Erik Lunde

Alder: 38
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Sterri og vi

Publisert rundt 2 måneder siden - 2418 visninger

Vi liker å tro at Aksel Braanen Sterri er en ytterliggående stemme i debatten om sortering. Det er han dessverre ikke.

Universitetsstipendiat Aksel Braanen Sterri har møtt mye motbør etter at han i et Minerva-intervju hevdet at mennesker med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv. Uttalelsene har utløst en viktig debatt om menneskeverd og hvilke liv som er verdt å leve. Det er som om flere har fått øynene opp for hva som står på spill i debatten om sortering.

Aksel Braanen Sterri har bygget seg et navn i norsk offentlighet ved å provosere. Noen ganger følger han sin utilitaristiske overbevisning ut i det absurde. I debatten om Downs og sortering sier han ting som få andre får seg til å si offentlig.

Det er lett å avfeie Braanen Sterri som en ekstrem utilitarist. Men da gjør vi det for enkelt for oss selv. Realiteten er at Braanen Sterri, om enn i en provokatørs form, målbærer holdninger som er ganske vanlige.

Menneskeverdstanken har ofte blitt begrunnet med at menneskelivet er hellig. Selv om man også kan begrunne et iboende menneskeverd på allmennetisk grunnlag – har sekulariseringen bidratt til at det har vokst frem en ny etikk som måler menneskets verdi utfra hans eller hennes livskvalitet og fysiske og psykiske helse. Ifølge denne etikken er det noen menneskeliv som er av så dårlig kvalitet at de ikke verdt å leve. En slik etikk krever at vi aktivt forkaster ideen om at menneskelivet er hellig og ukrenkelig. Som den australske moralfilosofen Peter Singer skriver i artikkelen Sanctity of Life or Quality of Life? (1983): «Hvis vi klarer å legge bort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen at alt menneskeliv er ukrenkelig, kan vi begynne å se på menneskelivet slik det virkelig er: på livskvaliteten hvert menneske har eller kan oppnå.»

Aksel Braanen Sterri er en ivrig talsmann for denne nye etikken. Men han er langt fra alene om å fremme ideen om at kvaliteten på livet har betydning for hva slags moralsk og juridisk status et menneske skal ha. Forestillingen om at bare det «gode» livet er verdt å leve, er en del av tidsånden. Det blir mer og mer vanlig å bruke kvalitet som en grunnleggende målestokk på menneskelivet. Den nye etikken har satt et tydelig stempel på hvordan mange land (herunder Norge) regulerer spørsmål som berører bioetikk, reproduktiv helse og livets avslutning. Et eksempel er den norske abortlovens paragraf 2c, som gjør sykdom og funksjonsnedsettelse hos fosteret til et selvstendig kriterium for abort etter 12. uke. Her er det altså vi, staten og fellesskapet, som skiller mellom fullverdige og ikke fullverdige liv. Akkurat det burde bekymre oss mer enn provokasjonene fra en universitetsstipendiat.

I debatten om eutanasi frontkolliderer den «gamle» forestillingen om livets ukrenkelighet med den «nye» livskvalitetsetikken. Tilhengerne av legalisering av dødshjelp har vind i seilene, også i Norge. Det forteller at synet på hva det er som gir menneskelivet verdi, er i ferd med å endres.

I «liberale» land som Nederland, Belgia og Canada har man laget eutanasilover som definerer hvilke liv som ikke er fullverdige og dermed kan avsluttes. Det er forståelig at enkeltindivider kan gjøre seg opp tanker om kvaliteten på eget liv. Noe ganske annet er det når staten begynner å lage kriterier for hvilke liv som er verdt å leve.

I det øyeblikket vi starter å plassere menneskeliv i kategoriene fullverdige og ikke fullverdige, er likeverdet i realiteten satt ut av spill. En unngåelig konsekvens av en slik inndeling er at noen menneskeliv får mindre verdi enn andre. Og det er nesten alltid «de andre», de sårbare og de uønskede som havner i kategorien «ikke fullverdig». Slik beredes grunnen for et sorteringssamfunn.

Vi trenger å snakke om mer enn Aksel Braanen Sterri.

Sterris meningsunivers kan virke ytterliggående, men han er egentlig mest av alt en representant for et større hamskifte i vårt syn på mennesket. Forestillinger som legitimerer at noen mennesker velges bort, har vind i seilene. Menneskesyn som åpner for å gradere menneskeverdet, er i ferd med å bli mer stuerene. Ideen om hva et menneske er og hva som gir et menneskeliv verdi, er i ferd med å endres. Disse forestillingene i ferd med å fortrenge grunnleggende ideer om menneskeverd og verdien av mangfold. Det skjer både bevisst og ubevisst.   

Vi trenger å snakke om oss selv og våre holdninger.

Erik Lunde

KrF-politiker i Oslo

Kommer med boken «Uønsket. Mennesket i sorteringens tid» på Vårt Land Forlag i høst.

Gå til innlegget

Ikke et påfunn

Publisert 3 måneder siden - 256 visninger

De som laget FNs menneskerettighetserklæring satt med ferske erfaringer som viste verdien av å slå ring om menneskets iboende menneskeverd. Andreas Wahl Blomkvist vet tydeligvis bedre.

Menneskeverdet er bare et påfunn og bør ikke stå i veien for å rydde unna menneskeliv med «dårlig» kvalitet, hevder Andreas Wahl Blomkvist i Vårt Land 4. mai.

Medisinstudenten og forskeren har lest Yuval Noah Hararis bestselger Sapiens, og som den israelske forfatteren, konkluderer Blomkvist med at menneskeverd kun er noe vi mennesker har funnet på. Dermed kan ikke den «fiktive» ideen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle medlemmer av menneske­heten har samme verdi, «stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet».

Samme verdi. Budskapet er at samfunnet ikke blir dårligere­, men tvert imot bedre, dersom vi kvitter oss med ideen om at alle mennesker har samme verdi. At hele fundamentet for menneske­rettighetene forsvinner med bade­vannet, er ikke noe stort problem.

Selv tror jeg alle menneskers absolutte verdi er mer enn en fiksjon. Som kristen tror jeg mennesket er skapt i Guds bilde, med ukrenkelig verdi og umistelige rettigheter. Også i de andre, store religiøse tradisjonene er mennesket gitt en særlig høy verdi.

Men man trenger ikke å begrunne menneskeverdet eller­ retten til liv religiøst. Det er ideer som har blitt debattert i århundrer, og som hver epokes beste hoder har beskjeftiget seg med. Svært mange har, på ulikt grunnlag, konkludert med at det er riktig å gi mennesket en spesiell verdi og status. Da menneskerettighetene ble satt ned på papir av FNs generalforsamling i 1948, var den et resultat av religiøse tradisjoner, humanisme, sekulær filosofi og naturvitenskap. Det gjelder også formuleringene om at alle mennesker har et iboende menneskeverd og samme rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Ut fra Hariris og Wahl Blomkvist verdensanskuelse kan man si at det meste her i verden som ikke er natur, er fiksjon. Så lenge­ man avviser at mennesket har noen naturlige rettig­heter, er det dermed nærliggende å avfeie menneskeverdet som en konstruksjon. Men hele menneskerettighetstanken bygger på en forestilling om at mennesket har noen iboende og naturlige rettigheter, uavhengig av hva individer eller fellesskap måtte bestemme seg for.

Noen tror disse naturlige rettig­hetene følger av at mennesket er skapt i Guds bilde, andre bruker mer filosofiske begrunnelser som at mennesket er det eneste vesenet som er rasjonelt av natur – med samvittighet og frihet. Andre peker på naturvitenskaplige faktum som menneskets hjernekapasitet, høye bevissthet og kreative evner.

Verdighet. De som laget FNs menneskerettighetserklæring satt med ferske erfaringer som viste verdien av å slå ring om alle menneskers iboende menneskeverd. Ja, de åpner hele erklæringen med å slå fast at «anerkjennelsen av (menneskets) iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden».

Men Andreas Wahl Blomkvist vet tydeligvis bedre.

Mye står på spill når Wahl Blomkvist og andre sterke stemmer i samfunnsdebatten vil kaste vrak på denne «fiksjonen». Substituttet deres, et samfunn der menneskers verdi måles ut fra kvaliteten på menneskelivet, vil være kaldt og farlig for de fleste av oss. Og selv om de nyfrelste utilitaristene ikke liker å høre det: Det har vært forsøkt før, med uhyggelig resultat.

Erik Lunde

KrF-politiker i Oslo

Gå til innlegget

Løper fra kirke-ansvar

Publisert 8 måneder siden - 203 visninger

Flertallet i Oslo bystyre løper fra sitt ansvar for å ta vare på byens kirkebygg.

Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste kulturminner og møteplasser. Mange kirkene i Oslo er bygg av stor kulturhistorisk verdi. Samtidig har de stor betydning for folkelivet i sitt lokalmiljø og er hjem for aktive menigheter. De er møteplasser i fest og sorg. Dette er hus som gir mye tilbake, i Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste kulturminner og møteplasser. Mange kirkene i Oslo er bygg av stor kulturhistorisk verdi. Samtidig har de stor betydning for folkelivet i sitt lokalmiljø og er hjem for aktive menigheter. De er møteplasser i fest og sorg. Dette er hus som gir mye tilbake, i form av sosialt arbeid og kulturliv.

Men Oslos kirkebygg  forfaller. Vedlikeholdsetterslepet er enormt. Likevel valgte det rødgrønne byrådet å kutte dramatisk i vedlikeholdsbudsjettet for 2017. 

Siden budsjettet ble lagt frem, har Kirkelig fellesråd aktivt overfor bystyret for å få forståelse for problemstillingen og kanskje få litt penger. Torshov menighet, som holder til i et kirkebygg med akutte vedlikeholdsbehov, har engasjert seg særlig sterkt.

For de som har forsøkt å påvirke politikerne, må dagens møte i Oslo bystyre fremstå merkelig. Ikke bare stemmer flertallet ned KrFs forslag om midler til å sikre Torshov kirke. De er heller ikke villige til å gi en krone ekstra til det generelle vedlikeholdet.

Og som om ikke det var nok: Flertallet vil ikke en gang at byrådet skulle legge frem en sak der de gikk gjennom utfordringene knyttet til vedlikehold av Oslos kirkebygg. En sak koster ingenting - men kunne belyst utfordringene vi står overfor og pekt på mulige veier for å ta igjen etterslepet. Det er vanskelig å forstå hvorfor Ap, MDG, SV, Rødt og Venstre ikke engang ønsker at vi skal gå inn i disse problemstillingene.

Oslo kommune har etter kirkeloven ansvaret for vedlikehold av og investeringer i Den norske kirkes kirkebygg. Flertallet i bystyret bryr seg  simpelthen ikke om dette ansvaret.

Erik Lunde, KrFs bystyrerepresentant i Oslo 

Gå til innlegget

Puber, pleiere og prester

Publisert 9 måneder siden - 109 visninger

Fotballpub på sykehjem er bra. Men vi må ikke glemme det viktigste i eldreomsorgen.

 

Hele Norge har denne høsten latt seg begeistre av Manglerud-hjemmet i Oslo – der ledelsen har strukket seg langt og brukt hele sin kreativitet for å skape trivsel blant de eldre beboerne. Særlig har fotballpuben på sykehjemmet fått stor oppmerksomhet. Når de gamle gutta og jentene kan samles for å se Vålerenga-kamp omgitt av effekter fra stoltheten i Oslo Øst, skapes det mye livskvalitet og mange gode samtaler. Ved å legge til rette for at folk som bor i sykehjem kan få fortsette å gjøre ting de har likt tidligere i livet, blir også sykehjemmet et bedre sted å være og bo.

Likevel er ikke fotballpuben det viktigste for folk som kommer på sykehjem. Det betyr mer at man kjenner trygghet for at man får god hjelp og blir møtt med omsorg når helsa svikter og livet går mot slutten. Hvis ikke det finnes nok hender til å hjelpe, blir fotballpuben en fattig trøst. Og hvis man mangler noen å snakke med, bryr man seg ikke om resultatet av Enga-LSK.

Beboerne i Oslos sykehjem er sykere og mer pleietrengende enn tidligere. Kommunen har satt i gang mange tiltak for at de som er litt syke og de som trenger litt hjelp skal få bo hjemme lenger – fordi de fleste ønsker å bli boende lenge så lenge som mulig. Når disse først kommer på sykehjem, er det som regel fordi de trenger mye hjelp og omsorg. Samtidig skal sykehjemmene nå ta imot flere pasienter fra sykehusene enn før. Behovene for mange av de som flytter inn på sykehjem er derfor helt grunnleggende. De trenger medisinsk hjelp, pleie og noen å snakke med.

Jeg syns derfor det er skuffende at Oslos rødgrønne byråd ser ut til å glemme denne delen av eldreomsorgen. Hittil har man ikke løftet en finger for å styrke bemanningen i sykehjemmene. På tross av at Oslo kommune har få ansatte i sykehjemmene og de ansatte skal gi hjelp og omsorg til stadig sykere mennesker har eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) bedt alle sykehjem om å kutte i år. Det får konsekvenser.

Samtidig har byrådet nok en gang valgt å gå til angrep en viktig del av omsorgstilbudet i eldreomsorgen, nemlig sykehjemsprestene. I fjor foreslo Ap, MDG og SV å kutte hele tilbudet. I år foreslår de en uforutsigbar tilskuddsordning som trolig vil bety slutten for de fast ansatte sykehjemsprestene i Oslo.

Resultatet av byrådets politikk er tragisk. Hvis sykehjemsprestene blir borte, forsvinner dyktige ansatte som har nytt stor tillit i Oslos eldreomsorg og som har gitt et uvurderlig tilbud til mennesker i en sårbar fase av livet. Byrådet river ned et miljø av fagfolk som har kompetanse med åndelig betjening og eksistensielle samtaler i livets sluttfase – og som har bidratt til å sette mange mennesker i kontakt med sitt tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. I stedet for å gi sykehjemsprestene ro til å gjøre jobben sin, skaper byrådet et unødvendig system av byråkrati, søknadsskriving og konkurranse.

Alle er enige om at også andre tros- og livssynssamfunn skal kunne betjene sine medlemmer i sykehjemmene. Men dette kan oppnås uten å ødelegge sykehjemsprestetjenesten. KrF har foreslått en ordning som sikre både sykehjemsprestene og at andre kirke-, tros- og livssynssamfunn skal kunne bidra inn i sykehjemmene.

Fra hele Oslo får jeg tilbakemeldinger om at folk er glade i sykehjemsprestene. Og det er ikke bare de som har et tett forhold til kirke og tro som blir opprørt over at sykehjemsprestene står i fare for å forsvinne. Mange forteller med varme om hvor mye sykehjemspresten betydde da mor eller far lå syke på sykehjemmet. Andre fagfolk ved sykehjemmene – for eksempel sykepleierne – legger vekt på at sykehjemsprestene gjør en jobb de ikke selv har kompetanse eller kapasitet til å gjøre. Jeg skulle ønske Oslos rødgrønne byråd hørte mer på disse.

For til syvende og sist er det dette som teller: Å bli møtt med menneskelig omsorg når livet er på sitt mest sårbare.

Erik Lunde, nestleder i Oslo bystyres helse- og sosialkomité (KrF)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Steinar Saltvik kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 4 timer siden / 2048 visninger
Ingunn Løkstad Salvesen kommenterte på
kirkevalgene 2015,og 2019
rundt 4 timer siden / 215 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Listhaug troverdig?
rundt 4 timer siden / 542 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Les flere