Erik Lunde

Alder: 39
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Hvem er da et menneske?

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi trenger flere som arbeider for et større vi. Kirken må stå fremst i den kampen.

«Når dere har hørt alt dette, kan dere velge å se den andre veien, men dere kan aldri mer si at dere ikke visste noe.» 

William Wilberforce visste at han utfordret sterke krefter da han gikk på talerstolen i det britiske parlamentet en aprildag i 1791. Men den unge parlamentarikeren fra Yorkshire visste med seg selv at han kjempet en god og rettferdig sak. Wilberforce ville avskaffe slavehandelen der millioner av slaver ble sendt med skip over Atlanteren. Overfarten var farlig og en lidelse for menneskene ombord. Nesten to millioner døde i skipenes lasterom. 

Da Wilberforce noen år tidligere som 21-åring ble valgt inn i Parlamentet hadde han, som de fleste andre i samtiden, ansett slaveriet som en naturlig del av jordelivets orden. Slaveriet var godt innarbeidet, og de færreste stilte spørsmål ved det. Mange mente at slaveriet var en del av Guds plan for menneskeheten. Det var vanlig å tenke at slavene hadde det best når de var i hvite slaveeieres varetekt. I tillegg hadde slavehandelen stor økonomisk betydning for Storbritannia. Det britiske imperiet var «bygget på ryggen til slaver». Både slavehandelen og inntekter fra slavenes arbeid bidro til økonomisk utvikling og industrialisering. Det krevde mot å røre ved slavehandelen. 

Etter noen år som parlamentsmedlem gjennomgikk William Wilberforce en religiøs oppvåkning som skulle komme til å prege hans politiske synspunkter resten av livet. Mens den etablerte kirken og mange kristne i samtiden brukte bibeltekster for å forsvare slaveriet, konkluderte Wilberforce med at slavehandelen var i strid med kristen etikk. Gjennom kontakt med den gryende abolisjonist-bevegelsen fikk han høre om slavenes lidelser. En av abolisjonistene, Thomas Clarkson, hadde samlet inn informasjon ved å snakke med øyenvitner på slaveskipene som lå til kai i England. Han kjøpte også utstyr som var i bruk på skipene, som håndjern, lenker og brennemerkere. For alle som ville se, var det åpenbart at slavene hadde det forferdelig under transporten. 

I dag vet vi at slavehandelen forårsaket enorme menneskelige lidelser. Millioner av afrikanere døde i kriger og slavejakt før de i det hele tatt nådde slavemarkedene. I Øst-Afrika ble mellom 9 og 12 millioner slaver solgt til de arabiske landene. I Vest-Afrika ble slavene solgt til den nye verden. Så mange som 12,5 millioner slaver ble sendt over havet. 

Abolisjonistene overbeviste Wilberforce til å ta opp saken i Parlamentet. I 1789 fremmet Wilberforce det første lovforslaget. I en tre timer lang tale gikk han til angrep på det umenneskelige slaveriet og lovet å vie sitt politiske virke til å stanse det: «Så snart jeg kom så langt i min undersøkelse av slavehandelen, det bekjenner jeg til deg, sir, så enorm og grusom, så utilgivelig fremsto slavehandelen for meg at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte bli abolisjonist. En forretning basert på skjensel, og utført på denne måten, måtte stoppes, uansett politiske innvendinger, uansett konsekvenser. Fra da av besluttet jeg at jeg ikke ville hvile før jeg hadde klart å avskaffe slaveriet.»  

Nå, to år senere, appellerte William Wilberforce både til parlamentsmedlemmenes hoder og hjerter. Men selv om han hadde sikret seg støtten fra sin gode venn og statsminister William Pitt den yngre, lot ikke Parlamentet seg overbevise. Flertallet valgte å se en annen vei. 


Gjøre flere til mennesker 

Da USA i 1776 erklærte seg uavhengig av den britiske tronen, var en stor andel av landets befolkning slaver. Og økonomien i det nyfødte landet var helt avhengig av slavenes arbeidskraft. Denne mørke realiteten hindret ikke the Founding Fathers i å skrive en svært progressiv uavhengighetserklæring. Den banebrytende teksten, som var ført i pennen av Thomas Jefferson, er preget av opplysningstidens idealer om menneskeverd og individuelle rettigheter. Åpningsordene er en av verdens mest kjente setninger: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness». 

Uavhengighetserklæringen var et forbilde da den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble utformet i revolusjonsåret 1789. Også riksforsamlingen på Eidsvoll lot seg inspirere av USAs grunnlovsfedre da den norske grunnloven ble forfattet i 1814.

Uavhengighetserklæringen ble enstemmig vedtatt av representanter for de 13 statene som den gang utgjorde Amerikas forente stater. Ingen var uenige i at «alle mennesker er født like». Ingen protesterte mot alle mennesker har «fått visse umistelige rettigheter av sin skaper». Likevel gikk det nesten et århundre før slaveriet ble avskaffet over hele USA. Slaveskipene fortsatte å komme i mange år. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne den progressive uavhengighetserklæringen eksistere side om side med slaveriet? 

Slaveriet kunne bare bestå fordi mange av grunnlovsfedrene ikke regnet slavene som «mennesker». Det var ikke «født like», som sine hvite slaveeiere. De var ikke utstyrt med noen umistelige rettigheter. De hadde ikke noen naturgitt rett til liv, frihet og å søke lykken. Slavene var ikke mennesker. Derfor kunne man i det ene øyeblikket snakke varmt om alle menneskers likeverd og i det neste forsvare det undertrykkende slaveriet. 

William Wilberforces kamp handlet om mer enn å avskaffe en samfunnsordning og trosse økonomiske interesser. Det handlet dypest sett om å gjøre flere til mennesker. 

Bestridte mennesker  

Hvem er et menneske? 

Historien har vist oss at det ikke er likegyldig hva vi svarer på akkurat dette spørsmålet. 

I utgangspunktet skulle det være enkelt å besvare. Naturvitenskapen har for lengst definert hva et menneske er, når det begynner og når det slutter. Et menneske er en levende organisme med den genetiske koden til arten Homo sapiens.

Likevel har dette har aldri vært noen garanti for å bli regnet som et medlem av menneskeheten. Mange har blitt og blir definert utenfor det menneskelige fellesskapet selv om de tilfredsstilte de «formelle» biologiske kravene. Kampen om hvem som skal defineres som menneske har preget hele menneskehetens historie. Slaver, kvinner, «underlegne raser», funksjonshemmede og spedbarn er noen eksempler på grupper som i visse epoker og i noen samfunn ikke ble regnet som fullt ut menneskelige. Og stadig pågår det en debatt om hvem som kvalifiserer til status som menneske. I boken What is a human? (2016) kaller den amerikanske sosiologiprofessoren John H. Evans dem for «bestridte mennesker». «Bestridte mennesker» er ifølge Evans «enheter» som av minst én utbredt antropologi (lære om mennesket) ikke regnes som mennesker. 

Diskusjonen om hvem som er et menneske, har endret seg siden slavehandelens tid. FNs menneskerettighetserklæring representerte et paradigmeskifte i så måte. Verdenserklæringen var på mange måter en respons på ideologier som hadde bestridt menneskers menneskelighet. Menneskerettighetene slår ettertrykkelig fast at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» og at det ikke skal gjøres forskjell på grunn av «rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold». I samfunn der ideen om menneskerettigheter står sterkt, slik tilfellet er i de fleste liberale demokratier, finnes det i dag ingen antropologier med bred tilslutning som bestrider at et menneske er et menneske, uavhengig av deres tilhørigheter og ytre egenskaper.

Dette betyr ikke at det har blitt etablert en konsensus om hvem som er mennesker. Også i dag gir ulike antropologier forskjellige svar på hvilke «enheter» som kan defineres som et menneske. Men de bestrides på et annet grunnlag. Før ble menneskers menneskelighet ofte bestridt ut fra hvordan et menneske så ut, levde, snakket og ba. I dag dreier uenigheten seg i stor grad om hvor utviklet og funksjonell en «enhet» må være, både fysisk og psykisk, for å kunne regnes som et menneske. 

Det handler om menneskelivets grenser. Vi blir ikke enige om når et menneske blir et menneske. Og vi strides om når et menneske slutter å være menneske. 

Naturvitenskapen opererer med klare grenser for menneskelivet. Menneskelivet begynner med befruktningen, i det øyeblikket den genetiske koden settes, og avsluttes når virksomheten til cellene og organene i menneskekroppen, fremfor alt hjernen, dør. 

Når vi likevel ikke er enige om når et menneske begynner og når det slutter, skyldes det at mange legger til grunn at man må være en person for å bli regnet med i det moralske fellesskapet menneskeheten. Og en person er ikke identisk med den levende organismen med den genetiske koden til Homo sapiens. For å være en person må man være i besittelse av visse menneskelige karaktertrekk. Trekkene er gjerne knyttet til menneskets kognitive og mentale evner, slik som bevissthet og selvbevissthet, evnen til å ønske og uttrykke interesser, muligheten til å kjenne smerte og oppleve lykke, være i stand til å kommunisere med andre og så videre.

Denne forståelsen av hvem som er et menneske ekskluderer en lang rekke «enheter» fra det menneskelige fellesskapet. Alle menneskelige organismer uten selvbevissthet og evne til å uttrykke interesser og følelser blir bestridte mennesker. Dette kan gjelde alt fra ufødt liv til spedbarn og voksne mennesker med permanent sterkt nedsatt kognitiv og mental kapasitet. De som bestrider disse «enhetenes» menneskelighet, vil mene at de ikke har rett på den samme behandlingen som fullverdige medlemmer av menneskeheten har. De bestridte menneskene har ikke menneskerettigheter og følgelig heller ikke rett til liv. 

En åpenbar fare ved å begrense medlemskapet i det menneskelige fellesskapet til «personer», er at det ikke er mulig å lage noen objektive kriterier for hvem som er personer. De forsøkene som er gjort på å lage slike kriterier, viser at de er vanskelige å anvende i praksis. Grensetilfellene vil være mange. Det ville uansett være umulig å skape konsensus rundt en slik «kravspesifikasjon». Siden definisjonen av «person» er uavklart, åpnes veien for at den enkelte moralfilosof og politiker selv kan definere hvem som er en person, og dermed et verdig medlem i det menneskelige fellesskapet. Og det er slett ikke alle som ønsker å utvide forståelsen av hva et menneske er. Det er de som ønsker å innsnevre forståelsen som er på offensiven. 

Erfaringen viser oss at likeverdet har de beste vilkårene når vi har en rausest mulig definisjon av hvem som er menneske. Ved menneskelivets yttergrenser vil det alltid oppstå etiske dilemmaer og finnes motstridende interesser. Poenget her er ikke å late som om de ikke finnes. Men i dagens debatt om sortering er det mange sterke stemmer som vil gjøre flere til bestridte mennesker. Som vil definere flere utenfor. Og det vil være farlig om de lykkes. For de menneskene som havner utenfor vårt moralske fellesskap, har ikke menneskerettigheter og samme krav på beskyttelse som andre. Livene deres kan brukes som et middel. Og man vil ikke bruke store ressurser på å gi dem et godt liv. Det er på ingen måte likegyldig om vi søker å ekskludere eller inkludere flere i det menneskelige fellesskapet. 


Trenger alle som vil jobbe for et større vi 

William Wilberforce ga ikke opp kampen for å avskaffe slaveriet og utvide det menneskelige fellesskapet. Han fortsatte å fremme forslag hvert eneste år. Og i 1807 lyktes endelig han og de andre abolisjonistene. 25. mars ble An Act for the Abolition of the Slave Trade vedtatt i Parlamentet. Slavehandelen ble forbudt i det britiske imperiet, og loven oppfordret også britiske myndigheter til å presse andre land til å følge etter. 

Den nye loven gjorde slavehandelen ulovlig i det britiske imperiet, men den satte ikke fri de slavene som allerede fantes. William Wilberforces misjon var dermed ikke fullført. Han fortsatte å jobbe ufortrødent for å få gjennom en lov som satte en absolutt stopper for slaveriet. Wilberforce hadde fortsatt ikke nådd målet sitt da han måtte trekke seg fra Parlamentet i 1825 på grunn av dårlig helse, men andre abolisjonister fortsatte kampen. Og i 1833 vedtok Parlamentet Slavery Abolition Act som avskaffet slaveriet over hele det britiske imperiet. William Wilberforce døde bare noen få dager etter denne seieren.

Menneskelige fremskritt dreier det seg ofte om at enkeltpersoner eller bevegelser har lykkes med å utvide forståelsen av hvem som er et menneske. De som bidro til at «enheter» gikk fra å være bestridte til å bli ubestridte mennesker, får som regel sin historie skrevet med gullskrift. 

I dag er William Wilberforce en helt. Historien om hans kamp mot slaveriet er filmatisert i Amazing Grace (2006). I samtiden var imidlertid engasjementet hans uglesett, også av liberalere som var fulle av mistro til den verdikonservative Wilberforce. Mange så hans engasjement for slavenes menneskeverd som en trussel mot den naturlige samfunnsordenen. Som så mange andre som oppdager og påpeker urettferdighet i samfunnets blindsone, ble Wilberforce av mange oppfattet som både fundamentalistisk og revolusjonær.

De siste dagene har jeg tenkt at vi trenger mennesker som Wilberforce også i dag. Som våger å utfordre vedtatte sannheter. Som tør å pirke borti forestillinger om bestridte mennesker, selv om det kan være ubehagelig. Som alltid arbeider for et større vi

Kirken bør stå fremst i denne kampen. 


Erik Lunde, 

forfatter av boken "Uønsket" 

Gå til innlegget

En iboende verdighet

Publisert 4 måneder siden

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en ­spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenkelige menneskeverdet.

Vår verden er formet av den store ­katastrofen som utspilte seg ­mellom 1939 og 1945. Krigs­årene la store deler av ­verden i ruiner. Millioner måtte bøte med livet. Da støvet hadde lagt seg, fikk folk se resultatene av krig­føringen og de ­ideologiske ­eksperimentene Hitler hadde satt i gang.

Rystet verden. 

Bildene av likhauger og utmagrede ­mennesker rystet en helt verden i grunn­vollene. Noen av fotografiene og filmopptakene fra de frigjorte konsentrasjonsleirene var så rystende at de allierte myndighetene ikke tillot at de ble vist offentlig. Deler av det grusomme materialet ble ikke offentliggjort før 70 år senere, i dokumentaren Night Will Fall (2014).

Den store katastrofen var bakteppet da FN ble etablert i ­oktober 1945. Delegatene fra de 51 ­statene som signerte FN-pakten i San Fransisco hadde garantert bildene fra ­Auschwitz og Bergen-Belsen i bak­hodet da de slo fast at målet med den nye organisasjonen var å 
«…bekrefte vår tro på grunn­leggende ­menneskerettigheter, 
på det enkelte menneskets ­verdighet og verdi». G­jennom FN-pakten ble det også etablert en menneske­rettighetskommisjon, ledet av den ­amerikanske FN-­ambassadøren Eleanor ­Roosevelt. ­Resultatet av kommisjonens ­arbeid var ­Verdenserklæringen om menneske­rettighetene, som ble vedtatt av ­generalforsamlingen 10. desember 1948. Altså for­ ­nøyaktig 70 år siden.

I erklæringen slås det fast at «Alle mennesker er født til frihet og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Moralsk markering. 

Felles­erklæringen om at alle er født med samme menneskeverd var viktig som en moralsk og politisk markering mot naziregimets forbrytelser mot menneske-
heten. Menneskerettskommisjonen hadde lest FN-­rapporten som året i forveien hadde ­trukket frem hvordan nazistisk politikk hadde underminert menneske­verdet. Den pekte på ­praksiser som var i gang allerede før krigsutbruddet, slik som at eldre,­ ­psykisk syke, personer med nedsatt funksjonsevne og alvorlig syke ble overført til institusjoner der de ble myrdet. Denne, og en lang rekke andre praksiser, viste at menneskelivet i mange sammenhenger var verdiløst for nazistene.

Nazistene var ikke alene om å gradere ­menneskeverdet. De ­allierte hadde også ­praksiser som krenket menneskers ­verdighet. Sovjetunionen ­hadde sin ­historie med overgrep mot egen ­befolkning, etnisk og ­politisk rensning og GULAG-­leire. USA hadde sin rasepolitikk, med en kultur for lynsjing av afro­amerikanere. Storbritannia satt fremdeles på et stort imperium der mange mennesker ble ­nektet de mest grunnleggende rettigheter. Naziregimet står likevel i en særklasse på grunn av sin gjennomførte mangel på respekt for menneskeverdet og ekstreme sortering av menneskeliv.

Under krigen hadde ­ulike ­enkeltpersoner, grupper og ­organisasjoner, med ulikt ­religiøst, politisk og filosofisk ståsted, arbeidet med erklæringer som skulle fastslå at ethvert menneske er unikt og har samme menneskeverd.

Opp av ruinene. 

Da krigen var over, var grunnlaget lagt for at generalforsamlingen kunne enes om at respekten for menneskeverdet skulle være grunnmuren for den nye verdenen som­ ­skulle bygges opp av ruinene. «Alle mennesker er født med samme menneskeverd og menneske­rettigheter», het det allerede i den første artikkelen av Verdenserklæringen. Den mest sentrale rettigheten fikk plass i Artikkel 6: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Verdenserklæringen slår fast at menneskerettighetene ­stammer fra menneskets iboende verdighet. De fleste andre ­erklæringer og konvensjoner som siden er vedtatt om menneskerettig­heter har brukt en tilsvarende begrunnelse.

I diskusjonene om menneske­rettigheter før Andre verdenskrig var tanken om en iboende ­verdighet en sentral ­begrunnelse for å innføre slik rettig­heter. Det fantes en sterk naturrettslig ­tradisjon, med røtter i både ­religiøs og ­sekulær tenkning, som la vekt på at ­mennesket har enkelte naturlige og ­iboende ­rettigheter i kraft av å være ­menneske. Fra Kant og Den ­franske revolusjonen hadde man en tanke om ­menneske-
verd.

Den katolske kirkes sosial­lære la også vekt på menneskets ­iboende verdighet. For mange var nok den naturrettslige tradisjonen en viktig motivasjon i arbeidet for menneskerettigheter også før andre verdenskrig. Men det var først etter ­krigens slutt at begrepet «iboende ­verdighet» fikk en allmenn aksept som selve ­fundamentet for menneske­rettighetene.

Organiserte massedrap. 

­Årsaken er ikke så vanskelig å forestille seg. Mellomkrigs­årene hadde vist hvor sårbare enkeltmennesker var i møte med de t­otalitære systemene. Under krigen mistet mellom 50 og 70 millioner ­mennesker livet. Med ett pennestrøk ble det ­besluttet å tilintetgjøre ­mennesker med ­bestemte egenskaper, ­tilhørighet og evner. Den ­nazistiske ­staten myrdet minst 25 ­millioner ­sivile. Jødene var det ­fremste ­målet ­under Holocaust, men også ­sigøynere, ­homofile, ­politiske ­motstandere, religiøse ­minoriteter, syke og funksjonshemmede ble ofre for systematiske, statlig organiserte masse­drap.

Ordene «iboende verdighet» er viktige, for de viser at ­begrunnelsen for menneske­verdet og menneskerettig­hetene ligger i mennesket selv. Fordi menneskeverdet er «iboende» kan det heller ikke tas bort. ­Ingen utenforstående ­instans kan ­frata noen deres menneske­verd. ­Ingen erklæringer eller ­makthavere kan frata menneskets dets ­iboende verdighet. Mennesket har sin iboende verdighet uavhengig av kultur og samfunnsforhold, og ingen religiøse, filosofiske og politiske tradisjoner kan endre på det. Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør alle forsøk på å gradere menneskeverdet. Ingen egenskaper, tilhørigheter og evner kan føre til at du mister denne iboende verdigheten. Menneskeverdet er der uansett.

Vaksine mot katastrofer. 

Medlemmene av FNs generalforsamling tre år etter at verdens­krigen var avsluttet, visste hva «iboende verdighet» var verdt. Så viktig mente generalforsamlingen begrepet «iboende ­verdighet» var at de uttalte at «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden». «Iboende verdighet» ble sett på som en vaksine mot nye katastrofer, mot gradering av menneskeverdet.

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenk­elige menneskeverdet. La oss håpe den ideen bare styrker seg med årene.

Gå til innlegget

Felles kjøreregler

Publisert 7 måneder siden

For at ordskiftet om KrFs veivalg skal bli bra, tror jeg det er nødvendig med noen felles premisser for den videre debatten.

Det snakkes om splittelse i KrF. Jeg tror vi som var til stede på landsstyremøtet opplever det litt annerledes. Der var stemningen preget av respekt og vilje til å kjøre en prosess som gjør at vi kommer mest mulig samlet ut i andre enden. Det håper og tror jeg vi skal klare.

Ikke alle var enig i Knut Arilds anbefaling rundt samarbeid. Men det var unison støtte til parti­lederens beskrivelse av hva som er KrFs verdier og oppdrag i norsk politikk.

Seg selv i potten. 

Partiet har bedt om og ventet på partilederens råd i samarbeidsdebatten. Fredag kom rådet. Ikke alle tok bølgen for det. Men jeg tror alle opplevde at det var dette Knut Arild genuint mener og at han ut fra sin overbevisning ikke kunne gitt partiet noe annet råd. Han er nok fullstendig klar over at han dermed også la seg selv i potten.

Mediebildet preges av dem som reagerer sterkt og bruker harde ord om partilederen. Min opplevelse er imidlertid at det store flertallet av KrF-erne – enten man er uenige i, usikre på eller enige i konklusjonen – mener fredagens tale viser at KrF har en partileder med integritet. Etter talen fikk Knut Arild like varme klemmer av alle. Forsøk på å påvirke KrFs prosess ved å angripe partilederen eller kalle ham «Judas» tror jeg faller på steingrunn hos de aller fleste.

Jeg tror også mange kjenner på en lettelse over at partiledelsen har lagt et løp for at den lange og utmattende samarbeidsdebatten kan få en avslutning - og at konklusjonen forankres bredest mulig. Partilederen foreslo selv et ekstraordinært landsmøte. Det tror jeg er bra.

For at den videre debatten skal bli bra, tror jeg likevel det er nødvendig at vi er enige om noen felles kjøreregler/premisser for den videre debatten:

1. Ikke glem hva vi er enige om. Like før Knut Arild Hareide gikk på talerstolen, vedtok landsstyret enstemmig uttalelsen «Sammen for et varmere samfunn», som er en oppsummering av KrFs verdier og politiske prosjekt. Det er altså ingen uenighet om hva som er KrFs DNA. Da bør man heller ikke skape et inntrykk av at meningsmotstandere i samarbeidsspørsmålet vil «selge sjela». Det som gjør oss til KrFere er at vi støtte verdier og politikk - ikke hvem vi mener partiet bør søke samarbeid med.

2. Ikke sett folk i båser. De fleste mener at det ikke finnes noen ideelle alternativer i dagens situasjon. De fleste vil se gode argumenter for begge alternativer. De fleste vil kjenne en klump i magen når man bestemmer seg. Da bør man slippe å havne i en «borgerlig» eller «sosialistisk» bås. Det går faktisk an å mene at Høyre er en naturlig samarbeidspartner for KrF og konkludere med et Sp/Ap-samarbeid. Og det går an å være småforelsket i Trygve Magnus Slagsvold Vedum og konkludere med å gå i regjering med Siv Jensen.

3. Bruk argumenter, ikke trusler. «Hvis KrF samarbeider med (…) så melder jeg meg ut / må partilederen gå / kommer partiet til å dø». Dette er en veldig lite konstruktiv måte å debattere på. Og det skremmer mange fra å delta i debatten og si sin mening.

4. Begge standpunkt er legitime. I vedtak etter vedtak har KrF slått fast at «KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti» som i prinsippet kan samarbeide til begge sider i det politiske landskapet. Disse vedtakene har hatt bred oppslutning og kan ikke settes til side nå.

5. Begge standpunkt innebærer noe nytt. Det advares mye om «linjeskifter» i debatten, men uansett hva man gjør, vil KrF tre inn i et samarbeid som man tidligere har avvist. Selv om man har gode erfaringer fra samarbeid med Høyre og Venstre, har partiet så langt avvist et samarbeid med Fremskrittspartiet på grunn av stor avstand i verdigrunnlag og politikk. Selv om et samarbeid med Senterpartiet er velprøvd, har man ingen erfaringer med å samarbeide med Ap i regjering.

6. Ingen av standpunktene innebærer at KrF slutter å være et sentrumsparti. Jeg hører knapt noen i den interne debatten som mener at KrF hører til på venstresiden i norsk politikk. På samme måten er det nesten ingen som mener at vi er et høyresideparti. Derimot er det bred oppslutning rundt tanken om at KrF skal være et sentrumsparti. Like lite som Senterpartiet sluttet å være et sentrumsparti da partiet gikk i regjering med Ap og SV, vil KrF slutte å være et sentrumsparti hvis man velger et samarbeid enten til høyre eller venstre. Uenigheten handler om i hvilket samarbeid sentrum får et størst tyngdepunkt.

7. Det er oppsider og nedsider ved begge alternativene. Uansett hva KrF lander på, vil noen bli begeistret og noen bli skuffet. Tydelighet møtes ikke med likegyldighet. Det innebærer muligheter for å vinne nye velgere, men også tape mange som stemmer KrF i dag. Ingen sitter med fasiten på hvordan dette vil slå ut. Derfor er det like usaklig å si at «KrF havner under sperregrensen hvis vi går inn i Solberg-regjeringen» som å si at vi er ferdig i norsk politikk dersom vi samarbeider med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Trykket i Vårt Land 2. oktober 2018.

Gå til innlegget

Det vi står sammen om

Publisert 8 måneder siden

Vi er på full fart mot sorteringssamfunnet. Vi åpner for å velge bort mennesker med bestemte egenskaper. I sommer har flere politikere åpnet for aktiv dødshjelp. Kampen for menneskeverdet kommer til å stå de neste årene. Tapes denne, vil vi stå igjen som et kaldere og farligere samfunn. Det har med andre ord aldri tidligere vært større behov for et slagkraftig parti som bygger sin politikk på et kristent menneskesyn og likeverd. Det vil være tragisk om dette politiske redskapet svekkes av en utmattende diskusjon om et spørsmål som IKKE står på dagsorden.

Spørsmålet om homofilt samliv og ekteskap har vært en vanskelig, splittende og energitappende sak i Kristen-Norge over mange år. Det er en sak med steile fronter – og en sak som berører dypt. For noen er det et samvittighetsspørsmål å forsvare den tradisjonelle forståelsen av ekteskapet, for andre er det et samvittighetsspørsmål å åpne ekteskapet for likekjønnede. Det er en sak kristne ikke kommer til å bli enige om.

Uenigheten manifesterer seg naturligvis også i KrF. Partiets velgere, medlemmer, tillitsvalgte og ansatte er et speilbilde av kirkelandskapet. Det skulle bare mangle at det teologiske mangfoldet som finnes i våre kristne trossamfunn, også eksisterer i KrF. Vi må nok også innse at denne teologiske uenigheten – som i seg selv ikke angår et politisk parti – også gir seg uttrykk i to ulike syn på selve ekteskapsloven. I KrF finnes både de som mener ekteskapet bør forbeholdes mann og kvinne – og de som mener det er bra at homofile kan inngå ekteskap.

Dersom KrF ikke klarer å leve med denne uenigheten, kan det komme til å bli lammende. Hvis den ene fløyen opplever at det ikke er rom for deres overbevisning i partiet, risikerer man at partiet går i oppløsning.

Men det finnes håp. For KrF har klart å løse uenigheter før.

Brobyggeren Lavik

Etter at Kristelig Folkeparti hadde blitt stiftet og etablert seg på Vestlandet, var utfordringen å bygge broer til nye miljøer – slik at partiet kunne bevege fra å være et vestlandsparti til å bli et landsparti.

KrFs første stortingsrepresentant, Nils Lavik, hadde både klokskapen og motet til å få dette til. Lavik kom i dialog med den såkalte Oxford-bevegelsen der Ronald Fangen, Erling Wikborg og Petter Koren var sentrale skikkelser.

I kultur var det en avgrunn mellom kretsen rundt Lavik og medlemmene i Oxford-bevegelsen. De hadde en mer urban, intellektuell og kulturåpen livsstil enn det Lavik var vant med. Ronald Fangen ønsket seg egentlig et stort, samlende folkeparti på kristen-humanistisk grunnlag – uten «kristelig» i partinavnet. Erling Wikborg var ikke avholdsmann – i motsetning til de aller, aller fleste av KrFerne på den tida. Petter Koren sa at det var «et under» at vestlendingene og Oxford-bevegelsen ble samlet i samme parti.

Nils Lavik fikk sterke advarsler: En rekke misjonsledere på Vestlandet advarte mot å ha noe som helst med Oxford-bevegelsen å gjøre. I Oslo sa professor Ole Hallesby at gruppa representerte en «læreløs og korsløs kristendom». Det var mange av KrFs støttespillere som fryktet at partiets profil skulle bli utvannet ved å bygge en bro mot Oxford-bevegelsen.

Men Nils Lavik trosset advarslene. Han forstod at KrF trengte nye allianser for å bli et landsdekkende parti. Han visste at KrF bare ville bli et kraftfullt redskap for kristne verdier dersom man sto sammen på tvers av kulturforskjeller og teologiske uenigheter. Det var mye takket være hans åpne holdning at Oxfordbevegelsen valgte KrF. Og denne alliansen var en viktig årsak til KrFs suksess etter krigen.

Det vi står sammen om

KrF har blitt kalt Norges mest vellykkede økumeniske prosjekt. I snart 85 år har KrF samlet mennesker til politisk innsats for menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap. De har ikke vært enige i alle teologiske spørsmål. De har representert miljøer med til dels store kulturelle forskjeller. Likevel har de stått på barrikadene sammen fordi de trodde noen grunnleggende verdier var viktige for å bygge et varmere samfunn. Nøkkelen har vært å finne de sakene man står sammen om.

Når Nils Lavik og Ronald Fangen kunne finne sammen om et politisk prosjekt – ja, da må også dagens KrFere kunne holde sammen. Dersom KrF som politisk redskap skulle bli svekket eller ødelagt på grunn av en ørkesløs debatt om homofili-spørsmålet – ja, da har vi forvaltet arven fra Lavik og Fangen på en usedvanlig dårlig måte. Ekteskapsloven står ikke engang på den politiske agendaen. Loven ble vedtatt for over 10 år siden. På Stortinget er det et overveldende flertall for å beholde den.

Nå, KrFere, er tiden for å være brobyggere i Lavik og Fangens ånd. Nå er tiden for å samle seg om det viktigste, slik KrFere alltid har gjort. For alt for mye står på spill til at KrF kan ligge i strid med seg selv. I løpet av høsten kan nesten alle ungdomspartiene ha gått inn for aktiv dødshjelp. Fremskrittspartiet har hatt aktiv dødshjelp i sitt prinsipprogram lenge. I sommer tok MDG-leder Une Bastholm til orde for aktiv dødshjelp. Man trenger ikke være profet for å forstå at dette kommer til å bli en av de store verdikampene i årene som kommer.

Jeg kjenner ikke en eneste KrFer som ønsker at livshjelp skal byttes ut med en dødelig giftinjeksjon. Jeg vet at alle KrFere er klare til å ta kampen for livet, for menneskeverdet. For det er vårt felles DNA.

Men skal vi kunne ta den kampen sammen, må vi la det som splitter oss ligge. United we stand, divided we fall.

 

Erik Lunde, medlem i Oslo bystyre for KrF 

 

Gå til innlegget

Ubarmhjertig­ barm­hjertighet

Publisert 8 måneder siden

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten».

Det ene ungdomspartiet etter det andre åpner nå opp for aktiv dødshjelp i Norge. Sist ute er Unge Høyre, som på sitt landsmøte i sommer gikk inn for aktiv dødshjelp «i særskilte tilfeller».

I fotsporene. 

Erna Solbergs ungdomsparti følger dermed i fotsporene til Fremskrittspartiets­ Ungdom, Unge Venstre, Sosialistisk Ungdom og Grønn Ungdom. Og når AUF avholder landsmøte senere i år, skal de unge sosial­demokratene ta stilling til et forslag om å tillate eutanasi.

De unge politikerne som vil ha aktiv dødshjelp sier nesten uten unntak at de vil tillate eutanasi av «barmhjertighet». Ved å gi norske sykehus anledning til å avslutte livet til alvorlig syke og døende pasienter, mener de at mennesker blir spart for unødvendig smerte og lidelse. Jeg tror ungdomspolitikerne har gode intensjoner. Jeg tror ikke de er motivert av at alvorlig syke er en utgiftspost i det samfunns­økonomiske regnskapet. Jeg tror heller ikke de ønsker å nedgrad­ere menneskeverdet til syke og døende personer. Men veien til et visst sted er som kjent brolagt med gode intensjoner. Jeg tror resultatet av å innføre ­aktiv dødshjelp vil føre til at flere mennesker vil oppleve seg som en byrde. Jeg tror også at en lov om eutanasi over tid vil endre vårt syn på et menneskes verdi og hvilke liv som er verdt å leve.

Barmhjertighetens grense. 

Ungdomspolitikernes barm­hjertighets-argumentasjon er problematisk. Det vil raskt ­melde seg spørsmål om barmhjertig­hetens grense. Erfaringer fra ­andre land viser at det ikke er så enkelt å avgrense hvilke smerter og lidelser som skal kvalifisere til aktiv dødshjelp. Utviklingen i ­Nederland, som var et av de første land­ene som legaliserte eutanasi,­ ­viser dette med tydelighet. På 30 år har Nederland, ved lov og i praksis, gått fra å tillate dødshjelp til de som er uhelbredelig syke til de som er kronisk syke, fra å kun tilby eutanasi ved fysisk sykdom til også å inkludere psykisk sykdom. I dag kan relativt lette psykiske lidelser som depresjon være nok til å få innvilget eutanasi. I dag vil Nederland tillate eutanasi hvis man er over 70 år og «trøtt av livet». Fra å være et tilbud for voksne, innvilges dødshjelp også til barn. Selv nyfødte «hjelpes» på denne måten.

«I Norge skal bare alvorlig syke og døende få dødshjelp. Det skal bare gjelde voksne,» vil ungdomspolitikerne kontre. Men hvor lett vil det være å stå imot presset om å vise «barmhjertighet» når stadig nye livshistorier om smerter, lidelse og «livstrøtthet» kommer i mediene? Hvorfor skal vi ikke også være «barmhjertige» mot barn og spedbarn? Det er naivt å tro at norske politikeres motstandskraft vil være større enn i Nederland, Belgia og andre land som allerede er på full fart ned skråplanet.

Paternalistisk. 

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument for å begrunne både bruk av medisinsk teknologi som kan oppdage funksjonsnedsettelser og sykdom hos ufødte og at en skal kunne ­avslutte menneskeliv med en ­dødelig injeksjon med gift. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten». For det er ofte de som representerer det «normale», det sunne, friske og produktive, som mener å besitte kunnskap om hvilke menneskeliv som er verdt å leve. Det føyer seg inn i et mønster at det er akkurat ungdomspartiene som går i front for å tillate den «barmhjertige» dødshjelpen i Norge.

Mange av dem som lever disse­ livene vil ofte ikke ha denne «barmhjertigheten». De blir opprørt over antydningene om at deres liv ikke er verdt å leve. De frykter at de vil bli betraktet som en byrde. De vil ha respekt for sin ukrenkelige verdi. De vil ha samfunnets aksept. De vil møtes med omsorg.

Vi kan heller ikke lukke ­øynene for at samfunnets forsøk på å vise denne «barmhjertig­heten» overfor funksjonshemmede, syke og døende ofte har endt i overtramp, overgrep og regelrett brutalitet mot enkeltmennesker. Et eksempel fra vår egen, nære historie er velferdsstatens praksis med tvangssteriliseringer helt opp til 1970-tallet. Man kan argumentere for at det er liten fare for dette i våre moderne og «snille» rettsstater. De unge tilhengerne av eutanasi understreker da ofte at dødshjelp skal bare gis til personer som gir et ettertrykkelig samtykke.

Godtroende. 

Spørsmålet er om ikke dette blir for naivt. For det første kan vi ikke ta for gitt at staten­ og helsemyndighetene alltid vil det beste for oss, eller vet det beste. Det er gode ­grunner til å være skeptisk når makt­personer bruker «barmhjertighet» som ­argument for å frata noen mennesker deres rett til liv – ­eller tillate at noen menneskeliv avsluttes.

For det andre ser vi at ­prinsippet om samtykke blir forlatt i ­andre land med aktiv dødshjelp. I Nederland gis det dødshjelp også til bevisstløse pasienter og ­nyfødte, som ikke har noen mulighet til å samtykke. Denne praksisen begrunnes i «barmhjertighet». Tilhengerne mener det er en ­omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.

Skal man innføre en lov om ­eutanasi, må samfunnet på nytt ta stilling til hvilke liv som er verdt å leve. Uansett hvor «barmhjertig» utgangspunktet for en slik diskusjon vil være, vil den uunngåelige konsekvensen være at menneskeverdet graderes. Og det er alltid ubarmhjertig.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere