Erlend Waade

Alder: 63
  RSS

Om Erlend

Følgere

Faktafundamentalisme

Publisert 3 dager siden - 271 visninger

Kan det tenkes at de som fastholder at Bibelens påskefortellinger bare beskriver historiske fakta, går glipp av noe vesentlig? Og hva var innholdet i Jesu budskap igjen?

50 dager

Pinsehøytiden er over. Det er 50 dager siden påskedag. Mange har skrevet i VL om disse underlige dagene for 2 tusen år siden. De fleste har vært opptatt av å fastholde det fysiske og historiske i Bibelens fortellinger. Og advart mot å tolke fortellingene billedlig, for da tilpasses de det vi liker og forstår.

Men er det nødvendigvis slik at de som tolker billedlig/metaforisk, tilpasser fortellingene vår tid og vårt intellekt? Kan det være motsatt? At det er de som fokuserer på det fysiske/ historiske i fortellingene, som tilpasser dem?

Dype og evige sannheter kan antageligvis bare fortelles i et billedlig/mytologisk språk.

Kanskje er det også grunnen til at den tidligste, og meget nøkterne evangelisten, Markus, ikke nevner disse 50 dagene med et ord.  

Faktafundamentalister

Jeg tror kristne er like preget av moderne vitenskap og en fysisk virkelighetsoppfatning som alle andre. Et godt eksempel er at mange kristne mener troen deres står og faller med at Jesus stod opp med en fysisk kropp, og at han med den samme kroppen forsvant opp til himmelen 40 dager senere. Det betyr at hvis noen skulle finne beina hans i en grav, vil kristentroen deres rakne.

Faktabasert lesning oppstod i opplysningstiden; 1600 år etter at Bibelen ble nedskrevet. Tidligere var bibelfortellingenes sannhet, en selvsagt ting. Derfor ble fokuset: Hvilken betydning har de? For meg? Og: Hvordan kan Jesus og hans budskap, “oppstå” i mitt liv?

Mens for mange av dagens kristne, er oppstandelsen mest en fysisk og historisk hendelse.

Men er det slik at Jesus må ha stått fysisk opp for at troen på ham skal gi mening. Kanskje er meningen med påskefortellingene at Jesu budskap nå blir frigjort? At det blir universelt. Og dermed lever videre, og kan prege alle på dypet?

50 år

I april var det 50 år siden Martin Luther King jr. ble myrdet på grunn av kampen han kjempet mot apartheid i USA. Som Jesus, visste han at han kom til å bli drept for det han trodde på. Men han overvant dødsangsten, og dermed ble budskapet “uovervinnelig”. Og King visste at budskapet var så godt og sant at det ville overleve han selv. King var også dypt grepet av Jesu budskap. Og han levde fullt og helt helt det Jesus kalte “hvetekornets lov”: “Skal kornet få liv, må det først legges i jorden, og dø”.

Budskapet hans handlet om ikke-vold og om radikal kjærlighet. King forbød tilhengerne sine å bruke motstanderes våpen; som var nedvurdering, trakassering, trusler, segregering, køller, hunder, bomber, og drap.

Mange svarte hjem har to bilder på veggen: Jesus, - og Martin L. King. Fordi begge fortsatt lever i kraft av det de stod for. Noen mener likevel at Kings budskap nå  står i fare. Fordi han av myndighetene er ufarliggjort gjennom å fremstille han som en from helgen. Mens det forties at han fordømte Vietnamkrigen, USAs imperialisme, og moralen og materialismen i det amerikanske samfunnet.

Hva var budskapet igjen?

Kanskje var det noe av det samme som skjedde med Jesu radikale budskap? For etterhvert ble det nedtonet av de religiøse og politiske lederne.

Jesu budskap handlet om konsekvent ikke-vold, og om at det var han, snekkersønnen, som var Frelseren og Fredsfyrsten, ikke Keiseren i Roma. Jesus målbar også et dypt raseri mot religiøse ledere som samarbeidet med okkupantene. Han kalte dem hyklere og råtne dødningeben omgitt av fin fasade.

Jesu kjempet for de sykes, de fattiges, de utstøtte og de undertryktes likeverd; like mye i handling som i ord. Og han understreket at Guds rike, frelsen, kjærligheten var noe som skulle fungere på innsiden av hvert enkelt menneske. Han sa: “Guds rike er inni dere”.

De fleste kristne i dag sier noe annet. De sier at Jesus kom fra Gud for å ta straffen vi har fortjent av Gud for det onde vi gjør. Jeg opplever ikke at dette er Jesu budskap. Det er også vanskelig å belegge det ut fra Bibelens fortellinger fra Jesu liv.

Jesus ville skape et fredsrike på jord; uten vold, og med like muligheter og rettigheter for alle. Helt utopisk vil mange si. Men det var dette budskapet han trodde på. Det var det han ofret livet sitt for. Fordi budskapet var mye større og viktigere enn han selv. Derfor kunne også kjærligheten og kraften i budskapet frigjøres gjennom hans død. Og leve videre i de som trodde på han; hos de som “gikk veien”. De første kristne ble kalt “de som gikk veien”. Men det var ikke en hvilken som helst vei. Det var den veien Jesus, og også Martin L. King synliggjorde gjennom livene sine. En vei mot den korrupte maktens senter. En vei gjennom motgang og mørke, til nytt liv og lys.

Derfor er det kanskje ikke så viktig hva vi kaller oss; kristne, ateister eller humanister.

Det viktigste er hvordan vi lever; - hvilke veier vi velger.

For ingen av oss velger når og hvordan vi dør. Men vi kan velge hva vi vil dø for.

Gå til innlegget

Koranen, - Allahs tanker?

Publisert rundt 1 måned siden - 365 visninger

Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo være, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis du får folk til å tro at den hellige boka di inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?

Identitet

Jeg er nordmann og har aldri tvilt på min “norskhet”. Jeg feller av og til tårer på danskefergen når jeg i det fjerne oppdager norskekysten “som den stiger frem; furet, værbitt over landet”. Men det hindrer meg absolutt ikke i å være interessert i folk fra andre land og kulturer. Jeg har bla mange muslimske venner. Deres religion og kultur er forskjellig fra min, og de kommer fra mange ulike land; bla Somalia, Syria, Irak, Iran, Bangladesh, Burma, Eritrea, Sudan, Afghanistan, Palestina, Bosnia og “Kurdistan”. Jeg lærer mye, og blir stadig beriket gjennom vennskap med disse flotte og interessante menneskene. Mye av det jeg lærer, handler om den store gjestfriheten og vennligheten de utstråler. Men også om høflighet, humor og gode sosiale omgangsformer. Og jeg liker den åpenbare lysten de har til å inkludere mine norske venner i deres sosiale fellesskap. Men jeg unnlater heller ikke å fortelle om de gode trekkene ved min norske kultur (som veldig mange av dem opplever som “kald”); f.eks de små forskjellene vi har mellom “høy og lav”, selvstendighetstrangen vår, og det uformelle preget vi gir mange situasjoner og relasjoner.


“Det står i boka”

Når det gjelder norske muslimer, som denne kronikken handler om, så slår det meg likevel hvor forskjellige kulturer de kommer fra, og hvor forskjellige de selv er. De har alle grader av personlig tro og religiøs praksis. Flere av dem (en ny forskningsrapport sier ca 25%), uttaler at de ikke lenger regner seg som praktiserende og troende muslimer. Det gjelder da oftest de som har levd en del år under påvirkning fra vår vestlige/kristne kultur.

Men de aller fleste holder fast på sin tro og er svært stolte av den. De fleste mener også at de er del av et stort verdensomfattende, muslimsk fellesskap på tvers av etnisitet og landegrenser; - et fellesskap som de grunnleggende også ønsker å være lojale mot. De er heller ikke flaue over å snakke om hva de tror på, og de ser på religion som noe viktig og positivt (til og med mange unge muslimer og kristne fra Syria sier det!).

Men det er et annet trekk som også er typisk for de praktiserende muslimene jeg kjenner. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. Det er likevel jeg (mer enn de fleste, kanskje) opptatt av. Derfor prøver jeg mange ganger, men samtalen koker veldig ofte ned til at ting er slik fordi det er slik det står i Koranen. Og da opplever jeg at kommunikasjonen stopper opp. Da har vi på en måte ikke mer å snakke om på det viktige området som tro og tvil er. For da blir det fort de som skal overbevise meg om at det de sier er rett, og at det jeg mener, er feil.  Å snakke slik, er ikke ukjent for meg fra før. Fordi mange kristne, gjør akkurat det samme i forhold til Bibelen. Begge grupper sier egentlig dette: Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står slik i en gammel bok. Underforstått sies det samtidig: JEG har rett, og DU tar feil.

Men det er likevel en viktig forskjell. For det er etterhvert blitt slik at de fleste kristne mener at noe i Bibelen er mennesketanker og tidsbestemt, og dermed ikke har absolutt og evig autoritet som Guds tanker og ord. Dette har åpnet opp for bibelforskning, som igjen har vist at alle bibelens forfattere er preget av sin egen tid og skriver inn i den. Og ikke minst at de skriver på bakgrunn av sine egne personlige erfaringer, forutsetninger og meninger. Noe som er positivt for mange av oss, fordi det åpner opp for det å dele tro og tvil med andre som tror annerledes, og tolker Bibelen annerledes. Og det er spennende og lærerikt, og kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre når ulik tro møtes i vår tid. Men det forutsetter selvsagt at de som bygger sitt livssyn på andre hellige bøker, tenker noenlunde likt.

Men det finnes dessverre ingen tradisjon som kan åpne for en slik dialog i forhold til Koranen.

En vanlig muslim, og omtrent alle muslimske teologer vil si at HELE Koranen, - alle 114 surene, inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker, meninger og ord. De mener at Koranen er diktert direkte fra himmelen (av Allah via engelen Gabriel) til profeten Muhammed tidlig på 600-tallet i dagens Saudi Arabia. De fleste mener også at Muhammed ikke behersket lese og skrivekunsten, og ser det derfor som et Allahs under at han kunne skrive ned sine hørsels-åpenbaringer uten hjelp fra andre.


Koranen

Hva slags bok er egentlig Koranen?

For de fleste som er vant til å lese ulike tekster, er det åpenbart at Koranen er skrevet av noen som har lest Bibelen. Det finns mange paralleller der både til det gamle og til det nye testamente. Disse fikk sine tekster samlet henholdsvis ca 950 og 350 år før Koranen tekster ble samlet og gjort autoritative. Førsteinntrykket er også at Koranen har mange strenge og fordømmende tankerekker. Det brukes et ekskluderende språk om de vantro, og det vonde som skal skje med dem. I tillegg er det få fortellende og beskrivende tekster, men mange generelle tanker og påstander som virker flertydige. Men det er også mange poetiske og vakre partier med mye visdom.

Selve ordet “koran” betyr “norm” eller “bevis”. Men ordet kan også bety “det som skiller”; dvs det som skiller mellom det som er rett og galt, godt og ondt.

I muslimske hjem er Koranen gjerne plassert på en litt høy hylle (i hjertehøyde), og med et vakkert trekk utenpå. Den er alltid skrevet på det gamle arabiske språket alle muslimer må pugge på koranskolen, slik at de kan sitere Koranen lydrett og utenat. Koranen er en hellig bok, og skal derfor helst ikke berøres uten at du er rituelt vasket ren.

Koranens arabiske språkform blir sett på som Allahs eget språk, og dermed egentlig uoversettelig. Oversettelser blir derfor ikke betraktet som autoritative. Og det er bare spesielt utvalgte teologiske eksperter som kan tolke uklare setninger og avsnitt. Noe som selvsagt gir dem stor autoritet og makt.

Muslimer flest tenker også på Koranen som en kopi av en tilsvarende bok i himmelen. De ser på den som en bok Allah har skapt. Og at den er overlevert menneskene i sin opprinnelige evige, himmelske form. Det er også herfra den himmelske loven i Koranen, Sharia, stammer. Sharia er tenkt å gjelde for alle forhold i samfunnet alltid, fordi den er Guds lov, og Sharialoven blir derfor av mange sett på som en lov for alle til alle tider.


Noen konsekvenser

Dette synet på Koranen har, naturlig nok, store konsekvenser. Bla at det ypperste mål for alle muslimer, er å kunne resitere hele Koranen utenat. Og at det er selve lyden av Koranens ord som frelser. Resitasjonen betraktes som en meditasjon. Det blir derfor ikke nødvendigvis så viktig å forstå det du leser/resiterer. Noe mange muslimer heller ikke gjør, fordi Koranen er skrevet på en veldig gammel arabisk språkform.

En annen konsekvens blir som nevnt at teologene/imamene får stor makt, fordi det er de som innehar innsikt i “fasiten”; i Koranen. Når f.eks. Faten (i NRK-programmet sist høst: “Faten tar valget”) lurer på hva Islam sier om ulike ting, så går hun til imamen i moskeen og spør. Og imamen åpner Koranen, peker på noen setninger der, og sier: “Dette sier Allah:...” Og Faten går fornøyd derfra, fordi hun har fått svar på spørsmålene sine, og vet nå hva Allah tenker om det hun lurer på.

Men det har også større konsekvenser. F.eks. at det å stille spørsmål ved innholdet eller språket i Koranen kan innebære livsfare for en muslim. I fjor hørte jeg en ung muslim fortelle at han studerte arabisk språk mens han bodde i Irak. Da oppdaget han at det virket som det var grammatikalske feil i Koranen. Og han nevnte dette for imamen på koranskolen han gikk på. Han lurte jo på hvordan dette var mulig. Han fikk ingen svar, men derimot en kraftig irettesettelse og advarsel. Ikke lenge etter tok imamen dette opp med faren hans. Noe som igjen førte til at faren samlet sine øvrige sønner og brødre, og bestemte at denne sønnen måtte drepes umiddelbart. Moren var enig, men hun valgte likevel å advare sønnen sin slik at han klarte å rømme i all hast. Han kom etterhvert til Norge, men han kan aldri reise tilbake til hjemlandet sitt. Og han lever også utrygt her i Norge.

Noe av det samme handler også drapstruslene mot Salman Rushdie, pga boka “Sataniske vers”, om. Der henviser Rushdie  til en muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. En slik liten henvisning som ikke stemmer med den guddommelige Koranen, blir oppfattet som blasfemi. Det er riktignok ulike syn på straff for blasfemi i Islam, men de fleste mener det bør straffes, og noen land (bla Saudi Arabia) praktiserer dødsstraff for blasfemi.

Det finnes også muslimer som fortsatt hevder at jorda er flat, fordi det finnes vers i Koranen som kan tolkes slik. De tenker selvsagt på denne måten fordi det er umulig for dem å tenke seg at det kan finnes feil i Koranen; uansett hva vitenskapen kan finne på å si. Det ligner på det en del konservative kristne i USA tenker. De leser slektstavlene i Bibelen slik at jorda må være 6000 år. Og de bruker masse tid og krefter på å “bevise” dette, og stiller også spørsmålstegn ved anerkjent vitenskap. Ikke fordi de syns det er sannsynlig at jorda er 6000 år, men fordi de leser Bibelen slik. Og for dem er Bibelen pr definisjon, ufeilbarlig.


Hijab

Hijab er noe som diskuteres både i og utenfor islam. Det er flere setninger i Koranen som foreskriver kvinner å dekke seg til for å hindre menns begjærlige blikk. Men disse ordene tolkes ulikt i forhold til hvilke typer tildekking som faktisk er nødvendig. Og i tillegg er det kommet en ny tendens etter den muslimske revolusjonen i Iran, som handler om at flere og flere muslimske kvinner bevisst velger å bruke hijaben som en politisk protest mot vestens kolonialisme, dekadens og “nakenhet”.

Jeg snakket selv med to muslimske kvinner nylig. Den ene gikk med hijab, og den andre ikke. Og det de sa, kan illustrere ulike holdningene til hijab. Den ene fortalte at hun gikk med hijab for å komme til Paradis (og unngå helvete), mens den andre sa at Allah stilte kvinner fritt på dette området. Og at hun derfor valgte å gå uten hijab, fordi plagget lett kunne oppfattes kvinneundertrykkende. Hun nevnte bla at i Iran kan kvinner bli pisket hvis de går uten hijab. Jeg spurte (litt ufint) om Allah hadde forskjellige meninger for forskjellige kvinner. Men det fikk jeg ikke noe svar på.

Noen andre, iranske kvinner, jeg snakket med, sa at det var veldig ubehagelig å gå uten hijab på gaten i Iran. For da fikk de alltid obskøne blikk og ord slengt etter seg. Det sier jo også sitt at mange mener at når det nå blir forbudt å bruke burka/niqab i undervisningssituasjoner på universitetene våre, så vil de som bruker disse plaggene, sannsynligvis avslutte studiene sine. Alt dette sier meg at hijab (og niqab-burka) er veldig komplekse og sterke symboler/plagg. Men de fleste begrunner uansett bruk eller ikke-bruk av disse plaggene ut fra Koranens regler og bud. Og dermed får de også en helt annen kraft og betydning enn et vanlig norsk skaut.


Troen

De som har sett på TV-serien “Skam”, ser hvor mye fint og viktig troen betyr for den muslimske jenta, Sana. Mange norske ungdommer blir imponert av en jente som vet hva hun tror på, som ofrer mye for det, og likevel makter å være en naturlig del av en norsk ungdomskultur. Jeg tror mange norske unge, liker tanken på at religiøs tro skal koste noe. Og utgjøre en forskjell i forhold til et “sekulært” livssyn. Jeg kjenner muslimske jenter som har gått en lignende vei der troen, Koranen og bønnen har blitt umistelig for dem. Men samtidig finner de også en måte de kan være en naturlig del av norsk ungdomskultur på. Noe som jeg syns er veldig fint og oppløftende.

Men de som har lest Åsne Seierstads bok, “To Søstre”, vet at en slik utvikling også kan innebære fare. Slik Åsne beskriver det, var de to somaliske søstrene fra Bærum en naturlig del av en norsk ungdomskultur, men de gjennomgikk etterhvert en dyp religiøs “oppvåkning”. Det startet med at moren deres var bekymret for skadelig påvirkning fra norsk ungdomskultur. Hun lønnet derfor en ung imam som underviste dem hjemme. Han var kjekk og karismatisk, og i tillegg påvirket av ekstrem islam. Dette medførte at de to søstrene etterhvert tok fullstendig avstand fra norsk kultur, begynte å gå i niqab, overoppfylte bønnetidene og fastereglene, og nektet også å delta i skolens felles gymtimer. Til slutt valgte de å reise til Raqqa i Syria der de giftet seg med IS-krigere, og ble fødemaskiner for å rekruttere nye krigere. Og ifølge Seierstad, gjorde de sannsynligvis noe så ekstremt fordi de var overbevist om at de gjennom å delta i hellig krig for islam, ble sikret en plass som blå fugler ved Allahs trone i sitt neste liv. Og for at de samtidig kunne redde hele familien fra å gå fortapt i helvetes evige pinsler. Men Seierstad føyer også til at mye av den underliggende årsaken kan ligge i at de som integrerte ungdommer, likevel følte seg utenfor og ikke verdsatt hverken av det norske eller det somaliske fellesskapet.


Integrering og fortapelse

Jeg tenker at den største hindringen for integrering av muslimer i Norge, er deres syn på Koranen, og ikke minst Koranens tekster om helvete. For muslimer flest er redde for å bli for mye påvirket av vår kultur. Fordi det er en hedensk, vantro kultur. Og da handler det som regel ikke om den kristne delen av kulturen vår, men om de sekulære, ateistiske utslagene av den. Muslimer flest ønsker ikke å ta til seg våre skikker i forhold til festing, mat, klær, berøring, eller sosiale omgangsformer. Fordi de dypt og hellig tror at hvis de gjør det, går de fortapt. Noe som betyr at etter de dør, må de leve med ufattelige pinsler til evig tid.  

En slik tankegang er heller ikke ukjent i forhold til Bibelen og kristendommen. I min foreldregenerasjon var det ikke uvanlig at foreldrene nektet egne barn og kjæresten deres å sove på samme rom. Og de kunne bryte forbindelsen med, eller avskrive barn som “levde i synd”. De kunne også gråte seg i søvn over “ufrelste” barn. Slik er det ikke lenger for de fleste kristne. Mange holder nok fast på tanken om livets to utganger, men da mer som en teoretisk forestilling uten grusomme konsekvenser for dem selv eller andre. Likevel er det fortsatt mange eldre kristne som ikke kan strikke på søndagen eller spille kort, selv om de kanskje ikke frykter evig straff i helvete. For praksisen har slått rot i kroppene deres helt fra barndommen av, og oppleves farlig og umulig å endre. Noe av det samme preger mange av dagens norske muslimer. Noe som gjør det ytterst vanskelig for dem å tilpasse seg våre skikker.


En utfordring

Ingen utenfra kan endre noe på islam eller muslimers syn på sin hellige bok. Det kan og bør bare skje, innenfra. Og alle som følger med, ser at noe nå holder på å endre seg. Ikke minst fordi heller ikke Islam kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer. Det er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som har begynt å si ifra, protestere og organisere seg. Men alle ser også at det kommer til å bli en hard kamp. Nettopp fordi de som sitter med makten, har definisjonsretten til Allahs tanker. Hovedsakelig på grunn av det rådende syn på Koranen. I tillegg er tanken om underkastelse under Allah svært sentral i islam. Islam betyr jo nettopp “underkastelse”. Og som om ikke det skulle være nok, blir også selve den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner, veldig utfordret av disse unge kvinnenes opprør.

Jeg tror likevel det bare er disse unge kvinnene i som kan få til en helt nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som nå har begynt nettopp å gjøre det. For det de gjør, er farlig. De hetses, mistenkeliggjøres, og de drepes. Gang på gang. Og slik kommer det til å fortsette, fordi en slik kamp automatisk blir farlig for makten når de som protesterer stiller spørsmålstegn ved selve fundamentet for det muslimske samfunnet og det verdensvide fellesskapet de har. Makteliter forsvarer seg jo alltid gjennom å uskadeliggjøre eller kneble de som prøver å undergrave grunnlaget for autoriteten deres.

Men jeg tror heller ikke kampen kan vinnes, uten et nytt syn på Koranen. Og det vil bli en lang og krevende kamp. Det finnes riktignok noen muslimske ledere som mener at noe i Koranen kan tolkes i lys av nye samfunnsforhold, men det er (så vidt jeg kjenner til) ingen vilje til å stille spørsmålstegn ved synet på Koranen som Allahs himmelske, ufeilbarlige og evige bok.

Kampen for likestilling i Vesten har kostet kvinner mye, men jeg tror likevel det blir lite i forhold til den kampen disse unge, muslimske kvinnene står foran. Og i mine pessimistiske øyeblikk, tenker jeg at de ikke har sjans mot en slik “guddommelig” overmakt heller.

Likevel håper jeg på at en reformasjon er mulig, selv om det kan ta lang tid. Og alle som vil se, ser at det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.

Det håper jeg resten av det norske samfunnet også vil gjøre i enda større grad framover. Og da går min utfordring spesielt til arrangørene av kvinnedagen, og til de politiske partiene AP, SV og Rødt. For de har utfordret tolkningen av bibeltekster. Da må det samme gå an i forhold til Koranen. Uten å frykte for å bli kalt islamofob.


Erlend Waade lærer/kateket

Gå til innlegget

Veien innover

Publisert rundt 1 måned siden - 384 visninger

Jeg syns det er underlig at Merete Thomassen betegner veien innover som et sekulært fenomen.

Merete Thomassen skriver i Vårt Land 18. april at Gud ikke er i vårt indre, og at vi bare kan finne Gud ved å lete utenfor oss selv; nemlig i Bibelen, gjennom bønn og i sakramentene. Hun mener at faren ved å lete innover, ligger i at vi gjør individet til den høyeste autoritet. Og hun kaller denne tendensen kjernen i sekulariseringen av samfunnet vårt.

Men vil du endre noe, må du begynne med deg selv, ta ansvar for deg selv, og ta deg selv på alvor. Vi kan bare vokse og modnes gjennom å lete innover. Derfra kan vi begynne å gå veien mot en bedre utgave av oss selv. Det er ingen lett vei, men det er likevel den mest åndelige og religiøse av alle veier.

Det var den samme veien Jesus pekte på for alle mennesker da han sa: Følg meg, følg meg på min vei mot utfordringene, mot maktens sentrum, gjennom det dypeste mørket, og til slutt mot lyset, og til et nytt og bedre liv.

Han sa også at det budskapet; det riket han kom med, befinner seg inni oss og mellom oss. For hovedpoenget med Jesus fødsel og oppstandelse, er jo at han skal bli født og oppstå i våre liv; i hver enkelt av oss. For han er ikke utenfor, han er her; nå. Når vi er til stede i oss selv og åpner oss for han.

Slik kan vi som de første kristne, begynne å gå veien. Og den veien kan vi best gå når troen er blitt en del av kroppens hukommelse, følelsenes energi og tankens flukt. Det er en vei som går gjennom (ikke utenom) motstand, mørke og død, men også mot frihet, lys og liv.

Det er godt å hvile i at troens fundament er uavhengig av meg. Men vi kommer ikke utenom at dette fundamentet må ta bolig i oss. Og at dette er en dypt religiøs, åndelig og livslang prosess.

Jeg syns det er underlig at en teolog betegner denne veien innover som et sekulært fenomen. Det er jo en vei alle vår åndelige forbilder har gått.

Jeg tror at den som søker innover i seg selv, er til stede der, og snakker sant om det som er der, er nær det stedet Gud lar seg finne.


Trykket i Vårt land 21. april 2018

Gå til innlegget

Bibelen, - Guds tanker?

Publisert 3 måneder siden - 2110 visninger

Bibelen kalles ofte “Guds ord”. Konservative oversettelser har gjerne “Guds ord” på forsiden av Bibelen. Og i Folkekirken sies det både før og etter bibellesningene at det er “Herrens ord” vi får høre. Hvilke konsekvenser får det å tenke slik om en gammel bok? Mange og store, tror jeg. En av dem er det som nå skjer på Iveland bedehus.

Trøndelag og Telemark:

Det skjedde på Lifjell i 1975. En ung mann på 20 år. Oppvokst i Trøndelag og påvirket av en fest og drikkekultur. Men preget på dypet av  hippiebevegelsen fra USA og ungdomsopprøret fra 1968. Han kalte seg ateist, for i Trøndelag var det å være kristen det mest flaue, barnslige og tåpelige det gikk an å være. Og de kristne hadde ord på seg for å tro at de var så mye bedre enn andre.

Den unge mannen hadde begynt på Sagavoll Folkehøgskole. Der opplevde han å bli reddet fra å fryse ihjel i fjellet pga to venners fortvilte og dype bønn til Gud. Noen dager senere “tok han imot Jesus” på et kristent møte, og bestemte seg for å ha han som følgesvenn og ledestjerne gjennom livet. På kvelden gikk han en tur mens han sang av glede inni seg. Han holdt Bibelen sin i hånda, og tenkte at nå holdt han Jesus i hånda. Han kikket inn i vinduene til folk og syntes det var rart at ikke hele verden hadde forandret seg.

Den unge mannen var meg. Jeg var en mental type som ville forstå og betrakte ting før jeg våget meg utpå. Men denne gangen var det ikke logikk og tanke som styrte meg. Likevel hadde jeg intuitivt fått tak i selve poenget: At Bibelen inneholder en stor skatt. Og at denne skatten er en person med et fantastisk budskap.

Innpakning og innhold

Det jeg ikke skjønte da, var at denne skatten, denne personen, befinner seg inne i en skrøpelig innpakning. Fordi “innpakningen”, - Bibelen, er menneskers forsøk på å kommunisere til trosfeller og landsmenn hvordan de har opplevd Gud/Jesus i livet sitt.

Tekst prøver å formidle et budskap ved hjelp av ord. Men det er vanskelig å kommunisere entydig gjennom skrifttegn. Dette gjelder i ekstra stor grad gamle tekster, fordi vi da ofte ikke kjenner situasjonen tekstene er skrevet inn i. Hvis det i tillegg er snakk om å formidle Gud sine tanker og, blir det naturlig nok enda mer komplisert.

Når Bibelens tekster ble til Guds ord, skjedde det noe farlig. (Dette skjedde i de første hundreårene etter Kristus, gjennom utvelgelsen av autoritative skrifter). Fordi da ble det Guds stemme; Guds meninger, følelser og regler som stod der. Teksten fungerte da naturlig konserverende, men det ble også slik at noen eksperter/ teologer fikk enorm makt gjennom å ha ansvar for å fortelle folk hva Gud mente og følte om ulike ting. Denne tendensen forsterket seg ytterligere etter reformasjonen da det ikke lenger ble Bibelen og tradisjonen som ble avgjørende for kirkens lære, men kun Bibelen.

Fanget i bibeltroskap

Hvis vi går til vår tid, så tenker fortsatt de fleste kristne at Bibelen er Guds ord. Mange såkalt konservative kristne mener også at hele Bibelen inneholder Guds tanker til oss. Og de mener at Bibelens regler for liv og lære fortsatt er gyldige. Og de mener at Bibelen heller ikke kan inneholde historiske/dokumentariske feil. (Her går de forøvrig i samme fella som naturvitenskapen, som mener at bare det som er fysisk og kan dokumenteres, finnes. Og at det som ikke kan bevises historisk/fysisk bare blir uinteressante subjektive spekulasjoner. Det er derfor konservative kristne f.eks insisterer at jorda er 6000 år, på jomfrufødselen, og at Adam og Eva var historiske personer. Fordi hvis det ikke skjedde der og da og akkurat slik det står skrevet, blir det automatisk løgn og uinteressant).

Det var dette det handlet om da mange bedehusfolk og organisasjoner forlot Folkekirken i fjor vinter fordi den innførte vigsel av likekjønnede. De som gikk, begrunnet det med at Folkekirken hadde forlatt bibeltroskapen, var en løgnkirke, og ikke lenger hadde Bibelen som rettesnor for liv og lære. Ikke fordi Jesus har sagt noe som helst om homofili, for det har han ikke. Men fordi det i Bibelen finnes noen sterkt fordømmende setninger om sex mellom menn.

Iveland

Det er dette vi nå ser konsekvensene av på Iveland bedehus på Sørlandet. Det er interessant at talspersonen for bedehuset/Normisjonen sier at det som skjer ikke handler om homofili, men om ulike måter å tolke Bibelen på. Fordi han legger vekt på at vi har trosfrihet i Norge, og at ledelsen må få tolke Bibelen på sin måte.

Men det er ikke slik at dette handler om ulike, likeverdige tolkninger av Bibelen. Dette handler om at den måten bedehuset/Normisjonen tolker Bibelen på, for dem er den eneste rette. De mener at Bibelen er Guds ufeilbarlige og autoritative ord til oss, også i dag. Og at de som ikke har dette synet, risikerer å føre seg selv og andre inn i fortapelse fordi de dermed risikerer å ikke lære/leve i samsvar med Guds ord.

Saken handler om en mann som lever i et homofilt samliv, og som derfor har blitt nektet å lede og delta i bedehusets lovsangsgruppe. Men så har noen både på bedehuset og i bygda valgt å stå opp for denne mannen. Og de gjør det for selve saken. De gjør det ved å gå ut av lovsangsgruppen og bedehuset. Og de gjør det i protest mot kulden og ukristeligheten fra lederne sine. Dermed går de inn i en stolt gammel bedehustradisjon. Som nettopp oppstod gjennom at vanlig folk tok et oppgjør med en religiøs elite.

Spørsmålet er om de som går ut av bedehuset kan stå i protesten sin, uten å tenke nytt om Bibelen som Guds ord. Jeg mener at de som holder fast på at Bibelen pr definisjon er Guds ord, står i stor fare for å kaste barnet (Jesus) ut med badevannet. De risikerer å kaste vrak på kjernen i evangeliet. Og det er akkurat det folk i Iveland nå har skjønt. Fordi de ser at det lederne deres sier og gjør, ikke samsvarer med Jesu budskap. En leder som trekker seg etter 30 års frivillig innsats på bedehuset sier: “Min tro er at Jesus elsker alle”.

Hun har rett. For Jesus støtte ingen ut. Han inkluderte. Han ga ny verdighet og mening til alle de som var nedvurderte, utestengte og undertrykte. De som hadde utestengt dem, var de religiøse lederne. Så var heller ikke Jesus nådig mot disse. Han skjelte dem ut som hyklere; plettfrie utenpå, men fulle av råttenskap inni.  Og vi vet hvordan det gikk. De samme lederne sørget for å få ham henrettet.

 

Skatten

Det er budskapet til store kvinner og menn som kan treffe oss, og som lever videre.

Fordi de ofret mye for det de trodde på. Og gjennom det kan de samme personene bety mye for oss også i dag. Enten de heter Hans Nielsen Hauge, Martin Luther King, Karen-Christine Friele eller Jesus.

For meg er det i tillegg fortsatt naturlig å tenke at det går an å holde Jesus i hånda, og at han holder meg i hånda si.

 

Erlend Waade, lærer/kateket

Gå til innlegget

"Barnas beste". Om Folkekirkens ekteskapssyn.

Publisert over 1 år siden - 828 visninger

"At to av samme kjønn som elsker hverandre, forplikter seg og får kirkens velsignelse, kan ikke være et problem"

Den som har et godt mål, bør lete etter de viktigste hindringene for å oppnå målet sitt. En lege kan f.eks. ikke gjøre folk friske, hvis hun kun fokuserer på uvesentlige symptomer.

Øivind Benestad, med meningsfeller, har et godt mål: «Barnas beste». Men det kan virke som de fokuserer på et uvesentlig «symptom», og dermed foreskriver feil «medisin». At to likekjønnede som elsker hverandre, forplikter seg og får kirkens velsignelse, kan ikke være et problem. Når likekjønnet vigsel likevel gjøres til hovedproblemet for «barnas beste», skygger det for det som er den reelle utfordringen i Norge i dag: Barn og unge nedprioriteres.

En bekymring: Benestad, og mange med han, bekymrer seg med rette for hva likekjønnet samliv kan føre til. Ikke minst fordi parene nå kan få barn. Dette er tross alt nokså nytt, og det er ikke usannsynlig at det senere kan medføre problemer for barna. Forskning og sunn fornuft sier at barn trenger både maskuline og feminine omsorgspersoner/forbilder. De fleste likekjønnede par forsøker å løse dette så godt de kan gjennom venner og slektninger av motsatt kjønn.

Hva er så «barnas beste?»: Er det bra for barn som er født i Norge, å bli tvangsreturnert til et fremmed land? Er barnevernet alltid sikre på, - når de tar barn ut av familien sin -, at det er til «barnas beste»? Eller: Er det sikkert at barna får 1.prioritet når en skilsmisse vurderes? Er det helt uproblematisk at slektstrær nå mer og mer blir «slekts-buskas». Og kan det hende at barnehagen finnes mest for de voksnes skyld? For er det egentlig ok å «betale» barna for ikke å gråte når foreldrene forlater dem i barnehagen. Er barnets vonde følelser så ubehagelige, at de ikke får lov å vise dem? Eller kan mobbing skyldes at barn har med seg sår hjemmefra, som de må kompensere for ute? Og hva med skolens fokusering på karakterer; er det nødvendigvis til «barnas beste»? Ikke alltid, men noen ganger, er det heller ikke bare «barnas beste» som teller, når en liten baby, - litt ubeleilig -, vokser i mammas mage. Og hvorfor er barnerommene så fulle av leker, mens man må lete i skuffer og skap etter foreldrenes tilstedeværelse og ubetingede kjærlighet?

Bibelen og «barnas beste»: Bibelen forteller oss at Gud valgte å komme hit som en baby, - født utenfor ekteskap og uten «kirkens» velsignelse. Det finnes ingen mulig større oppgradering av barn enn det. Heller ikke av mor-barn relasjonen: Maria; som venninnene ristet på hodet av når hun fortalte «røverhistorien» sin. Eller av far-barn relasjonen: Mannfolkene lo av Josef fordi han stolte på Maria. Som voksen satte Jesus seg i barnets posisjon, og kalte Gud «pappa». Den tanken finnes ikke i andre religioner, og den var også helt ny (og blasfemisk) på Jesu tid. På Jesu tid skulle barna formes strengt slik at de senere kunne bli «egentlige» mennesker, - dvs. voksne. Mens Jesu lyttet til barna og velsignet dem. Bare en gang står det at Jesus ble sint. Det var da de voksne hindret barna i å nærme seg ham. Jesus sa også at ingen voksne kan komme til Gud, hvis de ikke blir som barn først.

Hovedproblemet: Jeg kan gjerne være med på Benestads «lag». De kjemper den viktigste kampen av alle. Men da må de først forstå at Folkekirkens velsignelse av likekjønnede par er noe positivt. Og at det finnes store, reelle utfordringer i forhold til «barnas beste». Og da handler det om at mange barn sliter i Norge i dag: Depresjon og angst holder på å bli epidemier. Mens legene ukritisk deler ut «lykkepiller»; en medisin som omtrent ikke har positiv effekt, men massevis av farlige bivirkninger. Så «barnas beste» er verdt å kjempe for, og den kampen vil kunne samle og utfordre mange; - kanskje alle. Og da kan Bibelens klare budskap om barns verdi være viktig å ta med seg.

Rakner Folkekirken?: Nå intensiveres kampen for å hindre at LHBT-folk skal få kirkens velsignelse: Folk melder seg ut fordi de mener Folkekirken har forlatt Bibelens klare ord. De samme sier den er blitt en «løgnkirke». Nye menigheter og kirker dannes. Det siste er at et menighetsråd nekter å følge opp flertallsvedtaket. Og mindretallet er helt sikre på at de har Gud, Jesus og Bibelen med på sitt «lag». Underforstått fradømmer de flertallet sin kristne tro. Mens Jesus utfordret de som trodde på ham, til ikke å dømme.

Bibelens klare tale: Mindretallet har ikke fundament for motstanden sin; -hverken allment eller bibelsk. De har bare ett bibelsk «argument». Og det er når Jesus siterer fra skapelses-beretningen der det står at Gud skapte mann og kvinne i sitt bilde; og sa at mannen skal forlate far/mor og holde seg til kona si når han giftet seg. Å finne et argument mot likekjønnet samliv her, er godt gjort: Også LHBT-folk vet som regel at de er enten mann eller kvinne. At mannen «tar med seg» sin mor inn i mange ekteskap, er derimot et stort problem, men har ingenting med likekjønnet samliv å gjøre. Noen i mindretallet hevder også at fordi likekjønnet samliv ikke er spesifikt godkjent i Bibelen, så må det avvises! Da må de også avvise sykling, moderne vitenskap, flyreiser m.m.!

Det viktigste bibelske argumentet for å slutte å diskriminere LHBT-folk, er likevel at Jesus kjempet hele livet for å gi undertrykte grupper oppreisning. Han opponerte mot de skriftlærde som argumenterte med Bibelen for å legitimere undertrykking av svake grupper. Og Jesus tok motstanderne sine på alvor: Han kalte dem bla hvitkalkede graver; fine utenpå, men fulle av dødningeben og urenhet inni. Gikk han for langt? De skriftlærde prøvde jo bare å følge Guds ord.

Respektløs eller respektfull: Mindretallet hevder at de ikke får den respekt de fortjener. De begrunner det med at deres syn er det samme som nesten alle kristne kirker i verden har hatt i 2000 år. De overser at dette synet har medført mobbing, fengsling og drap av homofile like lenge. Og de forstår ikke at det å ta «motstanderne» på alvor, nettopp handler om å vise dem respekt.

Mye tyder nå på at motstanden mot likekjønnet vigsel utvikler seg til å bli en tragikomedie. Det er uvirkelig å se på at den begrunnes uten fakta, empati eller bibelsk grunnlag. Enda mer uvirkelig er det at mindretallet får sterk motstand fra «vanlige folk», mens biskopene er travelt opptatt med å lage reservasjonsordninger for mindretallets kirkelig tilsatte

Kanskje skulle de hatt et annet fokus? For få år siden sa kollegene deres dette:

- «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er. En må være oppmerksom på at vi her står overfor en fare av verdensdimensjoner». (biskopene, 1954)

- «Personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani osv...». (biskop, 1973)

Et annet fokus for biskopene kunne vært å si tydelig «unnskyld» til LHBT-folk. Kanskje det er viktigere enn å støtte kirkelig tilsatte som syns det er ubehagelig å se på at to av samme kjønn velsignes i kirken.

  
Erlend Waade, kateket. 
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kersti Zweidorff kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
9 minutter siden / 2355 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Refusert
10 minutter siden / 917 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
19 minutter siden / 2355 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 9 timer siden / 159 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 10 timer siden / 159 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Pinsebevegelsens tåkeprat om homofili
rundt 10 timer siden / 548 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
rundt 10 timer siden / 2627 visninger
Les flere