Thomas Erlandsen

Alder:
  RSS

Om Thomas

Undervisningsleder i Stokke-
menighetene og tidligere pinsepastor

Følgere

Komplisert barnetro

Publisert 2 måneder siden - 1461 visninger

Troen var inderlig. Troen var krigersk.

Korolambanariafilastorio! Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja, HALLELUJAAAA! Nå reiser vi oss dere og løfter våre hender og roper til Gud om helbredelse for landet vårt! Rop det ut: Herre, Jesus, la ditt blod rense vårt land! Nå står vi sammen om å bryte djevelens bånd over vårt samfunn!

Vi var kommet inn i slutten av kveldsmøtet og pastoren hadde for lengst svettet ut skjorta si, og en menighet på 200-300 mennesker sto og ropte i tungetale. De fleste sto med hendene strukket mot himmelen, trippet ivrig, mens de vugget frem og tilbake og fra side til side. Kropper tett i tett, høye rop, tungetale, latter, gråt og stønning om hverandre, svette og deodorant blandet med lukten av halspastill.

Troen var inderlig. Troen var krigersk.

Troen på Gud og djevelen var ikke noe kødd, men en høyst reell åndskamp som ble utkjempet i bønn, faste og ofte høye rop. Mennesker ble kalt frem til scenekanten for å ta livsviktige beslutninger om atter en gang å gi sitt liv til kallet, Jesus og Den hellige ånd. Nesten som forrykt sprang pastoren rundt og la hendene på de som hadde kommet frem. Ikke lenge etter lå mennesker som strødd på gulvet. Noen i spasmer, noen i hulkgråt og noen så rett og slett døde ut. En gang var det også ei som skrek grusomme skrik. Dette var visstnok en demon som skrek, mens den ble drevet ut av en besatt kvinne. Det kunne man visstnok vite ved at skriket var en mannsstemme.

Vi levde midt i en hellig krig mellom Gud, djevelen og hans demoner.

Troen var inderlig. Troen var krigersk.

Det var ikke slik hver søndag, men såpass ofte at mine barneminner er fylt av disse opplevelsene. Det skjedde mye rart. Mye destruktivt. Helt sikkert. Men, som barn lå jeg og slumret under bekkeradene, godt beskyttet av mor og fars kjærlighet. Jeg kjente de fleste godt og at de ikke ønsket noen noe vondt. Mange var av min egen slekt. De elsket meg. Av denne grunn fikk jeg aldri traumer. Inntrykkene ble, tro det eller ei, en følelse av trygghet. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å si hva dette var, men dette var 90-tallets pinsekarismatikk i Stavanger.

Det ble min barnetro.

Hm, hvor mye av dette er årsaken til senere anfall av panikkangst?

Jeg husker mitt første panikkanfall. Da var jeg seks eller syv år. «Hva skjer når jeg dør? Blir jeg til ingenting da?» Den tanken fylte meg med panikk og følelsen av å revne. Riften gjorde at jeg gråt hysterisk. Pappa tok meg på alvor og fortalte meg det dyrebareste han kunne gi meg: Håpet om himmelen og det evige liv hos Gud. Himmelen fylte meg med fred resten av barndommen.

Har dette anfallet med en eksistensiellorientert personlighet å gjøre eller handlet det om at livet ble levd på bristepunktet til en skremmende åndelig virkelighet? Jeg vet ikke. Har alltid tenkt at det har med personlighet å gjøre. En kombinasjon, kanskje?

Jeg husker en av de mange sommerkonferansene i menigheten vår. Jeg var 13 år og denne kvelden hadde vi besøk av en pastor fra Bergen, en rockestjerne på den pinsekarismatiske himmelen. Da prekenen nærmet seg slutten var stemningen elektrisk. Mange kropper lå allerede strødd utover gulvet. «Falt under Ånden», som vi sa. Pastoren hadde lagt hendene sine på dem og blåst dem i ansiktet. Jeg sto i en klynge av 200 kropper som sto og lå overalt i lokalet. Jeg kunne lukte tårene og den hviskende ånden av all tungetalen. Lyden av forventing sitret i alle som var der. Eller kanskje ikke alle. Mang en gang har jeg lurt på hva skeptikerne i samme lokale tenkte. Men akkurat da opplevde jeg det som at alle var i ekstase.  

Plutselig satt pastoren blikket i meg. «Løft hendene dine!» Jeg løftet hendene. Han slapp ikke blikket mitt og gikk med faste steg mot meg. Han kom helt opp i ansiktet mitt. Halspastiller, deodorant og svette. Han tok et skritt tilbake og bykset mot meg som en amerikansk fotballspiller. Han løftet meg opp og kastet meg bortover gulvet. Jeg klarte å lande på beina. Før jeg rakk å finne balansen var han der igjen. Løftet meg opp. Svette. Heiv meg bortover gulvet. Igjen klarer jeg å lande på beina. En gang til, sterke armer klemte seg rundt livet mitt. Jeg ble løftet opp. Kropp mot kropp. Tett i tett. Fritt svev. Jeg landet på beina igjen. Rettet meg opp i ryggen og så på pastoren. «Løft hendene dine og pris Herren». Jeg løftet hendene.

Jeg vet hva noen tenker nå: Overgrep!

Min følelse: Ufattelig stolt og verdsatt.

Likevel, var det sunt å utsette en 13-åring for dette? Hva har det gjort med meg? Hva har det gjort med troen min? Når jeg sier «meg», så mener jeg «oss», for vi er mange som har opplevd dette på ulikt vis. Noen av oss revnet helt og har siden blødd ut, andre er sydd sammen igjen av kjærlighetens sting. Men arret er der. Noen av oss, som jeg, opplevde ikke å få sår og kjenner stort sett på takknemlighet. Likevel, hva gjorde dette med meg?

Er det noe jeg ikke ser?

Er det disse tingene som har messet opp i gudsbildet mitt?

Såpass mye at jeg ikke klarer å tro på Gud, enda til at jeg lengter etter en trygg og urokkelig tro?

Jeg vet ikke…

Jobben min blir å definere hva tro er. Det er reisen jeg er på. Jeg tror vi er mange som er på den reisen. Kanskje jeg egentlig tror, men at oppveksten sitter så sterkt i filteret at jeg ikke klarer å se at håpet jeg håper på faktisk er tro?  

 (Refleksjoner etter første episode av podcasten Reisen).

Gå til innlegget

Kristi åpenbaringsdag – Jødenes konge!

Publisert 11 måneder siden - 287 visninger

Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?Hva vet du?

Prekentekster fra andre rekke:
Evangeliet etter Matteus 2,1-12[i]
GT-tekst: Jesaja 60,1-6[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 3,1-7[iii]
Fortellertekst: (samme som prekenteksten)

”Løft blikket, se deg omkring!”

Vi er så sabla konforme i vårt nordiske drikkegilde!
Det er bra å ha det godt, men hvis vår velstand bedøver vår medfødte evne til å stille de store spørsmålene i livet, så blir vi kjedelige, ja, livet blir:
Kjedelig!


Jeg tror det er negativt hvis vi ikke lenger prøver å sette ord på det vakre og stygge, det gode og onde, sviket, tilgivelsen og forsoningen, skammen og den nye verdigheten, fiendskapet og vennskapet, det å elske og å hate, hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei. 


 

Vi tror vi har funnet svaret! Noen har funnet Allah og hans profet, andre Buddhas gyldne middelvei, andre igjen har funnet ut at all gudstro eller åndelighet er tull og vas. Naturalistisk naturvitenskap blir ofte antitesen til Gud og den humanistiske åndsfrihet.
Vi kristne, har funnet barnet som ble lagt i en krybbe…
Men hvilket svar er det egentlig vi har funnet?

 

Vi har nå beveget oss ut av adventstiden og juletiden og entret åpenbaringstiden. Det er denne tiden som forsøker å gi oss et dypere innblikk i hvem Jesus viser seg å være. Hovedbudskapet er å avdekke hvordan Guds fantastiske personlighet og gode vilje blir synlig gjennom Jesu tilstedeværelse i verden. At Jesus er noe mer enn et vanlig menneske og at Guds nærvær viser seg i ham, er et stikkord i denne tiden. Åpenbaringstiden strekker seg over seks søndager. Nå hører fortellingen om vismennene til juletiden, men fungerer i dag som en glatt overgang fra juletid til åpenbaringstid. (For øvrig er 6. januar kalt ”de hellige tre kongers dag” og er dagen de ortodokse kristne feirer at Jesus ble født. Det er nok også årsaken til at fortellingen om de vise menn kommer i dag).

 

Hvis du skreller bort mystikken, romantikken og julens feel good-aura, så er fortellingen om vismennene temmelig sjokkerende og merkelig. Denne fortellingen burte føre til at det går kaldt nedover ryggen til enhver som anser seg selv å ha funnet svaret.
For å forstå hvor feil denne fortellingen var for jødene (og mest sannsynlig for kristne i dag), må vi forstå forfatterens utgangspunkt.

 

Det greske ordet Matteus bruker på vismennene er magoi.
Magikere!
Eller nærmere bestemt astrologer. Samme kan det være, for jøden Matteus var astrologi og magi en del av samme surreballet. Magoi er egentlig brukt om en prestekaste i de persiske fjellområdene, kanskje knyttet til zoroastrisk religion. I vår tekst er vismennene hoff-funksjonærer som gav råd ved hjelp av drømmetolkning og stjernetyding. Vismennenes tro på ånder og flere guder, er kanskje det verste verdensbilde og tro Matteus kunne tenke seg.
Vismennenes religion var en direkte trussel mot jødenes monoteistiske Gud: Jahve.

 

GT-teksten er en del av profetiene i Jesajas bok, som antagelig ble skrevet da jødene fikk vende tilbake til Jerusalem etter 50-70 år i fangenskap i Babylon (ca. 538 f. Kr.). Mange motsatte seg å vende tilbake, ettersom Jerusalem var en ruinhaug som stadig ble plyndret. Vismennene som kom fra det babylonske området kan ha hørt om Israels konge gjennom overleveringer fra jødene som ikke vendte tilbake til Jerusalem.

 

Fra kapittel 56-66 i Jesajaboken får vi en gjeng med rasende profetier. Antagelig fordi det var så få som ville bo i Jerusalem og å bidra til å bygge opp jødenes sentrum i verden: tempelet.
Likevel er det til tider fremtidshåp i profetiene, og det er det vi leser om i dagens tekst. Profetien er preget av et utopisk håp og utfordrer jødene til å løfte blikket å se hva Gud skal gjøre for dem. Selv om det står tydelig her at andre folkeslag skal komme å se lyset fra Gud, var det ingen jøder som kunne forestille seg at Guds redning faktisk kunne bli synlig for andre enn dem selv. Vi må ha in mente at jødedommen var svært etnosentrisk på Jesu tid. Paulus understreker i sitt brev til Efeserne hvor usannsynlig det var for jødene at andre folkeslag (som gikk under samlebetegnelsen ”hedninger”) kunne få del i Israels redning. Det var så usannsynlig at han kaller det for et mysterium.

Det verste med fortellingen om de vise menn,
hedningene altså,
er egentlig de lærde jødenes reaksjon. Vismennene søkte barnet, hyllet det og gav det gaver, men de var fremmede for jødisk kultur og historie. De visste ikke hvor barnet befant seg, men de jødiske religiøse lederne som var best kjent med sine egne profetier gjorde ikke en dritt.

 

Fortellingen om de vise menn som kommer med gaver til Jesus-barnet er en uhørt sterk kritikk til alle som har blitt konforme med sine svar på livets gåter. Når de som var lærde i sine egne skrifter, var så fornøyd med sine svar at de ikke en gang gadd å oppsøke sin egen konge,
som flere hundre år med profetier hadde forutsagt,
hva sier det om de som kjenner seg skråsikre på hvordan verden fungerer i dag?
Har vi blitt late?
Gidder vi ikke å søke sannhet lenger,
fordi vi tror vi har den i lomma,
eller fordi alt er relativt?
Kjedelig!

 

Hvis det er noe denne fortellingen bør si til dagens kristne (og de som ikke er kristne, for den saks skyld), så er det aldri å tro at du vet alt allerede.
Fortsett å søk!
Fortsett å finne ut mer om Gud,
mer om Jesus!
Det er alltid mer å hente; nye oppdagelser å avdekke: Noen er trøstende og andre er svært ubehagelige!
Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?
Hva vet du?

Men når dette er sagt, så er det egentlig vi her i Norge som er de vise menn;
det vi som er hedningene,
sett fra de første kristnes (som altså var jøder hele gjengen) ståsted. Vi kjenner ikke kulturen til jødene og har derfor store begrensninger i møte med fortellingene om Jesus. Selv om (eller kanskje fordi) jeg har seks års utdannelse i kristen troslære kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.

 

Så kommer jeg atter en søndagen på gudstjeneste i Sentrumskirken i Horten: Jeg søker, hyller og gir Jesus gaver av gull, røkelse og myrra.
Gull, fordi det representerte gaven folk gav til en konge.
Røkelse, fordi det representerer duften folk ofret til Gud.
Myrra, fordi det er salven med godlukt de dødes kropper smøres med.

 

Jeg tar tre steg i tro og tillit: 1) Jesus er jødenes konge, 2) Jesus er Guds eget liv og 3) Jesus sto opp fra de døde.

 

Bønn:
Kjære Gud, vi ber for alle som kjenner seg fremmede på nye steder. La alle innvandrere som kjenner seg utrygge i en ny kultur, bli møtt av kjærlighet, inkludering og omsorg fra de som kjenner seg hjemme. Hjelp oss alle til aldri å miste evnen til undring. Hjelp oss til ikke å havne i kjedsomhet og konformitet, men la oss bli inspirert av verden vi lever i,
kjenne engasjement til å gjøre verden et bedre sted å bo.
Kjære Gud, hjelp oss å løfte blikket, så vi ser ditt lys!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!

::::::::::::::::::

Søndagens bibeltekster:

[i] 1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» 3 Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. 4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. 5 «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
 


6 Du Betlehem i Juda land

er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.

For fra deg skal det komme en fyrste

som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» 9 Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. 10 Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. 11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

[ii] 1 Reis deg, bli lys!

For lyset ditt kommer,

Herrens herlighet går opp over deg.
 


2 Se, mørke dekker jorden,

skodde dekker folkene.

Men over deg går Herren opp,

hans herlighet viser seg over deg.
 


3 Folkeslag skal gå mot ditt lys,

konger gå mot din soloppgang.
 


4 Løft blikket, se deg omkring!

Alle samler seg og kommer til deg.

Sønnene dine kommer fra det fjerne,

døtrene dine blir båret på armen.
 


5 Da skal du se det og stråle,

hjertet skal skjelve og svulme.

For havets skatter blir dine,

folkeslagenes rikdom kommer til deg.
 


6 Kameler i mengde dekker deg,

kamelfoler fra Midjan og Efa.

Alle fra Saba kommer,

gull og røkelse har de med seg,

de forkynner Herrens pris.

[iii] 1 Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld. 2 Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. 3 I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, 4 og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. 5 Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave.

Gå til innlegget

Om ikke annet, les boken for empatiens skyld. Vi skylder å ta innover oss smerten vi har påført familie, venner og bekjente. Selv om noen ikke ser nytten av å tenke nytt, så er det bare rett og rimelig at alle i hvert fall lytter til disse stemmene.

(Første gang publisert i avisen Dagen 21. november)

 

Det føles nesten litt surrealistisk å sitte her med en bok i fanget fra svensk frikirkelighet som feirer homofil identitet og kjærlighet. Blant bokens femten forfattere finner vi bidrag av pastorer, prester, ledere og av homofile som selv har kjempet en tapper kamp i menighetene våre. Det har vært en glede for meg å komme med et bidrag fra Norge i denne boken.

 

Så mye smerte og håp mellom to permer er ikke hverdagskost. Så mye lidelse og gjenopprettelse i én bok skal man lete lenge etter. I tillegg til de sterke personlige fortellingene om tap, ekskludering, sårhet, gjenopprettelse og frihet, så har boken et solid faglig bibelsk innhold. Her møter du ikke på tunge akademiske vendinger, men et språk som ligger i den frikirkelige lekmannstradisjon.

 

Å lese homofiles erfaringer i frikirkene våre er ubehagelig lesning og jeg blir slått av hvor uholdbart det er. Boka taler ikke bare om slik det var før, men slik vi finner den blant annet i moderne, unge og hippe menigheter. Dette angår oss alle uansett hva man mener om homoseksualitet, for måten homofile er rammet av våre menighetsfellesskap er uakseptabelt. Spesielt kapittelet som omhandler barn og unge i kirken, gjør at det kjennes maktpåliggende å tenke nytt.

 

Selv om det er viktig for forfatterne å sette ord på det som har gått galt, er ingen ute etter å peke finger. Målet er forsoning og gjenopprettelse for hele kirken. I et eget kapittel tegnes det opp en evangelisk visjon for veien videre, hvor alle verdens mennesker kan stå sammen i tilbedelsen.

 

Til slutt finnes en manual for hvordan menighetsfelleskapene i fellesskap kan prate om alle de ulike perspektivene som aktualiseres. Dermed er Välkomna varandra ikke bare til opplysning og ettertanke, men et opprop om å bryte stillheten rundt et betent tema. Perfekt for menighetsledere som ønsker å ta alle minoriteter i menighetene sine på alvor.

 

Om ikke annet, les boken for empatiens skyld. Vi skylder å ta innover oss smerten vi har påført familie, venner og bekjente. Selv om noen ikke ser nytten av å tenke nytt, så er det bare rett og rimelig at alle i hvert fall lytter til disse stemmene.

 

Thomas Erlandsen, teolog og undervisningleder

 

For full bokrapport, se her

Gå til innlegget

"Jeg var homo og dere tok imot meg"

Publisert rundt 1 år siden - 1228 visninger

Välkomna varandra – en bokrapport. Ny bok fra Sveriges frikirkelighet ønsker alle homofile reservasjonsløst velkommen til sine menigheter.  Formålet med boken er å skape en bejaende teologi og praksis i den grenen av kirkeligheten som kalles evangelikal eller bibeltro. Forfatterne tilhører den gren av kirken som har en sterk betoning på Bibelens autoritet, det frivillige medlemskapet i menigheten, det allmenne prestedømmet, disippelskapet og en personlig gudstro. Boken er forfattet av pastorer, prester, teologer, ledere og homofile med erfaringer fra frikirkeligheten i Sverige.

 

Vil du lese en enkel bokanmeldelse, se her.

Oppmykning. Det er ingen tvil at det er skjedd en oppmykning i møte med homoseksualitet i Sveriges og Norges frikirkelighet. Ingen tenker på homofile samliv som straffbart og knapt noen regner homofili som en sykdom lenger. Ja, selv det å være homofil av orientering eller legning regnes i dag ikke som synd i frikirkelig sammenheng. Det er selve den seksuelle handlingen som er syndig. Likevel vil noen hevde at den moderne frikirkelige holdning er både destruktiv og går imot Jesu lære.  

 

Anders Camenius og Johanna Wikberg er ledere for EKHO, et felleskirkelig tiltak som ble etabler i 1976 for å hjelpe hbtq-personer i kristne menigheter. De har lagt merke til den nye trenden med å ønske alle homofile velkommen som medlemmer. De registrer at det likevel ikke gis uten mulighet for homofile å delta i menighetens oppgaver. I Norge finner vi typiske eksempler på dette i Hillsong-menighetene og andre frikirker med ungdommelig appell. EKHO-lederne påpeker at definisjonen av homofili er å ha en lengsel etter å dele livet og seksuell nærhet med en av samme kjønn. Det handler om hjertets lengsel og tanke. Jesus deler ikke opp handlinger og hjertets lengsel, så enten må handlingen og legningen være syndige eller så er ingen av dem syndig. Meningsløsheten i å være kristen bare man ikke handler på det er en god analogi, når selve definisjonen av å være kristen er hvordan man handler. 

 

Uholdbart. Dessuten så er det en uholdbar situasjon å være en del av menigheten og ikke få delta i oppgaver. Frikirkelighetens tanke om disippelskapet synliggjøres jo akkurat gjennom delaktighet i menigheten. Tenk å høre uke etter uke at alle må være med å delta, bare utenom deg fordi din synd er så synlig.

 

Niclas Öjebrandt skriver at dette er en uholdbar situasjon. En slik situasjon legger et tvangskrav på mennesker om å leve i sølibat. Et krav som blir en respektløs måte å behandle sølibatet. Sølibat er noe man er kalt til eller går inn i frivillig. Det er et hellig kall og en bestemmelse, ikke pålagt tvang av andre. Å legge dette som et krav på alle homofile har ført mennesker ut i desillusjoner, depresjon, motløshet og selvmord.

 

Hva med barna? Pastor Esther Kazen har et eget kapittel om hvordan frikirkenes behandling av homofili påvirker barn som vokser opp og finner ut at de er homofile. Sangene og ordene om at alle skal med, blir ofte så kontrastfullt i møte med en negativ tale om homofili at resultatet er redsel og selvutslettelse. Redselen for å bli ekskludert fører barn og unge ut i uærlighet og de presses til å leve som splittede mennesker. Barn kobler også dette fort sammen med et bilde av en Gud som ikke vil ha dem. Mirjam Olsson gir en sterkt personlig fortelling som illustrerer nettopp hvordan det er å vokse opp med denne splittelsen i sin egen kropp.  

 

Kazen påpeker også at barna i dag har et større vern i den sekulære skolen enn i flere frikirker. Barn og unge som kjenner på romantiske følelser for personer av samme kjønn blir i skolen beskyttet av barnekonvensjonene, mens i frikirkene møter de ofte stillhet og negative ord. I møte med unge trer behovet for ny retning med all tydelighet frem.

 

Pastor Anna Berndes viser til en studie ved John Hopkins University i Baltimore fra i år. Statistikker fra studien viser sammenhengen mellom selvmord og lovgivningen i landet. Undersøkelsen ble gjort i aldersgruppen 15-24 år og viser at selvmord blant homo- og biseksuelle ungdommer er redusert med nærmere 134000 selvmordsforsøk per år, i takt med at delstater har tillatt likekjønnede ekteskap. Da skjønner vi også hva det vil si om menigheter endrer sitt offisielle standpunkt i møte med homoseksualitet. Det redder bokstavelig talt liv. Jeg tenker for meg selv hvor ironisk det er, at det ofte er frikirkelige og evangelikale kristne som går imot disse lovreguleringene.

 

Fruktene. Flere av forfatterne i boken påpeker at måten frikirkeligheten har møtt homofile på, har destruktive konsekvenser for homofile og mennesker i deres nære relasjoner. Likeledes kan de også peke på at der homofile møter et aksepterende miljø, så skjer det motsatte. Her er Eriks fortelling oppsiktsvekkende. Erik var med å starte svenske Medvandrere som ble bygd opp etter forbildet fra ex-gay-organisasjonene Exodus.

 

Exodus international startet på 1970-tallet og varte frem til 2013, da organisasjonen la ned. Exodus-organisasjonene har hatt profesjonelle fagteam og vært det stedet alle har kunnet peke til for vellykkede prosjekter med å få homofile helbredet, leve i sølibat eller tross sin homoseksuelle orientering, leve i heteroseksuelle ekteskap. I 2013 ba lederen for Exodus, Alan Chambers, om tilgivelse for all smerte ex-gay-organisasjonene har påført mennesker. Han ba om tilgivelse for skam og skyld de har påført homoseksuelle og for at man forkynte at en endring var mulig for alle. Men mest av alt ba han om tilgivelse for at mange har kjent at Gud ikke har akseptert dem og derfor mistet troen, og for at flere har tatt sitt eget liv på grunn av dette.

 

Dette viser med alvorlighet hvor ille kirkens tradisjonelle måte å møte homofile på er. Vi må ta innover oss hvor mislykkede og tragiske sporene er etter vår måte å møte homofile på i kirken. Kazen forstår at mye av det som sies om homofili i kirkene er sagt i omsorg, men mener det spiller ingen rolle. For uansett om det er meningen eller ikke, så skader det våre medmennesker når vi sier at homoseksualitet er synd.

 

Avstanden mellom synet på homofili i samfunnet generelt og i frikirkeligheten, er så stor at det begynner å bli vanskelig for kristne mennesker å leve i dette spennet, spesielt barn. Å lære på skolen at homofili er en av naturens mangfold på linje kjevhendte og høyrehendte, mens i kirken lære at det er unaturlig og syndig, vil etter hvert bli helt uholdbart. Når vi ser de enormt destruktive kreftene et negativt syn på likekjønnede relasjoner har og den positive effekten det har å omfavne det, så må man spørre seg samme spørsmål flere av bokens forfattere spør: Burde det ikke være en sammenheng mellom handlingens effekt og handlingens karakter av å være god eller dårlig frukt? Hvis fruktene av et benektende syn viser seg og stort sett være dårlig, mens et aksepterende syn viser seg å være bra, skulle ikke det si noe om treets kvalitet?

 

Hvilke frukter som er gode og hvilke som er dårlige kommer så alt for tydelig frem i Lena Frisells personlige og hjerteskjærende fortelling, der den som sto henne nærmest i troen, var den som sviktet henne. De som skulle tatt imot henne da hun ”kom ut”, var de som belemret henne med dårlig samvittighet og slik presset henne ut av kirken. Heldigvis skriver hun også hvordan det å ”komme ut” til slutt var det som satt henne fri: Fri til å ”komme hjem”.

 

Dobbel straff. Flere kan innvende at statistikkene viser at homofile par skiller oftere lag, de sliter mye mer med psykiske problemer og er oftere sett i relasjon til alkohol- og rusmisbruk. Når denne statistikken blir brukt som et eksempel på at homoseksualitet er unaturlig og bærer dårlig frukt, så faller dette under det Camenius og Wikberg vil kalle homofiles dobbelte straff fra firkirkeligheten. Alle er enige om at ektepar trenger all den feiring, omsorg og støtte man kan få av familie, venner og kirke for å mestre samlivet. Likevel feirer man ikke homofile par og gir dem ikke den samme støtten og omsorgen for sitt samliv. Er det rart denne gruppen sliter mer enn heterofile? Vi kan ikke la være å støtte homofile par i deres samliv og samtidig klandre dem for at de sliter.      

 

Bibeltolkningsspørsmål. På en overbevisende måte viser flere av forfatterne at dette ikke handler om et bibeltroskapsspørsmål, men et spørsmål om bibeltolkning. Teolog Björn Cedersjö med doktorgrad i etikk, skrev en avhandling om frikirkenes syn på skilsmisse og gjengifte i Sverige fra 1940-1990. Det gikk fra absolutt forbudt til en ”Guds gave”. Cedersjö viser at de samme tolkningspremissene som førte til endring i synet på skilsmisse og gjengifte, kvinners rolle og slaveri er like mye bibeltolkningsspørsmål som synet på homoseksualitet.

 

Undertegnede viser at tolkningsperspektiver ikke er noe man bare benytter seg av når vi leser Bibelen, men noe som preger hele vår forståelse av hva som står skrevet. Jeg argumenterer for at det finnes to ikke-jamføre måter å lese Bibelens etikk på. Enten må man starte med alle budene og å overholde dem nøyaktig for å se hvilke verdier som utmeisler seg ved en slik etterfølgelse av Bibelens lover, eller så starter man med de større verdiene som Bibelen taler om og avviker fra enkelte bud, dersom de skulle føre til at de større verdiene ikke virkeliggjøres. Det vil si at dersom kjærlighetens frukter som håp, fred, glede og rettferdighet ikke virkeliggjøres ved å nekte homofile samliv, så er det mest sannsynlig heller ikke Guds kjærlighet som står bak et slikt forbud. Jeg viser også at skapelsesfortellingen ikke først og fremst prøver å fortelle oss at vi er skapt til samliv, men at vi er skapt til å forvalte alle relasjoner med jevnbyrdighet og kjærlighet. Pinsepastor André Jakobsson videreutvikler dette synet.

 

Skapelsen handler ikke om kjønnspolaritet. Jakobsson viser til at tolkningen av skapelsen som en fortelling om kjønnspolarisert ekteskap tilhører en kobling til tradisjonelle kjønnsroller. For hva er feminint og hva er maskulint? Kan ikke mannen i et ekteskap ha de tradisjonelle feminine egenskapene og vis a versa? Frigjøringen av kvinnene i ledelse er en klar nytolkning av de tradisjonelle kjønnsrollene og da kan vi ikke fortsette å tale om dem i skapelsesperspektiv. Skapelsesfortellingen taler ikke om kjønnspolaritet som tilskrives spesielle egenskaper for mannen og kvinnen, ettersom det faktisk ikke er polariteten som trekkes frem, men likheten. Selve poenget med skapelsesteksten er ikke å fremheve polaritet, men å fremheve likhet og medhjelperfunksjonen. Skapelsen handler om at vi er skapt til å leve likeverdig, i kjærlighetsfulle og symmetriske relasjoner. Dette har også alltid vært kirkens tradisjonelle tolkning av skapelsesfortellingen.

 

Bibelen taler heller ikke om en fysisk enhet det der står ”ett kjød”. Det handler om slektskap, samhørighet og fellesskap. Dessuten taler Bibelen om Gud og Israelsfolket som ett kjød og da taler den ikke om noe fysisk seksuell forening. Hvis vi leser skapelsen som en heteroseksuell fortelling, står man i fare for å lese mer inn i fortellingen enn det Bibelen har ment. Teksten handler ikke om heteroseksuell seksualitet.

 

Videre viser også Öjebrandt i et eget kapittel hvor tydelig det er at Bibelen kun henvender seg til utnyttende og egoistisk homoseksualitet og ikke trofaste, likeverdige og livslange homofile relasjoner.

 

Det også et tankevekkende spørsmål pastor Robert Eriksson stiller, angående hvor sikker kunnskap fornuften kan gi oss. Når vi vet at dette er et bibeltolkningsspørsmål, så vet vi også at det er med vår fornuft at vi konkluderer som vi gjør. Våger vi å stole så voldsomt på at vi med vår fornuft kan utestenge en gruppe mennesker på grunn av våre bibeltolkninger, når vi vet hvor mye skade denne tolkningen utgjør for så mange mennesker?

 

Evangelisk inkludering. Prest i den finske evangelisk-lutherske kirke Emma Audas og forfatter Patrik Hagman bidrar kanskje med noe av det viktigste, hva gjelder en evangelisk visjon for menigheters inkludering av homofile og generelt hbtq-personer.

 

De forankrer sin refleksjon i hjertet av troen: Fader, Sønn og Hellig ånd. Gud skaper oss, frelser oss og opprettholder oss. Seksualiteten er ikke noe som kan holdes utenfor Guds gave til opprettelse og forsoning, men seksualitet er også det stedet hvor synden er tydeligst i vår verden. Seksualitet kan være dårlig og godt på mange ulike måter og det handler absolutt ikke om hvilke kjønnskombinasjoner som bruker den. Seksualitet er et risikoprosjekt, fordi vi kan såre og selv bli såret, og nesten alltid har seksualitet et snev av prestasjon, frustrasjon og utilfredsstillelse ved seg. Fristelsen til å bruke seksualiteten som egennytelse og selvbekreftelse er der i alle forhold. Fristelsene er de samme, enten man er to menn, to kvinner eller en mann og en kvinne.

 

Seksualitet er trøblete og det har den alltid vært kirkens historie og i Bibelen. Jesus gir lite eksplisitt undervisning om seksualitet, men at han taler mye om opprettelse for mennesker som opplever problemer rundt sin seksualitet.

 

Augustins uttrykk om å elske synderen, men hate synden blir stadig misbrukt. Rent teknisk så kan man kanskje gjøre det, men i praksis er det alltid krenkende og fordømmende. Uttrykket brukes nesten alltid for å legitimere det å peke ut noen andres synder. Men Augustins mening var å si at vi må elske hverandre framfor alt, når synden kommer uttrykk i våre liv. I kristne menigheter er ikke synd noe vi tilskriver hverandre, men noe vi møtes i, skriver Audas og Hagman.

 

I en utilgivende verden skaper synd splittelse og fiendskap, men i kirken skal synden erfares som opprettelse. At våre menigheter møter mennesker som lever i likekjønnede samliv med åpenhet er livsviktig for kirkens vesen. Ikke for at kirken skal være tolerante og å ønske velkommen tross alt, men for at disse menneskene hjelper oss å se klarere hva det betyr å være mennesker. De viser hvordan sann kristen befrielse ser ut og hva det i fellesskap betyr å være Kristi kropp.

 

Problemet med at kirken krangler om dette spørsmålet, er at vi blir dårligere i å forstå hva synd er. Foruten at diskusjonen utpeker en gruppe som syndige, blir synd å forstå som noe noen andre gjør. Men poenget med å prate om synd er å hjelpe oss å forstå hvorfor våre liv er så komplisert som de er. Det er ikke vår oppgave regulere synd ved å dømme folk. Vår oppgave er å tilbe sammen.

 

I siste kapittel viser også pastor Robert Eriksson oss at det er få andre enn hbtq-personer som kan vise oss hva det betyr å være menighet. Å være menighet stammer fra det greske ordet ekklesia – og være kalt ut av mengden. Da Paulus skrev at vi ikke skammer oss over evangeliet, så var de fordi det lå en reell skam i det å tilhøre en Messias som ble drept på et kors – det var latterlig. I dag er det hbtq-personer som mer enn noen andre forstår hvordan det er å bli kalt ut av mengden, å være annerledes og redselen for skammen det vil påføre dem.

 

Hvor lenge? Så hvor lenge skal lokalmenighetene være stille om temaet? Stillhet kan ha sin nytte i en reorienteringsfase, men stillheten kan ikke vare for evig, er oppfordringen boka som helhet kommer ut med. Stillheten kan heller ikke forsvares i møte med våre samarbeidskirker i verden, påstår Lisa Aarlbrandt, som har jobbet med pinsebevegelsens ytremisjon og det svenske misjonsråd. Helt til slutt i boka har redaktør Tomas Poletti Lundström satt opp forslag til samtale som er veldig nyttig for alle menigheter som ønsker å bryte stillheten rundt temaet. Jeg vil anbefale alle pastorer og prester i Norges frikirkelighet å kjøpe denne boka, lese den og la den føre til handling og samtale i menigheten.

 

Jesus fortalte en lignelse en gang, hvor han impliserer seg selv og sier: ”Det du gjorde mot en av mine minste, det gjorde du mot meg.” Vi skal dømmes etter hvordan vi behandlet de utstøtte og annerledes. Hvordan kommer frikirkene i Sverige og Norge til å dømmes?

 

Som en oppfordring til alle frikirkelige menigheter i Sverige Norge vil jeg sitere fra pastor Robert Eriksson:

 

"Vi kan aldri kalle oss inkluderende om vi ikke kan støtte og hjelpe alle, til og med homoseksuelle som vil leve i livslange kjærlighetsrelasjoner. Det holder ikke med toleranse. Toleranse er ikke den samme kjærligheten Jesus viste. Kjærlighet i Jesu ånd kaller oss til å gå forbi toleransen og over til å ønske det samme for andre som vil ønsker for oss selv…

Tenk å få se mennesker vokse i sine relasjoner og finne en plass i menighetens tjeneste som vi er kalt til, uansett legning. Det kommer til å skje, dersom vi ønsker hverandre velkommen."

 .........

 

Välkomna varandra

 

Kapitler og medvirkende forfattere:

Forord

Tomas Poletti Lundström – redaktør

Doktorand i religionshistorie og skribent. Tidligere ansatt på Evangeliska frikyrkan Sverigekontor, blant annet som prosjektleder for festivalen Frizon.

 

En ohållbar situation – Utgångspunkter, problem och utmaningar

Niclas Öjebrandt

Forkynner og bibellærer med mange års erfaring som pastor i Evangeliska frikyrken og pingsrörelsen. I dag hører han hjemme i Immanuelskyrkan (EFK) i Örebro.

 

Med min kropps alla porer – I visshet om att Gud har tänkt med precis så här

Mirjam Olsson

Statsviter, oppvokst i Umeå og bor i Stockholm. Har blant annet sittet i EFK UNG´s styre og i Frizon ledelsesgruppe. Er nå medlem i en menighet innen Equmeniakyrkan. 

 

Trohet till Ordet – Biblisk grund för att bejaka samkönade relationer

Thomas Erlandsen

Tidligere pastor og forstander for pinsemenigheten Filadelfia i Tromsø. Arbeider nå som undervisningsleder i Stokke kirke i Vestfold.

 

Synliga i forsamlingen – Förandring och varaktighet i frikyrkelig etik

Björn Cedersjö 

Teologisk doktor i etikk og direktør i Sveriges kristne råd. Tidligere lærer ved Örebro teologiske høyskole, samt studentpastor og menighetspastor.

 

Komma ut, bort och hem

Lena Frisell

Pedagog, foreleser og prosessleder innen normkritikk og hbtq-spørsmål. Har hatt ulike ansettelser på riksnivå innen Evangeliksa frikyrkan, Baptisternas ungdomsforbund og Equmenia.

 

Här är alla välkomna – Församlingens uppgift i världen

Anna Berndes

Pastor i Immanuelskyrkan i Stockholm (Equmeniakyrkan), arbeidsleder for menighetens diakoni og pastor i Universitetskyrkan.

 

Vad fördömer Bibeln – Bibeltexterna i möte med vår tids samkönade relationer

Niclas Öjebrandt

 

Nu är jag fri – Medvandrarna och försöken att bli ”frisk”

Erik

En av grunnleggerne til det nedlagte nettverket Medvandrarna, en organisasjon som oppmuntrer kristne homofile til å be om helbredelse eller å leve i sølibat, ettersom likekjønnede relasjoner ansås å være uforenelig med Bibelen.

 

Upprättad och försonad – Sexualitet och den kristna teologin

Emma Audas

Doktor i systematisk teologi og prest i Evangelisk-luthersk kirke i Finland

Patrik Hagman

Dosent i politisk teologi og forfatter, virksom ved Åbo Akademi

 

Evangelium för alla – Skapelsens ordning och Guds velsignelse

André Jakobsson

Pastor og forstander for Sävaråkirken i Sävar, Umeå. Menigheten er dobbeltilsluttet pinsebevegelsen og Equmeniakirken.

 

Låt barnen komma till mig – att vara ung och homoseksuell i frikyrkan

Esther Kazen

Pastor og forsamlingsforstander i Flatåskirken, Göteborg (Equemeniakyrkan). Er også engasjert i spørsmål som berører kirken og feminisme.

 

Den svenske tysnaden – Samarbete med kristna i andra delar av världen

Lisa Aarlbrandt

Rådgiver for likestillings- og rettferdighetsspørsmål på Världsnaturfonden WWF. Har i mange år arbeidet med kirkelig utviklingsarbeid, blant annet som offiser på PMU og Svenske misjonsrådet.

 

Välkomna varandra – Förhållningssätt för en frikyrka i rörelse

Robert Eriksson

Pastor og forstander i Betlehemskyrkan, Göteborg (Equmeniakyrkan). Forfatter til fire bøker og musiker som oversetter lovsanger.

 

Vägen vidare – Samtalefrågor, Födjupningstips och kontakt

Tomas Poletti Lundström – redaktør

 

Gå til innlegget

Et tilsvar til Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

18. juni kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile. (Den kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile 7. juli -17)

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i pinseavisen Korsets Seier. (Den kan du lese her på side 38 og 39: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile).

Gaarder Andersen sier om Bibelen at: ”Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang for de som hørte den for første gang. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag.” Deretter gir han en jødisk bakgrunn for skillsmissespørsmålet og konkluderer med at skilsmisse er ok dersom man er forlatt mot sin vilje eller at den andre parten har drevet hor. Her trekkes Thomas Ball Barratts holdninger inn, som pratet om ”den uskyldige part”. Å snakke om den uskyldige part i skilsmissesaker er en heller overfladisk omgåelse i slike triste saker, men jeg går ikke inn på det her.

 

Selv om mange vil mene at Paulus skrev at alle typer skilsmisser ikke gir grunn til gifte seg på ny, så konkluderer Andersen med at der det er ok å skille seg. Videre at det da også er ok å gifte seg med en ny. Med dette er Andersen ferdig med å forsvare skilte og gjengifte ledere i Pinsebevegelsen. Han går ikke en gang inn på det som er hovedkritikken min, nemlig at det finnes ledere som er skilt og gift på ny i Pinsebevegelsen som verken oppfyller kravet om hor (å være den uskyldige part) eller at de er blitt ufrivillig forlatt av sin ektemake.

Deretter går Andersen over til å behandle Paulus´ tale om homofilt ekteskap. Han mener at jeg leser ting inn i teksten som ikke står der, når jeg ber folk om å bytte det ene kjønnet i de aktuelle tekstene. Jeg leser faktisk ingenting inn i teksten. Det Paulus skrev om homoseksualitet er like ille som om man hadde lest det som heteroseksuelle relasjoner. Det kan egentlig alle se, om de bare gjør det.

Deretter trekker Andersen frem Bjørn Helge Sandveis forskning på homoseksualitet i antikken. Ettersom Sandveis forskning nå er blitt kronvitnet for teologisk refleksjonsråd, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjenner til våre situasjoner i dag, med homofile som ønsker å gifte seg. 


                                                                      *


Førstelektor emeritus i gresk, Bjørn Helge Sandvei, skriver: ”De som arbeider med antikkens historie, vil generelt være varsomme med å uttale seg med sikkerhet om hva fortidens mennesker kunne vite. Men man kan drøfte sannsynlighet. Og når det gjelder hvorvidt Paulus kjente til fenomenet ‘homofile partnerskap’, er sannsynligheten meget høy.” Deretter kommer Sandvei med sine eksempler som skal sannsynliggjøre Paulus´ kjennskap (Sandvei Bibelen og homofilispørsmålet 2013: 6-7).

 

Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd bruker Sandveis forskning til å sannsynliggjøre at Paulus hadde våre kirkelige homofile forhold i tankene. Ved et nærmere studium av disse forholdene viser det seg heller det motsatte: Paulus har mest sannsynlig ikke hatt våre kirkelige forhold i tankene. Jeg tar utgangspunkt i Sandveis to dokumenter: Bibelen og homofilispørsmålet fra 2013 og Homofili - samliv eller singelliv, historisk og aktuelt fra 2016.

 

Hvis du ikke har interesse av de korte redegjørelsene av alle enkelteksemplene kan du bare hoppe ned til sammendraget.

 

Aristofanes urfortelling om seksualitetens tilblivelse i Platons Symposium

Fortellingen er i sin korthet slik: I begynnelsen var mennesker tre kjønn: mann kvinne og androgyn (mann og kvinne i en kropp). Kroppene til de tre kjønna hadde dobbelt sett med armer, hoder, bein, kjønnsorganer osv. I et opprør mot gudene fant gudene ut at menneskene ble for mektige for dem, så i et forsøk på å hindre opprøret splittet de alle menneskene i to. Dette førte til et stort gap i menneskenes liv. Gapet førte til en konstant lengsel etter å finne den halvdelen de ble skilt fra. De splittede androgyn lengtet etter det motsatte kjønnet, mens kvinnene og mennene som hadde blitt delt lengtet etter samme kjønn.

 

Ser man dette i sammenheng med hvilken kjærlighet Aristofanes oppmuntrer til, er ikke læren gjensidige forhold mellom voksne menn, men mellom en mann og en tenåring, evt. en lærer og en elev eller der det lå en ubalanse i maktforholdet. Dette kalles pederasti.   

 

Dessuten, hvis det er dette Paulus hadde i tankene da han tenkte på homoseksualitet, vil hele tanken være et resultat av en avgudsmyte. Er det derfor Paulus sier i Romerbrevet at menneskene vendte seg om til avgudsdyrkelse i forkant av talen mot homoseksuelle forhold? Det vet jeg ikke, men hele resonnementet er bygd på en avgudsmyte og vi foreskrives forhold med skjev maktbalanse og pederastisk homoseksualitet.

 

Politikeren Pausanias og dikteren Agathon

I samme fortelling fra Platons symposium får vi også høre om paret Pausanias og Agathon. Dette eksempelet er kanskje det som minner om den konteksten kirken opplever den står overfor i dag. Men her er det viktig at vi ikke leser vår egen tid inn i forholdet mellom til Pausanias og Agathon. I den klassiske greske perioden (5. -4. Årh.f.Kr.) var det helt essensielt å dele de seksuelle partene inn i passiv og aktiv: Den som penetrerer og den som blir penetrert. Den som penetrerer er overlegen den som penetreres. Kvinnene ble ansett som underdanige mannen av denne årsak. I forholdet mellom Pausanias og Agathon, så var Pausanias overlegen politisk. Agathon var også rundt 15 år da han ble tatt som elsker av den voksne Pausanias. I tillegg ble Agathon omtalt som en ung gutt selv i slutten av 20-årene. Han var ellers kjent for å kle seg ut som en kvinne, og beskrives med pene feminine trekk.

 

Paulus sa at mannen skulle være kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Pinsebevegelsens majoritetsholdning i dag tolker Paulus dit hen at kvinnen og mannen er likestilte og likeverdige i maktforholdet (http://www.hegertunsblogg.org/2009/02/kvinnelige-ledere.html). Hvis Pinsebevegelsen har rett i dette, skal det verken være forskjell i verdi eller stilling mellom kvinner og menn i et forhold. Da skulle det i hvert fall ikke være forskjell mellom menn. Hele den homoseksuelle konstellasjonen ville da fremstå som en pervertering av likeverd og –stillingen og maktrelasjonen mellom menn. Hvis Paulus derimot mente at kvinnen ikke var likestilt mannen, så blir det ikke noe bedre av den grunn. Da vil mannen som er passiv nedgradere seg selv til noe mindre enn det Gud har skapt ham til og den som er aktiv vil undertrykke en annen mann.

 

Måten dette homoseksuelle paret ble presentert samsvarer ikke med det Paulus foreskriver i sunne relasjoner generelt. Gjensidige og livslange homofile forhold anses ikke i dag som undertrykkende og et brudd på likeverd og –stilling. Det er selve akten som blir ansett som syndig, uavhengig av hvordan den utføres. Pinsevenner anerkjenner at både heterofile og homofile forhold kan være bygd på et vennskap med likeverd og gjensidighet. Noe slik fikk ikke Paulus presentert i nevnte eksempel. 

 

I tillegg er det også viktig å påpeke at Aristofanes la det tungt innover Pausanias og Agathon at myten om menneskene som ble splittet i to ikke skal forstås bare som en myte, men også som veiledende for ikke å vekke gudenes vrede. Paulus ville derfor også ansett dette ikke-likestilte forholdet i lys av en avgudsmyte som ikke svarer til sannhetene Paulus fant i den jødiske skaperfortellingen. 

 

Homers Akilles og Patroklos

For det første har det alltid vært uenigheter om disse var elskere eller om de helt enkelt var gode venner. Homer skriver aldri at de var kjærester. Akilles forelsket seg også i kvinnen Penthesilea i rett før hun døde og indikere at Akilles var heterofil eller bifil. Patroklos på sin side ønsket å gifte seg med kvinnen Briseis og var beredt til å overtale Akilles om å gjøre et giftemål mellom dem mulig. Dette taler også for at Patroklos ikke så for seg et monogamt eller livslangt forhold med Akkiles. Jeg regner med at Teologisk refleksjonsråd ikke vil mene at David og Jonatan hadde et homofilt forhold, selv om Bibelen sier at David og Jonatan kysset, at David sa at kjærligheten til Jonatan betydde mer for ham en kvinners kjærlighet og at deres forhold har vært tolket som en pakt like sterk som en ektepakt mellom mann og kvinne.

Fortellingene om Akilles og Patroklos er skrevet rundt samme tid som fortellingen om David og Jonatan. Ettersom det er mer å gå på i tekstmaterialet for å kalle David og Jonatan kjærester, så kan man også gå ut ifra at Paulus ikke anså deres forhold som noe mer erotisk enn forholdet mellom Akilles og Patroklos. 

 

En videre diskusjon har også vært at Akilles omtaler Patroklos på en måte som viser en klar maktskjev relasjon, som mer ligger i pederasti-tradisjonen. Spørsmålet er jo uansett om de i det hele tatt ble ansett som kjærester av Paulus. At de skulle bli ansett som likeverdige kjærester med et monogamt livslangt løfte, er ut ifra det nevnte ikke sannsynlig i det hele tatt.

 

Sapfo fra Lesvos

Også Sapfo kjærlighetslyrikk fra det 6. århundre f. Kr. har vært diskutert i det vide og breie. Er det homoerotiske kjærlighetserklæringer Sapfo kommer med eller er det bare vennskapelig hengivenhet til andre kvinner? Dette spørsmålet er ikke så viktig i denne sammenheng, ettersom det uansett er lyrikk som omhandler hengivenhet til flere kvinner, av en kvinne som er gift med en mann. Hvis Paulus kjente til Sapfos dikt og tolket dem seksuelt, ville dette bare bygge opp under en fordom om en kvinne i et heterofilt ekteskap som seksuelt begjærte flere andre kvinner.

 

Hvis dette eksempelet viser noe, så er det at Paulus ikke kjente til moderne normale lesbiske forhold.

 

Harmodios og Aristogeiton

Dette paret ble hedret for å være årsaken bak det atenske demokrati etter at de myrdet tyrannen Hipparkhos. Det var en statue for hver av dem i Aten på Paulus sin tid og en klassisk fremvisning av et pederastisk forhold. Hvis Paulus kom over dette ville han se en fremstilling av en tenåring og en voksen mann i et forhold og i tillegg kanskje lært at pederastiske forhold er med på å hindre tyranner fra å ødelegge samfunnet. En slik pedagogisk funksjon hadde i hvert fall Harmodios og Aristogeiton i Aten i Paulus` samtid.

 

Plutarks Erotikos

Plutark lovpriste først og fremst det heteroseksuelle ekteskapet som den reneste form for kjærlighet. Han løftet opp gjensidighet og likeverd mellom de elskede, også de homoseksuelle forhold, men vi får i tillegg beskrivelser som umuliggjør forhold med løfter om livslang trofasthet. Plutark mente nemlig at den største skam var at voksne menn inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold. Plutark mente også at homoseksualitet generelt ikke klarte å unngå tvang, det vi i dag ville kalt voldtekt.

 

Plutarks tekster om kjærlighet bygger ikke under sannsynligheten for at Paulus kjente til stabile homofile forhold, men bygger under at Paulus kan ha kjent til at Plutark argumenterte for at forhold skulle være gjensidige både der en mann var sammen med en kvinne og der en voksen mann inngikk i et pederastisk forhold til en tenåringsgutt. Men Paulus kjente da også til at Plutark mente at det bare var pederastiske forhold som var akseptable og at forholdet mellom to voksne menn var forkastelig, samt at tvang alltid var en fare. Kjennskap til Plutark sannsynliggjør at Paulus ikke kjente til varige homofile forhold og at tvang var en fare. Kanskje det er til beskyttelse for den passive part som lar seg ligge med at Paulus distingverer og fordømmer både den aktive, den som ligger med menn, og den passive, de som lar seg ligge med?

 

Den hellige skare fra Theben

I Khaironeia i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over denne falne hellige hæren, som kalles Løvemonumentet. Det finnes en god del fortellinger om denne hæren som kjempet tappert. De elskedes hengivenhet til hverandre var så stor at de var villige til å ofre livet for sin kjære.

 

Halvparten av dem som har gjengitt disse fortellingene skriver ingenting om at hæren besto av homofile par, mens den andre halvparten mener at det var saken. Historikere har kommet til å feste størst tillit til Plutarks gjengivelse av denne hærens bragder, ettersom det er den mest utførlige. Plutark var av dem som anså denne hæren å bestå av homofile par som alle var helter. Men som vi vet, så anså Plutark gjennomgående denne hæren for å bestå av pederastiske par. Han ville etter all sannsynlighet ikke kalt dem helter om de ikke alle besto av pederastiske forhold, ettersom en voksen passiv var den største av alle laster for Plutark.

 

For videre studier av dette vil jeg henvise til antologien Battle in Antiguity, hvor Daniel Ogden viser at homoseksualitet i krig var et helt eget domene for homoseksualitet. Både Plutark og Straton (les mer nedenfor) har krigs-/kampsituasjon i øyemed når de prater om gjensidige homoseksuelle forhold. Plutark insisterer på at hæren består av pederastiske par, selv om den passive parten må ha vært eldre enn 18 år.

 

Fra historien vet vi at en voksen soldat skulle kurtisere og elske med en ung mann mellom 12 og 18 år, og når tenåringen ble over 18 år, kunne han tas opp som medsoldat med den eldre elskeren. Det kan innebære at Plutark anså soldattiden som et unntak for to voksne menn. Likevel var det viktig for Plutark å understreke at dette likevel var pederastiske forhold. En implisitt del av denne ordninger var også at det kom en tid hvor forholdet tok slutt og paret skulle søke og gifte seg med en kvinne eller at den passive soldaten, kurtiserte en ny ungdom og gikk inn i den aktive rollen i soldatparet.

 

Hvis Paulus hørte om Den hellige skaren, så ville han nok også hørt Plutarks utførlige versjon om pederastiske forhold som varte i soldattiden for å styrke hærens kampmoral.

 

Den romerske filosofen Seneca

Sandvei skriver at Seneca var lærer og rådgiver for keiser Nero, og at han ble kritisert av historikeren Dio Cassius for å leve annerledes enn han lærte. Seneca ”fant nytelse i unge menn og lærte Nero å gjøre det samme”. Keiser Nero feiret senere to offentlige bryllupseremonier med menn.

 

Sandvei skriver videre:

 

”Seneca var en eldre bror til den guvernør Gallio som Paulus støtte sammen med under sitt opphold i Korint (Apg 18,12-17). Paulus gikk på denne tiden med planer om å reise nettopp til rikshovedstaden (Rom 1,13; 15,23), og som romersk statsborger var han neppe ukjent med og uinteressert i hva som foregikk i guvernør Gallios nærmeste familie ved keiserhoffet i Roma. (Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.) (Sandvei 2013:9)

 

Det er gode muligheter for at Paulus har kjent til disse forholdene. Kritikken mot Seneca og Neros polygame forhold er med på å understreke at homofili tilhører en verden hvor monogame og gjensidige forhold ikke er viden kjent.

 

Efesiske eventyr av Xenofon fra Efesos (100-tallet e.Kr.)

For det første er disse eventyrene skrevet etter Paulus sin tid og for det andre omhandler de seksuelle fortellinger som ikke er forbundet med de bibelske rammene for seksualitet. Dette er ikke med på å sannsynliggjøre at Paulus har vår tids ekteskapelige homofile forhold i tankene. Paulus kan heller ikke ha kjent til Xenofon.

 

Straton fra Sardes (100-tallet e. Kr.)

Straton påstår at de menn som tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold. Dette er en logisk resonnering ettersom gjensidighet strengt tatt ikke kan eksistere i pederastiske forhold. Stratons kontekst befinner seg også i rammen av en voksen soldat som finner seg en ung gutt (12-18 år) som han elsker med frem til gutten initierer til opptak i hæren (opptak skjedde i 18-20-årsalderen). Når gutten er klar til å initieres, så trer han inn som den passive partner og medkjemper. Ogden viser at dette var en svært utbredt form for homoseksualitet i antikken. Straton anså forholdet mellom Akilles og Patroklos som arketypen for slike soldatforhold.

 

Likevel, selv om gjensidighet er essensielt for et kristent samliv, så er ikke det alt som er essensielt i kristen kontekst av et samliv. Det livslange løftet om trofasthet er også et premiss. Det premisset kommer ikke frem, ettersom soldatlivet ikke var et livsvarig yrke. Eksempelet med soldater kan være noe Paulus kjente til, selv om han ikke kan ha kjent til Straton. Likevel hjelper ikke det Paulus til å forstå vår tids homofile forhold.

 

Elevsis og Helena (300-tallet e. Kr.)

Noen mener at bildet av disse kvinnene fra 300-tallet kan minne om et ekteskap mellom to kvinner. Filologen, Craig A. Williams, som Sandvei støtter seg på, mener at bildet av de to kvinnene ikke gir oss mulighet til å konkludere med at dette var et par med erotiske bindinger (Reading Roman Friendship 2012: 347-348). Williams sier også at det ikke fantes et språk for homofile ekteskap i romersk kultur, men spekulerer i at de latinske ordet for trofast vennskap, amicitia, kan bety noe som vi ville tenke på som ekteskap. Disse amicitia kunne ha seremoniell initiasjonsrite og vi har noen håndfulle eksempler av slike venner på gravsteiner. Men dette er sjeldne forhold, med lite eksempler fra antikken og derfor vanskelig å konkludere noe med.

 

Bare at det ikke finnes et eget ord for homofile ekteskap på denne tiden tilsier at dette er sjeldne greier, men at det fantes burte ikke forundre. Ekteskapslignende homofile samliv kan ha vært mer vanlig enn antatt på 300-tallet, men bare det faktum at det ikke fantes et eget begrep for slike samliv viser at det ikke er en kultur hvor dette er noe alle er oppdatert på. For det alle er oppdatert på, finnes det fort et begrep for. I hvert fall hvis dette har vært vanlig i minst 300 år. Dette viser for meg at homofile ekteskap ikke var vanlig, selv på 300-tallet e.Kr.

 

Da dette var sjeldne forhold i antikken 300 år etter Paulus, er virkelig ikke sikkert at Paulus kjente til lignende forhold i sin egen tid.

 

Når dette er sagt, så tror jeg virkelig at det har eksistert forhold som var monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige og likeverdige, men det ser ut som at dette var forhold som ikke var så synlig i antikken. Mengden av kjente offentlig inngåtte monogame ekteskap er ikke stor nok til å konkludere med at Paulus hadde kjennskap til dette.

 

Craig A. Williams

Filologen Craig A. Williams har gjort et formidabelt studium på homofile forhold i romersk kultur. Jeg har ikke lest mye av William, men har lest om Elevsis og Helena og forskningen på gravsteiner, hvor man antar å finne homofile ekteskap blant romerne. Sandvei finner det nok å henvise til overskrifter hos Williams som Mature males as sexual objects og Marriage between males. Hva dette innebærer skriver han ingenting om, men tar med Williams konklusjon:

 

”In sum, it seems clear that some Romans did participate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (…) and that these men considered themselves joined as spouses.”

 

Williams har selv konkludert med at begrepet som indikerer homofile ekteskap er usikker, så jeg skulle ønske Sandvei skrev mer om dette og gjerne hvilken kritikk det har fått av andre forskere. De andre eksemplene jeg har gått igjennom fra Sandvei, viser ikke at vi har med vår tids homofile ektepar gjøre eller at Paulus har kjent til dette.

 

Sammendrag

Sandvei har i sine to dokumenter til sammen 11 eksempler. Disse eksemplene viser oss en avgudsmyte med oppmuntring til maktskjeve og pederastiske homoseksuelle forhold; et eksempel med et markant maktskjevt forhold, som ble innledet av en voksen mann og med en 15-åring; et eksempel som kanskje ikke har noe med seksualitet å gjøre, hvorav den ene forelsker seg i en kvinne og den andre ville gifte seg med en kvinne; et annet pederastisk par, hvor selve pederastien på Paulus´ tid ble sett på som forbilledlig for å unngå tyranner; neste eksempel handler om en kvinnes lesbisk begjær etter flere kvinner, mens hun var gift med en mann; to pederastiske eksempler, hvor den ene omhandler homofile forhold i en avgrenset periode i hæren og den andre har med en redsel for homoseksuell tvang. Til slutt får vi tre eksempler som er 100-300 år etter Paulus sin levetid, hvorav en handler om erotiske fortellinger som ikke har vanlige kristne rammer for seksualitet, en som sant skal sies åpner for at pederastiske forhold kan gå inn i et nytt stadium av gjensidighet der ungdommen blir voksen, men da i kontekst av en avgrenset tid i hæren og den siste fra et lesbisk forhold som kanskje ikke er lesbisk. I tillegg fantes det ikke et begrep for konkrete homofile ekteskap på i antikken, noe som signaliserer at ekteskapslignende homofile forhold er en svært ukjent konstellasjon for de fleste i antikken.

 

Til slutt benytter Sandvei seg av ekspertise fra filologien Crag A. William uten å gå nærmere inn på hvilke forhold Williams henviser til, når han snakker om homofile ekteskap. I lys av gjennomgangen her, så var kjennskapen til ekteskapslignende homofile konstellasjoner mest sannsynlig reelle, men svært sjeldne for folk flest. Så sjeldne at det ikke fantes et eget begrep for konstellasjonen.  

 

Sandvei skriver: ”Disse eksemplene får her være tilstrekkelige som et lite bidrag til bildet av det samfunnet som apostelen Paulus levde og virket i… Å spørre om Paulus kjente til ”ekte” homofili, synes for meg å være like meningsløst som å spørre om en prest i dagens Greenwich village i New York eller i Castro-distriktet i San Francisco kan vite noe om ”ekte” homofilt samliv.”

 

Dette er jo virkelig ikke spørsmålet. Spørsmålet er om Paulus kjente til homofile forhold som er sammenlignbare med de vi finner i vår kirke i dag. Sandvei har absolutt vist at Paulus kjente til ”ekte” homofili, men det er ikke spørsmålet vi stiller oss i kirken i dag. Spørsmålet er om Paulus kjente til monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige, likeverdige og offentlig inngåtte ekteskap mellom mennesker av samme kjønn.

 

Selv om det finnes mange variasjoner av homoseksuelle forhold i Paulus sin kontekst, så må det også understrekes at overveldende stor andel av homofile forhold ikke innehar standarden Paulus har for et normalt ekteskap mellom en mann og en kvinne. Variasjonene var absolutt mangfoldige, men det er ikke et argument for at Paulus kjente til det vi prater om i våre kirker i dag. Eksemplene Bjørn Helge Sandvei mener er nok til å vise hva Paulus kjente til av homoseksuelle forhold, sannsynliggjør ikke at Paulus kjente til dagens kirkelige problemstillinger i møte med homofile som ønsker å bygge sine samliv på kristne verdier. Om eksemplene sannsynliggjør noe, så er det at Paulus ikke kjente til det. Når vi leser Paulus sin omtale av homoseksualitet i Bibelen, så understrekes det faktum at Paulus ikke henvender seg til homoseksualitet som har alle kvalitetene Paulus setter som standarden for normale kristne heterofile ekteskap.

 

                                                                      *

 

Øyvind Gaarder Andersen sier at Bibelen er entydig i avvisningen av likekjønnet ekteskap. Ja, det kan så være, men hva er det de bibelske forfatterne har måttet forholde seg til da de så hva som skjedde i sin egen kontekst? Hva var det teksten sa til dem den gang? Jo, at homoseksualitet innebar en variasjon av skjeve maktfordelinger, pedereasti, kortvarige relasjoner, prostitusjon og polyamorøse forhold. Hva sier da de tekstene til oss i dag? Jo, at vi trenger å tenke helt nytt om homofile forhold og at Bibelen er like lite opplyst om vår tids homofile ektepar som den er om prøverørsforplanting.

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsråd, ved Øyvind Gaarder Andersen, gjør lite for å fordømme det ubibelske, i deres forstand, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller kriteriene deres av en bibelsk tale om ekteskapet, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

 

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

Denne diskriminerende praksisen håper jeg de fleste pinsevenner og -pastorer finner uakseptabel. Hva skal refleksjonsrådet gjøre med dette? Burte det ikke komme enda en anbefaling mot å samarbeide med de som vier skilte av ”ubibelske” årsaker, og ikke minst advare mot ledere som er skilt eller gift av ”ubibelske” årsaker? Hvis man ikke kommer med en slik anbefaling, hvordan kan dette tolkes som noe annet enn tolkningsdiskriminering mellom homofile og heterofile?

 

Hva skal pastorer og eldstråd gjøre med dette? Mitt forslag er å se bort fra anbefalingen om å bryte gudstjenestelig felleskap med prester som vier homofile, og å revurdere hele det paulinske grunnlaget for homoseksuell fordømmelse. Alvorlighetsgraden av dette spørsmålet er flyttet fra en kirkehistorisk teologisk periferi til et sentrumsspørsmål som angår frelsen. Her mener jeg Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd har trådt langt ut av den kirkelige tradisjon i samlivsspørsmål. Det er ikke homofile vielser som truer økumenikken i verden, men rigid mangel på imøtekommelse i saker som det råder stor bibelsk usikkerhet rundt.

 

Til slutt må jeg spørre: Hvor kommer motivasjonen fra etter å vise at Paulus kjente til våre forhold rundt homofile ekteskap i dag, men så lite villighet til å sette lyset på heterofile forhold som man mener fordømmes i Bibelen? Er det ikke en lettelse å vite at Paulus mest sannsynlig ikke har våre homofile ektepar i tankene?

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77225 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19033 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 113 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 186 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 967 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere