Erik Lunde

Alder: 41
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

En verden uten Downs syndrom

Publisert rundt 2 måneder siden

Selv om det ikke er intensjonen, er Stortinget i ferd med å sende et signal om å at noen ikke er like sterkt ønsket i vårt fellesskap.

Vi er på vei mot en verden uten mennesker med Downs syndrom. Dette er ikke skremselspropaganda, eller en virkelighetsfjern dystopi fra aktivister som advarer mot «sorteringssamfunnet». Det er en realitet. «Moderne medisinsk teknologi brukt i masseundersøkelser av gravide, tilsier at det nesten ikke behøver å bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden,» skriver professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, i Nordic Journal of Applied Ethics. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å oppdage Downs syndrom enklere og tidligere. Og mønsteret er det samme overalt: En stadig høyere andel av svangerskapene der det oppdages Downs avbrytes. Resultatet av denne kombinasjonen gir seg selv. «Det du ender opp med er verden uten mennesker med Downs syndrom,» konkluderer Paul Root Wolpe, direktør ved senteret for etikk ved Emory University.

Vi har alltid hatt mennesker med Downs syndrom iblant oss – og det er et gigantisk paradoks dersom Downs-folket skulle forsvinne akkurat nå. Aldri tidligere har det vært bedre å bli født med Downs syndrom. Livsbetingelsene til mennesker med Downs har endret seg dramatisk. Det er noe ganske annet å ha Downs i dag enn for bare noen få tiår siden. På begynnelsen av 1980-tallet var den forventede levealderen for personer med Downs syndrom bare 35 år i Norge. I andre land var den enda lavere. Nå, takket være medisinske fremskritt, er den forventede levealderen nesten doblet, til 60 år. Før døde unge mennesker med Downs av hjerteproblemer og en spesiell form for leukemi. Nå kan helsetjenesten behandle disse sykdommene.

Paradoksalt nok brukes den økte levealderen for mennesker med Downs syndrom som et argument for seleksjon. I BBC-dokumentaren A World Without Downs (2016) foreller en lege at siden mennesker med Downs syndrom nå lever så lenge, blir byrden for familien og samfunnet også ekstra stor.

Downs syndrom er ikke bare en medisinsk tilstand, det er også en identitet. Debatten om tidilig fosterdiagnostikk kan derfor ikke reduseres til et spørsmål om forebyggende folkehelsearbeid. Vi må også tenke gjennom hva slags rom vi skaper for en utsatt minoritet blant oss.

I Norge, og de fleste andre vestlige land, måtte mennesker med Downs kjempe hardt for å få samfunnets anerkjennelse og aksept. Lenge ble mennesker med Downs syndrom avskrevet som «aandssvake», og var et tema for eugenikken og steriliseringslover. De ble plassert i institusjoner og ekskludert fra utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. I dag møter vi mennesker med Downs syndrom på en helt annen måte. Institusjonalisering og ekskludering er avløst av normalisering og inkludering. Kombinasjonen av økt forventet levealder og vektlegging av potensial og livskvalitet, har gitt mennesker med Downs et helt annet liv enn tidligere. Selv om man ikke skal romantisere utfordringene, er det på det rene at mange voksne lever selvstendige liv, med meningsfylt arbeid og et rikt sosialt liv. Mennesker med Downs syndrom bryter stadig nye barrierer på ulike arenaer.

Over lang tid har samfunnet hatt et tydelig prosjekt: Mennesker med Downs syndrom skal sikres likeverd og inkluderes i fellesskapet. De skal erfare verdighet, oppleve seg ønsket og kunne kjenne stolthet over sin identitet.

Endringene i bioteknologiloven kan slå beina under dette prosjektet. Ved å innføre tidlig fosterdiagnostikk og blodprøven NIPT tar stortingsflertallet i realiteten et stort skritt tilbake i den lange kampen for likeverd, likestilling og mangfold. For vi kan ikke på den ene siden si at personer med Downs er en berikelse, og samtidig bruke store ressurser på å avdekke Downs syndrom under svangerskapet. Vi kan ikke gradvis utrydde Downs syndrom gjennom aktiv bruk av screening, og samtidig si til mennesker med Downs at de er ønsket i samfunnet. Vi kan ikke si at "vi er for sorteringssamfunnet", og samtidig hevde at alle mennesker er likeverdige. Det henger ikke sammen. En systematisk leting etter Downs og stadig synkende fødselstall sender det motsatte signalet av anerkjennelse og aksept. Samfunnets budskap kan ikke misforstås: Ikke alle mennesker er like sterkt ønsket i vårt fellesskap.

Hvordan vil livet for mennesker med Downs syndrom bli når de blir færre og færre? Hvordan vil det være å sette et barn med Downs til verden i et samfunn der regelen er at mennesker med Downs syndrom ikke blir født?

Norge kan nå følge etter Danmark, som var det første europeiske landet som iverksatte systematiske undersøkelser for å oppdage Downs. Erfaringene derfra burde være en tankevekker. I Danmarks Radio-dokumentaren Død over Downs hevdes det at det siste barnet med Downs syndrom kan bli født innen 2030 dersom dagens trend fortsetter. Utviklingen hilses i stor grad velkommen. I en undersøkelse utført av Danmarks Radio svarte seks av ti at det er «positivt at det blir født markant færre barn med Downs syndrom». Niels Uldbjerg, professor ved gynekologisk avdeling på Aarhus Universitetshospital, sa det er en «forrykende flott prestasjon» at antallet nyfødte barn med Downs syndrom nærmer seg nullpunktet.

Vi har alle en blindsone som kan gjøre det vanskelig å oppdage egne fordommer. Vår historie er full av eksempler på at vi, ofte ubevisst, har diskriminert de som er annerledes. De store fremskrittene i menneskets historie er ofte knyttet til de øyeblikkene hvor enkeltpersoner eller bevegelser har lykkes med å utvide vår forståelse av likeverd, likestilling og mangfold.

I forbindelse med 200-årsjubileet for den norske grunnloven fikk Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs syndrom, holde tale på en TV-sendt markering fra Eidsvoll. Med kongefamilien sittende på første benk, sendte hun en kraftfull appell til de fremmøtte, både på Eidsvoll og foran fjernsynsskjermene. «Norge har tatt mål av seg til å bli verdens mest inkluderende samfunn. Slik jeg ser det, lever vi i et ekskluderende samfunn (…) I vårt samfunn prøver vi å utrydde mennesker med Down syndrom (...) Igjen må jeg spørre: Hører vi ikke til?»

Vi skal lytte nøye når noen i vårt samfunn føler for å forsvare sin eksistens, og begynner å stille spørsmål ved om de hører til. Kanskje er det noe vi ikke får øye på i vår egen blindsone?

Erik Lunde, KrF-politiker og forfatter av boken Uønsket (2016)  

 


Gå til innlegget

Et forsvar for det ufullkomne samfunnet

Publisert rundt 1 år siden

Demokratiet vil aldri produsere et perfekt samfunn.

Rødts Ronny Kjeldsberg argumenterer med en stråmann når han svarer på mitt innlegg «Rødt trenger et nytt menneske» i Vårt Land 21. mai. Han argumenterer som om jeg mener at mennesket BARE er egoistisk, grådig og maktsykt, og forsøker å klistre meg til et tankegang om at samfunnet ikke kan endres eller forbedres. Begge deler er selvsagt helt feil.

En sentral del av kristendemokratisk tenkning er at nettopp at mennesket er et fellesskapsvesen, som realiserer sitt potensial i samspill med andre. Det kristendemokratiske solidaritetsprinsippet bygger på en idé om at mennesket kan vise nestekjærlighet uten baktanker og ønske om å få noe i retur. Det er helt i tråd med den evolusjonsbiologien Kjeldsberg bruker for å stemple mitt menneskesyn som «forslitt og eldgammelt».

Videre er forvalteransvaret et grunnprinsipp i kristendemokratisk samfunnsfilosofi. Jordas og samfunnets naturlige, økonomiske og kulturelle ressurser skal forvaltes ansvarlig til beste for alle mennesker, både nålevende og fremtidige generasjoner. Det er et radikalt prinsipp, som forutsetter kamp for en rettferdig verden og vilje til å skape en annen og mer bærekraftig utvikling.

Nå kan det ikke være noen overraskelse at en kristendemokrat og en politiker fra det selverklærte kommunistiske partiet Rødt er uenige om synet på både menneskenaturen og demokratiet.

Kommunismens, og for den saks skyld sosialismens, menneskesyn er materialistisk. Mennesket er først og fremst et produkt av de materielle vilkårene det lever under. En av grunnene til at at Rødt ønsker seg et klasseløst samfunn, er at man tror mennesker i et slikt fullkomment samfunn, uten økonomiske forskjeller, vil opptre grunnleggende godt. Kristendemokrater avviser ikke det materielle vilkårenes betydning for mennesket, men legger til grunn at mennesket har noen unike egenskaper, uavhengig av hvilke sosial og kulturelle forhold det lever under. En av disse egenskapene er evnen til å kunne skille rett fra galt og godt fra ondt. Svært ofte velger mennesket det gode, men historien har også vist oss at mennesker stadig velger det onde. Ikke noe samfunnssystem vil

endre på dette grunnleggende trekket ved mennesket. Etter min mening har alle ideologier som tar utgangspunkt i at mennesket er ensidig altruistisk eller ensidig egoistisk et problem.

Vi kan selvsagt skape et samfunn som redusere risikoen for at mennesker velger det onde. Et samfunn preget av sterke fellesskap, høy tillit og trygghet, slik vi har i Norge, er en god begynnelse. Klarer vi å skape et fellesskap der borgerne kjenner ansvar for seg selv og sine medmennesker, og har respekt for menneskeverd og natur, har vi en god moralsk beredskap. Men den viktigste beskyttelsen er likevel det liberale demokratiet, med velfungerende demokratiske institusjoner, maktspredning og beskyttelse av enkeltindividets rettigheter. Det er det liberale demokratiet som sikrer at ikke noen mennesker eller grupper blir for mektige og kan undertrykke andre med sin makt, at de som bryter samfunnets lover stilles til ansvar og at mindretall og minoriteter kan leve, tenke og tro som de vil. Og det er her Rødt svikter.

I sitt prinsipprogram sier Rødt mange av de riktige tingene om demokratiet. Som kristendemokrat er det heller ikke så vanskelig å være enig i deler av kritikken mot dagens system. Det er et demokratisk problem at økonomisk makt samles på for få hender. I kristendemokratisk samfunnsfilosofi har distribuismen stått sentralt. Dette er et ønske om å spre eierskap på flest mulig for unngå maktkonsentrasjon hos staten, noen få individer eller selskaper. Som GK Chesterton sa: «Problemet med kapitalismen er at det er for få kapitalister».

Rødt nøyer seg imidlertid ikke med å justere systemet, de vil erstatte det med et annet, og i deres øyne mer demokratisk system. Rødt drømmer om det klasseløse samfunnet, et fullkomment samfunn, et Utopia. Jeg tror de, i likhet med de fleste andre partiet på ytterste venstre fløy, vil være villige til å strekke seg langt i forsøket på å komme dit. Og det går ikke at å komme til det klasseløse samfunn via det liberale demokratiet.

Det klasseløse samfunn krever en sterk maktkonsentrasjon hos staten. Skal man oppnå et klasseløst samfunn, må ha kontroll på alle deler av samfunnslivet. For eksempel vil det være nødvendig at staten eier de fleste private selskaper. Staten må også sørge for at ingen privatpersoner eier noe som kan skape klasseskiller, og sikre at alle individer innretter seg etter den store samfunnsplanen. Dette vil skape et autoritært samfunn og gi ufrie mennesker.

Det liberale demokrati skaper ikke noe fullkomment samfunn. I et samfunn der mennesker lever frie og selvstendige liv, vil det være forskjeller. Noen vil komme litt heldigere ut økonomisk enn andre. Noen vil lykkes i livet, andre ikke. Ulike evner vil gi oss forskjellige muligheter. Mennesker vil leve, tenke og tro på ulikt vis.

Samfunnet vil være som en gammel, italiensk murvegg: Et lappeteppe av ulike steiner og mørtler. Vi skal alltid bygge videre på den og forsøke å gjøre den bedre, men vi må leve med at det er noen sprekker og ulike farger.

Jeg vil alltid forsvare dette skakke, ufullkomne samfunnet. For det er et forsvar for det vi holder aller mest kjært: Menneskeverd, frihet, mangfold og demokrati.

Erik Lunde,

Sentralstyremedlem i KrF

Gå til innlegget

Rødt trenger et nytt menneske

Publisert rundt 1 år siden

Drømmen om en myk og «demokratisk» kommunisme er naiv og bygger på en farlig utopisme og et urealistisk menneskesyn.

Det store slaget under Rødts landsmøte i helgen var om partiet skulle fortsette å definere seg selv som kommunistisk. Partileder Bjørnar Moxnes ville, av taktiske årsaker, fjerne ordet fra prinsipprogrammet. Ikke fordi partiet har sluttet å være kommunistisk, men fordi ordet skremmer mange av de velgerne Moxnes ønsker å få for å bringe partiet over sperregrensen. Landsmøtet lyttet imidlertid ikke til sin partileders taktiske vurderinger, og vedtok at ordet «kommunisme» fortsatt skal brukes for å beskrive Rødts vei til det gode samfunn.

I etterkant av vedtaket har flere av Rødts tillitsvalgte og apologeter argumentert for at den «kommunismen på norsk» som vår hjemlige kommunistparti forfekter er en «demokratisk» kommunisme som ikke under noen omstendighet vil lede oss til noe totalitært regime. Det klasseløse samfunn skal oppnås på fredelig og demokratisk vis, påpeker de. Det er kommunisme med et smil. 

Autoritære røtter
Jeg tviler ikke på at mange av delegatene på landsmøtet faktisk tror på det. Rødt har definitivt sine autoritære røtter. En del av dagens dagens Rødt-politikere har skutt opp den tvilsomme og voldsforherligende roten som het AKP (m-l). Men jeg tror flertallet oppriktig ser på seg selv som antiautoritære beskyttere av folkestyret som kjemper den gode strid. De personene jeg kjenner i partiet Rødt, er blottet for totalitære fibre i kroppen. Derfor blir de, ikke overraskende, svært irriterte over kritikken om at bevegelsen, for ikke å si vekkelsen, de er del av, er dømt til å ende nettopp i det autoritære. Men de trenger å høre det. For drømmen om en myk og «demokratisk» kommunisme er naiv og bygger på en farlig utopisme og et urealistisk menneskesyn.

Kommunismen forutsetter en svært sterk samling av makt hos staten. Det gjelder også Rødts kommunisme, det er bare å lese avsnittene deres om privat eiendomsrett (der de går langt i avvikle en menneskerettighet som er fastslått av FN). For Rødt er folkestyret en (folke)republikk der mer eller mindre all makt samles på statens hender og folket er styret for staten gjennom valg hvert fjerde år. Dette høres jo tilforlatelig og tilsynelatende demokratisk ut, men er langt fra det liberale demokratiet slik vi kjenner det. Her legges det ikke opp til maktspredning, respekt for mindretallets rettigheter eller tydelig grense for statens mulighet til å gripe inn i det private rom eller naturlige fellesskap. 

Konsentrert makt
Når makt konsentreres på denne måten, er det faktisk ikke til å unngå at undertrykking blir enden på visa. Systemet Rødt ønsker seg vil legge veien åpen for autoritære politiske ledere bevegelser. Historien er full av eksempler på hvor farlig når makten konsentreres på færre hender, særlig når man selv mener at man bruker makten for å skape en utopi. Det burde ikke være så vanskelig å se faresignalene. Med mindre man bærer på et romantisk drøm om at politikken man står for, vil endre mennesket selv.

For når man hører Rødt forsvare denne politikken og tviholde på at overgangen blir fredelig og resultatet demokratisk, hviler det på en drøm om at det kan skapes et nytt menneske. For det er ikke kommunismen som har feilet i land etter land, det er menneskene som skulle innføre kommunismen som har trådt feil, hevder Rødt. Selv om alle forsøk på å skape et kommunistisk samfunn, historisk, alltid har endt i undertrykkelse, er det bare fordi de kommunistiske idealene har blitt kapret av egoistiske, grådige og maktsyke mennesker. 

Jeg tror mange på ytterste venstrefløy oppriktig mener at kommunismen vil få mennesket til å endre seg. Når revolusjonen er en realitet vil det skapes et nytt menneske i kommunismens bilde, et «el hombre nuevo», som Che Guevara skrev om for mange tiår siden. I det klasseløse samfunn, der alle yter etter evne og får etter behov, vil det ikke menneskene lenger preges av egoisme, grådighet og maktsyke. Sådan er kapitalismen, ikke kommunismen. Selv ble Che Guevara bare mer og mer maktsyk og blodtørstig med årene. 

Stabil menneskenatur
Det er bare dersom Rødt har rett i at mennesket og dets natur vil endre seg under kommunismen, at de kan få rett i at kommunismen ikke fører til autoritær undertrykking. Men menneskenaturen har vist seg temmelig stabil over millenniene. Under skiftende forhold, under ulike trossystemer og forskjellige politiske regimer, har menneskenaturen vært den samme. Det er derfor tusenår gamle fortellinger om menneskelige dramaer og følelser skaper gjenkjennelse hos moderne mennesker. Selv om vi lever annerledes og har innsikt som dverger på kjempers skuldre, er vi grunnleggende sett de samme inni.

Noe av det som preger menneskenaturen, er at alle mennesker både er i stand til å gjøre det gode og handle ondt. Vårt potensial til å handle godt er enormt, men historien har vist at mennesket også er i stand til å utvise uhyrlig ondskap. Det er dette Inge Lønning har kalt «menneskets dobbeltansikt». Denne innsikten er en sentral del av begrunnelsen for demokrati, maktspredning og privat eiendomsrett. Den amerikanske moralfilosofen Reinhold Niebuhr sier det slik i The Children of Light and the Children of Darkness (1944): «Menneskets evne til rettferdighet gjør demokrati mulig, menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokratiet nødvendig». 

Makt vil misbrukes

Lar vi makten komme i hendene på en sterk mann, en altomfattende stat eller liten gruppe mennesker, viser all erfaring at makten vil misbrukes. All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt. Det gjelder også for dem som i utgangspunktet hadde de beste intensjonene eller kjempet den gode strid.

Det er dristig å stole på at menneskene i Rødts kommunistiske utopi skal opptre annerledes.


Erik Lunde, sentralstyremedlem i KrF 

Gå til innlegget

Hvem er da et menneske?

Publisert over 1 år siden

Vi trenger flere som arbeider for et større vi. Kirken må stå fremst i den kampen.

«Når dere har hørt alt dette, kan dere velge å se den andre veien, men dere kan aldri mer si at dere ikke visste noe.» 

William Wilberforce visste at han utfordret sterke krefter da han gikk på talerstolen i det britiske parlamentet en aprildag i 1791. Men den unge parlamentarikeren fra Yorkshire visste med seg selv at han kjempet en god og rettferdig sak. Wilberforce ville avskaffe slavehandelen der millioner av slaver ble sendt med skip over Atlanteren. Overfarten var farlig og en lidelse for menneskene ombord. Nesten to millioner døde i skipenes lasterom. 

Da Wilberforce noen år tidligere som 21-åring ble valgt inn i Parlamentet hadde han, som de fleste andre i samtiden, ansett slaveriet som en naturlig del av jordelivets orden. Slaveriet var godt innarbeidet, og de færreste stilte spørsmål ved det. Mange mente at slaveriet var en del av Guds plan for menneskeheten. Det var vanlig å tenke at slavene hadde det best når de var i hvite slaveeieres varetekt. I tillegg hadde slavehandelen stor økonomisk betydning for Storbritannia. Det britiske imperiet var «bygget på ryggen til slaver». Både slavehandelen og inntekter fra slavenes arbeid bidro til økonomisk utvikling og industrialisering. Det krevde mot å røre ved slavehandelen. 

Etter noen år som parlamentsmedlem gjennomgikk William Wilberforce en religiøs oppvåkning som skulle komme til å prege hans politiske synspunkter resten av livet. Mens den etablerte kirken og mange kristne i samtiden brukte bibeltekster for å forsvare slaveriet, konkluderte Wilberforce med at slavehandelen var i strid med kristen etikk. Gjennom kontakt med den gryende abolisjonist-bevegelsen fikk han høre om slavenes lidelser. En av abolisjonistene, Thomas Clarkson, hadde samlet inn informasjon ved å snakke med øyenvitner på slaveskipene som lå til kai i England. Han kjøpte også utstyr som var i bruk på skipene, som håndjern, lenker og brennemerkere. For alle som ville se, var det åpenbart at slavene hadde det forferdelig under transporten. 

I dag vet vi at slavehandelen forårsaket enorme menneskelige lidelser. Millioner av afrikanere døde i kriger og slavejakt før de i det hele tatt nådde slavemarkedene. I Øst-Afrika ble mellom 9 og 12 millioner slaver solgt til de arabiske landene. I Vest-Afrika ble slavene solgt til den nye verden. Så mange som 12,5 millioner slaver ble sendt over havet. 

Abolisjonistene overbeviste Wilberforce til å ta opp saken i Parlamentet. I 1789 fremmet Wilberforce det første lovforslaget. I en tre timer lang tale gikk han til angrep på det umenneskelige slaveriet og lovet å vie sitt politiske virke til å stanse det: «Så snart jeg kom så langt i min undersøkelse av slavehandelen, det bekjenner jeg til deg, sir, så enorm og grusom, så utilgivelig fremsto slavehandelen for meg at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte bli abolisjonist. En forretning basert på skjensel, og utført på denne måten, måtte stoppes, uansett politiske innvendinger, uansett konsekvenser. Fra da av besluttet jeg at jeg ikke ville hvile før jeg hadde klart å avskaffe slaveriet.»  

Nå, to år senere, appellerte William Wilberforce både til parlamentsmedlemmenes hoder og hjerter. Men selv om han hadde sikret seg støtten fra sin gode venn og statsminister William Pitt den yngre, lot ikke Parlamentet seg overbevise. Flertallet valgte å se en annen vei. 


Gjøre flere til mennesker 

Da USA i 1776 erklærte seg uavhengig av den britiske tronen, var en stor andel av landets befolkning slaver. Og økonomien i det nyfødte landet var helt avhengig av slavenes arbeidskraft. Denne mørke realiteten hindret ikke the Founding Fathers i å skrive en svært progressiv uavhengighetserklæring. Den banebrytende teksten, som var ført i pennen av Thomas Jefferson, er preget av opplysningstidens idealer om menneskeverd og individuelle rettigheter. Åpningsordene er en av verdens mest kjente setninger: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness». 

Uavhengighetserklæringen var et forbilde da den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble utformet i revolusjonsåret 1789. Også riksforsamlingen på Eidsvoll lot seg inspirere av USAs grunnlovsfedre da den norske grunnloven ble forfattet i 1814.

Uavhengighetserklæringen ble enstemmig vedtatt av representanter for de 13 statene som den gang utgjorde Amerikas forente stater. Ingen var uenige i at «alle mennesker er født like». Ingen protesterte mot alle mennesker har «fått visse umistelige rettigheter av sin skaper». Likevel gikk det nesten et århundre før slaveriet ble avskaffet over hele USA. Slaveskipene fortsatte å komme i mange år. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne den progressive uavhengighetserklæringen eksistere side om side med slaveriet? 

Slaveriet kunne bare bestå fordi mange av grunnlovsfedrene ikke regnet slavene som «mennesker». Det var ikke «født like», som sine hvite slaveeiere. De var ikke utstyrt med noen umistelige rettigheter. De hadde ikke noen naturgitt rett til liv, frihet og å søke lykken. Slavene var ikke mennesker. Derfor kunne man i det ene øyeblikket snakke varmt om alle menneskers likeverd og i det neste forsvare det undertrykkende slaveriet. 

William Wilberforces kamp handlet om mer enn å avskaffe en samfunnsordning og trosse økonomiske interesser. Det handlet dypest sett om å gjøre flere til mennesker. 

Bestridte mennesker  

Hvem er et menneske? 

Historien har vist oss at det ikke er likegyldig hva vi svarer på akkurat dette spørsmålet. 

I utgangspunktet skulle det være enkelt å besvare. Naturvitenskapen har for lengst definert hva et menneske er, når det begynner og når det slutter. Et menneske er en levende organisme med den genetiske koden til arten Homo sapiens.

Likevel har dette har aldri vært noen garanti for å bli regnet som et medlem av menneskeheten. Mange har blitt og blir definert utenfor det menneskelige fellesskapet selv om de tilfredsstilte de «formelle» biologiske kravene. Kampen om hvem som skal defineres som menneske har preget hele menneskehetens historie. Slaver, kvinner, «underlegne raser», funksjonshemmede og spedbarn er noen eksempler på grupper som i visse epoker og i noen samfunn ikke ble regnet som fullt ut menneskelige. Og stadig pågår det en debatt om hvem som kvalifiserer til status som menneske. I boken What is a human? (2016) kaller den amerikanske sosiologiprofessoren John H. Evans dem for «bestridte mennesker». «Bestridte mennesker» er ifølge Evans «enheter» som av minst én utbredt antropologi (lære om mennesket) ikke regnes som mennesker. 

Diskusjonen om hvem som er et menneske, har endret seg siden slavehandelens tid. FNs menneskerettighetserklæring representerte et paradigmeskifte i så måte. Verdenserklæringen var på mange måter en respons på ideologier som hadde bestridt menneskers menneskelighet. Menneskerettighetene slår ettertrykkelig fast at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» og at det ikke skal gjøres forskjell på grunn av «rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold». I samfunn der ideen om menneskerettigheter står sterkt, slik tilfellet er i de fleste liberale demokratier, finnes det i dag ingen antropologier med bred tilslutning som bestrider at et menneske er et menneske, uavhengig av deres tilhørigheter og ytre egenskaper.

Dette betyr ikke at det har blitt etablert en konsensus om hvem som er mennesker. Også i dag gir ulike antropologier forskjellige svar på hvilke «enheter» som kan defineres som et menneske. Men de bestrides på et annet grunnlag. Før ble menneskers menneskelighet ofte bestridt ut fra hvordan et menneske så ut, levde, snakket og ba. I dag dreier uenigheten seg i stor grad om hvor utviklet og funksjonell en «enhet» må være, både fysisk og psykisk, for å kunne regnes som et menneske. 

Det handler om menneskelivets grenser. Vi blir ikke enige om når et menneske blir et menneske. Og vi strides om når et menneske slutter å være menneske. 

Naturvitenskapen opererer med klare grenser for menneskelivet. Menneskelivet begynner med befruktningen, i det øyeblikket den genetiske koden settes, og avsluttes når virksomheten til cellene og organene i menneskekroppen, fremfor alt hjernen, dør. 

Når vi likevel ikke er enige om når et menneske begynner og når det slutter, skyldes det at mange legger til grunn at man må være en person for å bli regnet med i det moralske fellesskapet menneskeheten. Og en person er ikke identisk med den levende organismen med den genetiske koden til Homo sapiens. For å være en person må man være i besittelse av visse menneskelige karaktertrekk. Trekkene er gjerne knyttet til menneskets kognitive og mentale evner, slik som bevissthet og selvbevissthet, evnen til å ønske og uttrykke interesser, muligheten til å kjenne smerte og oppleve lykke, være i stand til å kommunisere med andre og så videre.

Denne forståelsen av hvem som er et menneske ekskluderer en lang rekke «enheter» fra det menneskelige fellesskapet. Alle menneskelige organismer uten selvbevissthet og evne til å uttrykke interesser og følelser blir bestridte mennesker. Dette kan gjelde alt fra ufødt liv til spedbarn og voksne mennesker med permanent sterkt nedsatt kognitiv og mental kapasitet. De som bestrider disse «enhetenes» menneskelighet, vil mene at de ikke har rett på den samme behandlingen som fullverdige medlemmer av menneskeheten har. De bestridte menneskene har ikke menneskerettigheter og følgelig heller ikke rett til liv. 

En åpenbar fare ved å begrense medlemskapet i det menneskelige fellesskapet til «personer», er at det ikke er mulig å lage noen objektive kriterier for hvem som er personer. De forsøkene som er gjort på å lage slike kriterier, viser at de er vanskelige å anvende i praksis. Grensetilfellene vil være mange. Det ville uansett være umulig å skape konsensus rundt en slik «kravspesifikasjon». Siden definisjonen av «person» er uavklart, åpnes veien for at den enkelte moralfilosof og politiker selv kan definere hvem som er en person, og dermed et verdig medlem i det menneskelige fellesskapet. Og det er slett ikke alle som ønsker å utvide forståelsen av hva et menneske er. Det er de som ønsker å innsnevre forståelsen som er på offensiven. 

Erfaringen viser oss at likeverdet har de beste vilkårene når vi har en rausest mulig definisjon av hvem som er menneske. Ved menneskelivets yttergrenser vil det alltid oppstå etiske dilemmaer og finnes motstridende interesser. Poenget her er ikke å late som om de ikke finnes. Men i dagens debatt om sortering er det mange sterke stemmer som vil gjøre flere til bestridte mennesker. Som vil definere flere utenfor. Og det vil være farlig om de lykkes. For de menneskene som havner utenfor vårt moralske fellesskap, har ikke menneskerettigheter og samme krav på beskyttelse som andre. Livene deres kan brukes som et middel. Og man vil ikke bruke store ressurser på å gi dem et godt liv. Det er på ingen måte likegyldig om vi søker å ekskludere eller inkludere flere i det menneskelige fellesskapet. 


Trenger alle som vil jobbe for et større vi 

William Wilberforce ga ikke opp kampen for å avskaffe slaveriet og utvide det menneskelige fellesskapet. Han fortsatte å fremme forslag hvert eneste år. Og i 1807 lyktes endelig han og de andre abolisjonistene. 25. mars ble An Act for the Abolition of the Slave Trade vedtatt i Parlamentet. Slavehandelen ble forbudt i det britiske imperiet, og loven oppfordret også britiske myndigheter til å presse andre land til å følge etter. 

Den nye loven gjorde slavehandelen ulovlig i det britiske imperiet, men den satte ikke fri de slavene som allerede fantes. William Wilberforces misjon var dermed ikke fullført. Han fortsatte å jobbe ufortrødent for å få gjennom en lov som satte en absolutt stopper for slaveriet. Wilberforce hadde fortsatt ikke nådd målet sitt da han måtte trekke seg fra Parlamentet i 1825 på grunn av dårlig helse, men andre abolisjonister fortsatte kampen. Og i 1833 vedtok Parlamentet Slavery Abolition Act som avskaffet slaveriet over hele det britiske imperiet. William Wilberforce døde bare noen få dager etter denne seieren.

Menneskelige fremskritt dreier det seg ofte om at enkeltpersoner eller bevegelser har lykkes med å utvide forståelsen av hvem som er et menneske. De som bidro til at «enheter» gikk fra å være bestridte til å bli ubestridte mennesker, får som regel sin historie skrevet med gullskrift. 

I dag er William Wilberforce en helt. Historien om hans kamp mot slaveriet er filmatisert i Amazing Grace (2006). I samtiden var imidlertid engasjementet hans uglesett, også av liberalere som var fulle av mistro til den verdikonservative Wilberforce. Mange så hans engasjement for slavenes menneskeverd som en trussel mot den naturlige samfunnsordenen. Som så mange andre som oppdager og påpeker urettferdighet i samfunnets blindsone, ble Wilberforce av mange oppfattet som både fundamentalistisk og revolusjonær.

De siste dagene har jeg tenkt at vi trenger mennesker som Wilberforce også i dag. Som våger å utfordre vedtatte sannheter. Som tør å pirke borti forestillinger om bestridte mennesker, selv om det kan være ubehagelig. Som alltid arbeider for et større vi

Kirken bør stå fremst i denne kampen. 


Erik Lunde, 

forfatter av boken "Uønsket" 

Gå til innlegget

En iboende verdighet

Publisert over 1 år siden

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en ­spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenkelige menneskeverdet.

Vår verden er formet av den store ­katastrofen som utspilte seg ­mellom 1939 og 1945. Krigs­årene la store deler av ­verden i ruiner. Millioner måtte bøte med livet. Da støvet hadde lagt seg, fikk folk se resultatene av krig­føringen og de ­ideologiske ­eksperimentene Hitler hadde satt i gang.

Rystet verden. 

Bildene av likhauger og utmagrede ­mennesker rystet en helt verden i grunn­vollene. Noen av fotografiene og filmopptakene fra de frigjorte konsentrasjonsleirene var så rystende at de allierte myndighetene ikke tillot at de ble vist offentlig. Deler av det grusomme materialet ble ikke offentliggjort før 70 år senere, i dokumentaren Night Will Fall (2014).

Den store katastrofen var bakteppet da FN ble etablert i ­oktober 1945. Delegatene fra de 51 ­statene som signerte FN-pakten i San Fransisco hadde garantert bildene fra ­Auschwitz og Bergen-Belsen i bak­hodet da de slo fast at målet med den nye organisasjonen var å 
«…bekrefte vår tro på grunn­leggende ­menneskerettigheter, 
på det enkelte menneskets ­verdighet og verdi». G­jennom FN-pakten ble det også etablert en menneske­rettighetskommisjon, ledet av den ­amerikanske FN-­ambassadøren Eleanor ­Roosevelt. ­Resultatet av kommisjonens ­arbeid var ­Verdenserklæringen om menneske­rettighetene, som ble vedtatt av ­generalforsamlingen 10. desember 1948. Altså for­ ­nøyaktig 70 år siden.

I erklæringen slås det fast at «Alle mennesker er født til frihet og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Moralsk markering. 

Felles­erklæringen om at alle er født med samme menneskeverd var viktig som en moralsk og politisk markering mot naziregimets forbrytelser mot menneske-
heten. Menneskerettskommisjonen hadde lest FN-­rapporten som året i forveien hadde ­trukket frem hvordan nazistisk politikk hadde underminert menneske­verdet. Den pekte på ­praksiser som var i gang allerede før krigsutbruddet, slik som at eldre,­ ­psykisk syke, personer med nedsatt funksjonsevne og alvorlig syke ble overført til institusjoner der de ble myrdet. Denne, og en lang rekke andre praksiser, viste at menneskelivet i mange sammenhenger var verdiløst for nazistene.

Nazistene var ikke alene om å gradere ­menneskeverdet. De ­allierte hadde også ­praksiser som krenket menneskers ­verdighet. Sovjetunionen ­hadde sin ­historie med overgrep mot egen ­befolkning, etnisk og ­politisk rensning og GULAG-­leire. USA hadde sin rasepolitikk, med en kultur for lynsjing av afro­amerikanere. Storbritannia satt fremdeles på et stort imperium der mange mennesker ble ­nektet de mest grunnleggende rettigheter. Naziregimet står likevel i en særklasse på grunn av sin gjennomførte mangel på respekt for menneskeverdet og ekstreme sortering av menneskeliv.

Under krigen hadde ­ulike ­enkeltpersoner, grupper og ­organisasjoner, med ulikt ­religiøst, politisk og filosofisk ståsted, arbeidet med erklæringer som skulle fastslå at ethvert menneske er unikt og har samme menneskeverd.

Opp av ruinene. 

Da krigen var over, var grunnlaget lagt for at generalforsamlingen kunne enes om at respekten for menneskeverdet skulle være grunnmuren for den nye verdenen som­ ­skulle bygges opp av ruinene. «Alle mennesker er født med samme menneskeverd og menneske­rettigheter», het det allerede i den første artikkelen av Verdenserklæringen. Den mest sentrale rettigheten fikk plass i Artikkel 6: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Verdenserklæringen slår fast at menneskerettighetene ­stammer fra menneskets iboende verdighet. De fleste andre ­erklæringer og konvensjoner som siden er vedtatt om menneskerettig­heter har brukt en tilsvarende begrunnelse.

I diskusjonene om menneske­rettigheter før Andre verdenskrig var tanken om en iboende ­verdighet en sentral ­begrunnelse for å innføre slik rettig­heter. Det fantes en sterk naturrettslig ­tradisjon, med røtter i både ­religiøs og ­sekulær tenkning, som la vekt på at ­mennesket har enkelte naturlige og ­iboende ­rettigheter i kraft av å være ­menneske. Fra Kant og Den ­franske revolusjonen hadde man en tanke om ­menneske-
verd.

Den katolske kirkes sosial­lære la også vekt på menneskets ­iboende verdighet. For mange var nok den naturrettslige tradisjonen en viktig motivasjon i arbeidet for menneskerettigheter også før andre verdenskrig. Men det var først etter ­krigens slutt at begrepet «iboende ­verdighet» fikk en allmenn aksept som selve ­fundamentet for menneske­rettighetene.

Organiserte massedrap. 

­Årsaken er ikke så vanskelig å forestille seg. Mellomkrigs­årene hadde vist hvor sårbare enkeltmennesker var i møte med de t­otalitære systemene. Under krigen mistet mellom 50 og 70 millioner ­mennesker livet. Med ett pennestrøk ble det ­besluttet å tilintetgjøre ­mennesker med ­bestemte egenskaper, ­tilhørighet og evner. Den ­nazistiske ­staten myrdet minst 25 ­millioner ­sivile. Jødene var det ­fremste ­målet ­under Holocaust, men også ­sigøynere, ­homofile, ­politiske ­motstandere, religiøse ­minoriteter, syke og funksjonshemmede ble ofre for systematiske, statlig organiserte masse­drap.

Ordene «iboende verdighet» er viktige, for de viser at ­begrunnelsen for menneske­verdet og menneskerettig­hetene ligger i mennesket selv. Fordi menneskeverdet er «iboende» kan det heller ikke tas bort. ­Ingen utenforstående ­instans kan ­frata noen deres menneske­verd. ­Ingen erklæringer eller ­makthavere kan frata menneskets dets ­iboende verdighet. Mennesket har sin iboende verdighet uavhengig av kultur og samfunnsforhold, og ingen religiøse, filosofiske og politiske tradisjoner kan endre på det. Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør alle forsøk på å gradere menneskeverdet. Ingen egenskaper, tilhørigheter og evner kan føre til at du mister denne iboende verdigheten. Menneskeverdet er der uansett.

Vaksine mot katastrofer. 

Medlemmene av FNs generalforsamling tre år etter at verdens­krigen var avsluttet, visste hva «iboende verdighet» var verdt. Så viktig mente generalforsamlingen begrepet «iboende ­verdighet» var at de uttalte at «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden». «Iboende verdighet» ble sett på som en vaksine mot nye katastrofer, mot gradering av menneskeverdet.

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenk­elige menneskeverdet. La oss håpe den ideen bare styrker seg med årene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1485 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1229 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
12 dager siden / 1070 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
8 dager siden / 964 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
30 dager siden / 626 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
17 dager siden / 434 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere