Erik Hillestad

Alder: 1
  RSS

Om Erik

Daglig leder Kirkelig Kulturverksted

Følgere

Kampen for kirken

Publisert rundt 4 år siden

Kampen for en demokratisk kirke med stor takhøyde er neppe vunnet for godt. Historien viser at den vil være en konstant utfordring.

Tomm Kristiansen bringer i en kronikk i Aftenposten 25. oktober et interessant historisk perspektiv på utviklingen av Den norske kirke siden Ole Hallesbys dager. Han hevder at kirkevalget i september innebar at «de fortrengte har tatt tilbake kirken» og at «mytene om den trangsynte kirke endelig sendes dit de hører hjemme – på museum». Jeg deler fullt ut hans jubel.

Men kampen for en demokratisk kirke
med stor takhøyde er neppe vunnet for godt. Historien ­viser at den vil være en konstant ­utfordring. Åpen folkekirke vant flertall på Kirkemøtet de neste fire årene.

Dette sikrer at likekjønnet vigsel blir praksis i Den norske kirke, og det gir kirken en god ledelse i den skjebnetiden den er inne i. Men midt i gleden over denne seieren må vi vite at tilbake-
slag kan ligge på lur.

Vårt Land og flere andre driver
en målrettet kampanje for å plukke seieren fra hverandre og gi makten tilbake til de som har et kirkelig aktivitetsnivå som stemmer med foreningskristendommens idealer.

De som Kristiansen kaller «Hallesbys barn» er fortsatt godt organiserte, og de har ­allierte utenfor Den norske kirke som er opptatt av å svekke folkekirkens betydning.

Her er noe av ­dynamikken som kan snevre kirken inn igjen: En allianse mellom konservative krefter i kirken, frikirkene og grupper som ønsker et liberalt, sekulært samfunn kan tvinge fram at Den norske kirke blir sidestilt med andre trossamfunn. Dette kan synes prinsipielt riktig ut ifra tanken om likhet. Men egentlig dreier det seg om et grovt tyveri fra folket.

Ideen er historieløs, og konsekvensen kan bli økt religiøs hjemløshet og i praksis begrenset religionsfrihet og redusert offentlig støtte til all religion i Norge.

Noen kaller særordningene for Den norske kirke «privilegier». Det er en fortegnet beskrivelse. Det handler om en historisk 
betinget forpliktelse til å forvalte menneskers tilhørighet til noe som er større enn tilbedelsen av pengeguden. Denne forvaltningen synliggjøres når kirken er ramme for større nasjonale feiringer og sorger, og ved at kirken har funksjoner og kontaktpunkter som gjør at den er til stede i folks liv den dagen de oppdager at de trenger den.

Dersom det stilles krav til økonomiske bidrag og en sterkere uttalt oppslutning for å opprettholde medlemskap, blir folkekirke snart et hult begrep. Mange vil passivt melde seg ut og bli religiøse «drop-outs» uten en ­naturlig kontaktflate med en kirke som ved faser i livet kunne vært til avgjørende hjelp.

Noen begrunner innføring av medlemsavgift i Den norske kirke med medlemsrotet som har vært i flere kirkesamfunn, og ved at samme ordning må gjelde for alle. Men konsekvensen kan bli at sparekåte politikere begrenser støtten til kirken og derved alle andre religioner og trossamfunn.

Da tvinges religionsutøvelse, som i dag er offentlig og åpen, mer over i den private sfære. Folke-
kirken blir en forening, og en mulig konsekvens er at det fører til en kobling mellom penger og religion etter amerikansk mønster, der rike givere får større makt over menigheters praksis enn folk flest.

Å betrakte 
folkekirken på lik linje med alle andre kan også føre til at kirkevalget ikke lenger holdes i de offentlige valglokalene. Det vil svekke tilløpet til demokrati som nå er bygget opp i Den norske kirke. Og den delen av kirken som hører til «Hallesbys barn» av særskilt kvalifiserte troende, kan igjen komme i flertall i kirkens styrende organer, særlig dersom det heller ikke foreligger en mobiliserende sak, slik det gjorde i år.

Det er god grunn til å juble over seieren årets kirkevalg innebærer. Men for å forhindre tilbakeslag, er det midt i gleden viktig å være våken for hvordan man best kan styrke det demokratiet som er på vei til å bygges opp blant annet gjennom Åpen folke-kirkes engasjement. De som ønsker en demokratisk kirke med stor takhøyde, må ikke undervurdere de krefter som kan svekke den gjenerobringen et bredere kirkeflertall nå har oppnådd.

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015

Gå til innlegget

Hva er klokest nå?

Publisert nesten 5 år siden

Kan det være klokere nå å lytte til og nærme seg enda mer de som er moderate, gode fredselskende muslimer med all den respekt de fortjener?

Når 10 pressefolk og 2 politibetjenter massakreres i Paris, vekker det sterke følelser. Det fremstår som det mest naturlige å svare med å trykke satiriske tegninger av profeten Muhammed i alle verdens aviser for å vise solidaritet, for å diffusere islamistenes fiender og for å vise voldsmenn at de med sin grusomme framferd oppnår det stikk motsatte av det de ønsker. Men er det klokt? 

Ytringsfriheten, Vestens aller helligste verdi er krenket fordi noen har brukt den til å krenke Midtøstens aller helligste person. Er vårt mest fruktbare svar å gå til aksjoner som innebærer en drastisk omdreining til på hevnens spiral?

Avstår. Amerikanske medier avstår fra å trykke karikaturene nå. Sett at pressen i USA hadde drylt til like hardt som mange nå gjør i Europa. Med tanke på amerikansk historie i Midtøsten i den nære fortid er det kanskje klokt å ikke toppe den imperialistiske framferden med å gi inntrykk av forakt for religionen også?

Men har Europa mindre grunn til en slik ettertanke enn USA når vi kikker nærmere etter i hukommelsen? Hva med britenes bidrag til å kneble det gryende demokratiet i Iran på 50-tallet? Hva med Balfour-erklæringens løfter til jødene uten ydmykhet for at noen allerede bodde i Palestina? Hva med den respektløse oppdelingen av en stor region etter vestlige interesser etter 1915? Hva med Frankrikes kolonivelde i Algerie?

Det er hevet over enhver tvil at det er komplett forkastelig og uakseptabelt å drepe noen for en ytring i et magasin, hvor krenket noen enn måtte føle seg. De skyldige må selvsagt rettsforfølges og straffes for sine ugjerninger. 

Skritt tilbake. Men hva om vi tok et skritt tilbake fra våre mest umiddelbare innskytelser, det være seg i angst eller i lyst til å markere? Ytringsfriheten er umistelig. Den skal vi verne om og kjempe for både i Europa og i verden forøvrig. Og selvsagt må de som har en god grunn til å trykke karikaturtegninger av alle som representerer makt og helligdom ha rett til å gjøre det når de finner det adekvat.

Men hva bringer mest ytringsfrihet i det lange løp: Å la noen få frustrerte og fremtidsløse menn fra Paris’ drabantbyer få definere agendaen for vår sivilisasjons møte med andre kulturer? Å gjøre Europas mediehus til strengt bevoktede festninger? Å provosere ytterligere som en mektig storebror som harmdirrende av sikkerhet på sin egen rett skal sette en svakere bror på plass? Å fremstille dette anslaget som større og mer betydningsfullt enn at det daglig dør tusener i Syria og Irak som bitre frukter blant annet av våre egne fortidige handlinger? Å betrakte det som om himmelen revner fordi det skjer i hjertet av Europa, mens vi lar vår allierte Israel ture fram med sine rutinemessige trakasseringer og drap?

Lytte. Eller kan det være klokere å la noe tid gå, noen muskler vente med å spennes? Tenke noen flere tanker i det lange historiske perspektivet dette handler om? Lytte til og nærme seg enda mer de som er moderate, gode fredselskende muslimer med all den respekt de fortjener?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.1.2015

Gå til innlegget

Støtter ikke konspirasjonsteorier

Publisert over 5 år siden

I lys av debatten vil jeg gjerne si klart og tydelig at vi tar avstand fra konspirasjonsteorier om et skjult, jødisk verdensfelleskap.

Jeg vil gjerne rette en takk til Naim Ateek for hans sterke artikkel i Vårt Land den 8.juli hvor han tar til orde mot verdens passivitet i forhold til det som skjer i Israel/Palestina. En stor takk også til Harald Olsen for den gode listen han laget den 9. juli over legitime problemstillinger i samme konflikt. Jeg er enig med ham i alt, unntatt kravet om å holde seg unna folk som har andre grenser for hva det er legitimt å spørre om.

 Jeg vil gjerne understreke at Kirkelig Kulturverksted ikke arrangerte ”The Oslo Wall”, men vi ga prosjektet rom, og i likhet med Fritt Ord, som støttet tiltaket med 100.000 kroner, støttet også vi det indirekte ved å gi en rabatt på leien av kirken. Hovedsaken er at arrangementet setter lys på Israels okkupasjon og ekspansjonspolitikk.

Kirkelig Kulturverksted samarbeider med en rekke kunstnere og kunstnermiljøer i Midtøsten som har mange merkverdige konspirasjonsteorier. Det spekuleres fantasifullt rundt hvem som «egentli»  sto bak fenomener som dannelsen av staten Israel, den iranske revolusjonen i 1979, de ulike militære maktbastioner i land som Egypt og Irak og terrorangrepene i USA 11.september 2001. Her figurerer både det britiske kongehus, en skjult jødisk medie- og pengemakt og amerikanske våpenprodusenter i et frodig tankespinn. Like lite som vi støtter noen av disse teoriene, kan vi avstå fra å samarbeide med dem som forfekter dem, så lenge vi er enige om noen kunstneriske og politiske hovedmål. De personene og miljøene jeg sikter til kan diskutere i timevis hva som er sant og usant i jungelen av teorier. De er dessverre også splittet og fragmentert i ymse grupperinger. Men når Staten Israel bomber dem, stjeler land fra dem, annekterer husene deres, holder barna deres fengslet i måneder og år uten rettergang mens verden sitter og ser på, er det grenser for hvor langt de har råd til å gå i å finsikte sine kampfellers fantasier.

I norsk og europeisk kontekst snakker vi mot et historisk bakteppe som gjør oss handlingslammet av skyld og komplekser for hvordan vi har forholdt oss til de jødiske minoritetene. Dette gjør at de som støtter Israels politikk får et spillerom for å snu fokus bort fra overgrepene som skjer mot palestinere. Oppskriften er enkel: Finn noen det er mulig å angripe for antisemittisme, så kan debatten om Israels overgrep legges død.

I min artikkel 7.juli skrev jeg at Kirkelig Kulturverksted ikke går god for alle sitater på prosjektet «The Oslo Wall»s nettsider. I lys av debatten som nå er i gang forsterker jeg dette mer enn gjerne ved å si klart og tydelig at vi tar avstand fra konspirasjonsteorier om et skjult, jødisk verdensfelleskap.

Så lenge slike teorier ikke uttrykkes i paroler eller får et fokus i selve de arrangementene vi gir rom til, ser vi likevel ikke grunn til å holde mennesker på armlengdes avstand, verken i Midtøsten eller i Norge, selv om de har reist slike problemstillinger. Til det er kampen vi alle er enige om for viktig: Å sikre grunnlaget for langsiktig fred og rettferdighet for begge de semittiske folkeslag i Palestina.

Gå til innlegget

Israel driver målrettet rasistisk politikk

Publisert over 5 år siden

Å bli beskyld for å være «jødehater» ved å være motstander av Israels rasistiske politikk er å snu saken fullstendig på hodet.

Mens Israel driver kollektiv avstraffelse av den palestinske befolkningen for bortføring og drap av tre israelske tenåringer på Vestbredden, blir Kirkelig Kulturverksted kritisert av John Færseth for å gi rom til «The Oslo Wall», et arrangement som setter søkelyset på den langvarige okkupasjonen og fragmenteringen av Palestina.

Den part som fremfor noen spiller ut rasekortet i diskusjonen om Palestina er Israel. Ved å opprette en stat med særrettigheter for jøder og ved å kreve at verden aksepterer Israel som en jødisk stat, gjør de det umulig for andre parter å la være å forholde seg til en slik begrepsbruk.

Rasistisk. At man blir beskyld for å være «jødehater» ved å være motstander av en slik rasistisk politikk er å snu saken fullstendig på hodet. Å bruke palestinere som har klatret høyt i det israelske samfunnet som sannhetsvitner for at arabere ikke diskrimineres, er farlig nær nazi-tysk bruk av NS-folk som bevis for at nordmenn ønsket dem velkommen. Staten Israel er både i lovgivning og praksis diskriminerende overfor borgere av palestinsk opphav.

Israel har altfor lenge sluppet unna med å drive en bevisst og målrettet rasistisk politikk og samtidig beskylde alle kritikere for å være rasister og antisemitter.

Fra Kirkelig Kulturverksteds side vil vi understreke at vi mener det er riktig å gi rom til prosjektet «The Oslo Wall» og ser det som en viktig markering. Det betyr selvsagt ikke at vi går god for alle sitater på prosjektets nettsider. Det ville være som å stille Vårt Land til ansvar for alle avisens mange leserinnlegg og kommentarer til støtte for Israels kriminelle og folkerettsstridige handlinger.

Skalkeskjul. Kirkelig Kulturverksted ønsker å ta del i arbeidet for å gjøre så mange som mulig klar over hva som er hovedproblemet: At Israel under et skalkeskjul av å delta i «fredssamtaler», med nidkjærhet benytter muligheten til å forsyne seg av palestinsk jord og palestinske eiendommer og ytterligere fordrive den befolkningen som de nå i snart 70 år har okkupert. 

Annektering av eiendommer i Øst-Jerusalem og noe som likner en etnisk rensning av gamlebyen i Jerusalem er allerede i full gang. Israel vil selvsagt benekte dette, men det er et faktum at de gjør livet stadig vanskeligere for palestinere i byen ved grov forskjellsbehandling der palestinere i motsetning til israelere nektes å renovere og utvide husene sine. Samtidig annekterer eller kjøper israelere eiendom etter eiendom der.

Apartheid. Fordi utviklingen som er i gang er svanger med nye katastrofer og fordi det er naivt å tro at noe annet nytter, bør landet nå boikottes av verdenssamfunnet. Det hevdes av mange at vi dermed også burde boikotte en rekke land som er like ille eller verre enn Israel. 

Til det er det å si at boikott ikke er et våpen man bruker av prinsipielle grunner, men bare dersom det kan tenkes å ha en positiv virkning. Det kan det i tilfellet Israel, som er avhengig av sin tilknytning til Vesten, slik også Sør-Afrika var det. En vellykket boikott bidro for to decennier siden sterkt til å få slutt på apartheidreimet der, et regime som Israel likner mer for hver dag som går.

Først publisert i Vårt Land 7. juli 2014

Gå til innlegget

Takk til KFUK-KFUM

Publisert over 5 år siden

Israels dobbeltspill er nå så tydelig, at man må velge å ta på seg bind for øynene for ikke å se det.

Boikott er som regel verken klokt, virkningsfullt eller musikalsk. Men det finnes tilfeller hvor dialog misbrukes og utnyttes, og hvor det blir naivt å fortsette. Norges KFUK-KFUM går inn for boikott av varer fra Israel. Organisasjonen har gitt en god begrunnelse. Motbøren de får gjennom lederartikkel og andre ytringer i Vårt Land besvarer de både klokt og sindig.

Fra kulturhold har vi opplevd det umulig å samarbeide med israelske kunstnere som ikke er i tydelig opposisjon til israelsk politikk. Når vi samarbeider med palestinske artister og hører deres fortellinger og ser deres maktesløshet, og når vi over tid er nær dem i smerten og krenkelsene de daglig opplever, blir det et svik å invitere okkupantens representanter til samme scene.

Dobbeltspill. Det er en begrunnet frykt at boikott vil bekrefte det israelske narrativet om at «alle er mot oss». Men Israel har bare en vei ut av den fastgrodde oppfatningen: Et selvvalgt exodus ut av slike forestillinger ved å endre kurs. Ingenting tyder på at dette vil skje uten press. Israelsk politikk har blitt en demonstrasjon av hvordan alle forsøk på dialog har blitt utnyttet til økt okkupasjon og annektering av eiendom. Hvis Israel hadde gitt etter for kravet fra verdenssamfunnet om å reversere utbyggingen på Vestbredden, ville de bidra til å gjøre boikott irrelevant.

Men de israelske ledernes dobbeltspill med «fredssamtaler» kombinert med økende undertrykkelse og utvidet okkupasjon, er en langvarig demonstrasjon av arroganse. Gjennom årtier har dette blitt møtt med handlingslammelse av de som støtter statens eksistens. Et hvert kultursamarbeid med annet enn opposisjonelle kunstnere blir i denne situasjonen et idylliserende normalitetsferniss og et større og større svik mot den okkuperte part. Det er også et svik mot mange i den arabiske verden, som opplever at islamister bruker Vestens oppførsel i denne nøkkelkonflikten som drivstoff for en økende radikalisering.

Okkupasjon. Vårt Land mener KFUK-KFUM bommer, og at boikott ikke bidrar til fred. Men spørsmålet er om det er mer fredsskapende at Vårt Land og andre fortsetter å bruke Holocaust som begrunnelse for å unnlate å ta klar og tydelig avstand fra Israels ekspanderende okkupasjon. De synes å tro at Israel mener alvor når de setter seg til fredsforhandlingsbordet, mens all praksis viser at det virkelige målet er å fordrive palestinere tomme for tomme. Israels dobbeltspill er nå så tydelig at man må velge å ta på seg bind for øynene for ikke å se det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.3.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1292 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1270 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1148 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 847 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere