Erik Lunde

Alder: 39
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

En iboende verdighet

Publisert 4 dager siden - 283 visninger

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en ­spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenkelige menneskeverdet.

Vår verden er formet av den store ­katastrofen som utspilte seg ­mellom 1939 og 1945. Krigs­årene la store deler av ­verden i ruiner. Millioner måtte bøte med livet. Da støvet hadde lagt seg, fikk folk se resultatene av krig­føringen og de ­ideologiske ­eksperimentene Hitler hadde satt i gang.

Rystet verden. 

Bildene av likhauger og utmagrede ­mennesker rystet en helt verden i grunn­vollene. Noen av fotografiene og filmopptakene fra de frigjorte konsentrasjonsleirene var så rystende at de allierte myndighetene ikke tillot at de ble vist offentlig. Deler av det grusomme materialet ble ikke offentliggjort før 70 år senere, i dokumentaren Night Will Fall (2014).

Den store katastrofen var bakteppet da FN ble etablert i ­oktober 1945. Delegatene fra de 51 ­statene som signerte FN-pakten i San Fransisco hadde garantert bildene fra ­Auschwitz og Bergen-Belsen i bak­hodet da de slo fast at målet med den nye organisasjonen var å 
«…bekrefte vår tro på grunn­leggende ­menneskerettigheter, 
på det enkelte menneskets ­verdighet og verdi». G­jennom FN-pakten ble det også etablert en menneske­rettighetskommisjon, ledet av den ­amerikanske FN-­ambassadøren Eleanor ­Roosevelt. ­Resultatet av kommisjonens ­arbeid var ­Verdenserklæringen om menneske­rettighetene, som ble vedtatt av ­generalforsamlingen 10. desember 1948. Altså for­ ­nøyaktig 70 år siden.

I erklæringen slås det fast at «Alle mennesker er født til frihet og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Moralsk markering. 

Felles­erklæringen om at alle er født med samme menneskeverd var viktig som en moralsk og politisk markering mot naziregimets forbrytelser mot menneske-
heten. Menneskerettskommisjonen hadde lest FN-­rapporten som året i forveien hadde ­trukket frem hvordan nazistisk politikk hadde underminert menneske­verdet. Den pekte på ­praksiser som var i gang allerede før krigsutbruddet, slik som at eldre,­ ­psykisk syke, personer med nedsatt funksjonsevne og alvorlig syke ble overført til institusjoner der de ble myrdet. Denne, og en lang rekke andre praksiser, viste at menneskelivet i mange sammenhenger var verdiløst for nazistene.

Nazistene var ikke alene om å gradere ­menneskeverdet. De ­allierte hadde også ­praksiser som krenket menneskers ­verdighet. Sovjetunionen ­hadde sin ­historie med overgrep mot egen ­befolkning, etnisk og ­politisk rensning og GULAG-­leire. USA hadde sin rasepolitikk, med en kultur for lynsjing av afro­amerikanere. Storbritannia satt fremdeles på et stort imperium der mange mennesker ble ­nektet de mest grunnleggende rettigheter. Naziregimet står likevel i en særklasse på grunn av sin gjennomførte mangel på respekt for menneskeverdet og ekstreme sortering av menneskeliv.

Under krigen hadde ­ulike ­enkeltpersoner, grupper og ­organisasjoner, med ulikt ­religiøst, politisk og filosofisk ståsted, arbeidet med erklæringer som skulle fastslå at ethvert menneske er unikt og har samme menneskeverd.

Opp av ruinene. 

Da krigen var over, var grunnlaget lagt for at generalforsamlingen kunne enes om at respekten for menneskeverdet skulle være grunnmuren for den nye verdenen som­ ­skulle bygges opp av ruinene. «Alle mennesker er født med samme menneskeverd og menneske­rettigheter», het det allerede i den første artikkelen av Verdenserklæringen. Den mest sentrale rettigheten fikk plass i Artikkel 6: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Verdenserklæringen slår fast at menneskerettighetene ­stammer fra menneskets iboende verdighet. De fleste andre ­erklæringer og konvensjoner som siden er vedtatt om menneskerettig­heter har brukt en tilsvarende begrunnelse.

I diskusjonene om menneske­rettigheter før Andre verdenskrig var tanken om en iboende ­verdighet en sentral ­begrunnelse for å innføre slik rettig­heter. Det fantes en sterk naturrettslig ­tradisjon, med røtter i både ­religiøs og ­sekulær tenkning, som la vekt på at ­mennesket har enkelte naturlige og ­iboende ­rettigheter i kraft av å være ­menneske. Fra Kant og Den ­franske revolusjonen hadde man en tanke om ­menneske-
verd.

Den katolske kirkes sosial­lære la også vekt på menneskets ­iboende verdighet. For mange var nok den naturrettslige tradisjonen en viktig motivasjon i arbeidet for menneskerettigheter også før andre verdenskrig. Men det var først etter ­krigens slutt at begrepet «iboende ­verdighet» fikk en allmenn aksept som selve ­fundamentet for menneske­rettighetene.

Organiserte massedrap. 

­Årsaken er ikke så vanskelig å forestille seg. Mellomkrigs­årene hadde vist hvor sårbare enkeltmennesker var i møte med de t­otalitære systemene. Under krigen mistet mellom 50 og 70 millioner ­mennesker livet. Med ett pennestrøk ble det ­besluttet å tilintetgjøre ­mennesker med ­bestemte egenskaper, ­tilhørighet og evner. Den ­nazistiske ­staten myrdet minst 25 ­millioner ­sivile. Jødene var det ­fremste ­målet ­under Holocaust, men også ­sigøynere, ­homofile, ­politiske ­motstandere, religiøse ­minoriteter, syke og funksjonshemmede ble ofre for systematiske, statlig organiserte masse­drap.

Ordene «iboende verdighet» er viktige, for de viser at ­begrunnelsen for menneske­verdet og menneskerettig­hetene ligger i mennesket selv. Fordi menneskeverdet er «iboende» kan det heller ikke tas bort. ­Ingen utenforstående ­instans kan ­frata noen deres menneske­verd. ­Ingen erklæringer eller ­makthavere kan frata menneskets dets ­iboende verdighet. Mennesket har sin iboende verdighet uavhengig av kultur og samfunnsforhold, og ingen religiøse, filosofiske og politiske tradisjoner kan endre på det. Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør alle forsøk på å gradere menneskeverdet. Ingen egenskaper, tilhørigheter og evner kan føre til at du mister denne iboende verdigheten. Menneskeverdet er der uansett.

Vaksine mot katastrofer. 

Medlemmene av FNs generalforsamling tre år etter at verdens­krigen var avsluttet, visste hva «iboende verdighet» var verdt. Så viktig mente generalforsamlingen begrepet «iboende ­verdighet» var at de uttalte at «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden». «Iboende verdighet» ble sett på som en vaksine mot nye katastrofer, mot gradering av menneskeverdet.

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenk­elige menneskeverdet. La oss håpe den ideen bare styrker seg med årene.

Gå til innlegget

Felles kjøreregler

Publisert 3 måneder siden - 1313 visninger

For at ordskiftet om KrFs veivalg skal bli bra, tror jeg det er nødvendig med noen felles premisser for den videre debatten.

Det snakkes om splittelse i KrF. Jeg tror vi som var til stede på landsstyremøtet opplever det litt annerledes. Der var stemningen preget av respekt og vilje til å kjøre en prosess som gjør at vi kommer mest mulig samlet ut i andre enden. Det håper og tror jeg vi skal klare.

Ikke alle var enig i Knut Arilds anbefaling rundt samarbeid. Men det var unison støtte til parti­lederens beskrivelse av hva som er KrFs verdier og oppdrag i norsk politikk.

Seg selv i potten. 

Partiet har bedt om og ventet på partilederens råd i samarbeidsdebatten. Fredag kom rådet. Ikke alle tok bølgen for det. Men jeg tror alle opplevde at det var dette Knut Arild genuint mener og at han ut fra sin overbevisning ikke kunne gitt partiet noe annet råd. Han er nok fullstendig klar over at han dermed også la seg selv i potten.

Mediebildet preges av dem som reagerer sterkt og bruker harde ord om partilederen. Min opplevelse er imidlertid at det store flertallet av KrF-erne – enten man er uenige i, usikre på eller enige i konklusjonen – mener fredagens tale viser at KrF har en partileder med integritet. Etter talen fikk Knut Arild like varme klemmer av alle. Forsøk på å påvirke KrFs prosess ved å angripe partilederen eller kalle ham «Judas» tror jeg faller på steingrunn hos de aller fleste.

Jeg tror også mange kjenner på en lettelse over at partiledelsen har lagt et løp for at den lange og utmattende samarbeidsdebatten kan få en avslutning - og at konklusjonen forankres bredest mulig. Partilederen foreslo selv et ekstraordinært landsmøte. Det tror jeg er bra.

For at den videre debatten skal bli bra, tror jeg likevel det er nødvendig at vi er enige om noen felles kjøreregler/premisser for den videre debatten:

1. Ikke glem hva vi er enige om. Like før Knut Arild Hareide gikk på talerstolen, vedtok landsstyret enstemmig uttalelsen «Sammen for et varmere samfunn», som er en oppsummering av KrFs verdier og politiske prosjekt. Det er altså ingen uenighet om hva som er KrFs DNA. Da bør man heller ikke skape et inntrykk av at meningsmotstandere i samarbeidsspørsmålet vil «selge sjela». Det som gjør oss til KrFere er at vi støtte verdier og politikk - ikke hvem vi mener partiet bør søke samarbeid med.

2. Ikke sett folk i båser. De fleste mener at det ikke finnes noen ideelle alternativer i dagens situasjon. De fleste vil se gode argumenter for begge alternativer. De fleste vil kjenne en klump i magen når man bestemmer seg. Da bør man slippe å havne i en «borgerlig» eller «sosialistisk» bås. Det går faktisk an å mene at Høyre er en naturlig samarbeidspartner for KrF og konkludere med et Sp/Ap-samarbeid. Og det går an å være småforelsket i Trygve Magnus Slagsvold Vedum og konkludere med å gå i regjering med Siv Jensen.

3. Bruk argumenter, ikke trusler. «Hvis KrF samarbeider med (…) så melder jeg meg ut / må partilederen gå / kommer partiet til å dø». Dette er en veldig lite konstruktiv måte å debattere på. Og det skremmer mange fra å delta i debatten og si sin mening.

4. Begge standpunkt er legitime. I vedtak etter vedtak har KrF slått fast at «KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti» som i prinsippet kan samarbeide til begge sider i det politiske landskapet. Disse vedtakene har hatt bred oppslutning og kan ikke settes til side nå.

5. Begge standpunkt innebærer noe nytt. Det advares mye om «linjeskifter» i debatten, men uansett hva man gjør, vil KrF tre inn i et samarbeid som man tidligere har avvist. Selv om man har gode erfaringer fra samarbeid med Høyre og Venstre, har partiet så langt avvist et samarbeid med Fremskrittspartiet på grunn av stor avstand i verdigrunnlag og politikk. Selv om et samarbeid med Senterpartiet er velprøvd, har man ingen erfaringer med å samarbeide med Ap i regjering.

6. Ingen av standpunktene innebærer at KrF slutter å være et sentrumsparti. Jeg hører knapt noen i den interne debatten som mener at KrF hører til på venstresiden i norsk politikk. På samme måten er det nesten ingen som mener at vi er et høyresideparti. Derimot er det bred oppslutning rundt tanken om at KrF skal være et sentrumsparti. Like lite som Senterpartiet sluttet å være et sentrumsparti da partiet gikk i regjering med Ap og SV, vil KrF slutte å være et sentrumsparti hvis man velger et samarbeid enten til høyre eller venstre. Uenigheten handler om i hvilket samarbeid sentrum får et størst tyngdepunkt.

7. Det er oppsider og nedsider ved begge alternativene. Uansett hva KrF lander på, vil noen bli begeistret og noen bli skuffet. Tydelighet møtes ikke med likegyldighet. Det innebærer muligheter for å vinne nye velgere, men også tape mange som stemmer KrF i dag. Ingen sitter med fasiten på hvordan dette vil slå ut. Derfor er det like usaklig å si at «KrF havner under sperregrensen hvis vi går inn i Solberg-regjeringen» som å si at vi er ferdig i norsk politikk dersom vi samarbeider med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Trykket i Vårt Land 2. oktober 2018.

Gå til innlegget

Det vi står sammen om

Publisert 4 måneder siden - 1912 visninger

Vi er på full fart mot sorteringssamfunnet. Vi åpner for å velge bort mennesker med bestemte egenskaper. I sommer har flere politikere åpnet for aktiv dødshjelp. Kampen for menneskeverdet kommer til å stå de neste årene. Tapes denne, vil vi stå igjen som et kaldere og farligere samfunn. Det har med andre ord aldri tidligere vært større behov for et slagkraftig parti som bygger sin politikk på et kristent menneskesyn og likeverd. Det vil være tragisk om dette politiske redskapet svekkes av en utmattende diskusjon om et spørsmål som IKKE står på dagsorden.

Spørsmålet om homofilt samliv og ekteskap har vært en vanskelig, splittende og energitappende sak i Kristen-Norge over mange år. Det er en sak med steile fronter – og en sak som berører dypt. For noen er det et samvittighetsspørsmål å forsvare den tradisjonelle forståelsen av ekteskapet, for andre er det et samvittighetsspørsmål å åpne ekteskapet for likekjønnede. Det er en sak kristne ikke kommer til å bli enige om.

Uenigheten manifesterer seg naturligvis også i KrF. Partiets velgere, medlemmer, tillitsvalgte og ansatte er et speilbilde av kirkelandskapet. Det skulle bare mangle at det teologiske mangfoldet som finnes i våre kristne trossamfunn, også eksisterer i KrF. Vi må nok også innse at denne teologiske uenigheten – som i seg selv ikke angår et politisk parti – også gir seg uttrykk i to ulike syn på selve ekteskapsloven. I KrF finnes både de som mener ekteskapet bør forbeholdes mann og kvinne – og de som mener det er bra at homofile kan inngå ekteskap.

Dersom KrF ikke klarer å leve med denne uenigheten, kan det komme til å bli lammende. Hvis den ene fløyen opplever at det ikke er rom for deres overbevisning i partiet, risikerer man at partiet går i oppløsning.

Men det finnes håp. For KrF har klart å løse uenigheter før.

Brobyggeren Lavik

Etter at Kristelig Folkeparti hadde blitt stiftet og etablert seg på Vestlandet, var utfordringen å bygge broer til nye miljøer – slik at partiet kunne bevege fra å være et vestlandsparti til å bli et landsparti.

KrFs første stortingsrepresentant, Nils Lavik, hadde både klokskapen og motet til å få dette til. Lavik kom i dialog med den såkalte Oxford-bevegelsen der Ronald Fangen, Erling Wikborg og Petter Koren var sentrale skikkelser.

I kultur var det en avgrunn mellom kretsen rundt Lavik og medlemmene i Oxford-bevegelsen. De hadde en mer urban, intellektuell og kulturåpen livsstil enn det Lavik var vant med. Ronald Fangen ønsket seg egentlig et stort, samlende folkeparti på kristen-humanistisk grunnlag – uten «kristelig» i partinavnet. Erling Wikborg var ikke avholdsmann – i motsetning til de aller, aller fleste av KrFerne på den tida. Petter Koren sa at det var «et under» at vestlendingene og Oxford-bevegelsen ble samlet i samme parti.

Nils Lavik fikk sterke advarsler: En rekke misjonsledere på Vestlandet advarte mot å ha noe som helst med Oxford-bevegelsen å gjøre. I Oslo sa professor Ole Hallesby at gruppa representerte en «læreløs og korsløs kristendom». Det var mange av KrFs støttespillere som fryktet at partiets profil skulle bli utvannet ved å bygge en bro mot Oxford-bevegelsen.

Men Nils Lavik trosset advarslene. Han forstod at KrF trengte nye allianser for å bli et landsdekkende parti. Han visste at KrF bare ville bli et kraftfullt redskap for kristne verdier dersom man sto sammen på tvers av kulturforskjeller og teologiske uenigheter. Det var mye takket være hans åpne holdning at Oxfordbevegelsen valgte KrF. Og denne alliansen var en viktig årsak til KrFs suksess etter krigen.

Det vi står sammen om

KrF har blitt kalt Norges mest vellykkede økumeniske prosjekt. I snart 85 år har KrF samlet mennesker til politisk innsats for menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap. De har ikke vært enige i alle teologiske spørsmål. De har representert miljøer med til dels store kulturelle forskjeller. Likevel har de stått på barrikadene sammen fordi de trodde noen grunnleggende verdier var viktige for å bygge et varmere samfunn. Nøkkelen har vært å finne de sakene man står sammen om.

Når Nils Lavik og Ronald Fangen kunne finne sammen om et politisk prosjekt – ja, da må også dagens KrFere kunne holde sammen. Dersom KrF som politisk redskap skulle bli svekket eller ødelagt på grunn av en ørkesløs debatt om homofili-spørsmålet – ja, da har vi forvaltet arven fra Lavik og Fangen på en usedvanlig dårlig måte. Ekteskapsloven står ikke engang på den politiske agendaen. Loven ble vedtatt for over 10 år siden. På Stortinget er det et overveldende flertall for å beholde den.

Nå, KrFere, er tiden for å være brobyggere i Lavik og Fangens ånd. Nå er tiden for å samle seg om det viktigste, slik KrFere alltid har gjort. For alt for mye står på spill til at KrF kan ligge i strid med seg selv. I løpet av høsten kan nesten alle ungdomspartiene ha gått inn for aktiv dødshjelp. Fremskrittspartiet har hatt aktiv dødshjelp i sitt prinsipprogram lenge. I sommer tok MDG-leder Une Bastholm til orde for aktiv dødshjelp. Man trenger ikke være profet for å forstå at dette kommer til å bli en av de store verdikampene i årene som kommer.

Jeg kjenner ikke en eneste KrFer som ønsker at livshjelp skal byttes ut med en dødelig giftinjeksjon. Jeg vet at alle KrFere er klare til å ta kampen for livet, for menneskeverdet. For det er vårt felles DNA.

Men skal vi kunne ta den kampen sammen, må vi la det som splitter oss ligge. United we stand, divided we fall.

 

Erik Lunde, medlem i Oslo bystyre for KrF 

 

Gå til innlegget

Ubarmhjertig­ barm­hjertighet

Publisert 4 måneder siden - 1051 visninger

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten».

Det ene ungdomspartiet etter det andre åpner nå opp for aktiv dødshjelp i Norge. Sist ute er Unge Høyre, som på sitt landsmøte i sommer gikk inn for aktiv dødshjelp «i særskilte tilfeller».

I fotsporene. 

Erna Solbergs ungdomsparti følger dermed i fotsporene til Fremskrittspartiets­ Ungdom, Unge Venstre, Sosialistisk Ungdom og Grønn Ungdom. Og når AUF avholder landsmøte senere i år, skal de unge sosial­demokratene ta stilling til et forslag om å tillate eutanasi.

De unge politikerne som vil ha aktiv dødshjelp sier nesten uten unntak at de vil tillate eutanasi av «barmhjertighet». Ved å gi norske sykehus anledning til å avslutte livet til alvorlig syke og døende pasienter, mener de at mennesker blir spart for unødvendig smerte og lidelse. Jeg tror ungdomspolitikerne har gode intensjoner. Jeg tror ikke de er motivert av at alvorlig syke er en utgiftspost i det samfunns­økonomiske regnskapet. Jeg tror heller ikke de ønsker å nedgrad­ere menneskeverdet til syke og døende personer. Men veien til et visst sted er som kjent brolagt med gode intensjoner. Jeg tror resultatet av å innføre ­aktiv dødshjelp vil føre til at flere mennesker vil oppleve seg som en byrde. Jeg tror også at en lov om eutanasi over tid vil endre vårt syn på et menneskes verdi og hvilke liv som er verdt å leve.

Barmhjertighetens grense. 

Ungdomspolitikernes barm­hjertighets-argumentasjon er problematisk. Det vil raskt ­melde seg spørsmål om barmhjertig­hetens grense. Erfaringer fra ­andre land viser at det ikke er så enkelt å avgrense hvilke smerter og lidelser som skal kvalifisere til aktiv dødshjelp. Utviklingen i ­Nederland, som var et av de første land­ene som legaliserte eutanasi,­ ­viser dette med tydelighet. På 30 år har Nederland, ved lov og i praksis, gått fra å tillate dødshjelp til de som er uhelbredelig syke til de som er kronisk syke, fra å kun tilby eutanasi ved fysisk sykdom til også å inkludere psykisk sykdom. I dag kan relativt lette psykiske lidelser som depresjon være nok til å få innvilget eutanasi. I dag vil Nederland tillate eutanasi hvis man er over 70 år og «trøtt av livet». Fra å være et tilbud for voksne, innvilges dødshjelp også til barn. Selv nyfødte «hjelpes» på denne måten.

«I Norge skal bare alvorlig syke og døende få dødshjelp. Det skal bare gjelde voksne,» vil ungdomspolitikerne kontre. Men hvor lett vil det være å stå imot presset om å vise «barmhjertighet» når stadig nye livshistorier om smerter, lidelse og «livstrøtthet» kommer i mediene? Hvorfor skal vi ikke også være «barmhjertige» mot barn og spedbarn? Det er naivt å tro at norske politikeres motstandskraft vil være større enn i Nederland, Belgia og andre land som allerede er på full fart ned skråplanet.

Paternalistisk. 

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument for å begrunne både bruk av medisinsk teknologi som kan oppdage funksjonsnedsettelser og sykdom hos ufødte og at en skal kunne ­avslutte menneskeliv med en ­dødelig injeksjon med gift. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten». For det er ofte de som representerer det «normale», det sunne, friske og produktive, som mener å besitte kunnskap om hvilke menneskeliv som er verdt å leve. Det føyer seg inn i et mønster at det er akkurat ungdomspartiene som går i front for å tillate den «barmhjertige» dødshjelpen i Norge.

Mange av dem som lever disse­ livene vil ofte ikke ha denne «barmhjertigheten». De blir opprørt over antydningene om at deres liv ikke er verdt å leve. De frykter at de vil bli betraktet som en byrde. De vil ha respekt for sin ukrenkelige verdi. De vil ha samfunnets aksept. De vil møtes med omsorg.

Vi kan heller ikke lukke ­øynene for at samfunnets forsøk på å vise denne «barmhjertig­heten» overfor funksjonshemmede, syke og døende ofte har endt i overtramp, overgrep og regelrett brutalitet mot enkeltmennesker. Et eksempel fra vår egen, nære historie er velferdsstatens praksis med tvangssteriliseringer helt opp til 1970-tallet. Man kan argumentere for at det er liten fare for dette i våre moderne og «snille» rettsstater. De unge tilhengerne av eutanasi understreker da ofte at dødshjelp skal bare gis til personer som gir et ettertrykkelig samtykke.

Godtroende. 

Spørsmålet er om ikke dette blir for naivt. For det første kan vi ikke ta for gitt at staten­ og helsemyndighetene alltid vil det beste for oss, eller vet det beste. Det er gode ­grunner til å være skeptisk når makt­personer bruker «barmhjertighet» som ­argument for å frata noen mennesker deres rett til liv – ­eller tillate at noen menneskeliv avsluttes.

For det andre ser vi at ­prinsippet om samtykke blir forlatt i ­andre land med aktiv dødshjelp. I Nederland gis det dødshjelp også til bevisstløse pasienter og ­nyfødte, som ikke har noen mulighet til å samtykke. Denne praksisen begrunnes i «barmhjertighet». Tilhengerne mener det er en ­omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.

Skal man innføre en lov om ­eutanasi, må samfunnet på nytt ta stilling til hvilke liv som er verdt å leve. Uansett hvor «barmhjertig» utgangspunktet for en slik diskusjon vil være, vil den uunngåelige konsekvensen være at menneskeverdet graderes. Og det er alltid ubarmhjertig.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018.

Gå til innlegget

Hvor ble det av Jan Bøhler?

Publisert 6 måneder siden - 122 visninger

Forslaget om å legge ned fire kirker i Groruddalen har skapt mye engasjement, og viser at Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste møteplasser

Den norske kirke i Oslo har tidligere denne høsten signalisert at fire kirker i Groruddalen (Stovner, Ellingsrud, Romsås og Østre Aker) kan bli tatt ut av bruk. Kirkevergen i Oslo har begrunnet dette behovet med mangel på driftsmidler i Kirkelig Fellesråd i Oslo, og et stort etterslep på vedlikeholdet av kirkene i Oslo. 

Dette forslaget har skapt mye engasjement i Groruddalen og viser at Oslos kirkebygg er noen av byens viktigste møteplasser. Jan Bøhler (Ap) var tidlig ute i flere medier og sa «Bare glem det!» til forslaget fra Oslokirken. Da revidert budsjett for 2018 ble lagt frem øynet vi et håp om at det Ap-ledede byrådet hadde samme engasjement for kirken i Oslo som det Bøhler hadde. Det har de ikke. I forslaget fra byrådet lå det null ekstra kroner til kirken. 

I KrFs forslag til revidert budsjett har vi foreslått 10 millioner ekstra i driftsmidler til Kirkelig fellesråd. Dette ble dessverre nedstemt i finanskomiteens behandling av budsjettet. Dermed øker sannsynligheten for at kirker i Groruddalen legges ned. Ap får en ny sjanse i bystyremøte den 20. juni. Da håper vi de stemmer for at kirkene på Stovner, Ellingsrud, Romsås og Østre Aker fortsatt skal være viktige samlingspunkt i sine lokalmiljøer. Greier du å overbevise dine partifeller, Jan Bøher?

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77468 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43499 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34864 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27830 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 265 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 117 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 79 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 122 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 177 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 394 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 146 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 127 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 231 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 6 timer siden / 365 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 119 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 265 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 117 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 79 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 122 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 10 timer siden / 308 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 19 timer siden / 68 visninger
Les flere