Thomas Erlandsen

Alder:
  RSS

Om Thomas

Undervisningsleder i Stokke-
menighetene og tidligere pinsepastor

Følgere

Et tilsvar til Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

18. juni kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile. (Den kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile 7. juli -17)

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i pinseavisen Korsets Seier. (Den kan du lese her på side 38 og 39: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile).

Gaarder Andersen sier om Bibelen at: ”Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang for de som hørte den for første gang. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag.” Deretter gir han en jødisk bakgrunn for skillsmissespørsmålet og konkluderer med at skilsmisse er ok dersom man er forlatt mot sin vilje eller at den andre parten har drevet hor. Her trekkes Thomas Ball Barratts holdninger inn, som pratet om ”den uskyldige part”. Å snakke om den uskyldige part i skilsmissesaker er en heller overfladisk omgåelse i slike triste saker, men jeg går ikke inn på det her.

 

Selv om mange vil mene at Paulus skrev at alle typer skilsmisser ikke gir grunn til gifte seg på ny, så konkluderer Andersen med at der det er ok å skille seg. Videre at det da også er ok å gifte seg med en ny. Med dette er Andersen ferdig med å forsvare skilte og gjengifte ledere i Pinsebevegelsen. Han går ikke en gang inn på det som er hovedkritikken min, nemlig at det finnes ledere som er skilt og gift på ny i Pinsebevegelsen som verken oppfyller kravet om hor (å være den uskyldige part) eller at de er blitt ufrivillig forlatt av sin ektemake.

Deretter går Andersen over til å behandle Paulus´ tale om homofilt ekteskap. Han mener at jeg leser ting inn i teksten som ikke står der, når jeg ber folk om å bytte det ene kjønnet i de aktuelle tekstene. Jeg leser faktisk ingenting inn i teksten. Det Paulus skrev om homoseksualitet er like ille som om man hadde lest det som heteroseksuelle relasjoner. Det kan egentlig alle se, om de bare gjør det.

Deretter trekker Andersen frem Bjørn Helge Sandveis forskning på homoseksualitet i antikken. Ettersom Sandveis forskning nå er blitt kronvitnet for teologisk refleksjonsråd, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjenner til våre situasjoner i dag, med homofile som ønsker å gifte seg. 


                                                                      *


Førstelektor emeritus i gresk, Bjørn Helge Sandvei, skriver: ”De som arbeider med antikkens historie, vil generelt være varsomme med å uttale seg med sikkerhet om hva fortidens mennesker kunne vite. Men man kan drøfte sannsynlighet. Og når det gjelder hvorvidt Paulus kjente til fenomenet ‘homofile partnerskap’, er sannsynligheten meget høy.” Deretter kommer Sandvei med sine eksempler som skal sannsynliggjøre Paulus´ kjennskap (Sandvei Bibelen og homofilispørsmålet 2013: 6-7).

 

Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd bruker Sandveis forskning til å sannsynliggjøre at Paulus hadde våre kirkelige homofile forhold i tankene. Ved et nærmere studium av disse forholdene viser det seg heller det motsatte: Paulus har mest sannsynlig ikke hatt våre kirkelige forhold i tankene. Jeg tar utgangspunkt i Sandveis to dokumenter: Bibelen og homofilispørsmålet fra 2013 og Homofili - samliv eller singelliv, historisk og aktuelt fra 2016.

 

Hvis du ikke har interesse av de korte redegjørelsene av alle enkelteksemplene kan du bare hoppe ned til sammendraget.

 

Aristofanes urfortelling om seksualitetens tilblivelse i Platons Symposium

Fortellingen er i sin korthet slik: I begynnelsen var mennesker tre kjønn: mann kvinne og androgyn (mann og kvinne i en kropp). Kroppene til de tre kjønna hadde dobbelt sett med armer, hoder, bein, kjønnsorganer osv. I et opprør mot gudene fant gudene ut at menneskene ble for mektige for dem, så i et forsøk på å hindre opprøret splittet de alle menneskene i to. Dette førte til et stort gap i menneskenes liv. Gapet førte til en konstant lengsel etter å finne den halvdelen de ble skilt fra. De splittede androgyn lengtet etter det motsatte kjønnet, mens kvinnene og mennene som hadde blitt delt lengtet etter samme kjønn.

 

Ser man dette i sammenheng med hvilken kjærlighet Aristofanes oppmuntrer til, er ikke læren gjensidige forhold mellom voksne menn, men mellom en mann og en tenåring, evt. en lærer og en elev eller der det lå en ubalanse i maktforholdet. Dette kalles pederasti.   

 

Dessuten, hvis det er dette Paulus hadde i tankene da han tenkte på homoseksualitet, vil hele tanken være et resultat av en avgudsmyte. Er det derfor Paulus sier i Romerbrevet at menneskene vendte seg om til avgudsdyrkelse i forkant av talen mot homoseksuelle forhold? Det vet jeg ikke, men hele resonnementet er bygd på en avgudsmyte og vi foreskrives forhold med skjev maktbalanse og pederastisk homoseksualitet.

 

Politikeren Pausanias og dikteren Agathon

I samme fortelling fra Platons symposium får vi også høre om paret Pausanias og Agathon. Dette eksempelet er kanskje det som minner om den konteksten kirken opplever den står overfor i dag. Men her er det viktig at vi ikke leser vår egen tid inn i forholdet mellom til Pausanias og Agathon. I den klassiske greske perioden (5. -4. Årh.f.Kr.) var det helt essensielt å dele de seksuelle partene inn i passiv og aktiv: Den som penetrerer og den som blir penetrert. Den som penetrerer er overlegen den som penetreres. Kvinnene ble ansett som underdanige mannen av denne årsak. I forholdet mellom Pausanias og Agathon, så var Pausanias overlegen politisk. Agathon var også rundt 15 år da han ble tatt som elsker av den voksne Pausanias. I tillegg ble Agathon omtalt som en ung gutt selv i slutten av 20-årene. Han var ellers kjent for å kle seg ut som en kvinne, og beskrives med pene feminine trekk.

 

Paulus sa at mannen skulle være kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Pinsebevegelsens majoritetsholdning i dag tolker Paulus dit hen at kvinnen og mannen er likestilte og likeverdige i maktforholdet (http://www.hegertunsblogg.org/2009/02/kvinnelige-ledere.html). Hvis Pinsebevegelsen har rett i dette, skal det verken være forskjell i verdi eller stilling mellom kvinner og menn i et forhold. Da skulle det i hvert fall ikke være forskjell mellom menn. Hele den homoseksuelle konstellasjonen ville da fremstå som en pervertering av likeverd og –stillingen og maktrelasjonen mellom menn. Hvis Paulus derimot mente at kvinnen ikke var likestilt mannen, så blir det ikke noe bedre av den grunn. Da vil mannen som er passiv nedgradere seg selv til noe mindre enn det Gud har skapt ham til og den som er aktiv vil undertrykke en annen mann.

 

Måten dette homoseksuelle paret ble presentert samsvarer ikke med det Paulus foreskriver i sunne relasjoner generelt. Gjensidige og livslange homofile forhold anses ikke i dag som undertrykkende og et brudd på likeverd og –stilling. Det er selve akten som blir ansett som syndig, uavhengig av hvordan den utføres. Pinsevenner anerkjenner at både heterofile og homofile forhold kan være bygd på et vennskap med likeverd og gjensidighet. Noe slik fikk ikke Paulus presentert i nevnte eksempel. 

 

I tillegg er det også viktig å påpeke at Aristofanes la det tungt innover Pausanias og Agathon at myten om menneskene som ble splittet i to ikke skal forstås bare som en myte, men også som veiledende for ikke å vekke gudenes vrede. Paulus ville derfor også ansett dette ikke-likestilte forholdet i lys av en avgudsmyte som ikke svarer til sannhetene Paulus fant i den jødiske skaperfortellingen. 

 

Homers Akilles og Patroklos

For det første har det alltid vært uenigheter om disse var elskere eller om de helt enkelt var gode venner. Homer skriver aldri at de var kjærester. Akilles forelsket seg også i kvinnen Penthesilea i rett før hun døde og indikere at Akilles var heterofil eller bifil. Patroklos på sin side ønsket å gifte seg med kvinnen Briseis og var beredt til å overtale Akilles om å gjøre et giftemål mellom dem mulig. Dette taler også for at Patroklos ikke så for seg et monogamt eller livslangt forhold med Akkiles. Jeg regner med at Teologisk refleksjonsråd ikke vil mene at David og Jonatan hadde et homofilt forhold, selv om Bibelen sier at David og Jonatan kysset, at David sa at kjærligheten til Jonatan betydde mer for ham en kvinners kjærlighet og at deres forhold har vært tolket som en pakt like sterk som en ektepakt mellom mann og kvinne.

Fortellingene om Akilles og Patroklos er skrevet rundt samme tid som fortellingen om David og Jonatan. Ettersom det er mer å gå på i tekstmaterialet for å kalle David og Jonatan kjærester, så kan man også gå ut ifra at Paulus ikke anså deres forhold som noe mer erotisk enn forholdet mellom Akilles og Patroklos. 

 

En videre diskusjon har også vært at Akilles omtaler Patroklos på en måte som viser en klar maktskjev relasjon, som mer ligger i pederasti-tradisjonen. Spørsmålet er jo uansett om de i det hele tatt ble ansett som kjærester av Paulus. At de skulle bli ansett som likeverdige kjærester med et monogamt livslangt løfte, er ut ifra det nevnte ikke sannsynlig i det hele tatt.

 

Sapfo fra Lesvos

Også Sapfo kjærlighetslyrikk fra det 6. århundre f. Kr. har vært diskutert i det vide og breie. Er det homoerotiske kjærlighetserklæringer Sapfo kommer med eller er det bare vennskapelig hengivenhet til andre kvinner? Dette spørsmålet er ikke så viktig i denne sammenheng, ettersom det uansett er lyrikk som omhandler hengivenhet til flere kvinner, av en kvinne som er gift med en mann. Hvis Paulus kjente til Sapfos dikt og tolket dem seksuelt, ville dette bare bygge opp under en fordom om en kvinne i et heterofilt ekteskap som seksuelt begjærte flere andre kvinner.

 

Hvis dette eksempelet viser noe, så er det at Paulus ikke kjente til moderne normale lesbiske forhold.

 

Harmodios og Aristogeiton

Dette paret ble hedret for å være årsaken bak det atenske demokrati etter at de myrdet tyrannen Hipparkhos. Det var en statue for hver av dem i Aten på Paulus sin tid og en klassisk fremvisning av et pederastisk forhold. Hvis Paulus kom over dette ville han se en fremstilling av en tenåring og en voksen mann i et forhold og i tillegg kanskje lært at pederastiske forhold er med på å hindre tyranner fra å ødelegge samfunnet. En slik pedagogisk funksjon hadde i hvert fall Harmodios og Aristogeiton i Aten i Paulus` samtid.

 

Plutarks Erotikos

Plutark lovpriste først og fremst det heteroseksuelle ekteskapet som den reneste form for kjærlighet. Han løftet opp gjensidighet og likeverd mellom de elskede, også de homoseksuelle forhold, men vi får i tillegg beskrivelser som umuliggjør forhold med løfter om livslang trofasthet. Plutark mente nemlig at den største skam var at voksne menn inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold. Plutark mente også at homoseksualitet generelt ikke klarte å unngå tvang, det vi i dag ville kalt voldtekt.

 

Plutarks tekster om kjærlighet bygger ikke under sannsynligheten for at Paulus kjente til stabile homofile forhold, men bygger under at Paulus kan ha kjent til at Plutark argumenterte for at forhold skulle være gjensidige både der en mann var sammen med en kvinne og der en voksen mann inngikk i et pederastisk forhold til en tenåringsgutt. Men Paulus kjente da også til at Plutark mente at det bare var pederastiske forhold som var akseptable og at forholdet mellom to voksne menn var forkastelig, samt at tvang alltid var en fare. Kjennskap til Plutark sannsynliggjør at Paulus ikke kjente til varige homofile forhold og at tvang var en fare. Kanskje det er til beskyttelse for den passive part som lar seg ligge med at Paulus distingverer og fordømmer både den aktive, den som ligger med menn, og den passive, de som lar seg ligge med?

 

Den hellige skare fra Theben

I Khaironeia i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over denne falne hellige hæren, som kalles Løvemonumentet. Det finnes en god del fortellinger om denne hæren som kjempet tappert. De elskedes hengivenhet til hverandre var så stor at de var villige til å ofre livet for sin kjære.

 

Halvparten av dem som har gjengitt disse fortellingene skriver ingenting om at hæren besto av homofile par, mens den andre halvparten mener at det var saken. Historikere har kommet til å feste størst tillit til Plutarks gjengivelse av denne hærens bragder, ettersom det er den mest utførlige. Plutark var av dem som anså denne hæren å bestå av homofile par som alle var helter. Men som vi vet, så anså Plutark gjennomgående denne hæren for å bestå av pederastiske par. Han ville etter all sannsynlighet ikke kalt dem helter om de ikke alle besto av pederastiske forhold, ettersom en voksen passiv var den største av alle laster for Plutark.

 

For videre studier av dette vil jeg henvise til antologien Battle in Antiguity, hvor Daniel Ogden viser at homoseksualitet i krig var et helt eget domene for homoseksualitet. Både Plutark og Straton (les mer nedenfor) har krigs-/kampsituasjon i øyemed når de prater om gjensidige homoseksuelle forhold. Plutark insisterer på at hæren består av pederastiske par, selv om den passive parten må ha vært eldre enn 18 år.

 

Fra historien vet vi at en voksen soldat skulle kurtisere og elske med en ung mann mellom 12 og 18 år, og når tenåringen ble over 18 år, kunne han tas opp som medsoldat med den eldre elskeren. Det kan innebære at Plutark anså soldattiden som et unntak for to voksne menn. Likevel var det viktig for Plutark å understreke at dette likevel var pederastiske forhold. En implisitt del av denne ordninger var også at det kom en tid hvor forholdet tok slutt og paret skulle søke og gifte seg med en kvinne eller at den passive soldaten, kurtiserte en ny ungdom og gikk inn i den aktive rollen i soldatparet.

 

Hvis Paulus hørte om Den hellige skaren, så ville han nok også hørt Plutarks utførlige versjon om pederastiske forhold som varte i soldattiden for å styrke hærens kampmoral.

 

Den romerske filosofen Seneca

Sandvei skriver at Seneca var lærer og rådgiver for keiser Nero, og at han ble kritisert av historikeren Dio Cassius for å leve annerledes enn han lærte. Seneca ”fant nytelse i unge menn og lærte Nero å gjøre det samme”. Keiser Nero feiret senere to offentlige bryllupseremonier med menn.

 

Sandvei skriver videre:

 

”Seneca var en eldre bror til den guvernør Gallio som Paulus støtte sammen med under sitt opphold i Korint (Apg 18,12-17). Paulus gikk på denne tiden med planer om å reise nettopp til rikshovedstaden (Rom 1,13; 15,23), og som romersk statsborger var han neppe ukjent med og uinteressert i hva som foregikk i guvernør Gallios nærmeste familie ved keiserhoffet i Roma. (Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.) (Sandvei 2013:9)

 

Det er gode muligheter for at Paulus har kjent til disse forholdene. Kritikken mot Seneca og Neros polygame forhold er med på å understreke at homofili tilhører en verden hvor monogame og gjensidige forhold ikke er viden kjent.

 

Efesiske eventyr av Xenofon fra Efesos (100-tallet e.Kr.)

For det første er disse eventyrene skrevet etter Paulus sin tid og for det andre omhandler de seksuelle fortellinger som ikke er forbundet med de bibelske rammene for seksualitet. Dette er ikke med på å sannsynliggjøre at Paulus har vår tids ekteskapelige homofile forhold i tankene. Paulus kan heller ikke ha kjent til Xenofon.

 

Straton fra Sardes (100-tallet e. Kr.)

Straton påstår at de menn som tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold. Dette er en logisk resonnering ettersom gjensidighet strengt tatt ikke kan eksistere i pederastiske forhold. Stratons kontekst befinner seg også i rammen av en voksen soldat som finner seg en ung gutt (12-18 år) som han elsker med frem til gutten initierer til opptak i hæren (opptak skjedde i 18-20-årsalderen). Når gutten er klar til å initieres, så trer han inn som den passive partner og medkjemper. Ogden viser at dette var en svært utbredt form for homoseksualitet i antikken. Straton anså forholdet mellom Akilles og Patroklos som arketypen for slike soldatforhold.

 

Likevel, selv om gjensidighet er essensielt for et kristent samliv, så er ikke det alt som er essensielt i kristen kontekst av et samliv. Det livslange løftet om trofasthet er også et premiss. Det premisset kommer ikke frem, ettersom soldatlivet ikke var et livsvarig yrke. Eksempelet med soldater kan være noe Paulus kjente til, selv om han ikke kan ha kjent til Straton. Likevel hjelper ikke det Paulus til å forstå vår tids homofile forhold.

 

Elevsis og Helena (300-tallet e. Kr.)

Noen mener at bildet av disse kvinnene fra 300-tallet kan minne om et ekteskap mellom to kvinner. Filologen, Craig A. Williams, som Sandvei støtter seg på, mener at bildet av de to kvinnene ikke gir oss mulighet til å konkludere med at dette var et par med erotiske bindinger (Reading Roman Friendship 2012: 347-348). Williams sier også at det ikke fantes et språk for homofile ekteskap i romersk kultur, men spekulerer i at de latinske ordet for trofast vennskap, amicitia, kan bety noe som vi ville tenke på som ekteskap. Disse amicitia kunne ha seremoniell initiasjonsrite og vi har noen håndfulle eksempler av slike venner på gravsteiner. Men dette er sjeldne forhold, med lite eksempler fra antikken og derfor vanskelig å konkludere noe med.

 

Bare at det ikke finnes et eget ord for homofile ekteskap på denne tiden tilsier at dette er sjeldne greier, men at det fantes burte ikke forundre. Ekteskapslignende homofile samliv kan ha vært mer vanlig enn antatt på 300-tallet, men bare det faktum at det ikke fantes et eget begrep for slike samliv viser at det ikke er en kultur hvor dette er noe alle er oppdatert på. For det alle er oppdatert på, finnes det fort et begrep for. I hvert fall hvis dette har vært vanlig i minst 300 år. Dette viser for meg at homofile ekteskap ikke var vanlig, selv på 300-tallet e.Kr.

 

Da dette var sjeldne forhold i antikken 300 år etter Paulus, er virkelig ikke sikkert at Paulus kjente til lignende forhold i sin egen tid.

 

Når dette er sagt, så tror jeg virkelig at det har eksistert forhold som var monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige og likeverdige, men det ser ut som at dette var forhold som ikke var så synlig i antikken. Mengden av kjente offentlig inngåtte monogame ekteskap er ikke stor nok til å konkludere med at Paulus hadde kjennskap til dette.

 

Craig A. Williams

Filologen Craig A. Williams har gjort et formidabelt studium på homofile forhold i romersk kultur. Jeg har ikke lest mye av William, men har lest om Elevsis og Helena og forskningen på gravsteiner, hvor man antar å finne homofile ekteskap blant romerne. Sandvei finner det nok å henvise til overskrifter hos Williams som Mature males as sexual objects og Marriage between males. Hva dette innebærer skriver han ingenting om, men tar med Williams konklusjon:

 

”In sum, it seems clear that some Romans did participate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (…) and that these men considered themselves joined as spouses.”

 

Williams har selv konkludert med at begrepet som indikerer homofile ekteskap er usikker, så jeg skulle ønske Sandvei skrev mer om dette og gjerne hvilken kritikk det har fått av andre forskere. De andre eksemplene jeg har gått igjennom fra Sandvei, viser ikke at vi har med vår tids homofile ektepar gjøre eller at Paulus har kjent til dette.

 

Sammendrag

Sandvei har i sine to dokumenter til sammen 11 eksempler. Disse eksemplene viser oss en avgudsmyte med oppmuntring til maktskjeve og pederastiske homoseksuelle forhold; et eksempel med et markant maktskjevt forhold, som ble innledet av en voksen mann og med en 15-åring; et eksempel som kanskje ikke har noe med seksualitet å gjøre, hvorav den ene forelsker seg i en kvinne og den andre ville gifte seg med en kvinne; et annet pederastisk par, hvor selve pederastien på Paulus´ tid ble sett på som forbilledlig for å unngå tyranner; neste eksempel handler om en kvinnes lesbisk begjær etter flere kvinner, mens hun var gift med en mann; to pederastiske eksempler, hvor den ene omhandler homofile forhold i en avgrenset periode i hæren og den andre har med en redsel for homoseksuell tvang. Til slutt får vi tre eksempler som er 100-300 år etter Paulus sin levetid, hvorav en handler om erotiske fortellinger som ikke har vanlige kristne rammer for seksualitet, en som sant skal sies åpner for at pederastiske forhold kan gå inn i et nytt stadium av gjensidighet der ungdommen blir voksen, men da i kontekst av en avgrenset tid i hæren og den siste fra et lesbisk forhold som kanskje ikke er lesbisk. I tillegg fantes det ikke et begrep for konkrete homofile ekteskap på i antikken, noe som signaliserer at ekteskapslignende homofile forhold er en svært ukjent konstellasjon for de fleste i antikken.

 

Til slutt benytter Sandvei seg av ekspertise fra filologien Crag A. William uten å gå nærmere inn på hvilke forhold Williams henviser til, når han snakker om homofile ekteskap. I lys av gjennomgangen her, så var kjennskapen til ekteskapslignende homofile konstellasjoner mest sannsynlig reelle, men svært sjeldne for folk flest. Så sjeldne at det ikke fantes et eget begrep for konstellasjonen.  

 

Sandvei skriver: ”Disse eksemplene får her være tilstrekkelige som et lite bidrag til bildet av det samfunnet som apostelen Paulus levde og virket i… Å spørre om Paulus kjente til ”ekte” homofili, synes for meg å være like meningsløst som å spørre om en prest i dagens Greenwich village i New York eller i Castro-distriktet i San Francisco kan vite noe om ”ekte” homofilt samliv.”

 

Dette er jo virkelig ikke spørsmålet. Spørsmålet er om Paulus kjente til homofile forhold som er sammenlignbare med de vi finner i vår kirke i dag. Sandvei har absolutt vist at Paulus kjente til ”ekte” homofili, men det er ikke spørsmålet vi stiller oss i kirken i dag. Spørsmålet er om Paulus kjente til monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige, likeverdige og offentlig inngåtte ekteskap mellom mennesker av samme kjønn.

 

Selv om det finnes mange variasjoner av homoseksuelle forhold i Paulus sin kontekst, så må det også understrekes at overveldende stor andel av homofile forhold ikke innehar standarden Paulus har for et normalt ekteskap mellom en mann og en kvinne. Variasjonene var absolutt mangfoldige, men det er ikke et argument for at Paulus kjente til det vi prater om i våre kirker i dag. Eksemplene Bjørn Helge Sandvei mener er nok til å vise hva Paulus kjente til av homoseksuelle forhold, sannsynliggjør ikke at Paulus kjente til dagens kirkelige problemstillinger i møte med homofile som ønsker å bygge sine samliv på kristne verdier. Om eksemplene sannsynliggjør noe, så er det at Paulus ikke kjente til det. Når vi leser Paulus sin omtale av homoseksualitet i Bibelen, så understrekes det faktum at Paulus ikke henvender seg til homoseksualitet som har alle kvalitetene Paulus setter som standarden for normale kristne heterofile ekteskap.

 

                                                                      *

 

Øyvind Gaarder Andersen sier at Bibelen er entydig i avvisningen av likekjønnet ekteskap. Ja, det kan så være, men hva er det de bibelske forfatterne har måttet forholde seg til da de så hva som skjedde i sin egen kontekst? Hva var det teksten sa til dem den gang? Jo, at homoseksualitet innebar en variasjon av skjeve maktfordelinger, pedereasti, kortvarige relasjoner, prostitusjon og polyamorøse forhold. Hva sier da de tekstene til oss i dag? Jo, at vi trenger å tenke helt nytt om homofile forhold og at Bibelen er like lite opplyst om vår tids homofile ektepar som den er om prøverørsforplanting.

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsråd, ved Øyvind Gaarder Andersen, gjør lite for å fordømme det ubibelske, i deres forstand, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller kriteriene deres av en bibelsk tale om ekteskapet, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

 

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

Denne diskriminerende praksisen håper jeg de fleste pinsevenner og -pastorer finner uakseptabel. Hva skal refleksjonsrådet gjøre med dette? Burte det ikke komme enda en anbefaling mot å samarbeide med de som vier skilte av ”ubibelske” årsaker, og ikke minst advare mot ledere som er skilt eller gift av ”ubibelske” årsaker? Hvis man ikke kommer med en slik anbefaling, hvordan kan dette tolkes som noe annet enn tolkningsdiskriminering mellom homofile og heterofile?

 

Hva skal pastorer og eldstråd gjøre med dette? Mitt forslag er å se bort fra anbefalingen om å bryte gudstjenestelig felleskap med prester som vier homofile, og å revurdere hele det paulinske grunnlaget for homoseksuell fordømmelse. Alvorlighetsgraden av dette spørsmålet er flyttet fra en kirkehistorisk teologisk periferi til et sentrumsspørsmål som angår frelsen. Her mener jeg Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd har trådt langt ut av den kirkelige tradisjon i samlivsspørsmål. Det er ikke homofile vielser som truer økumenikken i verden, men rigid mangel på imøtekommelse i saker som det råder stor bibelsk usikkerhet rundt.

 

Til slutt må jeg spørre: Hvor kommer motivasjonen fra etter å vise at Paulus kjente til våre forhold rundt homofile ekteskap i dag, men så lite villighet til å sette lyset på heterofile forhold som man mener fordømmes i Bibelen? Er det ikke en lettelse å vite at Paulus mest sannsynlig ikke har våre homofile ektepar i tankene?

Gå til innlegget

Jeg føler meg litt som Pinsebevegelsens torn i kroppen som nekter å slutte og snakke om elefanten i rommet, men noen må si ifra når diskrimineringen foregår i full offentlighet og nå til og med forsvares av lederen av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, Øyvind Gaarder Andersen. Dette burte også være en prekær sak for Pinsebevegelsen, med tanke på at de har puttet ekteskapet inn i trosgrunnlaget sitt, (noe som for øvrig er merkelig kirkehistorisk sett).

I Korsets seiers siste utgave sier Øyvind Gaarder Andersen følgende:

Når det gjelder områder som kvinner i tjeneste og skilsmisse og gjengifte, er det behov for å tolke det Skriften sier. Men i spørsmålet om ekteskapet som en ordning bare for mann og kvinne gir ikke Bibelen rom for ulike tolkninger. (http://korsetsseier.no/2017/06/16/pinsebevegelsens-bibelsyn-er-udiskutabelt/)

Jeg kan si meg enig i at finnes tolkningsrom rundt spørsmålet om kvinner i tjeneste og kanskje skilsmisse, men når de kommer til gjengifte finnes det ikke større tolkningsrom enn at ekteskapet er bare for én mann og én kvinne. Det vil si, bare hvis man henter inn erfaringer og allmenn fornuft, så kan man finne tolkningsrom akkurat her. Altså er man villig til å hente inn fornuft og erfaring når det kommer til heterofile, men ikke homofile. Hvordan kan man stå inne for en slik tolkningsdiskriminering - og kristen praksis og fremdeles si at man står for kjærlighet, rettferdighet og sannhet?

Bibelen sier:

Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone… En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener at også jeg har Guds Ånd.
1 Kor 7,10-11; 39-40

Videre sier Jesus følgende om saken:

Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. Matt 5,32.

Man kan jo spørre seg hvorfor Paulus ikke eksplisitt også inkluderer mannen i ordene om gjengifte, men nå har uansett kirken i vår moderne tid alltid tolket dette å gjelde for menn også. Det Bibelen sier er for det første at skilsmisse bare kan skje dersom det har vært seksuell utroskap inne i bildet. Deretter sier Bibelen at dersom det er forekommet hor, så finnes det ingen åpning for å skulle gifte seg igjen. Til alle som skiller seg, uansett årsak, er budet klart: Du skal leve ugift! Det finnes ikke tolkningsrom her. Så hvorfor lar pinsebevegelsen mennesker tjene i alle ledd i menighetene sine, selv om de er skilt (ofte av ikke seksuelle utroskapsårsaker) og gift på ny? Hvorfor får ikke homofile som omfavner sin identitet og orientering tjene? Hvorfor tillater man en slik diskriminering, uten å ville ha en åpen debatt om dette?

I denne saken er Misjonssambandet en av de få kirkelige sammenhenger i Norge som lever etter disse bibelske budene, selv om Espen Ottosen, misjonssambandets informasjonsleder, innrømmer at praksisen er hjerterå. (http://www.vl.no/troogkirke/ottosen-oppleves-hjerteratt-a-si-nei-til-gjengifte-1.66395?paywall=true)

Vel, i Pinsebevegelsen er man ikke så hjerterå med heterofile som gifter seg på ny. For dem forsørger man en mer åpen tolkning av Bibelen, men man yter ikke den samme åpne tolkningen for homofile. Nei, de får bare innrette seg etter det hjerteråe. Når man utfører denne tolkningspraksisen av Bibelen, så fremstår diskrimineringen av homofile i Pinsebevegelsen langt mer hjerterått. Den favoriserer heterofile og diskriminerer homofile. 

Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, var inne på denne diskriminering i pinsebevegelsens avis, Korsets Seier, 18.05.15. Der etterspør han om det er fordi homofile er i mindretall at de frikirkelige neglisjerer denne debatten. Ja, man kan bare lure. (http://korsetsseier.no/2015/05/18/karismatiske-kristne-likestiller-heterofilt-og-homofilt-samliv/)

Nå blir spørsmålet: Skal Pinsebevegelsen bare lukke denne debatten enda en gang og late som om alt er på stell innenfor sine egen rekker, eller skal man adressere diskrimineringen og gjøre tiltak? Skal man sørge for at gjengifte blir avsatt fra alle sine frivillige - og lønnede tjenester, eller skal man ha lik bibeltolkning for homofile som man har for heterofile. Skal man slippe homofile fri til tjeneste?

Her bør man høre på en av Pinsebevegelsens mest kloke hoder og varmhjertede menneske, professor Terje Hegertun:

For å unngå at dette blir en ny fortelling om frykt og tilbaketrekning, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming. For det første trenger frikirkene å ta tid og ikke handle forhastet. Det må fasiliteres trygge samtaler som både teologisk og sjelesørgerisk tar på alvor hva det dreier seg om, særlig når det handler om enkeltmenneskers livsskjebne. Refleksjonene må være grundige og tonen sensitiv. Fra KS, se første link.

Kjenner jeg ledelsen i Filadefiakirken i Oslo rett, så stiller de seg 100% bak seg Terje Hegertun i dette. Måtte denne linjen bli Pinsebevegelsens vei å gå fremover, samt at man rydder opp i diskrimineringen av homofile både på tolkningsplan og videre  i det praktisk kirkeliv. Ja, samme hva utfallet blir, så blir en likebehandling i skriftstolkningen lettere å forholde seg til fra alle parter.  

Thomas Erlandsen
Tidligere pinsepastor

Gå til innlegget

Skam del 2

Publisert 5 måneder siden - 5924 visninger

Enten er Bibelens tale om homofili skrot, eller så taler Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Så enkelt er det.

Hvis du ikke har lest Skam del 1, så ligger den her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11685334-skam

 

På en måte var det kanskje fint at redaktør i Korsets Seier, Anne Gustavsen, la homofili i en samlebetegnelse ”skrot”, så kommer det frem i lyset hva som er Pinsebevegelsens offisielle ståsted er i denne saken.

Jeg er enig med Anne Gustavsen at ikke å prate om vanskelige og tabubelagte temaer skaper verkebyller i enhver sammenheng. Jeg skjønner også at hun finner det helt urimelig at dette ble tolket som at hun sa at homofile er verkebyller. Likevel skjønner jeg ikke at hun bortforklarer at hun la homofili inn i samlebetegnelsen ”skrot”. Både tekstlig og kontekstuelt, så er denne betegnelsen i tråd med Pinsebevegelsens offisielle tolkning av Bibelen. Ja, ”skrot” er jo faktisk et relativt mildt begrep i forholdt til det Bibelen sier om saken, slik pinsevenner tolker den. Les bare her:

 

”Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom” (3. Mos 18,22). ”Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.” (3. Mos 20,13).

 

Nå vil mange si at dette tilhører jødenes ritualer og tilhører hellighets- og renhetsforskrifter som ikke er gjeldende for kristne. Vel, det er ingen som går inn for dødsstraff for homofile par i Norge, men det er likevel ingen endring med tanke på alvorlighetsgraden: ”styggedom” og ”avskyelig”. Dette ser vi når vi leser hva Paulus sier om homofili. Les bare her:

 

”Derfor gav Gud dem urenheten i vold… Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige… Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.” (Rom 1,24;26;27). ”Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” (1Kor 6,9-10).

 

Hørtes den siste oppramsingen kjent ut?

 

I Pinsebevegelsen så mener man at disse tekstene omhandler det vi i dag omtaler som homofile forhold, samme hvor forpliktende karakter det handler om. Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd henviser til forskning, spesielt fra førstelektor emeritus Bjørn Helge Sandvei, for å sannsynliggjøre at de forhold Paulus omtaler er akkurat de samme som vi for eksempel kaller homofile ekteskap i dag. Ja, det samme som min venn som har vært aktivt med i kirken mesteparten av sitt liv, har hatt én kjæreste hele livet, en mann, som han også er gift med og har en datter sammen med. Dette er en ”styggedom”, ”avskyelig”, ”urenhet i vold” og de skal ikke ”arve Guds rike” ifølge Paulus. I denne sammenheng blir det egentlig ikke så rart at man bruker begrepet ”skrot” om homofili. Det er helt konsekvent med Pinsebevegelsens bibeltolkning. Du kan ikke si at homofili ikke er skrot og fremdeles kalle deg bibeltro i Pinsebevegelsens tolkning av Bibelen. Det er ikke noe gråsone her som at: ”Jo, Bibelen sier at homofili er imot Guds vilje for samlivet, men vi kan ikke ta Bibelens karakterbeskrivelse av homofili på den måten det står”. Nei, enten er homofili slik Bibelen sier at det er, eller så prater Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Dette er tolkningsdilemmaet en kristenkonservativ er stilt ovenfor i møte med Paulus sine ord. Det er noe tenke på …


La oss kalle en spade for en spade: Hvis man mener at Paulus prater om alle de homofile samliv vi har iblant oss i dag og man mener at Paulus taler fra Guds eget ord, så kall det for ”skrot”. Men, hvis du mener at homofile som vil dele livet sammen ikke er skrot, ja, da mener du enten at Bibelen ikke er relevant i dette spørsmålet eller så mener du ikke at Bibelen omtaler relasjonen mellom homofile som vil dele hele livet sammen i dag. Jeg mener det siste, og da må det med nødvendighet settes en bevegelse i gang. Da bør man protestere!

 

Jeg lurer på om min appell til pastorer er noe fåfengt. En pastor jeg ser opp til beskriver sitasjonen sin slik:

”Det er tilnærmet umulig å lære seg å svømme, når man har falt i vannet. Eller å instruere brannslukking for noen som står i et brennende rom. Da er det vanskelig "å komme gjennom" til den andre. For den som ligger i vannet eller står i flammene er det mer et spørsmål om å komme seg i sikkerhet. Det er gjerne slik jeg føler det som kristen, forkynner og menighetsleder i møte med homofilidebatten.”

 

Jeg tror han beskriver en følelse mange pastorer og pinseledere sitter med og derfor sitter det utrolig langt inne å si (eller trykke "like" på sosiale medier) noe som helst. Man er redd for hvilke meninger man blir tillagt. Dermed våger de ikke en gang å gi en empatisk støtte til den smerte homofile må leve med der deres kjærlighet ikke aksepteres, i redsel for å bli tatt til inntekt for noe de ikke mener. De vil helst ta disse samtalene utenfor sosiale medier, sier en annen pastor. Det kan jeg forstå, for i andre forum har man bedre kontroll og kan justere seg umiddelbart eventuelt slippe å bli motsagt. Likevel, å ha slike samtaler ensidig i samme rom, tror jeg ikke det er mulig. Å holde sårbare temaer utenfor sosiale - og andre medier er urealistisk. Husk at pastorer har prekestolen ++ hver søndag og får ofte tilgang til å uttale seg i styrte kristne medier. Det har ikke folk flest. Maktbalansen i å informere massene har vært veldig skjev, men sosiale medier utjevner nå denne skjevheten, og det synes jeg er en god ting.

 

Derfor bør kanskje min appell heller gå til pinsebevegelsens demokratiske grasrot som er positive til homofile forhold. Det er dere som må protestere og sette press på deres pastorer og ledere. Sier grasrota ifra, så blir det lettere for pastorer som er positive til homofili til si hva de faktisk mener. Da er det mange hindringer som forsvinner. De mister ikke jobben, tjenesten eller evnen til å utøve sine talenter.

 

Kall en spade for en spade: Enten er homofili skrot eller så er det ikke homofile kjærester og livslange homofile forhold Bibelens faktisk taler om, og da er tiden inne for å protestere i kjærlighetens navn, i Jesu navn. Amen.  

   

Gå til innlegget

Skam

Publisert 5 måneder siden - 14497 visninger

Når skal de som elsker homofile si ifra når retorikken går for langt i egne rekker?

Jeg tror ikke redaktøren for Korsets Seier er homofob. Jeg tror ikke hun har problemer med å møte homofile par med respekt og kjærlighet, men jeg tror hun mangler pastoral kompetanse i møte med homofile og derfor må dere som er pastorer si noe. Dette er deres mandat å si noe om.

Jeg tror at skillet som mange gjør mellom homofile og homofili ikke er tilstrekkelig, verken teologisk eller antropologisk. Homofili er ikke en gjerning på linje med baksnakking, drap, utroskap, frotsing, grådighet, pornografi osv. Homofili er et liv levd i en kjærlighetsrelasjon der to av samme kjønn gir seg til hverandre, slik et hvilket som helst annet kjærestepar eller ektepar gjør. Man kan like lite sammenligne et heterofilt ekteskap med å gjøre en god gjerning som man kan sammenligne homofile ektepar med å gjøre en ond gjerning. Homofilt samliv er å leve et liv i hengivenhet til en person som ikke er av motsatt kjønn, likevel akkurat likt heterofile, foruten kjønnspolariteten.

Den relasjonen jeg har til min kone er definitivt med å skape min identitet. Vi blir jo til i den andres øyne. Av disse årsakene blir det umulig å skille den homofile fra dens samliv. Derfor, selv om det ikke er total sammenfall mellom homofiles identitet som homofile og homofiles samliv, så kan det likevel ikke skilles med teologiske teorier.

Gud hater homofili, men elsker den homofile, er som å si at Gud hater den meste dyrebare og viktigste identitetsskapende relasjonen homofile har i sitt liv med et annet menneske, men Gud elsker dem likevel. Hva er det for en kjærlighet? Dette er ikke særlig overbevisende. Den funker bare for heterofile, som ikke må kjenne på kroppen hva slike utsagn gjør med en.

 

Kona mi og jeg hadde en rar opplevelse da vi hadde vært gift et par måneder. Denne opplevelser setter noe lys på hva våre homofile medmennesker opplever i møte med holdninger, råd og retorikk som har kommet fra pinsehold i det siste.

Vi var unge, nygift, hadde akkurat flyttet sammen og skulle en uke på en kristen konferanse i London. Der skulle vi overnatte hjemme hos folk noen av dagene, men til vår store overraskelse fant vi ut at vi hadde blitt plassert hver for oss; på hver vår side av London. I begynnelsen var det litt kjipt, for på grunn av vår unge alder var det litt vanskelig for folk å anerkjenne at vi faktisk var mann og kone. Derfor når vi etter første uke skulle på en ungdomsleir utenfor London, så var det ikke snakk om å plassere oss på samme rom. Nå var dette en leir vi egentlig bare skulle lære av og observere, ettersom vi var utsendt som ungdomsledere fra vår egen kirke i Tønsberg, men vi skjønte fort at de som drev leiren ikke anså oss som noe mer enn vanlige deltakere. Som nok en overraskelse fant vi ut at guttene og jentene hadde separate opplegg. Det eneste stedet guttene og jentene så hverandre var under måltidene og der var det ikke tillat å prate. Jeg så på kona mi med lengtende blikk under måltidene. Jeg følte meg alene og misunnet ungdomslederen som delte rom med kona si.

Etter å ha bodd på hver vår kant i London, så ble denne leiren ikke bare en ensom opplevelse, men også bitter. Hvorfor behandler de oss som ikke som mann og kone? Vi er jo gift for søren! Hvorfor blir vi ikke anerkjent for det vi er?

