Erik Hillestad

Alder: 0
  RSS

Om Erik

Daglig leder Kirkelig Kulturverksted

Følgere

Kulturbistand i blinde

Publisert rundt 2 måneder siden - 1035 visninger

Uten fagmiljøer som vet hva arbeidet går ut på, risikerer vi å kaste bort penger i kulturbistanden.

Dette innlegget har flere forfattere, se nedenfor fullstendig liste. 

Selv om det er uenigheter om veien fram, er de aller fleste enige om den grunnleggende målsetningen for kultur og bistand: Størst mulig utviklingseffekt for kultursektoren i mottakerlandene. 

Bygger broer.

Det er umulig å snakke om å styrke de sivile samfunn i land i det globale sør uten å snakke om kunst og kultur. Vi ser hvordan kunst bygger broer mellom folkegrupper som står mot hverandre, hvordan det bidrar til livsmot og motivasjon til å kjempe for utvidede menneskerettigheter og hvor viktig kulturelle møteplasser og kunstlivets rollemodeller er for dette. Vi har på nært hold sett hvordan kultur er en livsnødvendighet. 

Når Regjeringen ønsker å transformere kulturbistanden gjennom å legge mindre vekt på norske samarbeidspartnere og gi pengene direkte til aktører i utviklingsland uten at norsk fagekspertise er involvert, kan dette se ut som helt vettuge omprioriteringer; at det simpelthen dreier seg om å få mer igjen for pengene. Men i virkeligheten er dette en misforståelse. 

Avhengig av kontakt. 

Kunstnere og kulturoperatører i land i sør med svake sivilsamfunn er avhengig av kontakt med partnere i nord for at bistanden skal være bærekraftig over tid. Dette handler minst av alt om overføring av penger og mest av alt om utveksling, kapasitetsbygging og profesjonalisering. Vi må satse på to fronter: institusjonelt samarbeid og styrking av enkelte «enere»; kunstnere som trenger vår støtte og vårt nærvær som et frirom for å våge ytringer og karrièrer som ikke er mulig i hjemlandet. Det er ressurskrevende på mange måter, men mest av alt krever det langsiktighet. 

Vi er bekymret for en utvikling som har resultert i at potten til kulturbistand er blitt halvert over de siste to årene. Ikke fordi det blir mindre penger til norske kulturaktører, men fordi omleggingen gjør at kulturbistanden blir mindre effektiv enn den har vært. 

Med sin kompetanse. 

Den norske spisskompetansen på dette feltet er unik og må videreføres. Et eksempel: Rikskonsertene (nå Kulturtanken) samarbeidet inntil nylig med det indiske Subramaniam Academy of Performing Arts i fire år. Den konkrete målsetningen var å tilby musikkutdannelse til 1.000 barn og å lære opp fire lærere. Den norske parten stilte med et team som kunne de ulike rammebetingelsene for musikkutdanning i India og Norge og tok seg tiden til å skjønne lokal kontekst, lokal befolkning og lokale ambisjoner. Det måtte til for å lage en bærekraftig modell. Målet for fireårsperioden ble nådd ett år ut i prosjektet. Etter fire år kunne de tilby utdanning til 20.000 elever, 35 lærere var ansatt. 

Det har vært en forutsetning at giverlandets kulturelle aktører bidrar med sin kompetanse når målet har vært å endre kulturlivets betingelser i utviklingsland. Dét, mer enn penger, har vært nøkkelen til vellykket arbeid. Det har aldri dreid seg om å styrke norske artisters fotfeste i disse markedene, men å legge mest mulig til rette for at kunstnere i sør skal kunne bli synlige i landene i nord. Det er viktig. Se bare på vårt eget land og hvor viktig det er for utviklingen av vår hjemlige kulturscene at toneangivende kunstnere og kompetansemiljøer også finner fotfeste andre steder. 

Forhindre hjerneflukten. Når arabiske artister fra festivalen «Beirut and Beyond» får anledning til å vise seg fram på «Oslo World» og i andre europeiske byer, er effekten i eget land stor. Når unge talenter fra hele verden møtes gjennom talentprogrammet Førdefestivalen startet for to tiår siden, er erfaringen disse ungdommene tar med seg videre i sitt musikalske virke i Sør ubetalelig. Når Kirkelig Kulturverksted gir unge iranske kvinner en internasjonal karrieremulighet de aldri kan få i hjemlandet hvor det er forbudt for kvinner å synge offentlig, blir de forbilder for kvinner i eget land. Våre erfaringer er at om Vesten ser kunstnerne i sør og samarbeider med dem på kunstnernivå, hjelper det til å forhindre hjerneflukten. 

Vi må skape og utvikle bærekraftige samarbeidsmodeller. Lav tillit lokalt er et hovedproblem i de sivile samfunnene vi forholder oss til i Sør. Derfor trengs vi som den eksterne jokeren som kulturledere i Sør for eksempel kan ringe til og si: «Nå dolka partneren meg i ryggen, hva gjør jeg?» Dette handler ikke om å eksportere en norsk modell, det handler om å være medmenneske med en porsjon erfaring av at tillit er en mulighet. 

Skrevet av :
Erik Hillestad - Kirkelig Kulturverksted, 
Hilde Bjørkum - Førdefestivalen, 
Alexandra Archetti Stølen - Oslo World 
Hans Ole Rian, MFO, - Jørgen Lorentzen, Stiftelsen Hedda 
Solveig Korum -  Universitetet i Agder/ tidl. Rikskonsertene 
Anne Moberg - tidl. Rikskonsertene 
Geir Johnson - Stiftelsen Hedda 
Jan Lothe Eriksen - SafeMUS

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018

Gå til innlegget

Israel har forspilt sine muligheter

Publisert 3 måneder siden - 2205 visninger

Israel har for lengst forspilt sine muligheter for å opprettholde en jødisk stat, fordi de systematisk de siste 20 årene har uthulet alle muligheter for en palestinsk statsdannelse ved siden av sin egen.

På lederplass 14.mai, dagen for 70-årsfeiringen av staten Israel, slutter Vårt Land helhjertet opp om den jødiske staten. Lederen nevner avslutningsvis at Israels utfordring er å «gi de 7 millionene palestinere som bor i det området de kontrollerer sine rettigheter og samtidig bevare den jødiske staten». Det er et understatement å kalle det en utfordring.

Bortsett fra at tanken om en statsdannelse basert på én religion og én etnisitet nå er et oppgitt prosjekt i det meste av verden forøvrig, så er det nå et faktum at Israel for lengst har forspilt sine muligheter for å opprettholde en jødisk stat, fordi de systematisk de siste 20 årene har uthulet alle muligheter for en palestinsk statsdannelse ved siden av sin egen.  

Det har Israel gjort ved å okkupere og annektere stadig større biter av Vestbredden, ved tomme for tomme å overta deler av Øst-Jerusalem og gamlebyen, ved å trakassere den palestinske befolkningen på svært oppfinnsomme måter, ved å gjøre Gaza til et gigantisk fengsel der de struper befolkningen til desperasjon og ved å aktivt bidra til å forsterke og utvide splittelsen blant de palestinske lederne. Dette fritar ikke palestinerne for de feil deres representanter har begått, men det innebærer at Israel selv bærer et hovedansvar for at ideen om en er jødisk stat ved siden av en palestinsk er blitt et umulig prosjekt.

Den muligheten som gjenstår dersom israelerne vil ha langsiktig fred, er å samarbeide med palestinerne om å skape like rettigheter for alle i en felles stat for palestinske og israelske borgere, en stat med like rettigheter for jøder, kristne, muslimer, bahaier osv. Det blir ikke noe som kan kalles en jødisk stat, men et flerkulturelt, demokratisk fritt Palestina. Denne tanken kan synes i øyeblikket like umulig som en to-stats-løsning, fordi tilliten mellom partene er så forsvinnende liten.

Men historiens ubønnhørlige hjul av demografi og andre faktorer vil gjøre at Israel før eller seinere vil måtte gi opp tanken om en jødisk stat som bare kan opprettholdes ved makt og undertrykkelse. Den vil alltid vil være en diskriminerende ordning i et område som i årtusener har vært befolket av et lappeteppe av etnisiteter og religioner. Det kan ta generasjoner, det kan ta 70 år til og mer, men det er vanskelig å få øye på noen annen mulighet til varig fred. En betydelig økning i presset mot Israel fra andre land vil kunne fremskynde prosessen, evt kombinert med at det dukker opp politiske ledere av Mandelas og Gandhis format som evner å samle og skape forsoning. I mellomtiden lever en voksende befolkning palestinere som en pariakaste innenfor det som i praksis er en apartheidsituasjon, styrt av Israelerne som har all makt av betydning i området.

I lys av dette vil det være en uhyrlighet om NRK og tilsvarende kringkastingsselskaper i andre europeiske land blir med på tanken om å arrangere Melodi Grand Prix i Jerusalem i 2019.

Trykket i Vårt land 18. mai 2018

Gå til innlegget

Kunsten og kirkens ansikt

Publisert 4 måneder siden - 78 visninger

Kirken må ikke tenke på seg selv bare som en avsender, men vende seg mot kunst­livet som en våken og interessert mottaker og partner.

Kirkens levende stener er alle de døpte menneskene. Vi ­kaller den en folkekirke fordi den ­finnes overalt, og fordi en så stor del av befolkningen forholder seg til den. Ikke bare som deltakere i ritualer og samlinger, men også som bærere av kirkens tros­univers og av dens barm­hjertighet og håp for menneskene.

Kirkens trosunivers lever i oss som ­sanger og fortellinger som vi husker, gjentar, tenker på og viser til i utallige sammenhenger. For folk som driver med kunst, er kirkens fortellinger og sanger byggesteiner de ofte bruker. Av og til åpenbart, men ofte antydet. Iblant bare som en klangbunn som krever at lytteren og betrakteren er aktive medskapere til kunstverket.

Nervesystem åpent. Kunstnere i de mange stilarter og uttrykksformer ­stiller sitt nervesystem og sanseapparat ubeskyttet og smertefullt åpent for den ­tiden vi lever i og skaper uttrykk som gjør at vi forstår og kjenner virkeligheten på en dypere og sannere måte. De av dem som bruker kirkens sanger og fortellinger som byggesteiner, eller som ved å hviske ­eller rope ut sin vrede eller avmakt tar del i kirkens barmhjertighet for jorda og ­menneskene, er også en del av kirkens ansikt og nærvær i verden.

For at kirken skal fortsette å være folke­kirke, må dens ledere anerkjenne disse kunstnerne og deres uttrykk som en del av den kirken folk møter overalt i landet. Og de må legge til rette for at kirke­rommene og det vi opplever og gjør i messen og de kirkelige handlinger lar seg prege av kunstlivet. Slik kan vi alle, ikke bare de som er på bølgelengde med tradisjonsspråket, gjenkjenne vårt eget følelses­uttrykk også i kirken. Dette er en ­prosess som har pågått gjennom hele ­kirkens ­historie og en av de viktigste faktorene som kan opprettholde folkekirken i tiden som kommer.

Derfor er vedtaket Kirkemøtet denne uken gjør om satsning på kunst og kultur så betydningsfullt. Det handler om folkekirkens eksistens, og den er ikke selvsagt.

Trenger større miljø. Vi har de siste åtte årene hatt kulturrådgiverstillinger i alle bispedømmer. De har gjort en viktig jobb, men de trenger et større miljø rundt seg. Der hvor de har kunnet forholde seg til etablerte sentere eller nettverk av kunstner­miljøer som bruker kirkerommene, har de kunnet bidratt mest til å la kirken og kunstlivet prege hverandre gjensidig. Derfor er det viktig at Kirkemøtet vedtar å legge til rette for at eksisterende kunstnermiljøer i alle bispedømmer kan danne sentra og nettverk som kan arbeide sammen med kulturrådgiverne med å virkeliggjøre ­visjonen fra kirkens kulturmelding fra 2005: «Kunsten å være kirke».

I Bodø og Oslo er slike sentere allerede i gang, og det ligger godt til rette for det i mange andre byer. Det er ikke ­realistisk å skape dem av intet. Det er ­bedre å gi eksisterende tiltak en koordinerende forsterkning som kan finansieres av ­varierende former for spleiselag, der kirkelige, kommunale og andre instanser kan gå sammen. I KULT – senter for kunst, ­kultur og kirke i Oslo har Oslo Kommune, Oslo Bispedømme­råd og Kirkelig Fellesråd sammen med Norske ­Kirkeakademier og Kirkelig Kulturverksted i mange år spleiset på drift og innsats, uten at kirken sentralt har gått inn med midler.

Søke samarbeid. KULTs metodikk er å yte kompetanseoverføring til de lokale menighetene og i størst mulig grad søke samarbeid med andre kunstinstitusjoner i Oslo-området, slik vi blant annet gjør i «Påske og Pasjon», både for å bygge nettverk og for å aktivere og forsterke nær­været av det kristne trosunivers som ­finnes overalt i kunstlivet. Dette gjøres i nært samarbeid med kulturrådgiver.

For å oppnå resultater, er to ting ­viktige: Kirken må ikke tenke på seg selv bare som en avsender, men vende seg mot kunst­livet som en våken og interessert mottaker og partner. Og i tråd med ­Luthers tanke om «det alminnelige preste­dømme» må kirkerommet forvaltes uten for ­mange ­begrensninger, i åpenhet og tillit til at kunstnere og kunstinstitusjoner som er bevisste på at rommet er vigslet, skal ­kunne bruke det under eget ansvar.

Kari Falk 

Hans Olav Baden 

Erik Hillestad

Henholdsvis kunstfaglig konsulent, 
styreleder og daglig leder i KULT

Gå til innlegget

Ånden i erklæringen er universell

Publisert 7 måneder siden - 532 visninger

Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning.

At Kyros' sylinder er et av flere ­fenomener som viser at menneske­rettighetene har dype røtter i menneskehetens historie handler ikke om å hylle en krigerkonge.

Ingen benekter at krigerkongen Olav Haraldsson har hatt betydning for inn­føringen av kristenretten i Norge – et lovverk som medførte forbud mot å sette­ barn, gamle og vanføre ut i skogen. Det er verken bisart eller omskrivning av historien å vise at slike krigerkonger har hatt historisk betydning for menneskerettigheter.

Et bredere opphav. Det er ingen grunn til å hylle verken Kyros den store eller Olav den hellige som uklanderlige personer. Derimot kan vi hylle at de begge­ har ­bidratt til at retten til liv og andre menneske­rettigheter i dag er globale­ samfunnsnormer, og påpeke at slike rettigheter har et bredere opphav enn et ­spesifikt vestlig.

Da Kyros den store erobret Babylon i 539 f. Kr., hadde han trolig strategiske grunner til å gi slaver og fanger fri og la alle dyrke sin egen religion i det persiske imperiet. Noe annet ville antakelig være umulig hvis riket skulle holdes sammen.

Imperialisme kan også gis en del av æren for utviklingen som gjennom årtusener har ført til at menneskerettighetene har blitt globalt anerkjente normer. Men opphavet til dem ligger i mennesket selv, våre iboende ønsker om frihet, trygghet, verdighet og rettferdighet.

Setter undertrykte fri. Vis meg det menneske i historien som ikke ønsket slike rettigheter om de kunne få dem.

Vis meg den slave som ikke ønsket å være fri, den undertrykte som ikke ønsket å bestemme sin egen fremtid.

Kyros den store ble som jødenes frigjører en inspirasjonskilde til bilder som senere profeter tegnet av Messias-skikkelsen: En rettferdig og ydmyk konge som får makt over alle folk og setter undertrykte fri. Det er vanskelig å forestille seg at denne impulsen ikke har hatt betydning for seinere samfunnsutvikling.

Det er dyp arroganse å hevde at rett til slike basale behov er noe som den vestlige verden har funnet opp. Å forsøke å underbygge dette skaper en dere-og-oss-holdning som gjør det motsatte av å virke­liggjøre menneskerettigheter og demokrati i verden. Jo mer vi stresser at dette er en vestlig idé, jo mer gir vi diktaturer, islamister og populister vann på mølla.

Global oppslutning. At de ble formulert i en felles global erklæring skjedde da vestlige land var de dominerende makter­ på kloden, og derfor er formuleringer, ­detaljeringer og forankring i juridiske ­begreper preget av dette, men selve ­ånden i erklæringen er universell.

Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning, og at det først var da FN ble opprettet som en global organisasjon at vedtaket om menneskerettighetene skjedde.

Det er mye som er avhengig av perspektivet man tar og hvilke historiske hendelser man velger å ta utgangspunkt i. Selv finner jeg at historien om Kyros' sylinder er en av flere hendelser og fenomener som er interessante for å vise at store deler av menneskeheten med stolthet kan si at vi sammen har fremelsket disse rettighetene.

Rettferdighetens beger. En annen ­interessant kontekst er mystikerpoetene i Midtøsten. Dikteren Hafez som levde på 1300-tallet i Iran oppfordret til å hente rettferdighetens beger: Så tiggeren ikke holder ut, men fyller verden med opprør. Han skrev videre at tiggeren som står i støvet ved min venns dør, er min konge.

Rumi har gjennom 800 år inspirert mennesker til å frigjøre seg fra religionens tvang og ensretting. Han skrev: Muslimer, hva skal jeg gjøre? For jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er verken kristen eller jøde, heller ikke hedning eller muslim, jeg er ikke fra øst og ikke fra vest. Jeg er verken fra land eller hav, jeg er ikke fra jorda eller fra den asurblå himmelen, jeg er ikke fra Babylon eller Persia. Mitt sted er sted­løshet, mitt spor er sporløshet.

Slike ytringer – og det finnes mengder av dem i orientalsk litteratur – er en del av menneskehetens litterære grunnfjell. Disse har vært med på å inspirere mennesker til å skape grunnlag for humanistiske holdninger som ikke er blåkopier av europeisk tankegods, men som var underliggende forutsetninger for at det globale felleskap i FN vedtok menneskerettighetserklæringen i 1948.

Undergraver mulighetene. Jeg kjenner ikke Tvedts agenda for å motbevise det universelle ved menneskerettig­hetene, men at det i dagens geopolitiske klima ­bidrar til å undergrave mulighet­ene for demokratiutvikling i land hvor makten ikke prioriterer slike rettigheter, synes opplagt. Hadde han ytret sine tanker overfor intellektuelle i India, Iran eller Egypt, ville han blitt betraktet som en kunnskapsløs personifisering av vestlig arroganse.

I Norge treffer tankene til Tvedt noen som ser med uro på hvordan landet vårt er i forandring på vei bort fra monokulturen. Derfor hemmer de også her en helt nødvendig nyorientering for å skape et solidarisk og inkluderende felleskap.

Erik Hillestad

Produsent, musiker og låtskriver

Gå til innlegget

Angrepene mot menneskerettighetene

Publisert 7 måneder siden - 801 visninger

Det er riktig at ikke alle gir sin tilslutning til menneskerettighetene. Men det gjør dem ikke noe mindre universelle.

Menneskerettighetene er ofte under angrep fra ledere for diktaturstater og fra representanter for totalitære ideologier. Det ligger i sakens natur at ledere som krenker menneskerettighetene for å opprettholde og styrke sin makt vil bestride at disse rettighetene har allmenn gyldighet.

I norsk sammenheng har Fremskrittspartiets leder nylig sagt at partiet hennes ønsker 
å utfordre menneskerettighetene.

Relativisere menneskerettighetene. I den senere tid har enkelte akademikere og forfattere også tatt til orde for å relativisere menneskerettighetene. De hevder at de er blitt til ut fra spesielle kulturelle forutsetninger og at de ikke kan påberope seg å gjelde hele jordens befolkning.

Et eksempel på dette er historikeren Yuval Noah Harari som i sin bok Sapiens - en kort historie om menneskeheten hevder at homo sapiens ikke har noen naturlige rettigheter. Menneskerettighetene er ikke biologisk forankret; de er en myte som bare eksisterer i fantasien, en imaginær orden som forutsetter at mange nok tror på den. Andre samfunn enn de demokratiske har helt andre idealer enn de som menneskerettighetene gir uttrykk for.

Det siste har han utvilsomt rett i, men spørsmålet er om man derved kan trekke menneskerettighetenes universelle gyldighet i tvil?

Brukt for å legitimere. Et lokalt eksempel ble framført i Vårt Land 5. januar av sosiologen Lars Jørgen Vik. Han henter støtte i professor Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet for å hevde at menneskerettighetene er et nøkkelord for en ideologi som norske etterkrigspolitikere har brukt for å legitimere sitt internasjonale engasjement.

Han siterer Churchill på at FN med menneskerettighetene har «satt vestlige verdier på tronen», og han hevder at «menneskerettighetsideologien» ble kamuflert som universell fordi man ikke kunne «selge» disse ideene som vestlige verdier.

Ifølge Vik (og Tvedt) er ikke menneskerettighetene universelle, de har bare blitt markedsført som det. At Islam og hinduisme knytter rettigheter til henholdsvis religiøs tilhørighet og kaste, oppgis som eksempler som beviser dette. Stortingsmeldinger og norsk politikk som gir innvandrere rettigheter til å opprettholde sin religiøse egenart får det glatte lag.

Kyros sylinder. Til dette vil jeg minne om kong Kyros den store, det persiske imperiums grunnlegger. Han inntok Babylon i 539 f. kr. og satte alle slaver og hærtatte folk fri, inklusive den jødiske befolkning som hadde vært fanger i Babylon siden 586.

På sin berømte «Kyros sylinder» i brent leire som ble funnet i Irak i 1879 og i dag befinner seg i British Museum, lot han skrive en erklæring som beskriver hvordan han lot alle religiøse grupper få gjenoppbygge sine gudshus og dyrke sin egen religion. Dette regnes som verdens første menneskerettighetserklæring, og deler av teksten er gjengitt over inngangsdøra til FN-bygningen i New York.

Kunnskapen om Kyros’ sylinder gjør det umulig å påstå at ideen om menneskerettigheter er et vestlig påfunn. På samme måte som Paulus sier at selv om hedningene ikke har loven, står lovens krav «skrevet i hjertet deres», vil jeg hevde at alle mennesker er gitt noen universelle rettigheter til liv, ytringsfrihet, trosfrihet, arbeid, likhet for loven osv.

En gudgitt forutsetning. Disse ligger som en gudgitt forutsetning som selvsagt kan forstyrres av kulturelt betingede forvanskninger, som kastesystemet og som religiøse maktstrukturers tilbøyelighet til å gi sine medlemmer flere rettigheter enn andre. Dette betyr ikke at FNs menneskerettigheter slik de er utformet i detalj er uavhengig av kontekst og historisk bakgrunn. Men verdenserklæringens ånd og dens rettferdighetsprinsipp er universell.

At menneskerettighetenes universelle gyldighet trekkes i tvil og angripes, kommer som en konsekvens av at verden oppleves som mer kompleks, og at endringer medfører ubehag. Norges enhetskultur er en saga blott. Det er smertefullt, men uunngåelig.

I denne tid er det viktig å gi våre gudgitte rettigheter rom for flere enn de som tilhører vår egen gruppe. Selvsagt skal vi derfor gjøre som Kyros den store og legge til rette for at alle skal få dyrke sin tro i frihet, så lenge det ikke skjer på en måte som kommer i konflikt med menneskerettighetene.

Fra deres egen verden. Det er et paradoks at Iran med et regime som i dag setter store deler av menneskerettighetene til side er landet som brakte oss de første kjente nedskrevne tanker om menneskerettigheter. Og det gir et grunnlag for håp i Midtøsten med alle sine diktaturer og konflikter, at det er mulig å påpeke at menneskerettigheter som for eksempel religionsfrihet er noe som kommer fra deres egen verden, ikke som et vestlig påbud.

Å hevde at menneskerettighetene er innebygget i alle lands kulturer er for drøyt, men å si at de som prinsipp er universelle og har klangbunn i alle menneskehjerter er noe annet, og det er derfor høyst relevant å føre en utenrikspolitikk som bidrar til å legge til rette for at de kan fremelskes overalt på kloden.

Angrepene mot menneskerettighetene er en farlig trend og et av flere fenomener som for tiden undergraver demokratiet.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere