Erik Hillestad

Alder:
  RSS

Om Erik

Daglig leder Kirkelig Kulturverksted

Følgere

Kunsten og folkekirken

Publisert rundt 1 år siden - 559 visninger

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer.

Stor takk til Gard Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke for hans tydelige engasjement for kulturen og kunsten i kirken og for hans forståelse av hvor viktig dette er for å opprettholde Den norske kirke som folkekirke (Vårt Land 31.august).

Vår alles tilknytning til kirken hviler på noen viktige forutsetninger. En av dem er opplevelsen av at kirken er en åpen favn for oss alle som de vi er, et naturlig og selvfølgelig sted å gå med livets sorger og gleder.

En viktig inngang til den opplevelsen er at en stor bredde av mennesker bruker og forvalter kirkerommet og gjør det til en relevant og viktig ramme for de mange spørsmål, for tankens frie undring, for diskusjoner og for følelsenes uttrykk.

En like viktig inngangsdør er at vi blir berørt av de bibelske fortellingene på stadig nye måter, ikke minst slik at vi igjen og igjen fornyer en nærhet til Jesu ord og liv. Dette er referansefortellinger som i vår kultur har blitt holdt levende langt utenfor kirkens rammer.

For begge disse åpne dørene til kirken spiller kunst og kultur en avgjørende rolle. Gudstjenesten, kirkerommet og Bibelens bøker er kultur og både rommer og utfordrer mye kunst, men alt må til alle tider fortolkes på nytt. Diskusjonen mellom kirken og kunstnere og filosofer er våre vestlige kirkesamfunns store fortrinn og en del av Den hellige ånds gjerning i verden. Dette har historisk rommet nye smerte og skapt motsetninger, men i det lange perspektivet har det vært brytinger som har bidratt til demokratiutvikling og frigjøring av tro og tanke i mange land.

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet «folkekirke» blir en fjern størrelse.

Av disse grunner er hver millimeter vi har oppnådd av å styrke kunstens plass i kirken så umistelig, og derfor er det sterkt bekymringsfullt å se det som nå har skjedd med kulturrådgiverstillingene i bispedømmene Nidaros og Hamar.

Gå til innlegget

Kirkens kultursatsing forvitrer

Publisert rundt 1 år siden - 231 visninger

Nidaros bispedømme gjør kulturrådgiverstillingen om til «råd­giver kommunikasjon og kultur. «Det er en del av en allerede pågående forvitring av kirkens kultur­satsning.

Det er elleve år siden «Kunsten å være kirke», kirkens kulturmelding kom. Den tok til orde for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for kirke og kunst. Kirkemøtet vedtok samme år at kultur og kunst skal bli et hovedsatsingsområde i kirken, men ville heller ha et desentralisert opplegg med et kompetansesenter i hvert bispedømme, knyttet til eksisterende miljøer. Stiftelsen KULT ble etablert i Oslo som det første, med tilknytning til Kirkelig Kulturverksted og Kirkeakademiene. Så kom kirke- og kulturminister Giske på banen og etablerte kulturråd­givere med øremerkede midler i alle ­bispedømmer. Øremerkingen bortfalt etter to år. Nå er flere bispedømmer i ferd med å hule ut ordningen ved å gi kulturrådgiverne oppgaver som ikke faller inn under den opprinnelige hensikten med stillingen.

I Hamar har stillingen stått ubesatt i mer enn ett år. I flere bispedømmer har rådgiverne fått administrative oppgaver som er knyttet til avvikling av kirkevalget, og denne uken har Nidaros utlyst den ledige stillingen som kulturrådgiver med informasjonsarbeid og IKT som viktige komponenter i stillingen, og her spørres det ikke ­etter noen annen kompetanse på kulturfeltet enn at søkere med et «nettverk» innen kultur foretrekkes.

Dette er en markert svekkelse av kirkens kultursatsning og i strid med vedtak i både Kirkemøtet og Kirkerådet. Det er også et brudd med intensjonene bak ­bevilgningene fra staten. Det forventes at det nye kirkerådet og de nye bispedømme­rådene tar noen grep for å snu denne utviklingen. Åpen folkekirke har flertall i Kirkemøtet, Kirke­rådet og de fleste bispedømmeråd og er valgt på et program om å styrke satsningen på kultur som en del av den viktige innsatsen for å fastholde at Den norske kirke er en folkekirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.6.2016

Gå til innlegget

I bakspeilet

Publisert rundt 1 år siden - 1590 visninger

Når populister, fascister og politiske klovner får makt, kan verden gå av hengslene. Det har hendt før, og det kan skje igjen.

Frykt er fascismens største driver. Og det som gjør frykten farligere enn før, er at nyhetsmediene, en av fryktens viktigste spredere, kjemper en desperat overlevelseskamp. Fra blodtåka i nyhets-
redaksjonene får vi for tiden vår daglige nyhetsdose med terror, kriser og rystende politiske hendelser. Det fungerer som dop; avhengighetsdannende og des-truktivt. Men midt i flommen av fryktinngytende nyheter er det viktig å huske at i det lange perspektivet er utviklingen i verden god. Tall fra FN forteller at eks-
trem fattigdom er halvert siden 90-tallet, og vi har færre epidemier. Antall land med demokrati har rett nok stagnert de siste fem årene, men økt markert de siste 50. Det er mindre terror i Europa­ enn det var da Baader-Meinhof, ETA og IRA herjet. Verdens nasjoner jobber stadig tettere sammen for å løse miljøutfordringene. Og forholdet mellom stormaktene er tross sabelrasling i øst og vest fortsatt mindre spent enn under den kalde krigen.

Likevel får vi inntrykk av at alt går den gale veien. Frykten mobiliserer til økt samling rundt ledere med høyrepopulistiske ideer. Det er sant at den gode utviklingen møter mange store tilbakeslag. Derfor er det lett å etablere en fryktkultur. Nyhetenes repetitive regigrep hjelper oss med å holde blikket festet på vold og djevelskap. Det er nok katastrofer å forsyne seg av, mange nok alvorlige­ setbacks for demokrati og frihet som også kan sette den globale utviklingen i revers, slik det skjedde da fascismen fikk overtak i mellomkrigstida.

Krigene og oppløsningen av stater i Midtøsten har et potensial til å bre seg og sette verdensfreden på spill. Men tross terroranslagenes forsøk på å spre konfliktene, er det mer sannsynlig at de forblir regionale. Det som vi europeere kaller «flyktningkrisen», kan også sees som del av en prosess som gjennom utveksling av tankegods og erfaringer vil bidra til å bedre forutsetningen for likestilling og demokrati­ i flyktningenes opprinnelsesland. Og dersom Europas­ ledere bevarer sinnsroen, setter kreftene­ inn på inkludering framfor «krig» og ikke faller for fristelsen til å endre våre land til politistater for å «vise handlekraft», vil immigrasjonen­ kunne bli et viktig fornyende bidrag. Men det er lett å svartmale og lage regnestykker som viser noe annet. Noen maktfolk ser seg tjent med å gjøre det, og nyhetsflommens katastrofebeskrivelser hjelper til.

Et annet tilbake-
slag er voksende fascisme og populisme i Europa og Nord-Amerika. Vi får inderlig håpe at fenomener som Trump i USA og populister og høyreradikale partier i Vest-Europa, ikke er noe mer enn forbigående fenomener som mange nok avslører i tide. Avstanden mellom enkeltmennesker og overnasjonale makter har vokst seg for stor, og demokratiet må fornyes og gjenskapes i en tid hvor multinasjonale­ gigantselskaper­ har like stor økonomi som nasjonalstater. Sannsynligheten er større for at demokratiet vil overvinne de nye utfordringene enn at massene for alvor samler seg om brunstripede ledere som får oppslutning nok til å omgjøre vestlige land til politistater. Men muligheten er der for at dette likevel går feil vei. En av flere årsaker er den uforholdsmessig brede eksponeringen media gir til uttalelser som er salgbare fordi de er oppsiktsvekkende fordummende og derfor også underholdende.

Det er mørkere skyer over Tyrkia og Russland enn på lenge. Mer enn noen gang trenger verden sindige politiske ledere som tenker langsiktig. Og vi som er innbyggere må lære oss å puste­ rolig. De daglige katastrofe-
dosene gjør det ikke enkelt. Blant faktorer som kan holde­ hjertene­ varme og hodene kalde­, er ytringer­ gjennom ord, bilder, film, kunst, medier; alt som opplyser menneskene om at verden er mer kompleks enn populistenes­ enkle forklaringer og fiendebilder­.

Alle som jobber med kunst og medier har derfor et stort ansvar i denne tiden. Utfordringene for kunstnerne er å komme til orde. Dessverre marginaliserer ofte nyhetsmediene den fordypende kunsten. Det finnes glitrende kommentatorer i mange redaksjoner, det finnes folk som bruker sosiale medier med kløkt og som bygger oss opp til å forstå og handle for å forhindre at verden synker inn i et globalt mørke. Men måten nyhetsformidling i dag fungerer på, gir ofte populistene og politikkens klovnegalleri en makt de aldri ville fått uten at mediene gjør dem til yndlinger. I tillegg utviser avishus og TV-redaksjoner i praksis en hodeløs lydighet mot terroristgrupper ved å promotere dem med alle tilgjengelige resurser. Terrorhandlinger skal selvsagt dekkes behørig. Men det er ikke det samme som å velge dramatiserende vinklinger som holder oss fanget døgnet igjennom i en oppfatning av at vi er under angrep eller på vei mot et ragnarok. På vegne av oss alle erklæres «krig» mot den ene eller­ den andre terrorbanden som overdimensjoneres inntil det absurde. Det er underlig at ytringsfriheten brukes som begrunnelse for å løpe autoritære og frihetsfiendtlige krefters ærend så kritikkløst. Kan forklaringen ligge i at det digitale skiftet har fått økonomien til å rakne i mediebransjen? Skyldes den daglige, destruktive spredning av angst at mediene gjør hva de kan for å overleve og kjemper mer og mer desperat om lesernes, lytternes og seernes oppmerksomhet?

Dersom tilbakeslagene i verden virkelig får overtaket, vil vi lete i bakspeilet etter­ årsakene. Mange vil se etter­ religioner­ og ideologier, og ganske visst spiller de en rolle. Men kanskje er det folk som gjør bruk av dem som tydeligst trer frem: Ledere, oligarker og klaner med ambisjoner om hegemoni og rikdom til seg selv og sine egne. Dessverre er det ting som tyder på at aktører i den fjerde statsmakt også kan skimtes i speilet. På samme måte som religionene lar de seg bruke i et maktspill der noen tjener på å spre frykt. Det symbiotiske forholdet mellom terror og medier forsterkes for tiden. Er terrorhandlinger, grufulle detaljer på repeat, stemningsrapporter fra åstedene, enkle løsninger, fiendebilder og politiske klovner som vet å tegne dem blitt mediebedriftenes livsgrunnlag?

Ser vi nøye etter der inne i bakspeilet, vil vi også gjenkjenne oss selv og vår egen unnfallenhet. Vi vil oppdage at vi alle er ansvarlige for å la en daglig hunger etter sensasjoner og pikante detaljer om vold og verdens påståtte galskap styre nettbruk og medie-
vaner. Den makten vi gir fryktens promotører kan bli fatal for en verden som i det store perspektivet enn så lenge beveger seg i riktig retning.

Gå til innlegget

Rettferdighet skal velte fram som vann

Publisert over 1 år siden - 6170 visninger

Det blir hult å hevde at vi forsvarer en «kristen» verdensdel mot «muslimsk» invasjon når bakgrunnen for invasjonen er vår egen dypt ukristelige atferd gjennom århundrer.

En profeti fra en CD-
utgivelse fra Kirkelig Kulturverksted, utgitt i 1991, holder på å gå i oppfyllelse foran øynene våre. Sangen «Festung Europa» fra CD’en Bedre enn stillhet med Sigvart Dagsland beskriver en elv av folk som ingen kan stanse der den sprenger fram mot Europas grenser i vest og nord.

Å ta til orde for at Norge skal forbli like privilegert og å hevde vår rett til å stanse innvandringen for å beholde velferdsordningene våre, er uhistorisk, egoistisk og endimensjonalt. Det er en viktig del av det komplekse bildet at Europa befinner seg i en boble av rikdom som i høy grad er skapt på andre lands bekostning, og at tiden er kommet da vi ikke kan hindre at rettferdighet skjer fyllest. Det er på tide vi erkjenner og aksepterer at det som nå skjer vil forandre Europa.

Politi. Vi kan innføre strengere grensekontroller, vi kan mobilisere hær og politi, vi kan bygge høyere gjerder. Men alt dette er bare utsettende tiltak. Mengden mennesker som finner livet i afrikanske og asiatiske land uholdbart og som ser den grelle kontrasten mellom egen og europeisk levestandard, er blitt så stor at ingen gjerder eller kontroller over tid vil makte å stå imot presset.

Det blir hult å hevde at vi forsvarer en «kristen» verdensdel mot «muslimsk» invasjon når bakgrunnen for invasjonen er vår egen dypt ukristelige atferd gjennom århundrer. Dersom ­ordet «kristen» i det hele tatt nevnes, er det eneste forsvarlige å følge Bergprekenens ord og gi vår neste fra sør og øst kappen når han ber om en skjorte og åpne opp dørene for henne når hun banker på.

Utbyttet. Både det korte og det lange perspektivet avslører oss. I et langt perspektiv består Europa av stater som har kolonisert og utbyttet land i sør og øst og drevet et renkespill som har knust demokratitilløp og opprettholdt undertrykkende regimer fordi det har vært i vår interesse. «Me e’ fattige, men me komme’ fra rike land, våre fedre de jobba hardt for den kvite mann, men alltid seilte gullet mot Europas strand, rettferdighet ska’ velta fram som vann», synger Dagsland.

I et kortere perspektiv er vår atferd direkte voldsgenererende. Det er ikke mange årene siden europeiske land tok del i et felttog mot Irak som destabiliserte landet og banet veien for IS. Og enda flere nasjoner, blant dem Norge var aktive under bombingen av Libya. I tillegg har vi i flere tiår unnlatt å ta tydelig og kraftig avstand fra Israels okkupasjon, og vi har gjort altfor lite for å inkludere unge immigranter fra tidligere kolonier.
Det er derfor kunnskapsløst å beskylde islam for å være roten til ondet. Islam tas i bruk som et middel for krefter som vil hevne seg, gjenreise krenkede folks stolthet og oppnå makt.

Kjempe. Dette betyr ikke at vi skal la være å kjempe for å forsvare demokrati og frihet i våre land så vel som ellers på kloden. Men vi kan ikke bygge videre på «Festung Europa» og lukke ­øynene for at de som vil inn har retten på sin side.

Det er ikke nok å ta imot flyktninger. Det er heller ikke nok å drive frem endringsprosesser som på langt sikt gjør verden mer rettferdig. Vi må også erkjenne at Europa vil bli forandret, og at det både er rettferdig og nødvendig at det skjer. Trolig er det bedre å møte situasjonen konstruktivt enn å stritte imot.

Festung Europa

Tekst: Erik Hillestad

Melodi: Sigvart Dagsland

 

Blir du med, eller

Tør du bli her ein vinter te?

Gjekk du tom, eller

Har du siste rasjonen med?

Me følge’ elvestrømmen fram mot vest og nord

Me e’ et hav og elven e’ vår mor

 

Me va’ mange, så

blei vi to milliarder fler

Me e’ flommen som

ikkje någen kan stansa mer

For ingen mur e’ høy nok, ingen borg så fast

at den kan stå mot strømmens strie kast

 

Folk som mangle’ mat de blir som dyr

Bølge’ øve sletteland i flokk og leite’

Folkeslag dreiv før oss mot det same beite

Nå e det me som ska’ innta Festung Europa

 

Byr de fred, eller

vil de tvinga oss te å slåss?

Går me inn, eller

vil de prøva å hindra oss?

Men kem kan stansa flommen der den sprenge’ fram

fra sør og øst, så grå av grus og slam?

 

Me e’ fattige,

men me komme’ fra rike land

Våre fedre de

jobba hardt for den kvite mann

Men alltid seilte gullet mot Europas strand

Rettferdighet ska’ velta fram som vann

 

Folk som mangle’ mat de blir som dyr

Bølge’ øve sletteland i flokk og leite’

Folkeslag dreiv før oss mot det same beite

Nå e det me som ska’ innta Festung Europa

Innlegget ble først publisert i Vårt Land 14.4.2016

Gå til innlegget

Gaza – et sted for drømmer og muligheter

Publisert over 1 år siden - 439 visninger

Den vestlige verden trenger en debrifing når det gjelder Gaza. De fleste av oss ser på den 40 km lange kyststripen som et område som kan beskrives med ordene konflikt, Hamas, islamisme, fattigdom og katastrofe.

Vi trenger nye ord for å beskrive området. Hva med livsglede, kjærlighet, fotball, musikk og oppfinnsomhet?

Etter et 5 dagers besøk i Gaza by opplevde jeg et folk med styrke, stolthet, lekenhet og en imponerende evne til å nyte øyeblikket og gjøre det maksimale ut av alt de har.

Gaza er et drømmenes og mulighetenes sted. Her lever nesten 2 millioner mennesker sine liv med en rørende vakker normalitet midt i alt. Den gamle kystbyen som i århundrer forbandt Levanten med Egypt og var en multikulturell transitt-by med urgamle kirker og klostre kan igjen bli en vital metropol i orienten dersom blokaden heves. En av flere forutsetninger for at dette kan skje er at vi i den vestlige verden reorienterer oss og ser muligheter i stedet for håpløshet, ser hva verden går glipp av i stedet for trusler.

Vi skal ikke underslå de store problemene og de politiske realitetene, og det er det nok neppe noen fare for at vi gjør, slik mediene gjennom to generasjoner har fremstilt denne kyststripen. Men de menneskelige resursene der er formidable, og vi gjør en fatal bommert hvis fortsetter å være blinde for alle mulighetene.

For å bidra litt til dette utgir Kirkelig Kulturverksted til sommeren en CD med Edward Said Conservatory Choir fra Gaza. Det er et barne- og ungdomskor som består av studenter fra konservatoriet i Gaza By. Disse unge sangerne vier store deler av livet sitt til musikken. De drømmer om å vise fram hva de er gode for, og de er unisont leie av å bli plassert i båsen for håpløshet. Det finnes naturligvis familier på det tett befolkede området som mot sin vilje har havnet der som flyktninger, og som ønsker seg tilbake dit de en gang kom fra. Men ingen av de jeg møtte uttrykte noe ønske om å flytte fra Gazas vakre strender, fruktbare jord og de sterke båndene de har til venner og slektninger. Tvert imot ga flere uttrykk for hvor høyt de elsker sitt fødested. Men alle vil ha mulighet til å besøke andre land og få besøk. Som de fleste mennesker på jorda.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
19 minutter siden / 1030 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Internett gjør oss dummere
24 minutter siden / 3227 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
29 minutter siden / 5412 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Mot til å håpe
38 minutter siden / 164 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
40 minutter siden / 3227 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 1 time siden / 1030 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Biskopens 11.bud. "Du skal ikke spise kjøtt"
rundt 2 timer siden / 514 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Bannons bulle
rundt 3 timer siden / 626 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1030 visninger
Les flere