortsatt. Gjennom filmer og serier som handlet om helter som ofret seg, eller om hevnere som kom tilbake for å straffe “synderen”. Han opplevde at disse fortellingene/ mytologiene fortsatt traff folk midt i hjertet, nettopp fordi de var allmenne. Han mente i tillegg at det var mer enn nok andre ting å finne mening i. F.eks i naturen, meditasjon, musikk, kunst og fysisk fostring. Likevel understreket han de religiøse fortellingenes historiske betydning, og sa at de som ikke kjente til dem, manglet dannelse.

Jeg tenkte: er det først og fremst dannelse vi trenger når vi opplever at livet “krasjer” eller blir meningsløst? Når vi “møter veggen” eller når “maskene faller”? Når depresjonen tar fra oss all kraft og tro på oss selv? Eller når bekymringene blir til lammende angst?

Jeg tror det psykologen hadde sett, er mange “moderne” menneskers største (bevisste/ubevisste) smerte: nemlig en manglende tilhørighet; en manglende tilknytning; en manglende kontakt med seg selv, med andre, og med en dypere mening i sitt eget liv og i sine egne nære fellesskap.

Dessuten tror jeg ikke på HEF-rådgiverens analyse om at de gamle mytologiene lever i beste velgående, og at vi har fått nye som kan fungere like bra. Jeg tror ikke de religiøse fortellingene han refererte til, er levende og kraftfulle mytologier lenger. De fungerer heller som en slags underholdning. Det er noe vi ser på som tilskuere. Noe vi slapper av med når vi kjeder oss, og ikke har noe bedre å finne på. Og de endrer oss derfor heller ikke.

Men vår tid, vår kultur har helt andre mytologier/fortellinger som virkelig preger oss.

Her er hovedpoengene i noen av dem (det fins mange flere):

- vi blir lykkelige gjennom å skaffe oss flere ting/utstyr/opplevelser
- vitenskapen forteller oss sannheten om virkeligheten
- smerte/motstand bør helst fjernes/unngås
- vennskap er viktigere enn “familieskap”
- du kan bli hva som helst, bare du vil det nok

Men dette er falske mytologier. De kan være sanne på et overfladisk plan, men de gjør oss bare avhengige av det som aldri gjør oss tilfredse. De sier at mer shopping, flere ferier, bedre karakterer, mer suksess, flere venner, mer tempo, flottere kropp osv. kan gi oss det vi trenger. Samtidig påstår vitenskapen å ha svaret på alt vi ikke forstår, og at det bare er det etterprøvbare som er viktig. De aller fleste av oss; både religiøse og ikke-religiøse er påvirket på dypet av disse falske mytologiene.

De gamle mytologiene handler om ekte verdier som varer. Og som dermed kan være gode å lene seg mot i ulike livskriser. Men det forutsetter at vi kjenner dem, tror på dem, og ikke minst: lar dem prege handlingene våre. De krever mye av oss, men nettopp derfor har de også mye å gi hvis vi lever dem.

Fablene, eventyrene og mytene handler ikke om historiske hendelser, fysiske fakta, eller om bare meg og mitt liv. De bygger på innsikter gjennom generasjoner. De forteller om ting som ligner, om hvorfor ting skjer på ny og på ny. Og om smertefulle, men viktige erfaringer. De kan dermed gi videre sannere sannheter enn moderne mytologiene kan gi oss. Fordi: «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» (Sigrid Undset).

Her er hovedbudskapet i noen gamle, religiøse(kristne) mytologier:

- hovmod og egoisme er farlige laster.
- ydmykhet og nestekjærlighet er store dyder
- det går an å vokse på motstand/lidelse
- materialisme er farlig
- den største helten er den som ofrer seg for vennene sine/den gode           saken

- det finnes alltid håp for en angrende synder
- forsoning/tilgivelse er det viktigste av alt

Disse mytologiene formidler visdom og verdier det går an å lene seg mot når livet butter. Dessverre er det få som forstår det dype budskapet de har. Det gjelder også for mange kristne kirker og menigheter som mener budskapet de har, er fastlagt til evig tid, og dermed kan uttrykkes i klart definerte dogmer. Jeg har selv jobbet som ansatt og frivillig i Folkekirken i nesten 40 år, og har sett med undring på f.eks. forsøk på fornyelse av gudstjenestene. Da ble de ansatte kurset for å lære nye melodilinjer på liturgien, og de gjorde det også mulig å velge mange forskjellige alternativer. Begge deler skapte bare større fremmedgjøring og utrygghet for folk, og de nådde ingen nye gjennom en slik “fornyelse”. I stedet burde de kanskje sett med nye øyne på budskapet sitt, og våget å nytolke det i møte med vår tid.

Kanskje er Jordan Peterson inne på noe når han tolker Kain og Abel fortellingen som en misunnelses-myte? Eller fortellingen om Abrams offervilje, som han fremstiller som en universell fortelling om at den som er villig til å ofre mye, kan oppnå mye?  Eller Svein Tindberg som fabulerer(!) i sin barnebibel omkring Babel-myten, eller boltrer seg i fortellerglede om Adam og Evas navngiving av alle dyrene?

Til slutt: En ung jente fra Somalia fortalte meg om Al-Shabaabs herjinger i Mogadishu. De hadde truet henne med maskingevær som 4-åring, og hun hadde sett kroppsdeler av henrettede mennesker hengt opp i gatene der til skrekk og advarsel. Det som gjorde det mulig for henne å fortelle meg om traumene sine, var et eventyr vi pratet om. Eventyret handlet om et troll som for å overleve hadde gjemt kjøtthjertet sitt under steinhella, og erstattet det med et steinhjerte. Fordi det gjorde så fryktelig vondt i trollets kjøtthjerte når det ble såret eller skremt. Og mens vi pratet om eventyret, skjedde det utrolige. Jenta fra Somalia kjente seg igjen. Slik var det for henne også, sa hun. Eventyret fortalte henne den dypeste sannheten om henne selv!

Hva om vi begynte å lese de gamle mytene, fablene og eventyrene for hverandre igjen? Og delte dem med hverandre? På tvers av alder, kjønn, etnisitet, religion og andre grenser? De er for barn, men enda mer for voksne. Og de finnes i alle land, og i alle kulturer.

Kanskje kan disse fortellingene gi oss noe å lene oss mot når vi alle av og til føler oss alene i universet? Eller når vi føler på en manglende tilhørighet/tilknytning/kontakt med oss selv, med andre, - eller med meningen med jobb og liv?

Jeg tror faktisk det er mer å hente i de fortellingene enn i de som fakta-fundamentalismen, vitenskaps-religionen og prestasjonsjaget har å tilby oss.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Faktafundamentalisme

Publisert 4 måneder siden - 412 visninger

Kan det tenkes at de som fastholder at Bibelens påskefortellinger bare beskriver historiske fakta, går glipp av noe vesentlig? Og hva var innholdet i Jesu budskap igjen?

50 dager

Pinsehøytiden er over. Det er 50 dager siden påskedag. Mange har skrevet i VL om disse underlige dagene for 2 tusen år siden. De fleste har vært opptatt av å fastholde det fysiske og historiske i Bibelens fortellinger. Og advart mot å tolke fortellingene billedlig, for da tilpasses de det vi liker og forstår.

Men er det nødvendigvis slik at de som tolker billedlig/metaforisk, tilpasser fortellingene vår tid og vårt intellekt? Kan det være motsatt? At det er de som fokuserer på det fysiske/ historiske i fortellingene, som tilpasser dem?

Dype og evige sannheter kan antageligvis bare fortelles i et billedlig/mytologisk språk.

Kanskje er det også grunnen til at den tidligste, og meget nøkterne evangelisten, Markus, ikke nevner disse 50 dagene med et ord.  

Faktafundamentalister

Jeg tror kristne er like preget av moderne vitenskap og en fysisk virkelighetsoppfatning som alle andre. Et godt eksempel er at mange kristne mener troen deres står og faller med at Jesus stod opp med en fysisk kropp, og at han med den samme kroppen forsvant opp til himmelen 40 dager senere. Det betyr at hvis noen skulle finne beina hans i en grav, vil kristentroen deres rakne.

Faktabasert lesning oppstod i opplysningstiden; 1600 år etter at Bibelen ble nedskrevet. Tidligere var bibelfortellingenes sannhet, en selvsagt ting. Derfor ble fokuset: Hvilken betydning har de? For meg? Og: Hvordan kan Jesus og hans budskap, “oppstå” i mitt liv?

Mens for mange av dagens kristne, er oppstandelsen mest en fysisk og historisk hendelse.

Men er det slik at Jesus må ha stått fysisk opp for at troen på ham skal gi mening. Kanskje er meningen med påskefortellingene at Jesu budskap nå blir frigjort? At det blir universelt. Og dermed lever videre, og kan prege alle på dypet?

50 år

I april var det 50 år siden Martin Luther King jr. ble myrdet på grunn av kampen han kjempet mot apartheid i USA. Som Jesus, visste han at han kom til å bli drept for det han trodde på. Men han overvant dødsangsten, og dermed ble budskapet “uovervinnelig”. Og King visste at budskapet var så godt og sant at det ville overleve han selv. King var også dypt grepet av Jesu budskap. Og han levde fullt og helt helt det Jesus kalte “hvetekornets lov”: “Skal kornet få liv, må det først legges i jorden, og dø”.

Budskapet hans handlet om ikke-vold og om radikal kjærlighet. King forbød tilhengerne sine å bruke motstanderes våpen; som var nedvurdering, trakassering, trusler, segregering, køller, hunder, bomber, og drap.

Mange svarte hjem har to bilder på veggen: Jesus, - og Martin L. King. Fordi begge fortsatt lever i kraft av det de stod for. Noen mener likevel at Kings budskap nå  står i fare. Fordi han av myndighetene er ufarliggjort gjennom å fremstille han som en from helgen. Mens det forties at han fordømte Vietnamkrigen, USAs imperialisme, og moralen og materialismen i det amerikanske samfunnet.

Hva var budskapet igjen?

Kanskje var det noe av det samme som skjedde med Jesu radikale budskap? For etterhvert ble det nedtonet av de religiøse og politiske lederne.

Jesu budskap handlet om konsekvent ikke-vold, og om at det var han, snekkersønnen, som var Frelseren og Fredsfyrsten, ikke Keiseren i Roma. Jesus målbar også et dypt raseri mot religiøse ledere som samarbeidet med okkupantene. Han kalte dem hyklere og råtne dødningeben omgitt av fin fasade.

Jesu kjempet for de sykes, de fattiges, de utstøtte og de undertryktes likeverd; like mye i handling som i ord. Og han understreket at Guds rike, frelsen, kjærligheten var noe som skulle fungere på innsiden av hvert enkelt menneske. Han sa: “Guds rike er inni dere”.

De fleste kristne i dag sier noe annet. De sier at Jesus kom fra Gud for å ta straffen vi har fortjent av Gud for det onde vi gjør. Jeg opplever ikke at dette er Jesu budskap. Det er også vanskelig å belegge det ut fra Bibelens fortellinger fra Jesu liv.

Jesus ville skape et fredsrike på jord; uten vold, og med like muligheter og rettigheter for alle. Helt utopisk vil mange si. Men det var dette budskapet han trodde på. Det var det han ofret livet sitt for. Fordi budskapet var mye større og viktigere enn han selv. Derfor kunne også kjærligheten og kraften i budskapet frigjøres gjennom hans død. Og leve videre i de som trodde på han; hos de som “gikk veien”. De første kristne ble kalt “de som gikk veien”. Men det var ikke en hvilken som helst vei. Det var den veien Jesus, og også Martin L. King synliggjorde gjennom livene sine. En vei mot den korrupte maktens senter. En vei gjennom motgang og mørke, til nytt liv og lys.

Derfor er det kanskje ikke så viktig hva vi kaller oss; kristne, ateister eller humanister.

Det viktigste er hvordan vi lever; - hvilke veier vi velger.

For ingen av oss velger når og hvordan vi dør. Men vi kan velge hva vi vil dø for.

Gå til innlegget

Koranen, - Allahs tanker?

Publisert 5 måneder siden - 370 visninger

Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo være, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis du får folk til å tro at den hellige boka di inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?

Identitet

Jeg er nordmann og har aldri tvilt på min “norskhet”. Jeg feller av og til tårer på danskefergen når jeg i det fjerne oppdager norskekysten “som den stiger frem; furet, værbitt over landet”. Men det hindrer meg absolutt ikke i å være interessert i folk fra andre land og kulturer. Jeg har bla mange muslimske venner. Deres religion og kultur er forskjellig fra min, og de kommer fra mange ulike land; bla Somalia, Syria, Irak, Iran, Bangladesh, Burma, Eritrea, Sudan, Afghanistan, Palestina, Bosnia og “Kurdistan”. Jeg lærer mye, og blir stadig beriket gjennom vennskap med disse flotte og interessante menneskene. Mye av det jeg lærer, handler om den store gjestfriheten og vennligheten de utstråler. Men også om høflighet, humor og gode sosiale omgangsformer. Og jeg liker den åpenbare lysten de har til å inkludere mine norske venner i deres sosiale fellesskap. Men jeg unnlater heller ikke å fortelle om de gode trekkene ved min norske kultur (som veldig mange av dem opplever som “kald”); f.eks de små forskjellene vi har mellom “høy og lav”, selvstendighetstrangen vår, og det uformelle preget vi gir mange situasjoner og relasjoner.


“Det står i boka”

Når det gjelder norske muslimer, som denne kronikken handler om, så slår det meg likevel hvor forskjellige kulturer de kommer fra, og hvor forskjellige de selv er. De har alle grader av personlig tro og religiøs praksis. Flere av dem (en ny forskningsrapport sier ca 25%), uttaler at de ikke lenger regner seg som praktiserende og troende muslimer. Det gjelder da oftest de som har levd en del år under påvirkning fra vår vestlige/kristne kultur.

Men de aller fleste holder fast på sin tro og er svært stolte av den. De fleste mener også at de er del av et stort verdensomfattende, muslimsk fellesskap på tvers av etnisitet og landegrenser; - et fellesskap som de grunnleggende også ønsker å være lojale mot. De er heller ikke flaue over å snakke om hva de tror på, og de ser på religion som noe viktig og positivt (til og med mange unge muslimer og kristne fra Syria sier det!).

Men det er et annet trekk som også er typisk for de praktiserende muslimene jeg kjenner. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. Det er likevel jeg (mer enn de fleste, kanskje) opptatt av. Derfor prøver jeg mange ganger, men samtalen koker veldig ofte ned til at ting er slik fordi det er slik det står i Koranen. Og da opplever jeg at kommunikasjonen stopper opp. Da har vi på en måte ikke mer å snakke om på det viktige området som tro og tvil er. For da blir det fort de som skal overbevise meg om at det de sier er rett, og at det jeg mener, er feil.  Å snakke slik, er ikke ukjent for meg fra før. Fordi mange kristne, gjør akkurat det samme i forhold til Bibelen. Begge grupper sier egentlig dette: Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står slik i en gammel bok. Underforstått sies det samtidig: JEG har rett, og DU tar feil.

Men det er likevel en viktig forskjell. For det er etterhvert blitt slik at de fleste kristne mener at noe i Bibelen er mennesketanker og tidsbestemt, og dermed ikke har absolutt og evig autoritet som Guds tanker og ord. Dette har åpnet opp for bibelforskning, som igjen har vist at alle bibelens forfattere er preget av sin egen tid og skriver inn i den. Og ikke minst at de skriver på bakgrunn av sine egne personlige erfaringer, forutsetninger og meninger. Noe som er positivt for mange av oss, fordi det åpner opp for det å dele tro og tvil med andre som tror annerledes, og tolker Bibelen annerledes. Og det er spennende og lærerikt, og kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre når ulik tro møtes i vår tid. Men det forutsetter selvsagt at de som bygger sitt livssyn på andre hellige bøker, tenker noenlunde likt.

Men det finnes dessverre ingen tradisjon som kan åpne for en slik dialog i forhold til Koranen.

En vanlig muslim, og omtrent alle muslimske teologer vil si at HELE Koranen, - alle 114 surene, inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker, meninger og ord. De mener at Koranen er diktert direkte fra himmelen (av Allah via engelen Gabriel) til profeten Muhammed tidlig på 600-tallet i dagens Saudi Arabia. De fleste mener også at Muhammed ikke behersket lese og skrivekunsten, og ser det derfor som et Allahs under at han kunne skrive ned sine hørsels-åpenbaringer uten hjelp fra andre.


Koranen

Hva slags bok er egentlig Koranen?

For de fleste som er vant til å lese ulike tekster, er det åpenbart at Koranen er skrevet av noen som har lest Bibelen. Det finns mange paralleller der både til det gamle og til det nye testamente. Disse fikk sine tekster samlet henholdsvis ca 950 og 350 år før Koranen tekster ble samlet og gjort autoritative. Førsteinntrykket er også at Koranen har mange strenge og fordømmende tankerekker. Det brukes et ekskluderende språk om de vantro, og det vonde som skal skje med dem. I tillegg er det få fortellende og beskrivende tekster, men mange generelle tanker og påstander som virker flertydige. Men det er også mange poetiske og vakre partier med mye visdom.

Selve ordet “koran” betyr “norm” eller “bevis”. Men ordet kan også bety “det som skiller”; dvs det som skiller mellom det som er rett og galt, godt og ondt.

I muslimske hjem er Koranen gjerne plassert på en litt høy hylle (i hjertehøyde), og med et vakkert trekk utenpå. Den er alltid skrevet på det gamle arabiske språket alle muslimer må pugge på koranskolen, slik at de kan sitere Koranen lydrett og utenat. Koranen er en hellig bok, og skal derfor helst ikke berøres uten at du er rituelt vasket ren.

Koranens arabiske språkform blir sett på som Allahs eget språk, og dermed egentlig uoversettelig. Oversettelser blir derfor ikke betraktet som autoritative. Og det er bare spesielt utvalgte teologiske eksperter som kan tolke uklare setninger og avsnitt. Noe som selvsagt gir dem stor autoritet og makt.

Muslimer flest tenker også på Koranen som en kopi av en tilsvarende bok i himmelen. De ser på den som en bok Allah har skapt. Og at den er overlevert menneskene i sin opprinnelige evige, himmelske form. Det er også herfra den himmelske loven i Koranen, Sharia, stammer. Sharia er tenkt å gjelde for alle forhold i samfunnet alltid, fordi den er Guds lov, og Sharialoven blir derfor av mange sett på som en lov for alle til alle tider.


Noen konsekvenser

Dette synet på Koranen har, naturlig nok, store konsekvenser. Bla at det ypperste mål for alle muslimer, er å kunne resitere hele Koranen utenat. Og at det er selve lyden av Koranens ord som frelser. Resitasjonen betraktes som en meditasjon. Det blir derfor ikke nødvendigvis så viktig å forstå det du leser/resiterer. Noe mange muslimer heller ikke gjør, fordi Koranen er skrevet på en veldig gammel arabisk språkform.

En annen konsekvens blir som nevnt at teologene/imamene får stor makt, fordi det er de som innehar innsikt i “fasiten”; i Koranen. Når f.eks. Faten (i NRK-programmet sist høst: “Faten tar valget”) lurer på hva Islam sier om ulike ting, så går hun til imamen i moskeen og spør. Og imamen åpner Koranen, peker på noen setninger der, og sier: “Dette sier Allah:...” Og Faten går fornøyd derfra, fordi hun har fått svar på spørsmålene sine, og vet nå hva Allah tenker om det hun lurer på.

Men det har også større konsekvenser. F.eks. at det å stille spørsmål ved innholdet eller språket i Koranen kan innebære livsfare for en muslim. I fjor hørte jeg en ung muslim fortelle at han studerte arabisk språk mens han bodde i Irak. Da oppdaget han at det virket som det var grammatikalske feil i Koranen. Og han nevnte dette for imamen på koranskolen han gikk på. Han lurte jo på hvordan dette var mulig. Han fikk ingen svar, men derimot en kraftig irettesettelse og advarsel. Ikke lenge etter tok imamen dette opp med faren hans. Noe som igjen førte til at faren samlet sine øvrige sønner og brødre, og bestemte at denne sønnen måtte drepes umiddelbart. Moren var enig, men hun valgte likevel å advare sønnen sin slik at han klarte å rømme i all hast. Han kom etterhvert til Norge, men han kan aldri reise tilbake til hjemlandet sitt. Og han lever også utrygt her i Norge.

Noe av det samme handler også drapstruslene mot Salman Rushdie, pga boka “Sataniske vers”, om. Der henviser Rushdie  til en muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. En slik liten henvisning som ikke stemmer med den guddommelige Koranen, blir oppfattet som blasfemi. Det er riktignok ulike syn på straff for blasfemi i Islam, men de fleste mener det bør straffes, og noen land (bla Saudi Arabia) praktiserer dødsstraff for blasfemi.

Det finnes også muslimer som fortsatt hevder at jorda er flat, fordi det finnes vers i Koranen som kan tolkes slik. De tenker selvsagt på denne måten fordi det er umulig for dem å tenke seg at det kan finnes feil i Koranen; uansett hva vitenskapen kan finne på å si. Det ligner på det en del konservative kristne i USA tenker. De leser slektstavlene i Bibelen slik at jorda må være 6000 år. Og de bruker masse tid og krefter på å “bevise” dette, og stiller også spørsmålstegn ved anerkjent vitenskap. Ikke fordi de syns det er sannsynlig at jorda er 6000 år, men fordi de leser Bibelen slik. Og for dem er Bibelen pr definisjon, ufeilbarlig.


Hijab

Hijab er noe som diskuteres både i og utenfor islam. Det er flere setninger i Koranen som foreskriver kvinner å dekke seg til for å hindre menns begjærlige blikk. Men disse ordene tolkes ulikt i forhold til hvilke typer tildekking som faktisk er nødvendig. Og i tillegg er det kommet en ny tendens etter den muslimske revolusjonen i Iran, som handler om at flere og flere muslimske kvinner bevisst velger å bruke hijaben som en politisk protest mot vestens kolonialisme, dekadens og “nakenhet”.

Jeg snakket selv med to muslimske kvinner nylig. Den ene gikk med hijab, og den andre ikke. Og det de sa, kan illustrere ulike holdningene til hijab. Den ene fortalte at hun gikk med hijab for å komme til Paradis (og unngå helvete), mens den andre sa at Allah stilte kvinner fritt på dette området. Og at hun derfor valgte å gå uten hijab, fordi plagget lett kunne oppfattes kvinneundertrykkende. Hun nevnte bla at i Iran kan kvinner bli pisket hvis de går uten hijab. Jeg spurte (litt ufint) om Allah hadde forskjellige meninger for forskjellige kvinner. Men det fikk jeg ikke noe svar på.

Noen andre, iranske kvinner, jeg snakket med, sa at det var veldig ubehagelig å gå uten hijab på gaten i Iran. For da fikk de alltid obskøne blikk og ord slengt etter seg. Det sier jo også sitt at mange mener at når det nå blir forbudt å bruke burka/niqab i undervisningssituasjoner på universitetene våre, så vil de som bruker disse plaggene, sannsynligvis avslutte studiene sine. Alt dette sier meg at hijab (og niqab-burka) er veldig komplekse og sterke symboler/plagg. Men de fleste begrunner uansett bruk eller ikke-bruk av disse plaggene ut fra Koranens regler og bud. Og dermed får de også en helt annen kraft og betydning enn et vanlig norsk skaut.


Troen

De som har sett på TV-serien “Skam”, ser hvor mye fint og viktig troen betyr for den muslimske jenta, Sana. Mange norske ungdommer blir imponert av en jente som vet hva hun tror på, som ofrer mye for det, og likevel makter å være en naturlig del av en norsk ungdomskultur. Jeg tror mange norske unge, liker tanken på at religiøs tro skal koste noe. Og utgjøre en forskjell i forhold til et “sekulært” livssyn. Jeg kjenner muslimske jenter som har gått en lignende vei der troen, Koranen og bønnen har blitt umistelig for dem. Men samtidig finner de også en måte de kan være en naturlig del av norsk ungdomskultur på. Noe som jeg syns er veldig fint og oppløftende.

Men de som har lest Åsne Seierstads bok, “To Søstre”, vet at en slik utvikling også kan innebære fare. Slik Åsne beskriver det, var de to somaliske søstrene fra Bærum en naturlig del av en norsk ungdomskultur, men de gjennomgikk etterhvert en dyp religiøs “oppvåkning”. Det startet med at moren deres var bekymret for skadelig påvirkning fra norsk ungdomskultur. Hun lønnet derfor en ung imam som underviste dem hjemme. Han var kjekk og karismatisk, og i tillegg påvirket av ekstrem islam. Dette medførte at de to søstrene etterhvert tok fullstendig avstand fra norsk kultur, begynte å gå i niqab, overoppfylte bønnetidene og fastereglene, og nektet også å delta i skolens felles gymtimer. Til slutt valgte de å reise til Raqqa i Syria der de giftet seg med IS-krigere, og ble fødemaskiner for å rekruttere nye krigere. Og ifølge Seierstad, gjorde de sannsynligvis noe så ekstremt fordi de var overbevist om at de gjennom å delta i hellig krig for islam, ble sikret en plass som blå fugler ved Allahs trone i sitt neste liv. Og for at de samtidig kunne redde hele familien fra å gå fortapt i helvetes evige pinsler. Men Seierstad føyer også til at mye av den underliggende årsaken kan ligge i at de som integrerte ungdommer, likevel følte seg utenfor og ikke verdsatt hverken av det norske eller det somaliske fellesskapet.


Integrering og fortapelse

Jeg tenker at den største hindringen for integrering av muslimer i Norge, er deres syn på Koranen, og ikke minst Koranens tekster om helvete. For muslimer flest er redde for å bli for mye påvirket av vår kultur. Fordi det er en hedensk, vantro kultur. Og da handler det som regel ikke om den kristne delen av kulturen vår, men om de sekulære, ateistiske utslagene av den. Muslimer flest ønsker ikke å ta til seg våre skikker i forhold til festing, mat, klær, berøring, eller sosiale omgangsformer. Fordi de dypt og hellig tror at hvis de gjør det, går de fortapt. Noe som betyr at etter de dør, må de leve med ufattelige pinsler til evig tid.  

En slik tankegang er heller ikke ukjent i forhold til Bibelen og kristendommen. I min foreldregenerasjon var det ikke uvanlig at foreldrene nektet egne barn og kjæresten deres å sove på samme rom. Og de kunne bryte forbindelsen med, eller avskrive barn som “levde i synd”. De kunne også gråte seg i søvn over “ufrelste” barn. Slik er det ikke lenger for de fleste kristne. Mange holder nok fast på tanken om livets to utganger, men da mer som en teoretisk forestilling uten grusomme konsekvenser for dem selv eller andre. Likevel er det fortsatt mange eldre kristne som ikke kan strikke på søndagen eller spille kort, selv om de kanskje ikke frykter evig straff i helvete. For praksisen har slått rot i kroppene deres helt fra barndommen av, og oppleves farlig og umulig å endre. Noe av det samme preger mange av dagens norske muslimer. Noe som gjør det ytterst vanskelig for dem å tilpasse seg våre skikker.


En utfordring

Ingen utenfra kan endre noe på islam eller muslimers syn på sin hellige bok. Det kan og bør bare skje, innenfra. Og alle som følger med, ser at noe nå holder på å endre seg. Ikke minst fordi heller ikke Islam kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer. Det er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som har begynt å si ifra, protestere og organisere seg. Men alle ser også at det kommer til å bli en hard kamp. Nettopp fordi de som sitter med makten, har definisjonsretten til Allahs tanker. Hovedsakelig på grunn av det rådende syn på Koranen. I tillegg er tanken om underkastelse under Allah svært sentral i islam. Islam betyr jo nettopp “underkastelse”. Og som om ikke det skulle være nok, blir også selve den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner, veldig utfordret av disse unge kvinnenes opprør.

Jeg tror likevel det bare er disse unge kvinnene i som kan få til en helt nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som nå har begynt nettopp å gjøre det. For det de gjør, er farlig. De hetses, mistenkeliggjøres, og de drepes. Gang på gang. Og slik kommer det til å fortsette, fordi en slik kamp automatisk blir farlig for makten når de som protesterer stiller spørsmålstegn ved selve fundamentet for det muslimske samfunnet og det verdensvide fellesskapet de har. Makteliter forsvarer seg jo alltid gjennom å uskadeliggjøre eller kneble de som prøver å undergrave grunnlaget for autoriteten deres.

Men jeg tror heller ikke kampen kan vinnes, uten et nytt syn på Koranen. Og det vil bli en lang og krevende kamp. Det finnes riktignok noen muslimske ledere som mener at noe i Koranen kan tolkes i lys av nye samfunnsforhold, men det er (så vidt jeg kjenner til) ingen vilje til å stille spørsmålstegn ved synet på Koranen som Allahs himmelske, ufeilbarlige og evige bok.

Kampen for likestilling i Vesten har kostet kvinner mye, men jeg tror likevel det blir lite i forhold til den kampen disse unge, muslimske kvinnene står foran. Og i mine pessimistiske øyeblikk, tenker jeg at de ikke har sjans mot en slik “guddommelig” overmakt heller.

Likevel håper jeg på at en reformasjon er mulig, selv om det kan ta lang tid. Og alle som vil se, ser at det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.

Det håper jeg resten av det norske samfunnet også vil gjøre i enda større grad framover. Og da går min utfordring spesielt til arrangørene av kvinnedagen, og til de politiske partiene AP, SV og Rødt. For de har utfordret tolkningen av bibeltekster. Da må det samme gå an i forhold til Koranen. Uten å frykte for å bli kalt islamofob.


Erlend Waade lærer/kateket

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 9 timer siden / 175 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 557 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 674 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1359 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 715 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
6 minutter siden / 328 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
13 minutter siden / 685 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
14 minutter siden / 1437 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
21 minutter siden / 685 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
23 minutter siden / 444 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
27 minutter siden / 685 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
38 minutter siden / 1239 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
39 minutter siden / 1437 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1239 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 685 visninger
Anders Ekström kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 685 visninger
Les flere