Selv om det ikke var lov å bruke mobiltelefon på leiren, så lurte jeg meg den andre kvelden til å sende en sms til kona mi. Hun hadde heldigvis mobilen på. Vi planla å møtes bak kirken i mørket om natten, da alle hadde sovnet. Da jeg listet meg ut av rommet og var nervøs for å bli tatt, fyltes jeg med en merkelig følelse. Jeg kjente på frykt og skam. Tenk om lederne for leiren oppdaget meg og jeg fikk reprimande. Samtidig kjente jeg på sinne, for hvor ellers i verden er det folk lister seg ut i nattens mørke for å holde rundt sin elskede, og gjemmer sin kjærlighet og sitt begjær?! I mørket syntes jeg å se at kona mi følte det samme som jeg: frykt, skam og sinne. Skam for å bryte reglene, frykt for å få straff og sinne for at reglene var så urettferdige. Uansett, da vi holdt rundt hverandre og kysset forsvant alle disse vonde følelsene. Gleden av nærheten og varmen hos den jeg elsket, smeltet vekk frykten, skammen og sinne, og jeg visste at jeg ville trosset skammen hver kveld om det så var, bare for å få oppleve den kjærligheten som var mellom kona mi og meg. På vei tilbake til soverommet, fyltes jeg igjen med de samme vonde følelsene og jeg lengtet etter at leiren skulle bli ferdig. Jeg fikk ingenting annet ut av den leiren enn bitre og sinte følelser. Jeg ville hjem til Norge, der vår kjærlighet var feiret og anerkjent av kirken, hele familien og av alle vennene våre.

 

Denne opplevelsen gjør at jeg fremdeles, 15 år senere, har ganske vonde følelser ovenfor den kirken i London som behandlet oss på denne måten.

Mitt spørsmål var grenseløst naivt: ”Hvor ellers i verden er det folk lister seg ut i nattens mørke for å holde rundt sin elskede og gjemmer sin kjærlighet og sitt begjær?” Min opplevelse av at vår kjærlighet ikke ble anerkjent varte en liten uke, men våre medmennesker som til sin ulykke tiltrekkes av personer av samme kjønn, lever med denne opplevelsen hele livet, dersom de vokser opp i en kirke som ikke anerkjenner deres legning eller orientering. ”I sin ulykke” skriver jeg, men ulykken er ingen nødvendighet, men forårsaket menneskers fastlåste og menneskelige systemer. I andre kulturer nektes folk av politiske, økonomiske eller religiøse sjikt å leve sammen i ekteskap. Den pålagte skammen er likevel den samme, redselen for straff og følelsen av urettferdig behandling er den samme.

Når Pinsebevegelsens organer tilråder (med eller uten moderasjon) å bryte gudstjenestelig feiring med prester som vier homofile og når redaktøren for Korsets seier, Pinsebevegelsens eneste tidsskrift for tro og oppbyggelse, sammenligner homofile forhold med pornografi, ”baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot”,  så skjønner man hvordan homofile par og homofile som leter etter noen å dele livet med opplever dette. Dette vitner om total mangel på pastoralt gangsyn. 

Dette er ikke tiden for pastorer og ledere å være stille. Dere som finner KS-lederens artikkelens avskyelig eller bare uheldig, må si ifra nå. Uansett hva man mener om homofilt samliv, så kan ikke KS-redaktørens ord få stå uimotsagt av pinseledere og pinsepastorer. Et sted må grensen gå. Å være stille i møte med dette, er å bifalle det som skjer her. Jeg vet om flere pastorer som er på dørterskelen til å åpne for homofile til å delta med hele seg, ikke bare være til stede, men virkelig få tjene med alle sine gaver og talenter. Nå er tiden for å si ifra at dere ønsker det. Hvis man skal vente i årevis vil slike utsagn fortsette å dominere samtalen og homofile og deres barn blir de skadeskutte. Og hvis min bitterhet ovenfor en kirke jeg fikk vonde opplevelser med i en liten uke sitter i 15 år etter, hvor mye mer hos de homofile etter å ha opplevd det i et helt liv? 

Hvor lenge skal man tvinge de elskede til å måtte møtes i nattemørket bak kirkene våre? Hvor lenge skal vi fortsette å påføre folk skam? Hvor lenge må folk gjemme bort sin kjærlighet og sitt begjær? Disse menneskene kan ikke bare dra til et sted hvor alle anerkjenner og feirer deres kjærlighet. Smerten påført ved at deres kjærlighet ikke anerkjennes er ikke tidsavgrenset; den smerten er konstant. Når skal vi anerkjenne homofile for det de er?

Jeg vet likevel at gleden av nærheten og varmen hos den vi elsker, smelter vekk frykten, skammen og sinne, og jeg vet at alle vil trosse skammen hver dag om det så var, bare for å få oppleve den kjærligheten som er mellom oss og den vi elsker. Måtte alle kirker se dette en dag og være med å trosse frykten og skammen!

Tidligere pinsepastor
Thomas Erlandsen

Gå til innlegget

Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?Hva vet du?

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12[i]

GT-tekst: Jesaja 60,1-6[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 3,1-7[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12 (samme som prekenteksten)

 

”Løft blikket, se deg omkring!”

 

Vi er så sabla konforme i vårt nordiske drikkegilde! Det er bra å ha det godt, men hvis vår velstand bedøver vår medfødte evne til å stille de store spørsmålene i livet, så blir vi kjedelige, ja, livet blir: boring!

 

Jeg tror det er negativt hvis vi ikke lenger prøver å sette ord på det vakre og stygge, det gode og onde, sviket, tilgivelsen og forsoningen, skammen og den nye verdigheten, fiendskapet og vennskapet, det å elske og å hate, hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei.   

          

Vi tror vi har funnet svaret! Noen har funnet Allah og hans profet, andre Buddhas gylne middelvei, andre igjen har funnet ut at all gudstro eller åndelighet er tull vas: Naturalistisk naturvitenskap blir ofte antitesen til Gud og den humanistiske åndsfrihet.

 

Vi kristne, har funnet barnet som ble lagt i en krybbe… Men hvilket svar er det egentlig vi har funnet?

 

Vi har nå beveget oss ut av adventstiden og juletiden og entret åpenbaringstiden. Det er denne tiden som forsøker å gi oss et dypere innblikk i hvem Jesus viser seg å være. Hovedbudskapet er å avdekke hvordan Guds fantastiske personlighet og gode vilje blir synlig gjennom Jesu tilstedeværelse i verden. At Jesus er noe mer enn et vanlig menneske og at Guds nærvær viser seg i ham, er et stikkord i denne tiden. Åpenbaringstiden strekker seg over seks søndager. Nå hører fortellingen om vismennene til juletiden, men fungerer i dag som en glatt overgang fra juletid til åpenbaringstid. (For øvrig er 6. januar kalt ”de hellige tre kongers dag” og er dagen de ortodokse kristne feirer at Jesus ble født. Det er nok også årsaken til at fortellingen om de vise menn kommer på søndag).  

 

Hvis du skreller bort mystikken, romantikken og julens feel good-aura, så er fortellingen om  vismennene temmelig sjokkerende og merkelig. Denne fortellingen burte føre til at det går kaldt nedover ryggen til enhver som anser seg selv å ha funnet svaret. For å forstå hvor feil denne fortellingen var for jødene (og mest sannsynlig for kristne i dag), må vi forstå forfatterens utgangspunkt. 

 

Det greske ordet Matteus bruker på vismennene er magoi.  Magikere! Eller nærmere bestemt astrologer. Samme kan det være, for jøden Matteus var astrologi og magi en del av samme surreballet. Magoi er egentlig brukt om en prestekaste i de persiske fjellområdene, kanskje knyttet til zoroastrisk religion. I vår tekst er vismennene hoff-funksjonærer som gav råd ved hjelp av drømmetolkning og stjernetyding. Vismennenes tro på ånder og flere guder, er kanskje det verste verdensbilde og tro Matteus kunne tenke seg. Vismennenes religion var en direkte trussel mot jødenes monoteistiske Gud: Jahve.

 

GT-teksten er en del av profetiene i Jesajas bok, som antagelig ble skrevet da jødene fikk vende tilbake til Jerusalem etter 50-70 år i fangenskap i Babylon (ca. 538 f. Kr.). Mange motsatte seg å vende tilbake, ettersom Jerusalem var en ruinhaug som stadig ble plyndret. Vismennene som kom fra det babylonske området kan ha hørt om Israels konge gjennom overleveringer fra jødene som ikke vendte tilbake til Jerusalem.

 

Fra kapittel 56-66 i Jesajaboken får vi en gjeng med rasende profetier. Antagelig fordi det var så få som ville bo i Jerusalem og å bidra til å bygge opp jødenes sentrum i verden: tempelet.

 

Likevel er det til tider fremtidshåp i profetiene, og det er det vi leser om i dagens tekst. Profetien er preget av et utopisk håp og utfordrer jødene til å løfte blikket å se hva Gud skal gjøre for dem. Selv om det står tydelig her at andre folkeslag skal komme å se lyset fra Gud, så var det ingen jøder som kunne forestille seg at Guds redning faktisk kunne bli synlig av andre enn dem selv. Vi må ha in mente at jødedommen var svært etnosentrisk på Jesu tid.

 

Paulus understreker i sitt brev til Efeserne hvor usannsynlig det var for jødene at andre folkeslag (som gikk under samlebetegnelsen ”hedninger”) kunne få del i Israels redning. Det var så usannsynlig at han kaller det for et mysterium.

  

Det verste med fortellingen om de vise menn, hedningene altså, er egentlig de lærde jødenes reaksjon. Vismennene søkte barnet, hyllet det og gav det gaver, men de var fremmede for jødisk kultur og historie. De visste ikke hvor barnet befant seg, men de jødiske religiøse lederne, som var best kjent med sine egne profetier, gjorde ikke en dritt. 

 

Fortellingen om de vise menn som kommer med gaver til Jesus-barnet er en uhørt sterk kritikk til alle som har blitt konforme med sine svar på livets gåter. Når de som var lærde i sine egne skrifter, var så fornøyd med sine svar at de ikke en gang gadd å oppsøke sin egen konge, som flere hundre år med profetier hadde forutsagt, hva sier det om de som kjenner seg skråsikre på hvordan verden fungerer i dag? Har vi blitt late? Gidder vi ikke å søke sannhet lenger, fordi vi tror vi har den i lomma, eller fordi alt er relativt? Dørgende kjedelig!

 

Hvis det er noe denne fortellingen bør si til dagens kristne (og de som ikke er kristne, for den saks skyld), så er det aldri å tro at du vet alt allerede.

Fortsett å søk!

Fortsett å finne ut mer om Gud, mer om Jesus!

Det er alltid mer å hente: Nye oppdagelser, hvor noen er trøstende og andre svært ubehagelige!

Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?

Hva vet du?

 

Men når dette er sagt, så er det egentlig vi her i Norge som er de vise menn;  det vi som er hedningene, sett fra de første kristnes (som altså var jøder hele gjengen) ståsted. Vi kjenner ikke kulturen til jødene og har derfor store begrensninger i møte med fortellingene om Jesus. Selv om (eller kanskje fordi) jeg har seks års utdannelse i kristen troslære kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.

 

Så skal jeg atter en søndag på gudstjeneste i Sentrumkirken i Horten: Jeg søker, hyller og gir Jesus gaver av gull, røkelse og myrra.  Gull, fordi det representerte gaven folk gav til en konge. Røkelse, fordi det representerer duften folk ofret til Gud. Myrra, fordi det er salven med godlukt de dødes kropper smøres med.

 

Jeg tar tre steg i tro og tillit: 1) Jesus er jødenes konge, 2) Jesus er Guds eget liv og 3) Jesus sto opp fra de døde. 

 

Bønn:

Kjære Gud, vi ber for alle som kjenner seg fremmede på nye steder. La alle innvandrere som kjenner seg utrygge i en ny kultur, bli møtt av kjærlighet, inkludering og omsorg fra de som kjenner seg hjemme. Hjelp oss alle til aldri å miste evnen til undring. Hjelp oss til ikke å havne i kjedsomhet og konformitet, men la oss bli inspirert av verden vi lever i,

kjenne engasjement til å gjøre verden et bedre sted å bo.

Kjære Gud, hjelp oss å løfte blikket, så vi ser ditt lys!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

 


[i] 1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» 3 Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. 4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. 5 «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
          
   

 

6  Du Betlehem i Juda land
          

er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
          

For fra deg skal det komme en fyrste
          

som skal være hyrde for mitt folk Israel.»


7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» 9 Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. 10 Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. 11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

 

[ii] 1 Reis deg, bli lys!
          

For lyset ditt kommer,
          

Herrens herlighet går opp over deg.
          
   

 

2 Se, mørke dekker jorden,
          

skodde dekker folkene.
          

Men over deg går Herren opp,
          

hans herlighet viser seg over deg.
          
   

 

3 Folkeslag skal gå mot ditt lys,
          

konger gå mot din soloppgang.
          
   

 

4 Løft blikket, se deg omkring!
          

Alle samler seg og kommer til deg.
          

Sønnene dine kommer fra det fjerne,
          

døtrene dine blir båret på armen.
          
   

 

5 Da skal du se det og stråle,
          

hjertet skal skjelve og svulme.
          

For havets skatter blir dine,
          

folkeslagenes rikdom kommer til deg.
          
   

 

6 Kameler i mengde dekker deg,
          

kamelfoler fra Midjan og Efa.
          

Alle fra Saba kommer,
          

gull og røkelse har de med seg,
          

de forkynner Herrens pris.

 

[iii] 1 Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld. 2 Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. 3 I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, 4 og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. 5 Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
9 minutter siden / 1711 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
24 minutter siden / 629 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
39 minutter siden / 1711 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
41 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 1 time siden / 4642 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4642 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1357 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere