Erik Lunde

Alder: 38
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Norske verdier og Downs syndrom

Publisert rundt 2 måneder siden - 1080 visninger

Er det en norsk verdi å velge bort mennesker med Downs syndrom?

Et indisk bryllup kan være en eksplosjon av farger. Ekteskapsinngåelsen strekker seg over flere dager og er spekket med ritualer og festligheter. Feiringen rammes inn av blomster, gull og glitter. Både bruden og brudgommen er kledd i drakter med vakre broderinger. Mange gjester kommer i prangende klær og smykker. Bordene er dekket av delikatesser som sprenger alle fargekart. 

            Et bryllup i India er ikke en privat affære, men en stor, offentlig begivenhet. Som regel er mange hundre bedt til bryllupsfeiringen. Langt fra alle kjenner brudeparet personlig. Det skal legges merke til når to personer forenes for livet og familiene deres knytter bånd. 

            Derfor blir det også merkbart når bryllupsfesten uteblir. Og mange steder i India er det akkurat det som skjer. Årsaken er ikke at færre enn før ønsker å gifte seg eller at den tradisjonelle bryllupsfeiringen har gått av moten. Bryllupsfestene blir færre fordi familiene i landsbyene mangler jenter å gifte bort.

 

Over hele India finnes det landsbyer der andelen jenter er så lav at det går svært lang tid mellom bryllupene. Noe av jentemangelen på landsbygda skyldes at unge kvinner tiltrekkes jobber i de urbane vekstområdene. Men hovedårsaken er at det ikke fødes og vokser opp nok jenter. Det mangler 50 millioner jenter og kvinner i den indiske befolkningen. Noen ble drept umiddelbart etter at de ble født. Noen ble neglisjert til døde som barn, noen ble ofre for den omfattende volden som rammer indiske jenter og kvinner. Men de aller flest sorteres bort under svangerskapet, når ultralyden avslører barnet er ei jente. 

             Indias manglende jenter vitner om et samfunn der kvinner over tid har hatt svært lav verdi. Kjønnsselekteringen er «urovekkende fordi den reflekterer den vedvarende lave statusen til kvinner og jenter,» skriver FNs befolkningsfond. 

 

Vi som har vokst opp i et av verdens mest likestilte land, der likeverdet mellom gutter og jenter, menn og kvinner er en selvfølge, reagerer naturligvis med vantro på at mennesker kan være uønsket og velges bort bare fordi de har feil kjønn. 

            Da tall fra Rikshospitalet i 2010 kunne tyde på at kjønnsselektiv abort forekommer i enkelte miljøer i Norge, reagerte de fleste med avsky. «Å ta bort et friskt barn, fordi det har feil kjønn, det er sånn at man nesten ikke kan tro det», sa daværende helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen fra Arbeiderpartiet. Da Bioteknologinemnda tidligere i år ga helsetjenesten klarsignal til å ta i bruk en ny blodprøve som kunne avdekke fosterets kjønn på et tidlig stadium, beroliget rådets leder, Kristin Halvorsen, med at den ikke ville bli brukt til å velge bort jenter. «Det er bred enighet i det norske samfunnet om at vi ikke skal tillate eller legge til rette for at foster skal kunne selekteres utelukkende på grunnlag av kjønn. Kjønnenes likeverd er grunnleggende og selvsagt verdi i Norge,» skrev Halvorsen. 

            Det er vanskelig å være uenig med Strøm-Erichsen og Halvorsen. Men det reiser et spørsmål: Hvorfor ser vi helt annerledes på sortering av mennesker med Downs syndrom? 

 

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at 90 prosent av alle svangerskap der det oppdaget Downs syndrom, blir avsluttet. Tallene er ikke spesielle for Norge. Over hele Vesten ser vi det samme mønsteret. Testene som kan avdekke Downs blir stadig bedre, og det store flertallet som får vite at de venter et barn med et kromosom for mye, lar være å bære frem barnet. 

            Det kan selvsagt være mange årsaker til at svangerskap avsluttes. Poenget er ikke å rekke en pekefinger mot den enkelte som tar valget. Men når nesten alle velger likt, viser det med tydelighet at mennesker med Downs syndrom har lav status i vårt samfunn. De velges bort fordi vi ikke tillegger dem samme verdi som andre. For å parafrasere Bioteknologinemdas leder: Likeverdet mellom oss «normale» og mennesker med Downs er lang fra «en grunnleggende og selvsagt verdi i Norge». 

            Når moralfilosofer kan skrive at «samfunnet ikke blir fattigere uten Downs» eller stortingspolitikere kan lire av seg av seg at vi ikke trenger «et syndrom for å skape mangfold», forteller det at noen tenker at vi klarer oss fint uten Downs-folket. 

            Hvilken annen gruppe hadde det vært mulig å møte med den samme arrogansen? Hvis moralfilosofer og politikere hadde sagt det samme om hvilken som helst annen identitet, hadde folk trukket til gatene for å protestere. Men terskelen vår er langt høyere når denne type utsagn rammer mennesker med Downs syndrom.

 

Det er ikke makthaverne, flertallet og de som representerer «det normale», som skal definere hvilke mennesker som hører til i mangfoldet eller ikke. 

            Mennesker med Downs har kjempet en lang kamp for å bli akseptert og inkludert i samfunnet. Målet har vært klart: At mennesker med Downs syndrom skal erfare verdighet, oppleve seg ønsket og kunne kjenne stolthet over sin identitet. 

            Sorteringen av mennesker med Downs syndrom slår beina under dette. Vi kan ikke utrydde Downs syndrom og samtidig si til mennesker med Downs at de er ønsket i samfunnet. Vi kan ikke si at samfunnet ikke blir fattigere uten Downs og samtidig hevde at alle mennesker er likeverdige. Det henger ikke sammen. 

 

Erik Lunde, forfatter av boken Uønsket. Mennesket i sorteringens tid.

Gå til innlegget

Sterri og vi

Publisert 4 måneder siden - 2451 visninger

Vi liker å tro at Aksel Braanen Sterri er en ytterliggående stemme i debatten om sortering. Det er han dessverre ikke.

Universitetsstipendiat Aksel Braanen Sterri har møtt mye motbør etter at han i et Minerva-intervju hevdet at mennesker med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv. Uttalelsene har utløst en viktig debatt om menneskeverd og hvilke liv som er verdt å leve. Det er som om flere har fått øynene opp for hva som står på spill i debatten om sortering.

Aksel Braanen Sterri har bygget seg et navn i norsk offentlighet ved å provosere. Noen ganger følger han sin utilitaristiske overbevisning ut i det absurde. I debatten om Downs og sortering sier han ting som få andre får seg til å si offentlig.

Det er lett å avfeie Braanen Sterri som en ekstrem utilitarist. Men da gjør vi det for enkelt for oss selv. Realiteten er at Braanen Sterri, om enn i en provokatørs form, målbærer holdninger som er ganske vanlige.

Menneskeverdstanken har ofte blitt begrunnet med at menneskelivet er hellig. Selv om man også kan begrunne et iboende menneskeverd på allmennetisk grunnlag – har sekulariseringen bidratt til at det har vokst frem en ny etikk som måler menneskets verdi utfra hans eller hennes livskvalitet og fysiske og psykiske helse. Ifølge denne etikken er det noen menneskeliv som er av så dårlig kvalitet at de ikke verdt å leve. En slik etikk krever at vi aktivt forkaster ideen om at menneskelivet er hellig og ukrenkelig. Som den australske moralfilosofen Peter Singer skriver i artikkelen Sanctity of Life or Quality of Life? (1983): «Hvis vi klarer å legge bort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen at alt menneskeliv er ukrenkelig, kan vi begynne å se på menneskelivet slik det virkelig er: på livskvaliteten hvert menneske har eller kan oppnå.»

Aksel Braanen Sterri er en ivrig talsmann for denne nye etikken. Men han er langt fra alene om å fremme ideen om at kvaliteten på livet har betydning for hva slags moralsk og juridisk status et menneske skal ha. Forestillingen om at bare det «gode» livet er verdt å leve, er en del av tidsånden. Det blir mer og mer vanlig å bruke kvalitet som en grunnleggende målestokk på menneskelivet. Den nye etikken har satt et tydelig stempel på hvordan mange land (herunder Norge) regulerer spørsmål som berører bioetikk, reproduktiv helse og livets avslutning. Et eksempel er den norske abortlovens paragraf 2c, som gjør sykdom og funksjonsnedsettelse hos fosteret til et selvstendig kriterium for abort etter 12. uke. Her er det altså vi, staten og fellesskapet, som skiller mellom fullverdige og ikke fullverdige liv. Akkurat det burde bekymre oss mer enn provokasjonene fra en universitetsstipendiat.

I debatten om eutanasi frontkolliderer den «gamle» forestillingen om livets ukrenkelighet med den «nye» livskvalitetsetikken. Tilhengerne av legalisering av dødshjelp har vind i seilene, også i Norge. Det forteller at synet på hva det er som gir menneskelivet verdi, er i ferd med å endres.

I «liberale» land som Nederland, Belgia og Canada har man laget eutanasilover som definerer hvilke liv som ikke er fullverdige og dermed kan avsluttes. Det er forståelig at enkeltindivider kan gjøre seg opp tanker om kvaliteten på eget liv. Noe ganske annet er det når staten begynner å lage kriterier for hvilke liv som er verdt å leve.

I det øyeblikket vi starter å plassere menneskeliv i kategoriene fullverdige og ikke fullverdige, er likeverdet i realiteten satt ut av spill. En unngåelig konsekvens av en slik inndeling er at noen menneskeliv får mindre verdi enn andre. Og det er nesten alltid «de andre», de sårbare og de uønskede som havner i kategorien «ikke fullverdig». Slik beredes grunnen for et sorteringssamfunn.

Vi trenger å snakke om mer enn Aksel Braanen Sterri.

Sterris meningsunivers kan virke ytterliggående, men han er egentlig mest av alt en representant for et større hamskifte i vårt syn på mennesket. Forestillinger som legitimerer at noen mennesker velges bort, har vind i seilene. Menneskesyn som åpner for å gradere menneskeverdet, er i ferd med å bli mer stuerene. Ideen om hva et menneske er og hva som gir et menneskeliv verdi, er i ferd med å endres. Disse forestillingene i ferd med å fortrenge grunnleggende ideer om menneskeverd og verdien av mangfold. Det skjer både bevisst og ubevisst.   

Vi trenger å snakke om oss selv og våre holdninger.

Erik Lunde

KrF-politiker i Oslo

Kommer med boken «Uønsket. Mennesket i sorteringens tid» på Vårt Land Forlag i høst.

Gå til innlegget

Ikke et påfunn

Publisert 5 måneder siden - 257 visninger

De som laget FNs menneskerettighetserklæring satt med ferske erfaringer som viste verdien av å slå ring om menneskets iboende menneskeverd. Andreas Wahl Blomkvist vet tydeligvis bedre.

Menneskeverdet er bare et påfunn og bør ikke stå i veien for å rydde unna menneskeliv med «dårlig» kvalitet, hevder Andreas Wahl Blomkvist i Vårt Land 4. mai.

Medisinstudenten og forskeren har lest Yuval Noah Hararis bestselger Sapiens, og som den israelske forfatteren, konkluderer Blomkvist med at menneskeverd kun er noe vi mennesker har funnet på. Dermed kan ikke den «fiktive» ideen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle medlemmer av menneske­heten har samme verdi, «stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet».

Samme verdi. Budskapet er at samfunnet ikke blir dårligere­, men tvert imot bedre, dersom vi kvitter oss med ideen om at alle mennesker har samme verdi. At hele fundamentet for menneske­rettighetene forsvinner med bade­vannet, er ikke noe stort problem.

Selv tror jeg alle menneskers absolutte verdi er mer enn en fiksjon. Som kristen tror jeg mennesket er skapt i Guds bilde, med ukrenkelig verdi og umistelige rettigheter. Også i de andre, store religiøse tradisjonene er mennesket gitt en særlig høy verdi.

Men man trenger ikke å begrunne menneskeverdet eller­ retten til liv religiøst. Det er ideer som har blitt debattert i århundrer, og som hver epokes beste hoder har beskjeftiget seg med. Svært mange har, på ulikt grunnlag, konkludert med at det er riktig å gi mennesket en spesiell verdi og status. Da menneskerettighetene ble satt ned på papir av FNs generalforsamling i 1948, var den et resultat av religiøse tradisjoner, humanisme, sekulær filosofi og naturvitenskap. Det gjelder også formuleringene om at alle mennesker har et iboende menneskeverd og samme rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Ut fra Hariris og Wahl Blomkvist verdensanskuelse kan man si at det meste her i verden som ikke er natur, er fiksjon. Så lenge­ man avviser at mennesket har noen naturlige rettig­heter, er det dermed nærliggende å avfeie menneskeverdet som en konstruksjon. Men hele menneskerettighetstanken bygger på en forestilling om at mennesket har noen iboende og naturlige rettigheter, uavhengig av hva individer eller fellesskap måtte bestemme seg for.

Noen tror disse naturlige rettig­hetene følger av at mennesket er skapt i Guds bilde, andre bruker mer filosofiske begrunnelser som at mennesket er det eneste vesenet som er rasjonelt av natur – med samvittighet og frihet. Andre peker på naturvitenskaplige faktum som menneskets hjernekapasitet, høye bevissthet og kreative evner.

Verdighet. De som laget FNs menneskerettighetserklæring satt med ferske erfaringer som viste verdien av å slå ring om alle menneskers iboende menneskeverd. Ja, de åpner hele erklæringen med å slå fast at «anerkjennelsen av (menneskets) iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden».

Men Andreas Wahl Blomkvist vet tydeligvis bedre.

Mye står på spill når Wahl Blomkvist og andre sterke stemmer i samfunnsdebatten vil kaste vrak på denne «fiksjonen». Substituttet deres, et samfunn der menneskers verdi måles ut fra kvaliteten på menneskelivet, vil være kaldt og farlig for de fleste av oss. Og selv om de nyfrelste utilitaristene ikke liker å høre det: Det har vært forsøkt før, med uhyggelig resultat.

Erik Lunde

KrF-politiker i Oslo

Gå til innlegget

Løper fra kirke-ansvar

Publisert 10 måneder siden - 204 visninger

Flertallet i Oslo bystyre løper fra sitt ansvar for å ta vare på byens kirkebygg.

Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste kulturminner og møteplasser. Mange kirkene i Oslo er bygg av stor kulturhistorisk verdi. Samtidig har de stor betydning for folkelivet i sitt lokalmiljø og er hjem for aktive menigheter. De er møteplasser i fest og sorg. Dette er hus som gir mye tilbake, i Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste kulturminner og møteplasser. Mange kirkene i Oslo er bygg av stor kulturhistorisk verdi. Samtidig har de stor betydning for folkelivet i sitt lokalmiljø og er hjem for aktive menigheter. De er møteplasser i fest og sorg. Dette er hus som gir mye tilbake, i form av sosialt arbeid og kulturliv.

Men Oslos kirkebygg  forfaller. Vedlikeholdsetterslepet er enormt. Likevel valgte det rødgrønne byrådet å kutte dramatisk i vedlikeholdsbudsjettet for 2017. 

Siden budsjettet ble lagt frem, har Kirkelig fellesråd aktivt overfor bystyret for å få forståelse for problemstillingen og kanskje få litt penger. Torshov menighet, som holder til i et kirkebygg med akutte vedlikeholdsbehov, har engasjert seg særlig sterkt.

For de som har forsøkt å påvirke politikerne, må dagens møte i Oslo bystyre fremstå merkelig. Ikke bare stemmer flertallet ned KrFs forslag om midler til å sikre Torshov kirke. De er heller ikke villige til å gi en krone ekstra til det generelle vedlikeholdet.

Og som om ikke det var nok: Flertallet vil ikke en gang at byrådet skulle legge frem en sak der de gikk gjennom utfordringene knyttet til vedlikehold av Oslos kirkebygg. En sak koster ingenting - men kunne belyst utfordringene vi står overfor og pekt på mulige veier for å ta igjen etterslepet. Det er vanskelig å forstå hvorfor Ap, MDG, SV, Rødt og Venstre ikke engang ønsker at vi skal gå inn i disse problemstillingene.

Oslo kommune har etter kirkeloven ansvaret for vedlikehold av og investeringer i Den norske kirkes kirkebygg. Flertallet i bystyret bryr seg  simpelthen ikke om dette ansvaret.

Erik Lunde, KrFs bystyrerepresentant i Oslo 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
14 minutter siden / 1270 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
32 minutter siden / 207 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1270 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1270 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 170 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1270 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1270 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1270 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2772 visninger
Les flere