Thomas Erlandsen

Alder:
  RSS

Om Thomas

Undervisningsleder i Stokke-
menighetene og tidligere pinsepastor

Følgere

Om ikke annet, les boken for empatiens skyld. Vi skylder å ta innover oss smerten vi har påført familie, venner og bekjente. Selv om noen ikke ser nytten av å tenke nytt, så er det bare rett og rimelig at alle i hvert fall lytter til disse stemmene.

(Første gang publisert i avisen Dagen 21. november)

 

Det føles nesten litt surrealistisk å sitte her med en bok i fanget fra svensk frikirkelighet som feirer homofil identitet og kjærlighet. Blant bokens femten forfattere finner vi bidrag av pastorer, prester, ledere og av homofile som selv har kjempet en tapper kamp i menighetene våre. Det har vært en glede for meg å komme med et bidrag fra Norge i denne boken.

 

Så mye smerte og håp mellom to permer er ikke hverdagskost. Så mye lidelse og gjenopprettelse i én bok skal man lete lenge etter. I tillegg til de sterke personlige fortellingene om tap, ekskludering, sårhet, gjenopprettelse og frihet, så har boken et solid faglig bibelsk innhold. Her møter du ikke på tunge akademiske vendinger, men et språk som ligger i den frikirkelige lekmannstradisjon.

 

Å lese homofiles erfaringer i frikirkene våre er ubehagelig lesning og jeg blir slått av hvor uholdbart det er. Boka taler ikke bare om slik det var før, men slik vi finner den blant annet i moderne, unge og hippe menigheter. Dette angår oss alle uansett hva man mener om homoseksualitet, for måten homofile er rammet av våre menighetsfellesskap er uakseptabelt. Spesielt kapittelet som omhandler barn og unge i kirken, gjør at det kjennes maktpåliggende å tenke nytt.

 

Selv om det er viktig for forfatterne å sette ord på det som har gått galt, er ingen ute etter å peke finger. Målet er forsoning og gjenopprettelse for hele kirken. I et eget kapittel tegnes det opp en evangelisk visjon for veien videre, hvor alle verdens mennesker kan stå sammen i tilbedelsen.

 

Til slutt finnes en manual for hvordan menighetsfelleskapene i fellesskap kan prate om alle de ulike perspektivene som aktualiseres. Dermed er Välkomna varandra ikke bare til opplysning og ettertanke, men et opprop om å bryte stillheten rundt et betent tema. Perfekt for menighetsledere som ønsker å ta alle minoriteter i menighetene sine på alvor.

 

Om ikke annet, les boken for empatiens skyld. Vi skylder å ta innover oss smerten vi har påført familie, venner og bekjente. Selv om noen ikke ser nytten av å tenke nytt, så er det bare rett og rimelig at alle i hvert fall lytter til disse stemmene.

 

Thomas Erlandsen, teolog og undervisningleder

 

For full bokrapport, se her

Gå til innlegget

"Jeg var homo og dere tok imot meg"

Publisert 20 dager siden - 1058 visninger

Välkomna varandra – en bokrapport. Ny bok fra Sveriges frikirkelighet ønsker alle homofile reservasjonsløst velkommen til sine menigheter.  Formålet med boken er å skape en bejaende teologi og praksis i den grenen av kirkeligheten som kalles evangelikal eller bibeltro. Forfatterne tilhører den gren av kirken som har en sterk betoning på Bibelens autoritet, det frivillige medlemskapet i menigheten, det allmenne prestedømmet, disippelskapet og en personlig gudstro. Boken er forfattet av pastorer, prester, teologer, ledere og homofile med erfaringer fra frikirkeligheten i Sverige.

 

Vil du lese en enkel bokanmeldelse, se her.

Oppmykning. Det er ingen tvil at det er skjedd en oppmykning i møte med homoseksualitet i Sveriges og Norges frikirkelighet. Ingen tenker på homofile samliv som straffbart og knapt noen regner homofili som en sykdom lenger. Ja, selv det å være homofil av orientering eller legning regnes i dag ikke som synd i frikirkelig sammenheng. Det er selve den seksuelle handlingen som er syndig. Likevel vil noen hevde at den moderne frikirkelige holdning er både destruktiv og går imot Jesu lære.  

 

Anders Camenius og Johanna Wikberg er ledere for EKHO, et felleskirkelig tiltak som ble etabler i 1976 for å hjelpe hbtq-personer i kristne menigheter. De har lagt merke til den nye trenden med å ønske alle homofile velkommen som medlemmer. De registrer at det likevel ikke gis uten mulighet for homofile å delta i menighetens oppgaver. I Norge finner vi typiske eksempler på dette i Hillsong-menighetene og andre frikirker med ungdommelig appell. EKHO-lederne påpeker at definisjonen av homofili er å ha en lengsel etter å dele livet og seksuell nærhet med en av samme kjønn. Det handler om hjertets lengsel og tanke. Jesus deler ikke opp handlinger og hjertets lengsel, så enten må handlingen og legningen være syndige eller så er ingen av dem syndig. Meningsløsheten i å være kristen bare man ikke handler på det er en god analogi, når selve definisjonen av å være kristen er hvordan man handler. 

 

Uholdbart. Dessuten så er det en uholdbar situasjon å være en del av menigheten og ikke få delta i oppgaver. Frikirkelighetens tanke om disippelskapet synliggjøres jo akkurat gjennom delaktighet i menigheten. Tenk å høre uke etter uke at alle må være med å delta, bare utenom deg fordi din synd er så synlig.

 

Niclas Öjebrandt skriver at dette er en uholdbar situasjon. En slik situasjon legger et tvangskrav på mennesker om å leve i sølibat. Et krav som blir en respektløs måte å behandle sølibatet. Sølibat er noe man er kalt til eller går inn i frivillig. Det er et hellig kall og en bestemmelse, ikke pålagt tvang av andre. Å legge dette som et krav på alle homofile har ført mennesker ut i desillusjoner, depresjon, motløshet og selvmord.

 

Hva med barna? Pastor Esther Kazen har et eget kapittel om hvordan frikirkenes behandling av homofili påvirker barn som vokser opp og finner ut at de er homofile. Sangene og ordene om at alle skal med, blir ofte så kontrastfullt i møte med en negativ tale om homofili at resultatet er redsel og selvutslettelse. Redselen for å bli ekskludert fører barn og unge ut i uærlighet og de presses til å leve som splittede mennesker. Barn kobler også dette fort sammen med et bilde av en Gud som ikke vil ha dem. Mirjam Olsson gir en sterkt personlig fortelling som illustrerer nettopp hvordan det er å vokse opp med denne splittelsen i sin egen kropp.  

 

Kazen påpeker også at barna i dag har et større vern i den sekulære skolen enn i flere frikirker. Barn og unge som kjenner på romantiske følelser for personer av samme kjønn blir i skolen beskyttet av barnekonvensjonene, mens i frikirkene møter de ofte stillhet og negative ord. I møte med unge trer behovet for ny retning med all tydelighet frem.

 

Pastor Anna Berndes viser til en studie ved John Hopkins University i Baltimore fra i år. Statistikker fra studien viser sammenhengen mellom selvmord og lovgivningen i landet. Undersøkelsen ble gjort i aldersgruppen 15-24 år og viser at selvmord blant homo- og biseksuelle ungdommer er redusert med nærmere 134000 selvmordsforsøk per år, i takt med at delstater har tillatt likekjønnede ekteskap. Da skjønner vi også hva det vil si om menigheter endrer sitt offisielle standpunkt i møte med homoseksualitet. Det redder bokstavelig talt liv. Jeg tenker for meg selv hvor ironisk det er, at det ofte er frikirkelige og evangelikale kristne som går imot disse lovreguleringene.

 

Fruktene. Flere av forfatterne i boken påpeker at måten frikirkeligheten har møtt homofile på, har destruktive konsekvenser for homofile og mennesker i deres nære relasjoner. Likeledes kan de også peke på at der homofile møter et aksepterende miljø, så skjer det motsatte. Her er Eriks fortelling oppsiktsvekkende. Erik var med å starte svenske Medvandrere som ble bygd opp etter forbildet fra ex-gay-organisasjonene Exodus.

 

Exodus international startet på 1970-tallet og varte frem til 2013, da organisasjonen la ned. Exodus-organisasjonene har hatt profesjonelle fagteam og vært det stedet alle har kunnet peke til for vellykkede prosjekter med å få homofile helbredet, leve i sølibat eller tross sin homoseksuelle orientering, leve i heteroseksuelle ekteskap. I 2013 ba lederen for Exodus, Alan Chambers, om tilgivelse for all smerte ex-gay-organisasjonene har påført mennesker. Han ba om tilgivelse for skam og skyld de har påført homoseksuelle og for at man forkynte at en endring var mulig for alle. Men mest av alt ba han om tilgivelse for at mange har kjent at Gud ikke har akseptert dem og derfor mistet troen, og for at flere har tatt sitt eget liv på grunn av dette.

 

Dette viser med alvorlighet hvor ille kirkens tradisjonelle måte å møte homofile på er. Vi må ta innover oss hvor mislykkede og tragiske sporene er etter vår måte å møte homofile på i kirken. Kazen forstår at mye av det som sies om homofili i kirkene er sagt i omsorg, men mener det spiller ingen rolle. For uansett om det er meningen eller ikke, så skader det våre medmennesker når vi sier at homoseksualitet er synd.

 

Avstanden mellom synet på homofili i samfunnet generelt og i frikirkeligheten, er så stor at det begynner å bli vanskelig for kristne mennesker å leve i dette spennet, spesielt barn. Å lære på skolen at homofili er en av naturens mangfold på linje kjevhendte og høyrehendte, mens i kirken lære at det er unaturlig og syndig, vil etter hvert bli helt uholdbart. Når vi ser de enormt destruktive kreftene et negativt syn på likekjønnede relasjoner har og den positive effekten det har å omfavne det, så må man spørre seg samme spørsmål flere av bokens forfattere spør: Burde det ikke være en sammenheng mellom handlingens effekt og handlingens karakter av å være god eller dårlig frukt? Hvis fruktene av et benektende syn viser seg og stort sett være dårlig, mens et aksepterende syn viser seg å være bra, skulle ikke det si noe om treets kvalitet?

 

Hvilke frukter som er gode og hvilke som er dårlige kommer så alt for tydelig frem i Lena Frisells personlige og hjerteskjærende fortelling, der den som sto henne nærmest i troen, var den som sviktet henne. De som skulle tatt imot henne da hun ”kom ut”, var de som belemret henne med dårlig samvittighet og slik presset henne ut av kirken. Heldigvis skriver hun også hvordan det å ”komme ut” til slutt var det som satt henne fri: Fri til å ”komme hjem”.

 

Dobbel straff. Flere kan innvende at statistikkene viser at homofile par skiller oftere lag, de sliter mye mer med psykiske problemer og er oftere sett i relasjon til alkohol- og rusmisbruk. Når denne statistikken blir brukt som et eksempel på at homoseksualitet er unaturlig og bærer dårlig frukt, så faller dette under det Camenius og Wikberg vil kalle homofiles dobbelte straff fra firkirkeligheten. Alle er enige om at ektepar trenger all den feiring, omsorg og støtte man kan få av familie, venner og kirke for å mestre samlivet. Likevel feirer man ikke homofile par og gir dem ikke den samme støtten og omsorgen for sitt samliv. Er det rart denne gruppen sliter mer enn heterofile? Vi kan ikke la være å støtte homofile par i deres samliv og samtidig klandre dem for at de sliter.      

 

Bibeltolkningsspørsmål. På en overbevisende måte viser flere av forfatterne at dette ikke handler om et bibeltroskapsspørsmål, men et spørsmål om bibeltolkning. Teolog Björn Cedersjö med doktorgrad i etikk, skrev en avhandling om frikirkenes syn på skilsmisse og gjengifte i Sverige fra 1940-1990. Det gikk fra absolutt forbudt til en ”Guds gave”. Cedersjö viser at de samme tolkningspremissene som førte til endring i synet på skilsmisse og gjengifte, kvinners rolle og slaveri er like mye bibeltolkningsspørsmål som synet på homoseksualitet.

 

Undertegnede viser at tolkningsperspektiver ikke er noe man bare benytter seg av når vi leser Bibelen, men noe som preger hele vår forståelse av hva som står skrevet. Jeg argumenterer for at det finnes to ikke-jamføre måter å lese Bibelens etikk på. Enten må man starte med alle budene og å overholde dem nøyaktig for å se hvilke verdier som utmeisler seg ved en slik etterfølgelse av Bibelens lover, eller så starter man med de større verdiene som Bibelen taler om og avviker fra enkelte bud, dersom de skulle føre til at de større verdiene ikke virkeliggjøres. Det vil si at dersom kjærlighetens frukter som håp, fred, glede og rettferdighet ikke virkeliggjøres ved å nekte homofile samliv, så er det mest sannsynlig heller ikke Guds kjærlighet som står bak et slikt forbud. Jeg viser også at skapelsesfortellingen ikke først og fremst prøver å fortelle oss at vi er skapt til samliv, men at vi er skapt til å forvalte alle relasjoner med jevnbyrdighet og kjærlighet. Pinsepastor André Jakobsson videreutvikler dette synet.

 

Skapelsen handler ikke om kjønnspolaritet. Jakobsson viser til at tolkningen av skapelsen som en fortelling om kjønnspolarisert ekteskap tilhører en kobling til tradisjonelle kjønnsroller. For hva er feminint og hva er maskulint? Kan ikke mannen i et ekteskap ha de tradisjonelle feminine egenskapene og vis a versa? Frigjøringen av kvinnene i ledelse er en klar nytolkning av de tradisjonelle kjønnsrollene og da kan vi ikke fortsette å tale om dem i skapelsesperspektiv. Skapelsesfortellingen taler ikke om kjønnspolaritet som tilskrives spesielle egenskaper for mannen og kvinnen, ettersom det faktisk ikke er polariteten som trekkes frem, men likheten. Selve poenget med skapelsesteksten er ikke å fremheve polaritet, men å fremheve likhet og medhjelperfunksjonen. Skapelsen handler om at vi er skapt til å leve likeverdig, i kjærlighetsfulle og symmetriske relasjoner. Dette har også alltid vært kirkens tradisjonelle tolkning av skapelsesfortellingen.

 

Bibelen taler heller ikke om en fysisk enhet det der står ”ett kjød”. Det handler om slektskap, samhørighet og fellesskap. Dessuten taler Bibelen om Gud og Israelsfolket som ett kjød og da taler den ikke om noe fysisk seksuell forening. Hvis vi leser skapelsen som en heteroseksuell fortelling, står man i fare for å lese mer inn i fortellingen enn det Bibelen har ment. Teksten handler ikke om heteroseksuell seksualitet.

 

Videre viser også Öjebrandt i et eget kapittel hvor tydelig det er at Bibelen kun henvender seg til utnyttende og egoistisk homoseksualitet og ikke trofaste, likeverdige og livslange homofile relasjoner.

 

Det også et tankevekkende spørsmål pastor Robert Eriksson stiller, angående hvor sikker kunnskap fornuften kan gi oss. Når vi vet at dette er et bibeltolkningsspørsmål, så vet vi også at det er med vår fornuft at vi konkluderer som vi gjør. Våger vi å stole så voldsomt på at vi med vår fornuft kan utestenge en gruppe mennesker på grunn av våre bibeltolkninger, når vi vet hvor mye skade denne tolkningen utgjør for så mange mennesker?

 

Evangelisk inkludering. Prest i den finske evangelisk-lutherske kirke Emma Audas og forfatter Patrik Hagman bidrar kanskje med noe av det viktigste, hva gjelder en evangelisk visjon for menigheters inkludering av homofile og generelt hbtq-personer.

 

De forankrer sin refleksjon i hjertet av troen: Fader, Sønn og Hellig ånd. Gud skaper oss, frelser oss og opprettholder oss. Seksualiteten er ikke noe som kan holdes utenfor Guds gave til opprettelse og forsoning, men seksualitet er også det stedet hvor synden er tydeligst i vår verden. Seksualitet kan være dårlig og godt på mange ulike måter og det handler absolutt ikke om hvilke kjønnskombinasjoner som bruker den. Seksualitet er et risikoprosjekt, fordi vi kan såre og selv bli såret, og nesten alltid har seksualitet et snev av prestasjon, frustrasjon og utilfredsstillelse ved seg. Fristelsen til å bruke seksualiteten som egennytelse og selvbekreftelse er der i alle forhold. Fristelsene er de samme, enten man er to menn, to kvinner eller en mann og en kvinne.

 

Seksualitet er trøblete og det har den alltid vært kirkens historie og i Bibelen. Jesus gir lite eksplisitt undervisning om seksualitet, men at han taler mye om opprettelse for mennesker som opplever problemer rundt sin seksualitet.

 

Augustins uttrykk om å elske synderen, men hate synden blir stadig misbrukt. Rent teknisk så kan man kanskje gjøre det, men i praksis er det alltid krenkende og fordømmende. Uttrykket brukes nesten alltid for å legitimere det å peke ut noen andres synder. Men Augustins mening var å si at vi må elske hverandre framfor alt, når synden kommer uttrykk i våre liv. I kristne menigheter er ikke synd noe vi tilskriver hverandre, men noe vi møtes i, skriver Audas og Hagman.

 

I en utilgivende verden skaper synd splittelse og fiendskap, men i kirken skal synden erfares som opprettelse. At våre menigheter møter mennesker som lever i likekjønnede samliv med åpenhet er livsviktig for kirkens vesen. Ikke for at kirken skal være tolerante og å ønske velkommen tross alt, men for at disse menneskene hjelper oss å se klarere hva det betyr å være mennesker. De viser hvordan sann kristen befrielse ser ut og hva det i fellesskap betyr å være Kristi kropp.

 

Problemet med at kirken krangler om dette spørsmålet, er at vi blir dårligere i å forstå hva synd er. Foruten at diskusjonen utpeker en gruppe som syndige, blir synd å forstå som noe noen andre gjør. Men poenget med å prate om synd er å hjelpe oss å forstå hvorfor våre liv er så komplisert som de er. Det er ikke vår oppgave regulere synd ved å dømme folk. Vår oppgave er å tilbe sammen.

 

I siste kapittel viser også pastor Robert Eriksson oss at det er få andre enn hbtq-personer som kan vise oss hva det betyr å være menighet. Å være menighet stammer fra det greske ordet ekklesia – og være kalt ut av mengden. Da Paulus skrev at vi ikke skammer oss over evangeliet, så var de fordi det lå en reell skam i det å tilhøre en Messias som ble drept på et kors – det var latterlig. I dag er det hbtq-personer som mer enn noen andre forstår hvordan det er å bli kalt ut av mengden, å være annerledes og redselen for skammen det vil påføre dem.

 

Hvor lenge? Så hvor lenge skal lokalmenighetene være stille om temaet? Stillhet kan ha sin nytte i en reorienteringsfase, men stillheten kan ikke vare for evig, er oppfordringen boka som helhet kommer ut med. Stillheten kan heller ikke forsvares i møte med våre samarbeidskirker i verden, påstår Lisa Aarlbrandt, som har jobbet med pinsebevegelsens ytremisjon og det svenske misjonsråd. Helt til slutt i boka har redaktør Tomas Poletti Lundström satt opp forslag til samtale som er veldig nyttig for alle menigheter som ønsker å bryte stillheten rundt temaet. Jeg vil anbefale alle pastorer og prester i Norges frikirkelighet å kjøpe denne boka, lese den og la den føre til handling og samtale i menigheten.

 

Jesus fortalte en lignelse en gang, hvor han impliserer seg selv og sier: ”Det du gjorde mot en av mine minste, det gjorde du mot meg.” Vi skal dømmes etter hvordan vi behandlet de utstøtte og annerledes. Hvordan kommer frikirkene i Sverige og Norge til å dømmes?

 

Som en oppfordring til alle frikirkelige menigheter i Sverige Norge vil jeg sitere fra pastor Robert Eriksson:

 

"Vi kan aldri kalle oss inkluderende om vi ikke kan støtte og hjelpe alle, til og med homoseksuelle som vil leve i livslange kjærlighetsrelasjoner. Det holder ikke med toleranse. Toleranse er ikke den samme kjærligheten Jesus viste. Kjærlighet i Jesu ånd kaller oss til å gå forbi toleransen og over til å ønske det samme for andre som vil ønsker for oss selv…

Tenk å få se mennesker vokse i sine relasjoner og finne en plass i menighetens tjeneste som vi er kalt til, uansett legning. Det kommer til å skje, dersom vi ønsker hverandre velkommen."

 .........

 

Välkomna varandra

 

Kapitler og medvirkende forfattere:

Forord

Tomas Poletti Lundström – redaktør

Doktorand i religionshistorie og skribent. Tidligere ansatt på Evangeliska frikyrkan Sverigekontor, blant annet som prosjektleder for festivalen Frizon.

 

En ohållbar situation – Utgångspunkter, problem och utmaningar

Niclas Öjebrandt

Forkynner og bibellærer med mange års erfaring som pastor i Evangeliska frikyrken og pingsrörelsen. I dag hører han hjemme i Immanuelskyrkan (EFK) i Örebro.

 

Med min kropps alla porer – I visshet om att Gud har tänkt med precis så här

Mirjam Olsson

Statsviter, oppvokst i Umeå og bor i Stockholm. Har blant annet sittet i EFK UNG´s styre og i Frizon ledelsesgruppe. Er nå medlem i en menighet innen Equmeniakyrkan. 

 

Trohet till Ordet – Biblisk grund för att bejaka samkönade relationer

Thomas Erlandsen

Tidligere pastor og forstander for pinsemenigheten Filadelfia i Tromsø. Arbeider nå som undervisningsleder i Stokke kirke i Vestfold.

 

Synliga i forsamlingen – Förandring och varaktighet i frikyrkelig etik

Björn Cedersjö 

Teologisk doktor i etikk og direktør i Sveriges kristne råd. Tidligere lærer ved Örebro teologiske høyskole, samt studentpastor og menighetspastor.

 

Komma ut, bort och hem

Lena Frisell

Pedagog, foreleser og prosessleder innen normkritikk og hbtq-spørsmål. Har hatt ulike ansettelser på riksnivå innen Evangeliksa frikyrkan, Baptisternas ungdomsforbund og Equmenia.

 

Här är alla välkomna – Församlingens uppgift i världen

Anna Berndes

Pastor i Immanuelskyrkan i Stockholm (Equmeniakyrkan), arbeidsleder for menighetens diakoni og pastor i Universitetskyrkan.

 

Vad fördömer Bibeln – Bibeltexterna i möte med vår tids samkönade relationer

Niclas Öjebrandt

 

Nu är jag fri – Medvandrarna och försöken att bli ”frisk”

Erik

En av grunnleggerne til det nedlagte nettverket Medvandrarna, en organisasjon som oppmuntrer kristne homofile til å be om helbredelse eller å leve i sølibat, ettersom likekjønnede relasjoner ansås å være uforenelig med Bibelen.

 

Upprättad och försonad – Sexualitet och den kristna teologin

Emma Audas

Doktor i systematisk teologi og prest i Evangelisk-luthersk kirke i Finland

Patrik Hagman

Dosent i politisk teologi og forfatter, virksom ved Åbo Akademi

 

Evangelium för alla – Skapelsens ordning och Guds velsignelse

André Jakobsson

Pastor og forstander for Sävaråkirken i Sävar, Umeå. Menigheten er dobbeltilsluttet pinsebevegelsen og Equmeniakirken.

 

Låt barnen komma till mig – att vara ung och homoseksuell i frikyrkan

Esther Kazen

Pastor og forsamlingsforstander i Flatåskirken, Göteborg (Equemeniakyrkan). Er også engasjert i spørsmål som berører kirken og feminisme.

 

Den svenske tysnaden – Samarbete med kristna i andra delar av världen

Lisa Aarlbrandt

Rådgiver for likestillings- og rettferdighetsspørsmål på Världsnaturfonden WWF. Har i mange år arbeidet med kirkelig utviklingsarbeid, blant annet som offiser på PMU og Svenske misjonsrådet.

 

Välkomna varandra – Förhållningssätt för en frikyrka i rörelse

Robert Eriksson

Pastor og forstander i Betlehemskyrkan, Göteborg (Equmeniakyrkan). Forfatter til fire bøker og musiker som oversetter lovsanger.

 

Vägen vidare – Samtalefrågor, Födjupningstips och kontakt

Tomas Poletti Lundström – redaktør

 

Gå til innlegget

Et tilsvar til Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

18. juni kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile. (Den kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile 7. juli -17)

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i pinseavisen Korsets Seier. (Den kan du lese her på side 38 og 39: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile).

Gaarder Andersen sier om Bibelen at: ”Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang for de som hørte den for første gang. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag.” Deretter gir han en jødisk bakgrunn for skillsmissespørsmålet og konkluderer med at skilsmisse er ok dersom man er forlatt mot sin vilje eller at den andre parten har drevet hor. Her trekkes Thomas Ball Barratts holdninger inn, som pratet om ”den uskyldige part”. Å snakke om den uskyldige part i skilsmissesaker er en heller overfladisk omgåelse i slike triste saker, men jeg går ikke inn på det her.

 

Selv om mange vil mene at Paulus skrev at alle typer skilsmisser ikke gir grunn til gifte seg på ny, så konkluderer Andersen med at der det er ok å skille seg. Videre at det da også er ok å gifte seg med en ny. Med dette er Andersen ferdig med å forsvare skilte og gjengifte ledere i Pinsebevegelsen. Han går ikke en gang inn på det som er hovedkritikken min, nemlig at det finnes ledere som er skilt og gift på ny i Pinsebevegelsen som verken oppfyller kravet om hor (å være den uskyldige part) eller at de er blitt ufrivillig forlatt av sin ektemake.

Deretter går Andersen over til å behandle Paulus´ tale om homofilt ekteskap. Han mener at jeg leser ting inn i teksten som ikke står der, når jeg ber folk om å bytte det ene kjønnet i de aktuelle tekstene. Jeg leser faktisk ingenting inn i teksten. Det Paulus skrev om homoseksualitet er like ille som om man hadde lest det som heteroseksuelle relasjoner. Det kan egentlig alle se, om de bare gjør det.

Deretter trekker Andersen frem Bjørn Helge Sandveis forskning på homoseksualitet i antikken. Ettersom Sandveis forskning nå er blitt kronvitnet for teologisk refleksjonsråd, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjenner til våre situasjoner i dag, med homofile som ønsker å gifte seg. 


                                                                      *


Førstelektor emeritus i gresk, Bjørn Helge Sandvei, skriver: ”De som arbeider med antikkens historie, vil generelt være varsomme med å uttale seg med sikkerhet om hva fortidens mennesker kunne vite. Men man kan drøfte sannsynlighet. Og når det gjelder hvorvidt Paulus kjente til fenomenet ‘homofile partnerskap’, er sannsynligheten meget høy.” Deretter kommer Sandvei med sine eksempler som skal sannsynliggjøre Paulus´ kjennskap (Sandvei Bibelen og homofilispørsmålet 2013: 6-7).

 

Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd bruker Sandveis forskning til å sannsynliggjøre at Paulus hadde våre kirkelige homofile forhold i tankene. Ved et nærmere studium av disse forholdene viser det seg heller det motsatte: Paulus har mest sannsynlig ikke hatt våre kirkelige forhold i tankene. Jeg tar utgangspunkt i Sandveis to dokumenter: Bibelen og homofilispørsmålet fra 2013 og Homofili - samliv eller singelliv, historisk og aktuelt fra 2016.

 

Hvis du ikke har interesse av de korte redegjørelsene av alle enkelteksemplene kan du bare hoppe ned til sammendraget.

 

Aristofanes urfortelling om seksualitetens tilblivelse i Platons Symposium

Fortellingen er i sin korthet slik: I begynnelsen var mennesker tre kjønn: mann kvinne og androgyn (mann og kvinne i en kropp). Kroppene til de tre kjønna hadde dobbelt sett med armer, hoder, bein, kjønnsorganer osv. I et opprør mot gudene fant gudene ut at menneskene ble for mektige for dem, så i et forsøk på å hindre opprøret splittet de alle menneskene i to. Dette førte til et stort gap i menneskenes liv. Gapet førte til en konstant lengsel etter å finne den halvdelen de ble skilt fra. De splittede androgyn lengtet etter det motsatte kjønnet, mens kvinnene og mennene som hadde blitt delt lengtet etter samme kjønn.

 

Ser man dette i sammenheng med hvilken kjærlighet Aristofanes oppmuntrer til, er ikke læren gjensidige forhold mellom voksne menn, men mellom en mann og en tenåring, evt. en lærer og en elev eller der det lå en ubalanse i maktforholdet. Dette kalles pederasti.   

 

Dessuten, hvis det er dette Paulus hadde i tankene da han tenkte på homoseksualitet, vil hele tanken være et resultat av en avgudsmyte. Er det derfor Paulus sier i Romerbrevet at menneskene vendte seg om til avgudsdyrkelse i forkant av talen mot homoseksuelle forhold? Det vet jeg ikke, men hele resonnementet er bygd på en avgudsmyte og vi foreskrives forhold med skjev maktbalanse og pederastisk homoseksualitet.

 

Politikeren Pausanias og dikteren Agathon

I samme fortelling fra Platons symposium får vi også høre om paret Pausanias og Agathon. Dette eksempelet er kanskje det som minner om den konteksten kirken opplever den står overfor i dag. Men her er det viktig at vi ikke leser vår egen tid inn i forholdet mellom til Pausanias og Agathon. I den klassiske greske perioden (5. -4. Årh.f.Kr.) var det helt essensielt å dele de seksuelle partene inn i passiv og aktiv: Den som penetrerer og den som blir penetrert. Den som penetrerer er overlegen den som penetreres. Kvinnene ble ansett som underdanige mannen av denne årsak. I forholdet mellom Pausanias og Agathon, så var Pausanias overlegen politisk. Agathon var også rundt 15 år da han ble tatt som elsker av den voksne Pausanias. I tillegg ble Agathon omtalt som en ung gutt selv i slutten av 20-årene. Han var ellers kjent for å kle seg ut som en kvinne, og beskrives med pene feminine trekk.

 

Paulus sa at mannen skulle være kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Pinsebevegelsens majoritetsholdning i dag tolker Paulus dit hen at kvinnen og mannen er likestilte og likeverdige i maktforholdet (http://www.hegertunsblogg.org/2009/02/kvinnelige-ledere.html). Hvis Pinsebevegelsen har rett i dette, skal det verken være forskjell i verdi eller stilling mellom kvinner og menn i et forhold. Da skulle det i hvert fall ikke være forskjell mellom menn. Hele den homoseksuelle konstellasjonen ville da fremstå som en pervertering av likeverd og –stillingen og maktrelasjonen mellom menn. Hvis Paulus derimot mente at kvinnen ikke var likestilt mannen, så blir det ikke noe bedre av den grunn. Da vil mannen som er passiv nedgradere seg selv til noe mindre enn det Gud har skapt ham til og den som er aktiv vil undertrykke en annen mann.

 

Måten dette homoseksuelle paret ble presentert samsvarer ikke med det Paulus foreskriver i sunne relasjoner generelt. Gjensidige og livslange homofile forhold anses ikke i dag som undertrykkende og et brudd på likeverd og –stilling. Det er selve akten som blir ansett som syndig, uavhengig av hvordan den utføres. Pinsevenner anerkjenner at både heterofile og homofile forhold kan være bygd på et vennskap med likeverd og gjensidighet. Noe slik fikk ikke Paulus presentert i nevnte eksempel. 

 

I tillegg er det også viktig å påpeke at Aristofanes la det tungt innover Pausanias og Agathon at myten om menneskene som ble splittet i to ikke skal forstås bare som en myte, men også som veiledende for ikke å vekke gudenes vrede. Paulus ville derfor også ansett dette ikke-likestilte forholdet i lys av en avgudsmyte som ikke svarer til sannhetene Paulus fant i den jødiske skaperfortellingen. 

 

Homers Akilles og Patroklos

For det første har det alltid vært uenigheter om disse var elskere eller om de helt enkelt var gode venner. Homer skriver aldri at de var kjærester. Akilles forelsket seg også i kvinnen Penthesilea i rett før hun døde og indikere at Akilles var heterofil eller bifil. Patroklos på sin side ønsket å gifte seg med kvinnen Briseis og var beredt til å overtale Akilles om å gjøre et giftemål mellom dem mulig. Dette taler også for at Patroklos ikke så for seg et monogamt eller livslangt forhold med Akkiles. Jeg regner med at Teologisk refleksjonsråd ikke vil mene at David og Jonatan hadde et homofilt forhold, selv om Bibelen sier at David og Jonatan kysset, at David sa at kjærligheten til Jonatan betydde mer for ham en kvinners kjærlighet og at deres forhold har vært tolket som en pakt like sterk som en ektepakt mellom mann og kvinne.

Fortellingene om Akilles og Patroklos er skrevet rundt samme tid som fortellingen om David og Jonatan. Ettersom det er mer å gå på i tekstmaterialet for å kalle David og Jonatan kjærester, så kan man også gå ut ifra at Paulus ikke anså deres forhold som noe mer erotisk enn forholdet mellom Akilles og Patroklos. 

 

En videre diskusjon har også vært at Akilles omtaler Patroklos på en måte som viser en klar maktskjev relasjon, som mer ligger i pederasti-tradisjonen. Spørsmålet er jo uansett om de i det hele tatt ble ansett som kjærester av Paulus. At de skulle bli ansett som likeverdige kjærester med et monogamt livslangt løfte, er ut ifra det nevnte ikke sannsynlig i det hele tatt.

 

Sapfo fra Lesvos

Også Sapfo kjærlighetslyrikk fra det 6. århundre f. Kr. har vært diskutert i det vide og breie. Er det homoerotiske kjærlighetserklæringer Sapfo kommer med eller er det bare vennskapelig hengivenhet til andre kvinner? Dette spørsmålet er ikke så viktig i denne sammenheng, ettersom det uansett er lyrikk som omhandler hengivenhet til flere kvinner, av en kvinne som er gift med en mann. Hvis Paulus kjente til Sapfos dikt og tolket dem seksuelt, ville dette bare bygge opp under en fordom om en kvinne i et heterofilt ekteskap som seksuelt begjærte flere andre kvinner.

 

Hvis dette eksempelet viser noe, så er det at Paulus ikke kjente til moderne normale lesbiske forhold.

 

Harmodios og Aristogeiton

Dette paret ble hedret for å være årsaken bak det atenske demokrati etter at de myrdet tyrannen Hipparkhos. Det var en statue for hver av dem i Aten på Paulus sin tid og en klassisk fremvisning av et pederastisk forhold. Hvis Paulus kom over dette ville han se en fremstilling av en tenåring og en voksen mann i et forhold og i tillegg kanskje lært at pederastiske forhold er med på å hindre tyranner fra å ødelegge samfunnet. En slik pedagogisk funksjon hadde i hvert fall Harmodios og Aristogeiton i Aten i Paulus` samtid.

 

Plutarks Erotikos

Plutark lovpriste først og fremst det heteroseksuelle ekteskapet som den reneste form for kjærlighet. Han løftet opp gjensidighet og likeverd mellom de elskede, også de homoseksuelle forhold, men vi får i tillegg beskrivelser som umuliggjør forhold med løfter om livslang trofasthet. Plutark mente nemlig at den største skam var at voksne menn inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold. Plutark mente også at homoseksualitet generelt ikke klarte å unngå tvang, det vi i dag ville kalt voldtekt.

 

Plutarks tekster om kjærlighet bygger ikke under sannsynligheten for at Paulus kjente til stabile homofile forhold, men bygger under at Paulus kan ha kjent til at Plutark argumenterte for at forhold skulle være gjensidige både der en mann var sammen med en kvinne og der en voksen mann inngikk i et pederastisk forhold til en tenåringsgutt. Men Paulus kjente da også til at Plutark mente at det bare var pederastiske forhold som var akseptable og at forholdet mellom to voksne menn var forkastelig, samt at tvang alltid var en fare. Kjennskap til Plutark sannsynliggjør at Paulus ikke kjente til varige homofile forhold og at tvang var en fare. Kanskje det er til beskyttelse for den passive part som lar seg ligge med at Paulus distingverer og fordømmer både den aktive, den som ligger med menn, og den passive, de som lar seg ligge med?

 

Den hellige skare fra Theben

I Khaironeia i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over denne falne hellige hæren, som kalles Løvemonumentet. Det finnes en god del fortellinger om denne hæren som kjempet tappert. De elskedes hengivenhet til hverandre var så stor at de var villige til å ofre livet for sin kjære.

 

Halvparten av dem som har gjengitt disse fortellingene skriver ingenting om at hæren besto av homofile par, mens den andre halvparten mener at det var saken. Historikere har kommet til å feste størst tillit til Plutarks gjengivelse av denne hærens bragder, ettersom det er den mest utførlige. Plutark var av dem som anså denne hæren å bestå av homofile par som alle var helter. Men som vi vet, så anså Plutark gjennomgående denne hæren for å bestå av pederastiske par. Han ville etter all sannsynlighet ikke kalt dem helter om de ikke alle besto av pederastiske forhold, ettersom en voksen passiv var den største av alle laster for Plutark.

 

For videre studier av dette vil jeg henvise til antologien Battle in Antiguity, hvor Daniel Ogden viser at homoseksualitet i krig var et helt eget domene for homoseksualitet. Både Plutark og Straton (les mer nedenfor) har krigs-/kampsituasjon i øyemed når de prater om gjensidige homoseksuelle forhold. Plutark insisterer på at hæren består av pederastiske par, selv om den passive parten må ha vært eldre enn 18 år.

 

Fra historien vet vi at en voksen soldat skulle kurtisere og elske med en ung mann mellom 12 og 18 år, og når tenåringen ble over 18 år, kunne han tas opp som medsoldat med den eldre elskeren. Det kan innebære at Plutark anså soldattiden som et unntak for to voksne menn. Likevel var det viktig for Plutark å understreke at dette likevel var pederastiske forhold. En implisitt del av denne ordninger var også at det kom en tid hvor forholdet tok slutt og paret skulle søke og gifte seg med en kvinne eller at den passive soldaten, kurtiserte en ny ungdom og gikk inn i den aktive rollen i soldatparet.

 

Hvis Paulus hørte om Den hellige skaren, så ville han nok også hørt Plutarks utførlige versjon om pederastiske forhold som varte i soldattiden for å styrke hærens kampmoral.

 

Den romerske filosofen Seneca

Sandvei skriver at Seneca var lærer og rådgiver for keiser Nero, og at han ble kritisert av historikeren Dio Cassius for å leve annerledes enn han lærte. Seneca ”fant nytelse i unge menn og lærte Nero å gjøre det samme”. Keiser Nero feiret senere to offentlige bryllupseremonier med menn.

 

Sandvei skriver videre:

 

”Seneca var en eldre bror til den guvernør Gallio som Paulus støtte sammen med under sitt opphold i Korint (Apg 18,12-17). Paulus gikk på denne tiden med planer om å reise nettopp til rikshovedstaden (Rom 1,13; 15,23), og som romersk statsborger var han neppe ukjent med og uinteressert i hva som foregikk i guvernør Gallios nærmeste familie ved keiserhoffet i Roma. (Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.) (Sandvei 2013:9)

 

Det er gode muligheter for at Paulus har kjent til disse forholdene. Kritikken mot Seneca og Neros polygame forhold er med på å understreke at homofili tilhører en verden hvor monogame og gjensidige forhold ikke er viden kjent.

 

Efesiske eventyr av Xenofon fra Efesos (100-tallet e.Kr.)

For det første er disse eventyrene skrevet etter Paulus sin tid og for det andre omhandler de seksuelle fortellinger som ikke er forbundet med de bibelske rammene for seksualitet. Dette er ikke med på å sannsynliggjøre at Paulus har vår tids ekteskapelige homofile forhold i tankene. Paulus kan heller ikke ha kjent til Xenofon.

 

Straton fra Sardes (100-tallet e. Kr.)

Straton påstår at de menn som tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold. Dette er en logisk resonnering ettersom gjensidighet strengt tatt ikke kan eksistere i pederastiske forhold. Stratons kontekst befinner seg også i rammen av en voksen soldat som finner seg en ung gutt (12-18 år) som han elsker med frem til gutten initierer til opptak i hæren (opptak skjedde i 18-20-årsalderen). Når gutten er klar til å initieres, så trer han inn som den passive partner og medkjemper. Ogden viser at dette var en svært utbredt form for homoseksualitet i antikken. Straton anså forholdet mellom Akilles og Patroklos som arketypen for slike soldatforhold.

 

Likevel, selv om gjensidighet er essensielt for et kristent samliv, så er ikke det alt som er essensielt i kristen kontekst av et samliv. Det livslange løftet om trofasthet er også et premiss. Det premisset kommer ikke frem, ettersom soldatlivet ikke var et livsvarig yrke. Eksempelet med soldater kan være noe Paulus kjente til, selv om han ikke kan ha kjent til Straton. Likevel hjelper ikke det Paulus til å forstå vår tids homofile forhold.

 

Elevsis og Helena (300-tallet e. Kr.)

Noen mener at bildet av disse kvinnene fra 300-tallet kan minne om et ekteskap mellom to kvinner. Filologen, Craig A. Williams, som Sandvei støtter seg på, mener at bildet av de to kvinnene ikke gir oss mulighet til å konkludere med at dette var et par med erotiske bindinger (Reading Roman Friendship 2012: 347-348). Williams sier også at det ikke fantes et språk for homofile ekteskap i romersk kultur, men spekulerer i at de latinske ordet for trofast vennskap, amicitia, kan bety noe som vi ville tenke på som ekteskap. Disse amicitia kunne ha seremoniell initiasjonsrite og vi har noen håndfulle eksempler av slike venner på gravsteiner. Men dette er sjeldne forhold, med lite eksempler fra antikken og derfor vanskelig å konkludere noe med.

 

Bare at det ikke finnes et eget ord for homofile ekteskap på denne tiden tilsier at dette er sjeldne greier, men at det fantes burte ikke forundre. Ekteskapslignende homofile samliv kan ha vært mer vanlig enn antatt på 300-tallet, men bare det faktum at det ikke fantes et eget begrep for slike samliv viser at det ikke er en kultur hvor dette er noe alle er oppdatert på. For det alle er oppdatert på, finnes det fort et begrep for. I hvert fall hvis dette har vært vanlig i minst 300 år. Dette viser for meg at homofile ekteskap ikke var vanlig, selv på 300-tallet e.Kr.

 

Da dette var sjeldne forhold i antikken 300 år etter Paulus, er virkelig ikke sikkert at Paulus kjente til lignende forhold i sin egen tid.

 

Når dette er sagt, så tror jeg virkelig at det har eksistert forhold som var monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige og likeverdige, men det ser ut som at dette var forhold som ikke var så synlig i antikken. Mengden av kjente offentlig inngåtte monogame ekteskap er ikke stor nok til å konkludere med at Paulus hadde kjennskap til dette.

 

Craig A. Williams

Filologen Craig A. Williams har gjort et formidabelt studium på homofile forhold i romersk kultur. Jeg har ikke lest mye av William, men har lest om Elevsis og Helena og forskningen på gravsteiner, hvor man antar å finne homofile ekteskap blant romerne. Sandvei finner det nok å henvise til overskrifter hos Williams som Mature males as sexual objects og Marriage between males. Hva dette innebærer skriver han ingenting om, men tar med Williams konklusjon:

 

”In sum, it seems clear that some Romans did participate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (…) and that these men considered themselves joined as spouses.”

 

Williams har selv konkludert med at begrepet som indikerer homofile ekteskap er usikker, så jeg skulle ønske Sandvei skrev mer om dette og gjerne hvilken kritikk det har fått av andre forskere. De andre eksemplene jeg har gått igjennom fra Sandvei, viser ikke at vi har med vår tids homofile ektepar gjøre eller at Paulus har kjent til dette.

 

Sammendrag

Sandvei har i sine to dokumenter til sammen 11 eksempler. Disse eksemplene viser oss en avgudsmyte med oppmuntring til maktskjeve og pederastiske homoseksuelle forhold; et eksempel med et markant maktskjevt forhold, som ble innledet av en voksen mann og med en 15-åring; et eksempel som kanskje ikke har noe med seksualitet å gjøre, hvorav den ene forelsker seg i en kvinne og den andre ville gifte seg med en kvinne; et annet pederastisk par, hvor selve pederastien på Paulus´ tid ble sett på som forbilledlig for å unngå tyranner; neste eksempel handler om en kvinnes lesbisk begjær etter flere kvinner, mens hun var gift med en mann; to pederastiske eksempler, hvor den ene omhandler homofile forhold i en avgrenset periode i hæren og den andre har med en redsel for homoseksuell tvang. Til slutt får vi tre eksempler som er 100-300 år etter Paulus sin levetid, hvorav en handler om erotiske fortellinger som ikke har vanlige kristne rammer for seksualitet, en som sant skal sies åpner for at pederastiske forhold kan gå inn i et nytt stadium av gjensidighet der ungdommen blir voksen, men da i kontekst av en avgrenset tid i hæren og den siste fra et lesbisk forhold som kanskje ikke er lesbisk. I tillegg fantes det ikke et begrep for konkrete homofile ekteskap på i antikken, noe som signaliserer at ekteskapslignende homofile forhold er en svært ukjent konstellasjon for de fleste i antikken.

 

Til slutt benytter Sandvei seg av ekspertise fra filologien Crag A. William uten å gå nærmere inn på hvilke forhold Williams henviser til, når han snakker om homofile ekteskap. I lys av gjennomgangen her, så var kjennskapen til ekteskapslignende homofile konstellasjoner mest sannsynlig reelle, men svært sjeldne for folk flest. Så sjeldne at det ikke fantes et eget begrep for konstellasjonen.  

 

Sandvei skriver: ”Disse eksemplene får her være tilstrekkelige som et lite bidrag til bildet av det samfunnet som apostelen Paulus levde og virket i… Å spørre om Paulus kjente til ”ekte” homofili, synes for meg å være like meningsløst som å spørre om en prest i dagens Greenwich village i New York eller i Castro-distriktet i San Francisco kan vite noe om ”ekte” homofilt samliv.”

 

Dette er jo virkelig ikke spørsmålet. Spørsmålet er om Paulus kjente til homofile forhold som er sammenlignbare med de vi finner i vår kirke i dag. Sandvei har absolutt vist at Paulus kjente til ”ekte” homofili, men det er ikke spørsmålet vi stiller oss i kirken i dag. Spørsmålet er om Paulus kjente til monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige, likeverdige og offentlig inngåtte ekteskap mellom mennesker av samme kjønn.

 

Selv om det finnes mange variasjoner av homoseksuelle forhold i Paulus sin kontekst, så må det også understrekes at overveldende stor andel av homofile forhold ikke innehar standarden Paulus har for et normalt ekteskap mellom en mann og en kvinne. Variasjonene var absolutt mangfoldige, men det er ikke et argument for at Paulus kjente til det vi prater om i våre kirker i dag. Eksemplene Bjørn Helge Sandvei mener er nok til å vise hva Paulus kjente til av homoseksuelle forhold, sannsynliggjør ikke at Paulus kjente til dagens kirkelige problemstillinger i møte med homofile som ønsker å bygge sine samliv på kristne verdier. Om eksemplene sannsynliggjør noe, så er det at Paulus ikke kjente til det. Når vi leser Paulus sin omtale av homoseksualitet i Bibelen, så understrekes det faktum at Paulus ikke henvender seg til homoseksualitet som har alle kvalitetene Paulus setter som standarden for normale kristne heterofile ekteskap.

 

                                                                      *

 

Øyvind Gaarder Andersen sier at Bibelen er entydig i avvisningen av likekjønnet ekteskap. Ja, det kan så være, men hva er det de bibelske forfatterne har måttet forholde seg til da de så hva som skjedde i sin egen kontekst? Hva var det teksten sa til dem den gang? Jo, at homoseksualitet innebar en variasjon av skjeve maktfordelinger, pedereasti, kortvarige relasjoner, prostitusjon og polyamorøse forhold. Hva sier da de tekstene til oss i dag? Jo, at vi trenger å tenke helt nytt om homofile forhold og at Bibelen er like lite opplyst om vår tids homofile ektepar som den er om prøverørsforplanting.

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsråd, ved Øyvind Gaarder Andersen, gjør lite for å fordømme det ubibelske, i deres forstand, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller kriteriene deres av en bibelsk tale om ekteskapet, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

 

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

 

Denne diskriminerende praksisen håper jeg de fleste pinsevenner og -pastorer finner uakseptabel. Hva skal refleksjonsrådet gjøre med dette? Burte det ikke komme enda en anbefaling mot å samarbeide med de som vier skilte av ”ubibelske” årsaker, og ikke minst advare mot ledere som er skilt eller gift av ”ubibelske” årsaker? Hvis man ikke kommer med en slik anbefaling, hvordan kan dette tolkes som noe annet enn tolkningsdiskriminering mellom homofile og heterofile?

 

Hva skal pastorer og eldstråd gjøre med dette? Mitt forslag er å se bort fra anbefalingen om å bryte gudstjenestelig felleskap med prester som vier homofile, og å revurdere hele det paulinske grunnlaget for homoseksuell fordømmelse. Alvorlighetsgraden av dette spørsmålet er flyttet fra en kirkehistorisk teologisk periferi til et sentrumsspørsmål som angår frelsen. Her mener jeg Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd har trådt langt ut av den kirkelige tradisjon i samlivsspørsmål. Det er ikke homofile vielser som truer økumenikken i verden, men rigid mangel på imøtekommelse i saker som det råder stor bibelsk usikkerhet rundt.

 

Til slutt må jeg spørre: Hvor kommer motivasjonen fra etter å vise at Paulus kjente til våre forhold rundt homofile ekteskap i dag, men så lite villighet til å sette lyset på heterofile forhold som man mener fordømmes i Bibelen? Er det ikke en lettelse å vite at Paulus mest sannsynlig ikke har våre homofile ektepar i tankene?

Gå til innlegget

Jeg føler meg litt som Pinsebevegelsens torn i kroppen som nekter å slutte og snakke om elefanten i rommet, men noen må si ifra når diskrimineringen foregår i full offentlighet og nå til og med forsvares av lederen av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, Øyvind Gaarder Andersen. Dette burte også være en prekær sak for Pinsebevegelsen, med tanke på at de har puttet ekteskapet inn i trosgrunnlaget sitt, (noe som for øvrig er merkelig kirkehistorisk sett).

I Korsets seiers siste utgave sier Øyvind Gaarder Andersen følgende:

Når det gjelder områder som kvinner i tjeneste og skilsmisse og gjengifte, er det behov for å tolke det Skriften sier. Men i spørsmålet om ekteskapet som en ordning bare for mann og kvinne gir ikke Bibelen rom for ulike tolkninger. (http://korsetsseier.no/2017/06/16/pinsebevegelsens-bibelsyn-er-udiskutabelt/)

Jeg kan si meg enig i at finnes tolkningsrom rundt spørsmålet om kvinner i tjeneste og kanskje skilsmisse, men når de kommer til gjengifte finnes det ikke større tolkningsrom enn at ekteskapet er bare for én mann og én kvinne. Det vil si, bare hvis man henter inn erfaringer og allmenn fornuft, så kan man finne tolkningsrom akkurat her. Altså er man villig til å hente inn fornuft og erfaring når det kommer til heterofile, men ikke homofile. Hvordan kan man stå inne for en slik tolkningsdiskriminering - og kristen praksis og fremdeles si at man står for kjærlighet, rettferdighet og sannhet?

Bibelen sier:

Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone… En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener at også jeg har Guds Ånd.
1 Kor 7,10-11; 39-40

Videre sier Jesus følgende om saken:

Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. Matt 5,32.

Man kan jo spørre seg hvorfor Paulus ikke eksplisitt også inkluderer mannen i ordene om gjengifte, men nå har uansett kirken i vår moderne tid alltid tolket dette å gjelde for menn også. Det Bibelen sier er for det første at skilsmisse bare kan skje dersom det har vært seksuell utroskap inne i bildet. Deretter sier Bibelen at dersom det er forekommet hor, så finnes det ingen åpning for å skulle gifte seg igjen. Til alle som skiller seg, uansett årsak, er budet klart: Du skal leve ugift! Det finnes ikke tolkningsrom her. Så hvorfor lar pinsebevegelsen mennesker tjene i alle ledd i menighetene sine, selv om de er skilt (ofte av ikke seksuelle utroskapsårsaker) og gift på ny? Hvorfor får ikke homofile som omfavner sin identitet og orientering tjene? Hvorfor tillater man en slik diskriminering, uten å ville ha en åpen debatt om dette?

I denne saken er Misjonssambandet en av de få kirkelige sammenhenger i Norge som lever etter disse bibelske budene, selv om Espen Ottosen, misjonssambandets informasjonsleder, innrømmer at praksisen er hjerterå. (http://www.vl.no/troogkirke/ottosen-oppleves-hjerteratt-a-si-nei-til-gjengifte-1.66395?paywall=true)

Vel, i Pinsebevegelsen er man ikke så hjerterå med heterofile som gifter seg på ny. For dem forsørger man en mer åpen tolkning av Bibelen, men man yter ikke den samme åpne tolkningen for homofile. Nei, de får bare innrette seg etter det hjerteråe. Når man utfører denne tolkningspraksisen av Bibelen, så fremstår diskrimineringen av homofile i Pinsebevegelsen langt mer hjerterått. Den favoriserer heterofile og diskriminerer homofile. 

Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, var inne på denne diskriminering i pinsebevegelsens avis, Korsets Seier, 18.05.15. Der etterspør han om det er fordi homofile er i mindretall at de frikirkelige neglisjerer denne debatten. Ja, man kan bare lure. (http://korsetsseier.no/2015/05/18/karismatiske-kristne-likestiller-heterofilt-og-homofilt-samliv/)

Nå blir spørsmålet: Skal Pinsebevegelsen bare lukke denne debatten enda en gang og late som om alt er på stell innenfor sine egen rekker, eller skal man adressere diskrimineringen og gjøre tiltak? Skal man sørge for at gjengifte blir avsatt fra alle sine frivillige - og lønnede tjenester, eller skal man ha lik bibeltolkning for homofile som man har for heterofile. Skal man slippe homofile fri til tjeneste?

Her bør man høre på en av Pinsebevegelsens mest kloke hoder og varmhjertede menneske, professor Terje Hegertun:

For å unngå at dette blir en ny fortelling om frykt og tilbaketrekning, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming. For det første trenger frikirkene å ta tid og ikke handle forhastet. Det må fasiliteres trygge samtaler som både teologisk og sjelesørgerisk tar på alvor hva det dreier seg om, særlig når det handler om enkeltmenneskers livsskjebne. Refleksjonene må være grundige og tonen sensitiv. Fra KS, se første link.

Kjenner jeg ledelsen i Filadefiakirken i Oslo rett, så stiller de seg 100% bak seg Terje Hegertun i dette. Måtte denne linjen bli Pinsebevegelsens vei å gå fremover, samt at man rydder opp i diskrimineringen av homofile både på tolkningsplan og videre  i det praktisk kirkeliv. Ja, samme hva utfallet blir, så blir en likebehandling i skriftstolkningen lettere å forholde seg til fra alle parter.  

Thomas Erlandsen
Tidligere pinsepastor

Gå til innlegget

Skam del 2

Publisert 7 måneder siden - 5942 visninger

Enten er Bibelens tale om homofili skrot, eller så taler Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Så enkelt er det.

Hvis du ikke har lest Skam del 1, så ligger den her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11685334-skam

 

På en måte var det kanskje fint at redaktør i Korsets Seier, Anne Gustavsen, la homofili i en samlebetegnelse ”skrot”, så kommer det frem i lyset hva som er Pinsebevegelsens offisielle ståsted er i denne saken.

Jeg er enig med Anne Gustavsen at ikke å prate om vanskelige og tabubelagte temaer skaper verkebyller i enhver sammenheng. Jeg skjønner også at hun finner det helt urimelig at dette ble tolket som at hun sa at homofile er verkebyller. Likevel skjønner jeg ikke at hun bortforklarer at hun la homofili inn i samlebetegnelsen ”skrot”. Både tekstlig og kontekstuelt, så er denne betegnelsen i tråd med Pinsebevegelsens offisielle tolkning av Bibelen. Ja, ”skrot” er jo faktisk et relativt mildt begrep i forholdt til det Bibelen sier om saken, slik pinsevenner tolker den. Les bare her:

 

”Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom” (3. Mos 18,22). ”Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.” (3. Mos 20,13).

 

Nå vil mange si at dette tilhører jødenes ritualer og tilhører hellighets- og renhetsforskrifter som ikke er gjeldende for kristne. Vel, det er ingen som går inn for dødsstraff for homofile par i Norge, men det er likevel ingen endring med tanke på alvorlighetsgraden: ”styggedom” og ”avskyelig”. Dette ser vi når vi leser hva Paulus sier om homofili. Les bare her:

 

”Derfor gav Gud dem urenheten i vold… Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige… Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.” (Rom 1,24;26;27). ”Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” (1Kor 6,9-10).

 

Hørtes den siste oppramsingen kjent ut?

 

I Pinsebevegelsen så mener man at disse tekstene omhandler det vi i dag omtaler som homofile forhold, samme hvor forpliktende karakter det handler om. Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd henviser til forskning, spesielt fra førstelektor emeritus Bjørn Helge Sandvei, for å sannsynliggjøre at de forhold Paulus omtaler er akkurat de samme som vi for eksempel kaller homofile ekteskap i dag. Ja, det samme som min venn som har vært aktivt med i kirken mesteparten av sitt liv, har hatt én kjæreste hele livet, en mann, som han også er gift med og har en datter sammen med. Dette er en ”styggedom”, ”avskyelig”, ”urenhet i vold” og de skal ikke ”arve Guds rike” ifølge Paulus. I denne sammenheng blir det egentlig ikke så rart at man bruker begrepet ”skrot” om homofili. Det er helt konsekvent med Pinsebevegelsens bibeltolkning. Du kan ikke si at homofili ikke er skrot og fremdeles kalle deg bibeltro i Pinsebevegelsens tolkning av Bibelen. Det er ikke noe gråsone her som at: ”Jo, Bibelen sier at homofili er imot Guds vilje for samlivet, men vi kan ikke ta Bibelens karakterbeskrivelse av homofili på den måten det står”. Nei, enten er homofili slik Bibelen sier at det er, eller så prater Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Dette er tolkningsdilemmaet en kristenkonservativ er stilt ovenfor i møte med Paulus sine ord. Det er noe tenke på …


La oss kalle en spade for en spade: Hvis man mener at Paulus prater om alle de homofile samliv vi har iblant oss i dag og man mener at Paulus taler fra Guds eget ord, så kall det for ”skrot”. Men, hvis du mener at homofile som vil dele livet sammen ikke er skrot, ja, da mener du enten at Bibelen ikke er relevant i dette spørsmålet eller så mener du ikke at Bibelen omtaler relasjonen mellom homofile som vil dele hele livet sammen i dag. Jeg mener det siste, og da må det med nødvendighet settes en bevegelse i gang. Da bør man protestere!

 

Jeg lurer på om min appell til pastorer er noe fåfengt. En pastor jeg ser opp til beskriver sitasjonen sin slik:

”Det er tilnærmet umulig å lære seg å svømme, når man har falt i vannet. Eller å instruere brannslukking for noen som står i et brennende rom. Da er det vanskelig "å komme gjennom" til den andre. For den som ligger i vannet eller står i flammene er det mer et spørsmål om å komme seg i sikkerhet. Det er gjerne slik jeg føler det som kristen, forkynner og menighetsleder i møte med homofilidebatten.”

 

Jeg tror han beskriver en følelse mange pastorer og pinseledere sitter med og derfor sitter det utrolig langt inne å si (eller trykke "like" på sosiale medier) noe som helst. Man er redd for hvilke meninger man blir tillagt. Dermed våger de ikke en gang å gi en empatisk støtte til den smerte homofile må leve med der deres kjærlighet ikke aksepteres, i redsel for å bli tatt til inntekt for noe de ikke mener. De vil helst ta disse samtalene utenfor sosiale medier, sier en annen pastor. Det kan jeg forstå, for i andre forum har man bedre kontroll og kan justere seg umiddelbart eventuelt slippe å bli motsagt. Likevel, å ha slike samtaler ensidig i samme rom, tror jeg ikke det er mulig. Å holde sårbare temaer utenfor sosiale - og andre medier er urealistisk. Husk at pastorer har prekestolen ++ hver søndag og får ofte tilgang til å uttale seg i styrte kristne medier. Det har ikke folk flest. Maktbalansen i å informere massene har vært veldig skjev, men sosiale medier utjevner nå denne skjevheten, og det synes jeg er en god ting.

 

Derfor bør kanskje min appell heller gå til pinsebevegelsens demokratiske grasrot som er positive til homofile forhold. Det er dere som må protestere og sette press på deres pastorer og ledere. Sier grasrota ifra, så blir det lettere for pastorer som er positive til homofili til si hva de faktisk mener. Da er det mange hindringer som forsvinner. De mister ikke jobben, tjenesten eller evnen til å utøve sine talenter.

 

Kall en spade for en spade: Enten er homofili skrot eller så er det ikke homofile kjærester og livslange homofile forhold Bibelens faktisk taler om, og da er tiden inne for å protestere i kjærlighetens navn, i Jesu navn. Amen.  

   

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 44 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 230 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 698 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 816 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5291 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5291 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5291 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5291 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5291 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5291 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5291 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 816 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5291 visninger
Les flere