Thomas Erlandsen

Alder:
  RSS

Om Thomas

Undervisningsleder i Stokke-
menighetene og tidligere pinsepastor

Følgere

Jeg føler meg litt som Pinsebevegelsens torn i kroppen som nekter å slutte og snakke om elefanten i rommet, men noen må si ifra når diskrimineringen foregår i full offentlighet og nå til og med forsvares av lederen av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, Øyvind Gaarder Andersen. Dette burte også være en prekær sak for Pinsebevegelsen, med tanke på at de har puttet ekteskapet inn i trosgrunnlaget sitt, (noe som for øvrig er merkelig kirkehistorisk sett).

I Korsets seiers siste utgave sier Øyvind Gaarder Andersen følgende:

Når det gjelder områder som kvinner i tjeneste og skilsmisse og gjengifte, er det behov for å tolke det Skriften sier. Men i spørsmålet om ekteskapet som en ordning bare for mann og kvinne gir ikke Bibelen rom for ulike tolkninger. (http://korsetsseier.no/2017/06/16/pinsebevegelsens-bibelsyn-er-udiskutabelt/)

Jeg kan si meg enig i at finnes tolkningsrom rundt spørsmålet om kvinner i tjeneste og kanskje skilsmisse, men når de kommer til gjengifte finnes det ikke større tolkningsrom enn at ekteskapet er bare for én mann og én kvinne. Det vil si, bare hvis man henter inn erfaringer og allmenn fornuft, så kan man finne tolkningsrom akkurat her. Altså er man villig til å hente inn fornuft og erfaring når det kommer til heterofile, men ikke homofile. Hvordan kan man stå inne for en slik tolkningsdiskriminering - og kristen praksis og fremdeles si at man står for kjærlighet, rettferdighet og sannhet?

Bibelen sier:

Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone… En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener at også jeg har Guds Ånd.
1 Kor 7,10-11; 39-40

Videre sier Jesus følgende om saken:

Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. Matt 5,32.

Man kan jo spørre seg hvorfor Paulus ikke eksplisitt også inkluderer mannen i ordene om gjengifte, men nå har uansett kirken i vår moderne tid alltid tolket dette å gjelde for menn også. Det Bibelen sier er for det første at skilsmisse bare kan skje dersom det har vært seksuell utroskap inne i bildet. Deretter sier Bibelen at dersom det er forekommet hor, så finnes det ingen åpning for å skulle gifte seg igjen. Til alle som skiller seg, uansett årsak, er budet klart: Du skal leve ugift! Det finnes ikke tolkningsrom her. Så hvorfor lar pinsebevegelsen mennesker tjene i alle ledd i menighetene sine, selv om de er skilt (ofte av ikke seksuelle utroskapsårsaker) og gift på ny? Hvorfor får ikke homofile som omfavner sin identitet og orientering tjene? Hvorfor tillater man en slik diskriminering, uten å ville ha en åpen debatt om dette?

I denne saken er Misjonssambandet en av de få kirkelige sammenhenger i Norge som lever etter disse bibelske budene, selv om Espen Ottosen, misjonssambandets informasjonsleder, innrømmer at praksisen er hjerterå. (http://www.vl.no/troogkirke/ottosen-oppleves-hjerteratt-a-si-nei-til-gjengifte-1.66395?paywall=true)

Vel, i Pinsebevegelsen er man ikke så hjerterå med heterofile som gifter seg på ny. For dem forsørger man en mer åpen tolkning av Bibelen, men man yter ikke den samme åpne tolkningen for homofile. Nei, de får bare innrette seg etter det hjerteråe. Når man utfører denne tolkningspraksisen av Bibelen, så fremstår diskrimineringen av homofile i Pinsebevegelsen langt mer hjerterått. Den favoriserer heterofile og diskriminerer homofile. 

Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, var inne på denne diskriminering i pinsebevegelsens avis, Korsets Seier, 18.05.15. Der etterspør han om det er fordi homofile er i mindretall at de frikirkelige neglisjerer denne debatten. Ja, man kan bare lure. (http://korsetsseier.no/2015/05/18/karismatiske-kristne-likestiller-heterofilt-og-homofilt-samliv/)

Nå blir spørsmålet: Skal Pinsebevegelsen bare lukke denne debatten enda en gang og late som om alt er på stell innenfor sine egen rekker, eller skal man adressere diskrimineringen og gjøre tiltak? Skal man sørge for at gjengifte blir avsatt fra alle sine frivillige - og lønnede tjenester, eller skal man ha lik bibeltolkning for homofile som man har for heterofile. Skal man slippe homofile fri til tjeneste?

Her bør man høre på en av Pinsebevegelsens mest kloke hoder og varmhjertede menneske, professor Terje Hegertun:

For å unngå at dette blir en ny fortelling om frykt og tilbaketrekning, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming. For det første trenger frikirkene å ta tid og ikke handle forhastet. Det må fasiliteres trygge samtaler som både teologisk og sjelesørgerisk tar på alvor hva det dreier seg om, særlig når det handler om enkeltmenneskers livsskjebne. Refleksjonene må være grundige og tonen sensitiv. Fra KS, se første link.

Kjenner jeg ledelsen i Filadefiakirken i Oslo rett, så stiller de seg 100% bak seg Terje Hegertun i dette. Måtte denne linjen bli Pinsebevegelsens vei å gå fremover, samt at man rydder opp i diskrimineringen av homofile både på tolkningsplan og videre  i det praktisk kirkeliv. Ja, samme hva utfallet blir, så blir en likebehandling i skriftstolkningen lettere å forholde seg til fra alle parter.  

Thomas Erlandsen
Tidligere pinsepastor

Gå til innlegget

Skam del 2

Publisert 26 dager siden - 5611 visninger

Enten er Bibelens tale om homofili skrot, eller så taler Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Så enkelt er det.

Hvis du ikke har lest Skam del 1, så ligger den her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11685334-skam

 

På en måte var det kanskje fint at redaktør i Korsets Seier, Anne Gustavsen, la homofili i en samlebetegnelse ”skrot”, så kommer det frem i lyset hva som er Pinsebevegelsens offisielle ståsted er i denne saken.

Jeg er enig med Anne Gustavsen at ikke å prate om vanskelige og tabubelagte temaer skaper verkebyller i enhver sammenheng. Jeg skjønner også at hun finner det helt urimelig at dette ble tolket som at hun sa at homofile er verkebyller. Likevel skjønner jeg ikke at hun bortforklarer at hun la homofili inn i samlebetegnelsen ”skrot”. Både tekstlig og kontekstuelt, så er denne betegnelsen i tråd med Pinsebevegelsens offisielle tolkning av Bibelen. Ja, ”skrot” er jo faktisk et relativt mildt begrep i forholdt til det Bibelen sier om saken, slik pinsevenner tolker den. Les bare her:

 

”Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom” (3. Mos 18,22). ”Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.” (3. Mos 20,13).

 

Nå vil mange si at dette tilhører jødenes ritualer og tilhører hellighets- og renhetsforskrifter som ikke er gjeldende for kristne. Vel, det er ingen som går inn for dødsstraff for homofile par i Norge, men det er likevel ingen endring med tanke på alvorlighetsgraden: ”styggedom” og ”avskyelig”. Dette ser vi når vi leser hva Paulus sier om homofili. Les bare her:

 

”Derfor gav Gud dem urenheten i vold… Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige… Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.” (Rom 1,24;26;27). ”Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” (1Kor 6,9-10).

 

Hørtes den siste oppramsingen kjent ut?

 

I Pinsebevegelsen så mener man at disse tekstene omhandler det vi i dag omtaler som homofile forhold, samme hvor forpliktende karakter det handler om. Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd henviser til forskning, spesielt fra førstelektor emeritus Bjørn Helge Sandvei, for å sannsynliggjøre at de forhold Paulus omtaler er akkurat de samme som vi for eksempel kaller homofile ekteskap i dag. Ja, det samme som min venn som har vært aktivt med i kirken mesteparten av sitt liv, har hatt én kjæreste hele livet, en mann, som han også er gift med og har en datter sammen med. Dette er en ”styggedom”, ”avskyelig”, ”urenhet i vold” og de skal ikke ”arve Guds rike” ifølge Paulus. I denne sammenheng blir det egentlig ikke så rart at man bruker begrepet ”skrot” om homofili. Det er helt konsekvent med Pinsebevegelsens bibeltolkning. Du kan ikke si at homofili ikke er skrot og fremdeles kalle deg bibeltro i Pinsebevegelsens tolkning av Bibelen. Det er ikke noe gråsone her som at: ”Jo, Bibelen sier at homofili er imot Guds vilje for samlivet, men vi kan ikke ta Bibelens karakterbeskrivelse av homofili på den måten det står”. Nei, enten er homofili slik Bibelen sier at det er, eller så prater Bibelen om noe annet enn det vi erfarer i dag. Dette er tolkningsdilemmaet en kristenkonservativ er stilt ovenfor i møte med Paulus sine ord. Det er noe tenke på …


La oss kalle en spade for en spade: Hvis man mener at Paulus prater om alle de homofile samliv vi har iblant oss i dag og man mener at Paulus taler fra Guds eget ord, så kall det for ”skrot”. Men, hvis du mener at homofile som vil dele livet sammen ikke er skrot, ja, da mener du enten at Bibelen ikke er relevant i dette spørsmålet eller så mener du ikke at Bibelen omtaler relasjonen mellom homofile som vil dele hele livet sammen i dag. Jeg mener det siste, og da må det med nødvendighet settes en bevegelse i gang. Da bør man protestere!

 

Jeg lurer på om min appell til pastorer er noe fåfengt. En pastor jeg ser opp til beskriver sitasjonen sin slik:

”Det er tilnærmet umulig å lære seg å svømme, når man har falt i vannet. Eller å instruere brannslukking for noen som står i et brennende rom. Da er det vanskelig "å komme gjennom" til den andre. For den som ligger i vannet eller står i flammene er det mer et spørsmål om å komme seg i sikkerhet. Det er gjerne slik jeg føler det som kristen, forkynner og menighetsleder i møte med homofilidebatten.”

 

Jeg tror han beskriver en følelse mange pastorer og pinseledere sitter med og derfor sitter det utrolig langt inne å si (eller trykke "like" på sosiale medier) noe som helst. Man er redd for hvilke meninger man blir tillagt. Dermed våger de ikke en gang å gi en empatisk støtte til den smerte homofile må leve med der deres kjærlighet ikke aksepteres, i redsel for å bli tatt til inntekt for noe de ikke mener. De vil helst ta disse samtalene utenfor sosiale medier, sier en annen pastor. Det kan jeg forstå, for i andre forum har man bedre kontroll og kan justere seg umiddelbart eventuelt slippe å bli motsagt. Likevel, å ha slike samtaler ensidig i samme rom, tror jeg ikke det er mulig. Å holde sårbare temaer utenfor sosiale - og andre medier er urealistisk. Husk at pastorer har prekestolen ++ hver søndag og får ofte tilgang til å uttale seg i styrte kristne medier. Det har ikke folk flest. Maktbalansen i å informere massene har vært veldig skjev, men sosiale medier utjevner nå denne skjevheten, og det synes jeg er en god ting.

 

Derfor bør kanskje min appell heller gå til pinsebevegelsens demokratiske grasrot som er positive til homofile forhold. Det er dere som må protestere og sette press på deres pastorer og ledere. Sier grasrota ifra, så blir det lettere for pastorer som er positive til homofili til si hva de faktisk mener. Da er det mange hindringer som forsvinner. De mister ikke jobben, tjenesten eller evnen til å utøve sine talenter.

 

Kall en spade for en spade: Enten er homofili skrot eller så er det ikke homofile kjærester og livslange homofile forhold Bibelens faktisk taler om, og da er tiden inne for å protestere i kjærlighetens navn, i Jesu navn. Amen.  

   

Gå til innlegget

Skam

Publisert 29 dager siden - 14252 visninger

Når skal de som elsker homofile si ifra når retorikken går for langt i egne rekker?

Jeg tror ikke redaktøren for Korsets Seier er homofob. Jeg tror ikke hun har problemer med å møte homofile par med respekt og kjærlighet, men jeg tror hun mangler pastoral kompetanse i møte med homofile og derfor må dere som er pastorer si noe. Dette er deres mandat å si noe om.

Jeg tror at skillet som mange gjør mellom homofile og homofili ikke er tilstrekkelig, verken teologisk eller antropologisk. Homofili er ikke en gjerning på linje med baksnakking, drap, utroskap, frotsing, grådighet, pornografi osv. Homofili er et liv levd i en kjærlighetsrelasjon der to av samme kjønn gir seg til hverandre, slik et hvilket som helst annet kjærestepar eller ektepar gjør. Man kan like lite sammenligne et heterofilt ekteskap med å gjøre en god gjerning som man kan sammenligne homofile ektepar med å gjøre en ond gjerning. Homofilt samliv er å leve et liv i hengivenhet til en person som ikke er av motsatt kjønn, likevel akkurat likt heterofile, foruten kjønnspolariteten.

Den relasjonen jeg har til min kone er definitivt med å skape min identitet. Vi blir jo til i den andres øyne. Av disse årsakene blir det umulig å skille den homofile fra dens samliv. Derfor, selv om det ikke er total sammenfall mellom homofiles identitet som homofile og homofiles samliv, så kan det likevel ikke skilles med teologiske teorier.

Gud hater homofili, men elsker den homofile, er som å si at Gud hater den meste dyrebare og viktigste identitetsskapende relasjonen homofile har i sitt liv med et annet menneske, men Gud elsker dem likevel. Hva er det for en kjærlighet? Dette er ikke særlig overbevisende. Den funker bare for heterofile, som ikke må kjenne på kroppen hva slike utsagn gjør med en.

 

Kona mi og jeg hadde en rar opplevelse da vi hadde vært gift et par måneder. Denne opplevelser setter noe lys på hva våre homofile medmennesker opplever i møte med holdninger, råd og retorikk som har kommet fra pinsehold i det siste.

Vi var unge, nygift, hadde akkurat flyttet sammen og skulle en uke på en kristen konferanse i London. Der skulle vi overnatte hjemme hos folk noen av dagene, men til vår store overraskelse fant vi ut at vi hadde blitt plassert hver for oss; på hver vår side av London. I begynnelsen var det litt kjipt, for på grunn av vår unge alder var det litt vanskelig for folk å anerkjenne at vi faktisk var mann og kone. Derfor når vi etter første uke skulle på en ungdomsleir utenfor London, så var det ikke snakk om å plassere oss på samme rom. Nå var dette en leir vi egentlig bare skulle lære av og observere, ettersom vi var utsendt som ungdomsledere fra vår egen kirke i Tønsberg, men vi skjønte fort at de som drev leiren ikke anså oss som noe mer enn vanlige deltakere. Som nok en overraskelse fant vi ut at guttene og jentene hadde separate opplegg. Det eneste stedet guttene og jentene så hverandre var under måltidene og der var det ikke tillat å prate. Jeg så på kona mi med lengtende blikk under måltidene. Jeg følte meg alene og misunnet ungdomslederen som delte rom med kona si.

Etter å ha bodd på hver vår kant i London, så ble denne leiren ikke bare en ensom opplevelse, men også bitter. Hvorfor behandler de oss som ikke som mann og kone? Vi er jo gift for søren! Hvorfor blir vi ikke anerkjent for det vi er?

Selv om det ikke var lov å bruke mobiltelefon på leiren, så lurte jeg meg den andre kvelden til å sende en sms til kona mi. Hun hadde heldigvis mobilen på. Vi planla å møtes bak kirken i mørket om natten, da alle hadde sovnet. Da jeg listet meg ut av rommet og var nervøs for å bli tatt, fyltes jeg med en merkelig følelse. Jeg kjente på frykt og skam. Tenk om lederne for leiren oppdaget meg og jeg fikk reprimande. Samtidig kjente jeg på sinne, for hvor ellers i verden er det folk lister seg ut i nattens mørke for å holde rundt sin elskede, og gjemmer sin kjærlighet og sitt begjær?! I mørket syntes jeg å se at kona mi følte det samme som jeg: frykt, skam og sinne. Skam for å bryte reglene, frykt for å få straff og sinne for at reglene var så urettferdige. Uansett, da vi holdt rundt hverandre og kysset forsvant alle disse vonde følelsene. Gleden av nærheten og varmen hos den jeg elsket, smeltet vekk frykten, skammen og sinne, og jeg visste at jeg ville trosset skammen hver kveld om det så var, bare for å få oppleve den kjærligheten som var mellom kona mi og meg. På vei tilbake til soverommet, fyltes jeg igjen med de samme vonde følelsene og jeg lengtet etter at leiren skulle bli ferdig. Jeg fikk ingenting annet ut av den leiren enn bitre og sinte følelser. Jeg ville hjem til Norge, der vår kjærlighet var feiret og anerkjent av kirken, hele familien og av alle vennene våre.

 

Denne opplevelsen gjør at jeg fremdeles, 15 år senere, har ganske vonde følelser ovenfor den kirken i London som behandlet oss på denne måten.

Mitt spørsmål var grenseløst naivt: ”Hvor ellers i verden er det folk lister seg ut i nattens mørke for å holde rundt sin elskede og gjemmer sin kjærlighet og sitt begjær?” Min opplevelse av at vår kjærlighet ikke ble anerkjent varte en liten uke, men våre medmennesker som til sin ulykke tiltrekkes av personer av samme kjønn, lever med denne opplevelsen hele livet, dersom de vokser opp i en kirke som ikke anerkjenner deres legning eller orientering. ”I sin ulykke” skriver jeg, men ulykken er ingen nødvendighet, men forårsaket menneskers fastlåste og menneskelige systemer. I andre kulturer nektes folk av politiske, økonomiske eller religiøse sjikt å leve sammen i ekteskap. Den pålagte skammen er likevel den samme, redselen for straff og følelsen av urettferdig behandling er den samme.

Når Pinsebevegelsens organer tilråder (med eller uten moderasjon) å bryte gudstjenestelig feiring med prester som vier homofile og når redaktøren for Korsets seier, Pinsebevegelsens eneste tidsskrift for tro og oppbyggelse, sammenligner homofile forhold med pornografi, ”baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot”,  så skjønner man hvordan homofile par og homofile som leter etter noen å dele livet med opplever dette. Dette vitner om total mangel på pastoralt gangsyn. 

Dette er ikke tiden for pastorer og ledere å være stille. Dere som finner KS-lederens artikkelens avskyelig eller bare uheldig, må si ifra nå. Uansett hva man mener om homofilt samliv, så kan ikke KS-redaktørens ord få stå uimotsagt av pinseledere og pinsepastorer. Et sted må grensen gå. Å være stille i møte med dette, er å bifalle det som skjer her. Jeg vet om flere pastorer som er på dørterskelen til å åpne for homofile til å delta med hele seg, ikke bare være til stede, men virkelig få tjene med alle sine gaver og talenter. Nå er tiden for å si ifra at dere ønsker det. Hvis man skal vente i årevis vil slike utsagn fortsette å dominere samtalen og homofile og deres barn blir de skadeskutte. Og hvis min bitterhet ovenfor en kirke jeg fikk vonde opplevelser med i en liten uke sitter i 15 år etter, hvor mye mer hos de homofile etter å ha opplevd det i et helt liv? 

Hvor lenge skal man tvinge de elskede til å måtte møtes i nattemørket bak kirkene våre? Hvor lenge skal vi fortsette å påføre folk skam? Hvor lenge må folk gjemme bort sin kjærlighet og sitt begjær? Disse menneskene kan ikke bare dra til et sted hvor alle anerkjenner og feirer deres kjærlighet. Smerten påført ved at deres kjærlighet ikke anerkjennes er ikke tidsavgrenset; den smerten er konstant. Når skal vi anerkjenne homofile for det de er?

Jeg vet likevel at gleden av nærheten og varmen hos den vi elsker, smelter vekk frykten, skammen og sinne, og jeg vet at alle vil trosse skammen hver dag om det så var, bare for å få oppleve den kjærligheten som er mellom oss og den vi elsker. Måtte alle kirker se dette en dag og være med å trosse frykten og skammen!

Tidligere pinsepastor
Thomas Erlandsen

Gå til innlegget

Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?Hva vet du?

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12[i]

GT-tekst: Jesaja 60,1-6[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 3,1-7[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12 (samme som prekenteksten)

 

”Løft blikket, se deg omkring!”

 

Vi er så sabla konforme i vårt nordiske drikkegilde! Det er bra å ha det godt, men hvis vår velstand bedøver vår medfødte evne til å stille de store spørsmålene i livet, så blir vi kjedelige, ja, livet blir: boring!

 

Jeg tror det er negativt hvis vi ikke lenger prøver å sette ord på det vakre og stygge, det gode og onde, sviket, tilgivelsen og forsoningen, skammen og den nye verdigheten, fiendskapet og vennskapet, det å elske og å hate, hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei.   

          

Vi tror vi har funnet svaret! Noen har funnet Allah og hans profet, andre Buddhas gylne middelvei, andre igjen har funnet ut at all gudstro eller åndelighet er tull vas: Naturalistisk naturvitenskap blir ofte antitesen til Gud og den humanistiske åndsfrihet.

 

Vi kristne, har funnet barnet som ble lagt i en krybbe… Men hvilket svar er det egentlig vi har funnet?

 

Vi har nå beveget oss ut av adventstiden og juletiden og entret åpenbaringstiden. Det er denne tiden som forsøker å gi oss et dypere innblikk i hvem Jesus viser seg å være. Hovedbudskapet er å avdekke hvordan Guds fantastiske personlighet og gode vilje blir synlig gjennom Jesu tilstedeværelse i verden. At Jesus er noe mer enn et vanlig menneske og at Guds nærvær viser seg i ham, er et stikkord i denne tiden. Åpenbaringstiden strekker seg over seks søndager. Nå hører fortellingen om vismennene til juletiden, men fungerer i dag som en glatt overgang fra juletid til åpenbaringstid. (For øvrig er 6. januar kalt ”de hellige tre kongers dag” og er dagen de ortodokse kristne feirer at Jesus ble født. Det er nok også årsaken til at fortellingen om de vise menn kommer på søndag).  

 

Hvis du skreller bort mystikken, romantikken og julens feel good-aura, så er fortellingen om  vismennene temmelig sjokkerende og merkelig. Denne fortellingen burte føre til at det går kaldt nedover ryggen til enhver som anser seg selv å ha funnet svaret. For å forstå hvor feil denne fortellingen var for jødene (og mest sannsynlig for kristne i dag), må vi forstå forfatterens utgangspunkt. 

 

Det greske ordet Matteus bruker på vismennene er magoi.  Magikere! Eller nærmere bestemt astrologer. Samme kan det være, for jøden Matteus var astrologi og magi en del av samme surreballet. Magoi er egentlig brukt om en prestekaste i de persiske fjellområdene, kanskje knyttet til zoroastrisk religion. I vår tekst er vismennene hoff-funksjonærer som gav råd ved hjelp av drømmetolkning og stjernetyding. Vismennenes tro på ånder og flere guder, er kanskje det verste verdensbilde og tro Matteus kunne tenke seg. Vismennenes religion var en direkte trussel mot jødenes monoteistiske Gud: Jahve.

 

GT-teksten er en del av profetiene i Jesajas bok, som antagelig ble skrevet da jødene fikk vende tilbake til Jerusalem etter 50-70 år i fangenskap i Babylon (ca. 538 f. Kr.). Mange motsatte seg å vende tilbake, ettersom Jerusalem var en ruinhaug som stadig ble plyndret. Vismennene som kom fra det babylonske området kan ha hørt om Israels konge gjennom overleveringer fra jødene som ikke vendte tilbake til Jerusalem.

 

Fra kapittel 56-66 i Jesajaboken får vi en gjeng med rasende profetier. Antagelig fordi det var så få som ville bo i Jerusalem og å bidra til å bygge opp jødenes sentrum i verden: tempelet.

 

Likevel er det til tider fremtidshåp i profetiene, og det er det vi leser om i dagens tekst. Profetien er preget av et utopisk håp og utfordrer jødene til å løfte blikket å se hva Gud skal gjøre for dem. Selv om det står tydelig her at andre folkeslag skal komme å se lyset fra Gud, så var det ingen jøder som kunne forestille seg at Guds redning faktisk kunne bli synlig av andre enn dem selv. Vi må ha in mente at jødedommen var svært etnosentrisk på Jesu tid.

 

Paulus understreker i sitt brev til Efeserne hvor usannsynlig det var for jødene at andre folkeslag (som gikk under samlebetegnelsen ”hedninger”) kunne få del i Israels redning. Det var så usannsynlig at han kaller det for et mysterium.

  

Det verste med fortellingen om de vise menn, hedningene altså, er egentlig de lærde jødenes reaksjon. Vismennene søkte barnet, hyllet det og gav det gaver, men de var fremmede for jødisk kultur og historie. De visste ikke hvor barnet befant seg, men de jødiske religiøse lederne, som var best kjent med sine egne profetier, gjorde ikke en dritt. 

 

Fortellingen om de vise menn som kommer med gaver til Jesus-barnet er en uhørt sterk kritikk til alle som har blitt konforme med sine svar på livets gåter. Når de som var lærde i sine egne skrifter, var så fornøyd med sine svar at de ikke en gang gadd å oppsøke sin egen konge, som flere hundre år med profetier hadde forutsagt, hva sier det om de som kjenner seg skråsikre på hvordan verden fungerer i dag? Har vi blitt late? Gidder vi ikke å søke sannhet lenger, fordi vi tror vi har den i lomma, eller fordi alt er relativt? Dørgende kjedelig!

 

Hvis det er noe denne fortellingen bør si til dagens kristne (og de som ikke er kristne, for den saks skyld), så er det aldri å tro at du vet alt allerede.

Fortsett å søk!

Fortsett å finne ut mer om Gud, mer om Jesus!

Det er alltid mer å hente: Nye oppdagelser, hvor noen er trøstende og andre svært ubehagelige!

Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?

Hva vet du?

 

Men når dette er sagt, så er det egentlig vi her i Norge som er de vise menn;  det vi som er hedningene, sett fra de første kristnes (som altså var jøder hele gjengen) ståsted. Vi kjenner ikke kulturen til jødene og har derfor store begrensninger i møte med fortellingene om Jesus. Selv om (eller kanskje fordi) jeg har seks års utdannelse i kristen troslære kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.

 

Så skal jeg atter en søndag på gudstjeneste i Sentrumkirken i Horten: Jeg søker, hyller og gir Jesus gaver av gull, røkelse og myrra.  Gull, fordi det representerte gaven folk gav til en konge. Røkelse, fordi det representerer duften folk ofret til Gud. Myrra, fordi det er salven med godlukt de dødes kropper smøres med.

 

Jeg tar tre steg i tro og tillit: 1) Jesus er jødenes konge, 2) Jesus er Guds eget liv og 3) Jesus sto opp fra de døde. 

 

Bønn:

Kjære Gud, vi ber for alle som kjenner seg fremmede på nye steder. La alle innvandrere som kjenner seg utrygge i en ny kultur, bli møtt av kjærlighet, inkludering og omsorg fra de som kjenner seg hjemme. Hjelp oss alle til aldri å miste evnen til undring. Hjelp oss til ikke å havne i kjedsomhet og konformitet, men la oss bli inspirert av verden vi lever i,

kjenne engasjement til å gjøre verden et bedre sted å bo.

Kjære Gud, hjelp oss å løfte blikket, så vi ser ditt lys!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

 


[i] 1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» 3 Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. 4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. 5 «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
          
   

 

6  Du Betlehem i Juda land
          

er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
          

For fra deg skal det komme en fyrste
          

som skal være hyrde for mitt folk Israel.»


7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» 9 Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. 10 Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. 11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

 

[ii] 1 Reis deg, bli lys!
          

For lyset ditt kommer,
          

Herrens herlighet går opp over deg.
          
   

 

2 Se, mørke dekker jorden,
          

skodde dekker folkene.
          

Men over deg går Herren opp,
          

hans herlighet viser seg over deg.
          
   

 

3 Folkeslag skal gå mot ditt lys,
          

konger gå mot din soloppgang.
          
   

 

4 Løft blikket, se deg omkring!
          

Alle samler seg og kommer til deg.
          

Sønnene dine kommer fra det fjerne,
          

døtrene dine blir båret på armen.
          
   

 

5 Da skal du se det og stråle,
          

hjertet skal skjelve og svulme.
          

For havets skatter blir dine,
          

folkeslagenes rikdom kommer til deg.
          
   

 

6 Kameler i mengde dekker deg,
          

kamelfoler fra Midjan og Efa.
          

Alle fra Saba kommer,
          

gull og røkelse har de med seg,
          

de forkynner Herrens pris.

 

[iii] 1 Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld. 2 Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. 3 I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, 4 og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. 5 Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave.

Gå til innlegget

Kristendom uten religion er en død tro

Publisert 10 måneder siden - 2713 visninger

Når religionsbegrepet defineres av uvitenhet

På den ene siden spør en liten gutt: ”Pappa, kommer statskirkefolk til himmelen?” På den andre siden spør en annen liten jente: ”Pappa, er pinsevenner egentlig kristne?”. Jeg var den lille gutten, og som 13-åring proklamerte jeg for mamma at statskirkefolk var definitivt ikke kristne. Med dette utsagnet ble jeg sendt rett på rommet mitt av mamma, med beskjed om å bli der til jeg hadde kommet på bedre tanker. Mamma er en klok dame.

Da jeg var en 11-åring kom Børudgjengen – som til min store skuffelse akkurat hadde byttet navn til Arnold B family - ut med plata: Du løfter meg opp. Tittelsporets piano og trommer spretter av gårde i fornorskede gospelrytmer, hvorav første vers gikk som følger: ”Det livet jeg har som kristen, det ikke en religion, men det livet jeg har er et forhold til en positiv person. Ja, det er du, Jesus, som gjør livet mitt helt topp. Du trykker meg ikke ned, men du løfter meg opp”. Innen denne tid var det allerede opplest og vedtatt at vi pinsekarismatikere ikke tilhørte en religion, men bare hadde en relasjon til Jesus. Tre år senere ble det utgitt en skikkelig asfaltrockeplata: Kampsanger for en ny generasjon. Den tok helt av blant tenåringer i de store pinsekarismatiske menighetene, med sine hardtslående tekster, heftige gitarriff og sinte trommer. Et av tittelspora, Religiøst ribba, hadde et vers som lød følgende: ”Kristenliv er ingen religion, men forhold til en levende person”. I denne sammenheng hadde det utviklet seg en aggressiv polemisering mot de tradisjonelle kirkenes liturgi. Opphavet til den sangen står ikke inne for denne holdningen i dag, men saken er at denne måten å ordlegge seg på, utgjorde en direkte kritikk fra pinsekarismatiske kretser til de tradisjonelle kirkene. I Norge ble Den norske kirke et eksempel på hva religion var: døde gjerninger og ritualer, og en trussel mot sant kristenliv.

Selv om det, i skrivende stund, ikke finnes det samme angrepet på de tradisjonelle kirkenes liturgi og ritualer, er likevel uttrykket like levende i dag. I 2012 fikk den amerikansk-evangelikalske predikanten Jefferson Bethke en youtubehit. Med sin spesielle måte å rappe sine prekener på, ble en av hans prekener kalt Why I Hate Religion, But Love Jesus, postet og re-postet utallige ganger på facebook og twitter.Blant mine facebook-venner var det bare mennesker tilhørende pinsekarismatiske sammenhenger som postet denne, til stor forargelse blant mine lutherske og katolske venner. Det er ingen tvil om at religionsbegrepet er svært belastet i pinsekarismatiske miljøer. Hvorfor har det seg slik?

Jeg tror svaret på dette spørsmålet rett og slett ligger i det faktum at det ikke finnes allmenn enighet blant religionsforskere på hvordan religionsbegrepet skal defineres. Det hjelper lite å gå til ordets latinske opprinnelse som betyr noe i retning av ”å lese om igjen” eller ”å binde sammen”. Begrepet har gått igjennom utallige endringsprosesser i møte med nye religiøse sammenhenger og med de ulike perspektivene som religionshistorie, religionspsykologi og religionssosiologi representerer. Det er snarere slik at vi definerer religion ut i fra et bestemt trosutgangspunkt. Derfor vil en som forsker på religionen buddhisme lage seg en definisjon som ikke fullstendig inkluderer religionen islam, og en syntese av disse definisjonene gjør ikke rettferdighet på verken buddhisme eller islam. Religionsvitere tvinges derfor ofte til å skifte meningsinnholdet i religionsbegrepet, etter hvilken religion det tales om.

Når forskerne sliter med å komme med sammenfattende definisjoner av hva religion er, hvordan kan det da ha seg at mennesker med skråsikkerhet kan utbasunere at de hater religion, men likevel si at de tilhører troen som kristendommen representerer? Jeg tror svaret på det spørsmålet er todelt. For det første handler det om ren og skjær uvitenhet om det saksforholdet at religion ikke så lett kan defineres med et enkelt håndslag. Uvitenheten om begrepets kompleksitet har for det andre gitt mange inntrykket av at religionsbegrepet lett kan defineres og at innholdet er verdt å hate. Spørsmålet blir jo da: Hvordan er religionsbegrepet definert, ettersom det er så forskjellig fra det å ha en relasjonen med Jesus? Det er nok ikke så lett å svare på, ettersom også denne definisjonen har gjennomgått stadige endringer. Likevel har vi jo et prakteksempel på en oppdatert definisjon blant moderne predikanter, nemlig youtubehiten som så mange har omfavnet med begeistring.

Oppsummert omhandler Jefferson Bethkes rap om at religion er årsak til mange kriger, et fenomen som gir seg ut for å være flott, men ignorerer de som lider nød. Religion gir seg ut for å komme med nåde, men fordømmer syndere og latterliggjør gode og sanne mennesker. Religionen gjør at mennesker ensidig bygger et tilsynelatende fint ytre ved hjelp av ulike regler, men fasaden er egentlig bare et bedrag: Innsiden er pill råtten. Religion er menneskelige påfunn, en infeksjon, et selvstrev som setter i fangenskap og gjør mennesker blinde for det som er sant. Religionen sies til slutt å være menneskers forsøk på å finne Gud, til forskjell for kristendommen hvor Gud forsøker å finne mennesket. Til slutt gjør han et retorisk grep av Jesus siste ord på korset: ”It is finished”, (”Det er fullbrakt”). Bethke lukker meningsinnholdet i Jesu ord til å være beregnet på religion. Religionen er ferdig! 

Når vi vet at ingen religionsforskere klarer å gi en tifredsstillende definisjon på religion, og at det mest adekvate er å definere religion etter trosretningen man taler om, spør jeg meg hvilken religion Bethke går til angrep på. Er det jødedommen, så er det en helt fatal bom på hva jødedom er; er det islam, kommer han heller ikke til rette med den; er det buddhisme, blir det helt meningsløst.

Forstår jeg ham rett, så er det indrekirkelig kritikk han bedriver; det er en kritikk som først og fremst er ment å skulle ramme de som kaller seg kristne, men som har misforstått hva kristenlivet egentlig handler om. Denne misforståelsen kaller han religion. Religion er enkelt forklart misforstått kristendom, og denne kristendommens kjennetegn er overfladiske regler som man holder for å gjøre Gud fornøyd. Menneskene som lever etter denne religionen er råtne på innsiden, men de prøver å fremstå gode og sanne ved å følge menneskelagde regler. De er fanget i sitt eget strev og lever derfor i fiendskap mot Gud og opprettholder det som Jesus gjorde ferdig.

En slik kristen religion finnes simpelthen ikke. Det er en karikatur av dimensjoner som, så langt jeg vet, aldri er institusjonalisert verken med dogmer eller riter. Denne definisjonen på religionsbegrepet ville aldri passert en seriøs religionsvitenskaplig test, ettersom denne religionen simpelthen ikke eksisterer innenfor kristendom, ei heller i noen av de andre kjente religionene. Bethcke tegner opp en stråmannsreligion som er basert på misforståelser. Når han kommer med praktiske eksempler fra sitt eget liv, handler det om en gutt som sliter med å følge det han opplever er en rett måte å leve etter kristen etikk, men som ikke får det til. Derfor later han som at han får det til blant sine kristne venner og familie, men når de ikke er til stede så lever han stikk motsatt av det livet han tror Gud vil han skal leve 

At en slik kamp mellom det man mener er riktig, men ikke får til, kan føre til både selvrettferdige og mannevonde mennesker, men også fullstendig knuste liv som bryter sammen under presset av for store krav. Men å kalle det religion, blir nesten latterlig.        

Rappen er en velmenende og brutal dom over religion, men så innmari misforstått og meningsløst. Vi kan selvfølgelig kritisere prester og predikanter som ikke kommuniserer kristendommens innhold på rett måte, eller mennesker som har byttet ut kristen lære med selvrettferdighet, men hold for all del religionsbegrepet utenfor. Da må jeg si at den katolske paterens Burns` motsvar, i form av samme rappestil, faller bedre i smak: Why I Love Religion And Love Jesus. Burns definisjon av en kristen religion har akademisk tyngde, samtidig som den er slagkraftig som Bethkes. I ettertid er det kommet flere svar på tiltale fra flere religioner, som gir andre definisjoner på religion ut ifra i sin tro. Altså er vi tilbake til det religionsforskerne har strevd med lenge: Det er umulig å gi en allmenn definisjon på religion. 

Egentlig kunne jeg nå bare henvist deg til å se youtube-videoen i fotnoten over, av den katolske pateren, ettersom han gir en mer elegant definisjon av kristen religion en det jeg har evne til, men jeg vil gi en ganske enkel definisjon av kristen religion her. Årsaken er at jeg vil vise at religion og en relasjon til Jesus er uadskillelige deler av samme alen.

Veldig generelt kan en si at en kristen religion er meningsbærende strukturer for kulturer og verdensbilder. Strukturene er sammensatt av mytologiske urfortellinger, hellige fortellinger, symboler og ritualer.Av dette igjen utledes det med nødvendighet verdier, etikk, moral og holdninger. Hvis dette er et utgangspunkt vi kan forholde oss til når vi taler om religion, blir det helt meningsløst ikke å kalle en kristen tro religion. Den kristne tro er helt avhengig av fortellingen om Guds skapelse av jorden og universet; den er avhengig av de bibelske fortellingene om urmenneskene; fortellingene om Guds utvalgte folk; og alle de kristne fortellingenes hovedfortelling: Guds Sønn som kom til jorden.

Hvis den kristne troen skal overleve gjennom generasjoner, må disse fortellingene holdes levende. Hvis en tror på de kristne fortellingene som er nedskrevet i Bibelen som mer en bare fortellinger, men også nedtegnelser av verdens opphav, dets utvikling og gjenopprettelse, så fordrer det tilbedelse.Disse meningsbærende strukturene er helt nødvendige for at den kristne troen skal overleve en enkel mannsalder. Ja, spørsmålet er jo om det egentlig går an å tale om en kristen tro, ei heller en relasjon, uten religionen?

Mange har forsøkt å bryte ut og danne vennesamfunn uten disse ritualene – noe jeg tviler på er mulig å gjennomføre uten et minimum av riter. Historien har vist oss at slike samfunn ikke er bærekraftige nok til å videreføre troen til de neste generasjonene. Der troen lever i beste velgående, er der religionen – i ordets rette forstand – holdes levende og varm.

Religion er på mange måter troens kropp. Uten troens kroppen dør troen. Å si at du hater religion, men elsker Jesus, er som å si at du hater alt ved din kones utseende, kropp og kroppsspråk, men elsker hennes personlighet. Utsagnet er absurd, ettersom din kones kropp er det eneste bindeleddet du har til hennes personlighet. Likeledes er det med religion. Religion er det eneste bindeleddet vi har med troen vår. Uten en kirke som forkynner treenighetens Gud, åpenbart i hans uvalgte folk og ved sitt eget komme i dette folket; uten at dette leves i ukentlige samlinger fylt av tilbedelse, forkynnelse og deltakelse i dåp og nattverd, så vil ikke relasjonen til Jesus gi noe som helst mening i vår hverdag. Den vil i beste fall dø ut med oss. 

Kilder
Furseth og Repstad 2003 (Innføring i religionssosiologi, Oslo, Universitetsforlaget), jf. Max Webers religionsanalyser og Ludwig Wittgenstein kontekstuelle filosofi.

(http://www.youtube.com/watch?v=Ru_tC4fv6FE)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
14 minutter siden / 1532 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
20 minutter siden / 7578 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
21 minutter siden / 7578 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
21 minutter siden / 343 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
32 minutter siden / 7578 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
33 minutter siden / 7578 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
36 minutter siden / 7578 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
rundt 1 time siden / 1532 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Makeleg barnetru
rundt 1 time siden / 2442 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 343 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 343 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 343 visninger
Les flere