Erik Hillestad

Alder:
  RSS

Om Erik

Daglig leder Kirkelig Kulturverksted

Følgere

Angrepene mot menneskerettighetene

Publisert 9 dager siden - 476 visninger

Det er riktig at ikke alle gir sin tilslutning til menneskerettighetene. Men det gjør dem ikke noe mindre universelle.

Menneskerettighetene er ofte under angrep fra ledere for diktaturstater og fra representanter for totalitære ideologier. Det ligger i sakens natur at ledere som krenker menneskerettighetene for å opprettholde og styrke sin makt vil bestride at disse rettighetene har allmenn gyldighet.

I norsk sammenheng har Fremskrittspartiets leder nylig sagt at partiet hennes ønsker 
å utfordre menneskerettighetene.

Relativisere menneskerettighetene. I den senere tid har enkelte akademikere og forfattere også tatt til orde for å relativisere menneskerettighetene. De hevder at de er blitt til ut fra spesielle kulturelle forutsetninger og at de ikke kan påberope seg å gjelde hele jordens befolkning.

Et eksempel på dette er historikeren Yuval Noah Harari som i sin bok Sapiens - en kort historie om menneskeheten hevder at homo sapiens ikke har noen naturlige rettigheter. Menneskerettighetene er ikke biologisk forankret; de er en myte som bare eksisterer i fantasien, en imaginær orden som forutsetter at mange nok tror på den. Andre samfunn enn de demokratiske har helt andre idealer enn de som menneskerettighetene gir uttrykk for.

Det siste har han utvilsomt rett i, men spørsmålet er om man derved kan trekke menneskerettighetenes universelle gyldighet i tvil?

Brukt for å legitimere. Et lokalt eksempel ble framført i Vårt Land 5. januar av sosiologen Lars Jørgen Vik. Han henter støtte i professor Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet for å hevde at menneskerettighetene er et nøkkelord for en ideologi som norske etterkrigspolitikere har brukt for å legitimere sitt internasjonale engasjement.

Han siterer Churchill på at FN med menneskerettighetene har «satt vestlige verdier på tronen», og han hevder at «menneskerettighetsideologien» ble kamuflert som universell fordi man ikke kunne «selge» disse ideene som vestlige verdier.

Ifølge Vik (og Tvedt) er ikke menneskerettighetene universelle, de har bare blitt markedsført som det. At Islam og hinduisme knytter rettigheter til henholdsvis religiøs tilhørighet og kaste, oppgis som eksempler som beviser dette. Stortingsmeldinger og norsk politikk som gir innvandrere rettigheter til å opprettholde sin religiøse egenart får det glatte lag.

Kyros sylinder. Til dette vil jeg minne om kong Kyros den store, det persiske imperiums grunnlegger. Han inntok Babylon i 539 f. kr. og satte alle slaver og hærtatte folk fri, inklusive den jødiske befolkning som hadde vært fanger i Babylon siden 586.

På sin berømte «Kyros sylinder» i brent leire som ble funnet i Irak i 1879 og i dag befinner seg i British Museum, lot han skrive en erklæring som beskriver hvordan han lot alle religiøse grupper få gjenoppbygge sine gudshus og dyrke sin egen religion. Dette regnes som verdens første menneskerettighetserklæring, og deler av teksten er gjengitt over inngangsdøra til FN-bygningen i New York.

Kunnskapen om Kyros’ sylinder gjør det umulig å påstå at ideen om menneskerettigheter er et vestlig påfunn. På samme måte som Paulus sier at selv om hedningene ikke har loven, står lovens krav «skrevet i hjertet deres», vil jeg hevde at alle mennesker er gitt noen universelle rettigheter til liv, ytringsfrihet, trosfrihet, arbeid, likhet for loven osv.

En gudgitt forutsetning. Disse ligger som en gudgitt forutsetning som selvsagt kan forstyrres av kulturelt betingede forvanskninger, som kastesystemet og som religiøse maktstrukturers tilbøyelighet til å gi sine medlemmer flere rettigheter enn andre. Dette betyr ikke at FNs menneskerettigheter slik de er utformet i detalj er uavhengig av kontekst og historisk bakgrunn. Men verdenserklæringens ånd og dens rettferdighetsprinsipp er universell.

At menneskerettighetenes universelle gyldighet trekkes i tvil og angripes, kommer som en konsekvens av at verden oppleves som mer kompleks, og at endringer medfører ubehag. Norges enhetskultur er en saga blott. Det er smertefullt, men uunngåelig.

I denne tid er det viktig å gi våre gudgitte rettigheter rom for flere enn de som tilhører vår egen gruppe. Selvsagt skal vi derfor gjøre som Kyros den store og legge til rette for at alle skal få dyrke sin tro i frihet, så lenge det ikke skjer på en måte som kommer i konflikt med menneskerettighetene.

Fra deres egen verden. Det er et paradoks at Iran med et regime som i dag setter store deler av menneskerettighetene til side er landet som brakte oss de første kjente nedskrevne tanker om menneskerettigheter. Og det gir et grunnlag for håp i Midtøsten med alle sine diktaturer og konflikter, at det er mulig å påpeke at menneskerettigheter som for eksempel religionsfrihet er noe som kommer fra deres egen verden, ikke som et vestlig påbud.

Å hevde at menneskerettighetene er innebygget i alle lands kulturer er for drøyt, men å si at de som prinsipp er universelle og har klangbunn i alle menneskehjerter er noe annet, og det er derfor høyst relevant å føre en utenrikspolitikk som bidrar til å legge til rette for at de kan fremelskes overalt på kloden.

Angrepene mot menneskerettighetene er en farlig trend og et av flere fenomener som for tiden undergraver demokratiet.


Gå til innlegget

Kunsten og folkekirken

Publisert over 1 år siden - 566 visninger

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer.

Stor takk til Gard Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke for hans tydelige engasjement for kulturen og kunsten i kirken og for hans forståelse av hvor viktig dette er for å opprettholde Den norske kirke som folkekirke (Vårt Land 31.august).

Vår alles tilknytning til kirken hviler på noen viktige forutsetninger. En av dem er opplevelsen av at kirken er en åpen favn for oss alle som de vi er, et naturlig og selvfølgelig sted å gå med livets sorger og gleder.

En viktig inngang til den opplevelsen er at en stor bredde av mennesker bruker og forvalter kirkerommet og gjør det til en relevant og viktig ramme for de mange spørsmål, for tankens frie undring, for diskusjoner og for følelsenes uttrykk.

En like viktig inngangsdør er at vi blir berørt av de bibelske fortellingene på stadig nye måter, ikke minst slik at vi igjen og igjen fornyer en nærhet til Jesu ord og liv. Dette er referansefortellinger som i vår kultur har blitt holdt levende langt utenfor kirkens rammer.

For begge disse åpne dørene til kirken spiller kunst og kultur en avgjørende rolle. Gudstjenesten, kirkerommet og Bibelens bøker er kultur og både rommer og utfordrer mye kunst, men alt må til alle tider fortolkes på nytt. Diskusjonen mellom kirken og kunstnere og filosofer er våre vestlige kirkesamfunns store fortrinn og en del av Den hellige ånds gjerning i verden. Dette har historisk rommet nye smerte og skapt motsetninger, men i det lange perspektivet har det vært brytinger som har bidratt til demokratiutvikling og frigjøring av tro og tanke i mange land.

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet «folkekirke» blir en fjern størrelse.

Av disse grunner er hver millimeter vi har oppnådd av å styrke kunstens plass i kirken så umistelig, og derfor er det sterkt bekymringsfullt å se det som nå har skjedd med kulturrådgiverstillingene i bispedømmene Nidaros og Hamar.

Gå til innlegget

Kirkens kultursatsing forvitrer

Publisert over 1 år siden - 240 visninger

Nidaros bispedømme gjør kulturrådgiverstillingen om til «råd­giver kommunikasjon og kultur. «Det er en del av en allerede pågående forvitring av kirkens kultur­satsning.

Det er elleve år siden «Kunsten å være kirke», kirkens kulturmelding kom. Den tok til orde for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for kirke og kunst. Kirkemøtet vedtok samme år at kultur og kunst skal bli et hovedsatsingsområde i kirken, men ville heller ha et desentralisert opplegg med et kompetansesenter i hvert bispedømme, knyttet til eksisterende miljøer. Stiftelsen KULT ble etablert i Oslo som det første, med tilknytning til Kirkelig Kulturverksted og Kirkeakademiene. Så kom kirke- og kulturminister Giske på banen og etablerte kulturråd­givere med øremerkede midler i alle ­bispedømmer. Øremerkingen bortfalt etter to år. Nå er flere bispedømmer i ferd med å hule ut ordningen ved å gi kulturrådgiverne oppgaver som ikke faller inn under den opprinnelige hensikten med stillingen.

I Hamar har stillingen stått ubesatt i mer enn ett år. I flere bispedømmer har rådgiverne fått administrative oppgaver som er knyttet til avvikling av kirkevalget, og denne uken har Nidaros utlyst den ledige stillingen som kulturrådgiver med informasjonsarbeid og IKT som viktige komponenter i stillingen, og her spørres det ikke ­etter noen annen kompetanse på kulturfeltet enn at søkere med et «nettverk» innen kultur foretrekkes.

Dette er en markert svekkelse av kirkens kultursatsning og i strid med vedtak i både Kirkemøtet og Kirkerådet. Det er også et brudd med intensjonene bak ­bevilgningene fra staten. Det forventes at det nye kirkerådet og de nye bispedømme­rådene tar noen grep for å snu denne utviklingen. Åpen folkekirke har flertall i Kirkemøtet, Kirke­rådet og de fleste bispedømmeråd og er valgt på et program om å styrke satsningen på kultur som en del av den viktige innsatsen for å fastholde at Den norske kirke er en folkekirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.6.2016

Gå til innlegget

I bakspeilet

Publisert over 1 år siden - 1605 visninger

Når populister, fascister og politiske klovner får makt, kan verden gå av hengslene. Det har hendt før, og det kan skje igjen.

Frykt er fascismens største driver. Og det som gjør frykten farligere enn før, er at nyhetsmediene, en av fryktens viktigste spredere, kjemper en desperat overlevelseskamp. Fra blodtåka i nyhets-
redaksjonene får vi for tiden vår daglige nyhetsdose med terror, kriser og rystende politiske hendelser. Det fungerer som dop; avhengighetsdannende og des-truktivt. Men midt i flommen av fryktinngytende nyheter er det viktig å huske at i det lange perspektivet er utviklingen i verden god. Tall fra FN forteller at eks-
trem fattigdom er halvert siden 90-tallet, og vi har færre epidemier. Antall land med demokrati har rett nok stagnert de siste fem årene, men økt markert de siste 50. Det er mindre terror i Europa­ enn det var da Baader-Meinhof, ETA og IRA herjet. Verdens nasjoner jobber stadig tettere sammen for å løse miljøutfordringene. Og forholdet mellom stormaktene er tross sabelrasling i øst og vest fortsatt mindre spent enn under den kalde krigen.

Likevel får vi inntrykk av at alt går den gale veien. Frykten mobiliserer til økt samling rundt ledere med høyrepopulistiske ideer. Det er sant at den gode utviklingen møter mange store tilbakeslag. Derfor er det lett å etablere en fryktkultur. Nyhetenes repetitive regigrep hjelper oss med å holde blikket festet på vold og djevelskap. Det er nok katastrofer å forsyne seg av, mange nok alvorlige­ setbacks for demokrati og frihet som også kan sette den globale utviklingen i revers, slik det skjedde da fascismen fikk overtak i mellomkrigstida.

Krigene og oppløsningen av stater i Midtøsten har et potensial til å bre seg og sette verdensfreden på spill. Men tross terroranslagenes forsøk på å spre konfliktene, er det mer sannsynlig at de forblir regionale. Det som vi europeere kaller «flyktningkrisen», kan også sees som del av en prosess som gjennom utveksling av tankegods og erfaringer vil bidra til å bedre forutsetningen for likestilling og demokrati­ i flyktningenes opprinnelsesland. Og dersom Europas­ ledere bevarer sinnsroen, setter kreftene­ inn på inkludering framfor «krig» og ikke faller for fristelsen til å endre våre land til politistater for å «vise handlekraft», vil immigrasjonen­ kunne bli et viktig fornyende bidrag. Men det er lett å svartmale og lage regnestykker som viser noe annet. Noen maktfolk ser seg tjent med å gjøre det, og nyhetsflommens katastrofebeskrivelser hjelper til.

Et annet tilbake-
slag er voksende fascisme og populisme i Europa og Nord-Amerika. Vi får inderlig håpe at fenomener som Trump i USA og populister og høyreradikale partier i Vest-Europa, ikke er noe mer enn forbigående fenomener som mange nok avslører i tide. Avstanden mellom enkeltmennesker og overnasjonale makter har vokst seg for stor, og demokratiet må fornyes og gjenskapes i en tid hvor multinasjonale­ gigantselskaper­ har like stor økonomi som nasjonalstater. Sannsynligheten er større for at demokratiet vil overvinne de nye utfordringene enn at massene for alvor samler seg om brunstripede ledere som får oppslutning nok til å omgjøre vestlige land til politistater. Men muligheten er der for at dette likevel går feil vei. En av flere årsaker er den uforholdsmessig brede eksponeringen media gir til uttalelser som er salgbare fordi de er oppsiktsvekkende fordummende og derfor også underholdende.

Det er mørkere skyer over Tyrkia og Russland enn på lenge. Mer enn noen gang trenger verden sindige politiske ledere som tenker langsiktig. Og vi som er innbyggere må lære oss å puste­ rolig. De daglige katastrofe-
dosene gjør det ikke enkelt. Blant faktorer som kan holde­ hjertene­ varme og hodene kalde­, er ytringer­ gjennom ord, bilder, film, kunst, medier; alt som opplyser menneskene om at verden er mer kompleks enn populistenes­ enkle forklaringer og fiendebilder­.

Alle som jobber med kunst og medier har derfor et stort ansvar i denne tiden. Utfordringene for kunstnerne er å komme til orde. Dessverre marginaliserer ofte nyhetsmediene den fordypende kunsten. Det finnes glitrende kommentatorer i mange redaksjoner, det finnes folk som bruker sosiale medier med kløkt og som bygger oss opp til å forstå og handle for å forhindre at verden synker inn i et globalt mørke. Men måten nyhetsformidling i dag fungerer på, gir ofte populistene og politikkens klovnegalleri en makt de aldri ville fått uten at mediene gjør dem til yndlinger. I tillegg utviser avishus og TV-redaksjoner i praksis en hodeløs lydighet mot terroristgrupper ved å promotere dem med alle tilgjengelige resurser. Terrorhandlinger skal selvsagt dekkes behørig. Men det er ikke det samme som å velge dramatiserende vinklinger som holder oss fanget døgnet igjennom i en oppfatning av at vi er under angrep eller på vei mot et ragnarok. På vegne av oss alle erklæres «krig» mot den ene eller­ den andre terrorbanden som overdimensjoneres inntil det absurde. Det er underlig at ytringsfriheten brukes som begrunnelse for å løpe autoritære og frihetsfiendtlige krefters ærend så kritikkløst. Kan forklaringen ligge i at det digitale skiftet har fått økonomien til å rakne i mediebransjen? Skyldes den daglige, destruktive spredning av angst at mediene gjør hva de kan for å overleve og kjemper mer og mer desperat om lesernes, lytternes og seernes oppmerksomhet?

Dersom tilbakeslagene i verden virkelig får overtaket, vil vi lete i bakspeilet etter­ årsakene. Mange vil se etter­ religioner­ og ideologier, og ganske visst spiller de en rolle. Men kanskje er det folk som gjør bruk av dem som tydeligst trer frem: Ledere, oligarker og klaner med ambisjoner om hegemoni og rikdom til seg selv og sine egne. Dessverre er det ting som tyder på at aktører i den fjerde statsmakt også kan skimtes i speilet. På samme måte som religionene lar de seg bruke i et maktspill der noen tjener på å spre frykt. Det symbiotiske forholdet mellom terror og medier forsterkes for tiden. Er terrorhandlinger, grufulle detaljer på repeat, stemningsrapporter fra åstedene, enkle løsninger, fiendebilder og politiske klovner som vet å tegne dem blitt mediebedriftenes livsgrunnlag?

Ser vi nøye etter der inne i bakspeilet, vil vi også gjenkjenne oss selv og vår egen unnfallenhet. Vi vil oppdage at vi alle er ansvarlige for å la en daglig hunger etter sensasjoner og pikante detaljer om vold og verdens påståtte galskap styre nettbruk og medie-
vaner. Den makten vi gir fryktens promotører kan bli fatal for en verden som i det store perspektivet enn så lenge beveger seg i riktig retning.

Gå til innlegget

Rettferdighet skal velte fram som vann

Publisert nesten 2 år siden - 6240 visninger

Det blir hult å hevde at vi forsvarer en «kristen» verdensdel mot «muslimsk» invasjon når bakgrunnen for invasjonen er vår egen dypt ukristelige atferd gjennom århundrer.

En profeti fra en CD-
utgivelse fra Kirkelig Kulturverksted, utgitt i 1991, holder på å gå i oppfyllelse foran øynene våre. Sangen «Festung Europa» fra CD’en Bedre enn stillhet med Sigvart Dagsland beskriver en elv av folk som ingen kan stanse der den sprenger fram mot Europas grenser i vest og nord.

Å ta til orde for at Norge skal forbli like privilegert og å hevde vår rett til å stanse innvandringen for å beholde velferdsordningene våre, er uhistorisk, egoistisk og endimensjonalt. Det er en viktig del av det komplekse bildet at Europa befinner seg i en boble av rikdom som i høy grad er skapt på andre lands bekostning, og at tiden er kommet da vi ikke kan hindre at rettferdighet skjer fyllest. Det er på tide vi erkjenner og aksepterer at det som nå skjer vil forandre Europa.

Politi. Vi kan innføre strengere grensekontroller, vi kan mobilisere hær og politi, vi kan bygge høyere gjerder. Men alt dette er bare utsettende tiltak. Mengden mennesker som finner livet i afrikanske og asiatiske land uholdbart og som ser den grelle kontrasten mellom egen og europeisk levestandard, er blitt så stor at ingen gjerder eller kontroller over tid vil makte å stå imot presset.

Det blir hult å hevde at vi forsvarer en «kristen» verdensdel mot «muslimsk» invasjon når bakgrunnen for invasjonen er vår egen dypt ukristelige atferd gjennom århundrer. Dersom ­ordet «kristen» i det hele tatt nevnes, er det eneste forsvarlige å følge Bergprekenens ord og gi vår neste fra sør og øst kappen når han ber om en skjorte og åpne opp dørene for henne når hun banker på.

Utbyttet. Både det korte og det lange perspektivet avslører oss. I et langt perspektiv består Europa av stater som har kolonisert og utbyttet land i sør og øst og drevet et renkespill som har knust demokratitilløp og opprettholdt undertrykkende regimer fordi det har vært i vår interesse. «Me e’ fattige, men me komme’ fra rike land, våre fedre de jobba hardt for den kvite mann, men alltid seilte gullet mot Europas strand, rettferdighet ska’ velta fram som vann», synger Dagsland.

I et kortere perspektiv er vår atferd direkte voldsgenererende. Det er ikke mange årene siden europeiske land tok del i et felttog mot Irak som destabiliserte landet og banet veien for IS. Og enda flere nasjoner, blant dem Norge var aktive under bombingen av Libya. I tillegg har vi i flere tiår unnlatt å ta tydelig og kraftig avstand fra Israels okkupasjon, og vi har gjort altfor lite for å inkludere unge immigranter fra tidligere kolonier.
Det er derfor kunnskapsløst å beskylde islam for å være roten til ondet. Islam tas i bruk som et middel for krefter som vil hevne seg, gjenreise krenkede folks stolthet og oppnå makt.

Kjempe. Dette betyr ikke at vi skal la være å kjempe for å forsvare demokrati og frihet i våre land så vel som ellers på kloden. Men vi kan ikke bygge videre på «Festung Europa» og lukke ­øynene for at de som vil inn har retten på sin side.

Det er ikke nok å ta imot flyktninger. Det er heller ikke nok å drive frem endringsprosesser som på langt sikt gjør verden mer rettferdig. Vi må også erkjenne at Europa vil bli forandret, og at det både er rettferdig og nødvendig at det skjer. Trolig er det bedre å møte situasjonen konstruktivt enn å stritte imot.

Festung Europa

Tekst: Erik Hillestad

Melodi: Sigvart Dagsland

 

Blir du med, eller

Tør du bli her ein vinter te?

Gjekk du tom, eller

Har du siste rasjonen med?

Me følge’ elvestrømmen fram mot vest og nord

Me e’ et hav og elven e’ vår mor

 

Me va’ mange, så

blei vi to milliarder fler

Me e’ flommen som

ikkje någen kan stansa mer

For ingen mur e’ høy nok, ingen borg så fast

at den kan stå mot strømmens strie kast

 

Folk som mangle’ mat de blir som dyr

Bølge’ øve sletteland i flokk og leite’

Folkeslag dreiv før oss mot det same beite

Nå e det me som ska’ innta Festung Europa

 

Byr de fred, eller

vil de tvinga oss te å slåss?

Går me inn, eller

vil de prøva å hindra oss?

Men kem kan stansa flommen der den sprenge’ fram

fra sør og øst, så grå av grus og slam?

 

Me e’ fattige,

men me komme’ fra rike land

Våre fedre de

jobba hardt for den kvite mann

Men alltid seilte gullet mot Europas strand

Rettferdighet ska’ velta fram som vann

 

Folk som mangle’ mat de blir som dyr

Bølge’ øve sletteland i flokk og leite’

Folkeslag dreiv før oss mot det same beite

Nå e det me som ska’ innta Festung Europa

Innlegget ble først publisert i Vårt Land 14.4.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 4 timer siden / 371 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 4 timer siden / 481 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 4 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Christian Lomsdalen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 6 timer siden / 481 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 6 timer siden / 481 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 7 timer siden / 239 visninger
Les flere