Erik Dahl

Alder: 72
  RSS

Om Erik

Følgere

Frivillighet i Den norske kirke

Publisert rundt 1 måned siden

Man får ikke med flere frivillige ved å lage strategier. Frivillig innsats i kirken er resultat av et kall til tjeneste fra Jesus Kristus.

Bør frivilligheten styrkes i Dnk?

Stephen Sirris og Beate Jelstad Løvaas har skrevet en interessant artikkel i Vårt Land 19 august  om frivilligheten i Den norske kirke. De trekker frem viktigheten av å engasjere frivillige og lede dem i arbeidet. «Frivillighet er kirkens gull,» hevder de. Det høres da flott ut?

Joda. Hvis det hadde vært et idrettslag, en dugnadsgjeng i borettslaget, en aksjonsgruppe for rettferdighet og naturvern. Da hadde det vært en meget god artikkel.

Men for kirken, stiftet av en mann for 2000 år siden, Guds egen sønn. Han er ikke nevnt med ett ord i artikkelen.

La meg stille et retorisk spørsmål. Hvis Gud hadde dødd i morgen. Jeg mener, hvis han rett og slett opphørte å eksistere. Hva ville Den norske kirke ha gjort?

Jeg lurer på om den hadde fortsatt som før, som om ingen ting hadde hendt. Man har jo gode strategier, en gjennomtenkt pedagogikk, mange gode medarbeidere og en plan for å rekruttere og lede frivillige medarbeidere. Dette er så godt og gjennomarbeidet at man ikke trenger alt det guddommelige …

Slik oppfatter jeg artikkelen til Sirris og Løvaas. Tror dere virkelig at det går an å drive en kristen kirke uten Kristus?

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Det er han selv som er strategien – eller «veien», som han selv kalte det. Det er han som vet hvordan det skal gjøres – han er «sannheten». Og det er han som skal gjøre jobben for oss – han er selve livet. Tenk over det!

Jeg har vært frivillig i kirken i en mannsalder. Det har gått med atskillige timer til ledelse av gruppesamlinger, opphenging av plakater, guiding for turister som vil se kirken, gjennomføring av sportsgudstjenester, og mye annet. Mange andre har sikkert gjort mye mer enn meg. Men la det være klart: Jeg har ikke gjort dette fordi noen ansatte i kirken har laget en strategi. Jeg har gjort det fordi jeg har følt og opplevd et kall fra Herren Jesus Kristus.

Det er for meg den eneste grunnen til at jeg engasjerer meg i frivilligheten i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Ropstads standpunkt er helt greit

Publisert over 1 år siden

Håvard Nyhus skriver i Vårt Land 24. januar at statsråd Kjell Ingolf Ropstad ikke kan nekte å gå i Pride-tog. Jeg mener man her går over streken. Det kan da ikke være en menneskerett nærmest å tvinge folk til å gå i et tog de ikke identifiserer seg med? Fordi det dreier seg om er statsråd?

Pride betyr stolthet. Bibelens budskap om stolthet er todelt. For det første: «Gud står den stolte imot – den ydmyke gir han nåde». Det gjelder, slik jeg ser det, stolthet på egne vegne, over egne meninger og holdninger. Samtidig sier Bibelen: «Vi har vår stolthet i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre» (Filipperbrevet 3,3).

Det må da være en menneskerett for en kristen – enten han er statsråd eller ­menig – å følge sin overbevisning på dette området! Det går ikke an å ha ett liv som privatperson og ett som seremoni­mester. Mange forventer av statsråder at de er helstøpte. Derfor synes jeg Ropstads standpunkt er helt greit.

Gå til innlegget

Kvantemekaniske lignelser

Publisert rundt 3 år siden

Jeg mener ikke at Guds eksistens eller livet i hans rike kan forklares med kvantemekaniske modeller. Det ville være å ta kontrollen over Gud, og de som forsøker noe slikt, er på ville veier. Men jeg vil prøve å bruke noen begreper fra vitenskapen for å illustrere kristen tankegang og det kristne livet.

Jesus brukte mange bilder når ha snakket til folk. Lignelsene hans var slike bilder. Han sammenlignet livet i Guds rike med dagligdagse hendelser og erfaringer, som såing av korn, leting etter mynter man hadde mistet, sauer som var blitt borte og ble funnet igjen – og mange andre bilder. I dag forstår vi godt hva han mente, selv om samfunnet vårt er nokså forskjellig fra bondesamfunnet i Palestina for to tusen år siden.

Hvis Jesus hadde gått rundt hos oss i dag, tror jeg likevel han hadde brukt andre bilder. Sannsynligvis hadde han tatt i bruk begreper fra hverdagen vår. Jeg tror også han hadde tydd til tanker og ideer fra moderne vitenskap. Ut fra kjennskap til sitt publikum hadde han laget lignelser som passet inn i tiden.

Det som skal skrives her, må ses i et slikt lys. Jeg mener ikke at Guds eksistens eller livet i hans rike kan forklares med kvantemekaniske modeller. Det ville være å ta kontrollen over Gud, og de som forsøker noe slikt, er på ville veier. Men jeg vil prøve å bruke noen begreper fra vitenskapen for å illustrere kristen tankegang og det kristne livet. Slik som Jesus sammenlignet livet med et vintre – der han selv er selve treet (eller vinranken) og vi er grenene på det – vil jeg bruke tankegang fra kvantemekanikken for å belyse noen sider ved livet.

Dette vil jeg gjøre i svært forenklet form. Man trenger ikke å være fysiker for å forstå det.

Ideene som presenteres, er mine egne. De er nye og derfor uferdige. Det handler om en måte å se verden på som vitenskapen benytter. Jeg sløyfer alle utledninger og beviser. Jeg tar bare med meg bildene.

Lys består som kjent av ufattelig mange små «partikler» – fotoner. De er vektløse, og de svirrer rundt med en fart på 300.000 km/sekund. Egenskapene til fotonene beskrives ved hjelp av ligninger. (Merk forskjellen på en ligning og en lignelse!) Forskerne har forstått fotonene ganske godt. De kan betraktes som bølger eller partikler, alt etter som hva vi ønsker å beskrive.

Det finnes andre, mer sammensatte fenomener som beskrives med tilsvarende ligninger. Et eksempel er såkalte bogoloner i superfluider. De er oppkalt etter den russiske fysikeren Nikolai Bogoliubov. Jeg vil ikke prøve å forklare hva dette er, bare konstatere at også kompliserte partikkelklynger kan ha egenskaper som tilsvarer fotoner.

La oss nå ta utgangspunkt i tre sentrale begreper i Bibelen: tro, håp og kjærlighet. Paulus sa det slik i det berømte kapittel 13 av Første Korinterbrev: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13). Dette verset har blitt mye brukt, og til dels misbrukt, i den senere tid. Slik jeg oppfatter det, snakker ikke Paulus her om den kjærligheten vi selv presterer, men om Guds kjærlighet som vi kan speile. Det er også Gud som er opphav til troen og håpet. Det kommer jeg nærmere inn på straks.

Vi skal prøve å kvantisere de tre begrepene til Paulus. Med kvantisering mener jeg ikke bestemmelse av hvor mye man har av dem, men en prosess som fysikerne benytter. Den kalles egentlig «kanonisk kvantisering». Man tilfører dagligdagse begreper en kvantemekanisk språkdrakt.

Jeg vil begynne med håpet og så ta troen og kjærligheten etterpå. Håpet er forventning om en bedre fremtid. Jesus åpnet Bergprekenen (Matteus kapittel 5-7) med å snakke om at alt vil bli bedre for den som er oppriktig i sin gudstro. «Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» Og så videre. Alle saligprisningene dreier seg om håp, slik jeg oppfatter dem. Vi kan stusse over det litt gammeldagse ordet salig. Som det står i en fotnote i 2011-Bibelen, dreier det seg som et formelaktig hebraisk uttrykk der et menneske gratuleres med sin lykke i nåtid eller fremtid.

Håpet er noe som kommer fra Gud gjennom hans løfter. Jesus taler på vegne av sin Far i himmelen. Han snakker om at de fattige, de sørgende, de barmhjertige, de ydmyke og de forfulgte har en bedre fremtid i vente – i Guds rike. Og han oppfordrer oss til å bringe dette budskapet videre. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Vi skal bringe håpet til verden.

La oss nå anta at håpet kommer i små kvanta. Som lyset kan deles opp i fotoner, deler vi håpet opp i noe jeg kaller elponer. («Elpis» er det greske ordet for håp.) Hver gang vi forteller noen om håpet de har i vente i Guds rike, overfører vi et elpon. Det er ikke noe vi finner på selv – det kommer fra Gud. For å kunne gjøre dette, må vi være på bølgelengde med Kristus. Vi gjør det på oppdrag fra ham, med Den hellige ånds kraft. Vår oppgave er å være en overføringskanal for elponer. Vi skal viderebringe dem fra Gud, slik Jesus gjorde.

Hvordan kan vi fungere som overføringskanal? Det er et mysterium, og det kan bare forstås ved Den hellige ånd. Gud gjør oss selv i stand til å være slike kanaler, hvis vi åpner oss for det. Dersom vi selv prøver å ta kontrollen, struper vi kanalen, og det slutter å gå signaler gjennom den.

Så mye om håpet. En tilsvarende tankegang kan brukes for de to andre begrepene: troen og kjærligheten.

Mange tenker på troen som noe man presterer. Det er enkelte bibelord som kan tyde på det, blant annet når Jesus snakker om at troen kan flytte fjell (Matt 17,20). Da Peter skulle prøve å gå på vannet, ble han redd og sank. «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» sa Jesus (Matt 14,31). Men samtidig er det klart gjennom hele Bibelen at tro ikke er noe vi kan tilegne oss på egen hånd. Paulus sier det slik: «For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg» (Ef 2,8-9).

Troen kommer fra Gud, og den fører oss til Gud og det evige livet, slik det er uttrykt i Den lille bibel: «… hver den som tror på ham, skal ha evig liv». Men jeg finner ikke dekning i Bibelen for Desmond Tutus slagord: «Gud tror på oss», for i oss selv er vi syndige, og Gud tåler ikke synd. Jeg mener derfor det er riktigere å si: «Kristus tror for oss». Vi «overtar» hans tro. Dette er fint uttrykt i salme 482 i Norsk salmebok 2013: «Ver du min tru, den vona eg ber.»

Vi vil nå kvantisere troen, på samme måte som vi gjorde med håpet. Her er det spesielt viktig å holde fast ved at det ikke dreier seg om størrelsen på troen – bare en kvantemekanisk måte å se verden på. Jeg velger å kalle en tros-kvant for piston, ut fra det greske ordet «pistis», som betyr tro.

Vår oppgave er å overføre pistoner til medmennesker, på samme måte som vi skal viderebringe elponer. Men det gjøres ikke bare ved å snakke og forkynne. Like viktig er eksemplets makt. Ved å leve i pakt med Guds bud og være på bølgelengde med Kristus, kan andre se hvordan kristenlivet fungerer.

Bibelen er stappfull av bilder på tro. Ja, hele Bibelen handler egentlig om dette. Det er malerisk oppsummert i Hebreerbrevet kapittel 11, som beskriver noen av troskjempene i Det gamle testamente. Vår oppgave er «å fullføre løpet, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr 12,1-2). Eller for å si det med vår nye språkbruk: Vår oppgave er å være kanal for troen som kommer fra Jesus Kristus og ender hos ham. Vi skal overføre pistoner – hver dag, hvert minutt. De kommer fra Guds sønn og går til ham, via folk vi møter. Vi må passe på å holde kanalen åpen, så vi ikke hindrer dem.

I Bergprekenen sier Jesus det slik: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16).

Vi skal lyse – og altså overføre fotoner. Og vi skal overføre et budskap fra Gud, i form av pistoner.

Når skal vi gjøre det, og hvordan? Her vil jeg som et eksempel vise til Jesusbønnen: «Jesus Kristus, Guds sønn – forbarm deg over meg, en synder!» Den kan vi be når som helst, og etter å ha praktisert den en stund, går den «i blodet».

Noen ganger er det tungt å overføre pistoner. Det kan medføre smerte og forfølgelse. Men Peter sier det slik i sitt første brev: «Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen deres blir prøvet, skaper det utholdenhet» (1 Pet 1,2-3).

Men kjærligheten da – kan den beskrives på samme kvantemekaniske måte? Det kan virke litt fjernt. Men husk at kjærligheten kommer fra Gud. Johannes sier det slik i sitt første brev: «Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss» (1 Joh 4,8-10).

Det står også: «La oss elske hverandre! For hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud» (1 Joh 4,7). Med andre ord: Vi skal speile Guds kjærlighet – og overføre den videre til medmennesker!

Igjen skal jeg forsøke å kvantisere. Det høres kanskje banalt og litt blasfemisk ut å tukle med noe så hellig som Guds kjærlighet. Men det handler om å forstå de begrepene som brukes i Bibelen. Som sagt gjorde Jesus noe lignende da han talte i lignelser.

Jeg vil kalle kjærlighetsgjerningene for agaponer, etter det greske ordet «agape» som betyr guddommelig kjærlighet. Det understrekes at det dreier seg om konkrete handlinger. Gud viste sin kjærlighet til oss i noe veldig konkret: han sendte sin eneste sønn til oss for at vi skulle bli levende. Når vi overfører agaponer, skjer det i form av konkrete handlinger overfor medmennesker – handlinger som har utspring i Gud selv og hans kjærlighet til oss. Vi kan ikke prestere noe særlig på denne arenaen. Hvis vi selv skal ta initiativet og påtvinge andre noe vi mener er «bra for dem», ender det ofte i misere, ja katastrofe. Krig for eksempel. Ingen krig kan rettferdiggjøres. Gud fører ikke kriger, og Jesus brukte ikke vold. Guds «våpen» er kjærlighet.

Kjærligheten – overføring av agaponer – er et uovervinnelig våpen. Den vil i følge Bibelen føre til en endelig seier en gang i fremtiden.

Elponer, pistoner, agaponer. Vår oppgave er å la dem flyte gjennom oss. For å kunne gjøre det må vi være på bølgelengde med Kristus. Og det kan vi være med Guds hjelp, ved å åpne oss for hans budskap og svare på hans kall.

Gud er både sender og mottaker. «For fra ham og ved ham og til ham er alle ting» (Rom 11,36). Vi er bare kanaler som han kan bruke.

For meg er dette en befriende tanke.

Gå til innlegget

Kristendom = humanisme?

Publisert over 3 år siden

Var Jesus en humanist? Var menneskerettigheter det som sto øverst på hans agenda?

I DAG ER DET mange som hevder at kristendommen og humanismen hører sammen. Den nye paragraf 2 i Norges grunnlov lyder slik: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det virker som om man mener at det kristne og det humanistiske utfyller hverandre.

Men var Jesus en humanist? Var menneskerettigheter det som sto øverst på hans agenda?

Mye kan peke i den retning. Jødene var hardt presset av de romerske okkupantene. Jesus var sannsynligvis selv utsatt for de harde økonomiske realitetene, og han ble forfulgt av myndighetene. Dette burde være grunn god nok til å bli aktivist. Men var slike forhold avgjørende for hans engasjement – ja, for hele den jødiske oppstanden?

Det tror jeg ikke. I følge Tom Wright1 var det ikke først og fremst de materielle forholdene, og heller ikke den fysiske brutaliteten, som provoserte jødene. Nei, den største anstøtsstenen for dem var at romerne var hedninger, og at de undertrykte den jødiske religionen. Dette stred med den pakten Israel hadde inngått med sin Gud: at de skulle være lys og salt for hele verden, og at frelse skulle komme til alle mennesker gjennom dem.

Ut fra et slikt syn er det vanskelig å hevde at Jesus var humanist. Det er selvsagt visse likhetspunkter mellom humanistiske prinsipper og hans appeller om ikkevold, nedfelt i det dobbelte kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft, og din neste som deg selv» (Mark 12,30-31). Humanister vil nok ikke gå med på at vi skal elske Gud – de mener jo at han ikke finnes. Men de arbeider for empati og medmenneskelighet. Når det gjelder kjærlighet til vår neste, har de visse begrensninger. Vi skal selvsagt elske, hevder de, men det er grenser for kjærligheten. Noen ganger er polarisering og kamp svaret, om nødvendig med våpenmakt. Der avviker de radikalt fra Jesu lære.

Som et hovedpoeng vil jeg hevde at mens tro på Jesus innebærer at man lar sin oppmerksomhet gå mot noe utenfor seg selv, vil humanistene rette troen sin mot mennesket. «Humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur og erfaringer,» heter det i Norsk humanistmanifest 2006.2 Og videre: «Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.» Det står også: «Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter.» Sagt med andre ord: Man tilber mennesket og dets fortreffelighet, ikke en utenforstående Gud. Humanistene kjemper for retten til «frihet fra religion», samtidig som deres egen tro fremstår som en religion på alle vesentlige punkter, i følge Harari.3

Humanisme og kristentro i dagliglivet

Kristentroen bygger på det historiske faktum at Jesus fra Nasaret ble henrettet i Jerusalem, sannsynligvis i år 30 etter starten på vår tidsregning. Han var anklaget for å utgi seg som «Jødenes konge»; – en plakat med denne innskriften hang på korset hans. Kristne tror at Gud hadde sendt Jesus til verden og styrte tankene hans mens han levde her. Jesus gikk «frivillig» i døden (riktignok fordi Gud ba ham om det). Det hadde vært fullt mulig for Jesus å rømme unna. Men han provoserte bevisst både jødiske og romerske autoriteter. Han ble henrettet under romersk lov. Selv var han overbevist om at han ved sin død åpnet en dør til himmelriket for menneskene. Dette er det vanskelig for oss å forstå fullt ut, selv om vi aner at Jesu død har hatt enn slik virkning. Millioner av mennesker har blitt overbevist om det i de to tusen årene som har gått siden han døde.

Humanismen avfeier hele historien om Jesus og hans død som irrelevant. Jesus ses på som ett av tusenvis av mennesker som ble korsfestet, og de anser troen på hans guddommelighet som et menneskelig påfunn. Humanister hevder dessuten at tankegangen bak kristentroen, slik den er nedfelt i Det nye testamente, er avleggs. De argumenterer for at hver tidsalder må utforme sin egen religion, etter det man da har behov for.  

Kristne ser på avhengighet av Gud som et mål i seg selv. Humanistene vil riste av seg enhver slik avhengighet, selv om naturen beviselig setter begrensninger. Alle mennesker blir syke og dør, før eller siden. Dessuten har jorden begrenset kapasitet for vår utfoldelse i det lange løp.

Det er flere forskjeller mellom kristentroens og humanismens religiøse oppfatninger. Mens kristne hevder at verden en gang ble skapt av Gud, og at han fortsetter å styre den, sier humanister at de baserer seg på rasjonell tenkning og vitenskap. Mange kristne vil imidlertid også hevde at deres tro er i tråd med vitenskapen.4 Kristne tror at livet – på ett eller annet vis – fortsetter etter døden, mens humanister mener at alt er slutt når vi dør.

Nå vil jeg gå systematisk gjennom forskjeller mellom humanisme og kristendom. Disposisjonen er lånt fra Waggoner5, men tankene er stort sett mine egne. Det understrekes at jeg er nokså uenig med Waggoner på mange områder.

Filosofi

Humanister holder fast på at livet har utviklet seg ved en tilfeldighet og at bare de mest tilpasningsdyktige organismene overlever i det lange løp. Som kristen er jeg egentlig ikke uenig i at de fleksible overlever, men jeg tror at universet ble satt i gang ved en «villet handling» forut for Big Bang – for 13,8 milliarder år siden. Jeg tror også at det er en styrende intelligens i verdensrommet som forskerne ennå ikke har forstått. Som fysiker vet jeg hvor mye det er man ikke kan forklare. Høyst sannsynlig vil man finne ut mer om lovmessigheter i fremtiden.

Alle de hundre tusen milliarder (1014) cellene i kroppen vår har et felles opphav. De kommer fra én eggcelle og én sædcelle som smeltet sammen og så delte seg – mange ganger. Livet i alle cellene våre er koordinert. Ustyrlige celler kalles kreft (cancer). Jeg tror også at alle mennesker utviklet seg fra ett foreldrepar og at de koordineres av en overordnet kraft.  Dessuten mener jeg at det alltid vil være rom for tro på noe som er mer avansert enn oss.

Slik jeg ser det, støter humanistene på et problem når de hevder at verden utvikler seg ved ren tilfeldighet. Da burde den være underlagt termodynamikkens andre lov, som sier at alt går mot kaos. Hvordan skulle da livet ha oppstått og utviklet seg? Jeg tror det må være en skapende kraft i naturen som vi ennå ikke har avdekket. Kanskje finner man en gang «en tredje lov» – knyttet til kjærlighet og samspill.

Vi individer av arten homo sapiens er neppe det siste trinnet i utviklingen. Kanskje Jesus representerte en variant som går forbi vårt utviklingsstadium. En gang i fremtiden – nær eller fjern – kan alle innbyggere bli som ham.

Historie

Opp gjennom historien har det vært mange ulike meninger om hvordan livet skal leves. Det er selvsagt umulig å gå i detaljer her. En ganske god oversikt er gitt i Davidsens og Søviks bok Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler!4 Jeg vil bare her berøre et par iøynefallende poeng.

En grunnleggende forskjell på kristendom og humanisme er at Bibelen hevder at alle mennesker har syndet (Rom 3,23), og at de derfor trenger frigjøring ved hjelp av en utenforstående makt.  Humanistene vil ikke akseptere synd som et relevant begrep. De hevder at mennesket i sin natur er godt, og at man kan frelse seg selv. «Menneskene styrer egentlig alt,» hevder de. Dette gjelder særlig spørsmål som har med moral å gjøre. «Siden mennesket har fått evne til å tenke, planlegge og ta beslutninger, er det i stand til å styre utviklingen i verden, selv om det noen ganger virker veldig vanskelig.» Man skimter her Jürgen Habermas i bakgrunnen: hans teori om kommunikativ rasjonalitet.6 Den plasserer fornuften i mellommenneskelige strukturer – og ikke i kosmos eller i «vitende subjekter». Habermas forutsetter at alle egentlig ønsker å oppnå gjensidig forståelse og at menneskene kollektivt er flinke nok til å oppnå det.

Jeg mener dette er urealistisk. Bare les dagens aviser: det handler om mord, krig, voldtekter og manipulering. I kortere perioder har menneskeheten sørget for fred og ro, men så har krig og elendighet blusset opp igjen.

Etikk

Sekulære humanister påstår at grunnlaget for menneskelig erfaring har utviklet seg av seg selv. Man kan kanskje være enig i en slik hypotese. Jeg tror at mennesker gjennom tidene har møtt stadig nye utfordringer, som følge av naturkatastrofer, overbefolkning, krig, ville dyr og mye annet. Utviklingen førte til at vi trolig for omtrent 75.000 år siden og ble i stand til å lagre informasjon, planlegge, ta beslutninger og fortelle andre om ting vi opplevde. Dette satte mennesket i en særstilling på jorden og er nok nøkkelen til vår suksess.

Men spørsmålet er om dette skjedde helt av seg selv. Det forutsatte omfattende endringer i DNA-molekylene våre. Kort fortalt var dette en meget krevende prosess, og det faktum at så mange sliter med alvorlige mentale problemer, vitner om at endringen ikke har vært helt vellykket. Jeg er ikke i stand til å vurdere i hvilken grad Gud spilte en rolle i denne prosessen, og hvor mye av miseren som skyldes menneskelig egenrådighet.

Hjerneforskerne har ikke helt forstått hva bevissthet er. Man er på sporet av den, slik det blant annet er fremstilt av Damasio.7 Men selv han innrømmer at vitenskapen har et godt stykke igjen før man har løst tankekraftens mysterier. I tråd med det som er sagt om Big Bang, velger jeg å tro at overordnede krefter («Gud») har en finger med i spillet.

Et annet viktig poeng når det gjelder etikk, er forholdet til begrepet ansvar. Kristne hevder at vi mennesker har fått livet som en gave av Gud og at vi er ansvarlige for å bruke det slik han har lagt opp til. Humanistene legger større vekt på at mennesket har fått visse grunnleggende rettigheter som samfunnet skal oppfylle. Denne forskjellen er ikke triviell.

Biologi

Fundamentalistiske varianter av kristendom argumenterer med at alt levende er skapt av Gud direkte og at naturvitenskapen og Darwin tar feil. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Som Davidsen og Søvik så godt beskriver, trenger det ikke være noen motsetning mellom evolusjonslæren og kristentro. De gjør seg til talsmenn for en «teistisk evolusjon», i det de hevder at Gud virker gjennom naturlovene som han har skapt og opprettholder. De finner det vanskelig å beskrive hvordan livet har oppstått, men mener at en naturlig forklaring virker mest rimelig.

Medisin

Den kristne oppfatningen er at livet er «hellig». Som Guds skaperverk skal vi betrakte det i ydmykhet og undring. Ut fra et slikt syn vil det være om å gjøre å redde liv under alle forhold.

Humanister fremhever begrepet «livskvalitet» og er tilbøyelige til å se på mennesket som en «vare». Dette fører gjerne til at bare fysisk målbare avvik blir behandlet. Åndelige verdier og holdninger tillegges ikke tilsvarende vekt.

Disse grunnholdningene får mange konsekvenser. Kristentroen innebærer for mange at vi ikke skal «tukle» med livet – ikke bruke medikamenter og stoffer som endrer personligheten, ikke gå over grenser når det gjelder kunstig befruktning, ikke endre på klare bibelske oppfatninger av hva som er en mann og en kvinne, og hvordan de lever sammen – og en rekke andre problemstillinger av etisk og moralsk art som blir aktuelle med vitenskapens nyoppdagelser. De fleste kristne holder fast på kjernefamilien som den grunnleggende enheten i samfunnet.

Humanister bestrider mye av dette. Selv om det er ulike oppfatninger, er den generelle trenden at de ønsker å utforske og utnytte nyvinninger innen medisinen. Sæd- og eggdonasjon gjør at homofile par kan få barn, grensene mellom kjønnene dempes og «et tredje kjønn» legaliseres, ulike preparater tillates som bidrar til helt nye bevissthetstilstander.  Den tradisjonelle familien, med far, mor og barn, settes under press. I og med at mennesket selv skal bestemme hva som er rett, samtidig som tradisjonelle moralregler settes ut av spill, er det vanskelig å se hva utviklingen vil føre til.

Psykologi

Fundamentalister kommer med mange utsagn om kropp og sjel som jeg ikke deler. Damasio har klart tilbakevist Descartes’ syn om at vi har én legemlig og én sjelelig virkelighet.7 Han er dermed mer på linje med den gamle jødiske oppfatningen enn med Platon.

Derimot er det noen psykologiske avledninger av det kristne grunnsynet som strider mot moderne humanistiske oppfatninger. Bibelen fremhever klart at lidelse kan føre til noe positivt. Lidelsen er i noen tilfelle Guds måte å forme mennesker på. Det vises blant annet til første Peters brev, kapittel 1. Vi skal huske at Jesus gikk gjennom ufattelige lidelser mot slutten av livet sitt på jorden, og han oppfordret etterfølgere til «å ta sitt kors opp» og følge ham.

Bønn har en enorm kraft – alene med Gud eller sammen med andre. Særlig har jeg funnet at bønn i små grupper er virkningsfullt. Det er slett ikke alltid man får det man ber om. Men poenget med bønnen er at man selv forandres og styrkes i kontakten med Gud. Bønnegrupper er også et sted for bekjennelse og utveksling av indre tanker og synder. Jeg har erfart at det har en helbredende virkning.

Alt dette er stort sett ukjent mark for humanister. De gjør ofte alt for å unngå lidelse, gjerne med kunstige midler. Personlig synd blir erstattet med «statens ansvar». Om mennesker lider, legges skylden på styresmaktene. Kanskje er dette noe av grunnen til at det det er så mye syting og klaging over helsevesenet i ett av verdens rikeste land, med et velfungerende velferdssystem?

Sosiologi

For kristne har Guds ord autoritet. Dette betyr etter mitt syn ikke at vi skal ta bokstavelig alt som står i Bibelen. Men ved å lese den hellige boken i sammenheng, kanskje i forskjellige oversettelser, er det min erfaring at det kommer frem et klart og entydig bilde av hvordan vi skal forholde oss til virkeligheten. Et sentralt bibelvers er Johannes 15,5, der Jesus sier: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Uten meg kan der ikke gjøre noe.» Å være i Jesus innebærer å ha tankene festet på ham, og omvendt: å la Jesus være i oss betyr å slippe ham inn i vårt innerste hjerterom.

For kristne er lydighet mot Gud og hans plan ikke noen byrde, men en befriende livsinnstilling. Man blir del av et verdensomspennende fellesskap der alle forholder seg til den samme Gud.

Sekulære humanister har ikke noe tilsvarende fellesskap. Riktignok har de en del felles verdier, men individualismen er livsnerven i deres grunnsyn. Rettighetstankegangen fører til mange konflikter og kryssende hensyn. Et eksempel er retten til å få barn for homofile par og enslige kvinner (eller menn). Dette kan i mange tilfelle kollidere med barnets rett til å ha en mor og en far.

Det hevdes at religion – særlig kristentro – er en privatsak. Problemet er at Jesus sa noe radikalt forskjellig fra dette. Hans hovedbudskap var at Guds rike vil bryte frem. Guds rike – eller kongerike – er en helt reell styreform, der alle forholder seg til Gud. Opp gjennom historien har mange forsøkt å skape et slikt rike på jorden. En av dem var Jean Calvin. Han prøvde å skape en «gudsstat» i Genève.9 Slikt har alltid mislyktes. Jeg tror ikke på menneskeskapte gudsriker. Men som kristen tror jeg at Guds kongerike kommer til å bli en realitet en eller annen gang i fremtiden.

Sosialhumanismen (eller kommunismen) må anses som et forsøk på å skape en slags gudsstat på jorden, riktignok uten Gud. Som Harari så klart beskriver, har de kommunistiske eksperimentene i det tjuende århundre på de fleste områder spilt fallitt. Liberalhumanistene tar derfor avstand på forsøk på å danne slike stater, men deres tro bli gjennomsyret av individualisme og tro på den enkeltes evner og rettigheter.

Rettsvesen

Kristen tro og moral ligger til grunn for mye av rettspraksisen i den vestlige verden. I Norge førte innføringen av kristenretten på begynnelsen av 1000-tallet til store endringer i samfunnet. Selv om mye urettferdighet har skjedd i kirkens navn, er de fleste enige i at det kristne grunnsynet har medvirket til en human utvikling i landet. Respekt for Gud og tro på hans forsyn har styrt mange ledere opp gjennom historien.

Denne holdningen møter nå utfordringer, først og fremst fra humanistisk hold. Det legges vekt på menneskelige vurderinger og meningsbryting, og Habermas sine tanker har gjennomslag. Lovene relativiseres og endres ut fra hensiktsmessighet – gjerne i et kort perspektiv. Ansvaret for å bekjempe forbrytelser legges på staten, og den enkeltes ansvar pulveriseres, blant annet ut fra rettighetstankegang. Enhver skal ha menneskelig behandling, selv om man har utført de groveste brottsverk.

Politikk

Kristendom og politikk har ofte vært blandet sammen på usmakelig måte. Kristendemokratiske og kristensosialistiske partier har dekt seg under kristennavnet og kjempet for sine egne saker. Selv reagerer jeg sterkt på måten Donald Trump brukte kristne innslag under sin innsettelsesseremoni som president. Religion har blitt misbrukt av makthavere gjennom alle tider. Noen hevder til og med at maktbruk og undertrykkelse er selve hovedberettigelsen for religion.2

Jeg ser at de har et poeng, men deler ikke oppfatningen når det gjelder sammenligningen mellom humanisme og kristentro. Humanismen har de siste par hundreår hatt tre ulike innkledninger: sosialhumanisme, evolusjonær humanisme og liberalhumanisme. Det første er bedre kjent under navn som kommunisme eller sosialisme. Med evolusjonær humanisme tenkes gjerne på nasjonalsosialisme eller nazisme. I dette kapitlet har vi i stor grad behandles liberalhumanismen, av mange rett og slett kalt liberalisme. Den er høyst levende i samfunnet i 2017, men det er mange som mener den er under press, blant annet fordi datateknologi og andre tekniske nyvinninger undergraver det enkelte menneskes integritet og selvstendighet. Under kampanjen for Brexit og under det amerikanske presidentvalget i 2016 ble dataanalyser brukt meget aktivt for å påvirke velgerne.

I Norge bekjenner kong Harald V seg til den evangelisk-lutherske tro, og han sa i nyttårstalen 2016/17 at han verdsetter vigslingen da han tiltrådte. Vissheten om at han arbeider under Guds velsignelse gir ham styrke i kongsgjerningen. Selv om noen stiller spørsmål ved at dette står i grunnloven, er det neppe mange som hevder at kongen misbruker kristentroen til undertrykkelse. Tvert imot, nettopp troen er for ham en spore til å kjempe for de svake i samfunnet, og hans menneskelighet overgår den vi finner hos de fleste profesjonelle politikere her i landet. Dette gjør ham til et samlende symbol for de fleste av oss.

Økonomi

Kristendommens bidrag når det gjelder økonomi dreier seg først og fremst om rettferdighet, slik jeg ser det. Der er den nesten på linje med kommunistenes målsetning: at alle skal arbeide etter evne og få etter behov. Dette er i konflikt med liberalismen, som særlig i de senere år har medført sterkere og sterkere konkurranse. En uunngåelig følge av dette er sosiale ulikheter.

Jesus stilte seg alltid på de fattiges side. Selv om dette i og for seg skulle stemme med humanistiske tanker, har liberalhumanismen i praksis et helt motsatt resultat.

Skole

Undervisning i kristen regi tar utgangspunkt i Guds ord og troen på at han har skapt oss og gitt oss utfordringer. Kristen nestekjærlighet er et grunnprinsipp. Det er viktig for kristne at vår arv fra Olav den helliges tid blir ivaretatt og at etikk og moral bygger på kristne grunnverdier. Lærere bør ha en høy moralsk standard. Etter min oppfatning kan man ikke kreve at lærerne skal holde sin tro hemmelig. Men de må behandle alle elever med respekt og akseptere at det er mange livssyn i klassen. En grundig opplæring i Bibelen og kirkehistorien kan neppe skade noen, og for at stoffet skal bli levende for elevene, bør de se hva kristentro innebærer i praksis.

Mange humanister vil bestride det jeg her har skrevet. De påstår at det er en menneskerettighet å slippe å høre om kristentro. Men aksepterer de også at det er en menneskerettighet for kristne elever å slippe å høre om humanismen?

Kulturliv

Skal kulturen skal være kristen eller humanistisk? Dette må anses som et relevant spørsmål i dag. Jeg mener at kristne ikke bør presse sitt syn på folk som ikke er interessert. Ateister skal få lov til å hevde at Gud ikke finnes, uten å bli kritisert for det. Kunsten følger sine egne veier, og den er trolig like gammel som religionen i menneskehetens utvikling.

Men humanetikere kan heller ikke kreve at de kristne tier stille.

Oppsummering

Humanismen – og da spesielt liberalhumanismen – fremstår som en alternativ religion til kristendommen. Den har i dag ganske mange tilhengere, og den preger mye av samfunnslivet. De fleste anser dette som uproblematisk. Men som John Allen sier i boken Forfulgt: Den globale krigen mot kristne, er slike liberale holdninger ofte med på å kneble dem som ser på Jesus som sin frelser og livgiver.10 Om dette i sin tur vil gå over i aktiv kristenforfølgelse i Norge gjenstår å se, men tendenser ute i verden kan peke i en slik retning.





Referanser:

Wright, Tom, 2011. Simply Jesus. Who he was, what he did, why it matters. SPCK. ISBN 9780281064793.

https://human.no/om-humanisme/norsk-humanistmanifest-2006/

Harari, Yuval Noah, 2016. Homo Deus. A brief history of tomorrow. Harvill Secker. ISBN 978191070184.

Waggoner, Robert L, 2007. Christianity or humanism: Which will you choose? Publishing Designs. ISBN 9780929540672.

Davidsen, Bjørn Are og Atle Ottesen Søvik, 2016. Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler!  De store spørsmålene #2. Efrem forlag.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%BCrgen_Habermas

Damasio, Antonio, 2010. Self comes to mind. Constructing the conscious brain. Vintage. ISBN 9780099498025.

Damasio, Antonio, 2006. Descartes’ error. Emotion, reason and the human brain. Vintage. ISBN 9780099501640.

http://www.sandaren.se/debatt/500-ar-med-motsagelsefull-gudsstat

Allan, John Jr, 2016. The global war on Christians.Image. ISBN 9780770437374.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere