Erik Hillestad

Alder:
  RSS

Om Erik

Daglig leder Kirkelig Kulturverksted

Følgere

Kunsten og kirkens ansikt

Publisert 13 dager siden - 72 visninger

Kirken må ikke tenke på seg selv bare som en avsender, men vende seg mot kunst­livet som en våken og interessert mottaker og partner.

Kirkens levende stener er alle de døpte menneskene. Vi ­kaller den en folkekirke fordi den ­finnes overalt, og fordi en så stor del av befolkningen forholder seg til den. Ikke bare som deltakere i ritualer og samlinger, men også som bærere av kirkens tros­univers og av dens barm­hjertighet og håp for menneskene.

Kirkens trosunivers lever i oss som ­sanger og fortellinger som vi husker, gjentar, tenker på og viser til i utallige sammenhenger. For folk som driver med kunst, er kirkens fortellinger og sanger byggesteiner de ofte bruker. Av og til åpenbart, men ofte antydet. Iblant bare som en klangbunn som krever at lytteren og betrakteren er aktive medskapere til kunstverket.

Nervesystem åpent. Kunstnere i de mange stilarter og uttrykksformer ­stiller sitt nervesystem og sanseapparat ubeskyttet og smertefullt åpent for den ­tiden vi lever i og skaper uttrykk som gjør at vi forstår og kjenner virkeligheten på en dypere og sannere måte. De av dem som bruker kirkens sanger og fortellinger som byggesteiner, eller som ved å hviske ­eller rope ut sin vrede eller avmakt tar del i kirkens barmhjertighet for jorda og ­menneskene, er også en del av kirkens ansikt og nærvær i verden.

For at kirken skal fortsette å være folke­kirke, må dens ledere anerkjenne disse kunstnerne og deres uttrykk som en del av den kirken folk møter overalt i landet. Og de må legge til rette for at kirke­rommene og det vi opplever og gjør i messen og de kirkelige handlinger lar seg prege av kunstlivet. Slik kan vi alle, ikke bare de som er på bølgelengde med tradisjonsspråket, gjenkjenne vårt eget følelses­uttrykk også i kirken. Dette er en ­prosess som har pågått gjennom hele ­kirkens ­historie og en av de viktigste faktorene som kan opprettholde folkekirken i tiden som kommer.

Derfor er vedtaket Kirkemøtet denne uken gjør om satsning på kunst og kultur så betydningsfullt. Det handler om folkekirkens eksistens, og den er ikke selvsagt.

Trenger større miljø. Vi har de siste åtte årene hatt kulturrådgiverstillinger i alle bispedømmer. De har gjort en viktig jobb, men de trenger et større miljø rundt seg. Der hvor de har kunnet forholde seg til etablerte sentere eller nettverk av kunstner­miljøer som bruker kirkerommene, har de kunnet bidratt mest til å la kirken og kunstlivet prege hverandre gjensidig. Derfor er det viktig at Kirkemøtet vedtar å legge til rette for at eksisterende kunstnermiljøer i alle bispedømmer kan danne sentra og nettverk som kan arbeide sammen med kulturrådgiverne med å virkeliggjøre ­visjonen fra kirkens kulturmelding fra 2005: «Kunsten å være kirke».

I Bodø og Oslo er slike sentere allerede i gang, og det ligger godt til rette for det i mange andre byer. Det er ikke ­realistisk å skape dem av intet. Det er ­bedre å gi eksisterende tiltak en koordinerende forsterkning som kan finansieres av ­varierende former for spleiselag, der kirkelige, kommunale og andre instanser kan gå sammen. I KULT – senter for kunst, ­kultur og kirke i Oslo har Oslo Kommune, Oslo Bispedømme­råd og Kirkelig Fellesråd sammen med Norske ­Kirkeakademier og Kirkelig Kulturverksted i mange år spleiset på drift og innsats, uten at kirken sentralt har gått inn med midler.

Søke samarbeid. KULTs metodikk er å yte kompetanseoverføring til de lokale menighetene og i størst mulig grad søke samarbeid med andre kunstinstitusjoner i Oslo-området, slik vi blant annet gjør i «Påske og Pasjon», både for å bygge nettverk og for å aktivere og forsterke nær­været av det kristne trosunivers som ­finnes overalt i kunstlivet. Dette gjøres i nært samarbeid med kulturrådgiver.

For å oppnå resultater, er to ting ­viktige: Kirken må ikke tenke på seg selv bare som en avsender, men vende seg mot kunst­livet som en våken og interessert mottaker og partner. Og i tråd med ­Luthers tanke om «det alminnelige preste­dømme» må kirkerommet forvaltes uten for ­mange ­begrensninger, i åpenhet og tillit til at kunstnere og kunstinstitusjoner som er bevisste på at rommet er vigslet, skal ­kunne bruke det under eget ansvar.

Kari Falk 

Hans Olav Baden 

Erik Hillestad

Henholdsvis kunstfaglig konsulent, 
styreleder og daglig leder i KULT

Gå til innlegget

Ånden i erklæringen er universell

Publisert 3 måneder siden - 520 visninger

Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning.

At Kyros' sylinder er et av flere ­fenomener som viser at menneske­rettighetene har dype røtter i menneskehetens historie handler ikke om å hylle en krigerkonge.

Ingen benekter at krigerkongen Olav Haraldsson har hatt betydning for inn­føringen av kristenretten i Norge – et lovverk som medførte forbud mot å sette­ barn, gamle og vanføre ut i skogen. Det er verken bisart eller omskrivning av historien å vise at slike krigerkonger har hatt historisk betydning for menneskerettigheter.

Et bredere opphav. Det er ingen grunn til å hylle verken Kyros den store eller Olav den hellige som uklanderlige personer. Derimot kan vi hylle at de begge­ har ­bidratt til at retten til liv og andre menneske­rettigheter i dag er globale­ samfunnsnormer, og påpeke at slike rettigheter har et bredere opphav enn et ­spesifikt vestlig.

Da Kyros den store erobret Babylon i 539 f. Kr., hadde han trolig strategiske grunner til å gi slaver og fanger fri og la alle dyrke sin egen religion i det persiske imperiet. Noe annet ville antakelig være umulig hvis riket skulle holdes sammen.

Imperialisme kan også gis en del av æren for utviklingen som gjennom årtusener har ført til at menneskerettighetene har blitt globalt anerkjente normer. Men opphavet til dem ligger i mennesket selv, våre iboende ønsker om frihet, trygghet, verdighet og rettferdighet.

Setter undertrykte fri. Vis meg det menneske i historien som ikke ønsket slike rettigheter om de kunne få dem.

Vis meg den slave som ikke ønsket å være fri, den undertrykte som ikke ønsket å bestemme sin egen fremtid.

Kyros den store ble som jødenes frigjører en inspirasjonskilde til bilder som senere profeter tegnet av Messias-skikkelsen: En rettferdig og ydmyk konge som får makt over alle folk og setter undertrykte fri. Det er vanskelig å forestille seg at denne impulsen ikke har hatt betydning for seinere samfunnsutvikling.

Det er dyp arroganse å hevde at rett til slike basale behov er noe som den vestlige verden har funnet opp. Å forsøke å underbygge dette skaper en dere-og-oss-holdning som gjør det motsatte av å virke­liggjøre menneskerettigheter og demokrati i verden. Jo mer vi stresser at dette er en vestlig idé, jo mer gir vi diktaturer, islamister og populister vann på mølla.

Global oppslutning. At de ble formulert i en felles global erklæring skjedde da vestlige land var de dominerende makter­ på kloden, og derfor er formuleringer, ­detaljeringer og forankring i juridiske ­begreper preget av dette, men selve ­ånden i erklæringen er universell.

Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning, og at det først var da FN ble opprettet som en global organisasjon at vedtaket om menneskerettighetene skjedde.

Det er mye som er avhengig av perspektivet man tar og hvilke historiske hendelser man velger å ta utgangspunkt i. Selv finner jeg at historien om Kyros' sylinder er en av flere hendelser og fenomener som er interessante for å vise at store deler av menneskeheten med stolthet kan si at vi sammen har fremelsket disse rettighetene.

Rettferdighetens beger. En annen ­interessant kontekst er mystikerpoetene i Midtøsten. Dikteren Hafez som levde på 1300-tallet i Iran oppfordret til å hente rettferdighetens beger: Så tiggeren ikke holder ut, men fyller verden med opprør. Han skrev videre at tiggeren som står i støvet ved min venns dør, er min konge.

Rumi har gjennom 800 år inspirert mennesker til å frigjøre seg fra religionens tvang og ensretting. Han skrev: Muslimer, hva skal jeg gjøre? For jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er verken kristen eller jøde, heller ikke hedning eller muslim, jeg er ikke fra øst og ikke fra vest. Jeg er verken fra land eller hav, jeg er ikke fra jorda eller fra den asurblå himmelen, jeg er ikke fra Babylon eller Persia. Mitt sted er sted­løshet, mitt spor er sporløshet.

Slike ytringer – og det finnes mengder av dem i orientalsk litteratur – er en del av menneskehetens litterære grunnfjell. Disse har vært med på å inspirere mennesker til å skape grunnlag for humanistiske holdninger som ikke er blåkopier av europeisk tankegods, men som var underliggende forutsetninger for at det globale felleskap i FN vedtok menneskerettighetserklæringen i 1948.

Undergraver mulighetene. Jeg kjenner ikke Tvedts agenda for å motbevise det universelle ved menneskerettig­hetene, men at det i dagens geopolitiske klima ­bidrar til å undergrave mulighet­ene for demokratiutvikling i land hvor makten ikke prioriterer slike rettigheter, synes opplagt. Hadde han ytret sine tanker overfor intellektuelle i India, Iran eller Egypt, ville han blitt betraktet som en kunnskapsløs personifisering av vestlig arroganse.

I Norge treffer tankene til Tvedt noen som ser med uro på hvordan landet vårt er i forandring på vei bort fra monokulturen. Derfor hemmer de også her en helt nødvendig nyorientering for å skape et solidarisk og inkluderende felleskap.

Erik Hillestad

Produsent, musiker og låtskriver

Gå til innlegget

Angrepene mot menneskerettighetene

Publisert 3 måneder siden - 701 visninger

Det er riktig at ikke alle gir sin tilslutning til menneskerettighetene. Men det gjør dem ikke noe mindre universelle.

Menneskerettighetene er ofte under angrep fra ledere for diktaturstater og fra representanter for totalitære ideologier. Det ligger i sakens natur at ledere som krenker menneskerettighetene for å opprettholde og styrke sin makt vil bestride at disse rettighetene har allmenn gyldighet.

I norsk sammenheng har Fremskrittspartiets leder nylig sagt at partiet hennes ønsker 
å utfordre menneskerettighetene.

Relativisere menneskerettighetene. I den senere tid har enkelte akademikere og forfattere også tatt til orde for å relativisere menneskerettighetene. De hevder at de er blitt til ut fra spesielle kulturelle forutsetninger og at de ikke kan påberope seg å gjelde hele jordens befolkning.

Et eksempel på dette er historikeren Yuval Noah Harari som i sin bok Sapiens - en kort historie om menneskeheten hevder at homo sapiens ikke har noen naturlige rettigheter. Menneskerettighetene er ikke biologisk forankret; de er en myte som bare eksisterer i fantasien, en imaginær orden som forutsetter at mange nok tror på den. Andre samfunn enn de demokratiske har helt andre idealer enn de som menneskerettighetene gir uttrykk for.

Det siste har han utvilsomt rett i, men spørsmålet er om man derved kan trekke menneskerettighetenes universelle gyldighet i tvil?

Brukt for å legitimere. Et lokalt eksempel ble framført i Vårt Land 5. januar av sosiologen Lars Jørgen Vik. Han henter støtte i professor Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet for å hevde at menneskerettighetene er et nøkkelord for en ideologi som norske etterkrigspolitikere har brukt for å legitimere sitt internasjonale engasjement.

Han siterer Churchill på at FN med menneskerettighetene har «satt vestlige verdier på tronen», og han hevder at «menneskerettighetsideologien» ble kamuflert som universell fordi man ikke kunne «selge» disse ideene som vestlige verdier.

Ifølge Vik (og Tvedt) er ikke menneskerettighetene universelle, de har bare blitt markedsført som det. At Islam og hinduisme knytter rettigheter til henholdsvis religiøs tilhørighet og kaste, oppgis som eksempler som beviser dette. Stortingsmeldinger og norsk politikk som gir innvandrere rettigheter til å opprettholde sin religiøse egenart får det glatte lag.

Kyros sylinder. Til dette vil jeg minne om kong Kyros den store, det persiske imperiums grunnlegger. Han inntok Babylon i 539 f. kr. og satte alle slaver og hærtatte folk fri, inklusive den jødiske befolkning som hadde vært fanger i Babylon siden 586.

På sin berømte «Kyros sylinder» i brent leire som ble funnet i Irak i 1879 og i dag befinner seg i British Museum, lot han skrive en erklæring som beskriver hvordan han lot alle religiøse grupper få gjenoppbygge sine gudshus og dyrke sin egen religion. Dette regnes som verdens første menneskerettighetserklæring, og deler av teksten er gjengitt over inngangsdøra til FN-bygningen i New York.

Kunnskapen om Kyros’ sylinder gjør det umulig å påstå at ideen om menneskerettigheter er et vestlig påfunn. På samme måte som Paulus sier at selv om hedningene ikke har loven, står lovens krav «skrevet i hjertet deres», vil jeg hevde at alle mennesker er gitt noen universelle rettigheter til liv, ytringsfrihet, trosfrihet, arbeid, likhet for loven osv.

En gudgitt forutsetning. Disse ligger som en gudgitt forutsetning som selvsagt kan forstyrres av kulturelt betingede forvanskninger, som kastesystemet og som religiøse maktstrukturers tilbøyelighet til å gi sine medlemmer flere rettigheter enn andre. Dette betyr ikke at FNs menneskerettigheter slik de er utformet i detalj er uavhengig av kontekst og historisk bakgrunn. Men verdenserklæringens ånd og dens rettferdighetsprinsipp er universell.

At menneskerettighetenes universelle gyldighet trekkes i tvil og angripes, kommer som en konsekvens av at verden oppleves som mer kompleks, og at endringer medfører ubehag. Norges enhetskultur er en saga blott. Det er smertefullt, men uunngåelig.

I denne tid er det viktig å gi våre gudgitte rettigheter rom for flere enn de som tilhører vår egen gruppe. Selvsagt skal vi derfor gjøre som Kyros den store og legge til rette for at alle skal få dyrke sin tro i frihet, så lenge det ikke skjer på en måte som kommer i konflikt med menneskerettighetene.

Fra deres egen verden. Det er et paradoks at Iran med et regime som i dag setter store deler av menneskerettighetene til side er landet som brakte oss de første kjente nedskrevne tanker om menneskerettigheter. Og det gir et grunnlag for håp i Midtøsten med alle sine diktaturer og konflikter, at det er mulig å påpeke at menneskerettigheter som for eksempel religionsfrihet er noe som kommer fra deres egen verden, ikke som et vestlig påbud.

Å hevde at menneskerettighetene er innebygget i alle lands kulturer er for drøyt, men å si at de som prinsipp er universelle og har klangbunn i alle menneskehjerter er noe annet, og det er derfor høyst relevant å føre en utenrikspolitikk som bidrar til å legge til rette for at de kan fremelskes overalt på kloden.

Angrepene mot menneskerettighetene er en farlig trend og et av flere fenomener som for tiden undergraver demokratiet.


Gå til innlegget

Kunsten og folkekirken

Publisert over 1 år siden - 570 visninger

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer.

Stor takk til Gard Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke for hans tydelige engasjement for kulturen og kunsten i kirken og for hans forståelse av hvor viktig dette er for å opprettholde Den norske kirke som folkekirke (Vårt Land 31.august).

Vår alles tilknytning til kirken hviler på noen viktige forutsetninger. En av dem er opplevelsen av at kirken er en åpen favn for oss alle som de vi er, et naturlig og selvfølgelig sted å gå med livets sorger og gleder.

En viktig inngang til den opplevelsen er at en stor bredde av mennesker bruker og forvalter kirkerommet og gjør det til en relevant og viktig ramme for de mange spørsmål, for tankens frie undring, for diskusjoner og for følelsenes uttrykk.

En like viktig inngangsdør er at vi blir berørt av de bibelske fortellingene på stadig nye måter, ikke minst slik at vi igjen og igjen fornyer en nærhet til Jesu ord og liv. Dette er referansefortellinger som i vår kultur har blitt holdt levende langt utenfor kirkens rammer.

For begge disse åpne dørene til kirken spiller kunst og kultur en avgjørende rolle. Gudstjenesten, kirkerommet og Bibelens bøker er kultur og både rommer og utfordrer mye kunst, men alt må til alle tider fortolkes på nytt. Diskusjonen mellom kirken og kunstnere og filosofer er våre vestlige kirkesamfunns store fortrinn og en del av Den hellige ånds gjerning i verden. Dette har historisk rommet nye smerte og skapt motsetninger, men i det lange perspektivet har det vært brytinger som har bidratt til demokratiutvikling og frigjøring av tro og tanke i mange land.

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet «folkekirke» blir en fjern størrelse.

Av disse grunner er hver millimeter vi har oppnådd av å styrke kunstens plass i kirken så umistelig, og derfor er det sterkt bekymringsfullt å se det som nå har skjedd med kulturrådgiverstillingene i bispedømmene Nidaros og Hamar.

Gå til innlegget

Kirkens kultursatsing forvitrer

Publisert over 1 år siden - 247 visninger

Nidaros bispedømme gjør kulturrådgiverstillingen om til «råd­giver kommunikasjon og kultur. «Det er en del av en allerede pågående forvitring av kirkens kultur­satsning.

Det er elleve år siden «Kunsten å være kirke», kirkens kulturmelding kom. Den tok til orde for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for kirke og kunst. Kirkemøtet vedtok samme år at kultur og kunst skal bli et hovedsatsingsområde i kirken, men ville heller ha et desentralisert opplegg med et kompetansesenter i hvert bispedømme, knyttet til eksisterende miljøer. Stiftelsen KULT ble etablert i Oslo som det første, med tilknytning til Kirkelig Kulturverksted og Kirkeakademiene. Så kom kirke- og kulturminister Giske på banen og etablerte kulturråd­givere med øremerkede midler i alle ­bispedømmer. Øremerkingen bortfalt etter to år. Nå er flere bispedømmer i ferd med å hule ut ordningen ved å gi kulturrådgiverne oppgaver som ikke faller inn under den opprinnelige hensikten med stillingen.

I Hamar har stillingen stått ubesatt i mer enn ett år. I flere bispedømmer har rådgiverne fått administrative oppgaver som er knyttet til avvikling av kirkevalget, og denne uken har Nidaros utlyst den ledige stillingen som kulturrådgiver med informasjonsarbeid og IKT som viktige komponenter i stillingen, og her spørres det ikke ­etter noen annen kompetanse på kulturfeltet enn at søkere med et «nettverk» innen kultur foretrekkes.

Dette er en markert svekkelse av kirkens kultursatsning og i strid med vedtak i både Kirkemøtet og Kirkerådet. Det er også et brudd med intensjonene bak ­bevilgningene fra staten. Det forventes at det nye kirkerådet og de nye bispedømme­rådene tar noen grep for å snu denne utviklingen. Åpen folkekirke har flertall i Kirkemøtet, Kirke­rådet og de fleste bispedømmeråd og er valgt på et program om å styrke satsningen på kultur som en del av den viktige innsatsen for å fastholde at Den norske kirke er en folkekirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.6.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 550 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 550 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 5 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 550 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 550 visninger
Håkon Jensen-Tveit kommenterte på
Hvordan være intim i en homofil relasjon hvis man er kristen?
rundt 5 timer siden / 1755 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Roar Flacké kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 6 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Les flere