Erlend Waade

Alder: 64
  RSS

Om Erlend

Følgere

Hva om de har en god grunn?

Publisert rundt 2 måneder siden - 961 visninger

Forestill deg: Hva om folk lar være å døpe barna sine fordi de rett og slett ikke tror det er nødvendig?

Åste Dokka retter søkelyset mot en dramatisk utvikling i folke­kirken de siste årene: Færre og færre døper barna sine, og mange har også sluttet å tro på Gud (Vårt Land 28.09.18).

Fylle kirkene igjen. 

Bare 10 prosent av 3,7 millioner medlemmer går noenlunde regelmessig i kirken. Hun mener utviklingen er dypt bekymringsfull, og skisserer en vei videre: Folk må fylle kirkene igjen. For da vil de lære språket, delta, trives, og få det de trenger: en større himmel, en håpefull livsfortolkning, tilgivelse og et sted å gå med sin takknemlighet og sine sorger.

Mange tror på Dokkas løsning om at trenden vil snu om folk igjen begir seg på kirkevei.

Jeg mener vi må begynne et annet sted. Og da handler det om å våge å se med nye øyne på den varen kirken selger. Og spørre oss om den er troverdig og gir mening for vår tids mennesker. (Dokka er sikkert ikke helt uenig i dette).

Som ansatt i Folkekirken i over 30 år, har jeg gjennomlevd mange fornyelsesprosjekt. De handlet om ny liturgi, pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av prosjektene tok opp spørsmålet om den varen vi solgte, var relevant. Den ble simpelthen ikke diskutert. Varen ble i stedet tatt for gitt; som noe alle var enige om. Slik kan det virke som Dokka også tenker. Hun mener kirken har det folk trenger. De må bare komme dit for å oppleve det.

Peterson light. 

På Sørlandet ­befinner det seg en Jordan Peterson light – psykologspesialist Sondre Risholm Liverød. Svært mange er innom podkasten og websiden hans. Og han samler store mengder unge mennesker når han forteller om sin reise mot å forstå hvordan kristne tenker, og om lese de bibelske fortellingene som tusenårig, dyp, erfart og levd visdom. Dette har han også skrevet bok om. Han har kalt seg ateist, men har over tid fått et nytt syn på de store fortellingene, også som terapeutisk hjelp for de som opplever forvirring og meningsløshet i livene sine.

Liverød utfordrer kristne til å bli voksne, og ikke henge fast i en ungdommelig fysisk/ dokumentarisk forståelse av fortellingene i Bibelen. Han sier blant annet at de som har lest litt om eventyr, vet at troll er bilder på ytre og indre fiender vi kan overvinne ved å møte dem ansikt til ansikt. Og at de sprekker når vi lar lyset skinne på dem; det vil si når vi snakker åpent og sant om det vi ser eller kjenner på. Det er dyp visdom, men ingen av oss tror på troll for det. Og ikke på Askeladden heller. Men Askeladden viser oss likevel en god måte å leve på.

Fordi det er budskapet som er det avgjørende. Ikke om fortellingene er dokumentariske. Liverøds utfordring blir ikke uventet møtt med dogmatiske uttalelser. Fordi tilhengerne alltid forsvarer sitt etablerte tros-standpunkt, og heller enn å samtale går de til motangrep på ateistens ståsted.

Det etterprøvbare. 

Jeg tror de protestantiske kristne/kirkene er fastlåst i opplysningstidens og vitenskapens verdensbilde. Og der er det det fysiske, dokumentariske; det vi kan ta på, etterprøve og bevise, som er det ­avgjørende. Derfor vil de fleste kristne også fastholde det fysiske i for eksempel jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten. For ellers frykter de at alt rakner.

Mens jeg tror det motsatte vil skje. Fortellingene vil åpne seg, utvide seg, og vi vil oppdage visdommen gjennom det dypt menneskelige og allmenne budskapet de har.

Jeg tenker at for eksempel skapelsesfortellingen handler om at vi også kan skape god virkelighet gjennom å uttale sanne og gode ord. Mens det motsatte skjer med falske og løgnaktige ord. Og at vi (som Adam og Eva) trenger å få åpnet øynene våre, bli bevisste, og se hvor sårbare vi er. Og forstå at vi kan såre andre, både med og uten vilje. Og dermed at vi har et stort ansvar fordi vi vet forskjell på godt og ondt.

Kanskje trenger vi også å ofre noe i nåtiden for å oppnå en bedre framtid (som Kain og Abel)? Og oppdage at det forutsetter en fremtidig dommer, fordi vi da får ansvar for om vi når målet. Kanskje er det også viktig noen ganger å ofre noe virkelig stort for å oppnå noe enda større og bedre. Slik Jesus gjorde.

Tror ikke. 

Så kanskje hadde PR-­byrået et poeng da de tidligere i høst sa at det virker som at folkekirken ikke tror på budskapet sitt? For jeg tror kirken mistet noe livsviktig da rasjonaliteten seiret, og det ble avgjørende å fastholde fortellingenes historisitet. Derfor tror jeg kirken trenger å lytte til de gudløse psykologene. For de vet mye om hva folk trenger. Og de har skjønt at Bibelens fortellinger inneholder dyp livsvisdom.

Skjer det, tror jeg kirkene kan begynne å tiltrekke seg folk igjen. For da vil folk møte et dypt relevant budskap der. Et budskap som gir mening og retning i livet. Fordi budskapet er levd og erfart gjennom tusenvis av år, og handler om det livet vi alle har fått å leve her på jorden. Og fordi det budskapet utfordrer oss til å møte livet oppreist, og med ansvar for å gjøre det best mulige ut av det, for oss selv og de rundt oss.

Noah vandret med Gud. Han lyttet, og bygde arken før flommen kom. Det var uten tvil den beste løsningen.

Gå til innlegget

Hva om de har rett?

Publisert 3 måneder siden - 135 visninger

Hva om kirken egentlig ikke tror på budskapet sitt?Hva om kristne ikke vet hva de tror på?Og hva om det kirken lærer, ikke er Bibelens budskap?

 

Et norsk PR-byrå uttalte nettopp at det virker som Folkekirken/de kristne ikke tror på budskapet sitt. Kirkens ledere syns det var en interessant tilbakemelding å få. Det virket som de også var litt overrasket over at de faktisk kunne bli oppfattet slik. Konklusjonen deres var at de måtte bli bedre på kommunikasjon. Og at de må ta i bruk de nye kommunikasjonskanalene. Og de sa: Selvfølgelig tror kirken og de kristne på budskapet sitt. I en lederkommentar i avisen Vårt Land sto det at det å antyde at kirken ikke tror på budskapet sitt, ville være respektløst.

Men hva hvis det er sant? Hva hvis det er sant at budskapet er blitt noen innlærte setninger som kanskje bare er forstått på overflaten? Kanskje budskapet bør gjennomtenkes på nytt?

Jeg tror dette er viktige spørsmål å stille både for kirken og for den enkelte kristne. Selv om det kan være både vanskelig og ubehagelig. For den som stiller denne type spørsmål står alltid i fare for å såre noen. Men det er vel f.eks. det som er meningen med et forpliktende parforhold eller et ekte vennskap: At man skal ha muligheten til å si ubehagelige ting til hverandre uten at den andre går. Selv om den andre blir såret. Men likevel på den måten forhåpentligvis vokse i forstand, empati, pålitelighet og raushet. Og slik bygge gode relasjoner som kan få store og gode ringvirkninger.

Jeg tror vi er blitt så opptatt av at vi ikke må såre noen, at vi snart ikke kan si noe som utfordrer, og som er sant samtidig. Det er blitt viktigere å formulere seg “politisk korrekt”, enn å si det den enkelte opplever som sant. Sverigedemokratenes leder sa to dager før valget noe som kunne oppfattes som sårende for en gruppe mennesker. Dette var tydeligvis så alvorlig at det førte til at SVT som nyhetsformidler, følte seg forpliktet til å ta avstand fra dette utsagnet på direktesendt tv. Noe som riktignok førte til at den ansvarlige i SVT måtte gå fra jobben sin.

Jeg kan også komme til å såre noen med denne kronikken. Men det er ikke min hensikt. Jeg ønsker derimot at vi som kaller oss kristne kan våge å kaste et granskende blikk på oss selv og vår tro. Og bygge gode relasjoner oss i mellom, og til de som ser på kristne utenfra.


Jeg har gjennomlevd mange fornyelsesprosjekt i kirken. De har handlet om ny liturgi, bedre pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av prosjektene har tatt opp spørsmålet om den “varen” vi “selger”, er god nok. Og spurt: Er den troverdig? Gir den mening? Treffer den vår tids mennesker på dypet? Eller om den er i samsvar med Bibelens fortellinger? For “varen”, evangeliet tas alltid for gitt. “Varen” fremstilles som en definert og avgrenset størrelse alle er enige om. Og kjernen i “varen”/evangeliet presenteres for tiden (i Folkekirken) som at Gud (et fullkomment, allmektig og allvitende vesen) er kjærlighet. Og pga denne kjærligheten til oss, ofret Gud Sønnen sin gjennom pine og død på et kors. Og han gjorde det  for at vi skulle slippe en tilsvarende straff. Tar vi i mot dette i tro, dvs aksepterer at slik er det, og ber om tilgivelse, får vi tilgivelse av Gud for det gale vi gjør/har gjort. Gjennom dette får vi også del i et evig, fullkomment godt liv etter døden. Og vi hverken kan, eller bør gjøre noe for å fortjene dette. Det er en gratis gave som bare kan tas imot i tro og takknemlighet. Slik blir budskapet/evangeliet en slags pakke. “Take it or leave it”. For tar vi imot gaven er vi “frelst”. Hvis ikke, går vi et dårlig etterliv i møte; enten som evig utslettelse eller som evig pine.

Spørsmålet er jo om denne fortellingen gir mening. Er den i samsvar med dype, menneskelige erfaringer og visdom? Og stemmer den med budskapet i Bibelens fortellinger?

Jeg hørte en gang om noen litt eldre mennesker på et bedehus som fikk spørsmål om de kunne tenke seg å delta på et kurs som handlet om hvordan vi kan vokse og modnes som kristne og mennesker. De svarte nei. Fordi de hadde sin sak i orden med Gud. De trodde Jesus hadde dødd for dem på korset. Og det var nok. De trengte ikke noe mer.

Jeg har levd av, for og med den kristne tro i over 40 år. De aller fleste jeg kjente, kalte seg også kristne. Et av de viktigste spørsmålene å holde rede på, var hvem som var kristne.

Men er det slik at det viktigste er hva vi kaller oss? Er det ikke viktigere hvem vi er; dvs hvordan vi er mot andre og mot oss selv. Og er ikke den fantastiske gaven dette livet er, viktigere enn etterlivet, viktigere enn en himmel uten utfordringer? Vi står tross alt på toppen av en evolusjonsmessig utvikling på millioner av år. Og på et hav av tilfeldigheter, og på en uendelighet av offer mennesker har gjort for at vi skal kunne eksistere.

Er egentlig etterlivet så avgjørende som vi tror? Er døden det verste vi kan tenke oss? Kan det heller være galskapen? Eller det å gå til grunne i hevntørst og hat? Og slik skape et helvete på jord i seg og rundt seg.

Og hva er tro? Det er vanskelig for oss å vite hva Bibelens mennesker forbandt med tro. Og også med troen som gave. Sannsynligvis tenkte de at en gave alltid forutsatte en gjenytelse i en eller annen form. Jeg antar at tro for dem handlet om å leve moralsk godt. Om å tro at det gode var sterkere enn det onde, tross alt. Og at det å være ydmyk, pålitelig og empatisk, var det beste du kunne være. Ikke slik at det alltid var en direkte sammenheng mellom å leve rett, og det å få et godt liv. Men at troen på at det i hovedsak var slik, var selve fundamentet for det de kalte tro. Fordi Gud var sammenfatningen av alt fullkomment og godt. Og tro handlet om å leve i samsvar med dette idealet.

Mens nå er budskapet på mange måter gjort om til en tro på historiske begivenheter/personer. For mange er det helt avgjørende at jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten er faktiske, fysiske hendelser. Og at Jesus fysisk så og snakket med djevelen i ørkenen.

Men ingen av Bibelens forfattere tenkte slik. Såkalt vitenskapelig tankegang er en ny oppfinnelse. Bare 2-300 hundre år gammel. Mens Bibelens fortellinger er mye eldre, og bygger på oppsamlet menneskelig erfaring og visdom gjennom hundretusener av år. Og det vi trenger, er å oppdage den dype, allmenngyldige betydningen de har for hvordan vi bør leve livene våre. De handler ikke om detaljer, men om sammenhenger. De handler ikke om vitenskapelige fakta, men om visdom. Og vi vil aldri finne ut i hvilken grad de bygger på faktiske historiske personer og hendelser. Selv om mange av dem sikkert gjør det. Men lar vi verdien av dem avgjøres i forhold til om de er dokumentariske eller ikke, mister vi lett budskapet i dem. Og de er heller ikke gitt oss for at vi skal lage dogmer av fortellingene, men for at vi skal påvirkes så mye av budskapet at det får betydning for hvordan vi lever.


Og kanskje er dette mye viktigere enn vi vanligvis tror. For Bibelens fortellinger er bærende fundamenter for hele vår vestlige kultur. En kultur som over tusenvis av år har kommet svært langt bla i vektleggingen av det enkelte menneskets “hellighet”, verdi og ukrenkelighet. Og i forståelsen av at livet er en kamp mellom gode og onde krefter både i oss og rundt oss. Og også i ordets og sannhetens verdi, gjennom bla den store vektleggingen vi har av trykke- og talefrihet. Og i tillegg dette at vi står ansvarlige for våre valg, og har en fri vilje. Når så opplysningstiden og den vitenskapelige tankegangen kom, ble dette gradvis erstattet av tanken om at det er de fysiske, materielle og dokumentariske faktaene og hendelsene som har betydning. Denne tankegangen har hatt en enorm innvirkning på måten vi tenker på. Også på hvordan kirkene og den enkelte kristne tenker. Friedrich Nietzsche så dette, og så på det som en degenering av kristendommen, og erklærte: “Gud er død!” Ikke som et håpefullt og triumferende utsagn. Men som et varsel om at noe viktig var borte, og at det kom til å komme noe annet som erstattet gudstroen. Han spådde og advarte mot de gudløse ideologienes frammarsj. Og de kom også, - bla gjennom nazismen og marxismen. Ideologier som ble de dødeligste, mest autoritære og menneskefiendtlige noensinne. Nietzsche proklamerte i stedet troen på en helt ny mennesketype; hevet over moralen:  overmennesket, som svaret på at “Gud var død”. Men som 44-åring mistet han forstanden, og evnen til både å gå og snakke. Kanskje som en konsekvens av at han selv ikke klarte å tro på at overmennesket kunne redde verden. Som vi vet, var det det motsatte som skjedde gjennom raseideologien i nazismen.

Så til det viktigste: Hva prøver  Bibelens fortellinger å gi oss? Som sagt i alle fall ikke referater av dokumentariske og fysiske hendelser. Men de prøver å fortelle hva som dypest sett er sant og rett om våre menneskelige kår og moralske valg. For alle. Til alle tider.

I det følgende foreslår jeg noen alternative lesemåter for Bibelens fortellinger.

Skapelsen:

Når Johannes i begynnelsen av evangeliet sitt kaller Jesus for “Logos” (Ordet), så henviser han til det som skjedde da Gud skapte verden gjennom å uttale sanne og virkekraftige ord. Ord som skapte virkelighet. God virkelighet. Og for Johannes var Jesus selve Sannheten i egen person. Og Johannes vektlegger på ny og på ny at Jesus (som Gud) gjennom sine ord skapte god og ekte virkelighet. Jesus virkeliggjorde et helt nytt kongerike basert på dype og kraftfulle sannheter.

Men dette er samtidig en dyp psykologiske sannhet for oss. For når vi taler sanne ord om oss selv og andre, kan vi også skape ny og god virkelighet i oss og rundt oss. Derfor er betydningen av det frie ord så viktig for hele vår kultur og eksistens. Og derfor må vi også verne om denne retten med “nebb og klør”. For ekte, sanne og gode ord kan skape god virkelighet. Mens hatefulle, skjønnmalende, løgnaktige og nedvurderende ord, alltid er i stand til å skape det motsatte.


Hagen:

Adam og Eva spiste av frukten på treet som ga kunnskap om godt og ondt. Og i samme øyeblikk fikk de åpne øyne, og oppdaget at de var nakne. Hva handler denne fortellingen om? Sannsynligvis at mennesket gjennom hundretusener av år med utvikling, til slutt utviklet bevissthet. Bevissthet er en helt utrolig ting. Det er på en måte det vi opplever alt med. Men det er omtrent umulig å beskrive hva det er. Det er bla annet en måte å se oss selv utenfra på. Og vi kan til og med reflektere over at vi har bevissthet. Ingen andre arter har i nærheten samme grad av bevissthet som oss. Gjennom å “våkne” til bevissthet oppdaget Adam og Eva tiden, og de oppdaget dermed også alle potensielle farer i fremtiden; inkludert døden. Og de oppdaget samtidig at de var nakne, dvs hvor sårbare de var. Og dermed oppdaget de også det ondes mulighet i seg selv. For den som kjenner sin egen sårbarhet, kan også bruke den oppdagelsen til å skade, såre og ødelegge for andre. Derfor står det også at frukten de spiste, kom fra treet som ga kunnskap om godt og ondt.

Ikke uventet finner vi den samme utviklingen i ethvert barn som våkner til bevissthet en gang i to-års alderen. De oppdager også etterhvert dødens realitet. Og også sin egen sårbarhet, og dermed muligheten til å såre andre. Dvs at de får kunnskap om godt og ondt.

Det er derfor mulig å lese fortellingen fra Edens hage som helt grunnleggende visdom for alle mennesker til alle tider.


De første menneskene:

Adam og Eva var på en måte ikke mennesker som oss. De var skapt; - ikke født av et annet menneske. Det var derimot Kain og Abel. Fortellingen om dem handler om det å ofre. Det er noe vi lett tenker på som primitivt og rart. Mens ofring egentlig handler om selve grunnvilkårene i menneskelivet. Vi ofrer alle noe for å oppnå noe bedre i framtiden. Så derfor er offer noe helt naturlig, og grunnleggende godt og rett. Og dess større offeret er, desto mer sannsynlig er det også at fremtiden blir god. Noe mennesker i alle kulturer til alle tider har dramatisert gjennom konkrete offer, og gjenfortalt i ulike mytologier. Derfor er det ikke rart at vi møter de første menneskene i Bibelen når de ofrer. Både Kain og Abel ofrer. Det er det de første menneskene gjør. De har oppdaget at de kan forhandle med fremtiden. Gjennom å ofre noe i nåtiden, kan de få en bedre fremtid. Abels offer blir anerkjent og mottatt av Gud, men ikke Kains. Det står ikke noe tydelig om hvorfor. Slik det også er i livet for oss alle. Det er ingen entydig sammenheng mellom den som lever rett og riktig, som ofrer seg for andre, og den som får et godt liv. Men det ligger likevel under i fortellingen om Kain og Abel, at det er Abel som lever riktig, har fremgang, blir likt av andre, og prøver å gjøre opp for seg så godt han kan. Mens Kain tydeligvis ikke lever slik. Hans offer er muligens ikke gode eller store nok? Kanskje er det fordi han er den førstefødte, og derfor mener han har automatisk førsterett til det meste? Men han legger ikke noe av ansvaret for at ting går dårlig, på seg selv. Han bebreider livet/tilværelsen/Gud for at alt går så galt for han. Beskrivende nok står det at han ser ned. Og han begynner å hate den som det går så godt for, Abel. Abel, som er selve urbildet på det gode og kloke menneske. Og hatet vokser i styrke til det til slutt blir så stort at Kain velger å drepe sin egen bror. Slik f.eks også mange av skoleskyterne i USA gjør. De går løs på og dreper de mest uskyldige, de forsvarsløse før de til slutt dreper seg selv. Fordi de hater alt og alle; og grunnleggende også hele tilværelsen, inkludert seg selv og Gud.

Bibelen er uhyggelig realistisk. Den forteller oss at det aller første mennesket ble fanget av de onde kreftene som slippes løs når bevisstheten om tiden og egen sårbarhet først har våknet. Det første mennesket drepte sin gode lillebror! Men så måtte han også ta konsekvensene av det. For Gud utslettet ikke Kain. Gud lot han få leve, og ga Kain et merke så ingen skulle drepe han. En straff som kan ses på som verre enn døden. For å leve et helt liv med et brodermord på samvittigheten, er sannsynligvis så nærme helvete som det er mulig å komme. Noe forøvrig Dostojevskij har beskrevet bedre enn noen i boken “Forbrytelse og straff”. Men også for Raskolnikov, og kanskje også for Kain, kan det muligens finnes en mulighet for modning, anger og gjenopprettelse. Men det er en tøff  kamp for alle å gjenopprette konsekvensene av sine egne store synder; selv på sitt eget dødsleie. Alle som har sett filmen “Dead Man Walking”, har sett hvor tøff den kampen kan være.

Det går også an å lese Kain og Abel-fortellingen som kampen mellom ulike krefter i seg selv. Og om hvor farlig det er å drepe idealet i seg selv; det beste i seg selv. Og si til seg selv: “Til helvete med alt. Verden er dypt urettferdig, og det er ingen å stole på. Samme hva jeg gjør, så blir det galt, uansett”. Det fører bare én vei Og den veien går nedover, og inn i et dypere og dypere mørke.


Den største helten:

I Bibelen er Jesus sannsynligvis forsøkt fremstilt som den største helten noensinne.  Og helte- fortellinger er klassiske mytologier i alle kulturer/religioner. Men i Jesusfortellingen hører vi først og fremst ekkoet fra Bibelens egne helter. De som vandret med Gud: Adam, Abel, Noah, Abraham, Jakob Josef og Moses. De er ikke helgener, men mennesker som kjempet med Gud og mennesker. Som falt på ny og på ny. Men som også reiste seg igjen.

Jesus fremstilles som helten som går ut i ødemarken, ut i det ukjente, konfronterer og bekjemper den/det onde (demonene, dragen, trollmannen, heksa, trollet, slangen, djevelen) gjennom å uttale sanne ord. Slik Gud også skapte en god verden gjennom sanne og skapende ord. Derfor blir Jesus helten som går ut i det ukjente og farlige, overvinner det, og tar med seg en stor skatt tilbake.

Men Jesusfortellingen inneholder også en annen heltefortelling. Nemlig om den helten som utfordrer den korrupte makten. Jesus skapte gjennom det noe nytt; et helt nytt samfunn; basert på enkeltmennesker som var villig til å gå den samme veien som han selv hadde gått. En vei som innebar kamp mot både menneskelige og åndelige destruktive og korrupte krefter. Derfor ble også de første kristne kalt “de som går veien”. Nettopp fordi de målrettet våget å konfrontere de onde kreftene i seg selv, og utenfor seg selv. Og de var også villige til konfrontasjon med de ansvarlige for samfunnsordenen. Både den åndelige og den sekulære.

De som besitter makt står alltid i fare for å bli korrupte. Og de trenger derfor alltid å utfordres og fornyes. For de skal ikke forvalte sin egen klokskap og makt, men samfunnets/kulturens/religionens dype og opparbeide visdom. Det er bla derfor de gudløse ideologiene er så farlige.

Jesus utfordret maktapparatet hele sitt liv; ikke minst gjennom å inkludere de som makten hadde utestengt. Og til slutt i Jerusalem provoserte Jesus den åndelige makten ved å “rense tempelet”, og dermed forkaste hele offerpraksisen som foregikk der. Det var som han ropte ut at ofrene i templet var ugyldige og ikke ble tatt imot av Gud. Og gjennom det skrev han også under på sin egen dødsdom.

Jesus utfordret også den sekulære makten ved å bli kalt Guds Sønn, Frelser og Fredsfyrste. Noe den mektige keiseren også kalte seg. Jesus; som var en snekkersønn fra Nasaret, utfordret keiseren i Roma! Det var ikke rart han måtte ryddes av veien. Og Jesus visste selvfølgelig at det kom til å gå slik. Men han var villig til å ofre alt. Han ofret seg selv for noe som var større enn seg selv. Og gjennom det han trodde på, levde ut, og døde for, bygde han et nytt rike, et kongedømme av mye større betydning og varighet enn det romerske. Et rike som lever videre fortsatt, og som kanskje aldri har vært større enn i vår egen tid; to tusen år etter. Mens romerriket er borte for lengst.

Alle som vil “gå veien” Jesus gikk, vil møte noe av det samme som han gjorde. De vil møte katastrofer, ydmykelse, motstand og død. Men de vil også ha i seg muligheten til å reise seg igjen; til å oppstå. Og til å gå videre. Litt klokere; med litt mer visdom. Og de vil vite hvor veien fører dem. Og de vil derfor også vite når de eventuelt viker av fra den veien. Målet vil stadig måtte fornyes og gjøres mer spesifikt i hver enkelts liv. Men målene vil alltid være der. Og da er det ingen grenser for hvor mye det gode kan spre seg. I dem selv, i familien, i slekten, i venneflokken, i arbeidsfellesskapet, og i samfunnet forøvrig.


Korset:

Korset er kristendommens hovedsymbol. Korset er et sted. Et kryss. Et senter mellom himmel og jorde; det horisontale og det vertikale. Det ligner også på en forenklet menneskeskikkelse. Korset forteller i tillegg om lidelse; om smerte. Og om offer. Noe som er helt sentrale ting i alle menneskeliv. For vi møter alle smerte og lidelse. Også av helt urettferdig og uforklarlig karakter. Det er et faktum ingen kan bortforklare. Ikke engang postmodernismen som sier at sannhet ikke finnes, og at universet og menneskelivet ikke har noen dypere mening. Mens korset forteller at lidelsen/smerten også kan ha en mening. Om du aksepterer den, og bærer den. Og ikke gjør det motsatte; nemlig forbanner livet, Gud og mennesker når katastrofen rammer. Men korset snakker også om offer. Villigheten til å ofre noe i nåtiden for å oppnå noe bedre i framtiden. Noe som er helt sentralt: at vi kan endre fremtiden gjennom våre nåtidige handlinger. Forøvrig var det det motsatte Esau gjorde da han ofret førstefødselsretten sin til  sin bror Jakob til fordel for et måltid mat. Og kanskje gjør vi noe av det samme når vi helst vil ha alt med en gang. Men det at vi vil ha alle behov tilfredsstilt her og nå, gjør oss sannsynligvis dårlig tilpassede i møte med livets harde realiteter som møter oss alle. Så derfor handler sentrum i den kristne tro om å akseptere og bære den lidelsen som møter oss. Ta korset vårt opp og følge Jesus på den veien han gikk. Det er et mye bedre valg enn å la hevnlyst og ødeleggelseslyst ta over når sykdom, katastrofer eller svik rammer helt tilfeldig og urettferdig. Selv om behovet for hevn og bitterhet er lett å forstå, så vil det alltid bare gjøre det vonde enda verre. Derfor er det også en svært dårlig “løsning”. For det er ingen grenser for hvor stor makt det onde har, og hvor stor makt det kan få over oss. For som noen har sagt (C. G. Jung): “Skyggene fra helvete, strekker seg helt inn i hvert enkelt menneskes sjel.” Og som noen andre har sagt: “Vet du ikke at du kunne blitt en torturist i en fangeleir, kjenner du deg selv dårlig”.

Men det er heller ingen grenser for hvor langt det gode kan rekke ved hjelp av gode handlinger, og ved hjelp av gode, sanne og ekte ord.

Mens forfallet går av seg selv, fordi vi ofte velger minste motstands vei. For det er lettere å tie enn å tale. Og det er lettere å lyve enn å snakke sant.

Den som vil kjempe for det gode, trenger derfor å være våken. Og være modig.

Og innse at det onde finnes som en reell og farlig kraft i sitt eget indre. For “intet tre vokser inn i himmelen, hvis det ikke har røttene sine i helvete”.

Min tro er at selv om det onde har stor spredningskraft og smitteeffekt, så er den gode makten sterkest.

Derfor vil jeg forsøke på ny og på ny å møte det onde med det gode.

Gå til innlegget

Poenget med presten?

Publisert 6 måneder siden - 375 visninger

Halvard Johannessen (1. amanuensis, teol. fak. UiO) skriver 8. juni i VL om poenget med presten. Han mener det er livsviktig at presteutdannelsen er vitenskapelig basert fordi bare da kan kirken/prestene være i stand til å forkynne evangeliet troverdig.

Jeg er uenig. Jeg tror det er et av Folkekirkens store problem at presteutdannelsen er en såkalt vitenskapelig, forskningsbasert utdannelse.

Utgangspunktet for dette var etableringen av universitetene i Europa, og kirkens behov for å være en del av en akademisk “åndselite”. Det gjorde prestens rolle i den protestantiske gudstjenesten til foredragsholder, og mange steder i Norge fikk gudstjenesten navnet “preken”. Og mang en gudstjenestedeltager sovnet under prestens lange, monotone og teologiske betraktninger på prekestolen. Mens prestene selv konkurrerte om hvem som kunne holde det mest rettroende og kloke lutherske foredraget.

Mye av dette finnes fortsatt. Utallige er de prekener jeg har hørt der prestens språk kun beveger seg i et teoretisk/teologisk univers. Og der presten ikke virker berørt av dagens bibeltekst. Og han (kvinnelige prester er ofte bedre) berører dermed heller ikke tilhørerne eller hverdagen deres.

Jeg tror ikke en vitenskapelig tilnærming til presteutdanningen er den beste. For hva bruker prestene sin utdannelse i gresk og hebraisk til? Og bruker de i det hele tatt det de lærer om tekstkritikk, historisk/kritisk metode og kanondannelsen i sin yrkesutøvelse? Jeg har i alle fall hørt lite av det (heldigvis), selv om bibelordenes opprinnelige greske/hebraiske betydning nevnes av og til.

Det er jo heller ikke slik at det er litteraturprofessorene som er de beste til å formidle en romans budskap. Vi trenger dem absolutt, men kanskje passer de best på universitetene. Kanskje mest fordi de ofte tar livet av en tekst i samme øyeblikk som de forklarer den i hjel.

Tro er liv, og ikke vitenskap. Tro handler om mye dypere sannheter enn det den faktabaserte vitenskapen kan gi oss. Bibelen er litteratur om levd liv og menneskelige gudserfaringer på samme måte som mange andre bøker/tekster er det. Den kan derfor skape gode og sterke møter i møte med mitt og ditt liv. Slik alle ekte og gode tekster kan.

Så slipp Bibelen fri. Den inneholder fantastisk litteratur: poesi, historiske myter og fortellinger, etiske refleksjoner, profetier, lignelser, store gudsopplevelser og dypt gripende biografier.

Tekst er et enestående kommunikasjonsmiddel, og den kan skape ekte møter mellom forfatter og leser på tvers av enorme avstander i tid og rom. I møte med god tekst, kan vi endres på dypet. Vi kan bli empatiske og rause. Det kan være fint å vite noe om forfatteren og tekstens bakgrunn, men dette trenger ikke være avgjørende. Noen ganger kan det være bra å ikke vite så mye, og la teksten i seg selv skape møtet.

Kanskje kan vi lære noe av den gamle presteutdannelsen til katolikkene og de ortodokse . Den starter med praksis og ender i overgripende refleksjoner. Den foregår ved hjelp av klosterliv der preste-lærlingene møter seg selv og sine egne indre “demoner”. Der de lever dagen gjennom stillhet og tidebønner. Der de selv må gå i sjelesorg, og lære seg å tilgi og og be om tilgivelse. Der de forhåpentligvis oppdager hovmodets farer. Og der de får øve seg i å skjelne mellom Guds og sin egen stemme.

Og kanskje trenger mange prester med andre bakgrunner og utdannelser enn den akademisk teologiske. For vi trenger ikke først og fremst teologiske broilere. Men vi trenger hyrder som kjenner veien fordi de har gått den selv.


Erlend Waade, lærer/kateket

Gå til innlegget

Fabel-aktig?

Publisert 6 måneder siden - 192 visninger

Han sa: “Hva er det du fabler om?” Det der er jo bare gamle myter og eventyr”. Men kanskje sa han mer om vår tid, - enn om fabler, myter og eventyr?

En undersøkelse sier at 42% av Norges befolkning mener at vitenskapen gjør religion overflødig. Og hele 69% av de som ikke er religiøst aktive, sier det samme. Det kan dermed virke som (natur)vitenskapen har blitt vår største religion.

Samtidig syns jeg også jeg ser mye av det motsatte, og det er det denne artikkelen handler om. Jeg opplever en fornyet interesse for mytologier og de gamle religiøse fortellingene. For det blir sannsynligvis etterhvert krevende for de fleste av oss å være overgitt til seg selv i kun et materialistisk/fysisk univers. For mennesket er et uhelbredelig meningssøkende vesen. Uten mening forvitrer vi.

F.eks. følger millioner psykologiprofessoren Jordan Peterson og hans nytolkninger av bla Bibelens fortellinger på YouTube.

Og Human-Etisk Forbund i Kristiansand arrangerte denne våren møter som tok opp religion og etterlivet/døden. I april var temaet: “Religion - et gode eller et onde?” Møtet var lagt opp som en dialog mellom Sondre R. Liverød (psykologspesialist) og Didrik Søderlind (rådgiver i HEF). Et hovedfokus i samtalen var nettopp de store religiøse fortellingene. Psykologen utfordret humanetikerne, og sa at de manglet fortellinger folk kunne lene seg mot i ulike livskriser. Han fortalte om rotløshet, ensomhet og meningsløshet hos mange av pasientene sine. Og han mente dette kunne skyldes en manglende tro på at de var del av en større fortelling; en større mening og kraft i livet enn sin egen.

HEF-rådgiveren mente at de religiøse fortellingene levde i beste velgående fortsatt. Gjennom filmer og serier som handlet om helter som ofret seg, eller om hevnere som kom tilbake for å straffe “synderen”. Han opplevde at disse fortellingene/ mytologiene fortsatt traff folk midt i hjertet, nettopp fordi de var allmenne. Han mente i tillegg at det var mer enn nok andre ting å finne mening i. F.eks i naturen, meditasjon, musikk, kunst og fysisk fostring. Likevel understreket han de religiøse fortellingenes historiske betydning, og sa at de som ikke kjente til dem, manglet dannelse.

Jeg tenkte: er det først og fremst dannelse vi trenger når vi opplever at livet “krasjer” eller blir meningsløst? Når vi “møter veggen” eller når “maskene faller”? Når depresjonen tar fra oss all kraft og tro på oss selv? Eller når bekymringene blir til lammende angst?

Jeg tror det psykologen hadde sett, er mange “moderne” menneskers største (bevisste/ubevisste) smerte: nemlig en manglende tilhørighet; en manglende tilknytning; en manglende kontakt med seg selv, med andre, og med en dypere mening i sitt eget liv og i sine egne nære fellesskap.

Dessuten tror jeg ikke på HEF-rådgiverens analyse om at de gamle mytologiene lever i beste velgående, og at vi har fått nye som kan fungere like bra. Jeg tror ikke de religiøse fortellingene han refererte til, er levende og kraftfulle mytologier lenger. De fungerer heller som en slags underholdning. Det er noe vi ser på som tilskuere. Noe vi slapper av med når vi kjeder oss, og ikke har noe bedre å finne på. Og de endrer oss derfor heller ikke.

Men vår tid, vår kultur har helt andre mytologier/fortellinger som virkelig preger oss.

Her er hovedpoengene i noen av dem (det fins mange flere):

- vi blir lykkelige gjennom å skaffe oss flere ting/utstyr/opplevelser
- vitenskapen forteller oss sannheten om virkeligheten
- smerte/motstand bør helst fjernes/unngås
- vennskap er viktigere enn “familieskap”
- du kan bli hva som helst, bare du vil det nok

Men dette er falske mytologier. De kan være sanne på et overfladisk plan, men de gjør oss bare avhengige av det som aldri gjør oss tilfredse. De sier at mer shopping, flere ferier, bedre karakterer, mer suksess, flere venner, mer tempo, flottere kropp osv. kan gi oss det vi trenger. Samtidig påstår vitenskapen å ha svaret på alt vi ikke forstår, og at det bare er det etterprøvbare som er viktig. De aller fleste av oss; både religiøse og ikke-religiøse er påvirket på dypet av disse falske mytologiene.

De gamle mytologiene handler om ekte verdier som varer. Og som dermed kan være gode å lene seg mot i ulike livskriser. Men det forutsetter at vi kjenner dem, tror på dem, og ikke minst: lar dem prege handlingene våre. De krever mye av oss, men nettopp derfor har de også mye å gi hvis vi lever dem.

Fablene, eventyrene og mytene handler ikke om historiske hendelser, fysiske fakta, eller om bare meg og mitt liv. De bygger på innsikter gjennom generasjoner. De forteller om ting som ligner, om hvorfor ting skjer på ny og på ny. Og om smertefulle, men viktige erfaringer. De kan dermed gi videre sannere sannheter enn moderne mytologiene kan gi oss. Fordi: «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» (Sigrid Undset).

Her er hovedbudskapet i noen gamle, religiøse(kristne) mytologier:

- hovmod og egoisme er farlige laster.
- ydmykhet og nestekjærlighet er store dyder
- det går an å vokse på motstand/lidelse
- materialisme er farlig
- den største helten er den som ofrer seg for vennene sine/den gode           saken

- det finnes alltid håp for en angrende synder
- forsoning/tilgivelse er det viktigste av alt

Disse mytologiene formidler visdom og verdier det går an å lene seg mot når livet butter. Dessverre er det få som forstår det dype budskapet de har. Det gjelder også for mange kristne kirker og menigheter som mener budskapet de har, er fastlagt til evig tid, og dermed kan uttrykkes i klart definerte dogmer. Jeg har selv jobbet som ansatt og frivillig i Folkekirken i nesten 40 år, og har sett med undring på f.eks. forsøk på fornyelse av gudstjenestene. Da ble de ansatte kurset for å lære nye melodilinjer på liturgien, og de gjorde det også mulig å velge mange forskjellige alternativer. Begge deler skapte bare større fremmedgjøring og utrygghet for folk, og de nådde ingen nye gjennom en slik “fornyelse”. I stedet burde de kanskje sett med nye øyne på budskapet sitt, og våget å nytolke det i møte med vår tid.

Kanskje er Jordan Peterson inne på noe når han tolker Kain og Abel fortellingen som en misunnelses-myte? Eller fortellingen om Abrams offervilje, som han fremstiller som en universell fortelling om at den som er villig til å ofre mye, kan oppnå mye?  Eller Svein Tindberg som fabulerer(!) i sin barnebibel omkring Babel-myten, eller boltrer seg i fortellerglede om Adam og Evas navngiving av alle dyrene?

Til slutt: En ung jente fra Somalia fortalte meg om Al-Shabaabs herjinger i Mogadishu. De hadde truet henne med maskingevær som 4-åring, og hun hadde sett kroppsdeler av henrettede mennesker hengt opp i gatene der til skrekk og advarsel. Det som gjorde det mulig for henne å fortelle meg om traumene sine, var et eventyr vi pratet om. Eventyret handlet om et troll som for å overleve hadde gjemt kjøtthjertet sitt under steinhella, og erstattet det med et steinhjerte. Fordi det gjorde så fryktelig vondt i trollets kjøtthjerte når det ble såret eller skremt. Og mens vi pratet om eventyret, skjedde det utrolige. Jenta fra Somalia kjente seg igjen. Slik var det for henne også, sa hun. Eventyret fortalte henne den dypeste sannheten om henne selv!

Hva om vi begynte å lese de gamle mytene, fablene og eventyrene for hverandre igjen? Og delte dem med hverandre? På tvers av alder, kjønn, etnisitet, religion og andre grenser? De er for barn, men enda mer for voksne. Og de finnes i alle land, og i alle kulturer.

Kanskje kan disse fortellingene gi oss noe å lene oss mot når vi alle av og til føler oss alene i universet? Eller når vi føler på en manglende tilhørighet/tilknytning/kontakt med oss selv, med andre, - eller med meningen med jobb og liv?

Jeg tror faktisk det er mer å hente i de fortellingene enn i de som fakta-fundamentalismen, vitenskaps-religionen og prestasjonsjaget har å tilby oss.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 474 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 16 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 459 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 16 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 2 timer siden / 562 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 487 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7442 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 575 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1194 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1194 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 575 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1194 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 562 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Les flere